Forord til den norske oversettelsen

Dette er en norsk oversettelse av en redigert versjon av Hva er marxisme? Dette er ment som en liten introduksjon til marxismens «tre komponenter», dialektisk materialisme, historisk materialisme og økonomi. Oversettelsen av den siste artikkelen om økonomi skiller seg litt fra den originale versjonen ved at symbolet for pund i et eksempel er erstattet med kroner og på formatet til en tabell over den organiske sammensetningen til én gitt bedrifts kapital.

Forord

Vi gjengir her en litt redigert versjon av Hva er marxisme? skrevet opprinnelig av Rob Sewell og Alan Woods, sist publisert i 1983 i forbindelse med hundreårsdagen for Karl Marx sin død. De tre artiklene om de grunnleggende aspektene ved marxismen, marxistisk økonomi, dialektisk materialisme og historiske materialisme ble opprinnelig publisert separat i 1970. Disse artiklene gir en god og kort innføring i marxismens grunnleggende metoder og kan tjene som en første tilnærming til Marx og Engels sine ideer.

Innledning

Marxismen, eller vitenskapelig sosialisme, er navnet gitt til et kompleks av ideer først utarbeidet av Karl Marx (1818-1883) og Friedrich Engels (1820-1895). I sin helhet gir disse ideene et fullt ut teoretisk grunnlag for at arbeiderklassen kan føre det menneskelige samfunn opp på et høyere nivå – sosialisme.

Mens oppfatningene om marxisme er videreutviklet og beriket av historiske erfaringer arbeiderklassen selv har gjort, har de grunnleggende ideene blitt værende, og gir et solid grunnlag for fagbevegelsen i dag. Verken før, eller siden levetiden til Marx og Engels har en noen mer overlegen eller mer sannferdig teori klart å forklare med like stor tilfredshet forandringene samfunn gjennomgår og arbeiderklassens rolle i det nåværende samfunn. En kjennskap til marxismen utstyrer proletariatet teoretisk fullt ut for dens historiske oppgave, samfunnets sosialistiske omveltning.

Det er dette faktum som forklarer alle de konstante og bitre angrepene på alle aspekter av marxismen, begått av alle tenkelige forsvarere av den eksisterende sosiale orden – fra én konservativ til én Fabian, fra én jesuittprest til én professor. Av at angrepene fortsetter i det kontinuerlige til tross for at hver eneste en av forståsegpåerne i tur og orden hevder å «endelig ha avkastet» marxismen for godt, kan et tenkende medlem av arbeiderbevegelsen utlede to fakta.

Først, at forsvarerne av kapitalismen ser på marxismen som den farligste utfordringen til systemet, og dermed også kjapt erkjenner dens sannhet, til tross for alle forsøk på å «motbevise» den.

For det andre, som langt fra å forsvinne under en haug av misbruk, kvakksalverske «eksponeringer» og grove forvrengninger, vinner teoriene til Marx og Engels stadig terreng, særlig innenfor de aktive lagene i arbeiderbevegelsen, som stadig blir flere, under påvirkning av kapitalismens kriser, strever de etter å oppdage de virkelige kreftene som former deres liv, for å kunne bevisst påvirke og bestemme sine egne skjebner.

Teoriene til marxismen gir den tenkende arbeider en forståelse – en tråd som er i stand til å lede ham gjennom den forvirrende labyrinten av hendelser, komplekse prosesser i samfunnet, av økonomi, av klassekamp og politikk. Bevæpnet med dette sverdet kan arbeideren kutte den gordiske knuten som binder ham til det mektigste hinder i veien for å fremme seg selv og sin klasse – uvitenhet.

Det er ved å holde denne knuten på plass at de innleide representantene for den herskende klassen sliter med makt for å diskreditere marxismen i arbeiderklassens øyne. Enhver seriøs organisert arbeiders plikt er å ta til seg Marx og Engels teorier, som er en viktig forutsetning for at det arbeidende folk skal kunne ta over samfunnet.

Men det er hindringer i veien for arbeidstakerens kamp for teori og forståelse, langt mer problematiske enn prestenes og professorenes skriblerier. En mann eller kvinne forpliktet til å slite lange timer i industrien, uten skikkelig utdanning og som dermed mangler lesevaner, finner store vanskeligheter med å absorbere noen av de mer komplekse ideene, særlig i begynnelsen. Likevel var det for arbeidere, Marx og Engels skrev, og ikke for «flinke» studenter eller middelklassen. «Hver begynnelse er vanskelig» uansett hvilken vitenskap vi snakker om. Marxisme er en vitenskap, og stiller derfor store krav til nybegynnere. Men enhver organisert arbeider vet at ingenting oppnås uten en grad av kamp og offer. Det er organiserte aktivister i fagbevegelsen dette heftet er rettet mot. Til den aktive arbeider som er villig til å holde ut, kan et løfte holdes: Når første forsøk er gjort for å komme i gang med ukjente og nye ideer, vil marxismens teorier bli funnet til å være i utgangspunktet rett fremme og enkle. Dessuten – og dette bør vektlegges – en arbeider som ved tålmodighet erverver seg en forståelse av marxismen vil vise seg å være en bedre teoretiker enn de fleste studenter, fordi han kan forstå ideene ikke bare i det abstrakte, men i det konkrete, den brukes både på eget liv og arbeid.

Alle utbytterklasser forsøker å moralsk rettferdiggjøre sin egen klasses herredømme, ved å fremstille sitt samfunn som det høyeste, som den mest naturlige form for sosial utvikling og å bevisst skjule systemets utbytting ved å skjule og forvrenge sannheten. Dagens kapitalistiske klasse, har kunstferdig utviklet en helt ny filosofi og moral for å rettferdiggjøre posisjonen sin i samfunnet.

Arbeiderklassen, tvert imot, har ingen vesentlig interesse i å forvrenge sannheten, og setter seg som oppgave å fremvise kapitalismens nakne realiteter for å bevisst forberede sin egen frigjøring. Langt fra å søke en spesiell posisjon for seg selv, tar arbeiderklassen sikte på å avskaffe kapitalismen og med den alle klasseskiller og privilegier. For å gjøre det må den avvise kapitalistenes syn, og søke for seg selv en marxistisk metode for forståelse.

Den marxistiske metoden gir et rikere, fyldigere og mer helhetlig syn på samfunnet og livet generelt. Det drar vekk mystikkens slør når det gjelder å forstå menneskelig og sosial utvikling. Marxistisk filosofi forklarer at historiens drivkraft verken består av «store menn» eller det overnaturlige, det er utviklingen av produktivkreftene (industri, vitenskap, teknikk, etc.), drivkreftene består av. I siste instans så er det økonomien som fastslår forholdene for menneskets liv, vaner og bevissthet.

Hver nye omorganisering av samfunnet – det være seg til slaveri, føydalisme eller kapitalisme – har innledet en enorm utvikling av produktivkreftene, som i sin tur ga menn og kvinner større makt over naturen. Så snart et sosialt system viser seg å ikke klare å videreutvikle disse kreftene lenger, vil samfunnet gå mot en epoke med revolusjon. For kapitalismen sin del er ikke endringen til sosialisme en automatisk prosess, den krever arbeiderklassens bevisste inngripen. Unnlatelse av å gjøre dette i det lange løp vil bane vei for reaksjon og muligheter for en ny verdenskrig.

Kapitalismen har nok en gang gått inn i en verden med økonomiske kriser som har resultert i en massearbeidsløshet på nivå med 1930-tallet. De kvakksalverske teoriene til de kapitalistiske økonomene har vist seg helt ute av stand til å hindre nedgangstider, noe som har drevet den herskende klassen fra å droppe keynesianismen til å gå tilbake til monetarisme. Snarere enn å redde situasjonen har det sistnevnte programmet bidratt til å utdype og forlenge krisen!

Bare marxismen har vært i stand til å avsløre motsetningene innad i kapitalismen, som med jevne mellomrom fører oss ut i depresjon og lavkonjunktur. Kapitalismen har nå fullstendig utmattet sin historiske rolle i utviklingen samfunnets produktive grunnlag. Hemmet av nasjonalstaten og privat eierskap, blir produktivkrefter systematisk ødelagt under overproduksjon av varer og kapital.

Som Marx selv forklarte det: «I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som for alle tidligere epoker, ville ha sett ut som en absurditet – overproduksjonens epidemi.

Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, – en hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig synes å ha avskåret det fra alle livsmidler; industrien, handelen synes å være ødelagt – og hvorfor?

Fordi det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for mye handel. Produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforhold, tvert imot er de blitt for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, – og så snart de overvinner denne hemningen, bringer de hele det borgerlige samfunn i uorden, de truer den borgerlige eiendoms eksistens. De borgerlige forhold er blitt for trange til å romme den rikdom de selv har frambrakt.»

Det nåværende heftet bringer sammen for første gang South Wales Bulletin av marxistiske studier (først utgitt i 1970) tre tilskudd, som et lite bidrag til å stille en økende hunger etter marxismens idéer. Det er også passende at heftet sammenfaller med årsdagen for Karl Marx ‘død, den 14. mars 1883, den vitenskapelige sosialismens grunnlegger sammen med Engels.

Dette heftet er imidlertid ikke ment å gi en fullstendig framstilling av marxismen, men å bistå arbeidere og studenter i å tilnærme seg faget, ved å gi en grov oversikt over noen grunnleggende ideer, pluss en valgt leseliste der en kan fortsette studiene. Marx og Engels skrev selv mange korte pamfletter og kortere forklarende arbeid med sikte på å popularisere teoriene blant arbeiderklassen, og disse danner et grunnlag for det foreslåtte pensum.

Studien av marxisme faller under tre hovedoverskrifter, korresponderende til filosofi, historie og økonomi, eller, for å gi dem deres riktige navn, Dialektisk Materialisme, Historisk materialisme og teorien om arbeidets verdi. Dette er de tre berømte «komponentene til marxismen» som Lenin skrev.

Rob Sewell og Alan Woods
18 februar 1983

DEN MARXISTISKE METODE

En introduksjon til dialektisk materialisme

Hva er en filosofi?

Ved hvert trinn i menneskehetens historie, har menn og kvinner hugget ut et slags bilde av verden og sin plass i den. De utvikler en filosofi. Bitene brukt til å danne dette bildet er ervervet ved observasjon av naturen og gjennom en generalisering av daglige erfaringer.

Noen mennesker tror de ikke har behov for en filosofi eller et livssyn. Men i praksis har alle en filosofi, selv om de ikke er den bevisst . Folk som lever ut fra «sunn fornuft», og tror de gjør det uten teori, tenker i praksis på den tradisjonelle måten. Marx sa at de dominerende ideer er de herskendes ideer. Ved å vedlikeholde og rettferdiggjøre sitt herredømme, benytter den kapitalistiske klassen seg av alle tilgjengelige midler for å forvrenge arbeiderens bevissthet. Skole, kirke, TV og presse benyttes til å fremme den herskende klasses ideologi og i å indoktrinere arbeideren til å akseptere dette systemet som den mest naturlige og som samfunnets permanente form. I fravær av en bevisst sosialistisk filosofi, aksepterer de ubevisst den kapitalistiske.

På hvert punkt i klassesamfunnet, må den revolusjonære klassen, med formål å endre samfunnet, kjempe for en ny verdensanskuelse og angripe den gamle filosofien, basert på den gamle orden.

Idealisme og materialisme

Gjennom filosofiens historie finner vi to leire, idealismen og materialismen. De dagligdagse betydningene av «Idealisme» (ærlighet og rettskaffenhet) og «materialisme» (grådighet, penger og egoisme) har ingenting å gjøre med filosofisk idealisme og filosofisk materialisme.

Mange av fortidens store tenkere var idealister, især Platon og Hegel. Denne filosofiske grenen ser på natur og historie som refleksjonen av ideer og ånd. Teorien om at menn og kvinner og alle materielle ting ble skapt av en guddommelig ånd, er et grunnleggende konsept i idealismen. Denne anskuelsen er uttrykt på en rekke måter, men utgangspunktet er at ideene styrer den materielle verdens utvikling. Historien er forklart som tankens historie. Menneskers handlinger blir sett på som et resultat av abstrakte tanker, og ikke fra dets materielle behov. Hegel gikk ett skritt videre, som en gjennomført idealist, og snudde tanker til en selvstendig «Idé» med en eksistens utenfor hjernen og uavhengig av den materielle verden. Sistnevnte var bare en refleksjon av denne ideen. Religion er en del av filosofisk idealisme.

De materialistiske tenkerne på den andre siden, har hevdet at den materielle verden er reell og at naturen eller materie er primært. Tankene eller ideene er et produkt av hjernen. Hjernen, og derfor ideer, oppsto etter et visst stadium i den levende materiens utvikling. De grunnleggende hjørnesteinene i materialismen er som følger:

(A) Den materielle verden, kjent for oss ved våre sanser og utforsket av vitenskapen, er reell. Verdens gang følger naturlovene, det overnaturlige eksisterer ikke.

(B) Det er bare en verden, den materielle. Tanken er et produkt av materie (hjernen), uten hjernen eksisterer ikke idéene. Derfor kan hverken sinn eller ideer eksistere isolert fra materie. Generelle ideer er bare refleksjoner av den materielle verden. «For meg,» skrev Marx, «er ideen ingenting annet enn den materielle verden som gjenspeiles i det menneskelige sinn, og oversatt i former av tanke.» Og videre, «den sosiale væren bestemmer bevisstheten».

Idealistene oppfatter bevissthet, tanken, som noe utvendig, og i opposisjon til materie, til naturen. Denne opposisjonen er fullstendig feilaktig og kunstig. Det er en nær sammenheng mellom naturlovene og tankenes lover, da tankene følger og reflekterer naturlovene. Tanken kan ikke utlede kategoriene sine fra seg selv, men kun fra den ytre verden. Selv de mest tilsynelatende abstrakte tankene stammer fra observasjon av den materielle verden.

Selv en abstrakt vitenskap som matematikk er, i siste instans, avledet fra en materiell virkelighet, og ikke spunnet rett ut av hjernen. Skoleeleven teller sine materielle fingre under pulten før han løser et abstrakt aritmetisk problem. Dermed gjenskaper han matematikkens røtter. Vi baserer oss på desimalsystemet fordi vi har ti fingre. Romertallene var opprinnelig basert på en representasjon av fingrene.

Ifølge Lenin, «dette er materialisme; materie som berører våre organer skaper følelse. Følelse er avhengig av hjernen, nerver, retina, etc., dvs. materie er primær. Følelse, tanke og bevissthet er materiens fremste produkt «.

Mennesket er en del av naturen, det utvikler sine ideer i samspill med resten av verden. Mentale prosesser er virkelige nok, men de er ikke noe absolutt, utenom naturen. De bør studeres i sine materielle og sosiale forhold der de oppstår. «Gjenferdene som dannes i den menneskelige hjernen,» fastslo Marx, «er … nødvendigvis, sublimerer av deres materielle livsprosess.» Senere konkluderte han, «moral, religion, metafysikk, resten av ideologien og dens korresponderende former for bevissthet, er ikke uavhengig. De har ingen historie, ingen utvikling, men mennesket, som utvikler den materielle produksjonen og deres materielle relasjoner, forandrer med dette deres virkelige eksistens, dets tenkning og produktet av dets tenkning. Livet er ikke bestemt av bevissthet, men bevissthet av livet. »

Materialismens opprinnelse

«Det opprinnelige hjemmet til all moderne materialisme,» skrev Engels, «fra syttende århundre framover, er England.» På denne tiden, ble det gamle føydale aristokrati og monarki utfordret av den nylig oppståtte middelklassen. Bastionen til føydalismen var den romersk-katolske kirken, som brukte det guddommelige som en berettigelse for monarkiet og de føydale institusjoner. Dette måtte derfor undergraves før føydalismen kunne bli styrtet. Det stigende borgerskapet utfordret de gamle ideene og de guddommelige konseptene som den gamle orden var basert på.

