Putins regime har igangsatt en invasjon av Ukraina, noe som naturlig nok har forskrekket folk i hele verden. I debatten på NRK ble talen til Putin diskutert, der Putin nærmest benektet at Ukraina er en egen nasjon og beskyldte Lenin og bolsjevikene for å kunstig ha skåret det ut av Russlands mage. I den påfølgende analysen ble det selvsagt glatt hoppet over at revolusjonen i oktober 1917 ga de underkuede nasjonene i Russland retten til selvbestemmelse. Tidligere har vi publisert Lenins synspunkt angående Ukraina. Her publiserer vi en artikkel av Trotsky angående Ukraina, etter den stalinistiske undertrykkelsen av alle nasjonale aspirasjoner og trusselen fra Tyskland, oversatt fra marxists.org

Ukrainas problem

Det ukrainske spørsmålet, som mange regjeringer og mange «sosialister» og til og med «kommunister» har forsøkt å glemme eller henvise til historiens dype boks, har igjen blitt satt på dagsorden og denne gangen med fordoblet kraft. Den siste forverringen av det ukrainske spørsmålet er mest knyttet til degenerasjonen av Sovjetunionen og Komintern, fascismens suksess og tilnærmingen til den neste imperialistiske krigen. Korsfestet av fire stater, inntar Ukraina nå i Europas skjebne den samme posisjonen som en gang var okkupert av Polen; med denne forskjellen – at verdensrelasjonene nå er uendelig mye mer anspente og utviklingstempoet akselerert. Det ukrainske spørsmålet er bestemt til å spille en enorm rolle i Europas liv i umiddelbar fremtid. Det var ikke for ingenting at Hitler så støyende reiste spørsmålet om å skape et «Stor-Ukraina», og det var heller ikke for ingenting at han droppet dette spørsmålet med en så snikende hast.

Et spørsmål som ikke må ignoreres

Den andre internasjonale, som uttrykte interessene til arbeiderbyråkratiet og aristokratiet i de imperialistiske statene, ignorerte fullstendig det ukrainske spørsmålet. Selv venstrefløyen ga den ikke den nødvendige oppmerksomheten. Det er nok å minne på om at Rosa Luxemburg, til tross for hennes strålende intellekt og genuine revolusjonære ånd, fant det mulig å erklære at det ukrainske spørsmålet var oppfinnelsen til en håndfull intellektuelle. Denne posisjonen satte et dypt avtrykk selv på det polske kommunistpartiet. Det ukrainske spørsmålet ble sett på av de offisielle lederne for den polske delen av Komintern som en hindring snarere enn et revolusjonært problem. Derfor forsøker de konstante opportunistene å vike unna dette spørsmålet, å undertrykke det, å forbigå det i stillhet, eller å utsette det til en ubestemt fremtid.

Bolsjevikpartiet, ikke uten vanskeligheter og bare gradvis under konstant press fra Lenin, var i stand til å komme til en riktig tilnærming til det ukrainske spørsmålet. Retten til selvbestemmelse, det vil si til separasjon, ble utvidet av Lenin til polakkene og ukrainerne. Han anerkjente ikke aristokratiske nasjoner. Enhver tilbøyelighet til å unndra seg eller utsette problemet med en undertrykt nasjonalitet betraktet han som en manifestasjon av stor russisk sjåvinisme.

Etter erobringen av makten fant det sted en alvorlig kamp i partiet om hvordan løse de tallrike nasjonale problemene som ble arvet fra det gamle tsar-Russland. I sin egenskap av folkekommissær for nasjonaliteter representerte Stalin alltid den mest sentralistiske og byråkratiske tendensen. Dette viste seg spesielt i spørsmålet om Georgia og i spørsmålet om Ukraina. Korrespondansen som omhandler disse sakene, har vært upublisert frem til i dag. Vi håper på å publisere en del av den – den svært lille delen som står til vår disposisjon. Hver linje av Lenins brev og forslag vibrerer av en trang til å tiltre så langt som mulig de nasjonalitetene som har blitt undertrykt tidligere. I forslagene og erklæringene til Stalin, tvert imot, ble tendensen til byråkratisk sentralisme alltid uttalt. For å garantere «administrative behov», dvs. byråkratiets interesser, ble de mest legitime påstandene fra de undertrykte nasjonalitetene erklært som en manifestasjon av småborgerlig nasjonalisme. Alle disse symptomene kunne observeres så tidlig som i 1922-23. Siden den gang har de utviklet seg monstrøst og har ført til en direkte kvelning av enhver form for uavhengig nasjonal utvikling av folkene i USSR.
 

