God jul kamerater! I julens ånd offentliggjør vi en oversettelse av Alan Woods introduksjon til den tyske gjenutgivelsen av Karl Kautsky’s “Kristendommens Opprinnelse”. Opprinnelig utgitt 23. september 2011, Alan skisserer betydningen av dette verket og gir et overblikk over Kautsky’s historisk materialistiske redegjørelse for den kristne tros opprinnelse. 

---

Religion er ikke historiens drivkraft, men store sosiale forandringer uttrykker seg i endringer i religionen. I boken Ludwig Feuerbach og slutten på den tyske klassiske filosofien forklarte Engels at store historiske vendepunkt har vært ledsaget av religiøse forandringer i forbindelse med buddhismen, kristendommen og islam. Massebevegelsene som kom med disse trosretningene, i både islams og kristendommens tidlige periode, rystet verden.

Den tidlige kristendommen oppsto i en tid med omveltninger og forandringer i forbindelse med slavesamfunnets krise. Kristendommens opprinnelse er et av de mest ekstraordinære fenomen i historien. På tross av de mest grusomme forfølgelser fikk de kristne massiv støtte, innttil den nye religionen til sist ble anerkjent av keiser Konstantin. Fra å være en revolusjonær bevegelse for fattige og undertrykte ble kirken oppslukt av staten og ble et formidabelt våpen i hendene til de rike og mektige.

Dette emne er av stor interesse for dem som kjemper for sosialismen i dag. Og nyutgivelsen av «Kristendommens opprinnelse» på tysk er en ytterst relevant beslutning. Dette verket fortjener et langt bredere publikum enn det har hatt. Det er ganske forbløffende, at det har vært utsolgt på tysk i tiår og kun med mellomrom har vært tilgjengelig på engelsk og andre språk, særlig fordi Kautskys hovedkonklusjoner har vært slående bekreftet av de seneste arkeologiske oppdagelsene, særlig Dødehavsrullene.

Kautsky’s bok er et mesterverk i den historiske materialismes metode. Når det er sagt, må det innrømmes at Kautsky ikke var den første person som forsøkte seg med en vitenskapelig (ikke-religiøs) analyse av evangeliene og kristendommen. Venstrehegelianeren Bruno Bauer var den første til å bevise evangelienes kronologiske rekkefølge og deres innbyrdes avhengighet. Enda før Marx og Engels skrev Det Kommunistiske Manifest, beviste han at mange temaer i Det Nye Testamente stammer fra den gresk-romerske litteraturen fra det første århundret.

Allerede på 1850-tallet sporet Bauer kristendommens opprinnelse i det andre århundre e.Kr., og konkluderte med at det første evangeliet ble skrevet under Hadrian (117-138 e.Kr.), dvs. over ett århundre etter Kristus død. Han påviste slående paralleller mellom Det Nye Testamentet og forfattere fra det første århundre, som f.eks. den stoiske filosofen Seneca. Dette ble lagt merke til selv i gamle tider, men de gamle kommentatorene konkluderte med at Seneca måtte ha vært en skjult kristen! Bauer konkluderte tvert imot, at kristendommen i bunn og grunn var «stoisismens triumf i en jødisk drakt».

Noen moderne forfattere har forsøkt å motsette Bauers teori og bevise at kristendommen hovedsakelig hadde en jødisk opprinnelse. Men den korrekte holdning ble fastlagt av Marx, Engels og Kautsky, som forklarte at selv om Det Nye Testamente opprinnelig var en jødisk tradisjon, ble det senere overtatt, tilpasset og renset for å passe synspunktene til den romerske middelklassen, som sluttet seg til bevegelsen, da den allerede hadde blitt en etablert kraft i samfunnet. I sine senere verker fremhevet Bauer de revolusjonære aspektene til den tidlige kristne religionen som en sterk drivkraft i kampen for frigjørelse av de ekskluderte og undertrykte klassene i Romerriket. Han understreket også de kommunistiske elementene i den tidlige kristendommen, og Engels skrev en veldig positiv nekrolog over Bauer i Sozialdemokrat i 1882.

Andre trakk lignende konklusjoner. Ernest Renan skrev: «Når man ønsker å få en klar idé over hva de første kristne samfunnene var, skal man ikke sammenligne dem med dagens menighetsforsamlinger; de var snarere som lokale avdelinger av Den internasjonale arbeidersammenslutningen [Første Internasjonalen. -Red,].»

Engels kommentarer om dette:

«Og det er korrekt. Kristendommen fikk et grep om massene, akkurat som den moderne sosialismen, i form av en rekke sekter og enda flere motstridende individuelle synspunkt, noen klarere, noen mer forvirrede, sistnevnte utgjør det store flertall – men alle er de mot det herskende systemet, mot ‘de herskende makter’.» (Marx og Engels om religion, Progress Publishers, 1957) 

Problemer med kildene

Kun få mennesker er bevisst over at de faktiske historiske bevisene for Jesus Kristus liv er ytterst sparsomme. Som Kautsky påpeker, er de eneste virkelige historiske kildene til Kristus-legenden det Nye Testamentet: Mattheus-, Markus-, Lukas- og Johannesevangeliet. De fleste mennesker (selv ikke-troende) antar, at disse er mer eller mindre historiske beretninger, selv dersom vi utelukker miraklene. Det antas, at evangeliene ble skrevet av fire av Jesus Kristus disipler og derfor er øyenvitneberetninger om virkelige begivenheter. Dette er imidlertid ikke tilfellet.

De fleste av evangeliene synes å være skrevet minst hundre år etter at Jesus skulle ha levd, og de er bestemt ikke skrevet av hans disipler. Paulus’ brev er sannsynligvis den eldste delen av Det Nye Testamentet, men allikevel står det ingenting om Jesus liv i Paulus’ skrifter. De inneholder heller ikke noe om de tolv disiplene, om Galilea osv. Jesus-legenden tok først form gradvist, over en lengre periode, og ble ledsaget av kampen mellom kristne med jødiske og hedenske elementer.

I Bauers fotspor påpekte Kautsky, at det ikke finnes et eneste uavhengig (ikke-kristent) bevis for Jesus Kristus eksistens. Faktisk er det ikke et eneste bevis for Jesus eksistens utenfor de fire evangeliene, og disse dekker kun en brøkdel av hans liv. Det har lenge vært kjent at de er fulle av motsetninger, historiske unøyaktigheter og uoverensstemmelser.

Der er alminnelig enighet blant moderne forskere om at Markusevangeliet var det første av de kanoniske evangeliene som ble skrevet. De fleste forskere mener at det ble skrevet omkring eller kort tid etter Jerusalems fall og ødeleggelsen av det andre tempelet, i år 70. I motsetning til både Mattheus og Lukas gir Markus ikke noen opplysninger om Jesus liv før dåpen. Hverken Jesus fødsel eller en slektsforskning finnes i det. Vi finner intet i Paulus’ skrifter om Jesus liv, om Galilea eller om de tolv disipler. I like måte finner vi i andre tidlige skrifter, som f.eks. i Åpenbaringen, ingen omtale av en historisk Jesus.

Jesus skulle være fra Nasaret, men en sådan by nevnes ikke i Det Gamle Testamentet, og det er tvil om det i det hele tatt eksisterte i eldre tider, selv om det senere ble opprettet en by med dette navnet. Det er veldg bemerkelsesverdig at Josefus, som er en meget oppmerksom observatør, heller ikke nevner dens eksistens. Dette er merkelig da han som militærkommandant kjente stort sett alle byer og landsbyer i Judea. Faktisk betød ordet «nazareer» noe i retning av «sekterisk», og derfor er betydningen av Jesus fra Nasaret,  «Jesus den sekteriske», sannsynligvis misforstått (som så mange andre ord og vendinger) til å være hans opprinnelsessted.

Kautsky påpekte at Pasjonshistorien ikke har noe grunnlag i det vi kjenner til i hverken romersk eller jødisk lov. I dag vet vi at hele pasjonsberetningen i evangeliene er skapt ut fra motiver fra Salmene 22, 23, 38 og 39 og fra skildringen av den «lidende tjener» i Esaias’ Bok (se E. Doherty, The Gospels as Midrash and Symbolism, 1999, 225 ff.).

Markusevangeliet innholder feil angående Galileas geografi og skikker, hvilket beviser at forfatteren ikke var innfødt i det hellige land. Markus (16,8) stopper på en bemerkelsesverdig måte ved den tomme grav uten ytterligere forklaring. Markusevangeliet kan opprinnelig ha endt bratt på dette punkt. Det ser ut til at den lengre avslutningen ble komponert tidlig i det andre århundret og innarbeidet i evangeliet i omkring midten av det andre århundret. De siste tolv vers mangler i de eldste manuskriptene til Markusevangeliet. Det har også vært påpekt at stilen i disse versene adskiller seg fra resten av Markusevangeliet, hvilket tyder på at de er en senere tilføyelse. Allerede i det 19. århundret har tekstkritikere hevdet at Markus 16,9-20, som beskriver noen av disiplenes møter med den gjenoppstandne Jesus, var en senere tilføyelse til evangeliet.

Disse obskure tekstene ble senere omtolket av romerne, som mente at «Kristus» var en «ekte» inkarnasjon av Gud i en menneskekropp. Denne idéen, som var dypt fremmed for jødene, var ganske velkjent for romerne, som betraktet deres romerske keisere som personifiserte guder. Den gamle jødiske tradisjonen måtte tilpasses til dette fremmede skjemaet. Dette ble oppnådd ved å omskrive og direkte forfalske det første Nye Testamentet, og ved å finne opp andre dokumenter som fordreide den opprinnelige forståelsen av «Kristus» til ugjenkjennelighet. De tidligste ikke-jødiske og jødiske gnostiske kristnes lære ble gradvist utslettet, en prosess som ble hjulpet på vei ved hjelp av en simpel metode, nemlig nedbrenning av verdens biblioteker i løpet av de neste to eller flere århundrene. I siste ende utvisket sensuren det opprinnelige budskapet fullstendig. De var tapt inntil oppdagelsen av Dødehavsrullene og Nag Hammadi-biblioteket for omkring femti år siden.

Marx og Engels om den tidlige kristendommen

Den nye religionen var et produkt av den turbulente perioden som kan dateres fra Makkabeeropprøret til ødeleggelsen av tempelet under Vespasian. Det var en periode med intens klassekamp, nasjonale opprør og borgerkrig. Det jødiske samfunnet var splittet fra topp til bunn. Ut av denne eksplosive gjæringen oppstod forskjellige bevegelser av revolusjonær og messiansk karakter, som ble ledet av karismatiske personligheter, hvorav noen av navnene er overlevert til oss. De var Bar Kochbar, Judas fra Galilea og mange andre. Men navnet Jesus Kristus forteller oss intet som helst.

I mangel på pålitelige skriftlige kilder om Jesus virkelige liv er vi nødt til å søke avklaring andre steder: ved å analysere bevisene for det sosiale, økonomiske og politiske livet på den tiden. Kautsky baserte seg på Marx’ og Engels’ skrifter, som allerede hadde analysert den tidlige kristendommen i detaljer. Engels understrekte den tidlige kristendommens jødiske karakter: «Som en selvfølge presenterer kristendommen seg selv som en simpel sekt av jødedommen.» Dette utsagnet har vært bekreftet på en måte som hverken Engels eller Kautsky kunne ha forutsett, av de bemerkelsesverdige oppdagelsene fra Dødehavsrullene. Engels skrev:

“Hva slags mennesker ble de første kristne rekruttert blant? Hovedsakelig fra de ‘arbeidende og belastede’, medlemmene i de laveste lagene, som blir et revolusjonært element. Og hva bestod de av? I byene av fattige frie menn, alle slags mennesker, som de «middelmådige hvite» i de sørlige slavestatene og de europeiske strandgjestene og eventyrere i koloniale og kinesiske havnebyer, deretter av frigjorte slaver og fremfor alt av virkelige slaver; på de store godsene i Italia, Sicilia og Afrika, av slaver, og i provinsenes landområder av småbønder, som mer og mer falt inn i trelldom på grunn av gjeld. Det var absolutt ingen felles vei til frigjørelse for alle disse elementene. For dem alle lå paradiset tapt bak dem; for de ruinerte frie menn var det den tidligere polis, byen og staten på samme tid, som deres forfedre hadde vært frie borgere i; for de krigsfangne slavene var det frihetens tid før deres underkastelse og fangenskap; for småbøndene var det avskaffelsen av det ikke-jødiske samfunnssystemet og den felles jordbesittelsen. Alt dette ble knust av det erobrende Romas jernhånd.»