«Parallelt med fremveksten av middelklassen ble vitenskap, astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi og fysiologi gjenoppdaget. For borgerskapet var det nødvendig med en vitenskap som fastslo de fysiske egenskapene til naturlige objekter og funksjonene til naturkreftene, for utviklingen av den industrielle produksjonen. Inntil da hadde vitenskapen vært den ydmyke tjenerinne av kirken, det var ikke tillatt å overskride grensene, bestemt av tro, av den grunn hadde det ikke vært noen vitenskap i det hele tatt. [I det 17. århundre, bekreftet Galileo, Copernicus ‘teori om at jorden og alle planetene roterte rundt Solen. Datidens professorer latterliggjorde disse ideene og brukte makten til indeksen og inkvisisjonen mot Galileo, til å tvinge ham til å fornekte sitt syn. RS] (Vitenskapen gjorde opprør mot kirken, borgerskapet kunne ikke gjøre noe uten vitenskap, og var derfor nødt til å delta i opprøret.) «(F. Engels.)

Det var på denne tiden at Francis Bacon (1561-1626) utviklet sine revolusjonerende ideer om materialisme. Ifølge han var sansene ufeilbare og kilden til all kunnskap. All vitenskap var basert på erfaring, og besto i å utsette dataene for en rasjonell undersøkelses metode, induksjon, analyse, sammenligning, observasjon og eksperiment. Det ble imidlertid overlatt til Thomas Hobbes (1588-1679) å fortsette og å utvikle Bacons materialisme til et system. Han forsto at ideer og konsepter bare var en refleksjon av den materielle verden, og at «det er umulig å skille tanke fra materie som tenker». Senere, framsatte den engelske filosofen John Locke (1632-1704) bevis på denne materialismen.

Den materialistiske skolen gikk fra England til Frankrike, for å bli tatt opp og videreutviklet av Rene Descartes (1596-1650) og hans tilhengere. Disse franske materialister begrenset seg ikke til kritikk av religion, men utvidet den til alle institusjoner og ideer. De utfordret disse i fornuftens navn, og ga ammunisjon til borgerskapet i sin kamp mot monarkiet. Den franske revolusjonen i 1789-1793 tok materialistisk filosofi som sin trosbekjennelse. I motsetning til den engelske revolusjonen i midten av det 17. århundre, førte den franske til en fullstendig ødeleggelse av den gamle føydalske orden. Som Engels senere påpekte: «Vi vet i dag at dette kongeriket av fornuft ikke var mer enn det idealiserte kongedømmet til borgerskapet.»

En defekt i Bacons materialisme var dens mekanisk rigide fortolkning av naturen. Det var ikke ved et uhell at den engelske skolen i materialistisk filosofi blomstret i det 18. århundre, dette var tiden da Isaac Newtons oppdagelser førte «mekanikken» som den viktigste og mest avanserte vitenskap. Med Engels ord: «Den spesifikke begrensning i denne materialismen lå i dens manglende evne til å forstå universet som en prosess, som materie i en uavbrutt historisk utvikling.»

Den franske revolusjonen påvirket den siviliserte verden i en stor grad, ikke ulik den russiske revolusjonen i 1917. Den revolusjonerte tenkning i ethvert felt, politikk, filosofi, vitenskap og kunst. Den gjæringen av ideer som oppsto utfra den borgerlige revolusjonen innledet fremskritt innen naturvitenskap, geologi, botanikk, kjemi samt politisk økonomi.

Det var i denne perioden at kritikk rettet mot denne mekaniske tilnærming til materialistene kom til syne. En tysk filosof, Immanuel Kant (1724-1804), gjorde det første gjennombruddet i den gamle mekanistiske metoden, med sin oppdagelse om at jorden og solsystemet hadde kommet til å bli, og ikke hadde eksistert for evig. Det samme gjaldt også for geografi, geologi, planter og dyr.

Denne revolusjonerende idé som Kant bidro med, ble senere omfattende utviklet av en annen stor Tysk tenker, George Hegel (1770-1831). Hegel var en filosofisk idealist, som mente at verden kunne forklares som en manifestasjon eller refleksjon av en «universell ånd» eller «Idé», dvs. en form for Gud.

Hegel så ikke på verden som en aktiv deltaker i samfunnet og menneskets historie, men som en filosof, som vurderer hendelser langveisfra. Han satt seg opp som en målestang til verden, der han tolket historien i henhold til sine fordommer som tankens historie, verden som verdenen av ideer, en ideell verden. Dermed for Hegel, eksisterte ikke problemer og motsetninger i reelle termer, men i form av tanke, og en kunne derfor bare finne løsninger i form av tanke. Motsetningene i samfunnet kunne ikke bli løst av menn og kvinners handlinger, men i filosofens hode, i den absolutte idé!

Likevel anerkjente Hegel feil og mangler ved det gamle mekanistiske synet. Han pekte også på utilstrekkeligheter i formell logikk og satte opp et nytt verdenssyn som kunne forklare motsetningene i forandring og bevegelse. (Se nedenfor).

Selv om Hegel gjenoppdaget og analyserte lovene for bevegelse og forandring, satte hans idealisme alt på hodet. Det var kampen og kritikken til unghegelianerne, ledet av Ludwig Feuerbach (1804-1872), som prøvde å rette opp og få filosofien på fote. Men selv ikke Feuerbach – «der halvparten av ham var materialist og den øvre halvdelen idealist» (Engels) – var i stand til fullt ut å renske Hegelianismen ut av sitt idealistiske syn. Dette arbeidet ble overlatt til Marx og Engels, som var i stand til å redde den dialektiske metoden fra sitt mystiske skall. Hegels dialektikk ble smeltet sammen med moderne materialisme og produserte den revolusjonære forståelsen, dialektisk materialisme.

Hva er dialektikk?

Vi har sett at i moderne materialisme er konseptet at materie er primært og sinnet eller ideer et produkt av hjernen (materie). Men hva er dialektisk tenkning eller dialektikken?

«Dialektikken er ingenting annet enn vitenskapen om de generelle lovene om bevegelse og naturens utvikling, menneskets samfunn og tanker.» (Engels, Anti-Duhring.)«

Tenkningens dialektiske metode hadde allerede en lang eksistens før Marx og Engels utviklet den vitenskapelig som et middel til å forstå det menneskelige samfunns utvikling.

Det gamle Hellas produserte store dialektiske tenkere, blant annet Platon, Zenon og Aristoteles. Så tidlig som 500 f.Kr., avanserte Heraklit ideen om at «alt er og er ikke, for alt er i endring, i stadig endring, stadig i tilblivelse og forgåelse». Og videre: «Alt flyter, alt er forandring. Det er umulig å gå to ganger i den samme bekken». Denne uttalelsen inneholder allerede det fundamentale konseptet i dialektikken at alt i naturen er i en konstant tilstand av forandring, og at denne endringen utfolder seg gjennom en serie av motsetninger.

«… Den store grunnleggende tanken er at verden ikke må bli forstått som et kompleks av ferdiglagde ting, men som et kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende er stabile, intet mindre enn i våre hoders mentale bilder, konsepter går gjennom en uavbrutt forandring der de kommer til tilværelse og forgår. «(Engels, Anti-Duhring,)

«For dialektisk filosofi er ingenting endelig, absolutt eller hellig. Det påviser overgangkarakteren til alt og i alt: ingenting kan motstå det annet enn den uavbrutte prosessen med å bli og å forgå, til oppstigningen fra det lavere til det høyere. Og dialektisk filosofi er ikke noe mer enn en refleksjon av denne prosessen i den tenkende hjerne. «(Ibid.)

Dialektikk og metafysikk

De greske filosofene forutså briljant dialektikkens og andre vitenskapers senere utvikling. Men de klarte ikke selv å føre dem til sine logiske konklusjoner på grunn av sine lavt utviklede produksjonsmidler, og sin mangelfulle informasjon om universet og dets detaljer. Deres ideer ga et mer eller mindre korrekt generelt bilde, men det var ofte i form av inspirert gjetting enn av vitenskapelig teorier. For å få menneskets tanke videre, var det nødvendig å forlate de gamle metodene for å komme fram til en generell forståelse av universet, og å konsentrere seg om det mindre, de mer kjedelige oppgavene som å samle, sortere ut og merke en rekke partikulære fakta ved testing av teorier og eksperimenter, for å definere, etc.

Denne empirisk, eksperimentelle, tilnærmingen medførte en økning i menneskelig tanke og vitenskap. Undersøkelser i naturens arbeid kunne nå bli gjennomført vitenskapelig, ved analysering av hvert enkelt problem og utprøving av hver konklusjon. I denne prosessen, gikk den gamle evnen til å håndtere ting i sine sammenhenger ,dvs. ikke separat, i bevegelse, ikke statisk, i sitt liv ikke i sin død, tapt. Denne smale, empiriske tenkemåte som dermed oppstod ble kalt den «metafysiske» tilnærmingen. Denne dominerer fortsatt i den moderne kapitalistiske filosofi og vitenskap. I politikken gjenspeiles den i Harold Wilsons berømte «pragmatisme» («hvis det fungerer, må det være riktig») og i de konstante appeller til «fakta».

Men fakta velger ikke seg selv. De må velges av enkeltpersoner. Rekkefølgen og i hvilken rekkefølge de er ordnet, og de konklusjoner som er trukket fra dem er avhengige av forutinntatte forestillinger av den enkelte. Så slike påberopelse for «Fakta», som er ment å formidle inntrykk av vitenskapelig upartiskhet, er som regel bare et røykteppe for å skjule talerens fordommer.

Dialektikken handler ikke bare med fakta, men med faktaene i sin sammenheng, dvs. i prosesser, ikke bare som isolerte ideer, men med lover, ikke bare med enkelte, men med det generelle.

Dialektisk tenkning står i samme forhold til metafysikken som en film til et stillbilde. Den ene motsetter ikke den andre, men komplimenterer den. Imidlertid er den sannere, en mer komplett tilnærming til virkeligheten.

For dagligdagse formål og enkle beregninger, er metafysisk tanke, eller «sunn fornuft», tilstrekkelig. Men de har sine begrensninger, og utover disse vil anvendelsen av «sunn fornuft» kunne snu sannhet til det motsatte. Den grunnleggende bristen i denne typen tenkning er dens manglende evne til å betrakte bevegelse og utvikling, og i sin avvisning av all motsigelse. Men bevegelse og forandring impliserer motsetninger.

«For Metafysikeren er ting og deres mentale reflekser, ideer, isolerte, de skal vurderes etter hverandre og fra hverandre, de er objekter i undersøkelsen, faste, rigide, gitt en gang for alle. Han tenker i absolutt uforenlige antiteser … For ham vil en ting enten eksistere eller ikke: en ting kan ikke samtidig være seg selv og noe annet. Det positive og det negative ekskluderer hverandre absolutt: årsak og effekt står i antitese til hverandre «(Anti-Duhring, s. 34..).

For vanlige formål, for eksempel, er det mulig å si med en grad av sikkerhet om et individ, dyr eller plante er levende eller død. Men i realiteten er ikke spørsmålet så enkelt, som rettssaker angående abort og «fosterets rettigheter» skulle tilsi. På hvilket presist punkt begynner menneskelivet? På hvilket punkt slutter det? Døden, er heller ikke en enkel hendelse, men en langvarig prosess, som Heraklit forstod: «I oss er det både levende og dødt, sovende og våkent, ungt og gammelt, hver ting bytter plass og blir den andre. Vi går over og vi går ikke over den samme elven:. Vi er og er ikke.»

Trotsky, i sin dialektiske materialismes ABC karakteriserte dialektikk som «en vitenskap om vår tenknings former, for så vidt den ikke er begrenset til livets daglige problemer, men forsøker å oppnå innsikt i mer kompliserte og utstrakte prosesser.»

Han sammenliknet dialektikk og formell logikk (metafysikk) med høyere og lavere matematikk. Det var Aristoteles som først utviklet den formelle logikken, og hans logiske system har blitt akseptert av metafysikerne som den eneste mulige metoden i vitenskapelig tenkning.

«Den aristoteliske logikk med dens simple syllogismer går ut fra setningen om at “A” er lik “A”. Dette simple postulatet aksepteres som et aksiom i forbindelse med en mengde menneskelige aktiviteter og elementære generaliseringer. I virkeligheten er likevel ikke “A” lik “A”. Dette er lett å bevise dersom vi kikker på disse to bokstavene gjennom en lupe – de er helt forskjellige. Men, kan man innvende, det er ikke et spørsmål om bokstavenes størrelse eller form, da de bare er symboler for like store mengder, f.eks. en halvkilo sukker. Men denne innvendingen er forfeilet; i virkeligheten er en halvkilo sukker aldri lik en halvkilo sukker – en mer nøyaktig vekt vil alltid kunne påvise en forskjell. Igjen kan man innvende: en halvkilo sukker er lik seg selv. Men dette er heller ikke korrekt – alle legemer endrer seg hele tiden mht. størrelse, vekt, farge osv. De er aldri lik seg selv. Til det ville en sofist svare at en halvkilo sukker “på et gitt tidspunkt” er lik seg selv.

Bortsett fra dette aksiomets meget tvilsomme praktiske verdi, så tåler heller ikke det et teoretisk gjennomsyn. Hvordan skal vi oppfatte ordet “tidspunkt”? Hvis det er et uendelig lite tidsintervall, så ville en halvkilo sukker som undersøkes i løpet av dette “tidspunktet” uunngåelig endre seg. Eller er et “tidspunkt” en ren matematisk abstraksjon, dvs. et nullpunkt i tiden? Men alt eksisterer i tid; og eksistensen selv er en uavbrutt endringsprosess; tid er derfor en fundamental del av eksistensen. Derfor betyr aksiomet “A” er lik “A” at en ting som er lik seg selv, ikke endrer seg, dvs. at den ikke eksisterer.
«Ved første øyekast kan det se ut til at slike “finesser” er ganske likegyldige, men i virkeligheten er de av helt avgjørende betydning. Aksiomet “A” er lik “A” synes på den ene siden å være utgangspunktet for all vår viten; på den andre siden er det også utgangspunktet for alle de feil som er i vår viten. Det er kun mulig å bruke aksiomet “A” er lik “A” ustraffet innenfor visse rammer. Når kvantitative forandringer i “A” er ubetydelige for den aktuelle oppgaven, så kan vi anta at “A” er lik “A”. Det er for eksempel slik en kjøper og en selger ser på en halvkilo sukker. Vi oppfatter solens temperatur på samme måte, og inntil nylig gjorde vi det samme med dollarens kjøpekraft. Men kvantitative forandringer utover en viss grense blir til kvalitative forandringer. En halvkilo sukker som utsettes for vann, er ikke lenger en halvkilo sukker. Å bestemme det riktige øyeblikket, det kritiske punktet, der kvantitet endres til kvalitet er en av de viktigste og vanskeligste oppgaver innenfor alle kunnskapsområder, herunder sosiologien. «(Trotsky, Den Materialistiske dialektikkens ABC)

Hegel

Den gamle metoden for dialektisk argumentasjon, som hadde falt ut av bruk fra middelalderen av ble gjenopplivet tidlig i det 19. århundre av den store tyske filosofen G. W. F. Hegel, (1770-1831). Hegel, en av de mest universelle tenkere av sin tid, og utsatte formene i formell logikk for en detaljert kritikk, og demonstrerte deres begrensninger og ensidighet. Hegel produserte den første virkelige omfattende analysen av lovene for dialektikk, som la grunnlaget for Marx og Engels sin teori, dialektisk materialisme. Lenin betegnet Hegeliansk dialektikk som «det mest omfattende, den mest riktige i innhold og den mest dypsindige doktrinen for utvikling». Sammenlignet med dette, var all annen formulering «ensidig og dårlig i innhold, som både forvrenger og forvansker den virkelig retningen for utvikling (som ofte beveger seg framover i sprang, katastrofer og revolusjoner) i natur og samfunn». (Lenin, Karl Marx.)

