Koronapandemien, som sprer seg over hele verden, utløste en global resesjon. Den herskende klassen roter rundt for å finne midlene, til å dempe dette voldsomme slaget mot økonomien. I deres desperasjon bryter de alle reglene, som har bestemt deres politikk de siste 80 år. Det kapitalistiske system står overfor dets verste krise noensinne.

Allerede i resesjon

Økonomiske data hangler alltid etter begivenhetene, og de siste offisielle tallene for økonomien er for siste kvartal av 2019. Tallene for første kvartal i 2020 utkommer i april. Men situasjonen har uomtvistelig forandret seg den seneste halvannen måned.

Forskjellige institusjoner prøver nå å forutsi krisens omfang, men deres modeller er bygget på fortiden og kommer til kort i denne nye uforutsigelige situasjonen. Likevel er det ingen grunn til å tvile på tallenes generelle retning.

Investeringsbanken Morgan Stanley estimerer, at USA’s økonomi vil synke 30 % mellom april og juni i år oppgjort på årsbasis. Vel å merke etter at veksten allerede falt 2,4 % fra januar til mars. Fallet vil bety, at arbeidsløsheten i vår vil stige til 12,8 % – det høyeste, siden man begynte undersøkelsene i 1948.

Millioner av mennesker har allerede mistet jobbene sine (redaktør: I Norge er nesten 300.000 arbeidsløse. Det er den høyeste arbeidsledigheten Norge har sett siden den store depresjonen). 3,3 millioner amerikanere søkte i siste uke om arbeidsløshetsbistand – det høyeste antallet noensinne. I Storbritannia søkte halvannen million om bistand i løpet av én uke.

Institute of International Finance forutsier nå et fall på 1,5 % i verdens BNP, hvor USA går ned med 2,8 %, Eurosonen med 4,7 %, og Kina må se sin vekst skrumpe til bare 2,8 %. Hva de betegner som ”utviklingsland”, som dekker den tidligere koloniserte verdenen, vil kun vokse med 1,1 %, men det er drevet av en forutset vekst – riktignok redusert – i India og Kina:

“Mye av usikkerheten ved våre prognoser sentrerer seg om andre halvår i 2020. Vi anslår, at veksten vil vende tilbake i andre halvår, under antakelsen av avtakende karantener og fremgang i tilliten blant forbrukere og virksomheter. Om disse antakelsene er berettiget, må tiden vise, og den usikkerheten, som står tilbake, preger alle vår prognoser.”

Mens de har en ide om, hva som skjer nå, har de liten anelse over hva som skjer om en måned eller to, for slett ikke å snakke om til høsten. De forutser et like stort fall i BNP som i 2009, under forutsetning av at tingene noenlunde vender tilbake til det normale i løpet av andre halvår. Det vil avhenge av landenes evne til å stagge pandemien, lette restriksjoner og inngyte forbrukere og virksomheter en viss form for tillit til fremtiden. Ikke en liten oppgave.

For tilliten blant virksomhetene kollapser. Eurosonens Purchasing Managers’ Index (PMI) viser, at innkjøpssjefene regner med å kjøpe inn langt mindre i den neste tiden. Indeksen har dermed falt til 31,4 % fra 51,6 %. Det laveste tall, som noensinne er målt i eurosonen, siden man begynte å måle i 1998. PMI-tall under 50 signaliserer, at økonomien vil skrumpe. I USA er PMI-indeksen fallet til 40,5, hvilket ikke er så lavt som i 2009 men tett på. Ifølge en sjeføkonom ved IHS Markit, som står bak indeksen, indikerer fallene i PMI, at BNP i Eurosonen og USA i den nærmeste fremtid vil falle med henholdsvis 8 % og 5 %. Sjeføkonomen tilføyer, «at det er usannsynlig, at indeksen har nådd bunnen».

Frankrikes finansminister sa tirsdag, at krisen «kun kan sammenlignes med Den Store resesjonen i 1929». Han nevnte, at den franske industri kun kjører på 25 % av dens normale nivå. Tysklands økonomiminister sa, at krisen «tester markedsøkonomiens funksjonalitet», og at «hele markeder er ved å bryte sammen».

