2021 startet med et brak. Dersom det fantes tvil, avslørte onsdagens hendelser den amerikanske kapitalismens krise – og dette er bare begynnelsen. Selv i de turbulente årene før og etter den amerikanske borgerkrigen ble ikke Capitol-bygningen okkupert av demonstranter – og oppmuntret av den sittende presidenten! Nødprotokoller for anti-terrorangrep ble aktivert da tåregass strømmet gjennom korridorene, og minst én person ble skutt og drept. Som tidligere president GW Bush sa, er dette scenene man kan forvente i en “bananrepublikk” – dvs. i et land herjet av amerikansk imperialisme, ikke i maktens midtre.

Amerikansk kapitalisme og dens institusjoner er som et hus full av termitter — og råten sprer seg raskt. Det kan høres ut som en strukturell lyd på overflaten, men dersom en tråkker på verandaen, vil foten gå tvers gjennom gulvet. Dialektismen forklarer at motsetninger går inn i hverandre og at ting kan bli til det motsatte. I flere tiår var USA det mest stabile av de store kapitalistiske landene. Nå ser hele verden på når høyreorienterte demonstranter setter i gang et opprør i en av de tre viktigste føderale regjeringsbygningene. I likhet med en landsby i Potemkin har de «allmektige» institusjonene til den amerikanske regjeringen vist seg å være mye svakere enn de ser ut til.

Den grunnleggende krisen i den kapitalistiske produksjonsmåten har ført til enorm sosial ustabilitet og tilbakegang i «citadellet» til verdensimperialismen. Dette gjenspeiles i en skarp polarisering kombinert med stor politisk forvirring . De forvrengte splittelsene i arbeiderklassen er resultatet av kapitalismen og mangelen på en klasseuavhengig politisk- og fagforeningsledelse. Dersom arbeiderklassens misnøye hadde blitt rettet mot å bygge et nytt masseparti og å utnytte fagforeningenes makt til å kjempe for alle arbeideres interesser på klassebasis, ville 2020 og dagens situasjon være en helt annen.

Vi har sett mange drastiske og dramatiske endringer de siste årene, og mange flere vil komme. Kaos, forvirring og ingen adekvat ledelse over situasjonen danner mange hindringer for arbeiderklassen. Men det åpner også opp for mange muligheter. Lenin forklarte at den første forutsetningen for at et samfunn kan gå inn i en førrevolusjonær periode, er at den herskende klassen er splittet og ikke lenger kan herske på tradisjonelt vis. Vi må gå helt tilbake til Antebellum-årene for å finne en tid da den herskende klassen og dens politikere var så bittert splittet som de er i dag.

Gang på gang, de siste hundre årene, har vi sett at når den herskende klassen er lammet og i strid, føler massene en mulighet og stormer inn i et forsøk på å skape en grunnleggende endring. Det vi så på onsdag, var imidlertid ikke de arbeidende massene som reiste seg for å gripe skjebnen for å forandre samfunnet. Til tross for deres vrangforestillinger om revolusjonær storhet, var de konfederasjons flaggende deltakerne langt fra å være revolusjonære. Dette var en kontrarevolusjonær pøbel som så en mulighet til å gjøre opprør ved å innta en av nøkkelinstitusjonene for den verdensimperialistiske reaksjonen i et forsøk på å skyve den enda lenger mot høyre.

Kaos på Capitol Hill

Det var allment forventet at 6. januar, dagen Kongressen planla å sertifisere valgstyret i en felles sesjon, ville være en anspent dag i Washington. Dette var kulminasjonen av Trumps forsøk på å innramme valget som juks, og presidenten organiserte en «Save America March» som skulle falle sammen med sertifiseringen.

Protestene forente flere tusen av hans mest trofaste tilhengere, der folk kom fra forskjellige stater, inkludert hundrevis av væpnede militsmenn, Proud Boys og andre reaksjonære elementer fra det ekstreme høyre.

Den samme Trump som så heftig motsatte seg Black Lives Matter-bevegelsen og gikk så langt som å kreve en militær reaksjon i juni, adresserte nå et lite hav av MAGA-hatter, amerikanske flagg, Trump-bannere, konfederasjonsflagg og Blue Lives Matter-flagg. Han ba støttespillerne marsjere mot Pennsylvania Avenue og vise sinnet sitt over den amerikanske kongressen. Trumps personlige advokat Rudy Giuliani ba om en «rettssak ved kamp«.