Hegels syn på ting var som «En utvikling der stadiene som allerede har vært, tilsynelatende gjentas, men de gjentas annerledes, på et høyere nivå (negasjon av negasjonen), en utvikling, så å si, i spiraler, ikke i en rett linje; en utvikling ved sprang, katastrofer og revolusjoner; av brudd i kontinuiteten, omdannelser av kvantitet til kvalitet; indre impulser av utvikling, av motsetninger og konflikter i diverse krefter innenfor et gitt fenomen, eller innenfor et gitt samfunn: den gjensidige avhengigheten og den nærmest, uoppløselig tilkoblingen til alle sider av ethvert fenomen (mens historien stadig avdekker nye sider), en forbindelse som gir en uniform, lovstyrt, universell prosess med bevegelse, sånn er noen av funksjonene i dialektikken rikere (enn den vanlige) læren om utvikling. «(Ibid.)

«Denne nyere tyske filosofi fant sin avslutning i det hegelske system, der for første gang – og det er Hegels store fortjeneste – hele den naturlige, historiske og åndelige verden ble fremstilt som en prosess, dvs. som værende i stadig bevegelse, forandring, omdannelse og utvikling, og det ble forsøkt å påvise den indre sammenheng i denne bevegelse og utvikling . Ut fra dette synspunktet fremtrådte ikke lenger menneskehetens historie som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, der alle er like forkastelige for den nå modnede filosofiske fornufts domstol og som man helst bør glemme hurtigst mulig, men som selve menneskehetens utviklingsprosess, og det blev nå en oppgave for tenkningen å følge dens trinnvise utvikling gjennom alle villfarelser og å påvise dens indre lovmessighet gjennom alle tilsynelatende tilfeldigheter. (Engels, Anti-Dühring)

Hegel fremførte briljant problemet, men hans idealistiske forestillinger forhindret løsningen. Det var, i Engels ‘ord «et kolossalt feilsteg». Til tross for sin mystiske side, hadde Hegels filosofi allerede forklart de viktigste lovene i dialektikken: kvantitet og kvalitet, sammensetning av motsetninger og negasjonen av negasjonen.

Kvantitet og kvalitet

«Til tross for all gradvishet, så er overgangen fra fra en form av bevegelse til en annen alltid i form av et sprang, en desisiv forandring.»(Engels, Anti-Dühring.)
Ideen om forandring og evolusjon er akseptert, men formene for forandring som forekommer i naturen og samfunnet er bare forklart ved marxistisk dialektikk. Det alminnelige synet på evolusjon som en fredelig, jevn og uavbrutt utvikling er både ensidig og feil. I politikken er «gradvishet», teorien om sosial forandring – reformismens grunnstein.

Hegel utviklet ideen om en «linje med punkter av målte forbindelser» – der (ved et bestemt punkt) en ren kvantitativ økning eller reduksjon gir opphav til et kvalitativt sprang: For eksempel i vann, hvor kokepunkt og frysepunkt er punktene, som under normalt trykk, angir spranget inn i en ny tilstand, og hvor følgelig kvantitet er forvandlet til kvalitet. «(Engels, Anti-Duhring.)

I eksemplet ovenfor, skjer ikke transformasjonen av vann fra væske til damp eller is ved en gradvis forstivelse eller dissipasjon, men plutselig ved en bestemt temperatur (0 ° C, 100 ° C). Den kumulative effekten av en rekke forandringer i hastigheten til molekylene fører til slutt til en tilstandsendring – kvantitet til kvalitet.

Eksempler kan produseres, fra alle grener i vitenskapen, fra sosiologi og selv fra hverdagen (f.eks., punktet der mengden salt forandrer suppen fra velsmakende til uspiselig).

Hegels målepunkter og hans lover om overgangen fra kvantitet til kvalitet og vise-versa er av avgjørende betydning ikke bare for vitenskapen (der de, som andre dialektiske lover, bare brukes ubevisst.), men ikke minst i analysene av historie, samfunn og av arbeiderklassens bevegelse.

Forening av motsetninger

Akkurat som for «sunn fornuft» søker metafysikken også å eliminere motsetninger fra tanke og revolusjon fra evolusjon. Den forsøker også å bevise at alle motstridende ideer og krefter er gjensidig utelukkende. Men “ved nøyere betraktning finner vi også, at en motsetnings to poler, den positive og den negative, er uadskillelige, samtidig som de er motsatte, og at de, tross deres motsatte posisjon, innbyrdes gjennomtrenger hverandre. På samme måte er årsak og virkning forestillinger, som kun har gyldighet, når de anvendes på et enkelt gitt tilfelle; men så snart det enkelte tilfelle betraktes i sin allmenne sammenheng med hele den omkringliggende verden, viser det seg i betraktningen av den universelle vekselvirkningen, at årsak og virkning uavbrudt bytter plass, således at det, der det i den ene sammenheng var virkning, i en annen blir betraktet som årsak, og omvendt.» (Engels, Anti-Duhring, p.. 36.)

Dialektikken er vitenskapen om forbindelser, i kontrast til metafysikken som behandler fenomener som atskilte og isolerte. Dialektikken søker å avdekke de utallige trådene, overgangene, årsakene og effektene som binder universet sammen. Den første oppgaven i en dialektisk analyse er å lokalisere de «Nødvendige koblingene, de objektive koblingene til alle aspekter, krefter, tendenser osv., til fenomenenes gitte sfære». (Lenin, Filosofiske Notater)

Dialektikken tilnærmer seg et gitt fenomen utfra dens utvikling, dens egen bevegelse og liv, hvordan den oppstår og hvordan den går bort, men den vurderer også de interne motstridende tendenser og sider til denne.

Bevegelse er modusen for eksistensen til hele det materielle universet. Energi og materie er uatskillelige. Bevegelse kommer ikke «utenfra», men er selve manifestasjonen av de interne spenninger som er uatskillelig, ikke bare fra livet, men fra alle former for materie. Utvikling og endring skjer gjennom interne motsetninger. Derfor begynner dialektisk analyse med å avdekke ved empirisk undersøkelse, de indre motsetninger som fører til utvikling og forandring.

Fra det dialektiske synspunktet er alle «motpoler» ensidige og utilstrekkelige, inkludert motsigelsen mellom «sannhet og feil». Marxismen godtar ikke eksistensen av noen «evige sannheter». All «sannhet» og «feil» er relative. Hva som er sant i en tid og en sammenheng blir feilaktig i en annen: sannhet og feil flettes inn i hverandre.

Derfor vil fremdriften av kunnskap og vitenskap ikke gå fra en negasjon av «ukorrekte teorier». Alle teorier er relative, de omfatter en side av virkeligheten. I utgangspunktet antas de å ha universell gyldighet og anvendelse. De er «sanne». Men på et visst punkt, avdekkes mangler i teorien, de er ikke lenger anvendelige i alle omstendigheter, unntaket til regelen er funnet. Disse må forklares, og på et visst punkt utvikles nye teorier som kan utgjøre unntakene. Men de nye teoriene «fornekter» ikke den gamle, men innlemmer dem i en ny form.

Vi kan utelukke motsetninger bare ved å betrakte objekter som livløse, hvilende og side ved side, dvs. metafysisk. Men så snart vi vurderer ting i deres bevegelse og forandring, i deres liv, deres gjensidige avhengighet og samhandling, kommer vi opp med en serie av motsetninger.

Bevegelse i seg selv er en motsigelse mellom å være på ett sted og et annet sted på samme tid.

Selve livet, er en motsetning som «et vesen er i ethvert øyeblikk seg selv og allikevel noe annet«. (Engels, Anti-Duhring)

Levende strukturerer absorberer substanser fra miljøet, assimilerer dem samtidig som andre deler av kroppen forfaller, går i oppløsning og forvises. Konstante omdannelser skjer også i i den uorganiske naturen, for eksempel, en stein som brytes ned under trykk. Alt er derfor bestandig seg selv og noe annet på en og samme tid. Således, er ønsket om å eliminere motsetninger et ønske om å eliminere virkeligheten.

Negasjon av negasjonen

Engels karakteriserer dette som “en ganske allmenn og nettopp derfor ytterst omfattende og viktig utviklingslov i natur, historie og tanke; en lov som.. gjør seg gjeldende i dyre- og planteriket, i geologien, i matematikken, i historien, i filosofien«. (Ibid.)

Denne ble observert i naturen lenge før det ble skrevet ned, og først utførlig bearbeidet av Hegel, som gir en hel rekke konkrete eksempler, gjengitt i Anti-Duhring. (Ibid)

Loven om negasjon av negasjonen omhandler naturens utvikling gjennom en serie av motsetninger, som synes å annullere, eller fornekte et tidligere faktum, en teori, eller en form for eksistens, bare for senere å fornekte seg selv. Bevegelse, forandring og utvikling beveger seg gjennom en uavbrutt serie av negasjoner.

Imidlertid betyr ikke negasjon i dialektisk forstand bare en annullering eller utslettelse, det tidligere stadium er både overveldet og bevart samtidig. Negasjonen, i denne forstand, er både en positiv og en negativ handling.

Hegel gir et enkelt eksempel i sin bok, Åndens fenomenologi: «knoppen forsvinner under blomstringen, og vi kan si at det første forkastes av det sistnevnte, på samme måte når frukten kommer kan blomstringen forklares å være en feilaktig form av plantens eksistens, for frukten fremstår som dens sanne natur i stedet for blomstringen. Disse stadiene er ikke bare differensierte, de utfyller hverandre ved å være usammenlignbare med hverandre. Men den ustanselige aktiviteten i deres egen iboende natur gjør at de på samme tid er en organisk enhet, der de ikke bare motsier hverandre, men der det ene er like nødvendig som den andre, denne samme nødvendigheten for alle momentene utgjør dermed livet til det hele.»

I denne prosessen av stadig selvannullering, forsvinning av visse former og fremveksten av andre, ser vi et mønster som ofte synes å være en gjentagelse av former, hendelser og teorier som allerede har vært. Således er det vanlig med en «historie som gjentar seg selv». Reaksjonære borgerlige historikere har forsøkt å bevise at historien i seg selv er bare en meningsløs repetisjon som fortsetter i en endeløs sirkel.

Dialektikk, tvert imot, skjelner i disse tilsynelatende gjentagelsene en faktisk utvikling fra det lavere til det høyere, en utvikling hvor de samme formene gjentar seg, men på et høyere nivå, beriket av tidligere hendelser.

Dette kan sees klarest fra utviklingen av menneskelige ideer. Hegel hadde allerede vist hvordan filosofi utviklet seg gjennom en serie av motsetninger, en skole syntes å benekte en annen, men samtidig absorbere de gamle teoriene inn i sitt eget tankesystem.

Vitenskapen utviklet seg på samme måte. Alkymistene i middelalderen var motiverte av søket etter «Filosofenes Stein», som skulle kunne omdanne uedle metaller til gull. På grunn av produktivkreftenes lave nivå og mangel på vitenskapelig teknikk, var disse tidlige forsøkene på «omdannelse» av elementene i realiteten en utopisk fantasi. Men i disse forsøkenes prosess, oppdaget faktisk alkymistene en rekke verdifulle fakta om kjemiske stoffer og de bearbeidet eksperimentelle apparater som senere ga grunnlaget for den moderne kjemien.

Med fremveksten av kapitalisme, industri og teknikk, blir kjemi en vitenskap som avviste alkymistenes tidligere «gale» forestillinger og de ble med det fornektet (negasjon). Men alt som var av vitenskapelig verdi i alkymistenes oppdagelser var bevart i denne nye kjemien, som opprettholdt at elementene var «uforanderlige» og ikke kunne forvandles fra det ene til det andre.

Med det 20. århundre ble vitenskap og teknikk revolusjonert med oppdagelsen av kjernefysikk, der ble det oppdaget at ett element faktisk kan forvandles til et annet.

Faktisk er det teoretisk mulig å forvandle bly til gull, men prosessen er for dyr til å økonomisk berettiges. Denne spesielle prosessen synes å ha gått i ring:

(A) omdanning av elementer (b) ikke omdanning av elementer (c) omdanning av elementer

Men repetisjonen er bare tilsynelatende. I virkeligheten har moderne vitenskap, som på en måte har vendt tilbake til de gamle alkymisters idé, inkludert alle de enorme funnene gjort av vitenskapen i det 19. århundre og 18. århundre. Dermed står en generasjon på skuldrene til en annen. Ideer som tilsynelatende har blitt «motbevist» eller «fornektet» gjør en gjenoppstandelse, men på et høyere plan, beriket av tidligere erfaringer og funn.

Dialektikken baserer seg på determinisme: tanken om at ingenting i naturen, samfunnet eller i tanken er tilfeldig, at tilsynelatende «tilfeldigheter» kun oppstår som et resultat av en dypere nødvendighet.

Overfladiske historikere skriver at første verdenskrig ble «forårsaket» av attentatet mot kronprinsen i Sarajevo. For en marxist var denne hendelsen en historisk tilfeldighet, i den forstand at denne tilfeldige anledningen fungerte som påskudd, eller katalysator, for konflikten som allerede var uunngåelig av økonomiske, politiske og militære motsetninger. Om attentatmannen hadde gått glipp av, eller om kronprinsen aldri var blitt født, ville krigen allikevel funnet sted under et annet diplomatisk påskudd. Nødvendighet ville ha uttrykt seg gjennom en annen «tilfeldighet».

Alt som eksisterer, eksisterer av nødvendighet. Men, likefullt, er alt som eksisterer dømt til å gå til grunne, å bli forvandlet til noe annet. Dermed blir hva som er «nødvendig» i en tid og ett sted «unødvendig» i en annen. Alt forårsaker sitt motsatte som er skjebnebestemt til å overvinne og fornekte det. Dette er like sant for individuelle levende ting som for samfunn.

Enhver type menneskelig samfunn eksisterer fordi det er nødvendig i en gitt tid der det oppstår: «Ingen spesiell orden forsvinner før alle de produktivkreftene det er plass til, er utviklet, og nye høyere former for produksjon oppstår, aldri før de materielle betingelsene for deres eksistens har utviklet seg i det gamle samfunns livmor. Derfor tar menneskeheten fram kun de problemer som den kan løse, siden, om vi ser på saken nærmere, vil vi alltid oppdage at problemet i seg selv bare oppstår når de materielle vilkårene som er nødvendige for dens løsning allerede eksisterer eller i det minste er i ferd med å dannes». (Marx, Critique of Political Economy.)

Slaveriet, representerte, i sin tid, et enormt skritt fremover fra barbari. Det var et nødvendig ledd for utviklingen av produktivkrefter, kultur og det menneskelige samfunn. Som Hegel sa det: «Det er ikke fra slaveriet, men gjennom slaveriet at mennesket blir fritt».

Kapitalisme var opprinnelig en nødvendig og progressiv fase i det menneskelige samfunn. Men, som slaveri, primitiv kommunisme og føydalisme (se 2. avsnitt): Har kapitalismen for lengst opphørt i å representere et nødvendig og progressivt sosialt system. Det har forlist på sine dype motsetninger, og er dømt til å bli overvunnet av sosialismens stigende krefter, representert av det moderne proletariat. Privateierskap over produksjonsmidler og nasjonalstaten, de grunnleggende funksjonene i det kapitalistiske samfunn, som opprinnelig markerte et stort skritt fremover, tjener nå kun til å lenke og å underminere produktivkreftene og truer alle fremskritt gjort gjennom århundrer med menneskelig utvikling.

Kapitalismen er nå et grundig utslitt, degenerert sosialt system, som må bli styrtet og erstattet av sitt motsatte, sosialismen, om menneskelig kultur skal overleve. Marxismen er deterministisk, men ikke fatalistisk, fordi løsningene på motsetningene i samfunnet bare kan oppnås av menn og kvinner i en bevisst kamp på å forandre samfunnet. Denne klassekampen er ikke forhåndsbestemt. Hvem som lykkes er avhengig av mange faktorer, og en stigende, progressiv klasse har mange fordeler fremfor en gammel med utslitte reaksjonskrefter. Men til syvende og sist, er resultatet avhengig av hvilken side som har den sterkeste viljen, den mektigste organisasjonen og det dyktigste og mest resolutte lederskap.

Den marxistiske filosofien er derfor egentlig en veiledning til handling: «Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter, poenget er å forandre den.» (Marx, teser om Feuerbach.)

