Samtidig som vinteren gjorde sin inntreden føk strømprisene i været. De er på sitt høyeste nivå noensinne, på en årstid da elektrisitet er høyt beskattet til oppvarming og belysning. I flere år, siden etterkrigstiden og til lengre inn på 2000-tallet var ikke prisen på strøm til bekymring. Elektrisiteten var i en lang tid styrt på et slags planøkonomisk vis og holdt utenfor det kapitalistiske markedet, der elektrisiteten ble mer styrt av behov fremfor profitt. Dette var ikke bare for å tilfredsstille forbrukere, men også som et ledd i å gi norsk industri bedre konkurransevilkår i forhold til utenlandsk industri, alle vassdragene ga bidrag til en billig kraftproduksjon. 

I takt med at mer og mer industri ble flyttet ut av landet, og norske kapitalister ønsket nye investerings muligheter og markeder ble elektrisitetsforsyningen markedstilpasset. Denne endringen skjedde allerede i 1991. Men strømprisen holdt seg fortsatt relativ lav, nettverket var ikke knyttet til resten av Europa, og med de lave norske produksjonskostnadene holdt prisen seg fortsatt på et normalt nivå. Etterhvert som det norske nettverket ble koblet med det europeiske, som med ACER, ble strømprisen justert for prisene på strøm produsert i for eksempel Tyskland og Frankrike. 

ACER-samarbeidet er den kapitalistiske løsningen på noen av utfordringene med kraftproduksjonen, spesielt den «grønne» som varierer med årstidene, og utfordringen med at etterspørselen etter strøm varierer veldig fra region til region og fra årstid til årstid. Kraftforsyningen er slik at strømmen skal gå først til stedene der pris og etterspørsel er størst. Sammen med lav vannstand og mindre gassreserver har dette systemet ført til rekordstore priser. I avisoverskrifter leser vi at det å ta en dusj vil koste 26 kroner, om folk som slår av varmeovnene og fryser i leilighetene sine, til studenter som dusjer på treningssentre for å spare strøm. Forrige strømrekord ble satt 29. november, da var gjennomsnittsprisen 2,56 kroner per kWh. Til tirsdag 16. desember estimeres det at prisen vil være på 2,08 kroner per kWh i gjennomsntit. Den nest høyeste prisen noensinne. Om vi ser på prisstatistikken i november for sørøst Norge fra 2015 til 2021, var den høyeste gjennomsnittsprisen i 2018 på 57,77 øre. I november 2021 var den på 132,91 øre, over dobbelt så mye. Det er ekstreme prisforskjeller.

Det paradoksale med strømmarkedet er at kraftverkene stort sett er offentlig eide, at kraftproduksjonen skjer av offentlige kraftverk. Men de selges til en lavere pris til private strømleverandører som selger strømmen videre til boligeiere og bedrifter. Enkelte storforbrukere av strøm får kjøpe direkte fra produsenten til en rimeligere pris. Likevel, denne situasjonen har ført til enorme profittmarginer til strømselskapene. Elektrisiteten som tidligere var en faktor som bidro til økt konkurranseevne for industrien har nå blitt til det motsatte for flere bedrifter som er nødt til kjøpe strømmen fra mellommennene. Gartnerier ser seg nødt til å trappe ned og kaste rundt 25 tusen agurkplanter, da strømkostnadene blir for store. De økte strømprisene vil føre til økte priser på viktige varer som mat, og prisene har i den siste tiden gjort det dyrere å lade opp elbiler fremfor å kjøpe fossilt drivstoff. 

Den kapitalistiske logikken er hinsides, i kapitalens stadig søken etter nye måter å skaffe profitt på og tiltrekning til bransjene med høyest profittrate skaper det turbulens og kriser i en rekke bransjer, og i kapitalismen som helhet. Høyere inflasjon vil følgelig føre til mindre konsum og krise i en rekke markeder, det i tillegg vil kunne føre til ytterligere lønnspress som igjen medfører at konkurranseevnen til norske bedrifter blir svekket. Regjeringens løsninger på dette, er kontantstøtte, som egentlig innebærer å gi overføringer til de samme selskapene som opererer som parasitter i kraftmarkedet. 

Denne vinterens høye priser er ikke noe blaff på grunn av lave vannmagasiner og gassreserver, men noe strømselskapene forklarer vi må venne oss til, da etterspørselen øker mer enn produksjonen. Derfor må vi – om ikke regjeringen utsetter innføringen, neste år belage oss på rushtidsavgifter for at vi skal forskyve strømforbruket til andre tider. Dermed vil det bli dyrere å dusje på morgenen enn på kvelden, det å bruke komfyren ved middagstid blir dyrere, mange vil starte klesvasken om kvelden og sette på tørketrommelen før man legger seg, noe som frarådes på grunn av brannfaren. Alternativet får vi høre er å øke nettkapasiteten, men at det vil føre til enda høyere kostnader igjen. Med andre ord har elektrisk strøm blitt en knapphet som må rasjoneres. Tidligere erkjente politikere og borgerskap at det kapitalistiske markedet ikke var adekvat til å fordele knappe goder, og dermed tok staten over kontrollen av disse som under andre verdenskrig. Men nå er problemet at det er begrensede muligheter for gode profittmarginer og derfor er det ikke mange stemmer for noen statlig overtakelse av elektrisitetsforsyningen. 

Situasjonen vi står overfor er en ytterligere bekreftelse på kapitalismens manglende evne til å løse klimakrisen. Høyere strømpriser vil føre til at færre vil se behovet til å gå over til elbiler. 

Regjeringens løsning er ingen løsning, det innebærer bare en statlig overføring av penger til el-spekulantene. Vi krever ekspropriasjon og nasjonalisering av de private strømselskapene og en statlig styrt leveranse basert på behov fremfor profitt. Samtidig må nettkapasiteten økes, det hevdes at dette blir dyrt og vil føre til en økt strømpris, men denne kapasitetsøkningen vil være et gode for flere generasjoner fremover, og dermed kan også kostnaden for kapasitetsøkningen og  vedlikehold fordeles på flere generasjoner fremover. Derfor er det ikke nødvendig at prisene øker like mye som selskapene hevder. Men kapitalistene er ute etter kortsiktig gevinst. 

Et argument som har blitt brukt til å forsvare ACER samarbeidet er at Norge må bidra med å hjelpe Europa med strømforsyningen. Ingen stater er uavhengige av andre, alle stater er knyttet opp mot hverandre og er avhengige av hverandre, men et kapitalistisk prosjekt vil ikke klare å løse samfunnesige problem fullt ut, det er for mange motstridende interesser og det umettelige behovet for profitt vil hele tiden føre til nye kontradiksjoner.

Under kapitalismen er ingen goder garanterte for arbeiderklassen, det vi tar som gitt i dag kan i morgen bli borte med et pennestrøk. Den eneste måten å garantere godene på for arbeiderklassen er at den tar makten i egne hender. Det er bare ved et forent sosialistisk Europa som en forløper til en forent sosialistisk verden, der kraftproduksjon og distribusjon følger en internasjonal plan og samarbeid at vi kan få en fullverdig løsning på kraftproblematikken i Europa og verden.