I stedet for de militariserte scenene med opprørspoliti og nasjonalgarden som patruljerte hver bygning og gatehjørne i Washington under Black Lives Matter-protestene, varierte politiets tilstedeværelse fra å være totalt uforberedte til åpenlyst sympatiske. De hadde absolutt ikke antallet og utstyret de brukte mot BLM-demonstrantene, til tross for den åpne planleggingen av voldelige handlinger på høyreorienterte nettsteder i ukene før marsjen.

Rett før klokka 14, akkurat som Trump-medlemmer av Kongressen protesterte mot sertifiseringen av valgstemmene i Arizona, feide publikum utenfor Capitol-bygningen forbi de dårlige politibarrikadene og svermet regjeringsbygningen, klatret opp vegger og knuste vinduer. De siste nyhetene oversvømmet globale overskrifter da millioner så mobben gå gjennom vinduer og marsjere nedover gangene på Capitol, mens senatorene huket seg ned på gulvet og skyndte seg til beskyttede rom.

Demonstrantene strømmet inn i bygningen og stanset sesjonen. De fortsatte å okkupere og ransake kontorer, inkludert speaker Pelosis kontor, hvis korrespondanse og plakater ble beslaglagt som trofeer. Tåregass ble brukt, og FBI og andre væpnede agenter ble kalt inn for å ta tilbake bygningen. Hele Washington DC’s nasjonalgarde, en styrke på 2700 tropper og 650 nasjonalgardister fra Virginia ble mobilisert for å gjenopprette orden. Flere timer senere sendte guvernør i New York Cuomo ytterligere 1000 nasjonalgarde tropper for å hjelpe til i Capitol Hill. Det var også små demonstrasjoner til støtte for Trump og invasjoner av regjeringsbygninger i en håndfull statlige hovedsteder rundt om i landet, men ingenting på nivået med DC-protestene.

Trump og hans dystre tilhengere i kongressen planla ganske sikkert ikke at folkemengden skulle invadere Capitol – men de lekte med ild. Trump hadde varmt oppfordret ekstreme høyre når den marsjerte gjennom Charlottesville, Virginia. I presidentdebatten i høst ba han beryktet Proud Boys om å «stå tilbake og stå ved.» Lei av å stå bak, brøt Trumps angrepshunder løs fra båndene og løp glefsende og knurrende for å slå til mot eierens fiender.

Var dette et forsøk på bonapartistkupp?

For å være klar, er dette en dramatisk hendelse! Men som marxister, må vi se an proporsjonene. Dette var ikke et organisert opprørskupp på grensen til å styrte den amerikanske regjeringen og pålegge et fascistisk regime for å knuse arbeiderne og venstresiden. Langt ifra! Arbeiderklassen utgjør fortsatt det overveldende flertallet i dette landet og kan feie denne søpla til side med lillefingeren dersom den mobiliseres for å kjempe for egne interesser.

Bonapartisme, oppkalt etter Napoleon Bonaparte, kan oppstå i samfunnet etter en periode med langvarig ustabilitet når klassekampen har ført samfunnet til en blindgate og klassene til en gjensidig utmattelse. Under slike omstendigheter kan individer som ser ut til å heve seg over klassene, manøvrere og lene seg først på en klasse eller et lag og deretter en annen, og gjeninnføre orden og med «sverdets styre» støtte fra statsapparatet.

For å oppnå dette må den kommende bonapartisten ha støtte fra viktige deler av militæret. Trump har ikke dette. Bare tre dager tidligere publiserte alle de ti tidligere forsvarssekretærene en felles uttalelse i Washington Post der de forsvarte valgresultatene og advarte om at militær involvering i valget ville «føre oss inn i farlig, ulovlig og grunnlovsstridig territorium.» Hvis militæret ble innkalt, ville det være å kvitte seg med Trump, ikke å installere ham som diktator!

Proud Boys, «Q-Anon» konspirasjonsteoretikere og resten av  de høyreekstreme er ikke mange nok til å etablere et diktatur, og de er heller ikke en del av statsapparatet (selv om noen enkeltmedlemmer absolutt er med i militæret og politiet). Selv uten organisering og ledelse kan disse numerisk ubetydelige og dårlig organiserte sosiale kreftene raskt bli stoppet av masseaksjoner fra arbeiderklassen – selv om det ikke er noen tvil om at de kan gjøre reell skade på individuell skala, og at selv en liten kreftsvulst kan metastasere til noe langt dødeligere dersom den ikke behandles tidlig. Denne trusselen er imidlertid bare et realistisk perspektiv om arbeiderklassen ikke klarer å ta makten det neste tiåret eller to, og bare etter en rekke store nederlag. Et trekk av «kontrarevolusjonens pisk» i denne retningen på nåværende stadie vil kun skape enda mer ustabilitet og vekke arbeiderklassen.