Sosialismens seier vil markere et nytt og kvalitativt annerledes stadium i menneskets historie. For å være mer nøyaktig vil det markere slutten på forhistorien til menneskeheten, og starten på en reell historie.

Men på en annen side, markerer sosialismen en tilbakevending til det menneskelige samfunns tidligste form – stammekommunismen – men på et mye høyere nivå, et nivå som står på toppen av alle de enorme fremskritt gjort gjennom tusenvis av år med klassesamfunn. Den økonomiske overfloden, vil bli gjort mulig med anvendelsen av en sosialistisk planlegging over industri, anvende vitenskap og teknikk etablert av kapitalismen, på en verdensbasis. Dette i sin tur vil en gang for alle gjøre arbeidsfordelingen, differansen mellom mentalt og manuelt arbeid, mellom by og land overflødig, slutten på barbariske klassekamper og aktivere den menneskelige rase i det minste å sette sine ressurser til å erobre naturen: å bruke Engels ‘berømte setning, «Menneskehetens sprang fra nødvendighetsriket til frihetens rike».

INNFØRING I HISTORISK MATERIALISME

Når man ser på historien, synes det å være en rekke av motsetninger. Hendelser fortapes i en labyrint av revolusjoner, kriger, perioder med fremgang og tilbakegang. Konflikter mellom klasser og nasjoner virvler rundt i kaoset skapt av samfunnets utvikling. Hvordan er det mulig å forstå og å forklare disse hendelsene, når det virker som de ikke har noen rasjonell basis?

Fra begynnelsen av, har mennesket forsøkt å oppdage lovene som styrer eksistensen. Teorier som spenner fra det overnaturlige til «store menn» har forsøkt på en eller annen måte å gi en slik forklaring. Noen mener at da folk opptrer uavhengig av hverandre er teorier om menneskelig utvikling helt verdiløse!

For nesten 2000 år siden dominerte ideene om gud utsiktene til Vest-Europa. De som forsøkte å underminere dette konseptet ble stemplet som djevelens disipler. Det er bare i helt nyere tid at et «kjettersk» syn på historien, evolusjon, har vært allment akseptert men selv da på en ensidig måte.

For den kapitalistiske klassen og deres funksjonærer på universiteter, skoler og andre lærearenaer, har historie blitt undervist på en akademisk og partisk måte, med absolutt ingen relevans til i dag. De fortsetter med myten om at klasse og privateiendommen alltid har eksistert i et forsøk på å rettferdiggjøre den «evige» kapitalistiske utbyttingen og den økonomiske anarkiet den har iboende i seg. Volumer på volumer av bøker har blitt skrevet av ledende akademikere og professorer for å motbevise marxismens skrifter og fremfor alt dens konsept om historisk materialisme.

Marxister fester enorm betydning på historie, ikke for sin egen skyld, men for å lære av den. Uten en forståelse av hvordan hendelser utvikles, er det ikke mulig å forutse fremtidige. Lenin, for eksempel preparerte bolsjevikpartiet for oktoberrevolusjonen i 1917 etter en grundig analyse av erfaringene fra Pariserkommunen og hendelsene i Russland i 1905 og februar 1917.

Det er nettopp i denne forstand at vi vil studere og lære av historien. Marxismen bruker dialektisk materialisme til å utrede de komplekse prosessene i den historiske utviklingen.

Marxistisk filosofi undersøker ting, ikke som statiske enheter, men i deres utvikling, bevegelse og liv. Historiske hendelser blir sett på som prosesser. Evolusjon, er imidlertid ikke bare en bevegelse fra lavere til det høyere. Livet og samfunnet utvikler seg på en motstridende måte, gjennom «spiraler ikke på en rett linje, en utvikling ved sprang, katastrofer og revolusjoner, brudd i kontinuitet, transformasjon av kvantitet til kvalitet, med indre impulser mot utvikling, formidles de av motsetningene og konfliktene mellom ulike krefter og tendenser. «(Lenin.)

Engels uttrykte dialektikk som å være «den store grunnleggende tanken at verden ikke er til å bli forstått som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende er stabile, ikke mindre enn som i bilder i hodene våre, begrepene, går gjennom en uavbrutt forandring av å komme til tilværelse og å forgå. «(Anti-Duhring).

Denne metoden er også materialistisk. Ideer, teorier, partiprogrammer, osv., faller ikke fra himmelen, men gjenspeiler alltid den materielle verden og materielle interesser. Som Marx forklarte, «modusen til produksjonen av det materielle liv, betinger de sosiale, politiske og intellektuelle livs prosesser generelt. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer dens tilværelse, men tvert imot deres sosiale væren som bestemmer deres bevissthet «.

Ved hjelp av denne metoden, var Marx i stand til å tyde:

«Veien til en altomfattende og omfattende studie av prosessen med oppstandelse, utvikling, og nedgang av sosioøkonomiske systemer. Folk skaper sin egen historie, men hva avgjør motivene til folket, massen av folk-, hva er summen av alle disse sammenstøtene i massene til det menneskelige samfunn? Hva er de objektive betingelsene for produksjon av det materielle liv som danner grunnlaget for menneskets historiske aktivitet? Hva er loven som styrer utviklingen av disse forholdene? Marx sin oppmerksomhet gikk til alle disse og viste oss veien til en vitenskapelig studie av historien, som en enkelt prosess som med all sin enorme variasjon og kontradiksjoner, er styrt av bestemte lover. «. (Lenin, Karl Marx – En kort biografisk skisse med en utstilling av marxismen)

Primitiv kommunisme

De tidlige menneskene utviklet seg for rundt tre millioner år siden ut av en annen høyt utviklet apeart. Sakte beveget det primitive «mennesket» seg bort fra skogene og inn på slettene, en overgang som ble ledsaget av en forbedring av håndens fleksibilitet og smidighet. Holdningen til kroppen ble mer oppreist. Mens andre dyr hadde forskjellige organer til forsvar (skjæring graving, måking og pels til varme), hadde menneskene ingen av disse. For å overleve måtte de utvikle sine eneste ressurser, hendene og hjernen. Gjennom prøving og feiling, lærte mennesket ulike ferdigheter, som måtte gå i arv fra en generasjon til en annen. Kommunikasjon gjennom tale ble en vital nødvendighet. Som Engels forklarte, «herredømmet over naturen begynte med utviklingen av hånden, med arbeid, og menneskets horisont ble utvidet ved hvert framsteg». Menn og kvinner var sosiale dyr tvunget til å holde sammen og samarbeide for å overleve. I motsetning til resten av dyreriket, utviklet de evnen til å generalisere og tenke abstrakt. Arbeidet begynte med utviklingen av verktøy. Med disse verktøyene, endret mennesket sine omgivelser til å tilfredsstille sine behov. «Dyret bruker bare miljøet sitt,» sier Engels, «og endrer det bare ved sin tilstedeværelse; Mennesket med sine forandringer gjør at det tjener hans behov, han mestrer det. Dette er det siste avgjørende skillet mellom mennesket og andre dyr, og igjen er det arbeidet som er grunnlaget for dette skillet. »

De økonomiske formene var svært enkle. Mennesker, var veldig sjeldne dyr, og de vandret rundt i grupper på jakt etter mat. Dette nomadiske livet var fullstendig dominert av matsanking. Arkeologer kaller denne perioden, den eldre steinalderen. Henry Morgan, en tidlig antropolog, betegnet perioden som den ville tilstand. Da og for mange tusen år framover, eksisterte ikke privateiendommen. Alt som ble laget, samlet, eller produsert ble ansett som felleseie.

Mellom 10.000 og 12.000 år siden, dukket en ny høyere periode kjent som den nye steinalderen eller Barbari (Morgan). I stedet for søk etter mat, var det gjort fremskritt i jordbruk, avlinger og temming av dyr. Menn og kvinner var frie til å bosette seg på et bestemt sted og som et resultat ble nye verktøy laget for å bistå dette nye arbeidet, og en matproduserende økonomi ble opprettet. Stabile stammer og samfunn oppsto på denne tiden. Selv i dag, av en rekke årsaker, finnes det stammer i Afrika, i Sør-Stillehavet og i Sør-Amerika som befinner seg på dette stadiet av Barbari.

Selv med denne permanente bosettingen, var ikke private hus kommet til, tvert imot, de store som ble bygget var til felles bruk. I denne perioden eksisterte ingen privat familie. Barna tilhørte hele stammen.

I denne fasen av primitiv kommunisme (den ville tilstand og barbari, hver av dem en lavere og et høyere stadium henholdsvis), eksisterte det ingen privateiendom, klasser, privilegerte eliter, politi eller spesielle tvangsapparater (stat). Stammene selv ble delt inn i sosiale enheter kalt klaner eller gentes (entall gens). Disse var svært store familiegrupper, som sporet avstamningen sin fra den kvinnelige linjen alene. Dette er hva som kalles et matriarkalsk samfunn. Hvordan kunne det være var mulig å identifisere den virkelige faren til et barn? Det var forbudt for en mann å leve sammen med en kvinne fra sin egen klan eller gens, og stammene ble bygd opp av en koalisjon av klaner. På visse tider, eksisterte en form for gruppeekteskap mellom klanene selv.

Dette klasseløse samfunn var ekstremt demokratisk i sin karakter. Alle deltok i generalforsamlinger for å avgjøre viktige saker da de skjedde, og deres sjefer og offiserer ble valgt for bestemte formål. Som Engels påpekte i sin bok, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse:

«I hele sin naivitet og enkelhet – hvilken vidunderlig ordning er ikke denne gensforfatningen ! Uten soldater, gendarmer og politifolk, uten adel, konger, stattholdere, prefekter og dommere, uten fengsler, uten prosesser går alt sin jevne gang. All kiv og strid avgjøres av samtlige av dem som saken angår, gentesen eller stammen, eller av de enkelte genser seg imellom – bare som et siste og sjelden anvendt middel truer blodhevnen – vår dødsstraff er jo bare den siviliserte form av denne, beheftet med alle sivilisasjonens fortrinn og mangler. Selv om mange flere anliggender er felles enn tilfelle er i dag – husholdningen er felles for en rekke familier, – og kommunistisk; jorden er stammens eie, bare de små hageflekkene er midlertidig tilvist husholdningene… Fattige og trengende kan det ikke finnes – den kommunistiske husholdningen og gentesen kjenner sine forpliktelser overfor gamle syke og krigsinvalider. Alle er frie og like – også kvinnene. Slaver er det enda ikke plass for, i regelen heller ikke for underkuing av fremmede stammer.»

Til Filisteren, som ser privateiendom som en hellig gud, blir samfunnene sett på med forakt. For stammefolk er privateiendom helt fremmed. «Indianerne», forklarer historikeren Heckewelder, «tror at den store ånd har gjort jorden, og alt den inneholder, til et felles gode for menneskeheten, når han skapte landet og ga det hjortedyr, var det ikke som et gode for de få, men for alle. Alt er gitt til fellesskapet. Hva enn som lever på land, hva enn som gror ut av jorden, og alt som er i elvene og vannene ble gitt til fellesskapet, og alle har rett til sin del «.

Felles stammeeiendom kom under et økende press med dannelsen av den private familie, med private boliger som vokste opp ved siden av de felleseide. Ettersom tiden gikk ble det land som var ansett som felles delt opp for å danne en kollektiveiendom til hver familie. Den Matriarkalske familien banet vei for den patriarkalske (den mannsdominerte) formen, som ble avgjørende for vedlikeholdet av familiens kollektive eiendom.

Denne «familien» kan imidlertid ikke sees på som dagens familie. Som Paulus Lafargue sier, «familien ble ikke redusert til, det siste og enkle, som i vår tid, hvor det er sammensatt av tre uunnværlige elementer: far, mor og avkom, det besto av far, anerkjent som familiens overhode, av den legitime kone og hans medhustruer, som bodde under samme tak, av hans barn, hans yngre brødre, med sine koner og barn, og hans ugifte søstre: en familie bestående av mange medlemmer «.

Veksten av privateiendommen i den primitive kommunismens senere stadier regnes av marxister som elementer av det nye samfunn innenfor det gamle. Til slutt førte alle de kvantitative akkumuleringene av disse nye elementene til en kvalitativ oppbrytning av det gamle samfunn.

Med veksten av nye produksjonsmidler, spesielt i landbruket, oppsto spørsmålet om hvem som skulle eie dem? Besittelse av verktøy, våpen, nye metaller, men fremfor alt midlene til å lage dem, fikk en familie til å heve seg over den forferdelige kampen , på liv og død, med naturkreftene.
Med den videre utvikling (handel utviklet seg først mellom forskjellige samfunn) av produktivkreftene, startet ulikhet å vises i samfunnet. Dette hadde en stor innvirkning på den gamle ordenen. For første gang, var menn og kvinner i stand til å produsere et overskudd utover egne behov, noe som resulterte i et revolusjonerende fremskritt for menneskeheten.

Før, da krig brøt ut mellom to stammer, var det ikke økonomisk å ta fanger som slaver. Tross alt, ville en fange bare ha vært i stand til å produsere nok mat til seg selv. Ingen overskudd ble produsert. Det eneste en fange var brukbar til, gitt mangel på mat, var som kjøtt. Dette var det økonomiske grunnlaget for kannibalisme.

Men når overskudd ble produsert, ble det økonomisk forsvarlig å holde en slave, tvunget til å arbeide for sin herre. Overskuddet hentet fra et økende antall slaver ble deretter tatt i bruk av den nye klassen av slaveeiere. Men hvordan skulle slavene kontrolleres og tvinges til å arbeide? De gamle stammene hadde ingen politistyrke eller bruk av tvang. Hvert individ var fritt.

Produksjonen av overskudd knuste samfunnets gamle form, slik at klasser så smått begynte å utkrystalliseres. Eksistensen til disse klassene krevde et maktapparat, for at en klasse skulle kunne dominere over en annen. Rike og fattige, grunneier og leietaker, kreditor og debitor alle gjorde de sine tilsynekomster i samfunnet. Klanene som var sosiale enheter av opprinnelige blodrelasjoner, begynte å gå i oppløsning. De rike i forskjellige klanene hadde mer til felles med hverandre enn de hadde med fattige i sine egne.

Slavesamfunnet

Til tross for alle de redsler som fulgte den, var fremveksten av klassesamfunnet enormt progressivt for samfunnets videre utvikling. For første gang siden mennesket utviklet seg fra apene, var en del av samfunnet frigjort fra å arbeide for sin egen eksistens. De som ble frigjort fra arbeid kunne nå vie sin tid til vitenskap, filosofi og kultur. Klassesamfunnet brakte med seg prester, sekretærer, funksjonærer og spesialiserte håndverkere. Den historiske begrunnelsen og funksjon til den nye herskende klassen var å utvikle produktivkreftene og å bringe samfunnet fremover. Det var på dette stadiet at sivilisasjonene først dukket opp.

Spesielle institusjoner var nå opprettet for å beskytte interessene til den herskende klassen. Spesielle grupper av væpnede menn, med fengsler, domstoler, bødler, etc., samt nye lover ble laget for å beskytte slaveeierens private eiendom. Staten sammen med sine vedheng ble til og friheten og likheten i det gamle hedenske system falt i ruiner. Nye ideer og moraler ble utviklet for å rettferdiggjøre den nye sosiale og økonomiske orden.

I det 7. århundre f.Kr. hadde stammearistokratiet i Hellas blitt til en herskende klasse av velstående slaveeiende landeiere. Ifølge den antikke greske filosofen Aristoteles, var flertallet av befolkningen i Attica blitt gjort til slaver siden den tid.

Med veksten av bystater, akselererte økningen i arbeidsfordelingen. Ikke bare mellom by og land, men mellom grener av handel og finans, kjøpmenn og ågerkarer; nye håndverk dukket opp sammen med en voksende gruppe kunstnere som kom til for å dyrke den øvre klassens smak og kultur.

