Karl Marx skrev at historien gjentar seg «første gang som tragedie, andre gang som farse». De første to ukene av november gjentok historien seg for 26. gang, da verdens såkalte ledere møttes i Glasgow og bestemte seg for å gjøre mer eller mindre ingenting for å håndtere klimakrisen.

Faren menneskeheten står overfor er svært reell. Det er et desperat behov for å unngå en temperaturøkning på under 1,5℃ over førindustrielt nivå. Som IPCC påpeker, dersom denne temperaturen overskrides, gir det en risiko for at vippepunkter kan nås, og stille menneskeheten ansikt til ansikt med en potensiell katastrofe.

Klimaendringene har allerede ført til konflikter om naturressurser og til at titalls millioner mennesker har blitt fordrevet, men utover denne terskelen kan disse grusomhetene bli ubeskrivelig verre, og true menneskeheten med en nedstigning til barbari. Vi har allerede nådd rundt 1,1℃ med oppvarming. For å unngå en total katastrofe, advarer IPCC om at det er behov for en 45 prosents reduksjon i klimagassutslippene innen år 2030.

Det er i denne sammenhengen den siste FNs klimakonferanse, kjent som COP26, startet. Det begynte med mye fanfare. Den britiske statsministeren Boris Johnson (treffende beskrevet av Gideon Rachman i Financial Times som «den perfekte vert for COP26» på grunn av hans spesialitet i «grunnløs optimisme og tomme løfter») sa at det ville være «vendepunktet for menneskeheten».

Denne spesielle COP ble beskrevet som ‘spesiell’, fordi alle nasjoner ble forventet å komme med konkrete planer for hvordan de skulle nå målene satt på COP21 i Paris.

Målet, ifølge de britiske vertene, var å «holde 1,5℃ i live». For å oppnå dette ble det utarbeidet fire hovedprioriteringer: «biler, kull, kontanter, trær». På hvert av disse prioriteringene var COP26 en elendig fiasko. Avtalene som er gjort er enten fine ord uten konkrete planer for hvordan disse skal oppnås, gamle utlysninger omgjort, eller tiltak som vil utgjøre en svært liten forskjell.

Kull

Da Alok Sharma, britisk Tory-minister og president for COP26, erklærte at han ønsket å «overlate kull til historien», var det et stort håpet om at noe kunne gjøres for å fase ut det skitneste av alle fossile brensler. Alle disse fine ordene er imidlertid ingenting verdt. I løpet av konferansen så man alle slags forvrengninger. Grunnen til dette er oppdelingen av verden i konkurrerende nasjonalstater, en grunnleggende egenskap ved det kapitalistiske systemet. Hver regjering oppfordrer gjerne til handling, men vil aldri tillate at noe blir utført som truer interessene til deres egen herskende klasse. Det er grunnen til at oppfordringer til handling alltid var oppfordringer til andre land om å trappe opp eller for å stramme inn tiltak som ikke er relatert til de innenlandske økonomiene i det aktuelle landet.

I forkant av COP ble 40 land enige om å fase ut bruken av kull innenlands og internasjonalt. Men for å overbevise disse landene om å registrere seg, måtte løftet utvannes betydelig. Fra og med målet om å oppnå dette innen 2030 (et mål som er nødvendig for å holde seg til 1,5℃), endte de opp med å bli enige om at kull skulle fases ut «i 2030-årene for de store økonomiene og i 2040-årene for resten av verden.» Dette betyr at avanserte kapitalistiske land som Tyskland ikke har til hensikt å avslutte bruken av kull før i 2038 og andre store brukere, som Polen, beskrev seg selv som «utviklingsland» og vil derfor ikke fase ut drivstoffet før i 2049.

I tillegg ser ikke avtalen ut til å være verdt papiret den er skrevet på. Som The Guardian påpekte, gjengir den en tidligere avtale som har så mange smutthull at land som Canada kan fortsette å utvikle gruver bare fordi de eksporterer kullet andre steder.

