I helgen 20. til 21. november holdt Sosialistisk Revolusjon sitt årsmøte, på grunn av omstendighetene med covid-19, og for at folk i år skulle slippe å reise lange distanser, ble møtet holdt digitalt. Det internasjonale sekretariatet var også representert, ved Niklas. 

Årsmøtet ble innledet med perspektiver for Norge av kamerat Johannes, der det blant annet ble poengtert med at det er store forventninger til den nye regjeringen, men at regjeringen har lite handlingsrom, gitt den internasjonale situasjonen med tilspisset konkurranse. Samtidig vil den nye regjeringen arve oppgjøret med krisepakkene som var nødvendige for å holde økonomien oppe, og nye arbeidskonflikter – etter flere magre lønnsoppgjør vil arbeiderne snart kreve merkbare lønnsøkninger: en økning av reallønnen. Men store lønnsøkninger er ikke i NHO og den norske kapitalismen sin agenda, derfor vil den kommende perioden bringe med seg et oppsving i klassekampen.  

I den påfølgende diskusjonen ble det påpekt at den nye regjeringen har videreført omtrent alle innstrammingstiltakene til den høyrestyrte regjeringen, og at forrige gang de rødgrønne hadde regjeringsmakten føyde de seg ved hvert eneste trinn etter kapitalismens formaninger, og med det åpnet veien for den blåblå regjeringen. 

Men nå har arbeiderklassen begynt å se etter andre alternativer til venstre for Arbeiderpartiet. Både SV og Rødt har opplevd vekst, og Rødt kom i årets valg for første gang over sperregrensen. Vi kan i fremtiden forvente ytterligere vekst for partiene til venstre for AP ettersom den nye regjeringen bare vil følge i fotsporene til Solberg sin regjeringsperiode. Videre ble det påpekt at utviklingen av oljeindustrien har brakt med seg motsetninger i Norge som er unike i en skandinavisk og europeisk sammenheng, at politikerne hele tiden prøver å nedjustere forventningene til befolkningen. Men samtidig er økonomien i Norge er ganske god og det er vanskeligere for politikerne å komme med unnskyldningen om at det ikke finnes nok penger de gangene det argumenteres for innstrammingstiltak, når staten har kontrollen over et enormt oljefond.

Etter perspektiv-diskusjonene kom kamerat F med en oppsummering av organisasjonens arbeid under pandemien og hittil i år, og hva vi tenker det bør fokuseres på videre. I første omgang gjelder det å omstille seg fra online aktiviteter til fysiske aktiviteter, noe alle gleder seg til. Online aktivitetene har til tider vært litt monotone og det er til tider vanskelig å konsentrere seg og vie full oppmerksomhet til møtene når de holdes digitalt. 

Likevel, til tross for vanskelighetene og barrierene nedstengningen og den sosiale distanseringen påførte oss, fikk vi en nettovekst av medlemmer i år, og det viser potensialet vi har for vekst når vi kommer i gang med fysiske møter igjen. 

Niklas fra det internasjonale sekretariatet kom med en inspirerende formaning om at det bare er å sette i gang med fysiske møter igjen og ga gode råd for hvordan møtene kan organiseres og for oppfølging av nye kontakter. 

Selv om vi er få og årsmøtet ble holdt digitalt tilførte det oss en viktig energiboost, og den nødvendige selvtilliten til å fortsette med organisasjonsbyggingen. Hva som er viktig er å ha selvinnsikt, vi har støtt på en del hindringer, vi har kanskje ikke hatt like stor vekst som vi kunne ha ønsket, men mye av dette kommer av at vi er små, og at det faktisk er nå vi befinner oss i organisasjonens vanskeligste fase. 

Årsmøtet endte med vissheten om at det eksisterer et stort potensial for vekst. Det er lenge siden dynamikken har vært like favoriserende som i dag for marxistiske idéer. Unge i dag opplever økonomiske kriser, ser hvordan våre politikere hyklersk snakker om menneskerettigheter samtidig som de nekter flyktninger innpass i EU og hvordan ingenting gjøres for å motvirke klimakrisen. Fler og fler unge trekker samme slutning som oss, at systemet må endres – hva som er nødvendig er en revolusjon!