Bystatenes higer etter flere og flere slaver, resulterte i kontinuerlige kriger. I den romerske krigen mot Makedonia i 169 f.Kr., ble 70 byer i Epirus alene plyndret og 150.000 av deres innbyggere solgt som slaver. I slaveøkonomien var det en ekstrem sløsing, så for dens overlevelse var det nødvendig med en kontinuerlig tilførsel av slaver for å erstatte de som hadde blitt skadet eller dødd. Den naturlige reproduksjonen blant slavene var veldig langsom på grunn av harde kår, dermed var den eneste reelle metode for etterfylling, ved erobring.

Selv om slaven var mye mindre produktiv enn den frie bonden, gjorde den lave kostnaden for vedlikeholdet, slaveri langt mer lønnsomt. Ruineringen av de frie bøndene førte til at et stort antall flyktet til byen der de dannet filleproletariatet under slavesamfunnet. Sistnevntes livsgrunnlag bestod av veldedigheten til de øvre klassene, som ga dem sirkus som underholdning.

Det var i denne perioden at den revolusjonære kristne bevegelsen oppsto. Den var opprinnelig en gruppe av primitive kommunistiske sekter med et dypt hat mot de romerske erobrerne og deres rike lakeier, de hadde mye støtte blant de fattige og undertrykte. Disse tidlige kristne revolusjonære var forberedt på å bruke voldelige midler i å styrte de øvre klassene og å skape «Paradis på Jord». De ble derfor jaget av myndighetene og nådeløst henrettet for forræderi mot keiseren. Senere ble kristendommen, etter at kristendommen hadde blitt renset for klassehatet, hevet til statsreligion. Den herskende klassen brukte det som et våpen for å lure og berolige de lavere klassene til å akseptere sine jordiske liv og med oppmuntringer om et bedre liv etter døden.

Jo større overskudd slaveeierne innhentet av slavenes utnyttelse, desto større ble deres ekstravaganse, arroganse og latskap. Ettersom flere og flere kriger måtte føres for å øke slavebefolkningen, overstrakk Romerriket seg selv. Kriger kan ikke føres uten soldater og bøndene var de beste soldatene. De forsvant raskt i ruin, og måtte derfor erstattes av høyt betalte utenlandske leiesoldater. Det ble en brå slutt på tidsalderen med «billige slaver» noe som til slutt førte til slaveimperienes nedgang.

Til tross for ulike slaveopprør – den mest berømte; ledet av Spartacus – viste slavene seg å ikke være en revolusjonær klasse som kunne ta samfunnet fremover. Som Marx påpekte, ville klassekampen ende «enten i en revolusjonær rekonstruksjon av samfunnet, eller i en felles ruin av de stridende klasser». Karl Kautsky, den tyske marxisten, forklarte at «de store folkevandringene, flommen med svermer av ville tyskere over Romerriket, ikke innebar den for tidlige ødeleggelsen av en blomstrende høykultur, men bare avslutningen av en døende sivilisasjon og grunnlaget for et nytt sivilisasjonsoppsving».

De mektige slavesivilisasjonene hadde ført samfunnet fremover med et stort sprang. Man overraskes over de store prestasjonen til det gamle Egypt og Babylon. Grekerne og romerne utviklet vitenskapen til enorme høyder. Hero, filosofen, hadde oppdaget de grunnleggende prinsippene til dampmaskinen. Bidragene fra Arkimedes, Pytagoras og Euklid brakte matematikken opp til et stadie der begynnelsen på maskinteknikk ville vært mulig. Likevel hadde slavesamfunnet nådd sine grenser og indre forfall og ytre faktorer var med på å føre den til destruksjon.

Føydalismens framvekst

«De siste århundrene sammenfallende med Romerrikets fall, og barbarene sin erobring av det, ødela en nokså stor del av produktivkreftene; jordbruket hadde gått tilbake, industrien hadde forfalt av markedmangel, handelen hadde dødd ut eller blitt avbrutt med vold, folketallet i byene og på landet gikk ned. «(Karl Marx, Den tyske ideologi.)

Gjennom århundrene, overkjørte de barbariske massene Europa, i øst, gotere, tyskere og hunere, i nord og vest, skandinaver, i sør, arabere. Under erobringen av territorier fortsatte de å plyndre byene, og å bosette seg på landsbygda, hvor de bodde ved hjelp av et primitivt landbruk.

I disse samfunnene, ble landsbyhøvdinger valgt, og ettersom tiden gikk ble høvdingene stort sett valgt fra samme familie. Lederen for den privilegerte familien, ble, gjennom arv, den naturlige sjef. Landsbyene var i konstant krig med naboene, noe som resulterte i at erobrede områder ble delt opp, der en større andel tilfalt lederen. Han ble dermed den mektigste og mest besittende mann i samfunnet. I tider med ufred, kunne han garantere for beskyttelse av de under ham, mens de var forpliktet til å yte militærtjeneste. Disse bøndene var senere i stand til å gi avkall på militærtjenesten i form av en hyllest i en eller annen form.

Myndigheten til disse landsbyherrene ble utvidet til det omkringliggende landskap. Herren «måtte vise rettferd, gi bistand og gi beskyttelse til sine vasaller, og disse, i gjengjeld, skyldte troskap og hyllest til sin herre». (Lafargue, The Evolution of Property.) Kriger og erobringer utkrystalliserte disse føydale relasjonene. Herrer og baroner sammen med sine menn i våpen dannet et nytt sosialt hierarki, opprettholdt av vasallenes arbeid. Som Lafargue uttrykte det:

«Så snart myndigheten til den føydale adelen var konstituert, ble den i sin tur en kilde til problemer for landet som den hadde til oppgave å forsvare… Baronene, for å øke territoriene sine og dermed utvide sin makt, drev en kontinuerlig krigføring seg i mellom, bare avbrutt av korte våpenhviler nødvendiggjort av jordbruksarbeid … De beseirede, der de ikke ble drept,, ble gjort til vasaller av erobreren, som tok en del av de nye vasallenes landområder… Småbaronene forsvant til fordel for de store, de som ble mektige føydalherrer og etablerte hoff og domstoler der vasallherrene var pliktige til å delta «.

Ettersom de føydale relasjonene modnet, ble de fleste av gårdene i Europa delt inn i områder kjent som herregårder, hver gård var besatt av en egen herre og tjenestemenn som hadde til oppgave å administrere boet. Dyrkbar jord ble delt inn i to deler, omtrent en tredjedel av den tilhørte herren (kalt en Demesne), mens resten ble fordelt blant vasallene. Beite, tre og enger ble var fellesland – faktisk en overlevelse fra tiden med primitiv kommunisme. Landbruk gjorde store fremskritt med innføringen av trefelts systemet. Vasallenes andel ble videre delt opp i separate striper spredt utover jordene, noe som medførte en massiv belastning på produktiviteten.

Den sosiale strukturen som utviklet seg under føydalismen, ga opphav til nye klasser og grupper. Den sosiale rammen lignet en pyramidestruktur, ledet av kongen, aristokratiet, store kirkemenn og biskoper. Under dem kom privilegerte baroner, hertuger, grever og riddere. De nederste trinnene av den sosiale orden tilhørte frie menn, livegne og slaver.

I motsetning til i dag, hvor rikdommens hoveddel skapes i fabrikkene, produserte landet nesten all sosial etterspørsel. Så land ble den viktigste besittelse under føydalsystemet. Jo mer land en avholdt, jo mektigere ble en. Den herskende klassen styrte med et virtuelt monopol av land de livegne var bundet til. Teoretisk eide kongen alt land, men i virkeligheten var områder og domener gitt til hertuger, som i sin tur leide dem ut til grever, som ville ha mange vasaller under seg, innvilget i et leieforhold med mindre landparseller. Alle måtte tilby de overordnede, tjenester som å garantere menn med våpen, betaling av husleie osv.

I motsetning til slaven som ikke eide noe, var livegne en leietaker hos herren. I motsetning til slaven, har livegne en egeninteresse i tomten. Han hadde flere rettigheter enn slaven: han (og familien) kunne ikke bli solgt, som ga en viss sikkerhet, selv om graden av livegenskap og forpliktelser varierte. Som gjengjeldelse for dette landet og «rettighetene», var de livegne tvunget til å arbeide for herren for visse perioder av uken, uten lønn. Andre tjenester ble krevd av ham ved innhøstingen, og når herren trengte hjelp. Herrens behov kom først. Den livegne kunne ikke forlate landet, han måtte ha herrenes ’tillatelse hvis barna hans skulle gifte seg utenfor domenet hans. Avgifter ble innført på den livegnes arv og kvinnelige arvinger til land måtte be om overherrens tillatelse.

Denne nye organiseringen av samfunnet basert på grunneiendom ga opphav til en videre utvikling av produktivkreftene. Her blir merverdien skapt av de livegnes arbeidskraft, som ble bevilget av de aristokratiske lag og den kirkelige klasse.

I ordene til historikeren Meilly: «Det er en økonomisk leveregel at produktiviteten øker proporsjonalt med en friere samfunnskonstituering, der arbeiderne sikrer seg en større og sikrere del av arbeidsproduktet. Med andre ord, friere sosiale former har den direkte effekten i å stimulere produksjonen. »

Da de nye klassene utkrystalliserte seg, oppstod også et nytt statsapparat, for å bevare den føydale eiendomsform. Den nye moral og ideologi som oppsto fra disse skjemaene sementerte sosiale relasjoner. Kirken, som ble mektigere og mektigere, ga det åndelige grunnlaget for den nye orden, og med det ble pavene mektigere enn kongen eller keiseren, med et kirkens land som strakk seg til mellom en tredjedel og halvparten av alt land i det kristne Europa. Tienden som samlet utgjorde 10 prosent skatt på all inntekt, varer, osv.

Generelt forble føydalstaten sentralt svak inntil framveksten av de absolutte monarkiene på 16-tallet. Som et resultat, rystet de baronske krigene de avsidesliggende provinsene der ranerbaronene bygget opp makt og prestisje og truet den sentrale monarks posisjon. Kampen den sentrale makten førte for å undertrykke regionene er et karakteristisk trekk ved perioden. Det endelige nederlaget for de provinsielle herrer, med deres konstante strider og kriger, medførte at handelen fikk utvikle seg til et høyere nivå.

Handelen var på et lavt nivå. Landet, produserte praktisk talt alt. Det var en «naturlig» økonomi rettet mot selvforsyning. Med lanseringen av korstog, ekspedisjonene til det hellige land, oppsto nye behov, og kjøpmennene møtte disse behovene, de begynte å etablere store messer i Frankrike, Belgia, England, Tyskland og Italia. Disse periodiske messene spilte en viktig rolle i den europeiske handelens vekst, og bidro til å etablere en sterk klasse av rike kjøpmenn. Pengerelasjoner begynte å erodere føydalsamfunnet.

Hånd i hånd med handelens utvikling, økte byene. Kjøpmannsklassene som oppsto i byen kom i konflikt med de tradisjonelle standardene og restriksjonene i føydalismen.

Kirken, for eksempel, så på bruk av renter som en synd, trusselen om ekskommunikasjon ble rettet mot de som fremmet det.

I sin meget gode bok, Menneskets jordiske gods, forklarer Leo Huberinan innholdet i konflikten:

«Hele atmosfæren i føydalismen var av innesperring, mens kjøpmannens atmosfære i byen var av frihet. Byland tilhørte føydalherrer, biskoper, adelsmenn, konger. Disse føydalherrene så på bylandet deres i samme lys som de så på andre land … Alle disse formene (føydale avgifter, skatter, tjenester) var føydale, basert på eierskap av jorda. Og alle disse formene hadde endret seg fra byenes ståsted. Føydale forskrifter og føydal lov var bundet av skikk og vanskelig å endre. Men handelen i sin natur er aktiv, skiftende, og har lite til overs for barrierer. Det kunne ikke passe inn i de rigide føydale rammer. «

Derfor måtte gamle relasjoner utfordres og endres. Byene begynte å kreve sin frihet og uavhengighet, og gradvis fikk byene forfatninger, noen ved enighet, andre ved makt.

Handelen selv ga opphav til nye former for rikdom. Landet var ikke lenger den eneste kilden til makt og privilegier, penger ervervet i handel fikk en mye større betydning. I byene oppstod et velstående kjøpmannsoligarki som kontrollerte og regulerte småskala og enkelt produksjon, gjennom laug systemet. Med ytterligere arbeidsdeling, ble gilder etablert bestående av mesteren, lærlinger og svenner. Ettersom mer og mer rikdom ble skapt gjennom produksjon kom mesteren (arbeidsgiverne) i skarp konflikt med svennene (arbeidere). Ved det 15. århundre, ble svenneforbund dannet for å beskytte svennenes interesser.

Innføringen av pengeøkonomien (som hadde en svært begrenset karakter i slavesamfunnet) undergravde sakte grunnlaget for føydalsystemet. Dets lover og skikker ble endret for å korrespondere med den nye utviklingen. Mens livegne rømte til byene for å skape seg formuer, begynte pengeverdiene å overskride gamle relasjoner,-Arbeidsplikter erstattet leieeiendommen. Virkningen av svartedauden, på midten av 14-tallet, akselererte prosessen. Historikere har anslått at mellom 30 og 50 prosent av befolkningen i England, Tyskland, Benelux-landene og Frankrike ble utryddet av den store pesten. Dette i sin tur resulterte i en kronisk mangel på arbeidskraft, noe som tvang mange grunneiere å innføre lønnsarbeid for å overvinne vanskelighetene.

Framveksten av den absolutte monarken

Nasjonalstaten slik vi kjenner den i dag har ikke alltid eksistert. Folks sympatier på denne tiden tilhørte ikke nasjonen, men herren, byen, lokaliteten, eller lauget. Folk betraktet seg ikke som franske, engelske, osv., men som folk i en by eller et tettsted. Alle kristne var medlem av den katolske kirke, som igjen hersket over kristendommen, og var dermed den mektigste institusjonen.

Med veksten av byenes rikdom, begynte en kapitalistisk klasse å komme opp, som krevde å gjøre forholdene til rette for handelens utvikling. De ønsket orden og sikkerhet. Kampen for byenes uavhengighet fra føydalherrene, de kontinuerlige kampene mellom lokale baroner, plyndringen som fulgte, ga alle opphav til behovet for en sentral autoritet, en nasjonalstat.

Konflikten mellom den sentrale monarken og de store baronene (en kamp mellom to deler av den herskende klassen) endte med seier for kongen. Han var støttet av handelsmenn og middelklasse, som ga penger til å forme hærene som trengtes. Nasjonalstatens fremvekst, sammen med det sentraliserte monarkiet innledet en stor økonomisk vekst. For deres støtte ga monarken visse monopoler og privilegier til deler av middelklassen, nå var det duket for kampen mellom den nasjonale monarken og den internasjonale kirkens interesser.

Ved slutten av det 15. århundre startet oppdagelsesreisene. Menn som Columbus og Vasco Da Gama ble finansiert av rike kjøpmenn for søken etter nye områder til utnyttelse og for å «spre Guds Ord». Aksjeselskap ble etablert til å fremme finansieringen av en større utnyttelse, for plyndring og profitt.

Med den massive profitten oppdagelsesreisene medbrakte, ble mange kjøpmenn og finansfolk de reelle sentre for makt og rikdom. Adelsmenn, aristokrater og monarker forvandlet seg til rike kjøpmenns debitorer. En bankfamilie, Fuggors, var selv i stand til å bestemme hvem som kunne krones til keiser av Det hellige romerske riket!

De nye økonomiske utviklingene ga opphav til en kapitalistisk formasjon. Grunnlaget for den føydale økonomien hadde begynt å gå i oppløsning samtidig med det stigende borgerskapets økende makt og velstand. Nye verdier, ideer, filosofier og moral utviklet seg ut av de nye relasjonene. Den gamle herskerklassen motsatte seg endringene.

