På fredag 2. november stemte KrF imot forslaget til Hareide, og banet vei for å samarbeide med Fremskrittspartiet. Det skjedde ikke uten dramatikk og tårer. På landsmøtet gikk krfs delegater opp på talerstolen der de talte for og imot Hareides forslag om å danne en koalisjon med de to rødgrønne partiene Ap og Sp.

Den første som åpnet ballet var Hareide selv, som skremt av hva han kaller populistisk retorikk viste klart og tydelig at han ikke ville inngå i en allianse med et parti som splitter mennesker og nører opp under fordommer, som han sa. Han tror på ordets makt og sier at det som kommer ut ikke bare er ord som mange sier, men at de gjør noe med gruppene ordene er rettet mot og samfunnet for øvrig.

Det skulle bli en vanskelig dag for Hareide, Erna Solberg hadde som en god opportunist på forhånd sagt seg villig til å forhandle om abortloven, som viste seg å bli et av de viktigste punktene for mange av de blå delegatenes standpunkt. En etter en gikk de blå delegatene opp og fremhevet muligheten om å endre abortloven og for å hindre det de kaller sorteringssamfunnet om de inngår i den blå alliansen.

Det kom klart og tydelig ut at partiet som vil samle kristen Norge er dypt splittet. Partiet er splittet på akkurat samme måte kristendommen er splittet på, ikke bare på lands-, men også på verdensbasis. Helt siden romerriket adopterte kristendommen som religion har kristendommen vært delt i to. Den ene versjonen, den revolusjonære versjonen som går imot utbytting og undertrykkelse og den andre som står på de rike og mektiges side.

En kan si at på mange måter har sosialistene tatt opp og videreført arbeidet til de første kristne. Derfor er det ikke rart at mange religiøse tiltrekkes en sosialisme som er imot profittens diktatur og den utbyttingen og undertrykkelsen som medfølger. Frigjøringsteologene i Latin Amerika har vist for alle religiøse at det ikke står noe veien for å bli med i kampen for sosialisme.

Med de rike slaveeiernes inntreden i religionen skiftet selvsagt kristendommen karakter, noe man kan se i det motsetningsfylte Nye Testamentet. I Lukas Evangeliet som ifølge de lærde står nærmest den hypotetiske Q kilden, og i Markus evangeliet som er det eldste får vi høre at det er vanskeligere for en rik mann å komme til himmelen enn for en kamel å gå gjennom et nåløye. Enda krassere står det skrevet i historien om Lazarus, der den rike mannen pines i helvete, for ikke noen annen grunn enn at han nøt overflod i livet. En skjebne, vi får vite, alle rike vil lide. Denne artikkelen er ikke ment å være en materialistisk analyse av kristendommens utvikling, men det er nok å nevne at med utviklingen av det byråkratiske presteskapet og deres opparbeidede privilegier og rikdom ble det originale kristne budskapet utvannet og nedtonet. Fra å være slavenes religion ble det nå også slaveeiernes religion, det var ikke lenger motsetningsfylt å være kristen og slaveeier.

Det var faktisk ganske interessant å observere det ekstraordinære landsmøtet. Det var et klart og tydelig skille mellom de to retningene og splittelsen viste seg å være et speilbilde av polariseringen som utkrystalliserer seg i samfunnet. Selv om det ikke var mangel på opportunister som helte til den røde siden av frykt for å miste stemmer og en fast Stortingsplass, hadde flesteparten oppriktige hensikter. Om enn kanskje ubevisst og ikke med veldig radikale ord førte flere av de røde delegatene arbeiderklassens interesser. En snakket om den fremmedfiendtlige retorikken til FrP, og den skammelige behandlingen regjeringen utsetter asylsøkere for. En annen kritiserte introduksjonen av “New Public Management” og stoppeklokke mentaliteten i det offentlige. En tredje bekymret seg for regjeringens demontering av velferdsstaten. Flere var bekymret over de økonomiske forskjellene som bare øker, en siste tok opp Kapitalen, selvsagt ikke den ekte og originale, men den Piketty skrev, som med statistikk og data viser hvordan de økonomiske forskjellene bare øker i verden og Europa. Andre var frustrerte over mangelen av tiltak mot klimaendringene og for å skulle gå inn i en regjering med et parti der fremstående medlemmer ikke tror på menneskeskapte klimaforandringer.

Men som et paradoks kom mange av delegatene på høyresiden med akkurat samme og ikke mindre sanne argumenter, som at med den rødgrønne regjeringen økte utslippene og at ingenting ble gjort for å stanse klimaendringene. Det hadde ikke vært noe i veien om de hadde argumentert med økonomiske forskjeller de også. Selv om mye av denne sidens argumenter led av hykleri, viser de egentlig bare at kapitalismen også i Norge er kommet til en blindvei, at den ikke fører oss videre og at ingen av de tradisjonelle arbeiderpartiene kommer med noen andre alternativer til kuttene som innføres.

Selv om det allerede i dagene før avstemningen virket ganske sannsynlig at høyresiden ville vinne førte det reaksjonære kristnes frykt for å gå til venstre og de borgerlige partienes redsel for å la Ap ta over styringen når kapitalismen krever kutt og innstramninger, til at Erna Solberg i en desperat manøver lokket til seg KrF delegatene med å innføre restriksjoner i abortloven. Om Venstre og FrP blir med på dette er usikkert for nå, men ingenting er hellig for kapitalismen bortsett fra profitten. KrFs valg fører samfunnet til høyre med en borgerlig flertallsregjering der Høyre og FrP setter dagsorden. Vi har allerede sett at jernbanelinjene har blitt satt ut på anbud, og nå kan flere kutt og privatiseringer innføres uten risiko for å nedstemmes på Stortinget.

Det er helt klart at dette vil fremprovosere reaksjoner og demonstrasjoner, allerede mandag  29. oktober kom reaksjonene på Ernas frieri da AP, SV og SP holdt en demonstrasjon til forsvar for abortloven og klassekampen vil før ellen siden komme tilbake på agendaen.

Høyresiden i norsk politikk kan virke store og sterke nå, men faktum er at de ligger rundt sitt maksimale nivå og har ikke noe særlig potensial for mer vekst. Mye av skylden for høyresidens store oppslutning hviler på venstresidens skuldre, med stalinistpartienes sekteriske og motbydelige politikk og de sosialdemokratiske partiene som i stedet for å øke velferden for alle, siden åtti og nittitallet ikke har gjort annet enn å føre høyresidens kuttpolitikk. Dette har bidratt til å så forvirring blant arbeiderklassen hvis bevissthet er kastet langt tilbake, og gitt oss to blå-blå regjeringer på rad. Men det kan ikke vare for alltid og når kuttene begynner å tære på lommeboka vil massene strømme ut på scenen igjen.

Venstresiden i KrF er desillusjonerte og demoraliserte, og mange av dem har nok fått åpnet øynene opp for hvordan borgerskapets sanne karakter er, og til de sier vi at det egentlig ikke burde være nødvendig å vente på døden for å slippe unna lidelsene på jorda og oppleve paradis. Med all den kapasiteten menneskeheten besitter i dag ligger det ingenting annet i veien for å skape et paradis på jord enn kapitalismen.