Det romerske styret, som ble innført med militærmakt, sammen med den uhyrlige skatteoppkrevingsmaskinen oppløste fullstendig det tradisjonelle jødiske samfunnet. De sivile myndigheter tok de undertryktes skatt fra dem og lånte dem derefter tilbake til ågerpriser for å presse dem enda mer. Skattepresset kastet bøndene inn i et stadig dypere slaveri overfor ågerkarlene, hvilket gjorde de rike rikere og reduserte de fattig til fullstendig fattigdom. 

Jødene gjorde motstand, men en sådan motstand mot den gigantiske romerske verdensmakten var dømt ut av verden fra starten av. Nederlaget i det store jødiske opprøret i 66-70 e.Kr. førte til at man søkte etter frelse, ikke i et opprør, men ved å vende seg innover. Når Kristus sier «mitt rike er ikke av denne verden», er det et uttrykk for psykologien hos en masse av undertrykte mennesker, som søkte etter en utvei. 

«Men ikke i denne verden. I den tilstand som tingene var i, kunne det kun være en religiøs utvei. Slik ble en ny verden avslørt. Sjelens fortsatte liv etter at kroppen død var etterhånden blitt en anerkjent trosartikkel i hele den romerske verdenen. En slags belønning eller straff til de avdøde sjelene for deres handlinger, mens de var på jorden, fikk også mer og mer generell anerkjennelse.» (Engels, ibid)

For de fattige og undertrykte var dette livet en dal av tårer, hvor enhver gnist av håp hadde blitt slukket. Det eneste gjenværende håpet var et bedre liv bortenfor graven. For den gamle hedenske religionen var livet etter døden en trist og grå sak. Men kristendommen tilbyr massene en belønning i himmelen, hvor det endelig kunne oppnås rettferdighet, med straff til de onde og mektige og evig liv i paradiset for de faktisk troende.

Og faktisk kun med utsikten til en belønning i den verden bortenfort kunne den stoisk-filosofiske oppsigelse av verden og asketiske opphøyes til det grunnleggende moralske prinsipp i en ny universell religion, som ville begeistre de undertrykte masser.» (Ibid.)

De første kristne så med spent forventning frem til verdens ende og dens gjenkomst fra dag til dag. De trodde inderlig på at Guds rike, hvis hovedstad er det nye Jerusalem, kun kan erobres og åpnes etter en hard kamp mot helvetes makter.

Jødene og Romerriket 

Det er viktig å huske på de veldig tidlig kristnes rent jødiske karakter. Det er ikke lett etter tusen års kristen propaganda, som har understreket denne religionens ikke-jødiske karakter, en fremhevelse som ofte har åpenlyst antisemittiske undertoner. I religiøse malerier blir jøden Jesus rutinemessig avbildet som en hvit angelsaksisk type med blondt hår og blå øyne.

Men den jødedommen som førte til den tidlige kristendommen, var ikke den samme som den jødedommen som eksisterer i dag. Den var ikke engang den samme som den i Det Gamle Testamentet. I Det Gamle Testamentet er det nesten ingen omtale av de dødes gjenoppstandelse. På samme måte fikk Kristus gjenkomst, selv om den var forutsett i Det Gamle Testamentet, en helt sentral plass, som den ikke hadde hatt før. Det var tale om nye ideer, som svarer til en bestemt periode i den jødiske historien og bestemte sosiale forhold. Det er studiet av disse materielle forhold som gjør det mulig for oss å utfylle de mange hullene som de skriftlige opptegnelsene har etterlatt.

I “Kristendommens opprinnelse” gjør Karl Kautsky opp med mytene og analyserer de sosiale og økonomiske forholdene i Palestina i det første århundret av vår æra. Som vi har påpekt, var Palestina på det tidspunktet rammet av bitre konflikter med et religiøst, klassemessig og nasjonalt innhold. Det var en hel rekke omveltninger og opprør, som i siste ende endte med ødeleggelsen av tempelet og jødenes komplette tap.

Gjennom erobringsprosessen underla Rom seg hele den kjente verden økonomisk, politisk og sosialt. Etter nederlaget til Karthago ble Middelhavet (som betyr verdens sentrum) en romersk innsjø. Judea var en perifer stat i utkanten av den romerske verdenen. Det var et avsidesliggende og fattig hjørne av Romerriket på et tidspunkt, da slaveriets økonomiske system hadde begynt å gå inn i en terminal krise.

Romerriket var en høyt organisert struktur, som var helliget av en offisiell statsreligion. Dette kulminerte i praksis i keisertilbedelse. Lojale borgere ble forventet å ofre til keiseren. Romerne betraktet jødene som ateister, fordi de nektet å anerkjenne Roms guder. Deres standhaftighet i dette tvang de romerske myndighetene til å gi dem fritak for offentlige plikter. Men forholdet var et ubehagelig et.

Rom var en parasittsk stat, som levde av slavenes arbeid, og av tributten som ble krevd fra de erobrede folkeslagene. Den romerske staten ble et byråkratisk monster dedikert til systematisk utplyndring av provinsene for å tilfredsstille statens krav og guvernørenes tørst etter rikdom. Beskatningen som var i hendene på private skattekrevere, ble stadig mer effektiv og undertrykkende. Virkningen var fullstendig ødeleggende. Det er ikke tilfeldig at skattekreveren («publikaner») i Det Nye Testamentet er en universalt avskyelig figur.

Romersk lov ble administrert av romerske dommere, som generelt ikke tok hensyn til lokale lover, religiøse tradisjoner og skikker. Ethvert forsøk på opprør ble brutalt undertrykt. Hele befolkninger ble massakrerte eller tatt som slaver. Befolkningen ble mer og mer oppdelt i klasser. Det romerske samfunnet ble dominert av rike slaveholdere, store landeiere eller ågerkarlene (noen var frigjorte slaver).

Klassene i det judeiske samfunnet

Kristendommens begynnelse er uløselig koblet med jødedommen, og de tidlige kristne var kun en av  utallige sekter som alle kjempet for å sette sitt preg på den revolusjonære gjæringen som tok fatt i Judea i det første århundret e.Kr. Den viktigste begivenheten på denne tid var opprøret i 66 e.Kr., som førte til ødeleggelsen av det andre tempelet.

Kristendommen var en avlegger av jødedommen og har røtter i en gammel jødisk tradisjon. Men når vi snakker om dette, må vi huske på at den jødedommen som kristendommen utsprang av, ikke var den gammeltestamentlige jødedommen, og enda mindre den jødedommen som vi kjenner i dag. En lang rekke kristne tradisjoner og overbevisninger stammer fra langt eldre jødisk kultisk praksis, som ble bevart gjennom en lang muntlig tradisjon, f.eks. de dødes oppståelse, engler og demoner, rituelle måltider (esseernes «messianske bankett»), dåpen og Messias som er sendt fra Gud for å føre sitt folk ut av trelldom osv. Alle disse elementene var blandet sammen i et sydende brygg av trosretninger i Judea i det første århundre f.v.t. De ble i sin tur bestemt av jødenes faktiske erfaringer, særlig av makkabeernes nasjonalistiske opprør.

Palestina var full av forskjellige radikale bevegelser og religiøse sekter, hvorav de viktigste retninger i siste ende avspeilet forskjellige klassers og underklassers interesser, og spilte en rolle som stort sett svarer til den rollen som politiske partier spiller i dag. De forskjellige skolene og bevegelsene kranglet med hverandre om fortolkningen av religiøse tekster og doktriner. I siste ende representerte disse konfliktene de motstridende interessene og synspunktene i motstridende klasser og grupper i samfunnet. Ut av denne voldsomme striden i det første århundres judeiske samfunn og religion oppstod to av de tre store verdensreligionene: kristendommen og den moderne jødedommen.

Den romerske okkupasjonen var brutal, og hele vekten falt på de fattige bønders skuldre. Sett fra romernes synspunkt var jødene et fremmed folk med en fremmed psykologi og en uforståelig monoteistisk religion, som de holdt fast ved med fanatisk stahet. Bortsett fra den herskende klassen, som tok på seg rollen som kollaboratører, var massene fullstendig immune overfor alle forsøk på romanisering.

Splittelsene i samfunnet kom til uttrykk i splittelser i selve jødedommen. De fremmede okkupantene var hatet av folket, men de hadde støttepunkter i de øverste rekkene i det jødiske samfunnet: den jødiske adelen og prestedømmet. Disse rekkene levde som konger på ryggen av de fattige bøndene som ble knust av skattene. Templet i Jerusalem var ikke en kirke i moderne forstand, men et enormt kompleks fyllt med prester, byråkrater, embedsmenn og pengeutlånere. De øverste lag samarbeidet med romerne og hadde monopol på makten over templet og dets rikdom. Disse var Saddukeere. Mellom disse velstående parasittene og de fattige bønder var det en avgrunn.

Rett under dette laget var det en velstående middelklasse. Mens yppersteprestene samarbeidet med romerne og til og med tok utenlandske (greske) navn, sto de lavere presteordnene tettere på folket og var gjennomtrengelige for deres følelser og forhåpninger. Politisk sett lignet de det moderne nasjonale borgerskapet i kolonilandene, som står mellem arbeiderne og bøndene på den ene siden og overklassen på den andre siden. I det avgjørende øyeblikk var de tilbøyelige til å gå over på folkets side. Men likesom det moderne koloniale borgerskapet hadde de en tvetydig posisjon og svinget konstant mellom de to polene. Selv om de var motstandere av saddukeerne, blir fariseerne gjentatte ganger fordømt av Kristus. Et typisk eksempel på denne klassen var Flavius Josefus, den berømte forfatteren av jødiske oldtidsskrifter.

Han var opprinnelig en jødisk general, som kjempet mot romerne under det store opprøret i 66 e.Kr., men senere skiftet han side og ble en romersk håndlanger, hvilket utløste et udødelig hat mot ham fra folket. Hans skrifter utgjør den eneste skriftlige historiske kilden utover selve evangeliene. De få sparsomme referansene hos romerske forfattere som Tacitus og Plinius er så generelle, at de ikke kan tillegges noen reell verdi. Dessuten henviser de ikke spesifikt til Kristus, men til den kristne bevegelsen, som bestemt eksisterte.

Utover disse hovedgruppene var det utallige bevegelser, grupper og undergrupper av ekstremistisk karakter som representerte størstedelen av den fattige og fordrevne befolkningen i Palestina. De viktigste av disse var zelotene, gatenes parti, som gjentatte ganger organiserte opptøyer i gatene og opprør. Simon, den ellevte apostel, var kjent som «zeloten». Før han sluttet seg til apostlene, hadde denne tidligere kjøpmannen i Kapernaum vært medlem av zelotene, som hans kallenavn antyder.

