2020 har vært et betydningsfullt år – en kapitalisme i kaos og ustabilitet, noe som ikke er sett på generasjoner. Millioner av amerikanske arbeidere har blitt dyttet ned i avgrunnen av en ødeleggende økonomisk nedsmeltning og utsatt for en ekstremt dårlig håndtering av den globale pandemien. Sosiopatiske politibetjenter sammen med høyreekstremistiske vigilanter har blitt sendt mot fredelige demonstranter. Som svar på dette har det oppstått store protester, en semi-opprørsk oppstand og okkupasjoner, samt opprettelser av nabolagsbaserte forsvarskomitéer.

Som om ikke dette var nok, så stormer USA blindt mot et valgresultat, som uansett resultat kommer til å teste begrensningene på de amerikanske kapitalistenes eksperiment med borgerlig demokrati. Det er ikke siden 1864 – da landet befant seg i en intensiv borgerkrig – vært avholdt et presidentvalg i en periode med en så uforutsigbar usikkerhet.

Den Amerikanske kapitalismen var i den siste halvdelen av det 19. århundrede på et historisk oppsving. Systemet overlevde ikke bare disse rystelsene i systemet, det blomstret i tiden etter, da det hadde fått  ”ryddet bordet” for en uinnskrenket ekspansjon utover den nordlige halvkulen. I dag er det sosioøkonomiske systemet, som underbygget det mytologiske ”Amerikanske Århundre”, både fresende og sklerose rammet.

Sett i isolasjon ville enhver av de rystelsene som for tiden rammer det amerikanske samfunnet, bare øke elendigheten til massene og ustabiliteten. Men med hele systemet skjelvende på randen av kaos kan et lite vindpust velte korthuset over ende. Etter å ha sådd vinden, høster de amerikanske kapitalistene nå stormen – i form av Donald J. Trump.

Landet er mer polarisert enn noensinne. Skytingen av Jacob Blake i Kenosha satte nytt liv i de storslåtte BLM-protestene, som hadde begynt å avta etter at ha kjørt på høyt gir hele sommeren. Potensialet til å tøyle vreden og energien og vende det til å skape fundamentale forandringer er stor. Selv NBA-spillere har skjønte dette og gått til streik utenom fagforeningens involvering, for å protestere mot samfunnets vanvittige rasisme. Og selv, på tross av dette klamrer arbeiderbevegelsens ledere seg til kapitalistenes jakker, mer redd for de millionene de skal representere, enn for arbeiderklassens erkefiende.

Etter nominasjonene ser Biden ut til å ha en stor fordel. Aldri før under de siste 70 årene har kandidaten med føringen på dette tidspunktet tapt valget, men meningsmålingene tok fryktelig feil i 2016, og millioner har mistet tilliten til dem. Mye kan skje fra nå og til valgdagen, og det er velkjent, at Demokratene er eksperter i å tape, når alt annet enn seier har virket umulig.

Trump har dannet en platform på “lov og orden”. Han forsøker panisk å male et bilde av et land som blir brent ned til grunnen av sosialistiske fanatikere – selv om han selv står og heller bensin på bålet. Hans tilhengere forlanger gjenvalg med det uironiske slagordet “no more bullshit!”, på tross av at Trump har hatt styringen de siste tre og et halve årene.

Fra å ha lagt fra seg ”hundefløyten” sin, har Trump gått for en ”splitt-og-hersk”-strategi bestående av rasisme, sexisme og selektiv undertrykkelse. Postvesenet har blitt bevisst lammet for å forberede for privatisering og fagforenings knusing, og som en bonus kan dette brukes til å så tvil om valgresultatet, dersom Trump ikke vinner. Selv om Biden skulle vinne med et jordskred, bør ingen være overrasket, om den barnslige sosiopaten, som nå holder til i Det Hvite Hus, nekter å gå rolig av.

Hvordan bør revolusjonære marxister se på valget?