En ulik og motsatt reaksjon forberedes – ulik fordi kreftene for sosial fremgang overstiger de retrograde pogromistene i det amerikanske samfunnet. Flertallet av millioner som deltok direkte i George Floyd-bevegelsen eller støttet dens krav og handlinger hjemmefra, er den virkelige revolusjonære fremtiden for dette landet. Det er bare et spørsmål om tid før bevegelsen går tilbake til offensiven og på et enda høyere nivå.

Den ville og fantastiske verdenen til Donald Trump og splittelsene i det republikanske partiet

Utdanningssystemet, borgerlige politikere, vanlige medier, kirke og andre institusjoner for kapitalistisk styre oversvømmer oss med mantraet om at Amerika er det mest demokratiske landet som eksisterer eller noensinne har eksistert. Marxister aksepterer ikke disse banalitetene. Vi må undersøke verden slik den egentlig er.

Selv om Trump utilsiktet har bidratt til å avsløre sannheten. Hvis man ikke ser bort fra milliardene i bedriftens kampanjedonasjoner og hærer av velhelte lobbyister, er amerikansk «demokrati» ikke basert på begrepet «en person, en stemme.» Til syvende og sist har det som flertallet av folket tenker og ønsker ingen direkte betydning for regjeringspolitikken. Beslutninger tatt av alle tre regjeringsgrenene blir til slutt tatt i forsvar for og innenfor rammen av det kapitalistiske systemet. I tider med økonomisk og sosial krise gir dette dem lite handlingsrom.

Den kapitalistiske klassen er fremfor alt opptatt av systemets interesser som helhet, nå og i fremtiden. De forstår at hvis folk tror at de faktisk har et ord å si, er de mer sannsynlig til å akseptere diktatene fra de store selskapene. Men en dyptliggende mistillit til status quo gjennomsyrer både venstresiden og høyresiden. Etterhvert som flere og flere begynner å se hvordan ting virkelig er, jo mindre stabilitet for kapitalismen og jo større muligheter til å endre systemet.

Men Trump bryr seg bare om sin umiddelbare egeninteresse. Hans egomaniske oppførsel river ned gardinene som lenge har skjult klassediktaturets virkelighet for flertallet. Dette er roten til den pågående konflikten mellom Trump og flertallet i den herskende klassen han selv tilhører.

Trump har aktivt undergravd legitimiteten til det amerikanske valgsystemet siden han først kunngjorde sitt presidentkandidatur. Selv om han vant Valgmannsskapet og presidentskapet i 2016, tapte han folkeavstemningen med tre millioner. Ikke fornøyd med å vinne over mange ydmykede motstandere og bli det mektigste mennesket på planeten, insisterte han på at det var massiv valgjuks og hevdet at han også hadde vunnet den folkelige avstemningen. I forkant av valget i 2020 hevdet han at den eneste måten han kunne tape på var gjennom massivt juks, og han nektet å love at han ville legge til rette for en fredelig maktoverføring.

Siden november har Trump omringet seg med rådgivere som spiser inn hans villfarelse om valgjuks. Etter at Chris Krebs, en republikaner som ble utnevnt til å overvåke valgrelatert teknologisk sikkerhet, garanterte valgresultatets gyldighet, ble han uten seremoni sparket. Selv justisminister William Barr – en Trump-soldat hvis det noen gang var en – ble sendt ut da han offentlig uttalte at han ikke så noen bevis for betydelig juks.

Trumps «respekt» for velgernes vilje ble tydelig i hans nylig lekkede telefonsamtale til Georgias statssekretær Brad Raffensperger. Til tross for at han var en høyreorientert republikaner og Trump-supporter, hadde Raffensperger tilsyn med presidentvalget i Georgia og forsvarte stemmetellingen, selv om det antydet at Biden hadde vunnet. Trump krevde at Raffensperger skulle “telle” og “finne” de 11 780 stemmene han trengte for å tippe balansen.

Trumps vilje til å kjempe og bli i Det hvite hus har forsterket de dype splittelsene i det republikanske partiet. Disse splittelsene ble dekket over etter at han tok over partiet i 2016, og partiet ble holdt sammen og til og med styrket av hans overveldende tyngdekraft. Selv etter nederlaget i 2020 holdt han fast i partiet. Men hans temperament har endelig tvunget mange til å velge side: for eller imot de grunnleggende institusjonene for kapitalistisk styre.

