Vi har mottatt denne rapporten om den økende undertrykkelsen i Russland, ettersom den «spesielle operasjonen» (dvs. krigen i Ukraina) har trukket ut. Selv en bare mild kritikk av invasjonen blir slått ned på med arrestasjoner. Uavhengige nyhetskilder og sosiale medieplattformer er stengt ned, og alle som gir uttrykk for misnøye med krigen blir stemplet som «nasjonale forrædere». Disse tiltakene er et tegn på president Vladimir Putins svakhet, ikke hans styrke, og vil bare føre til at massenes harme akkumuleres.

I måneden siden krigen startet i Ukraina har mer enn 15 000 demonstranter blitt arresterte i Russland. ‘Krig’? Det er bare å glemme det ordet om en befinner seg i Russland, for ikke å få bøter eller bli arrestert for offentlig omtale av ordet. Dersom en våger å bryte den aktuelle loven mer enn én gang – for eksempel ved å gå ut med en plakat som oppfordrer til fred – vil en bli anklaget. Selv om plakaten bare er et helt blankt stykke papir, vil man kunne bli satt i forvaring.

Selv tilfeldige forbipasserende på reise til sentrum ved protestdager for å bruke sine raskt fallende rubler, risikerer å bli arresterte. For ikke så lenge siden sluttet alle anti-COVID-19-restriksjoner mirakuløst å virke, med unntak av én: forbudet mot politiske masseansamlinger. Mange får til og med beskjed om å ta av seg munnbindene – kanskje skjuler det seg «nasjonale forrædere» bak dem!

I en av sine taler i løpet av den «spesielle operasjonen» snakket Putin om faren disse «nasjonale forræderne» utgjør, som er «mentalt … ikke med Russland». Og faktisk, et stort antall mennesker – opposisjonelle, men også medlemmer av intelligentsiaen føler at de står i fare ved å forbli eller som ikke lenger ønsker å bli assosiert med den pågående skammen – forlater raskt sine faste liv i Russland. Rikere individer reiser til Europa, mens de fleste andre reiser til Georgia og Armenia. Journalister, IT-spesialister, små gründere, etc. – om lag 50 000 mennesker har forlatt Russland til disse to landene alene.

I lille Armenia, med en total befolkning på bare 3 millioner, utgjør emigranter fra Russland allerede 1 prosent av befolkningen! Men selv å forlate landet nå kan være vanskelig. Ganske mange rapporter dukker opp fra grensene, der spesialtjenester utsetter de som drar for vedvarende avhør. De går gjennom personlige korrespondanser og meldinger, og der de finner noe som indikerer motstand mot krigen, blir de forhindret fra å forlate landet.

Det innføres restriktive tiltak rettet mot folk med dobbelt statsborgerskap eller oppholdstillatelse i «uvennlige land». De har for eksempel forbud mot å fritt kjøpe eller selge eiendom. Og de med ukrainske pass som befinner seg i Russland for arbeid eller studier, blir også utsatt for politiforfølgelse. Det er vanlig at dørene til krigsmotstandere blir nedskrevet med fornærmende tekster («her bor en forræder» osv.). I noen tilfeller har det vært slag, trusler og mishandling av arrestanter fra politiets side.

Det er sannsynligvis ikke et eneste område i Russland som er fritt for skremselspolitikken, eller der studenter, offentlig ansatte, forskere etc. ikke møter krav om å uttrykke støtte til «spesialoperasjonen» i en eller annen form. Mens ledelsen i den russisk-ortodokse kirken fullt ut støtter krigen, der noen ortodokse prester har fordømt den pågående blodsutgytelsen i sine prekener, har de også blitt fordømt som fiender av staten.

Det største slaget har imidlertid falt på uavhengige medier. Kjente radiostasjoner (Moskva Ekko) og internettkanaler (Rain) er stengt. Nyhetsportaler (Medusa) er blokkert, andre har blitt tvunget til å stenge seg selv (Znac.com) eller innføre streng selvsensur (Novaya Gazeta) og til og med til å slette materialet sitt. Den offisielle grunnen som gis er den såkalte «falske nyhetsloven», som gjør det forbudt å oppgi versjoner av aktuelle hendelser som avviker fra de offisielle dataene til Forsvarsdepartementet i Den russiske føderasjonen. I skrivende stund er det allerede opprettet syv straffesaker, hovedsakelig på grunn av meldinger i sosiale medier.

Men selv innenfor de pro-regjeringsvennlige mediene er det tegn på misnøye. En ansatt i Kanal én ble berømt da hun dukket opp direkte på lufta med et anti-krigsskilt. Naturligvis ble hun også stemplet som «forræder» av sin nå tidligere sjef (ifølge ham kontaktet hun den britiske ambassaden på tampen av handlingen og mottok penger fra dem).

Nasjonale forrædere dukker imidlertid ikke bare opp i opposisjonsmediene, men også tilsynelatende på utenlandske sosiale nettverk. Svaret på store internasjonale sanksjoner fra den russiske regjeringen har vært sanksjonering av sitt eget folk. Blokkering av Instagram og Facebook, med titalls millioner brukere, har fratatt russere ikke bare muligheten til å dele bilder og verdifulle tanker, men også inntektskilder for mange av de selvstendig næringsdrivende produsentene og småbedriftene (spesielt i de sørlige regionene, der arbeidsledigheten er høy). Slike handlinger vil garantert forårsake indignasjon blant tidligere upolitiske lag. På det russiske sosiale medienettverket Vkontakte har en rekke samfunn blitt blokkerte, inkludert de på venstresiden, for å fordømme den pågående russiske militære aggresjonen.

Det var vanlig at arbeideraktivister agiterte ved fabrikkinnganger, men det har nå blitt farlig. Selv bare det å dele ut løpesedler med en oppfordring om å melde seg inn i en fagforening kan føre til internering og juling ved politistasjoner.

Putins økende undertrykkelse av opposisjonen er ikke et tegn på styrke, men på svakhet. Det har dukket opp nettsider dedikerte til å liste opp «nasjonale forrædere», der venstreorienterte figurer også er oppført. Regjeringen oppfordrer åpent befolkningen til å politianmelde de som uttrykker misnøye med den «spesielle operasjonen». Dette er et ekkelt fenomen for det russiske folket, som husker praksisen med oppsigelse og arrestasjoner under den stalinistiske perioden.

Men til tross for medienes undertrykkelse og vanvittige propaganda, er det ikke noe patriotisk hysteri likt det som skyllet over Russland under første verdenskrig, eller til og med den typen eufori vi så etter annekteringen av Krim i 2014. Ifølge meningsmålinger går 70 prosent av unge mennesker i Russland imot den «spesielle operasjonen» – dette er et veldig stort antall.

For å skape en illusjon av støtte bruker myndighetene grove, byråkratiske metoder som bare frastøter mennesker. Før eller siden vil informasjonsboblen – der tapre russiske tropper frigjør Ukraina fra nazistene, en etterligning av deres oldefedres bragd – forsvinne. Da må massene se med nøkterne øyne på en ny virkelighet: fattigdom, mangel på rettigheter, løgner, isolasjon og forakt fra hele verden. Og disse problemene vil kreve en løsning. Putin-regimet, som er direkte ansvarlig for dette, er i stand til å fylle fengsler med «nasjonale forrædere». Men er den i stand til å løse de brennende økonomiske og politiske problemene som selve Russlands eksistens avhenger av? Det er alvorlig tvil om dette, for å si det mildt.