Marxister kjemper for dannelsen av en arbeiderregjering basert på et revolusjonært sosialistisk program. Vi tror ikke på at sosialisme kan oppnås gjennom gradvise og mindre reformer, som blir bevilget av nådige representanter for kapitalistklassen. Selv om nye lover som representerer arbeiderklassens interesser innføres med en arbeiderregjering, vil ikke dannelsen av et nytt samfunn bare være av et legislativt anliggende.

Selve prosessen i å velge og innsette en arbeiderrepublikk vil kreve vedvarende mobilisering av arbeiderne som klasse. Dette vil inkludere en dannelse av former for demokratisk valgte arbeiderråd og komitéer for selvforsvar. En revolusjonær arbeiderregjering vil nasjonalisere de viktigste delene av økonomien og samtidig legge ned det gamle statsapparat og erstatte det med en ny type stat – en semi-stat, som hviler på en fundamentalt annerledes klassebasis.

Før arbeiderklassen kan erobre og anvende makten, må marxistene først vinne massene over til et revolusjonært program, som beveger seg utover kapitalismens grenser. Først ved å vinne de mer avanserte arbeiderne og senere størstedelen av klassen. Selv om vi ikke befinner oss like langt fra en slik situasjon som mange tror, ligger ikke dette i kortene for november 2020.

Marx forklarte at valg under kapitalismen gir arbeiderne ”retten” til å velge den representanten for kapitalistklassen som skal herske over dem de neste årene. Vi har ingen vrangforestillinger om dette skuespillet. Vi forstår at ingen avgjørende sosiale spørsmål blir avgjort i stemmeboksen, men ute på fabrikkene, arbeidsplassene, gatene og brakkene. 

Likevel er vi ikke anarkister, som frykter å så illusjoner i, eller å bli forurenset av borgerskapets demokrati, hvis vi ledsager massene i valgprosessen. På grunn av mangelen på andre politiske prosesser har mange arbeidere og unge mennesker funnet seg i valgprosessen – selv om de er lei av den og forholder seg kyniske til den. Derfor ser marxister borgerskapets valgsykluser som muligheter for dialog med politiserte arbeidere. Her kan vi blottlegge kapitalismens demokrati-for-de-få og måle støtten våre idéer har.

Vi ser ikke på et valg som et mål i seg selv – som liberale og reformister presenterer dem – men bare som et middel til et veldig konkret utfall: oppbyggingen av marxismens krefter, så vi kan spille en avgjørende rolle i fremtidige revolusjonære hendelser. Vi har mye å si om tingenes tilstand og bør utnytte disse mulighetene til å forklare våre idéer til et enda større publikum.

For en revolusjonær klassepolitik – ikke ”det minste ondet”

Den nåværende valgfarsen påstås å være en enkel ”ja/nei”-avstemning om presidenten. Demokratene forsøker å vinne stemmer ved å portrettere Trump som en ”fare for demokratiet” – De mener selvfølgelig det borgerlig-liberale demokratiet – og de tar ikke helt feil. Trump er der for seg selv og kun det. Han virker å være likegyldig til om de konstitusjonelle ”rettighetene” – som danner en juridisk dekning for kapitalens herredømme, blir fanget i kryssilden.

Men Marxister er mot Trump – Ikke fordi han er en destabiliserende faktor for fortsettelsen av borgerskapets herredømme – men fordi han representerer en klar og nåværende fare til både den amerikanske og globale arbeiderklassen. Det sunne klasseinstinktet til millioner av arbeidere og unge forteller dem at Trump må fjernes fra makten. Vi er enige! Men nøkkelspørsmålet er: Hva vil erstatte ham?

Det liberale Demokratiske etablissement og dets apologeter sier at bare vi kvitter oss med Trump så vil alt bli bra. Selv om Trumps politikk helt sikkert forverrer tilstanden, er de fleste av travestiene folk er imot, biprodukter av kapitalismen. Hva som er nødvendig, er en komplett transformasjon av hele systemet, ikke bare en endring av partiet i toppen.