Tall fra Kina er vanskeligere å få tak i, men ifølge en indeks fra næringslivsavisen Financial Times opererer Kinas økonomi på et nivå som ligger 75 % under gjennomsnittet i 2019. I forhold til 1. januar i år har Kinas produksjonsnivå falt med 35 %. Et ødeleggende slag mot den kinesiske økonomien.

De tidligere kolonilandene er hardt rammet. “Utviklingslandene”, som økonomer liker å kalle dem, har mistet 83 milliarder dollar i investeringer. Flere valutaer er i fritt fall: Den mexicanske peso, Sør-afrikas rand og Brasilianske real har alle fallt med omkring 20 %. Tyrkiske lira og indonesiske rupiah har fallt omkring 10 %. Det skjer på toppen av tidligere fall i løpet av de seneste par årene. Samlet sett betyr det, at disse valutaene har mistet et sted mellom én og to tredjedel av verdiene sine. På grunn av deres massiv avhengighet av dollar-lån står disse landene i en veldig vanskelig situasjon.

Desperate tider krever desperate handlinger

Den herskende klassen er skrekkslagen, noe som ses i alle initiativene, de kommer ut med rekordhastighet. Denne gangen tok det USA fire uker å sette sammen en redningspakke, under finanskrisen for elleve år siden tok det fire måneder. Redningspakken er også dobbelt så stor. 2.000 milliarder dollar sammenlignet med 1.000 milliarder.

Sammenlagt har sentralbankene i USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia, Canada, Australia og Eurosonen annonsert tiltak for 2.200 milliarder dollar. Samme lands regjeringer er klare til å skyte 4.300 milliarder dollar inn i deres respektive økonomier. Det svarer til 17 % av deres samlede BNP og 7,3 % av verdens BNP.

Størrelsen på redningspakkene understreker, at hele regelboken for statens rolle i økonomien blir skrevet om. Mario Draghi, den tidligere sjefen for Den Europeiske Sentralbanken (ECB), skriver i Financial Times:

«Det ligger allerede fast, at svaret (på krisen, red.) må involvere en økning av den offentlige gjelden. Det inntektstapet, som den private sektor pådrar seg – og den gjelden, som skal fylle hullet – må til syvende og sist bli absorbert av regjeringens egne regnskaper. En langt høyere offentlig gjeld vil derfor blir et permanent trekk ved våre økonomier og vil bli fulgt av gjeldssanering i det private.»

I et nøtteskall: Regjeringene blir nødt til å fungere som garantist for å dekke alle tap i den private sektoren. Markedets normale funksjon skal settes til side. Konkursbedrifter bør bli holdt kjørende med statlig økonomisk støtte, lån og garantier.

Mario Draghi fortsetter:

«Mens forskjellige europeiske land har forskjellige finansielle og industrielle strukturer, er den eneste effektive måte øyeblikkelig å nå ut i hver eneste sprekke av økonomien er fullt ut å mobilisere deres finansielle systemer: obligasjonsmarkeder, mest for store virksomheter, banksystemer og i noen land selv postvesenet for alle andre. Og det skal gjøres straks og uten byråkratiske forsinkelser. Særlig banker rekker ut over hele økonomien og kan skape penge omgående ved å tillate overtrekk og åpne for kredittfasiliteter».

Regjeringen skal altså øyeblikkelig rekke ut i «hver eneste sprekk i økonomien» og unngå «byråkratiske forsinkelser». I tiår har vi blitt fortalt, at regjeringer er ineffektive, det er sløsing og de bør holde fingrene så langt vekk fra økonomien som mulig. Nå, når systemet plutselig er truet av total kollaps, vil Draghi og hans borgerlige feller gjerne involvere staten i hver eneste del av økonomien. Uten å ta hensyn til reguleringene og lovene, som de har innført de siste 40 årene. Staten er plutselig blitt garantisten for hele det økonomiske systemet.