Zelotene var basert på byens fattige, Jerusalems arbeidsløse, lumpenproletarer, som alltid var i revolusjonær gjæring og alltid forberedt til å delta i opptøyer og opprør. Det var andre radikale elementer utenfor byen, en mengde av religiøse sekter og bevegelser, hvor noen var involverte i geriljabevegelser, andre hadde kommunistiske tendenser. Blant sistenevnte finner vi en jødisk sekt kjent som esseerne. Kautsky mente at de tidlige kristne sannsynligvis var en del av denne bevegelsen, selv om det i 1908 ikke var noen dokumenterte bevis for denne påstanden. Josefus, Philo Judaeus og Plinius den Eldre skrev alle om esseerne.

Plinius forteller oss kort at esseerne gifter seg ikke, ikke har penger og har eksistert i tusenvis av generasjoner. Og det finnes en annen, kortere beskrivelse i Antiquities of the Jews (ca. 94 e.Kr.) og i Flavius Josefus’ selvbiografiske The Life of Flavius Josefus (ca. 97 e.Kr.). Ut fra disse beretningene må det antas at han hadde førstehånds kjennskap til esseerne, som han nevner som en av de tre sektene innenfor jødisk filosofi sammen med fariseerne og saddukeerne. En senere beretning av Josefus i The Jewish War (ca. 75 e.Kr.) er langt mer detaljert.

Josefus forteller at esseerne var mange, og at det fantes tusenvis av dem i hele Judea. Det er interessant at han spesifikt plasserer dem i Ein Gedi, ved siden av Dødehavet – det området der skriftrullene ble funnet. Han henviser positivt til deres fromhet, sølibati, fravær av personlig eiendom og penger, deres tro på fellesskap og deres forpliktelse til å overholde sabbatten nøye. Han tilføyer at esseerne rituelt nedsenket seg i vann hver morgen, spiste sammen etter bønnen, viet seg til nestekjærlighet og velvilje, forbød å uttrykke vrede, studerte de eldres bøker, bevarte hemmeligheter og var veldig oppmerksomme på englenes navn som var innskrevet i deres hellige skrifter.

Mange av disse trekkene minner oss om de første kristnes praksis, som den er beskrevet i Apostlenes Gjerninger. Det er derfor veldig sannsynlig at de kristne enten var en del av den esseeiske bevegelsen, eller at de to tendensene på en eller annen måte stammer fra en felles “stamfar”. Og selv om noen forskere har forsøkt å benekte det, er sammenfallene for store til at det kan herske mye tvil om at Qumran-sekten, som skrev Dødehavsrullene, var en del av den samme bevegelsen.

Makkabeernes opprør 

Dette var en fruktbar grobunn for forekomsten av messianske ideer, som omfattet et bilde av en fremtidig davidisk prins, kjent som Yehoshua HaNotzri (Jesus fra Nazaret), som ville frelse det jødiske folket på et tidspunkt i fremtiden.

De syriske overherrene forsøkte å presse deres jødiske undersåtter, hvilket provoserte fram en bølge av opprør. For å gjøre tingene enda verre, var det under Antiokos IV en tendens til å påtvinge hellenisering av borgerne i Selevkideriket. Herunder en overdådig tilbedelse av hans forfedres greske guder. Dette var ren gift for jødene, som var sinte over de utenlandske påleggene. Kun den privilegierte presteklassen tilpasset seg og slavisk antok greske navn og klesstil.

Den sidste dråpen var den beryktede dagen, som i jødisk historie er kjent som «ødeleggelsens vederstyggelighet». Grådige, maktsøkende prester, som samarbeidet med fremmede herskere, hersket i Jerusalem og provoserte folket konstant.

I 167 fvt. ankom Antiokos IV til Jerusalem etter han vendte tilbake fra sin egyptiske kampanje. Han benyttet sitt opphold til å plyndre byen og vanhelliget templet, da han oppførte et alter til sin skytsgud Zeus i templet samt et alter til ofring til greske guder. Alle jøder som gjorde motstand ble henrettet. Tilbedelsen av den syvendedags sabbat ble forbudt, det jødiske ritualet med omskjæring ble forbudt med dødsstraft, og alle gudstjenester i templet opphørte.

Judas, som fikk kallenavn «Makkabeus» eller «Hammeren», ledet det jødiske opprøret, og Makkabeerne ble de facto jødenes herskere og erstattet Davids hus som patriarker og herskere over jødene, og Zadoks hus, kong Davids yppersteprest, som Israels herskende yppersteprester. I 135 år hersket de som konger over det jødiske folk, og i 113 år fungerte de som Israels yppersteprester.

Dette var den turbulente bakgrunnen for det jødiske opprøret under den jødiske presten Judah Maccabeus. Oppstanden begynte i 167 f.Kr., da han sammen med sine sønner startet et opprør mot den beryktede seleukidiske herskeren Antiochus IV Epifanes (175-164 f.Kr.), hvis navn betyr «Gud åpenbaret», og som hevdet å være Zeus sin legemliggjørelse på jorden. Han forbød noen av de sentrale elementene i den jødiske religionen, herunder ødeleggelsen av kopier av Toraen, og krevde offre til Zeus, som han reiste en statue for i templet. Hans offring av en gris var gnisten som antente det makkabeeiske opprøret.

Opprørerne viste uvanlig mot, og kjempet mot en langt overlegen styrker i to år. Ved hjelp av en dyktig geriljataktikk vant jødene en rekke seire. Etter et slag hvor han beseiret en syrisk hær under Apollonius, guvernør i Samaria, strømmet rekrutter til opprørernes side. Etter flere års krig lyktes det ham å innta Jerusalem. Kun garnisonen i sitadellet i Acra holdt stand mot ham. Han renset Jerusalems urene tempel og gjeninnførte den 14. desember 164 f.v.t. gudstjenester i templet.

Men imperiet gikk til motangrep og innledet en kampanje mod Judas Makkabeus (1 Mak 6:28-54, 2 Mak 13:1-2) og ødela templets mur.

Oppstand i 66-70 

Senere ble Judea en romersk provins. Det siste århundret før Kristus var preget av voldsomme oppstander, blodsutgytelse og borgerkrig mellom de jødiske massene og den helleniserte herskende klassen. Klassehat blandet seg med religiøs fanatisme og dannet en flyktig og eksplosiv blanding. Hele Judea-provinsen syret av en opprørsånd. Judea befant seg i en permanent tilstand av revolusjonær gjæring. Hele perioden gir oss et bilde av vedvarende omveltninger og blodig klassekamp.

Det var mange opprør ledet av «falske Messiaser», som alle ble slått ned med grusom råskap. Det som gjorde dem særlig voldelige var den flyktige blandingen av klasser og religion. I Josefus’ skrifter er det mange henvisninger til disse krigene, opprør og oppstand, og fra disse beretningene som er skrevet av en deltaker og et øyenvitne, får vi navnene på mange opprørere. Men navnet på en Jesus fra Nazaret er ikke blant dem.

Det er derfor ikke overraskende at denne perioden kulminerte med den voldelige nasjonale oppstanden som begynte i 66 e.Kr. Dette markerte et avgjørende vendepunkt i den jødiske historien. Etter en rekke innledende seire ble oppstanden slått ned med blod. Jødene kjempet med desperasjonens mot. I første omgang fikk de en seier. Massene stormet templet og brant ned alle dokumenter relatert til bøndenes gjeld og skatter. Aristokratiet og yppersteprestene flyktet til de romerske linjene i sikkerhet. Fariseeren Josefus skriver detaljert om dette.

På et tidspunkt var det ikke færre enn fire revolusjonære hærer, og det tok den romerske hæren fire år å utrydde opprørets flammer. Men de fikk den utryddet. Den romerske hæren under ledelse av den kommende keiseren Titus med Tiberius Julius Alexander som nestkommanderende beleiret og erobret Jerusalem, som hadde vært bosatt av jødiske forsvarere under opprøret. Under beleiringen av Jerusalem kjempet de jødiske forsvarerne med fanatisk tapperhet.

Titus stanset alle mat-og-vann forsyninger, og kynisk økte presset ved å tillate pilgrimmer å komme inn i byen for å feire påsken og deretter nekte dem å forlate byen igjen. Da jødiske salutter drepte en rekke romerske soldater, sendte Titus den jødiske historikeren Josefus for å forhandle med forsvarerne. Jødene svarte med å såre forhandleren med en pil og deretter iverksette enda et angrep. Titus ble nesten tatt til fange under dette plutselige angrepet, men klarte å rømme. 

Romerne ble dratt inn til gatekamper med zelotene, som deretter fikk ordre om å trekke seg tilbake til templet for å unngå store tap. Josefus mislyktes i enda et forsøk på forhandlinger, og jødiske angrep forhindret oppføringen av et beleiringstårn ved Antonia-festningen. Mat, vann og andre forsyninger ble mindre og mindre inne i byen, men det lyktes små fourageringsgrupper å få brakt forsyninger inn i byen og trakasserte de romerske styrkene i prosessen. For å sette en stopp for fouragerene ble det gitt ordre om å bygge en ny mur, og bygging av beleiringstårn ble også gjenopptatt.

Til sist lyktes det romene å iverksette et overraskelsesangrep, overvelde de sovende zelotiske vaktene og innta festningen. Titus hadde høyst sannsynlig ønsket å innta templet, ikke å ødelegge det, og omdanne det til et tempel dedikert til den romerske keiseren. Men en brann som ble startet av hans soldater spredte seg hurtig og var snart ute av kontroll. Templet ble ødelagt, og flammene spredte seg til byens boligavdeling.

De romerske legionene knuste hurtig restene av den jødiske motstanden. Noen av forsvarerne flyktet gjennom skjulte underjordiske tunneler, mens andre gjorde en siste innsats i den øvre bydelen. Romerne måtte konstruere beleiringstårn for å angripe de gjenværende jødene. Først den 7. september var byen helt under romernes kontroll, som nå fortsatte jakten på jødene som hadde flyktet fra byen.

Josefus forteller oss at 1.100.000 mennesker ble drept under beleiringen, hvorav de fleste var jøder, og at 97.000 ble fanget eller tatt som slaver. Denne katastrofen ble to år senere fulgt opp av Masadas fall. Titusener av jøder flyktet for å unngå å bli solgt som slaver. Man fant dem i et stort antall i Roma, Alexandria og alle rikets byer, særlig i øst. Det var en traumatisk opplevelse for det jødiske folket, og det etterlot dem demoraliserte og nedslåtte.

Den jødiske historikeren Josefus, som var øyenvitne til disse begivenhetene, uttrykte sin nasjons følelser i følgende passasje:

Virkelig, selve synet var en melankolsk ting; for de steder, som var utsmykket med trær og vakre hager hadde nå blitt øde i alle henseender, og alle trærne var falt. Og ingen fremmed, som tidligere hadde sett Judea og byens vakreste forsteder og nå så det som en ørken, kunne heller ikke annet enn å beklage seg og sørge med stor sorg over en så stor forandring. For krigen hadde lagt alle tegn på skjønnhet helt øde. Heller ikke om noen som før hadde kjent stedet plutselig var kommet til det nå, ville ha kjent det igjen. Men selv om han [en utlending] var i selve byen, ville han allikevel ha spurt etter den.» (The War of the Jews, Book IV)

Johannes’ åpenbaring

De tidlige kristne var overbevist om at den dype samfunnskrisen varslet verdens snarlige undergang, Kristus gjenkomst og det nye Jerusalems fremkomst. Dette var ikke et rike i skyene, men et veldig virkelig rike av Gud på jorden. De var helt klart en revolusjonær bevegelse som baserte seg på de fattige og undertrykte lagene i samfunnet. Den tidlige kristendommens klassemessige karakter avspeiles troverdig i evangeliene.

