Krigen raser fortsatt i Ukraina. Uavhengig av om ukrainerne gjør mer motstand enn forventet, virker det ikke som Putin har tenkt å gi seg før målet hans er nådd. Og Vesten benytter situasjonen til å nøre opp om hatske følelser mot Russland og russere. Russiske idrettsfolk får ikke delta i konkurranser i Norge eller internasjonalt, russiske turister er ikke velkomne i enkelte kommuner. Hvor var stemmene fra Arbeiderpartiet om å sanksjonere USA og å trekke oljefondet ut derfra under invasjonen av Irak? Det stemmer, de er våre allierte. Putins avskyelige handlinger brukes for alt det er verdt til å glorifisere vestlig kapitalisme.

“Det er demokrati mot diktatur”, roper politikere ut i media, «den frie pressen og ytringsfrihet mot sensur og propaganda». Vestlige politikere fremstår som engler som forkynner menneskrettigheter. Samtidig som de ikke hadde noen kvaler med å finansiere fascistiske paramilitære i Ukraina. 

Vesten, eller egentlig USA og dets vasallstater i Europa presset den ukrainske regjeringen til å ikke gi etter for russiske krav, vel vitende om at dette ville føre til et angrep fra Russland sin side. Slik fungerer geopolitikken. Russland kunne ikke vise seg svakt – bak truslene måtte det være en pisk, og USA kunne ikke miste ansikt ved å komme med innrømmelser til Russlands krav. I Norge sa politikere og politiske kommentatorer at det var urimelige krav. Er det virkelig urimelig å ikke ønske en fiendtlig organisasjon på dørterskelen sin? Det ukrainske regimet ble egget av Vesten til å motsette seg Russland, men hva fikk ukrainerne igjen for det? Åtte år etter Maidan er Ukraina fortsatt ikke med i EU, men et lutfattig land, der BNP per innbygger befinner seg på et nivå mellom Guatemala og El Salvador sine, i det voldsutsatte og fattige Mellom-Amerika.

Samtidig som Vesten iherdig avviste Russlands krav, oppmuntret regelrett Vesten Russland til å invadere, da de gjorde det klart at de ikke kom til å støtte Ukraina militært. De la veien åpen. NATO snakker mye, men gjør ingenting reelt for å hjelpe Ukraina, sa en ukrainer ektefølt på Debatten i NRK. Egentlig et svik. Et spill med ukrainske liv som innsats, for å teste ut Russland, for å finne ut av hvor langt Russland var villig til å gå. Putin, som viser seg å være en ganske hevngjerrig mann, bestemte seg for at prisen for at det ukrainske oligarkiet gikk til Vesten skulle være høy.

Nå fortsetter NATO med å øke spenningen, og heller bensin på bålet med alle sanksjonene sine, sanksjoner som vil gå omtrent ubemerket hen for det russiske regimets oligarker. Borgerskapets politikere ivrer etter mer sanksjoner og mer russofobisk politikk. Vel vitende om at de eneste som vil merke det er Russlands arbeiderklasse. Sanksjoner er krig med andre midler enn bomber. Det vil fort komme noe i retur, og den skjøre verdensøkonomien kommer til bli påvirket. Men som i Russland er det ikke våre krigshissende kapitalister som vil bli påvirket. All byrden vil lempes på oss arbeidere.  «Vi må gjøre noe. La Russland merke det, det kommer til å gå utover oss også, men noe må vi ofre», roper borgerskapets politikere. Men det er ikke borgerskapet som kommer til å føle de økonomiske vanskelighetene på kroppen. 

Det er klart at om Ukraina igjen havner inn under russisk herredømme ikke vil være et progressivt utfall. Landet vil falle under russiske oligarkers innflytelse. Men regimet var heller ikke progressivt under vestlig herredømme. Det ukrainske regimet gikk til krig mot egen befolkning i øst, regimet inkorporerte fascistiske paramilitære styrker inn i militæret, og benyttet disse styrkene til å beskyte urbane områder i øst-Ukraina med artilleri.