Sentralbankene skal finansiere regjeringenes forbruk

Tidligere insisterte økonomer på en streng separasjon mellom sentralbank og regering. I deres iver etter å sikre sentralbankens uavhengighet fikk de skrevet dette kravet inn i forfatninger, for eksempel i Maastrichttraktaten. Dette for å forhindre, at sentralbankene ble finanspolitiske verktøyer. Dypest sett ble de voktere for en sparsommelig finanspolitik. Nå er denne rolle slått over til sin motsetning.

I en artikkel i Financial Times forklarer Philipp Hildebrand, nesteformann for den maktfulle bestyrelse hos verdens største kapitalforvalter Blackrock, dette rasjonelle. Sentralbankenes intervensjoner under den siste krise betyr, at «rommet for den konvensjonelle og ukonvensjonelle monetære politikken er oppbrukt». I stedet blir finanspolitikken (statsbudsjettet) nødt til å bære byrden. Men dette er problematisk:

«Overlatt til seg selv vil et voldsomt statlig forbruk til slutt føre til, at de effektive rentene på statsobligasjonene stiger, hvilket gjør det vanskeligere og dyrere å stifte gjeld. Dette øker også risikoen for å skape en større gjeldskrise lengre nedover veien.»

(…)

«Det er derfor, verdens beslutningstakere skal utvikle en mindre simplistisk forståelse av sentralbankenes uavheningighet.»

(…)

«For å kunne håndtere denne eksistensielle trusselen mot selve det verdensøkonomiske systems fundament, blir en ekte uavhengig sentralbank nødt til å være selvsikker i sin evne til tydelig å koordinere med andre grener i det politiske systemet slik som staten.»

 På alminnelig språk sier han, at regjeringer ikke kan låne uendelig mange penger, fordi långiverne til slutt vil slutte å tro på at regjeringen kan betale dem tilbake. Det vil bety, at de vil kreve høyere renter, og det vil gjøre ytterligere utlån dyrere eller umulige. For å løse dette blir sentralbankene nødt til å ”koordinere” – med andre ord å gi regjeringen kreditt. Hvordan gjør sentralbanken dette? Ved å skape nye penger. Altså blir sentralbanken nødt til å trykke penger for å kunne finansiere regjeringenes forbruk.

I mer enn 80 år har den herskende klasse unngått nettopp dette skrittet. Hvorfor? På grunn av den veldig høye risikoen for at det vil føre til hyperinflasjon. I disse tider mener de at de har lært leksen, og at det derfor ikke vil skje igjen; slik den tidligere statsministeren i Storbritannia Gordon Brown rett før krisen i 2008 blæret seg med, at han hadde gjorde en slutt på oppsving-og-krakk-syklusen i økonomien.

Sentralbanker har allerede begynt å implementere den foreslåtte politikken. Den Amerikanske Sentralbanken, for eksempel, sitter inne med 10 % av regjeringens gjeld. ECB, som for noen år siden måtte kjøpe voldsomt opp av regjeringers gjeld for å unngå en krise, kjøpte på fire år å over 1.900 milliarder euro gjennom medlemslandenes nasjonalbanker. Dette er i omtrent av 20 % av hele eurosonens statsgjeld. Nå forbereder sentralbanker å øke denne beholdningen drastisk.

ECB, som opprinnelig skulle være forfatningsmessig forhindret i å understøtte regjeringers underskudd, har annonsert et oppkjøpsprogram av statlige obligasjoner for 750 milliarder euro. ECB har erklært, at den vil hjelpe dens medlemmers regjeringer med å senke utgifter til lån. Den Amerikanske Sentralbanken har også tilkjennegitt, at den vil kjøpe statlige verdipapirer for reelt sett ubegrensede midler. I første omgang har amerikanere således kjøpt statsobligasjoner for 375 milliarder dollar i siste uke. Imens holder politikerne i Washington på å forberede en lov som gir sentralbanken lov til ikke kun å kjøpe kortsiktige statsobligasjoner, men også langsiktige og obligasjoner utstedt av stater og lokale administrasjoner. Reelt sett skal sentralbanken finansiere hele USA’s statlige budsjetter det kommende år. Dette er uten presedens.

En nasjonal bank

Sentralbanken skal ikke bare finansiere statens budsjetter men skal også til å overta de kommersielle bankenes rolle. Misligholdte boliglån, konkurser etc. vil belaste de kommersielle bankenes evne til å låne penger ut, selv hvis de ville.