Man kan få et inntrykk av hvordan kristendommen så ut i sin tidlige form ved å lese den såkalte “Johannes’ Åbenbaring”, «den eldste og eneste bok i Det Nye Testamente, hvis autentisitet ikke kan bestrides», som Engels skrev. Det eneste vi vet om den, er at den ble skrevet under Galba (omkring 68 eller 69 e.Kr.), og at forfatteren kaller seg Johannes. «Intet annet er skrevet på et så barbarisk språk, så fulle av hebraismer, umulige konstruksjoner og grammatiske feil», skrev Engels. (Se Engels, The Book of Revelations, 1883)

Kristendommens hovedsete i det første århundret var i Lilleasia.  Men det var ingen spor av noen treenighet, men kun av jødenes gamle Gud, den ene og udelelige Jehova. Senere ble denne guddommen opphøyet fra jødenes nasjonale gud til himmelens og jordens universelle Gud, som vil herske over alle nasjoner, lover nåde til dem som omvender seg, og nådesløst slå ned på dem som stadig motsetter seg etter prinsippet parcere subjectis uc debellare superbos («Tilgi de ydmyke og føre krig mot de stolte»).

Den brennende naturen til denne trosbjekennelsen ble uttrykt i Åpenbaringen. Babylon den store skjøge er avbildet sittende kledd i karminrødt tøy over vannet, beruset av de helliges og Jesus blod, den store byen på de syv høyder som hersker over alle jordens konger. Hun sitter på et dyr med syv hoder og ti horn. De syv hodene representerer de syv høydene og de syv «kongene». Dette henviser klart til selve Roma med sine syv høyder.

Dyret som omtales i Johannes’ Åbenbaring er det romerske verdensherredømmet, representert av syv keisere i strekk, hvorav den ene har vært dødelig såret og ikke lengre regjerer, men han vil bli helbredet og komme tilbake. Det vil bli gitt til ham som den åttende å etablere et rike av blasfemi og trosse Gud.

Det er denne Gud, ikke Kristus, som skal dømme ved Den sidste dom. I de tidlige tekster er det nesten ingen omtale av begivenhetene i Kristus liv, som først inntreffer i de senere beretningene i evangeliene og brevene. Forfatteren er enda ikke klar over at han er annet enn jøde. Det er ingen omtale av dåpen i hele boken, hvilket tyder på at dåpen ble innført i en senere periode av kristendommen. Det er ingen omtale av arvesynden eller rettferdiggjørelse ved tro. Troen i disse tidlige kristne samfunnene er helt annerledes enn troen i den senere kirken som ble en del av staten. De var revolusjonære og sto i absolutt motsetning til staten og den eksisterende samfunnsordenen.

Det apokalyptiske språket om verdens ende og Dommedag er kun uttrykk for en forvirret følelse av at den eksisterende orden var ved å bryte sammen. Følelsen av at verdens undergang er nært forestående er felles for alle historiske perioder hvor et bestemt sosioøkonomisk system har gått inn i en irreversibel nedgang. Det var en periode da det føydale samfunnet falt og kapitalismens fremvekst skapte en idébølge og en troskrise som ga seg utslag i opposisjonelle strømninger som Lollards og John Wycliffe i England og Hussittene i Bohemen.

I det torturerte språket i Johannes’ Åpenbaring (Apokalypsen) finner vi en fantastisk avspeiling av det romerske slavesamfunnets endelige krise, som kommer til uttrykk som den store endelige kampen mellom Gud og «Antikrist», som han har vært kallt. «Babylons skjøge» (Roma) er ventet med spenning: «Og kvinnen, er den store byen som hersker over jordens konger». Det er en verden som står på kanten av en sosial og religiøs revolusjon. Den gamle verdenen blir vist som råtten og korrupt til margen. Den vakler og venter på omstyrtelse. Den fortjener ikke å overleve – likesom vår egen verden i dag.

De første kristne ventet utålmodig på Kristus umiddelbar gjenkomst og det tusenårige riket som snart skulle komme. De var engasjert i en uopphørlig kamp mot den indre og ytre fienden. De inntok et stolt og sta revolusjonært standpunkt. De ble hårdnakket standhaftige overfor de hedenske dommerne, i det de nektet å gi avkall på deres tro og frivillig tok martyrdøden til seg, i tillit til den endelige seieren.

Johannes’ Apokalypse presenteres som åpenbaringen av «det som snart skal skje», og straks deretter, i 1:3, står det: Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær.” Og i det siste kapitellet sier engelen at han har vist Johannes «ting som snart skal skje», og gir ham ordren: ««Sett ikke segl for de profetiske ord i denne boken! For tiden er nær.”. Og Kristus selv sier to ganger (XXII, 12, 20): «Jeg kommer snart». Etterfølgelsen vil vise oss hvor hurtig denne gjenkomsten var forventet.

Engels kommentarer: 

«Så her er det enda ikke tale om en ‘kjærlighetens religion’, om ‘å elske deres fiender, velsigne de som forbanner deg’ osv. Her forkynnes ufortynnet hevn, sunn, ærlig hevn over de kristnes forfølgere. Sådan er det i hele boken. Jo nærmere krisen kommer, jo tyngre regner plagene og straffene fra himmelen, og med så mye desto større tilfredshet meddeler Johannes at menneskehetens masse ikke vil sone deres synder, at Guds nye svøpe skal piske dem, at Kristus skal herske over dem med en jernstang og trede den allmektige Guds brennende og vrede i vinpressen, men at de ugudelige stadig er sta i deres hjerter. Det er den naturlige følelsen, fri for alt hykleri, at der er en kamp i gang, og at — A la guerre comme à la guerre [Med krig så kommer krig]”.

Denne ville orientalske fanatisme ble senere raffinert og forvandlet av en blanding av hedensk filosofi. F.eks. var de såkalte apostelbrev basert på stoikernes filosofi, særlig Seneca, hvis skrifter, som Bauer beviste, blir kopiert ord-for-ord i deler av brevene.

Joshua-myten og Jesus

Konteksten for den tidlige kristendommens utbredelse er etter den blodige jødiske krigen i 66-70 og ødeleggelsen av tempelet. I denne mørke perioden som fulgte etter, betyr mangelen på skriftlige kilder at vi mangler opptegnelser om de første kristne, men det vites at de eksisterte i mange forskjellige grupper, sekter og tendenser, som ofte ble splittet av interne stridigheter og splittelser. Det var på denne tiden (ca. 100-300 e.Kr.), at kristendommen oppstod.

Etter den blodige nedkjempelsen av opprøret begynte bevegelsen å ta en annen retning. Den lenge forventede Messias hadde ikke dukket opp for å redde jødene fra undergang. I stedet for å vente på en Messias, som ville bli en militærpolitisk leder, begynte noe sekter å søke frelse i en annen verden («mitt rike er ikke av denne verden» skulle Kristus ha sagt). Disse ideer hadde deres grunnlag i de materielle forholdene i samfunnet. Etter å ha lidd et fryktelig nederlag i krigen var jødene tvunget til å vende blikket innad og søke frelse i mystiske og messianske drømmer.

En fatalistisk stemning tok grep i folkets sinn. Det var uunngåelig at de søkte trøst og inspirasjon i fortiden, i de gamle historiene om store nasjonale ledere som Moses og fremfor alt Joshua, som ville føre folket ut av fremmed slaveri. Det var under disse omstendighetene at Jesus- (mer korrekt Joshua-) mytene oppstod. De ble bygget opp av forskjellige elementer, i det de begynte som de opprinnelige kristne utvilsomt gjorde, med myten om Exodus.

Denne berømte jødiske myten forteller historien om Moses, som førte sitt folk ut av fangenskapet i Egypt ved på mirakuløs vis å dele Rødehavet. Deretter fulgte førti års vandring i ørkenen på jakt etter det forjettede land. Da Moses døde, sies det at hans etterfølger, Joshua ben Nun, enda en gang på mirakuløs vis delte Jordanfloden for å føre jødene til deres lovede hjemland.

Joshua» (og/eller «Jesus») betyr «Herrens frelser», mens «Kristus» betyr «den salvede» (en gresk gjengivelse av det hebraiske ordet «Messias», som var en betegnelse for en leder som ble brukt om jødiske konger). Navnet i seg selv forteller oss derfor intet om en bestemt person, som skulle ha levd i det første århundret. Jesus Kristus betyr kun «frelserkongen».

Det var mange Joshua-sekter på den tiden da Jesus skulle ha levd, og det er veldig sannsynlig at de første kristne var en av dem. Selve navnet «Jesus» stammer fra Andre Mosebok, da det er det hebraiske navnet Joshua oversatt til gresk. Dette faktum er ikke alminnelig kjent i dag, men det ville ha vært åpenbart for de tidlige kristne som, det skal vi huske, var jøder og gjennomsyret av jødiske tradisjoner. En gnostisk jøde som skrev til et ikke-jødisk publikum ville ha skrevet «Jesus» og ikke «Joshua» lenge før den formodne historiske Jesus’ tid.

I Andre Mosebok leser vi at Joshua, etter å ha krysset Jordanelva, velger 12 menn til å representere Israels 12 stammer. Etter sin dåp i Jordanelva utvelger Jesus på samme måte 12 menn som sine nærmeste etterfølgere (Johannes 3:13). Etter overgangen fra Jordan beordrer Joshua at det skal oppstilles 12 steiner, én for hver av de 12 stammene, på et sted som heter Gilgal. Disse henvisningene til tallet 12 henviser til de 12 astrologiske stjernetegnene, som jødene hadde overtatt fra babylonerne under det babylonske eksilet.

Ved Moses’ fødsel beordrer den onde Farao, som er redd for en profeti om at Moses vil være årsaken til hans undergang, å drepe Israels førstefødte i et forsøk på å drepe ham. I myten om Jesus beordrer kong Herodes (den «onde Farao»), som er redd for en profeti om at jødenes sanne konge har blitt født, «nedslaktningen av uskyldige» i et forsøk på å drepe Jesusbarnet (Matt. 2:2-16). Likesom jødene i Andre Mosebok blir Jesus kalt ut av Egypt, hvor han har holdt seg skjult. Parallellen er tydeliggjort i Matteusevangeliet, som forklarer at dette er for å oppfylle profetien» Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt. 2:15).

Det er høyt sannsynlig at alle disse henvisningene har en allegorisk og mystisk karakter, og at de sannsynligvis gir uttrykk for at sjelen, som er fengslet i den fysiske kroppen, streber etter å befri seg selv fra «egyptisk fangenskap». Hvis vi følger dette argumentet, er overgangen fra Rødehavet et symbol på dåp osv. Jesus skal oppfylle de gamle jødiske profetiene, fordi han har vært konstruert ut av dem.

Det var Marcion, som sammensatte den første «ortodokse» versjon av Det Nye Testamentet og dermed etablerte en tradisjon som førte til sensur, forfølgelse og undertrykkelse av en masse førkristne tekster, som kunne ha kastet lys over den tidlige kristendommens sanne natur. For første gang fikk de gamle «Joshua/Jesus»-utsagnene et falsk dekke i form av en mann ved navn Jesus, et liv, komplett med genealogier, en jomfrufødsel, fortellinger om en mirakuløs barndom og så videre.

Den «Kristus», som Paulus omtaler i sine tidligste (og autentiske) epistler, var slett ikke en menneskelig skikkelse, men legemliggjørelsen av den guddommelige ånden i menneskeheten. «Kristus» (Ordet eller Logos) var en ikke-menneskelig mellommann, som man mente at forbant menneskeheten med Gud. Forbindelsen skulle oppnås gjennom selvinnsikt i at Gud bodde inne i én, og dette ble forklart til de innviede i form av en allegori basert på Exodus-historien.

Dette var kristendommens sentrale budskap før og etter det første århundret. Ved å komme til denne kunnskapen («Gnosis») «døde» det kjødelige mennesket og gjenoppstod som et «nytt menneske» med en ny åndelig åpenbaring av Gud.