Under COP26 fikk delegatene i oppgave å lage en endelig avtale, som ville trenge enstemmighet. Det opprinnelige utkastet ba alle underskrivere om å fremskynde utfasingen av kull og subsidier til fossilt brensel. Imidlertid protesterte den indiske og kinesiske delegasjonen i sluttfasen. Til syvende og sist ble det enighet om å kreve «utfasing av uforminsket kullkraft og ineffektive subsidier til fossilt brensel».

Mye av kritikken mot disse landene er hyklersk. Fire dager etter slutten av COP26 auksjonerte USA bort de største olje- og gasskontraktene i historien. Det anslås at dette kan føre til utslipp av 600 millioner tonn klimagassutslipp til atmosfæren – et tall som er nesten det dobbelte av Egypts totale utslipp fra 2018!

Men til tross for den forestående klimakrisen ser vi stadige forsøk på å svekke forpliktelsene. Noen prøver fortsatt å hevde dette som en seier på grunn av at fossilt brensel ikke hadde vært nevnt i en FN-klimatopptekst før nå. Men for en fordømmende tiltale det er at disse lederne i flere tiår, vel vitende om hvilken trussel fossilt brensel utgjør, har systematisk unngått spørsmålet. Ethvert skolebarn som har vokst opp i denne perioden vet om skadevirkningene til fossilt brensel. Og likevel tar det lederne av kapitalistklassen til 2021 å nevne dem ved navn.

Vi står på stupet av en eksistensiell krise for menneskehetens sivilisasjon, og vi har disse kriminelle som våre ledere. Leon Trotsky beskrev, i overgangsprogrammet, kapitalistene på den tiden som akende mot en katastrofe med lukkede øyne. Her har vi noe langt verre. Kapitalistene som har ansvaret for dette systemet har øynene åpne, og prioriterer bevisst de kortsiktige interessene til storbedrifter fremfor menneskehetens fremtid.

USA

Blant landene som nektet å slutte seg til de 40 og hevdet at de vil fase ut kull, var USA. Etter Donald Trumps trosbekjennelse «America First», var den liberale pressen over hele verden optimistisk over at den «progressive» presidenten, Joe Biden, ville bringe tilbake multilateralisme i verdensanliggender. Men mens Biden signerte under for USA på klimaavtalen i Paris (etter at Trump hadde trukket seg), gjør han ingenting for å virkelig avverge klimakrisen. Det er fortsatt ‘America First’, bare med et mer menneskelig ansikt.

I møte med den nåværende økonomiske krisen, hvor det er massiv mangel på alt, inkludert energi, har USA ingen intensjoner om å fase ut kullet. Faktisk ser det ut som at amerikanske kraftverk vil forbrenne 23 prosent mer kull i år enn i 2020. I tillegg, som påpekt i Bloomberg, inkluderer Bidens utgiftsplan skattelettelser for kullkraftverk med forbehold om at de installerer teknologi for karbonfangst. Imidlertid trenger denne teknologien bare å redusere utslippene med 75 prosent, og bedrifter trenger bare å starte med å bygge innen 2032 – altså etter datoen da kull må fases ut!

En annen vurdering var behovet for å «unngå å ødelegge for senatorer fra kullavhengige stater» mens Biden forhandlet om USAs infrastrukturregning. Var en av de viktigste bråkmakerne Joe Manchin fra West Virginia. Og han har en veldig god grunn til å gjøre det! Manchin mottar mer penger i donasjoner fra fossilindustrien enn noen annen senator. I tillegg til dette antas han å eie mellom 1 og 5 millioner dollar i aksjer i et kullmeglerfirma som han opprettet i 1988.

De som trodde at Det demokratiske partiet ville regjere på en progressiv måte, bør huske at det er fylt med kapitalister som Manchin, og styrer etter interessene til den amerikanske kapitalistklassen, som har en stor eierandel i forurensende industrier.

Hvem skal betale?