Som Marx forklarte:

«På et visst stadium i utviklingen,kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med de eksisterende relasjoner for produksjon eller – dette bare for å uttrykke det samme i juridiske termer – med eiendomsforholdene innenfor rammene som de hittil har operert i. Med produktivkreftenes utvikling blir disse relasjonene omgjort til lenker. Da begynner en epoke med sosial revolusjon «. Senere, legger Marx til: «Ingen sosial orden ødelegges før alle nødvendige produktivkrefter er utviklet, og nye og bedre produksjonsrelasjoner erstatter aldri eldre før de materielle betingelsene for deres eksistens har utviklet seg innenfor det gamle samfunns rammer. «

Det gamle samfunnet ble undergravd i forrige periode. Sannsynligvis en av de største utfordringene for den gamle orden var angrepet på katolisismen. I denne perioden var kirken ikke bare en religiøs institusjon, men det viktigste bolverk for den sosiale orden. Bortsett fra å være en mektig landeier, samlet det en tiende fra alle, hadde sine domstoler og spesielle privilegier, kontrollerte utdanning og formet de politiske og de moralske utsikter til folket. Som Charles I sa: «Folk er mer styrt av prekestolen enn av sverdet i fredstid.» Kirken sensurerte bøker, og brukte trussel om ekskommunikasjon mot dissidenter. Det sies at dette var en veldig religiøs periode, men dette er vilt overdrevet av historikere. Snarere enn at folk levde i henhold til forskriftene i Bibelen, ble religion heller brukt til å rettferdiggjøre den gamle orden. Alt, inkludert politisk tenkning, ble uttrykt i religiøse termer. De som ønsket å underminere systemet, måtte først utfordre katolisismens monopol.

I begynnelsen av det 16. århundre, kom de absolutte monarkiene i konflikt med den katolske kirken selv. Den protestantiske reformasjonen innledet av Luther, var et våpen i kampen mot pavemakten. I England, brøt Henry VIII med katolisismen og plyndret rikdommen i klostrene, som ble oppløst i dyre europeiske og irske kriger.

Den kapitalistiske revolusjon

Calvins puritanisme passet utsiktene og moralen til den økende middelklassen i byene og på landet med sin vekt på selvstendighet og personlig suksess. Middelklassen steg nå raskt etter at det tilpasset seg inflasjonen mellom 1540-1640, hvor prisene mer enn firedoblet, og de var stadig i konflikt med den gamle herskerklassen.

I England, tok kampen mellom det nye borgerskapet og den gamle orden i form av borgerkrig. «The New Model» Armeen til Oliver Cromwell ledet middelklassen ut i væpnet kamp mot kongen og den gamle orden. I 1649 ble kongen halshugget og en kapitalistisk republikk erklært. Cromwell, med støtte fra hæren, etablerte seg som leder av et bonapartistisk militærdiktatur. Elementene av venstreorienterte demokrater og deres støttespillere (The Levellers og “diggers”), som truet den kapitalistiske eiendomsretten, måtte nådeløst knuses. Fra da av støttet regimet seg på en smal sosial basis – de væpnede styrker. Det kapitalistiske regimet under disse kriser reduserte seg selv til et bonapartistisk énmannsherredømme.

De føydale strukturer ble demontert sammen med «Lordenes Hus» og monarkiet. Den gamle herskende klassen var beseiret, og de lavere klasser holdt på plass. Kampen parlamentarikere holdt mot Kongen har blitt sett på av historikere og av enkelte samtidige som en kamp mot tyranni og for religiøs frihet, men som Marx kommenterte:

«Akkurat som man ikke kan dømme en person på hva han tenker om seg selv, så kan man ikke dømme en slik periode for transformasjon ved sin bevissthet, men tvert imot, må denne bevisstheten forklares fra motsetningene i det materielle liv, fra konflikten mellom de sosiale kreftene i produksjonen og relasjonene i produksjonen«.

Leon Trotsky, en av lederne av den russiske revolusjonen, bemerket en gang: «Revolusjoner har alltid i historien blitt fulgt av kontrarevolusjoner. kontrarevolusjoner har alltid kastet samfunnet tilbake, men aldri så langt tilbake som utgangspunkt før revolusjonen «. Således hendte det i 1660 og 1689, der det store borgerskapet inngikk et kompromiss med de «borgerlige» elementene i aristokratiet. Monarkiet og «Lordenes Hus» ble restaurert, fra da av spilte de aldri samme rolle som sine forgjengere, tvert imot, ble de en del den kapitalistiske stat. Eiendommens borgerlige menn var mer opptatt av seg og fremtiden, og med å holde lavere klasser på plass.

Hundre år senere, ble den kapitalistiske revolusjonen i Frankrike gjennomført uten å gjøre noen kompromisser. Den franske revolusjonen, som den engelske motparten, begynte med en splittelse i den herskende klassen. Kongen og statsrådene barket sammen over en ordning for å unngå statlig konkurs, med Stortinget (som representerte adelen, presteskapet, hoff klikken, etc.). Sistnevntes anklagelser mot regjeringens tyranni fikk uforutsette følger, opptøyer brøt ut i gatene i byer og tettsteder. Det satte all den ulmende misnøyen til middelklassen og de lavere klasser mot regimet. «Opprøret til adelen var», forklarer George Rude «, kanskje bare en skyggelappefjerner snarere enn en revolusjon som, ved å assosiere middelklassen og de lavere klasser i en felles aksjon mot kongen og aristokratiet, var unik i dagens Europa.» Til tross for forsøk på reform ovenfra, var de utilstrekkelige til å hindre omveltning nedenfra.

Som i alle populære revolusjoner stormet massene opp på historiens scene. De mest selvoppofrende kom i forgrunnen, og presset revolusjonen langt til venstre. Mellom 1789 og 1793 ble det gamle føydale regimet og aristokratiet revet helt vekk. Det nye regimet ble ledet av den revolusjonære middelklassen, Jakobinerne, som ble støttet og presset av de plebeiiske massene som bestod av lønnstakere og småhåndtverkere. En dreining mot høyre skjedde i 1794 da direktoriet overtok. Dette i sin tur banet vei for en ny politisk kontrarevolusjon, der lov og orden kom til makt, Napoleon Bonapartes regime. Likevel hadde den gamle ordenen blitt brutt, og de nye borgerlige rettighetene skulle forbli intakte. Skiftet i den politiske makten ble ikke ledsaget av en sosial endring bakover, det vil si, det fikk ikke bringe den føydale orden tilbake, det var en politisk endring ført gjennom av kampene mellom de ulike delene av den kapitalistiske klassen selv.

Kapitalismens triumf

De store borgerlige revolusjonene ryddet veien for kapitalismen. Jordbruksendringene sikret veksten i det kapitalistiske jordbruk, der de gamle føydale eiendommene hadde blitt brutt opp og distribuert blant bøndene. I England, ble bøndenes ruin bearbeidet av at deler av aristokratiet konverterte før revolusjonen.

Regjeringer kjempet faktisk nå for dens sak, i stedet for å fungere som en brems på industri og næringsliv.

Gjennom ran, omringing, plyndring og konkurranse, ble produksjonsmidlene konsentrert på færre og færre hender. Bøndenes ruin økte byenes reservoar av arbeidskraft. Klassestrukturen ble mer forenklet. På den ene siden var kapitalistene og på den andre de eiendomsløse proletarer. Alt det arbeiderne besatte var arbeidsevnen. Den eneste måten de kunne holde seg i live på var ved å selge arbeidskraften til kapitalistene for lønn. I produksjonsprosessen, produserer proletaren mer verdi enn det han får i lønn, og merverdien eksproprieres av kapitalisten. I sin higer etter profitt, pga. rivalenes konkurranse, er den kapitalistiske klassen tvunget til å innføre nye produksjonsmetoder, på denne måten har kapitalismen historisk sett, spilt en progressiv rolle der den kontinuerlig revolusjonerer produktivkreftene.

Dens eksport av varer og senere kapital fører den kapitalistiske klassen til å skape «en verden i sitt eget bilde». Produktivkreftene, teknikken og vitenskapen vokste seg gradvis ut av nasjonalstaten som beskyttet den.

Imperialismen

Perioden fra1870 til 1900 kjennetegnes med at verden deles opp av verdens mektigste land. I 1870 hadde en tiendedel av Afrika blitt delt opp, ved 1900 var om lag ni tideler av det «Svarte Kontinentet» i hendene på Storbritannia, Frankrike eller en av de andre europeiske imperiene. I 1914 hadde denne prosessen med verdensdeling blitt fullendt, og kapitalismen hadde gått inn i sitt høyeste stadie, imperialisme. Store stiftelser og monopoler hadde vokst ut av den tidlige perioden med konkurranse. «Staten ble mer og mer sammensmeltet med monopolene og finansinstitusjonene, og handlet stadig mer i deres interesse. Produksjonen i denne epoken ledsages av eksport av kapitalen selv. «(Lenin)

Det imperialistiske stadie bringer med seg trusselen om verdenskrig, i kampen for nye markeder, osv. På grunn av verdensoppdelingen og produksjonens voldsomme vekst, kunne nye marked nå bare oppnås ved en ny oppdeling av verden, som uunngåelig førte til konflikter på verdensbasis. Verdenskrigen indikerer motsetningene mellom den private eiendomsretten til produksjonsmidlene på den ene siden og nasjonalstaten på den andre. Men i motsetning til de forrige samfunn har kapitalismen innredet materielle forutsetninger for en ny sosialistisk orden, en orden som kan garantere rikelighet for alle.

Proletariatet er den eneste konsekvente revolusjonære klassen i stand til å bringe seg helt frem til konklusjon, den sosialistiske revolusjon. Dette kommer av dens spesielle plass i produksjonen. Arbeiderklassen disiplineres i fabrikker og tvinges til å samarbeide i den produktive prosessen. Den organiserer seg i store fagforeninger og deretter inn i sitt eget uavhengige parti. Marxismen, i motsetning til alle andre teorier, væpner det med en klar ideologi og klare midler i sitt oppdrag, å felle kapitalismen. Bolsjevikpartiet, ledet av Lenin og Trotsky, ga en levende modell til verdens arbeidere.

Bøndene og middelklassen er ikke i stand til å spille en ledende rolle, på grunn av sine sosiale posisjoner. Bøndene er spredt i landskapet, og har ingen reell oppfatning om enhet eller internasjonalisme. De midtre lagene i samfunnet følger enten borgerskapet eller proletariatet.

Bøndene har faktisk vært, det klassiske verktøy for bonapartisme – et regime basert på de væpnede styrker, som balanserer mellom klassene. Dersom arbeiderklassen ikke klarer å vinne de midtre lagene til sitt sosialistiske banner vil de bli drevet inn i reaksjonens armé.

Loven om ujevn og sammensatt utvikling

Fra et progressivt sosialt system, har kapitalismen nå blitt en fotlenke på produksjon og en videre utvikling av mennesket. Marx mente at proletariatet først ville komme til makt i de avanserte kapitalistiske landene, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Men med imperialismens fremvekst, med Lenins ord, «røk lenken på sitt svakeste ledd» i det tilbakeliggende Russland.

Samfunnet utvikler seg ikke i en rett linje, men følger egne lover om ujevn og sammensatt utvikling. Den ujevne veksten i samfunnet på verdensbasis kuttes stadig av nye produkters og ideers innførsel, fra ulike sosiale systemer. Tilbakeliggenheten i det semi-føydale Russland ble supplert med de mest moderne teknikker for produksjon i byene, på grunn av en enorm mengde av utenlandsk kapital fra Frankrike og Storbritannia. Det nye industrielle proletariatet som nylig så dagens lys, aksepterte fort arbeiderklassens mest avanserte idé: marxismen.

I mange av de mindre utviklede landene hadde de betente sårene av sårt tiltrengte jordreformer, autokrati, nasjonal undertrykking og økonomisk stagnasjon, resultert i en enorm misnøye. Oppgavene til den borgerlige demokratiske revolusjonen, som ville ha lagt grunnlaget for en kapitalistiske utvikling, hadde enten bare blitt delvis utført eller ikke i det hele tatt.

I disse landene hadde den kapitalistiske klassen kommet for sent opp på scenen til å spille en tilsvarende rolle som den revolusjonære motparten på slutten av det 17. og 18. århundre. Som i Russland før 1917, var de for svake og bundet av tusen tråder – gjennom ekteskap og boliglån – til grunneiere og imperialister. De hadde begge nå et felles hat mot det nye proletariatet. Den nasjonalistiske kapitalistiske klassen foretrekker å klamre seg til den gamle orden snarere enn å appellere til de lavere klasser i å gjennomføre den anti-føydale revolusjonen.

Den eneste klassen i stand til å gjennomføre revolusjonen er proletariatet ved å forene seg selv med fattigere deler av bondeklassen. Når arbeiderklassen kommer til makten som i oktober 1917 er det da i stand til å gi bøndene jord, utvise imperialistene og forene landet. Imidlertid kan ikke proletariatet stoppe på disse tiltakene, men må deretter fortsette med de sosialistiske oppgavene: nasjonalisering av grunnleggende industri, land og finansinstitusjoner.

Den russiske revolusjonen var den største hendelsen i hele menneskets historie. For første gang tok arbeiderklassen makten, feide vekk kapitalistene, godseierne og gangsterne og organiserte en «demokratisk arbeiderstat». Det skulle bli begynnelsen på den internasjonale sosialistiske revolusjonen og den bekreftet full ut teorien til den permanente revolusjon.

Dessverre ble revolusjonene i Tyskland og andre land forrådt, det førte til at revolusjonen i et tilbakestående og herjet land forble isolert. Ødelagt av krigen, analfabetisme, borgerkrig, utmattelse, påførte det store spenninger på arbeiderklassen, og bidro til at revolusjonen degenererte. Det var disse objektive forholdene som førte til byråkratiets vekst i stat, fagforeninger og parti. Stalin kom til makten på baksiden av dette nye byråkratiske kastesystemet. Den enkelte i historien representerer ikke seg selv, men interessene til en gruppe, kaste eller klasse i samfunnet.

Stalinismen og dens uhyrlige diktatur vokste ikke fra bolsjevikpartiet eller fra den sosialistiske revolusjonen, men ut av dens isolasjon og et materielt tilbakestående Russland. Det ødela arbeiderdemokratiet for å bevare privilegiene sine og makten sin.

Det stalinistiske regimet støttet seg likevel på den nye eiendomsformen for nasjonalisert industri og planlegging av produksjon. Sovjetene (arbeiderrådene) og arbeiderdemokratiet ble knust i den stalinistisk politiske kontrarevolusjonen. Bare ved en ny politisk revolusjon kunne den russiske arbeiderklassen ha restaurert arbeidernes demokrati, som eksisterte under Lenin og Trotsky. Dette ville ikke ha betydd en tilbakevending til kapitalismen, men en slutt på den priviligerte byråkratiske elites herredømme, der massene selv fikk bli involvert i driften av samfunn og stat.

Den sosialistiske transformasjon

Den sosialistiske transformasjon innleder et nytt samfunn på et høyere nivå, ved å bryte lenkene som hemmer produktivkreftenes utvikling. Hindringen som privateiendom og nasjonalstaten innebærer feies vekk, slik at den sosialiserte eiendommen kan planlegges i flertallets interesse.

Den sosialistiske revolusjonen kan ikke være begrenset til ett land, men setter verdensrevolusjon på dagsorden. Verdensøkonomien og internasjonal arbeidsdeling skapt av kapitalismen krever en internasjonal løsning. Et Sosialistisk Europas forente stater vil berede grunnen for en Verdens Føderasjon av Sosialistiske Stater, og en internasjonal planlegging av produksjon. Dette i sin tur vil gi grunnlag for en «planlagt og harmonisk produksjon av varer for tilfredsstillelsen av menneskelige ønsker».

En av de første oppgavene til den seirende arbeiderklassen vil være å ødelegge det gamle statsapparatet. I alle klassesamfunn har staten kommet inn i eksistensen som «et organ av klasseregelen, et organ for undertrykkelsen av en klasse ved en annen». Dette reiser spørsmålet, trenger arbeiderklassen en stat? Anarkistene svarer nei. De klarer ikke å forstå at en form for makt er nødvendig for å holde de gamle grunneierne, bankfolk og kapitalister på plass. Proletariatet må derfor konstruere en ny type stat som representerer deres interesser. I en arbeiderstat, der majoriteten holder en liten minoritet av ekskapitalister i sjakk, og derfor er den massive byråkratiske staten fra fortiden ikke en nødvendighet. Denne «proletariatets diktatur» eller arbeidernes ‘demokrati, som Trotsky foretrakk å kalle det, utvider og forlenger de høyeste formene for borgerlig demokrati.