Når det gjelder den kapitalistiske klassen, som generelt aldri så på Trump som en pålitelig representant for sine klasseinteresser, uttrykker de nå sin misnøye med presidenten kraftigere enn noen gang. Dette inkluderer US Chamber of Commerce, den historiske stemmen til big business, og National Association of Manufacturers (NAM), som representerer 14 000 store selskap. NAM oppfordret visepresident Pence til å «vurdere» å avsette Trump før han kan fullføre de siste to ukene av perioden. Selv New York Post – et munnstykke til Rupert Murdoch – som støttet Trump gjennom tykt og tynt, oppfordret ham til å godta valgresultatet.

Veien forover

Midt i en pandemi og økonomisk nedgang kan vi ikke miste arbeidernes enorme potensielle kraft av syne. Arbeiderklassen utgjør det overveldende flertallet av landet, og uten den produseres eller transporteres ingenting. Ikke bare er arbeiderklassen i stand til å stoppe den kapitalistiske økonomien, men den er også den eneste sosiale kraften som kan beseire Trumpismen og forvandle samfunnet fundamentalt.

Arbeiderklassen bør mobiliseres for å kjempe for et program med dristige sosiale krav, inkludert en minstelønn på 1000 dollar i uka, en slutt på utkastelser og et tak på husleien på ikke mer enn 10% av inntekten. Gitt krisens dybde, vil disse kravene kunne elektrifisere millioner og få et enormt ekko dersom de presses fram med styrke av millioner av fagorganiserte arbeidere. Dette vil også undergrave Trumps kyniske anstrengelser for å stille seg som en «arbeiderklassevenn.»

En massebevegelse som kjemper for disse kravene, vil kutte over den reaksjonære partisanpolariseringen og forene arbeiderne på klassebasis. Dette kan ikke skje uten ledelse. De nåværende fagforeningslederne har aldri lagt fram et slikt perspektiv, til tross for misnøyen og den økende klassebevisstheten blant den unge generasjonen arbeidere. Marxister må samarbeide med de som for tiden er opptatt av å bygge opposisjonsnettverk i fagforeningene, og styrke arbeidernes kamp med revolusjonære marxistiske ideer. Millioner av arbeidere beveger seg i retning av klassekamp, ​​som det fremgår av de mange villkattstreikene som har pågått siden pandemien og forsøker å organisere nye fagforeninger på store arbeidsplasser som Google.

Selv om det bare er noen få dager igjen av Trumps periode, er det utbredt snakk om riksrett eller om å påberope det 25. rettstillegget, som muliggjør å fjerne en president som ikke er i stand til å «utføre gjerningen sin». COVID-19-pandemien fortsetter å rase, med en ujevn vaksinering og rekordmange dødsfall nesten hver dag. Etter den seine seieren i Georgia kontrollerer demokratene nå begge kamrene og presidentskapet. Med en økonomisk depresjon hengende over seg, vil de bli satt på prøve nå når det ikke vil finnes noen unnskyldninger for ikke å iverksette tiltak som oppnår mer enn bare å gi lindrende hjelp for millioner av arbeidere som sliter.

Hendeleser skjer raskt. Vi vil gi ytterligere oppdateringer og analyser i dagene og ukene fremover. Men en ting er klart: bare klasseuavhengighet og militant handling kan vise veien videre. Svakheten til den amerikanske venstresiden er direkte knyttet til det faktum at flesteparten prøver å imøtekomme og samarbeide med demokratene. Dette er tilnærmingen som har ført til den nåværende katastrofen. Det er ikke for sent å snu! Bevæpnet med et revolusjonært perspektiv og klasseuavhengig program og organisering, kan arbeiderklassen konstruere den ledelsen den trenger for å få slutt på nåværende og fremtidige grusomheter med amerikansk kapitalisme. Kjemp for en arbeiderregjering! Bare revolusjonær sosialisme kan slå Trumpisme! Vi er vitne til det langvarige dødsleiet til det amerikanske borgerlige demokratiet og verdenskapitalismen som helhet. Alt dette skjer under den eksistensielle trusselen til akselererende klimaendringer. Marxistenes historiske oppgave er å bygge den subjektive faktoren som kan katalysere arbeiderklassen i sitt oppdrag i å erstatte kapitalismens stinkende lik med en verden av revolusjonært demokrati og materiell overflod. Den molekylære prosessen med revolusjon og transformasjon av bevissthet skyver millioner av mennesker i denne retningen. Hvis du er enig i disse ideene, inviterer vi deg til å bli med i IMT.