Biden sier han bryr seg om klimaet og Trump sier at han ikke gjør det, og resultatet er mer eller mindre det samme, likevel. Biden oppfordrer mindre avanserte kapitalistiske land til å fremskynde energiomstillingen. Imidlertid krever et raskt trekk mot avkarbonisering anslagsvis 3,5 billioner dollar per år med investeringer, med 70 prosent av det som gjøres i mindre avanserte kapitalistiske land. Det er klart at disse landene ikke vil ha råd til dette selv. Tross alt har den økonomiske krisen utløst av koronaviruset presset opp gjelden til disse landene til rekordstore 11,3 milliarder dollar.

Behovet for å finansiere overgangen ble anerkjent så langt tilbake som i 2009, på COP15 i København, hvor det ble avtalt å gi 100 milliarder dollar i klimafinansiering til mindre avanserte kapitalistiske land innen 2020. Dette målet ble ikke nådd, så langt er 80 dollar milliarder nådd.

Selv om disse tallene høres mye ut, er det ingenting sammenlignet med de 767 milliarder dollar brukt av USA på militæret i 2020 alene. Det kapitalistiske systemet har skapt en situasjon der bare én nasjon bruker rundt syv ganger mer på å bygge krigsmateriell enn på målet for å avverge klimaendringene.

Den siste COP-avtalen uttrykte «dyp beklagelse» over det tapte målet, og forpliktet seg til å samle inn minst 100 milliarder dollar årlig frem til 2025. Ikke bare er dette tallet en dråpe i havet sammenlignet med hva som faktisk trengs, det er også langt fra altruistisk. Som Oxfam har påpekt, i 2018 besto 74 prosent av offentlig klimafinansiering av lån.

Dette er ikke uvanlig. Hvert år strømmer rundt 2 milliarder dollar fra de mindre avanserte til de mer avanserte landene i form av ting som lån og repatriering av overskudd. Dette er derfor et klassisk imperialistisk forhold. Kapital tilbys tilbakenforliggende kapitalistiske land for å bygge opp infrastruktur i bytte mot store rentebetalinger. Denne formuesutvinningen, skal det også sies, stemmer ganske godt med det som sies å være nødvendig for å gjennomføre overgangen. Det er derfor dypt hyklersk av lederne for de imperialistiske stormaktene å klandre mindre avanserte land for ikke å gjøre sitt.

Det vi ser her er at økonomisk nasjonalisme ikke bare er et produkt av Donald Trumps hjerne. Under kriseforhold må enhver regjering desto hardere forsvare interessene til sin egen herskende klasse. I denne typen scenario er global planlegging for å avverge klimakatastrofer vanskeligere enn noen gang.

Ideen om å gi nødhjelp til katastrofer ble fremmet av noen av de fattigste nasjonene, som Kenya og Gabon, samt små øynasjoner – dvs. de nasjonene som vil bli hardest rammet av katastrofene. De avanserte kapitalistiske landene har imidlertid ingen interesse i å redde livene til mennesker som bor i disse landene; profitten til deres egne herskende klasser er langt viktigere. I stedet tilbød de «dialog» om finansiering av en organisasjon som kunne gi «teknisk assistanse».

Avtaler gjort mellom mindre grupper av land

På grunn av vanskelighetene med å få land til å skrive under på enstemmige avtaler, brukte Alok Sharma oppkjøringen til COP på å suse rundt om i verden og forsøke å inngå avtaler med mindre grupper av land.

Et løfte, først annonsert i september, var et initiativ for å kutte metanutslippene med 30 prosent innen 2030. Dette ville være svært betydelig. Rundt en tredjedel av all global oppvarming kommer fra metan, selv om gassen forsvinner ut i atmosfæren raskere enn CO₂, varmer den også opp atmosfæren mye raskere. I likhet med mange av disse løftene har imidlertid ikke de viktigste landene gjort det. Kina, Russland og India, som utgjør de første, andre og tredje største utslipperne av metan, nektet.

På samme måte ble den foreslåtte avtalen om å eliminere utslippene fra bil innen 2040 ikke signert av 4 av verdens 5 største bilselskaper; heller ikke av USA, Kina og Tyskland, som er 3 av de 4 landene med størst bilindustri. Nok en gang ser det ut til at kapitalistene og deres regjeringer er mer enn glade for å redde verden fra katastrofale klimaendringer… forutsatt at det ikke hindrer deres evne til kortsiktig profitt! I en verdensøkonomi delt opp i konkurrerende nasjonalstater er ingen regjering forberedt på å svekke sin egen herskende klasse i forhold til de andre.