Den bolsjevikiske forestillingen om det sovjetiske Ukraina

I unnfangelsen av det gamle bolsjevikpartiet var Sovjet-Ukraina bestemt til å bli en mektig akse som de andre delene av det ukrainske folket skulle forene seg rundt. Det er udiskutabelt at Sovjet-Ukraina i den første perioden av sin eksistens utøvde en mektig tiltrekkende kraft, også i nasjonal henseende, og vekket arbeiderne, bøndene og den revolusjonære intelligentsiaen i Vest-Ukraina som ble slavebundet av Polen, til kamp. Men i løpet av årene med termidoriansk reaksjon endret posisjonen til det sovjetiske Ukraina og sammen med det stillingen rundt det ukrainske spørsmålet som helhet seg kraftig. Desto større forhåpninger, desto sterkere ble desillusjonen. Byråkratiet kvalte og plyndret folket i Stor-Russland også. Men i Ukraina ble saker ytterligere komplisert av massakren av nasjonale håp. Ingen steder fikk restriksjoner, utrenskninger, undertrykkelser og generelt alle former for byråkratisk hooliganisme en slik morderisk gjennomgang som de gjorde i Ukraina i kampen mot de mektige, dypt forankrede lengslene til de ukrainske massene etter større frihet og uavhengighet. For det totalitære byråkratiet ble Sovjet-Ukraina en administrativ avdeling av en økonomisk enhet og en militærbase i USSR. Riktignok reiser Stalin-byråkratiet statuer til Sjevtsjenko, men bare for mer grundig å knuse det ukrainske folket under deres vekt og tvinge det til å synge bønner på Kobzar-språket til voldtektsklikken i Kreml.

Mot de delene av Ukraina som nå er utenfor dets grenser, er Kremls holdning i dag den samme som den er til alle undertrykte nasjonaliteter, alle kolonier og semikolonier, dvs. små vekslepenger i internasjonale forhandlinger med imperialistiske regjeringer. På den nylige 18. kongressen til «kommunistpartiet» ​​forklarte Manuilsky, en av de mest opprørske fraløperne av ukrainsk kommunisme, ganske åpent at ikke bare Sovjetunionen, men også Komintern nektet å kreve frigjøringen av undertrykte folk når deres undertrykkere ikke er fiender av den regjerende Moskva-klikken. India blir i dag forsvart av Stalin, Dimitrov og Manuilsky mot – Japan, men ikke mot England. Vest-Ukraina er de klare til å avgi for alltid til Polen i bytte mot en diplomatisk avtale som fremstår som lønnsom på det nåværende tidspunkt for byråkratene i Kreml. Det er langt unna de dagene da de ikke gikk lenger enn til episodiske kombinasjoner i politikken.
 

Stalin, Hitler og Ukraina

Ikke et spor gjenstår av den tidligere tilliten og sympatien de vest-ukrainske massene hadde til Kreml. Siden den siste morderiske «utrenskningen» i Ukraina har ingen i Vest ønsket å bli en del av Kreml-satrapien som fortsetter å bære navnet Sovjet-Ukraina. Arbeider- og bondemassene i Vest-Ukraina, i Bukovina, i Carpatho-Ukraina er i en tilstand av forvirring: Hvor skal man henvende seg? Hva skal man kreve? Denne situasjonen flytter naturligvis ledelsen til de mest reaksjonære ukrainske klikkene som uttrykker «nasjonalisme» ved å søke å selge det ukrainske folket til en eller annen imperialistmakt i retur mot et løfte om fiktiv uavhengighet. På denne tragiske forvirringen baserer Hitler sin politikk seg på i det ukrainske spørsmålet. En gang sa vi: men hvis det ikke var for Stalin (dvs. for den fatale politikken til Komintern i Tyskland) ville det ikke vært noen Hitler. Til dette kan nå legges til: men hvis det ikke var for voldtekten av Sovjet-Ukraina av det stalinistiske byråkratiet ville det ikke vært noen Hitler-ukrainsk politikk.