Mens noen ”mindre onde”-tilhengere innrømmer at Biden også er ”ond”, påstår de, at han vil være mer ”mottakelig overfor press”, og at hans angrep på arbeiderne vil være ”mindre alvorlige”. Men hva er Demokratenes historie, når det kommer til mottakelighet? De historiske protestene mot Irak-krigen som var støttet av begge partier, klarte ikke å ”presse” Biden til å stemme imot den. Og den nåværende BLM-bevegelse har ikke ”presset” Biden og hans “top cop” visepresidentkandidat til å støtte de svakeste reformene, som å kutte i politibudsjettene. Og selv om Trump har jublet åpenlyst over volden og kaoset, gir Biden ”alle sider” like mye skyld – både demonstrantene, som har historien på sin side, og det reaksjonære avskummet som skyter dem og kjører dem ned.

Og når det handler om alvorligheten av nedskjæringer og undertrykkelser, hvorfor er det i det hele tatt så nødvendig i første omgang? Hvorfor må – midt i denne overfloden av ressurser, de som produserer velstanden konstant stramme beltene sine?

Når Republikanere sitter på makten, er det ofte bevegelser på gaten mot deres agenda – siden Demokratene ikke representerer motstand på noen meningsfull måte. Men når Demokratene sitter på makten fører deres forbindelser med arbeiderbevegelsen, NGO’er og lignende krefter til en nedgang i masseaksjoner – i hvert fall i første omgang. Det kan saktens argumenteres at Demokratene er ”mer” mottakelige overfor press fra massene nedenfra – eller de er i hvert fall mer bevisste om det optiske i politikken sin. Men følgende er uten tvil sant: De er under direkte press fra kapitalistklassen, og deres fundamentale interesser, som de lojalt beskytter.

For eksempel under debattene om Obamacare, foreslo ikke presidenten en universell dekning, og tillot at både “single-payer healthcare” og ”en offentlig versjon” ble trukket vekk, under press fra HMO’er og andre selskaper, som faktisk bestemmer i Washington. Ikke den minste endring ble gjort på anti-fagforenings-lovene som Taft-Hartley, da Demokratene styrte både i Det Hvite Hus og i Kongressen. Virkeligheten er at det ikke vil komme noen vesentlige reformer under Biden, og at ethvert gode som blir gitt til deler av arbeiderklassen, kommer til ville å bli finansiert av nedskjæringer eller skatt på andre deler av den.

Nedskjæringene og motreformene som har blitt tredd ned på arbeiderklassen siden 70-årene, er en konsekvens av en organisk krise i kapitalismen. Biden og Demokratene kan ikke stoppe fallet til det syke systemet, med løfter alene. Som kapitalismens forsvarer vil Biden bli tvunget til å innordne seg systemets utbyttende logikk.

Dersom Trump taper, kan man være sikker på at han vil fremstå som en ondsinnet og vokal opposisjon til Biden og Demokratene. Under disse dype kriseomstendighetene er det nesten garantert at Trump og lignende krefter vil bli enda sterkere, akkurat som at han og Tea Party bevegelsen vokste på bakgrunn av befolkningens misnøye med Obama.

Kort sagt, ”det minste ondet” feier bare skitten under teppet, og skyver hele det politiske feltet enda mer mot høyre til neste gang. Det er ikke en egnet tilnærming til de reelle problemene arbeiderklassen står overfor. Tilnærmingen er ikke bare utmattende og demoraliserende, den utvisker også de underliggende klasseforholdene og -interessene i samfunnet og forbereder ikke arbeiderklassen til de store oppgavene som kommer.

”Sikre stater”-strategi?