Et annet løfte førte til at 100 verdensledere ble enige om å avslutte og reversere avskogingen innen 2030. Selve avskogingen antas å stå for 11 prosent av de globale utslippene, og landene som undertegnet løftet (inkludert Brasil, Russland og Kina) har mer enn 85 prosent av verdens skoger.

Imidlertid ble den samme kunngjøringen allerede gjort i 2014 da 40 land undertegnet New York-erklæringen om skog, som forpliktet underskriverne til å avslutte avskogingen innen 2030 og halvere den innen 2020. Det har blitt rapportert at siden avtalen ble signert, «har tapet av tropisk primærskog generelt økt”. Og i umiddelbar etterkant av avtalen kalte den indonesiske miljøministeren (et land med en av de største regnskogene i verden) avtalen «som urettferdig». For andre representerer denne avtalen en måte å fortsette å forurense. Russland, fordi det har 20 prosent av verdens skoger, kan hevde at de har «kompensert» for utslippene deres. Så de kan fortsette å forurense mens de hevder å være grønne.

På hvert spørsmål har du derfor kapitalistiske regjeringer som prioriterer de kortsiktige interessene til sin egen herskende klasse fremfor menneskehetens fremtidige overlevelse.

Karbonmarkeder

Et stort håp for kapitalismens forsvarere, karbonmarkeder opererer allerede på nasjonalt eller regionalt nivå. På COP26 ble det inngått en global avtale. I hovedsak innebærer karbonmarkeder at hvis et land eller selskap reduserer utslippene sine med en større mengde enn angitt i målene, kan det motta karbonkreditter som tilsvarer denne verdien. Disse kan deretter selges til de som overskrider målene deres. For å unngå at forurensning bare flyttes fra et område til et annet, innebærer avtalen en reduksjon på 2 prosent i verdien av kreditten hver gang den handles. Tanken er at det kan tjenes penger på utslippsreduksjoner og derfor stimuleres.

Imidlertid tillater avtalen bruk av anslagsvis 300 millioner kreditter som ble opprettet mellom 2013 og 2020. Mange av disse kredittene ble opprettet i ordninger som sannsynligvis fortsatt ville ha funnet sted uten finansiering. De har derfor på ingen måte bidratt til å redusere mengden karbon i atmosfæren, og likevel vil de bli brukt til å la forurensere forurense desto mer!

I tillegg medfører dette at markedet oversvømmes av økt tilgang på disse kredittene. Dette presser deretter ned prisene, og går derfor på tvers av det antatte insentivet. Carbon Market Watch påpeker også at reduksjonen på 2 prosent i verdien av kredittene er altfor lave til å redusere utslippene med den nødvendige hastigheten.

For å gå bort fra fossilt brensel raskt nok er det nødvendig med et raskt og radikalt skifte. Hvis dette skulle gjøres ved å bruke karbonmarkeder, måtte prisen på karbon være så høy at bedrifter og land skifter raskt. Dette vil imidlertid ikke bli gjort av de samme grunnene som at land ikke er villige til å undertegne løfter om å redusere bruken av fossilt brensel. Hele denne ordningen er derfor ikke noe mer enn en grønnvaskingsøvelse, som gir bedrifter og kapitalistiske myndigheter dekning for å fortsette å forurense mens de hevder å være grønne for forbrukere eller innbyggere.

Er dette fremgang?

Før Parisavtalen ble verden antatt å være på vei til å nå 4 graders oppvarming før slutten av århundret. Etterpå var anslaget rundt 3 grader. Etter COP26 er det forskjellige estimater . Det mest optimistiske er 1,8 grader, men dette virker mildt sagt usannsynlig. Ikke bare vil det avhenge av at alle avtaler blir gjennomført til punkt og prikke (et usannsynlig prospekt, som det er påpekt ovenfor), men dette tallet vil kreve at alle netto nullmålene må nås. En hel rekke nasjoner har annonsert at de vil nå netto null på forskjellige datoer, men de fleste av dem har ikke lagt opp noen planer for hvordan de skal komme dit. Gitt rekorden så langt virker dette ganske usannsynlig.