Det, som var ment som en allegori, har blitt tatt bokstavelig av moderne kristne, som ikke har noen idé om den opprinnelige betydningen av evangeliene, som har vært oversatt etter utallige endringer, slettelser og sensur. Resultatet er en merkelig blanding av jødiske tradisjoner, allegorier og blandinger av hedenske myter og filosofi.

Gjennom dåpen ble de første kristne «født på nytt», gjennom omvendelse oppnådde de kjødets «død» og gjenoppstandelse ved å overgi seg til Kristus vilje. På denne måten fant man veien til frelse. På denne måte ble den tidligere jødiske tradisjonen for opprør gradvis erstattet av en helt annen ånd – en innadvendt mystikk, som tålmodig ventet på frelsen i form av dommedag.

På den dag ville alle de urettferdighetene som Guds utvalgte folk hadde lidt bli hevnet, og de ekte troende ville leve i lykksalighet, mens de onde på jorden ville lide en evig fordømmelse av plager. Dette er Apokalypsens verden, som er en av de tidligste og mest trofaste avspeilinger av den psykologiske tilstanden til de kristne i det første og andre århundret.

Kristendom og kommunisme 

Slavesamfunnets krise i Romerriket avspeilet seg i en krise i den gamle moralen, filosofien og religionen. De representerte en verden som hadde overlevd sin nytteverdi og allerede var gått over i historien. Templene sto tomme, og folk søkte etter en religion som kunne gi dem en viss trøst for deres endeløse lidelser og et visst håp om frelse. I denne sammenhengen hadde tanken om en frelser, en forløser, en åpenbar attraksjon.

De eneste håp om en revolusjonær omstyrtelse av slaveriet ville ha vært å forene slavene med det romerske proletariatet – den store massen av eiendomsløse borgere i Roma. Men det romerske proletariatet var ,i motsetning til den moderne arbeiderklassen, en ikke-produktiv, parasittisk klasse som levde av staten. Den virkelig produktive klassen var slavene, på hvis rygg hele den undertrykkende og parasittiske overbygningen hvilte. I Den attende Brumaire siterte Karl Marx Sismondi’s uttalelse: «Det romerske proletariatet levde på samfunnets bekostning, mens det moderne samfunnet lever på proletariatets bekostning.»

Akkurat som nederlaget i det store opprøret i 66-70 e.Kr. skapte en stemning av hjelpeløshet og fortvilelse blant den store massen av eiendomsløs jøder, så overbeviste nederlaget til Spartacus og de mange andre slaveopprørene i den senere romerske republikken til sist slavene om at det var umulig å beseire den romerske staten. Disse nederlagene banet veien for keisernes forekomst, under hvis despotiske styre alle klasser ble jevnet med jorden.

Hva var hemmeligheten bak de første kristnes suksess, og hvordan kom de til å dominere verden? Den romerske herskende klassen betraktet kristendommen med forakt, som en bevegelse «av slaver og kvinner». Det var bare en måte å si at det var en bevegelse som avspeilet aspirasjonene hos de mest undertrykte og utnyttede  lagene i samfunnet. Det var den viktigste kilden til dens styrke. De populære massene i Romerriket omfavnet en religion som ble forkynt av slaver og de undertrykte, i en sådan grad at den ambisiøse og opportunistiske Konstantin til sist så på konverteringen til denne religion som det beste middelet til å konsolidere sitt grep om makten på.

Apostlenes gjerninger viser at de første kristne trodde på likhet. De troendes fellesskap kom til uttrykk i form av primitiv kommunisme. Alle som tilsluttet seg dette fellesskapet måtte først gi avkall på alle deres verdslige goder. Tertullian (ca. 160-230 e.Kr.) skrev: «Vi er brødre i vår eiendom, som hos dere for det meste løses opp i brorskapet. Vi, som er forenet i sinn og sjel, tviler derfor ikke på å ha eiendom i fellesskap. Hos oss deles alle ting promiskuøst, unntatt konene. Kun i dette deler vi fellesskap som kun andre (greske og romerske hedninger) øver det.» (Se ApG 1:39)

John Allegro bemerker: «Den tidlige kirken fulgte også en form for kommunisme, var i strid med det etablerte jødedømmet representert ved Jerusalem-kulten, praktiserte et rituelt måltid av en eller annen form, døpte sine innviede og la spesiell vekt på læren fra de bibelske profetiene, hvis hvert eneste ord man mente ga innsikt til menneskehetens fremtid.» (JM Allegro, The Dead Sea Scrolls and the Christian Myth, p. 4)

Denne kommunismen ble allerede praktisert av en jødisk sekt som var aktiv på den tiden da Kristus skulle ha levd: esseerne. Kautsky trakk konklusjonen av at de tidlige kristne bare var en gren av esseerne. Men da han skrev Kristendommens opprinnelse, hadde Kautsky ingen ide om at arkeologien i fremtiden ville være i stand til å kaste et slående lys over denne obskure bevegelsen.

Konstantin den store 

Alle forsøk på å knuse den kristne bevegelsen med statlig undertrykkelse mislyktes. Derfor gjorde den herskende klassen det som de alltid gjør under slike omstendigheter. Hvis de ikke kan beseire en bevegelse med makt, korrumperer de lederne og opptar dem i selve staten.

Historien forteller at mens han reiste mot Rom til det endelige slaget mot sin rival Maxentius, ledsaget av Eusebius, hans trofaste biskop, så han korset i den nedgående solen og hørte ordene «i dette tegn erobre». Slaget ved Milvian Bro, som fant sted den 28. oktober 312 e.Kr., var et blodbad, der Maxentius og hans hær på omkring 25.000 mann ble nedslaktet.

Det sies at Konstantin, under sitt triumferende tog mot Roma, oppstilte kors i gatene for å feire seieren. Denne historien om korset ble imidlertid først offentliggjort etter Konstantins død, da han helt klart ikke var i stand til å benekte den. Da den eneste kilden til denne historien er Eusebius, kan man rolig anta at det var en bevisst oppfinnelse fra hans side. Det var Eusebius, som spilte en avgjørende rolle i Konstantins «omvendelse» noen få år senere, så det ville ha vært i hans interesse å forskjønne den med et mirakel eller to.

Denne legenden ble brukt av senere kristne historikere som bevis på at keiseren nå var en disippel av Kristus. I virkeligheten forble Konstantin hedensk til det siste. Han var en ambisiøs og prinsippløs karrierist, som var fast besluttet på å bli det romerske rikets eneste hode og benyttet kristendommen for å nå dette målet. Historien om hans regjeringstid er historien om blodtørstige kampanjer, der han tok livet av hundretusener av sine fiender. Jo mer blod han spilte, jo større ble han faktisk.

I 320 e.Kr. var den eneste rivalen som stadig sto i veien for ham keiser Valerius, som hersket i østen. I et blodig slag utkjempet til sjøs ble Valerius overfalt og beseiret. Konstantin var ikke tilfreds med over 25.000 menns død og myrdet hele Valerius’ familie, herunder barn, fedre, søskenbarn og alle andre som kunne ha krav på tronen. Senere viste han særlig oppfinnsomhet ved å avrette sin egen kone, Fausta, som ble låst inne i badet, som ble oppvarmet til det punktet at hun ble langsomt kokt. Hun var mor til Crispus, som også ble myrdet av Konstantin med den begrunnelse at han hadde ligget med sin svigermor. Konstantin, som nå var den eneste keiseren, kunne gifte seg med en ny kone, Konstantia.

Konstantin var nå den eneste herskeren over et enormt imperium, som strakte seg fra Storbritannia til fjernt østlige regioner i Persia, og fra Tyskland til Nordafrika. For å kunne holde på alt dette, hadde han ikke bare bruk for en jernstang, men også for en viss støtte i befolkningen. Konstantins tilknytning til kristendommen spilte en viktig rolle i konsolideringen av makten hans. Sykofanten Eusebius kalte Konstantin «den mest fromme sønn av en veldig from og klok far» og går enda så langt som å hevde at hans far Konstantius «i hjertet» var kristen. Men det har ikke det minste grunnlag i virkeligheten. Konstantin selv forble hedensk hele livet, og det er godt bekreftet i historiske opptegnelser.

For å skjule Konstantins hedenskap oppfant den snedige Eusebius historien om at keiseren ble omvendt på sitt dødsleie. Men på den ene siden har det vært påvist at de dokumenter, som er kreditert til Eusebius, er forfalskninger. På den annen side er de såkalte kristne symbolene på myntene som ble lagd under Konstantin, i virkeligheten hedenske symboler. Det er velkjent at de kristne overtok mange hedenske symboler, så de kunne hevde at kirken hadde en gammel opprinnelse.

La oss nevne bare et enkelt eksempel. Helt siden Aleksander den Store har det vært alminnelig for keisere å forbinde seg med solen, en skikk som Alexander selv hadde kopiert fra Østens monarker. Den kristne glorie er faktisk kopiert fra de tradisjonelle avbildningene av Aleksander, som ble vist med solens stråler omkring sitt hode. Da Konstantin identifiserte seg selv med solguden Apollon, fulgte han bare den samme tradisjonen.

Eumerius, som skrev i 310, forteller oss at Konstantin har fått statuer av solgudene båret foran seg for å understreke sin hengivenhet til solguden Apollon. Han bemerker også at Konstantin Clorus’ navn finnes på edikter om forfølgelse. Det er et faktum av historiske opptegnelser at denne «veldig fromme sønnen av en meget from og klok far» fikk mange kristne torturert, sendt i eksil og fengslet. Ifølge dem som kjente ham, ofret han til Apollon helt til sin død. Han utropte seg selv som Apollons sønn og ga gaver til solgudens tempel.

Hedenske elementer i kristendommen

Tross sin hedenske tro var Konstantin klok nok til å innse at alle forsøk på å undertrykke den kristne religionen hadde mislyktes. De kristne så ut til å trives med forfølgelse og martyrdød. Allerede før han første gang tok absolutt makt, overveiet han om det ikke ville være bedre å innlemme de kristne i staten og bruke dem til å overvåke og kontrollere massene.

Romerriket var i fase av nedgang, en fruktbar grobunn for utbredelsen av mystiske ideer. Dette forklarer til dels den hurtige utbredelsen av nye religioner fra Østen. Det var en overtroisk tid, hvor folk trodde at det var mulig å fremkalle overnaturlige krefter ved hjelp av magiske tegn, formler og ritualer. De trodde på mirakler. For å vinne popularitet måtte kirken tilby disse tingene. Eusebius presenterte korset som et magisk tegn, hvis effektivitet var sagt til å ha vært bevist av Konstantins seier. Den tidlige kristendommen var grundig impregnert av overtro.

Opprinnelig var kristendommen en jødisk sekt. Det var Paulus som utviklet ideen om å konverterere ikke-jøder og fjerne omskjærelse og kostholdsforbud, som var alvorlige hindringer for å vinne ikke-jøder over. I løpet av en periode endret og regulerte den tidlige kirken sine doktriner for å passe til sin nye posisjon i samfunnet. Men da den nye religionen brøt ut av sin opprinnelige jødiske kontekst, ble den forvrengt, endret til ugjenkjennelighet og forvandlet til noe helt annet. Dette førte til nye motsetninger.

I det andre århundret var kristendommen ikke lenger en ren jødisk affære. De kristnes budskap ble gradvis utvannet for å gjøre det mer akseptabelt for den romerske middelklassen. («Gi keiseren hva keiseren er»). Interessant nok var de kristne ikke motstandere av slaveri, selv om de støttet de fattige. Den nye religionen begynte å få et stigende antall fremmede elementer, som ble overtatt fra hedenskapet og «døpt» med litt vievann. Den hedenske tradisjonen gikk ut på at alle guder var født av en jomfru, og dette ble overført til den kristne myten, selv om det ikke utgjorde noen del av den jødiske tradisjonen. Det første Vatikan ble bygget på stedet hvor Jupitertempelet lå.