Noen på venstrefløyen kaller på ”proteststemmer” for kandidater til venstre for Demokratene – men bare i såkalte “sikre stater”. Med andre ord kun i de statene der det ikke trengs å holde valg i det hele tatt, da de er nærmest garanterte å gå til enten Demokratene eller Republikanerne. I tillegg argumenterer de for å unngå å ødelegge valget for Demokratene, for å stemme på Biden i ”Swing States”, stater som kan gå begge veier.

Ovenstående er hva som skjer når man ennå ikke helt har absorbert den marxistiske metoden – til sist mister en klasseperspektivet og bukker under for presset fra den herskende klassen. Vi må tålmodig forklare vår motstand mot ”sikre stater”-strategien – som bare er “mindre onde”-strategien i ny innpakning.

Selv dersom Trump hadde vært fullt ut fascist – som han ikke er – ville det stadig ikke vært noen grunn til å støtte den ”mindre onde” delen av den herskende klassen. I stedet ville vår oppgave være fundamentalt den samme som i dag: Å kjempe kompromissløst for arbeiderbevegelsens politiske uavhengighet og forklare at kun arbeiderklassen kan stoppe reaksjonen – ved å ta makten i egne hender.

Ved dette valget argumenterer vi for å legge en protest stemme på en av de venstreorienterte kandidatene som stiller opp utenom de to store partiene Men hovedarbeidet fremover er hverken ikke å stemme eller å stemme: Det er å bygge fundamentet for en fremtidig marxistisk massebevegelse.

Vi skal så fremtidens frø

Vi lever nå i en tid med nesten konstante valgsykluser. Så snart “midterms” er over starter enda en toårig presidentvalgskampanje. ”Den offentlige meningen” blir nådeløst presset inn på å akseptere to ”tillate” muligheter. Ingen andre muligheter eller holdninger er tillate under debatten. Dette blir forsterket av at praktisk talt alle av arbeiderbevegelsens ledere er liberale. De aksepterer alle de politiske fordommene som kommer med ideologien, uten å stille spørsmål.

Overfor dette kolossale presset forklarer marxister vedvarende og tålmodig at arbeiderklassen har bruk for et eget parti. Selv et lite parti, som kun stiller opp i få kretser, vil være et skritt fremover under nåværende situasjon. Det kunne hjelpe til med å bryte stillstanden og gjøre seg klar for større og bedre ting – uansett om det vinner eller ikke under denne korte termen. 

De selverklærte sosialistene som sneversynt støtter Biden mot Trump, eller stiller opp som Demokrater, dekker kun over for det vitale behovet for klasseselvstendighet og gir et “venstrecover” til de institusjonelle pilarene til det kapitalistiske herredømmet. De vil bli såret uten frelse og miste enhver autoritet, de måtte ha, så snart Bidens ekte ansikt viser seg. Denne feige klassesamarbeidspolitikken leder direkte til hengemyra – ikke ut av den!

Flere og flere hendelser vil fortsette med å forandre situasjonen og bevisstheten til arbeiderklassen. På et tidspunkt vil uavhengige sosialistiske kandidater som stiller opp, ikke virke som en vill og ufornuftig idé. Og på et litt senere tidspunkt vil det dannes et driv, når de begynner å vinne på et prinsipielt og selvstendig klassegrunnlag.

Selv om Trump skulle tape valget er det usannsynlig at han forsvinner ut av rampelyset. Demokratene vil arve den nåværende krisen – som fortsatt befinner seg i et tidlig stadie – og de vil ikke kunne skape markante og langvarige forbedringer i arbeidernes liv. Selv dersom de vil kunne holde fast i presidentembetet i 2024, ville Trump, eller det som verre er, uunngåelig komme sterkere tilbake – og den onde sirkelen vil gjentas på et enda mer ødeleggende nivå.

