I dag er det 17 år siden terrorangrepet på USA, da fire fly ble kapret av islamske fundamentalister. To ble fløyet inn i tvillingtårnene i New York, et fly traff Pentagon utenfor Washington D.C. og det fjerde flyet kræsjet på et jorde et sted i Pennsylvania. Det er anslått at nesten 3000 mennesker mistet livet i terrorangrepene. Flesteparten av ofrene falt ved tvillingtårnene der 2763 mennesker mistet livene sine, inkludert 343 brannmenn, da tårnene kollapset over dem. I tillegg ble verden vitne til de grufulle scenene der desperate mennesker hoppet ut av de øverste etasjene i bygningene for å unnslippe brannen i etasjene under.

Dette kom som et stort sjokk ikke bare på USA, men for hele vesten og resten av verden. I et tiår hadde vi blitt fortalt at verden var et tryggere sted. Den kalde krigen var avsluttet, og historien var slutt sa borgerskapets intellektuelle. Men terrorangrepet avslørte at det fortsatt var noe rivt ruskende galt og en ny periode ble innledet.

Som så ofte før etter terrorangrep ble forferdelsene angrepene skapte i befolkningen utnyttet til regimets fordel. Restriktive lover som USA Patriot Act ble innført og en måned etter terrorangrepet, den 7. oktober ble Afghanistan invadert og etter rundt to måneder var landet okkupert. USA opprettet en marionettregjering med Karzai som president. Dette var bare starten på en rekke operasjoner som gikk under navnet «war on terror». Noen år senere ble Irak angrepet og okkupert, der løgner som at Saddam Hussein huset Al Qaida terrorister og trusselen hans enorme mengde av masseødeleggelsesvåpen utgjorde for vesten og verden ble brukt som påskudd. Hvor mange tusener sivile som mistet livet under krigen mot terror er det ingen som vet eksakt, i vesten er det ingen offentlige instanser som teller. Men det er ganske sikkert at det har langt oversteget de tre tusen som døde den 11. september 2001.

Nå 17 år etter terrorangrepet, herjer terroren mer enn noensinne. Tidligere var den islamske terroren forbeholdt Midtøsten og Pakistan, men nå har Midtøsten kommet til vesten. Terrorangrep på terrorangrep har rammet hjertet av Europa. Først ble Spania rammet i 2004, så England og London i 2005 og så har det bare ballet på seg. Mellom 2015 og 2017 har Frankrike blitt rammet av en serie terrorangrep, og ifjor nådde den islamistiske terroren Skandinavia da Stockholm opplevde sitt første islamist inspirerte terrorangrep av en person som sympatiserte med IS.

Imperialismens hykleri kjenner ingen grense. Det er en kjensgjerning at USA og Saudi-Arabia finansierte og trente opp jihadister der Osama Bin Laden var en av lederne i Afghanistan under krigen med Sovjetunionen. Faktisk kan vi si at den moderne islamske jihadismen oppstod som et produkt av imperialismens forsøk på å stanse sosialistiske idéer som fikk fotfeste i Midtøsten. Sosialistiske tanker ble umåtelige populære i hele den muslimske verdenen etter britenes og Frankrikes tap i Suez krigen i 1956. Det var i denne perioden at USA startet med å finansiere og støtte islamsk fundamentalisme som Jamaat-e-Islami og Ikhwan-ul-Muslimeen. I Indonesia som hadde det største kommunistpartiet utenfor Sovjetunionen (på grunn av den feilslåtte stalinistiske stadieteorien) ble mer enn en million kommunister og deres familier drept ved hjelp av det CIA støttede Sarakat-e-Islam.

Etter Sovjetunionen sin tilbaketrekning fra Afghanistan og stalinismens fall mistet USA interessen for islamistene i Afghanistan og veien lå åpen for taliban sitt makabre regime. USA og CIA hadde laget et monster som til slutt gikk til angrep på sin egen skaper. Samtidig som Osama Bin Ladens, talibans og Irans islamistiske ideologier ble fordømt for sine bestialske og barbariske metoder ble båndene til Saudi-Arabias regime fortsatt pleiet. Et regime som korsfester og halshugger på åpen gate, der kvinnerettigheter ikke eksisterer og et regime som sponser alt mulig av islamske jihadist bevegelser.

Lord Palmerston har et ganske treffende sitat: «Stater har hverken permanente allierte eller permanente fiender», noe utbruddet av den arabiske våren viste. Etter revolusjonene i Tunisia og Egypt tok USA og vesten opp den gamle taktikken fra den kalde krigen igjen. USA stod maktesløst på sidelinjen under revolusjonene i Egypt og Tunisia, men så et snitt for å komme tilbake da protestene og revolusjonen brøt ut i Libya. For å få revolusjonene på sitt spor fikk europeiske jihadister hjelp og fritt leide til Libya. I Syria ble jihadist grupper proppet opp med våpen for å føre revolusjonen inn i et annet spor. Det er en kjent sak at Saudi-Arabia har finansiert islamistgrupper som IS, men de har ikke vært alene om å finansiere slik monstre, USA og vesten har støttet diverse jihadist bevegelser, som Al Qaida tilknyttede Jabhat Fateh al-Sham. Både kjente europeiske og norske islamister har under ekstrem overvåking, men uten nevneverdige problemer klart å ankomme Syria der de har slått seg sammen med IS eller andre islamistiske terrororganisasjoner. Der har de fått opptrening og noen av dem har kommet tilbake til Europa for å utføre terror her, mens vestens politikere feller krokodilletårer for terrorens ofre.

Revolusjonene i Midtøsten kan ikke isoleres fra den økonomiske krisen som oppstod i 2008, krisen har ført til innstramminger og kutt omtrent overalt. Samtidig med vestens skjulte støtte til terrororganisasjonene har også islamofobiske strømninger blitt nørt oppunder i samfunnet for å rette arbeiderklassens oppmerksomhet vekk fra kuttene. Sånn sett fungerer terrorismen som et nyttig verktøy for vestens elite også i å holde klassemotsetningene i sjakk.

Arbeidsledigheten og elitenes konstante tilførsel av næring til islamofobien kan ikke utelukkes å være en av grunnene til at enkelte av Europas og Norges unge muslimer føler seg fremmedgjorte, maktesløse og tiltrekkes islamistiske ideologier. Det trenger ikke være sånn, om vi ser på Midtøstens og det muslimske folks historie ser vi at det er de sosialistisk inspirerte bevegelsene som har tiltrukket seg de store massene, som Nasser i Egypt og Zulfikar Ali Bhutto i Pakistan. For å vinne dem tilbake kan ikke AP fortsette med sin opportunistiske politikk der enkelte sentrale medlemmer blir brukt til å nøre oppunder fremmedfrykten og kreve strammere asylpolitikk. LO og resten av arbeiderbevegelsen må gå tilbake til sine sosialistiske røtter– kampen for seks timers arbeidsdag må utvides til også å kreve arbeid for alle og det må mobiliseres mot rasismen hvor enn den befinner seg.