Påskens komme ble feiret med orgier og rituelle ofre i mange deler av Romerriket, inkludert kaker, som ble utdelt til offentligheten i Anna’s navn, et annet begrep for solen, hvorfra ordet “honour” (ære) ble avledet, samt «annual» (årlig), «annum»(år) og «anus», hvis form ligner en stjerne. Byen Betlehem var i antikken et kultsenter for morgudinnenen, hvis stjerne var planeten Venus. Det er derfor ikke så vanskelig å finne frem til opprinnelsen til Betlehemsstjernen, som skulle ha ledet de tre vise menn fra Østen til stallen hvor Kristusbarnet skulle være født.

Selv ordet søndag har en hedensk opprinnelse. Enten er det avledet av navnet på den skandinaviske solgudinnen Sunna (også kallet Sunne, Frau Sonne), eller så er det avledet av «Sol», den romerske solguden. Deres uttrykk «Dies Solis» betyr «Solens dag». Den kristne helgenen Hieronymus (død 420) kommenterte: «Hvis hedninger kaller den for Solens dag, aksepterer vi gjerne dette navnet, for på denne dagen oppstod verdens lys, på denne dagen skinte rettferdighetens sol frem.»

Det samme gjelder også for Jomfru Marias kult og den ubesmittede unnfangelsen. Det er ingen tradisjon for jomfrufødsel i jødisk religion, men det er allminnelig i hedenskapen. I hele Midtøsten var tilbedelsen av mødrene, gudinnene som representerte jorden, fruktbarhet, kjærlighet, liv og død, utbredt. I Egypt ble hun kalt Isis og i Persia Astar («I-star» betyr «mektig stjerne») eller «Ashtarith». Når hun forsvant om vinteren, forsvant jordens liv med henne, og jorden var død og ufruktbar. Da hun vendte tilbake om våren, vendte alt liv tilbake med henne.

Denne rotasjonen av årstidene ga naturlig nok til folk som var tett forbundet med landbrukets sykluser forestillinger om tanken om en døende og gjenoppstående Guddom. Dette er den hedenske opprinnelsen til påsken (som på engelsk kommer fra Eostre, også kallet Eastre), saksernes og andre germanske folkeslags store morgudinne i Nord-europa. Den germanske fruktbarhetsgudinnen var også kjent under forskjellige navn som Ostare, Ostara, Ostern, Eostra, Eostre, Eostur, Eastra, Eastur, Austron og Ausos.

Disse utallige hedenske innblandingene har vakt enorm indignasjon blant kristne fundamentalister som Jehovas Vitner, som flittig har forsøkt å rense dem vekk. Problemet er at hvis alle de hedenske mytene blir fjernet fra Det Nye Testamentet, ville det være veldig lite igjen.

Ortodoksi

Selv om den nye religionen fant sine første og mest entusiastiske følgere i de mest undertrykte og marginaliserte delene av samfunnet (slaver og kvinner), tiltrakk den seg gradvis oppmerksomhet fra et lag av utdannede og privilegerte klasser, som i stigende grad ble fremmedgjort av den åndelige tomheten i et dekadent samfunn. Kirken tilbød hvert enkelt individ håp om frelse og løftet om et liv etter døden. I motsetning hertil virket de gamle guder kalde og fjerntstående.

Den pragmatiske Konstantin regnet kynisk med at de ulemper, som kunne følge av forlatelsen av den gamle religionen, ville bli oppveid av fordelene ved å ha kirken med dens maktfulle apparat og kontroll over massene som alliert. Han nådde sitt mål ved hjelp av den enkle fremgangsmåten, at han innlemmet kirkens ledere (biskopene) i staten.

I perioden rundt 100-300 e.Kr. ser vi en gradvis konsolidering av biskopenes makt og en krystallisering av et privilegert byråkratisk lag. Gradvis fikk den kristne kirke et byråkratisk apparat, som smeltet sammen med staten. Biskopene var opprinnelig kasserer. De begynte å konsentrere betydelige rikdom og autoritet i sine hender. I en ironisk fotnote skriver Gibbon:

«Et eller annet sted har jeg hørt eller lest en benediktineabbeds ærlige bekjennelse: Mitt fattigdomsløfte har gitt meg hundre tusen i året; mitt lydighetsløfte har hevet meg til en suveren prins rang.» (The Decline and Fall of the Roman Empire, Chapter XXXVII, Monks and Arians). Og Gibbon lurer på hvilke utskeielser abbedens kyskhetsløfte hadde ført ham til.

Denne kyniske opportunisten brukte religionen til å styrke sit grep om makten. Andreas Alföldi (The conversion of Constantine and pagan Rome, 1948) rapporterer at det Konstantin gjorde, ble av hans samtid betraktet som «et genialt triks til å lure massene». For å gøre dette var han nødt til å etablere en doktrinær ortodoksi og udrydde alle andre doktriner. På det tidspunktet fantes det et enormt antall konkurrerende versjoner av kristendommen, hver med deres egne evangelier og ritualer. I de første årtiene av det andre århundre var det et stort antall rivaliserende kristne sekter, som var i bitter konflikt med hverandre.

Konstantin ble nødt til å fjerne alle konkurrerende versjoner og innføre ortodoksi for å konsolidere makten sin. Det krevde en rekke blodige kriger å utrydde disse «kjetteriene». Konstantin innførte orden ved hjelp av statlig vold, støttet av en enda større trussel om evig straff fra myndighetene i en kirke, som bare hadde vært en arm for statsmakten. Biskopen av Roma, som opprinnelig ikke hadde noen særlig status (og som ville ha vært underordnet biskopen av Jerusalem), ble nå forhøyet til kirkenes øverste leder – paven.

Det var Konstantin som bygget Den hellige gravs kirke og andre «hellige steder» i Jerusalem, selv om det ikke var noe som helst grunnlag for å hevde at disse steder var det de skulle være. Konstantins mor, Helena, som sies å ha vært datter av en fiskehandler, tok til Jerusalem for å ta tak i naglene som skulle ha vært brukt ved Kristus korsfestelse, sammen med trestykker fra det opprinnelige korset og enda noe melk fra hans mors bryster! Den katolske kirken er stadig i besittelse av disse «hellige stedene», som hvert år bringer inn en enorm profitt. 

Konsilet i Nikea

I løpet av en periode ble kirken, fra å være en revolusjonær bevegelse for de fattige og fortrengte, til å bli et bolverk for staten og en fast forsvarer av de rikes og privilegertes styre. Innførelsen av regler om sølibat var i virkeligheten en foranstaltning for å beskytte kirkens eiendom og forhindre at den gikk tapt til barna ved arv.

Skriftene ble rensket ut for å utslette alle spor av den tidlige kristendoms opprinnelige revolusjonære og kommunistiske budskap. Men det var umulig å fjerne det fullstendig. Kirken kom seg rundt denne vanskeligheten på en veldig enkel måte. Bibelen ble kun gjort tilgjengelig på latin, som det overveldende flertallet ikke forsto. De eneste som hadde lov til å fortolke skriftene var prestene, som gradvis ble adskilt fra samfunnet som en særlig privilegiert kaste. De tidlige kristnes opprinnelige kommunistiske idéer ble grundig rensket ut, så det er kun få rester som gjenstår i versjonen av Det Nye Testamente som er tilgjengelige i dag.

Helt fra begynnelsen ble evangelienes autoritet gradvis oppnådd gjennom tradisjonen. Evangeliene hevder ikke engang at de er skrevet av Kristus disipler, men gradvis har folk akseptert at de var faktisk skrevet av dem – på grunn av tradisjonens kraft og intet annet. I slutten av det tredje århundre var det minst 20 evangelier i sirkulasjon, samt tallrike brev, Jesu Kristus liv og ordspråk osv., totalt mer enn 80.

Det var konsilet i Nikea (325 e.Kr.), som formelt definierte Jesus guddommelighet. I mange dager overveiet konsilet det problematiske spørsmålet om Kristus sin natur og treenigheten. Hvordan kunne Sønnen også være faren, og hva med Den hellige ånd? Disse spørsmålene ble ikke løst på tilfredsstillende vis, selv da konsilet sluttet. Det var stadig ikke enighet om en tekst, hvilket sannsynligvis ikke betydde noenting for de fleste av dem, da de ikke kunne lese.

Veldig lite er kjent om dette berømte møtet, fordi kirken har slettet det fra de historiske opptegnelsene for å skjule sannheten om hva som skjedde der. Forskere har imidlertid fastslått at konsilet var pakket av Konstantins menn, som var villige til å utføre keiserens vilje. Biskopene var en uensartet flokk: noen var tidligere slaver eller tidligere straffefanger fra så fjernt unna som grensen til India, Egypt, Sahara-ørkenen, Persia, England, Afrika, Hellas og andre eksotiske steder. Mange var tilhengere av en rekke kjetterske sekter: arianere, donatister, gnostikere osv.

Slike menn var ikke i stand til å konkurrere i debatten med de utdannede intrigantene som støttet Konstantin. Det var en rekke problemer som irriterte keiseren, f.eks. at kristne nektet å tjene i hæren eller tilbe keiseren. Men disse kunne håndteres med en intelligent taktikk. Og under alle omstendigheter mislyktes alle forsøk på å ødelegge kirken gjennom undertrykkelse. Keiserens tilstedeværelse var i seg selv nok til å få dem til å ryste i deres sko. Mange hadde sikkert aldri sett ham før, og slett ikke så nære. Og hvis psykologisk trussler var ikke nok, var andre, mer direkte metoder tilgjengelig.

Noen av de tilstedeværende hadde allerede vært tortuert på hans ordre. Disse tortur formene inkluderte bl.a. å få et øye plukket ut med et varmt jern eller å få kuttet leddbåndene i benet og andre ubehagelige overtalelsesmidler som gjorde man blind eller lammet. Disse mennene ville ikke være ivrige etter å gjenta denne opplevelsen. Bare for å sikre avstemningen var noen delegater innen møtets avslutning myrdet for å ha uttrykt deres mening med overdreven åpenhet. En av disse var Arias, grunnleggeren av det arianske kjetteri, som hadde den frekkheten til å forsvare ideene sine under konsilet. Andre forsvant og ble aldri sett igjen.

Til sist var det bare en liten håndfull anerkjente verk igjen som har kommet ned til oss som Bibelen. Det som folk kunne lese eller ikke kunne lese ble avgjort av en endeløs rekke blodige religions kriger, utrensninger, forfølgelser og martyrdom. Den var langt mer ondskapsfull enn noen av de forfølgelsene som hedningene innledet mot kristendommen. Kampen for å undertrykke kjetteriet var lang, bitter og blodig, og den varte i hundreder av år.

De forbudte bøkene

Marcion (ca. 85-160), var den første til å utarbeide en «akseptert kanon». For å påtvinge sine kriterier innkalte han det første kirkekonsil noensinne. Men tingene gikk ikke som han hadde forventet. Biskopene ekskommuniserte ham raskt. Deretter kommer han tilbake til Lilleasia, hvor han fortsatte med å utbrede marcionismen og ble en av datidens mest beryktede kjettere. Lignende idéer dukket senere opp igjen hos de bulgarske bogomiler i det 10. århundre og hos katarene i Sør-frankrike i det 13. århundre.

Det var en stor ironi at erkekjetteren Marcion hadde skapt presedens for å forby uakseptable verker. Han hjalp til med å skape den oppfatningen av at visse teologier skulle godkjennes som ortodokse, mens andre skulle fordømmes som kjetteri – et begrep som hittil var ukjent i kirken. Ortodoksi var tett forbundet med makt. I Marcion’s fotspor var biskop Athanasius av Alexandria den første til å innføre et indeks over tillate bøker. Alt annet skulle ikke leses.