Det borgerlige demokratiet ble definert av Marx, der arbeiderne bestemmer hvert femte år hvilken del av den herskende klassen som vill misrepresentere deres interesser i parlamentet. Alle kan si hva de liker, forutsatt at styrene i monopolene faktisk kan bestemme hva som skal gjøres.

Den nye arbeiderstaten vil utvide demokratiet fra den politiske til den økonomiske sfæren med nasjonaliseringen av de store monopoler. Nye maktorgan, som sovjetene i Russland, basert på et væpnet folk , der «arbeiderorganene er utøvende og lovgivende på samme tid». Byråkrati erstattes med at massene involveres i driften av stat og samfunn. For å hindre byråkratiets vekst, introduserte proletariatet i Paris i 1871 og Russland i 1917 følgende tiltak:

(1) Valg av alle tjenestemenn, med rett til å tilbakekallelse.

(2) Ingen stående hær, men et væpnet folk.

(3) Ingen tjenestemenn får motta mer lønn enn en faglært.

(4) Stillinger i staten skal roteres blant folket.

Med arbeidsukens reduksjon, får massene muligheter til å involvere seg i staten, og å få tak i nøkkelen til kultur, vitenskap og kunst. For som Engels en gang sa, hvis kunst, vitenskap og regjering fortsatt er forbeholdt minoriteten, vil de bruke og misbruke denne posisjonen i sin egen interesse, slik tilfellet var i de stalinistiske landene.

Staten oppsto historisk sammen med klassesamfunnets fremvekst. Derfor, fra første stund klassene begynner å opphøre i samfunnet, starter arbeiderstaten å visne bort. Dette er grunnen til at Engels karakteriserte den proletariske staten som en «semi-stat».

«Under sosialismen vil mye av det » primitive «demokratiet uunngåelig bli gjenopplivet, siden, for første gang i historien til et siviliserte samfunn, vil folkemassen reise seg å ta en selvstendig del, ikke bare i stemmegivning og valg, men også i statens daglige administrasjon. Under sosialismen vil alle regjere i tur og snart bli vant til å ikke ha styrende». (Lenin, Staten og revolusjonen.)

I sosialismens lavere stadium, som Marx kalte det, ser man samfunnet, «akkurat som det framgår av det kapitalistiske, som således er i ethvert henseende, økonomisk, moralsk og intellektuelt, fortsatt stemplet med fødselsmerker av det gamle samfunn fra hvis liv det kommer «. (Marx, kritikk av Gotha-programmet.) Selv om utnyttelsen av mann for mann har blitt avsluttet, har produksjonen ennå ikke nådd et høyt nok nivå til å fullstendig utrydde ulikheter eller klasseforskjeller. Folk må fremdeles følge prinsippet: «Den som ikke fungerer skal ikke spise». Staten, til tross for sin forbigående karakter, forblir ulikhetens vokter.

Sosialisme, det klasseløse samfunnet

Men med store skritt fremover i produksjonen, basert på den mest avanserte vitenskap og en bevisst planlegging, går menneskeheten mot det reelle samfunns høyere sfærer. Klassene og staten vil ha helt visnet bort, da samfunnet nå vedtar slagordet «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Motsetningene mellom by og land, og mentalt og fysisk arbeid forsvinner med en videre revolusjon i produktivkreftene. I ordene til Lenin, «den smale horisonten i den borgerlige lov», som tvinger en til å regne med hjerteløsheten til en «Shylock» om man ikke har jobbet en halv time mer enn noen andre, om man får mindre lønn enn noen andre – denne smale horisonten vil da bli liggende igjen. Det vil da ikke være noe behov for at samfunnet, i fordelingen av produktene, skal regulere den mengden som mottas av hver, hver vil ta fritt etter behov.

Den barbariske naturen til klassesamfunnet vil ende en gang for alle. Menneskehetens forhistorie vil bli gjennomført. Produktivkreftene bygget opp etter tusenvis av år med klasselover har gitt grunnlag for et klasseløst samfunn, der stat og arbeidsdeling blir overflødig. Menneskeheten kan da sette seg som oppgave å erobre naturen, og å åpne opp for vitenskapens og teknologiens enorme underverker. I ordene til Engels, «regjering erstattes av administrasjon».

Og Trotsky påpekte at «Når han har gjort seg av med de anarkistiske kreftene i eget samfunn vil mennesket sette seg selv til behandling i kjemikerens morter og retorter. For første gang vil menneskeheten betrakte seg selv som et råmateriale, eller i beste fall som et fysisk og psykisk halvfabrikat. Sosialisme innebærer et sprang fra nødvendighetens rike inn til frihetens rike, også i den forstand, at det nåværende, motsetningsfylte og uharmoniske menneske, vil bane vei for en ny og lykkeligere rase «. (Leon Trotsky, Til Forsvar for oktober.)

INTRODUKSJON TIL MARXISTISK ØKONOMI

Innledning

I dag, under den kapitalistiske krisens påvirkning, har mange arbeidere utviklet en hunger etter økonomisk forståelse. De forsøker å forstå de kreftene som dominerer i samfunnet. Denne korte innføringen i marxistisk økonomi forsøker å gi den klassebevisste arbeideren, ikke en fullstendig redegjørelse, men en guide til de grunnleggende lovene til de økonomiske bevegelsene i det kapitalistiske samfunnet som dominerer vår eksistens.

Hvor grunn de kapitalistiske økonomers teori er, demonstreres av dens manglende evne til å forstå hvordan krisen påvirker systemet. Dens rolle er å dekke over arbeideklassens utbytting og å «bevise» det kapitalistiske samfunns overlegenhet. Deres kvakksalverske «teorier» og «løsninger» er ute av stand til oppfriske kapitalismens syke og råtne natur. Bare en sosialistisk samfunnsforandring og innføring av planøkonomi kan stoppe dette mareritt av arbeidsløshet, lavkonjunktur og kaos.

De høyreradikale arbeidslederne har avvist den gamle guden Keynes, og erstattet han med «ortodokse» økonomiske løsninger: kutt, tilbakeholding av lønn og deflasjon. Venstrereformistene klamrer seg fremdeles til den kapitalistiske politikken fra i går (reflasjon, importkontroll, etc.), anerkjente som fullstendig ineffektive under kapitalismen.

Bare med en marxistisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet, kan den bevisste arbeideren skjære gjennom løgnene og de kapitalistiske økonomers forvrengninger og bekjempe dens innflytelse i fagbevegelsen.

Kapitalismens betingelser

I dag er den moderne produksjon konsentrert i hendene på gigantiske selskaper. Unilever, ICI, Fords og British Petroleum, er noen eksemplene på firmaer som dominerer våre liv. Selv om det er riktig at småbedrifter finnes, representerer de i virkeligheten fortidens produksjon og ikke nåtidens. Moderne produksjon er i hovedsak, en storskala virksomhet.

I dag, styres den britiske økonomien av rundt 200 store selskap, sammen med 35 banker og finanshus, og står nå for 85 prosent av produksjonen. Denne utviklingen har kommet i løpet av de siste par århundrene gjennom nådeløs konkurranse, krise og krig. På den tiden da de klassiske økonomene spådde frihandel i fremtiden, forklarte Marx monopolenes utvikling utfra konkurranse, der svakere selskap går til grunne. Monopolkapitalismen vokste ut av og avskaffet den frie konkurransen.

Ved første øyekast ser det ut som om varer og ting er produsert hovedsakelig for folks behov. Ethvert samfunn må selvsagt gjøre dette. Men under kapitalismen, produseres ikke varer bare for å tilfredsstille noens ønsker eller behov, men først og fremst for salg. Det er den kapitalistiske industris viktigste funksjon.

I de berømte ordene til eksformannen i British Leyland, Herr Stokes, «Jeg er i virksomhet for å lage penger, ikke biler!» Dette er et perfekt uttrykk for forventningene til hele den kapitalistiske klassen.

Den kapitalistiske produksjonsprosessen krever visse betingelser. For det første, eksistensen av en stor klasse av eiendomsløse arbeidere, forpliktet til å selge seg selv stykkevis for å leve. Dermed er de konservatives oppfatning av et «eiendoms-eiende demokrati» en absurditet under kapitalismen, hvis befolkningmassen eide tilstrekkelig med eiendom, ville ikke kapitalistene kunne finne nok arbeidere til å produsere profitt. Dernest må produksjonsmidlene være konsentrert i kapitalistenes hender. Gjennom århundrene, har bønder og andre som eide egne livsmidler blitt nådeløst knust og fått livsmidlene konfiskert av kapitalister og landeiere. De derimot hyrer arbeidere til å jobbe med disse produksjonsmidlene for å produsere merverdi.

Verdi og varer

Hvordan fungerer kapitalismen? Hvordan utbyttes arbeideren? Hvor kommer profitten fra? Hva forårsaker nedgangstider?

For å besvare disse spørsmålene, må vi først finne mysteriets nøkkel: verdi? Etter å ha løst dette problemet vil andre svar falle på plass. En forståelse av verdi er viktig for en forståelse av økonomien i et kapitalistisk samfunn.

Til å begynne med, alle kapitalistiske selskap produserer varer eller tjenester, eller mer korrekt de produserer varer. En vare er en ting eller en tjeneste produsert for salg. Selvfølgelig kan ting lages til personlig bruk. Før kapitalismen var mange nødt til det. Men dette er ikke det samme som en vare. Den kapitalistiske produksjonen er først og fremst en kreasjon og en “enorm opphopning” av varer». Det er derfor Marx startet sin undersøkelse av kapitalismen med en analyse av varens karakter.

Hver vare har en bruksverdi. Innebærende at de er nyttige for noen, ellers vil de ikke kunne selges. Denne bruksverdien begrenses til varens fysiske egenskaper.
Varen inneholder også en verdi. Hva er det og hvordan vises den?

Hvis vi legger pengebruken til side, vil varer, når de blir byttet, byttes i visse proporsjoner.

For eksempel:

1 par sko = en klokke =                 10 meter tøy                       = 3 flasker whisky = et bildekk

Hvert av elementene til venstre kan byttes mot 10 meter tøy. De kan også, i samme mengder, byttes mot hverandre.

Dette enkle eksemplet viser at bytteverdien til disse forskjellige varene uttrykker noe i dem. Men hva gjør at et par sko er lik 10 meter tøy? Eller en klokke lik 3 flasker whisky? Og så videre …

Vel, selvsagt, må det være noe felles for alle. Åpenbart er det hverken vekt, farge eller hardhet. Igjen er det ikke fordi de er nyttige. Brød er tross alt verdt mindre enn en «Roll Royce», men brødet er en nødvendighet og den andre luksus. Så hva består denne felles kvaliteten av? Den eneste ting de har til felles er at de alle er produkter av menneskelig arbeidskraft.

Mengden menneskelig arbeidskraft som finnes i en vare er uttrykt i tid: uker, dager, timer, minutter.

For å gå tilbake til eksemplet vårt: kan alle disse råvarene uttrykkes i form av en felles faktor, arbeidskrevende tid.

5 timer (arbeid) er verdien til et par sko, 5 timer (arbeid) er verdien til et dekk, 5 timer (arbeid) er verdien til en klokke, 5 timer (arbeid) er verdien til 3 flasker whisky og 5 timer (arbeid) er verdien til 10 m tøy.

Gjennomsnittlig arbeid

Om vi ser på varer som bruksverdier (deres nytte), ser vi på dem som «sko», «klokke», osv, som produkter av en bestemt type arbeidskraft, arbeidskraften til en skomaker, urmaker, osv. Men i byttet, sees varer på en annen måte. Deres karakter mistes av synet, og de fremstår istedet som så og så mange enheter av gjennomsnittlig arbeidskraft. I byttet sammenligner vi nå mengdene av menneskelig arbeidskraft varene består av. I byttet er alt arbeid redusert til gjennomsnittlige enheter av arbeidskraft.

Det er sant at en vare produsert av faglært arbeidskraft inneholder mer verdi enn de som produseres av ufaglærte. Derfor i byttet, er enhetene av faglært arbeidskraft redusert til så og så mange enheter av ufaglært, enkel arbeidskraft. For eksempel kan én dyktig enhet være lik tre ufaglærte enheter, eller faglært arbeidskraft være verdt tre ganger så mye som ufaglært.

Forklart enkelt, varens verdi bestemmes av mengden gjennomsnittlig arbeidskraft som brukes i produksjonen. (Eller hvor lang tid produksjonen tar). Men her kan det se ut til at en treg arbeider produserer flere verdier enn den mest effektive!

La oss ta eksempelet med en skomaker som bestemmer seg for å bruke middelalderens gamle metoder i produksjonen. Med denne metoden tar det en hel dag å produsere et par sko. Når han prøver å selge dem på markedet, vil han finne at den bare kan byttes med det samme som byttes mot sko produserte av moderne fabrikker.

Hvis disse fabrikkene produserer et par sko i halvtimen, vil de inneholde mindre arbeidskrevende (og derfor mindre verdi) og de vil bli solgt billigere. Dette vil drive skomakeren som fortsatt bruker middelalderens teknikker ut av drift. Hans arbeidskraft, som bare produserer et par sko om dagen, er bortkastet arbeid, og unødvendig etter moderne forhold. Av utryddelsens trussel tvinges han til å ta i bruk moderne teknikker og produsere sko som minst tilsvarer den nødvendige tid utviklet av samfunnet.

Til enhver tid, vil produksjonen av alle varer, ved bruk av maskiner, etc. oppta en bestemt tid. Dette styres av samfunnets teknologinivå. Med Marx ord, må alle varer som produseres, produseres på en sosialt nødvendig tid. Noe mer arbeidskrevende tid brukt utover dette vil være ubrukelig arbeidskraft, og forårsake at kostnadene stiger og gjøre firmaet konkurranseudyktig.

For å være mer presis, bestemmes en vares verdi av mengden sosialt nødvendig arbeidskraft. Naturligvis er arbeidstiden stadig i endring, ny teknologi og nye arbeidsmetoder innføres stadig. Konkurransen driver de ineffektive til grunne.

Dermed kan vi også forstå hvorfor verdifulle edelstener har mer verdi enn hverdagslige elementer. Mer sosialt nødvendig arbeidstid trenges for å finne og utvinne edelstener, enn produksjon av ordinære varer. Deres verdi er derfor betydelig høyere.

En ting kan ha en bruksverdi uten å ha verdi, det vil si en nyttig ting der det ikke brukes noen tid til produksjon: luft, elver, ubrukt jord, naturlige enger, osv. Arbeidskraften er derfor ikke den eneste kilden til rikdom, naturen er også en kilde.

Fra det ovennevnte ser vi at en produktivitetsøkning vil øke mengden produserte varer (materiell rikdom), men kan redusere verdien av gjeldende varer, det vil si mengden arbeidskraft i hver råvare blir mindre. Økt produktivitet resulterer derfor i en økning i formue. Med to frakker kan to personer kle seg, med en frakk bare én. Likevel kan økningen i materiell rikdom korrespondere med et fall i dens verdi.

Penger

Som følge av vanskelighetene med å bytte varer med hverandre, ble det hyppigere å bruke en universell vare, «penger». Gjennom århundrene ble én handelsvare – gull – silt ut ut til å spille denne rollen, som «universell vare».

I stedet for å si at en vare har verdi i så mye smør, kjøtt, tøy, etc., ble verdien nå uttrykt i form av gull. Pengeuttrykket for verdi er pris. Gull ble brukt på grunn av dens egenskaper. Den konsentrerer mye verdi i en liten mengde, kan lett deles opp i mynter, og er slitesterk.

Som med alle varer, er verdien av gull selv bestemt av mengden arbeidstid brukt i dens produksjon. For eksempel si at det tar 40 timer arbeidskraft for produksjonen av én unse gull. Da vil alle andre varer som krever samme arbeidstid ha samme verdi som én unse gull. De varer som bruker halvparten av tiden har en verdi tilsvarende én halv unse gull, etc.