Vi skal ikke dvele her for å analysere motivene som fikk Hitler til å forkaste, i det minste foreløpig, slagordet om et Stor-Ukraina. Disse motivene må søkes i de falske kombinasjonene av tysk imperialisme på den ene siden og på den andre i frykten for å fremmane en ond ånd som det kan være vanskelig å utdrive. Hitler ga Carpatho-Ukraina som en gave til de ungarske slakterne. Dette ble gjort, om ikke med Moskvas åpne godkjenning så i alle fall med tillit til at en godkjenning ville komme. Det er som om Hitler hadde sagt til Stalin: «Hvis jeg forberedte meg på å angripe Sovjet-Ukraina i morgen, ville jeg ha holdt Carpatho-Ukraina i mine egne hender.» Som svar kom Stalin på den 18. partikongressen åpenlyst til Hitlers forsvar mot baktalelsen fra «de vestlige demokratiene». Hitler har til hensikt å angripe Ukraina? Ingenting av den slags! Slåss med Hitler? Ikke den minste grunn til det. Stalin tolker åpenbart overleveringen av Carpatho-Ukraina til Ungarn som en fredshandling.
 

For et fritt, uavhengig sovjetisk Ukraina!

Dette betyr at deler av det ukrainske folket bare har blitt små vekslepenger for Kreml i sine internasjonale beregninger. Den fjerde internasjonale må klart forstå den enorme betydningen til det ukrainske spørsmålet i skjebnen til ikke bare Sørøst- og Øst-Europa, men også for Europa som helhet. Vi har å gjøre med et folk som har bevist sin levedyktighet, som er tallmessig lik Frankrikes befolkning og okkuperer et usedvanlig rikt territorium som dessuten er av høyeste strategiske betydning. Spørsmålet om Ukrainas skjebne har blitt stilt i fullt omfang. Det er nødvendig med et klart og bestemt slagord som samsvarer med den nye situasjonen. Etter min mening kan det for øyeblikket bare være ett slikt slagord: Et forent, fritt og uavhengig arbeider- og bondesovjet-Ukraina.

Dette programmet er i uforsonlig motsetning først og fremst med interessene til de tre imperialistiske maktene, Polen, Romania og Ungarn. Bare håpløse pasifistiske blokkhoder er i stand til å tenke at frigjøring og forening av Ukraina kan oppnås ved fredelige diplomatiske midler, ved folkeavstemninger, ved avgjørelser fra Folkeforbundet osv. Disse «nasjonalistene» som foreslår å løse det ukrainske spørsmålet ved å gå i tjeneste for en imperialiststat mot en annen er overhodet ikke noe bedre enn dem. Hitler ga en uvurderlig leksjon til disse eventyrerne ved å kaste (hvor lenge?) Carpatho-Ukraina til ungarerne som umiddelbart slaktet ikke få tillitsfulle ukrainere. I den grad saken avhenger av den militære styrken til de imperialistiske statene, kan seieren til en eller annen gruppe bare bety en ny splittelse og en enda mer brutal underkastelse av det ukrainske folket, programmet for uavhengighet for Ukraina i imperialismens epoke, er direkte og uløselig knyttet til den proletariske revolusjonens program. Det ville være straffbart å inneha noen illusjoner om dette.
 

Sovjetisk grunnlov gir rett til selvbestemmelse

Men uavhengigheten til et forent Ukraina vil innebære separasjonen av Sovjet-Ukraina fra Sovjetunionen, vil Kremls «venner» utbryte i kor. Hva er så forferdelig med det? – svarer vi. Den inderlige tilbedelsen av statsgrenser er fremmed for oss. Vi har ikke posisjonen som en «forent og udelelig» helhet. Tross alt anerkjenner til og med Sovjetunionens grunnlov retten til dets sammensatte fødererte folk til selvbestemmelse, det vil si til separasjon. Dermed tør ikke engang det sittende Kreml-oligarkiet å fornekte dette prinsippet. For å være sikker forblir det bare på papiret. Det minste forsøk på å ta opp spørsmålet om et uavhengig Ukraina åpenlyst vil umiddelbar medføre henrettelse og siktelse for forræderi. Men det er nettopp denne foraktelige tvetydigheten, det er nettopp denne hensynsløse jakten på all fri nasjonal tanke som har ført til at de arbeidende massene i Ukraina, i enda større grad enn massene i Stor-Russland, har sett på Kremls styre som uhyrlig undertrykkende. I møte med en slik intern situasjon er det naturligvis umulig engang å snakke om at Vest-Ukraina frivillig slutter seg til Sovjetunionen slik den er i dag. Følgelig forutsetter foreningen av Ukraina å frigjøre det såkalte sovjetiske Ukraina fra den stalinistiske støvelen. Også i denne saken vil den bonapartistiske klikken høste det den har sådd.