Det var første gang at noen hadde foreslått at kun noen bøker skulle aksepteres som en del av den kristne kanon. Dette banet veien for den senere sensuren, lister over forbudte bøker, ekskommunikasjoner, anathemas og forfølgelse av kjetteri. Før dette var det ingen faste idéer og ingen autoriserte tekster, men snarere en forvirret og flyktig blanding av mange motstridende tendenser og sekter med en forvirrende rekke oppdelinger og underoppdelinger. Men alt dette endret seg da kristendommen ble smeltet sammen med staten og gikk i gang med  å ødelegge alle rivaliserende bevegelser.

På den måten ble en stor mengde bøker, som hittil hadde vært betraktet som akseptable, med ét slag utelukket fra den kristne kanon. Bøker som Maria Magdalenas evangelium og Filipevangeliet ble avvist. Paulus’ to første brev til korinterne ble akseptert, men det tredje ble utelukket. Johannes’ Åpenbaring ble kun med nød og neppe akseptert med den tvilsomme begrunnelsen av at det var Helgen Johannes’ verk (selv om dette kun var en tradisjon uten bevis).

Vi kjenner til minst femti tidlige tekster, men det må ha vært mange flere. Epiphanius angrep ikke mindre enn åtti kjetterier. De forsvant alle sporløst, og alt hva vi vet om dem finnes i de polemikkene som deres ortodokse kristne fiender har skrevet om dem. Sådan var det inntil 1945, da Thomasevangeliet ble funnet i Egypt. Dette manuskriptet stammer fra det fjerde århundret, men selve verket er utvilsomt eldre. Noen forskere mener at det stammer fra det første århundret. Hvis det er tilfellet, er det eldre enn de fleste av de «offisielle» evangeliene.

Teksten er på mirakuløs vis intakt. Det mest signifikante er at den ikke inneholder noe om livet til Jesus, men kun en liste over Jesus uttalelser, hvor noen er identiske med dem som finnes i Det Nye Testamentet, men andre er helt annerledes. I alt 114 uttalelser tilskrives Jesus, og de innledes med «Jesus sa». Men stilen og innholdet er markant annerledes enn hos Matteus, Markus, Lukas og Johannes. «Jesus» i dette evangeliet er en helt annen karakter enn den som er avbildet i Det Nye Testamentet. Han dør ikke, kysser Maria Magdalena på munnen og tar hevn på sine fiender.

I hundrevis av år har forskere antatt at «Jesus ordspråk» er de tidligste kristnes tekster. Thomasevangeliet passer godt inn i denne beskrivelsen. Det begynner: «Dette er den levende Jesus’ skjulte ord, som Didimus Thomas har nedskrevet.» Det ser ut til å være et verk fra en gnostisk sekt, som mente at kristendommen inneholdt en skjult mening som kun var tilgjengelig for dem som var «vitende». Den samme slags tro delte forfatterne av Dødehavsrullene.

Thomasevangeliet ble fordømt som en kjettersk forfalskning. Spørsmålet er hvorfor? Det er ingen død, og derfor ingen gjenoppstandelse, hvilket fjerner et grunnleggende element i den kristne doktrinen. Dette er allerede et alvorlig slag mot kirkens aksepterte lære. Døden og oppstandelsen, påsken osv. er alle utelukket.

Med hensyn til Peter er det veldig merkelig at det finnes brev som tilskrives ham, men intet evangelie. Eusebius nevner et Peter-evangelie – men han nevner det som enda et kjettersk forfalsket dokument. I det, likesom i Thomasevangeliet, dør Kristus ikke på korset. Ifølge denne versjonen var Jesus fullstendig guddommelig og kunne derfor ikke dø, men kunne bare se ut til å dø, fordi han kun så ut til å være menneske. Tilhengerne av dette kjetteriet (doceticisme) ble av en åpenbar grunn kjent som “Docetae” («illusjonister»).

Denne ideen falt i unåde da kristendommen forlot sine jødiske røtter, og den hedenske kristendommen ble dominerende. Til sist ble den erklært som kjetteri på slutten av det andre århundre og ble forkastet av keiser Konstantin på det første konsil i Nikea, som skrev den ortodokse treenighetsdoktrinen. I trosbekjennelsen fra Nikea står det at Jesus ble født av den Hellige ånd og Jomfru Maria. Denne idé, som er helt fremmed for den jødiske tradisjonen, har sine røtter i hedenskapen, der Zeus hadde for vane å komme ned til jorden i forskjellige forkledninger for å befrukte unge jomfruer.

De tidlige jødisk-kristne evangeliene nevner ikke noe om en overnaturlig fødsel. De forteller snarere at Jesus ble unnfanget ved sin dåp. Markusevangeliet inneholder ingen omtale av Jesus jomfrufødsel. Kirkefedrene mente at det første evangeliet ble skrevet av apostelen Matteus, og hans beretning ble kalt Hebreernes evangelium eller Apostelenes evangelium. Dette, den første skriftlige beretningen om Jesus liv, inneholder heller ikke noen omtale av jomfrufødsel.

Andre var av det stikk motsatte synet, at Kristus var helt menneskelig og ikke guddommelig. Han var et vanlig menneske som av en eller annen grunn ble utvalgt av Gud. Den Hellige ånd kom inn i hans kropp, ikke ved fødselen, men ved dåpen hans. Han ble således Guds utvalgte. Dette gjorde naturligvis opp med den jomfrufødselen som Matteus presenterer. Ebionittene mener stadig at Jesus var den jødiske Messias, og at han bare var den eldste sønn av Maria og Josef. Interessant nok kommer ordet fra det hebraiske ord “ebyon”, som betyr «fattig».

Den tidlige kirken betraktet disse tekstene som falske evangelier. Den tidlige kirken var veldig følsom overfor slik verker, og grunnen til denne følsomheten er åpenbar. Den ble ført av en rekke blodige kriger for å utrydde alle dem som nektet å rette seg etter kirkens offisielle doktrine, som kjettere.

Dødehavsrullene

En fjerdedel av manuskriptene er bibelske tekster, fragmenter fra Det Gamle Testamentet. Andre inneholder bibelkommentarer og religiøse bøker som ikke senere ble opptatt i den hebraiske bibelkanon. Noen av manuskriptene er manualer om tro og praksis i det religiøse samfunnet i Qumran, som lå i nærheten av hulen. Andre funn fulgte i 1952 og i 1954.

Helt fra begynnelsen av har Dødehavsrullene vært gjenstand for en voldsom kontrovers. Omkring 20% av rullene ble snart offentliggjort, men resten ble først gjort tilgjengelige etter 35 år. Vatikanet holdt dem bak lås og slå i tiår og nektet ikke bare offentligheten tilgang til dem, men også kristne og jødiske forskere som gjentatte ganger ba om å få lov til å undersøke dem ble avvist. Denne sensuren ble først brutt da noe av bildene i 1989 kom i hendene på Robert Eisenman fra the Department of Religious Studies på the State University of California at Long Beach. Som et resultat ble stort sett alle bildene utgitt i 1990. To år senere, i 1991, utga Biblical Archaeology Review en faksimileutgave i to bind av alle skriftrullene.

Spørsmålet må stilles: Hvis det ikke var noen bekymring, hvorfor så Vatikanet seg nødt til å gjemme disse verdifulle historiske dokumentene vekk i tiår? Hvorfor hemmeligholdet? Og hvorfor alle de kontroversene som har rast mellom eksperter helt siden da? For kontroverser er det mye av. Et hurtig blikk på internetts oppføringer om Dødehavsrullene avslører en følelse av dyp uro, med titler som «Dødehavsrullene og slutten på kristendommen, «Motbeviser rullene kristendommen?» og «Dødehavsrullene en trussel mot kristendommen”. 

Disse menneskene var ikke kristne, men kan vel godt betraktes som protokristne. Parallellene til kristendommen er i hvert fall tydelig og har vært trukket av flere eksperter: De fleste ekspertene mener at Qumran-bosettingen ble startet av en splintergruppe av essenerne, som flyttet ut i ørkenen for å «forberede Herrens vei». Dette ligner påfallende mye på Johannes Døperen i Det Nye Testamentet. Johannes Døperen skulle ha levd i ørkenen i mange år (Lukas 1:80). Det ville innebære at dersom han har eksistert, så var han i nærheten av qumranianene og kan ha levd blant dem. 

Det er noen slående likheter mellom Qumran-samfunnet og de tidlige kristne. I skriftrullene beskrives ritualer for vask og hellige måltider. Likesom de sistnevnte ønsket de å gjøre seg klare til Messias gjennom et liv i radikal rettferdighet og hellighet. De bruker messianske uttrykk som Menneskesønn og Guds sønn, hvilket gjør det mulig for oss å se hvordan en jødisk gruppe, som var samtidig med den tidlige kristendom, forsto disse uttrykkene. Av dette er det klart at den tidlige kristendommen var en utløper av jødedommen.

Kontroversen om rullene

I begynnelsen gjorde teologene en stor sak ut av skriftrullene, nå har de hastig endret holdning. Nå ble linja at de ikke var noe interesserte i skriftrullene, og fremfor alt var det ingen som viste at det finnes forbindelser mellom den tidlige kristendommen og Qumran. Andre tenkte imidlertid annerledes. 

Det er interessant at en av de tidligste av Dødehavsrullenes forskere, John Allegro, helt avviste tanken om Jesus Kristus som en historisk figur og søkte en alternativ forklaring i sin bok The Sacred Mushroom and the Cross (Den hellige sopp og korset). Hans teorier har utvilsomt en helt vilt og bisarr karakter, og vi aksepterer ikke hans forklaring. Men det er ikke desto mindre betydelig at han i det hele tatt følte et behov for å finne en slik forklaring.

For å forklare Jesus sin ikke-eksistens, oppfant Allegro en veldig rar teori. Han mente at navnet «Jesus» er en kryptisk henvisning til den “hellige sopp», et hallusinogent stoff, som ble angivelig brukt av de tidlige kristne. Denne eksotiske teorien var basert på en misforståelse. Den teksten, som Allegro trodde var en oppskrift på et stoff som ble brukt av esseerne, viste seg å være en skriveøvelse med tilfeldige ord i alfabetisk rekkefølge.

Allegro mente at Jesus Kristus var Rettferdighetens Lærer, og at Jesus derfor måtte ha levd i midten av det andre århundret f.Kr. Denne fortolkningen ville naturligvis skape noen ganske vanskelige spørsmål for dem som tror på Jesus historiske virkelighet! Rullene ble offentliggjort av eksperten John Allegro, som arbeidet førstehånds med disse dokumentene, allerede i 1968. Veldig tidlig i redigeringen advarte John Allegro om at det religiøse etablissement lagde hindringer i veien for en seriøs undersøkelse av skriftrullene. I august 1966 skrev han i Harper’s Magazine:

«[D]e samme forskerne, som burde være mest i stand til å arbeide med dokumentene og fortolke dem, har utvist en ikke helt overraskende, men ikke desto mindre merkelig motvilje mot å gå til sakens kjerne. De lærde synes å ha holdt seg tilbake fra å gjøre oppdagelser som noen tyder på kan forstyrre en lang rekke grunnleggende lærdommer i den kristne kirke.» (se John Allegro, The Untold Story of the Dead Sea Scrolls)

Allegro ble derfor straks målet for en bakvaskelseskampanje, og det ble sagt at hans utgave var så mangelfull at den ikke kunne brukes uten de rettelser som den senere leder av det internasjonale lag, John Strugnell fra Harvard Universitet, i 1971 foretok for å redigere tekstene. Under et ras av offentlig kritikk ble Allegro tvunget til å trekke seg tilbake og innrømme at det var et spørsmål om hans egen tolkning av tekstene.