Her trer regjeringer og sentralbanker inn i misligholdet. Den tyske regjeringen har gitt grønt lys til å låne 800 milliarder euro fra dens egen investeringsbank. USAs 2.000 milliarder dollar store redningspakke inkluderer 820 milliarder til å finansiere lån til virksomheter, derav 350 milliarder til små virksomheter. Samtidig skrur sentralbankene opp aktivitetene.

Den Amerikanske Sentralbanken har annonsert enda en rekke tiltak for å hjelpe kredittmarkedene, som er brutt sammen. Sentralbanken vil kjøpe realkredittlån for 250 milliarder dollar. Den forbereder også et låneprogram, som skal rekke ut til små og mellomstore bedrifter. Dette skal sikre, at det som tilsynelatende skal være ubegrenset kreditt, blir tilgjengelig for bedrifter av alle størrelser. Som en sjeføkonom hos JPMorgan uttrykker det, er Den Amerikanske Sentralbanken iferd med å gjøre seg selv om til en kommersiell bank.

Et system i dyp krise

Alle de midler, den herskende klasse tar i bruk, har et klart mål: å holde liv i alle bedrifter og arbeidernes forbruk, inntil pandemien er over. Men der er ingen grunn til å se denne krisen som en forbigående ting. Det er veiens slutt for et system, som har vært holdt kunstig i live i tiår.

Utvidelsen i kredittgivningen begynte ikke i kriseårene 2008/2009, men mye tidligere. Den måte, kapitalistene kom ut av 1970-tallets krise, har banet vei for en mye større krise i dag.

Gjelden var en måte å overkomme en overproduksjonskrise og sikre, at virksomheter fortsatte med å investere, og at folk fortsatte med å forbruke, selv etter at de egentlig ikke hadde råd til det. Men utvidelsen av kreditt vil i siste instans nå en grense. Man kan tross alt kun utsette regnskapets time et visst stykke inn i tid.

Vi har forklart dette i en rekke artikler over det seneste tiår. Denne nye krisen er ikke forårsaket av et virus, men viruset har utløst den. Pandemien har bare avslørt alle de bruddlinjer, som hele tiden har vært der.

Mange økonomer og politikere håper, at økonomien – etter en kort, hard nedtur – vil komme seg. Hadde denne pandemien funnet stedet for et par tiår siden kunne det saktens ha vært tilfelle. Systemet ville ha kommet seg relativt hurtig. Men tingene er veldig annerledes nå.

Tysklands og Japans økonomier var allerede i resesjon, og effekten av Trumps skattelettelser i 2018 har avtatt i USA. Den kinesiske økonomien hadde også vist tegn på å gå ned i fart allerede, etter at effekten av Kinas rekordstore kredittekspansjon etter krisen i 2008 ble stadig mindre. Trumps handelskrig har gitt et alvorlig slag til den internasjonale handelen. Oppturen, i den utstrekning man kan tale om en sådan, var slutt.

Det er derfor usannsynlig, at de midler, man nå tar i bruk, bare vil være midlertidige. Snarere vil staten bli nødt til å understøtte økonomien i årene, som venter. Fordi det ville den før eller siden være tvunget til å gjøre allikevel selv uten en pandemi. Det avspeiler det faktum, at produktivkreftene har vokst seg langt utover den private eiendomsrettens begrensninger. Kapitalismen kan ikke lenger spille en progressive rolle, og borgerskapets eneste utvei er å la staten ta over.

Sammenligningen med de to verdenskrigens krigsøkonomier er treffende. Det var akkurat i perioden mellom 1914 og 1945, kapitalismen befant seg i en lignende krise, selv om denne krisen blir dypere.

Men denne måten å agere på kommer ikke uten en pris. På tross av hva kapitalismens forsvarere i arbeiderbevegelsen ønsker, er det ikke noe, som heter gratis penger. Den politikken, man nå har tatt i bruk, ble inntil 2008 ansett som galskap og ikke uten grunn. Å trykke penger, mens produksjonskapasiteten er statisk eller fallende, vil skape inflasjon. Å gjøre det på en ukontrollerbar måte skaper hyperinflasjon. Dette er en av den venezuelanske president Maduros økonomi politiske feiltakelser. Tysklands regjering i starten av 1920-årene er beryktet for å ha gjort det samme, hvilket førte til en revolusjonær krise.