Men ville ikke dette bety en militær svekkelse av USSR? – Kremls «venner» vil hyle i redsel. Vi svarer at svekkelsen av Sovjetunionen er forårsaket av de stadig voksende sentrifugale tendensene generert av det bonapartistiske diktaturet. I tilfelle krig kan massenes hat mot den regjerende klikken føre til kollapsen av alle de sosiale erobringene i oktober. Kilden til de defaitistiske stemningene ligger i Kreml. Et uavhengig sovjetisk Ukraina ville derimot bli, om så bare i kraft av sine egne interesser, et mektig sørvestlig bolverk for USSR. Jo raskere den nåværende bonapartistiske kasten blir undergravd, opprørt, knust og feid bort, jo sterkere vil forsvaret av Sovjetrepublikken bli og jo sikrere blir dens sosialistiske fremtid.
 

Mot imperialismen og Moskva-bonapartismen

Naturligvis kan et uavhengig arbeider- og bonde-Ukraina senere slutte seg til Sovjetføderasjonen; men frivillig, på betingelser som den selv anser som akseptable, noe som igjen forutsetter en revolusjonær fornyelse av USSR. Den genuine frigjøringen av det ukrainske folket er utenkelig uten en revolusjon eller en serie revolusjoner i Vesten som til slutt må føre til opprettelsen av det sovjetiske Europas forente stater. Et uavhengig Ukraina kan og «vil utvilsomt slutte seg til denne føderasjonen som et likeverdig medlem. Den proletariske revolusjonen i Europa vil på sin side ikke la en stein stå igjen i den opprørske strukturen til stalinistisk bonapartisme. I så fall vil den nærmeste foreningen av de sovjetiske Europas forente stater og det regenererte USSR være uunngåelig og gi uendelige fordeler for de europeiske og asiatiske kontinentene, inkludert selvfølgelig Ukraina også. Men her går vi over til spørsmål av andre og tredje orden. Spørsmålet om første orden er den revolusjonære garantien for enhet og uavhengighet til et arbeider- og bonde-Ukraina i kampen mot imperialismen på den ene siden og mot Moskva-bonapartismen på den andre.

Ukraina er spesielt rik og erfaren på falske veier for kamp for nasjonal frigjøring. Her har alt blitt prøvd: den småborgerlige Rada, og Skoropadski, og Petlura, og «allianse» med Hohenzollerns og kombinasjoner med ententen. Etter alle disse eksperimentene er det bare politiske kadavre som kan fortsette å sette håp til parti tilhørende en av fraksjonene til det ukrainske borgerskapet som leder av den nasjonale kampen for frigjøring. Det ukrainske proletariatet alene er ikke bare i stand til å løse oppgaven – som er revolusjonær i sin essens – men også til å ta initiativet til løsningen. Proletariatet og bare proletariatet kan samle bondemassene og den genuint revolusjonære nasjonale intelligentsiaen rundt seg.

I begynnelsen av den siste imperialistiske krigen forsøkte ukrainerne, Melenevski («Basok») og Skoropis-Yeltukhovski, å plassere den ukrainske frigjøringsbevegelsen under vingene til Hohenzollern-generalen Ludendorff. De dekket seg til med venstrefraser. Med ett spark slo de revolusjonære marxistene disse menneskene ut. Det er slik revolusjonister må fortsette å oppføre seg i fremtiden. Den forestående krigen vil skape en gunstig atmosfære for alle slags eventyrere, mirakeljegere og søkere av den gylne loppen. Disse herrene, som spesielt elsker å varme hendene i nærheten av det nasjonale spørsmålet, må ikke slippes innenfor artilleriavstand til arbeiderbevegelsen. Ikke det minste kompromiss med imperialismen, verken fascistisk eller demokratisk! Ikke den minste innrømmelse til de ukrainske nasjonalistene, verken geistlige-reaksjonære eller liberal-pasifistiske! Ingen «folkefronter»! Det proletariske partiets fullstendige uavhengighet som fortroppen til arbeiderne!
 

For en internasjonal diskusjon

Dette virker for meg som den riktige politikken i det ukrainske spørsmålet. Jeg snakker her personlig og i mitt eget navn. Spørsmålet må åpnes for internasjonal diskusjon. Den fremste plassen i denne diskusjonen må tilhøre de ukrainske revolusjonære marxistene. Vi skal lytte med stor oppmerksomhet til stemmene deres. Men de må skynde seg. Det er lite tid igjen til forberedelser!

22. april 1939