Man kan akseptere at Allegros teori er spekulativ og ekstravagant. Innholdet i skriftrullene er veldig obskure og derfor åpen for forskjellige fortolkninger. Men det er veldig tydelig at de samordnede angrepene på ham ikke er motivert av hensyn til vitenskapelig stringens, men av frykt for at disse oppdagelsene kan undergrave kristne trosretninger. Det er ikke nødvendig å akseptere Allegros forklaring for å se at det hele reiser en alvorlig tvil om Jesus historiske eksistens. Den virkelige forklaringen ble gitt av Kautsky, som påpekte at dette var en sammensatt figur basert på en generalisering av forskjellige personligheter, som virkelig eksisterte og etterlot et dypt inntrykk på det jødiske folks kollektive bevissthet i det første århundret e.Kr.

Skriftrullene og kristendommen

Eksperter som professor Michael Wise, James Tabor og andre forskere som har studert skriftrullene grundig, har alle påpekt de tette parallellene mellom visse Qumran-tekster og den tidlige kristne lære. Noen har gått videre og har forsøkt å etablere en mer direkte forbindelse mellom Qumran-samfunnet og kristendommen.

André Dupont-Sommer, som har brutt med katolisismen, er ekspert i hebraisk og arameisk og har senere vært professor på College de France. Han mener at qumranianene var essener. Som Renan mener han at kristendommen i virkeligheten er «en vellykket esseenisme», og han har forsøkt å bevise at qumranianene var essenere, som senere ble kristne.

Dupont-Sommer identifiserer Rettferdighetens Lærer med Jesus:

«Den galileiske mester, som han ble presentert som for oss i skriftene i Det Nye Testamentet, fremstår på mange måter som en forbløffende reinkarnasjon av [Læreren]. Som sistenevnte forkynte han bot, fattigdom, ydmykhet, kjærlighet til sine naboer og kyskhet. Han foreskrev overholdelse av Moseloven, hele loven, men den loven, som er fullført og perfeksjonert, takket være hans egne åpenbaringer. Som ham var han den utvalgte og Guds Messias, den Messias-forløseren av denne verden. Som ham var han målet for prestenes fiendtlighet … dom over Jerusalem…. Som ham vil han ved tidenes ende være den øverste dommer. Som ham grunnla han en kirke hvis tilhengere ventet oppriktig på hans herlige tilbakekomst.» (Dupont-Sommer, The Dead Sea Scrolls, A Preliminary Survey, Oxford, Blackwell, 1952, p. 99)

Robert Eisenman mener at Qumran-skriftene er kristne jøders verk. Han identifiserer Jakob den rettferdige, Jesus bror, som rettferdighetens lærer, løgnens mann som Paulus og den onde yppersteprest som Ananus, som henrettet Jakob i 62 e.Kr. Ifølge Eisenman innledet Johannes Døperen et budskap om messianske forventninger etter Herodes’ død, og Jesus fortsatte i denne tradisjon og ble til sist henrettet som zeloten.

Senere hevder han at Jakob den Rettferdige overtok bevegelsen og ekskluderte Paulus fra gruppen for å utbre falske idéer om Jesus person. Han mener at den tidlige kristne bevegelsen tilhørte Paulus’ tilhengere. Judea var midlertidig uten en romersk guvernør, da Ananus ble yppersteprest. Da Jakob forsøkte å overta tempelet og feire ritualene, «samlet Ananus dommenes Sanhedrin og brakte Jesus bror, som ble kalt Kristus, og som heter Jakob, og noen andre for dem; og da han hadde reist en anklage mot dem som lovbrytere, overga han dem til steining.» (Josefus, Antiquities XX ix 2).

Eisenman mener at Qumran-tekstene og Det Nye Testamentet, som han daterer til det andre århundret e.Kr., er to sider av samme sak. Parallellene mellom esseerne og de første kristne er veldig tydelige. Vi vet fra Apostlenes Gjerninger at de hadde alle eiendom i fellesskap og holdt måltider i fellesskap (den «messianske bankett»), hvilket kombinerte en nødvendig funksjon med den mystiske idéen om det nye Jerusalem.

Det mest slående bildet av Messias i skriftrullene er at det er en krigersk figur, en erobrer. Dette passer veldig godt med alt hva vi vet om jødenes tro på den tiden. Det undertrykte folket i Judea så frem til frelse fra deres fiender: romerne og deres lokale agenter i tempelet. Som Kautsky påpekte, var det ingen tradisjon for pasifisme blant jødene på den tiden. Deres Gud var en hevngjerrig guddom.

Skriftrull 4Q521 ligger overraskende tett på den kristne oppfattelsen av Messias. Det er naturligvis også forskjell. Det Nye Testamentets fremstilling av Jesus er ikke en direkte oppfyllelse av Qumrans forventninger, da de forventet tre forskjellige figurer, mens Bibelen kombinerer dem alle i den sentrale figuren Jesus, den Messias som er konge, prest og profet. Ikke desto mindre er parallellene slående. Skriftrullenes apokalyptiske språk har tydelige ekkoer av Johannes’ Åpenbaring, hvor man finner den samme brennende visjonen. Det er også spor av det i Det Nye Testamente, hvor Jesus sier:

“Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdt. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdt. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verdt.”(Matteus 10:34-38)

Den voldelige tonen i skriftrullene er helt klar. Dette er klassekrigens og revolusjonens språk! En av skriftrullene ser ut til å være en slags primitiv «militær manual» (krigsrullen). Det har vært uenighet om bruken i teksten av uttrykket «Guds sønn». Men James D.G. Dunn har påpekt at «det er ingenting særlig unikt ved å kalle noen for ‘Guds sønn’ på Jesus tid». (James D.G. Dunn, The Evidence for Jesus, 1985, s. 49)

Her er det klart, at «Guds sønn» ikke bringer fred eller forsoning. I stedet går han forut for trengsler og etterfulgt av krig og vold. Som de tidlige kristne kombinerte mennene i Qumran religiøs fanatisme med en militant revolusjonær ideologi som uttrykte det jødiske folkets hat mot de romerske okkupantene og deres samarbeidspartnere i prestekasten (saddukeerne). 

Sosialisme og religion 

Diskusjonene om Dødehavsrullene er, til tross for deres opphetede karakter, ytterst uklare og reduseres ofte til skjenderier om fortolkningen av hebraiske verb. Det religiøse etablissementet forsøker å redusere det hele til en endeløs strid om språk og detaljene i oversettelsen av gamle tekster. Vi har sådanne mystiske diskusjoner om teksten refererer til «en gjennomboret Messias» eller «en gjennomborende Messias». Svaret på dette interessante spørsmålet henger tilsynelatende sammen med om et bestemt hebraisk verb er entall eller flertall – og så videre, og så videre.

Denne formen for talmudisk ordkløyving løser ingenting. For det første er paleografi (studiet av gammel håndskrift) ikke en vitenskap, selv om det ofte presenteres som slik av de lærde fra Dødehavet. Det er et stort spillerom for forfalskninger og subjektive fortolkninger. Under alle omstendigheter er disse tekster så fragmentære, at vi kanskje aldri få vite hva de virkelig handler om. I virkeligheten er det man protesterer mot, ikke denne eller den tekstmessige unøyaktigheten eller feiloversettelsen, men frykten for at en nærmere undersøkelse av dokumentene som Dødehavsrullene vil ødelegge selve strukturen av det vi forstår ved kristendommen.

All denne akademiske ordkløyvingen fjerner ikke de sentrale spørsmålene som Kautsky reiser om Jesus historiske virkelighet. Selv om vi aksepterer argumentet om at det ikke er noen forbindelse mellom Qumran-sekten og kristendommen, forsvinner ikke problemene for kristendommen. Tvert imot, hvis vi aksepterer at Dødehavsrullene, som i det minste delvis er tidsrktig med den tidlige kristendommen, ikke har noe å si om Jesus, hans liv, gjerninger eller tro, blir problemet for dem som fastholder hans historiske eksistens enda større. Denne øredøvende stillheten, sammen med lignende utelatelser i Josefus, taler veldig sterkt for Kautskys tese.

Da Kautsky skrev Kristendommens opprinnelse, hadde han ikke adgang til andre dokumentariske beviser enn de fire evangeliene og Flavius Josefus’ skrifter. Men i løpet av de siste 60 årene har studiet av den tidlige kristendommen blitt revolusjonert av oppdagelsen av Dødehavsrullene og andre gamle manuskripter, hvis betydning man gradvis forstår. I dag kan man ved hjelp av arkeologien forstå Kristusfiguren og den tidlige kristendommens karakter i et annet lys, og Kautskys teorier har blitt ytterst nødvendige for å forklare den.

På tross av de slående parallellene mellom kristendommen og Qumran-samfunnet nevner skriftrullene ingen steder noe om Jesus, Johannes Døperen eller noen annen person fra Det Nye Testamentet. Det som skriftrullene gjør er å kaste lys over den verden som Jesus skulle ha levd i, og det gir en sterk støtte til Kautskys tese om at Jesus-figuren i evangeliene ikke representerer en historisk personlighet, men et sammensatt bilde av flere forskjellige personer.

I det 21. århundres andre tiår befinner kapitalismen seg i en dyp krise, som har mange likheter med slavesamfunnets krise i perioden med Romerrikets endelige nedgang. Stemmen fra de undertrykte massene, som ble inspirert av den tidlige kristendommens revolusjonære, egalitære og kommunistiske budskap, når oss som et svakt ekko, men den kan stadig være en kilde til inspirasjon hvis vi lærer å lytte oppmerksomt til den.

I århundrer har den organiserte religionen blitt brukt av utnytterne til å bedra og slavebinde massene. Med jevne mellomrom har det vært opprør mot denne situasjonen. Fra middelalderen til i dag har det vært reist stemmer i protest mot kirkens underordning under de rike og maktfulle. Vi ser det også i dag. Arbeidernes og bøndenes lidelser, menneskehetens martyrium under kapitalens beryktede despoti vekker indignasjonen hos brede lag av mennesker, hvorav mange ikke kjenner marxismens filosofi, men som er villige til å kjempe mot urettferdighet og utbytting. Blant disse er mange ærlige kristne og selv de lavere klasser av presteskapet, som daglig er vitner for massenes lidelser.

Marxistenes mål er å kjempe for en sosialistisk omdannelse av samfunnet på nasjonalt og internasjonalt plan. Vi mener at det kapitalistiske systemet for lengst har overlevd sin historiske nytteverdi og har forvandlet seg selv til et uhyrlig undertrykkende, urettferdig og umenneskelig system. Opphevelsen av utbyttingen og dannelsen av en harmonisk sosialistisk verdensorden basert på en rasjonell og demokratisk styrt produksjonsplan vil være det første skrittet i dannelsen av en ny og høyere samfunnsform, der menn og kvinner vil forholde seg til hverandre som mennesker.

Sosialismen er den eneste måten å overvinne menneskehetens fremmedgjørelse, dens fremmedgjørelse fra seg selv. Det er den eneste måten, der religiøse fordommer endelig kan avvikles. Når mennesket blir virkelig menneskelig, har det ikke lenger bruk for krykker fra et overmenneskelig, overnaturlig vesen, en gud, en himmel osv. Når menn og kvinner kan utføre mirakler i det virkelige liv, har de ikke lengre bruk for de åndelige (dvs. spøkelsesaktige) miraklene. Blinde kan se, døve kan høre, lamme kan gå, selv døde kan undertiden gjenoppstå – ved hjelp av legevitenskapen. Når vi kan utføre mirakler i det virkelige liv, har vi ikke lengre behov for imaginære mirakler. Når vi har skapt et paradis i denne verden, behøver vi ikke å drømme om et paradis i den neste verden.