Dette er ikke pessimisme – det er den uunngåelige virkeligheten som venter oss, med mindre og inntil arbeiderklassen lykkes med å bygge et sosialistisk masseparti selv. Heldigvis for menneskeheten har potensialet for et slikt parti aldri vært større, og dets stigning til makten kan komme nesten øyeblikkelig i den nåværende krisens kontekst. I takt med samfunnets stigende utilfredshet og forråtnelse vil IMT vokse til en integrert del av debatten om hvordan og hvorfor en arbeiderregjering må ta makten, samt hvilke skritt den skulle ta, for i sannhet å forandre samfunnet.

USA er stort sett det eneste avanserte kapitalistiske land som ikke har et politisk alternativ for arbeiderklassen. Skylden for dette ligger fullstendig hos arbeiderbevegelsens ledere og folk som Bernie Sanders, som har innordnet seg den herskende klasses makt og idéer. På tross av arbeiderbevegelsens ledere, samt størstedelen av venstrefløyens kapitulasjon til de ”nåværende forholdene”, er vi overbevist om at et reelt arbeiderparti som er verdt navnet, på et tidspunkt vil formes. I kjølvannet av Bernies seneste forræderi har interessen for en mulighet til venstre for Demokratene vokst. Et eksempel på dette er det spirende Movement for a People’s Party. Mange av Bernies tilhengere vil allikevel holde seg for nesen og stemme ”mot” Trump ved å stemme ”for” Biden.

Når et arbeiderparti bryter frem på scenen har det bruk for marxistiske idéer, hvis det skal lede arbeiderklassen til ekte sosialisme. Hvis det ikke mobiliserer arbeiderne til å smadre de kunstige begrensningene til dette ”kun-for-profitt”-samfunnet, vil det bare administrere en kapitalistisk krise for kapitalistene. Dette ville undergrave meningen bak ”sosialisme” og bane veien for enda voldsommere reaksjonære krefter.

Kun arbeiderklassens styrke kan stoppe Trump, Biden og det systemet de begge representerer!

Som del av vår vitenskapelige analyse av forråtnelsen til det borgerlige samfunnet og dets institusjoner må vi følge alle de store svingningene og endringene som skjer i borgerlig politikk. Vi må ikke tillate oss selv i å bli fanget av bagateller og være ute av stand til å se skogen for bare  trær. Først og fremst må vi energisk og nøysommelig bygge opp de revolusjonære marxistiske styrkene for å sikre at vi er store nok til å ha avgjørende innflytelse på det fremtidige arbeiderpartiet.

Som vi har sett kan det borgerlige demokrati ikke stoppe folk som Trump – tvert imot – det leder oss direkte til disse monstrene. Men marxister begrenser seg ikke til politiske ”valgmuligheter” og arenaer for kamp, der borgerskapet har satt linjene. Vi baserer oss på arbeiderklassens styrke og forklarer at i den endelige analysen trenger ikke arbeiderne vente til november 2020 med å unnslippe Donald Trump.

En organisert arbeiderstyrke kan og bør mobilisere en betraktelig styrke til å stoppe ham. Hvis arbeiderbevegelsens ledere mobiliserte til en nasjonal generalstreik, ville det stanse Trumps politikk raskt. Det er bare å huske hva som skjedde i januar 2019, da regjeringen ble gjenåpnet etter aksjonen til flytrafikk kontrollørene? Eller etter mordet på George Floyd, da BLM-protestene fikk Trump til å gjemme seg i Det Hvite Hus’ bunker? Det er bare å  forestille seg hva arbeiderklassen som helhet kan oppnå, når den spenner alle sine muskler! 

Historien gir ingenting gratis, og arbeiderne og de unge vil få barske lærdommer om reformismens og kapitalismens begrensninger. Den nye generasjonen vil bli gjennomgripende radikalisert på grunn av livet under kapitalismen – Og i flere og flere tilfeller trekkes det nå revolusjonære sosialistiske konklusjoner. Dette er akkurat den situasjonen IMT har forberedt seg på i tiår – vi må energisk gripe muligheten med begge hender for å utvide styrkene våre. Vi ber deg om å tilslutte deg oss!