Løftene om å nå «netto null» i en svak og fjern fremtid er ikke nok, fordi utslippene av karbondioksid har en kumulativ effekt. Hva dette betyr er at selv om verden skulle nå netto null innen 2050 (målet antas nødvendig for å holde seg til 1,5℃), hvis endringene som er nødvendige gjøres i siste liten, vil den kumulative effekten av drivhusgasser som slippes ut i atmosfæren frem til dette punktet gjøre at målet ikke nås.

Uansett, til tross for all snakk opp gjennom årene, har det vært en svært liten endring. I 1992 var 78 prosent av verdens primærenergi fra fossilt brensel. I 2019, etter at 25 COP-er hadde funnet sted, økte denne andelen til 79 prosent, og den totale mengden fossil energi som ble brukt hadde økt med 60 prosent.

Noen kaller dette ‘fremskritt’. Dette medfører imidlertid at den mest optimistiske (og urealistiske) vurderingen er at COP26 fortsatt innebærer at kloden skyter over 1,5℃-målet. Hvis dette er fremskritt, ligner det en snegle som flykter fra en møtende bil. I stedet for denne ujevnheten trenger vi grunnleggende og rask endring.

Hva kan bli gjort?

The Economist kjørte en ukentlig podcast sammenfallende med COP26. På slutten av siste episode vendte hovedverten seg til sine to kolleger og spøkte: «Hvis jeg måtte bli fanget på Titanic, og det ser ut til at jeg er det, så ville jeg heller brukt tiden sammen med dere to for å diskutere arrangementet av fluktstoler».

Representantene for den herskende klassen er fullstendig fortvilet. De lurer på hvorfor opinionen ikke kan påvirke regjeringer. Financial Times påpeker at mens en stor prosentandel av befolkningen i mange land lister klimaendringer som en av de viktigste problemene, når de som Macron forsøker å håndtere problemet, får du «et år med sosial og politisk uro.”

Andre, som The Economist, peker på den enorme mengden investeringer som er nødvendig og argumenterer for at: «Løfter alene ikke endrer det faktum at bedrifter har liten grunn til å investere billioner i grønne teknologier som fortsatt har middelmådig risikojustert avkastning.»

Det kan være lett, når du ser alt dette, å løfte hendene i fortvilelse. Hvis ingenting har endret seg etter 26 COPs, hva vil den 27., 28. eller 29. oppnå? Fortvilelsen til disse borgerlige publikasjonene gjenspeiler imidlertid grensene for systemet de forsvarer. Det er ikke menneskeheten som ikke er i stand til å håndtere klimakrisen, men kapitalismen.

Det er mange penger tilgjengelig til å utvikle grønn infrastruktur. Det finnes teknologier som kan gjennomføre en rask overgang bort fra bruk av fossilt brensel uten å koste en eneste tapt jobb eller tap av lønn. Problemet er at verdens ressurser og teknologi i stor grad er i hendene på store bedrifter og velstående individer hvis eneste bekymringer er profitt. Men det er ikke mye å tjene på å redde planeten. Bare en demokratisk planøkonomi, der den reelle makten er i hendene på arbeiderklassen, er i stand til å håndtere klimakrisen.

Grunnen til at våre såkalte verdensledere ser latterlige ut, fordi de prøver å kvadre en sirkel. Oppgaven med å håndtere klimaendringer innenfor det kapitalistiske systemet er umulig fordi det er det kapitalistiske systemet selv som er ansvarlig for rotet i utgangspunktet. Hvis du derfor ønsker et håpefullt perspektiv for fremtiden, bør du se bort fra den meningsløse pantomimen til COP26 og i stedet se på de hundrevis av millioner av arbeidere og unge mennesker som gang på gang i den siste perioden har reist seg opp for å kjempe for en bedre verden.