Den ukrainske nasjonalismen og antirussiske holdningen i vest-Ukraina fikk den russiske befolkningen i øst-Ukraina til å føle at de måtte lene seg på Putin-regimet. Denne nasjonalistiske giften har gjort den ukrainske arbeiderklassen svakere, splittet den langs nasjonale og språklige linjer, der begge parters oligarker benytter seg av og profitterer på at den ukrainske arbeiderklassen er delt. 

Putins Russland er et bonapartisk diktatur, der grunnleggende demokratiske rettigheter ikke overholdes. Det er åpenbart for alle. Enkelte stemmer i Vesten roper på regimeskifte i Russland. Det vil si, at de ønsker å styrte Putin til fordel for en provestlig regjering. Vil det være til et gode for den russiske arbeiderklassen, vil det gjøre Russland mer progressivt? Absolutt ikke. Det vil bare åpne Russland opp slik at vestlige kapitalister kan tilrane seg verdier og utnytte russiske arbeidere på samme måte som russiske oligarker gjør det i dag. Afghanistan er et godt eksempel på at vestlig imperialisme ikke er noe mer progressivt enn den russiske. Et skinndemokrati ble etablert, men det var så forhatt blant massene at ingen løftet en finger for å forsvare det provestlige regimet mot Taliban, da NATO styrkene trakk seg tilbake. Selvfølgelig er vi for et regimeskifte i Russland, men den eneste kraften kapabel til å gjennomføre et progressivt regimeskifte i Russland er den russiske arbeiderklassen. Der den russiske arbeiderklassen tar makten i egne hender og styrer med sine egne demokratiske organer. 

Norge har blitt med på det europeiske koret, og sender våpenhjelp til Ukraina. Som garantert kommer til å ende opp hos de fascistiske regimentene som har fusjonert med de væpnede styrkene til den ukrainske staten. Vesten satser på at dette skal bli en utmattende krig for Russland og ofrer gjerne ukrainske arbeidere for det. Det vil holde Russland svakt de neste årene, og det er en god måte å så forvirring blant arbeiderklassen på.

På Stortinget har alle partier sagt at de vil åpne grensene for ukrainske flyktninger. Det skulle bare mangle. Men flyktningene som er skapt av Vestens kriger skal fortsatt holdes ute. Det åpnes til og med opp for å sende afghanere tilbake til Talibanstyrte Afghanistan. Det er vanskelig å tenke at det er noe annet enn hudfargen til flyktningene og rasisme som er grunnen til denne forskjellen.

Putins imperialistiske ambisjoner og påfølgende invasjon av Ukraina har vekket de imperialistiske ambisjonene til Vesten opp fra en liten dvale, etter tapene i Syria og Afghanistan. Det vi er i ferd med å bevitne nå, er en økende imperialistisk rivalisering. Vi ser allerede at det fråder i munnen på våre kapitalistiske politikere. I mediene piskes det opp til en provestlig stemning, akkurat som at Putin bruker en fascistisk trussel i Ukraina til å få den russiske befolkningen til å støtte opp om invasjonen, bruker den vestlige herskende klassen det autoritære regimet i Russland til å få befolkningen i Vesten til å støtte opp om aksjoner mot Russland og russere, og til ruste opp de vestlige militære styrkene. Den tyske finansministeren har sagt at Tyskland skal øke forsvarsutgiftene til mer enn 2 prosent av BNP. De legger nå til 100 milliarder euro til nilitærinvesteringer i årets budsjett, og i Norge åpner de store partiene for å øke forsvarsutgiftene.

Kamerater og marxister i Russland protesterer i dag mot Putins invasjon av Ukraina, og kjemper mot russisk imperialisme, vel vitende om at de risikerer fengselsstraffer. De har gått ut med stort mot og kommet med et eksempel til etterfølgelse. La oss bidra med et like godt eksempel – å bekjempe vår kapitalistklasse og deres imperialistiske ambisjoner.