Gjennom det siste tiåret har vi ikke sett inflasjonseffekten, men dette skyldes, at man i bredt omfang ga de enorme pengesummer, man skapte, til bedrifter, og pengene kom aldri ut i den virkelige økonomien, men i stedet skapte det bobler bl.a. på aksjemarkedet. I tillegg var økonomien i så dårlig forfatning at de tiltakene sentralbankene tok, i høyere grad unngikk deflasjon, enn å skape inflasjon.

Det, de foreslår nå, er langt mer omfattende både i sikte og omfang. Sentralbankene og regjeringer blander seg mer direkte i økonomien. Samtidig kan problemet ikke kokes ned til manglende etterspørsel, som de kaller det, men på mange markeder handler det også om tilbud. På grunn av pandemien er produksjonskapasiteten nære ved å kollapse, og det er uklart, hvor mye av det, som vil kunne komme seg igjen. Kapitalismen er et anarkistisk system, som ikke vil tillate forsøk på å bli planlagt og kontrollert. I krisetider blir systemet enda mer uregjerlig, kaotisk og vanskeligere å forutse.

Vi ser er allerede prisøkninger på essensielle varer som toalettpapir, medisinsk utstyr og matvarer. Dette kan saktens også skje i andre sektorer, som står overfor forstyrrelser eller hurtig skiftende forbrukermønstre. Dette vil kun bli verre.

Hvem betaler?

Når alt kommer til alt, skal noen betale regningen for det hele. Borgerskapet har alle nå blitt “sosialister”, på den måten at de er veldig oppsatte på at staten kommer og redder dem, men de vil naturligvis forsøke å sende regningen videre til arbeiderklassen og be dem om å betale.

Flyselskapenes reaksjon sier mye om borgerskapets holdning. Multimilliardæren Richard Branson ba staten om en redningspakke til Virgin Atlantic, samtidig med at han ba sine arbeidere om å ta ubetalt permisjon. Flyselskapets ukentlige lønnsomkostninger er på omkring fire millioner pund, hvilket betyr, at Branson med sin fire milliarder pund store formue ville kunne utbetale lønn i cirka 20 år uten statsstøtte.

Hvis regjeringene begynner å trykke penger for å dekke deres gjeld, vil det kun føre til inflasjon, som vil uthule arbeidernes lønninger og innsparingene hos de litt bedre stilte arbeidere.

Borgerskapet er klar over vanskelighetene. I den 2.200 milliarder dollar store redningspakken har man inkluderte en  sjekk på 1.200 dollar til alle amerikanske borgere med en formue under 500.000 dollar. På den måten vil de forsøke å ta brodden av potensiell kritikk, når de går ut og redder store virksomheter. Som Wall Street Journal i siste uke utla det:

«Noen medlemmer av Kongressen presser på for å sikre at kontant utbetalinger til alle amerikanske skatteytere blir en del av en redningsplan for virksomhetene. En idé, som tirsdag fikk fart med president Trumps tilslutning. Slik utbetalinger vil bli populære og vil formentlig avverge kritikk av støtte til virksomhetene.»

Det vil avbøye kritikken for en stund, men det vil bli mye vanskeligere om ett år eller to å argumentere for en ny nedskjæringspakke for å betale for redningspakkene.

Den tidligere sjefen for Den Amerikanske Sentralbanken sa at han var overrasket over, at redningspakken i 2008/2009 ikke fremprovoserte massebevegelser; et «populistisk tilbakeslag», som han kaller det. Men det gjorde de. Det kom bare med en forsinkelse. De seneste år har vært en periode med intensivert klassekamp overalt. Den siste krisen vil kun tilsette mer brensel til bålet. Uansett hvilke midler borgerskapet vil bruke i sine forsøk på å lappe system sammen, vil det kun forberede jorden for en bølge av klassekamp.