En unse gull = 40 timer arbeidskraft, 1/2 unse gull = 20 timer arbeidskraft, 1/4 unse gull = 10 arbeidstimer. Derfor: En bil (40 timer arbeid) = 1 unse gull. Et bord (10 timer arbeid) = 1/4 unse gull.

På grunn av endringene i produksjonsteknikk og produktivitetsøkningen, varierer stadig verdiene på alle varer, akkurat som antall tog på en stasjon. Hvis en bruker bevegelsen til noen spesifikke tog til måle andre togs bevegelse, vil det føre til forvirring. Bare ved å stå på plattformen kan én nøyaktig bedømme hva som skjer. I forhold til alle varers endringer, fungerer gull som mål.

Prisene på varer

Verdiloven styrer varenes pris. Som forklart tidligere, er verdien lik mengden arbeid som finnes i den. I teorien er verdien lik sin pris. Men i virkeligheten, tenderer prisen på en vare til å være enten over eller under den reelle verdien. svingningene forårsakes av forskjellige påvirkninger på markedspris, som monopolenes vekst. Forskjell i tilbud og etterspørsel har også effekt. For eksempel kan det være overskudd av én vare i markedet, og prisen den dagen kan da være langt under den reelle verdien. Eller ved mangel, vil prisen kunne stige over det. Effektene av tilbud og etterspørsel har ført borgerlige økonomer til å tro at dette er den eneste faktoren i prisens bestemmelse. Hva de var ute av stand til å forklare er at prisene alltid svinger om et bestemt nivå. Hva dette nivået er, bestemmes ikke av tilbud og etterspørsel, men av arbeidstiden brukt i varens produksjon. En lastebil vil alltid være dyrere enn en plastbøtte.

Profitt

Noen «smarte» folk har oppfunnet teorien om at overskuddet oppstår av å kjøpe billig og å selge dyrt. I lønn-, arbeid-og kapital, forklarer Marx svakheten i dette argumentet:

 «Hva en mann sikkert ville vinne som selger ville han tape som kjøper. Det ville ikke ha noe å si om det finnes menn som kjøper uten å selge eller å forbruke uten å produsere. Hva de betaler til produsentene, må de først få fra dem for ingenting. Hvis en mann først tar pengene dine og etterpå gir tilbake pengene ved å kjøpe varene dine vil du aldri berike deg selv ved å selge dine varer dyrere til den samme mannen. Denne typen transaksjon kan redusere et tap, men hjelper ikke til med å realisere en fortjeneste «.

Arbeidskraft

For å skaffe «produksjonsfaktorene», ser kapitalistene på «arbeidsmarkedet» som en gren av varemarkedet. Evnen og energien til arbeideren blir bare sett på som en vare. Han annonserer for så og så mange «hender».

Det vi må være klar over er hva kapitalisten har kjøpt. Arbeideren har ikke solgt arbeidet sitt, men hans evne til å arbeide. Dette er hva Marx kaller hans arbeidskraft.

Arbeidskraft er en vare underlagt samme lover som andre varer. Dens verdi bestemmes av arbeidstiden nødvendig for dens produksjon. Arbeidskraften er egenskapen arbeideren har til å arbeide. Den «forbrukes» av kapitalisten i arbeidsprosessen. Men denne prosessen forutsetter eksistensen av arbeiderens helse og styrke. Arbeidskraftens produksjonen innebærer altså arbeiderens vedlikehold og reproduksjon, til kontribusjonen av nye generasjoner «hender» til kapitalistens nytte.

Arbeidstiden nødvendig for arbeiderens vedlikehold er lik arbeidstiden det tar å produsere de varer arbeideren og hans familie trenger til sitt vedlikehold: mat, klær, drivstoff, etc. Mengden av dette varierer i ulike land, ulike klima, og i ulike historiske perioder. Hva som er tilstrekkelig underhold for en arbeider i Calcutta vil ikke være tilstrekkelig for en walisisk gruvearbeider. Hva som var tilstrekkelig for en walisisk minearbeider for femti år siden vil ikke være det samme for dagens arbeider. I dette spørsmålet, i motsetning til andre varers verdi, inngår det et historisk og til og med et moralsk element. Likevel, i et gitt land, på et bestemt stadium i dens historiske utvikling, er «levestandarden» kjent. (Forresten, er nettopp skapelsen av nye behov spiren til all menneskelig framgang).

Ikke lureri!

Bortsett fra det daglige vedlikehold av arbeiderens arbeidskraft, og dens reproduksjon, vil det på et visst stadium i utviklingen av det kapitalistiske system, være en viss mengde som må settes over til å utdanne arbeidere, slik at de passer inn i en moderne industri og øker produktiviteten.

I motsetning til de fleste varer blir arbeidskraft betalt for etter å ha blitt konsumert. Arbeiderne gir dermed, filantropisk, en utvidet kreditt til sine arbeidsgivere!

Til tross for dette blir ikke arbeideren snytt. Han har inngått en avtale av egen fri vilje. Som med alle andre varer, byttes arbeidskraften med en samsvarende verdi: arbeiderens vare, arbeidskraften, blir solgt til sjefen til den «gående rate». Alle er fornøyde. Og hvis ikke arbeideren er det, så står han fritt til å forlate og finne arbeid andre steder hvis han kan.

Salget av arbeidskraft utgjør et problem. Hvis «ingen er snytt», hvis arbeideren mottar den fulle verdien av varen sin, hvor kommer utbyttingen fra? Hvordan får kapitalisten fortjeneste? Svaret er at arbeideren selger arbeidskraft – hans evne til å arbeide- ikke arbeidet.

Etter å ha kjøpt dette som en vare, er kapitalisten fri til å bruke det som han vil. Som Marx forklarte: «Fra det øyeblikk han stiger inn i verkstedet, er bruksverdien av hans arbeidskraft, og dermed også dens bruk, arbeidet, tilhørende kapitalisten».

Merverdi

Vi vil se av følgende eksempel at arbeidskraften er den ene varen som produserer en ny verdi utover sin egen.

La oss ta en arbeidstaker ansatt for å spinne bomull til garn. Han får betalt 1 kr. per time og arbeider en 8 timers dag.

Etter fire timer har han produsert 100 kilo garn til en samlet verdi av 20 kr. Denne verdien på 20 kr. består av følgende:

	Råvarer (Bomull, spindel)	Verdiforringelse (slitasje)	Ny verdi	Totalt
Verdi	11 kr.	1 kr.	8 kr.	20 kr.

Den nye verdien skapt, er tilstrekkelig til å betale arbeiderens lønn for hele 8 timer. På dette punktet har kapitalisten dekket alle sine kostnader (inkludert hans totale lønnsbudsjett). Men ennå er ingen merverdi (profitt) produsert.

I løpet av de neste 4 timene er nye 100 kilo garn produsert, igjen verdsatt til 20 kr. Og igjen er en ny verdi på 8 kr. opprettet, men denne gangen er lønnen allerede blitt dekket. Derfor er denne nye verdien (8 kr.) hva vi kaller merverdi. Fra dette kommer husleie (til utleier), renter (til pengeutlåneren) og profitt (til industrilederen). Dermed er merverdi eller profitt, i ordene til Marx, «det ubetalte arbeidet hele arbeiderklassen gjør.»

Arbeidsdagen

Hemmeligheten bak merverdiens produksjon er at arbeideren fortsetter å arbeide lenge etter at han har produsert verdien nødvendig for sin egen reproduksjon, arbeidskraftens verdi (lønnen). «Det faktum at en halv dags arbeid er nødvendig for å holde arbeideren i live hindrer ham ikke på noen måte fra å jobbe en hel dag.» (Marx).

Arbeideren har solgt sin vare og kan ikke klage på måten han blir brukt, noe mer enn skredderen kan selge en dress og deretter kreve at hans kunder ikke skal bruke den mer enn hva han liker. Arbeidsdagen er derfor organisert slik at kapitalisten får maksimalt ut av arbeidskraften han har kjøpt. I dette ligger hemmeligheten i forvandlingen av penger til kapital.

Konstant kapital

I selve produksjonen, mister maskiner og varer sin bruksverdi, de brukes opp og blir absorbert inn i det nye produktet. De overfører verdien sin inn i den nye varen.

Dette er tydelig i forhold til råstoff (tre, metall, fargestoffer, drivstoff, etc.) som konsumeres i produksjonsprosessen, for å inngå i den nye varens egenskaper.

Maskiner på den annen side, forsvinner ikke på samme måte. Men de svekkes i løpet av produksjonen, og har en langvarig død. Det eksakte tidspunkt der en maskin endelig erklæres ubrukelig er ikke særlig enklere å forutse med nøyaktighet enn forutsigelsen av en persons død. Men akkurat som forsikringsselskapet, med statistikk, er kapable til å å forutse med svært nøyaktige (og lønnsomme) beregninger levetiden til menn og kvinner, vet kapitalisten av erfaring og beregning omtrent hvor lenge en maskin vil vare.

Maskinenes svekkelse, dens daglige tap av bruksverdi, er beregnet på bakgrunn av dette og legges på til kostnaden av den produserte varen. Dermed tillegger produksjonsmidlene varen sin egen verdi i samme forhold som forverringen i dens bruksverdi utfolder seg. Det betyr at produksjonen, ikke kan overføre mer verdi til varen utover den verdien den selv mister i produksjonsprosessen. Disse kalles derfor konstant kapital.

Variabel kapital

Mens produksjonsmidlene ikke gir varene noen ny verdi, men svekkes, vil ikke arbeideren bare bevares, han tillegger også produktet en ny verdi, ved å bare jobbe. Hvis arbeidsprosessen stopper det øyeblikket arbeideren har rukket å produsere artikler til sin egen arbeidskrafts verdi, f.eks. 4 timer (8 kr.) er dette den eneste nye verdiskaping.

Men arbeidsprosessen stanser ikke der. Dette ville bare dekke kapitalistens utgifter til lønn. Kapitalisten ansetter ikke arbeidere for veldedighet, men for profitt. Etter å ha «fritt» inngått en kontrakt med kapitalisten, må arbeideren arbeide, produsere ekstra verdi utover den avtalte summen, lønna hans.

Arbeidsmidlene i produksjonen på den ene siden, og arbeidskraften på den andre – «produksjonsfaktorene» i den borgerlig økonomien – representerer de ulike formene som er overtatt av den opprinnelige kapitalen, i syklusens andre fase:

PENGER VARE PENGER

(Kjøp) (produksjon) (salg)

Kapitalistiske økonomer behandler disse faktorene som likeverdige. Marxismen skiller mellom den delen av kapitalen som ikke gjennomgår verdiendringer i produksjonsprosessen (maskiner, verktøy, varer) og den delen representert ved arbeidskraft som skaper ny verdi. Den første delen av kapital kalles konstant kapital, og sistnevnte variabel kapital. Varens totale verdi består av konstant kapital, variabel kapital og merverdi (surplus), dvs. C + V + S.

Nødvendig arbeid og merarbeid

Arbeidet utført av arbeiderklassen kan deles opp i to deler:

(1) Nødvendig Arbeid: Dette er den delen av arbeidsprosessen nødvendig for å dekke lønnskostnaden.

(2) Merarbeidet: Dette er ekstra arbeidet utført utover det nødvendige arbeidet, produksjon av fortjeneste.

For å øke profitten, forsøker kapitalisten stadig å redusere lønnskostnadene. Han gjør dette ved å forsøke å (1) forlenge arbeidsdagen, innføre nye skiftordninger osv., (2) øke produktiviteten for å raskere få dekket lønnen, (3) motstå lønnsoppgjør eller å kutte lønnen.

Merverdiraten

Siden hele hensikten med den kapitalistiske produksjonen er å trekke merverdi ut av arbeiderklassens arbeid, er forholdet mellom variabel kapital (lønn) og merverdi (profitt) av største betydning.

Den ene økes eller minskes på bekostning av den andre. Kampen om merverdien utgjør klassekampen. For hva kapitalisten angår er det ikke så mye mengden av merverdi produsert som graden av merverdi. For hvert pund kapital han legger ut, forventer han en hvis avkastning. Merverdiraten er raten til kapitalens utbyttelse av arbeidskraft. Det kan defineres som S/V eller merarbeid/nødvendig arbeidskraft, (det er det samme uttrykt på en annen måte), der V er variabel kapital og S merverdi. For eksempel i en liten fabrikk, med en samlet kapital på 500kr. delt mellom konstant (410 kr.) og variabel (90 kr). Gjennom produksjonsprosessen har varenes verdi økt med et overskudd på 90 kr: (C + V) + S eller (410 kr. + 90 kr.) + 90 kr. overskudd. Den samlede verdien er 590 kr.

Det er den variable kapitalen som er den levende delen i arbeidet, dvs. det er denne som produserer den nye verdien, merverdi. Den relative økningen i verdien produsert av variabel kapital gir oss merverdiraten S / V = 90 kr. / 90 kr. = 100% , merverdiraten er her på hundre prosent.

Profittraten

Presset av konkurranse hjemme og ute , tvinges kapitalistene til å stadig revolusjonere produksjonsmidlene og å øke produktiviteten. Behovet for å utvide tvinger ham til å bruke en større og større andel av kapital på maskiner og varer og mindre på arbeidskraft, og reduserer dermed andelen variabel kapital i forhold til konstant kapital. Side om side med automatisering oppstår det en konsentrasjonen av kapital, likvidering av mindre konsern og en økonomisk dominans av gigantiske monopoler. Dette endrer kapitalens tekniske sammensetning.

Men siden den variable kapitalen ( arbeidskraften ) er merverdiens (profittens) kilde alene, vil et større beløp investert i konstant kapital tendere til at profittraten synker, selv om nye investeringer øker profitten, øker den ikke proporsjonalt med kapitalutlegget .

La oss ta som et eksempel en liten kapitalist med en samlet kapital på 150 kr. bestående av en konstant kapital på 50 kr. og en variabel på 100 kr. Han sysselsetter 10 menn med en samlet lønn på 10 kr. dagen der de produserer bord og stoler . Etter en dags jobb, produseres det en samlet verdi på 250 kr.:
Total kapital:

utbetalt lønn = 100kr.

Konstante kapital = 50 kr.

Merverdi = 100 kr.

Merverdiraten (S/V) beregnes til: 100 kr./100 kr. = 100 % . Profittraten er forholdet mellom merverdi og total kapital: Merverdi / Total kapital eller 100 kr./ 150kr. = 66.66 % profittrate. Ved en økende mengde av konstant kapital der alt annet er likt, vil profittraten falle. La oss se på samme eksempel der vi nå øker den konstante kapitalen fra 50 kr. Til 100 kr. der merverdien er uforandret. Profittraten = Merverdi / Total kapital = 100 kr. / 200 kr. = 50 %. Igjen om vi øker konstant kapital til 200 kr., der alt annet er likt, ser vi at forholdet mellom merverdien og summen av den totale kapitalen er gitt ved 100 kr. / 300 kr. = 33,33 % . Til sist en økning av konstant kapital til 300 kr., vil profittraten være 100 kr./400 kr. = 25 % .

Denne økningen i konstant kapital uttrykkes i marxistisk terminologi ved at kapitalen har fått en høyere organisk sammensetning, og regnes som en progressiv utvikling av produktivkreftene. Tendensen til en fallende profittrate er derfor innebygd i den kapitalistiske produksjon, og har vært en av de store problemene for kapitalismen i etterkrigstiden. Massen av merverdi øker, men i forhold til den konstante kapitalens økte størrelse, resulterer det i en fallende profittrate. Kapitalistene har kontinuerlig forsøkt å overkomme denne motsetningen ved å øke utbyttelsen av arbeiderklassen, for å øke massen av merverdi og dermed profittraten, på andre måter enn direkte investeringer. De gjør dette på en rekke måter, ved å øke utbyttingsintensiteten, ved øke maskinenes hastighet og å forlenge arbeidsdagen. En annen metode for å gjenopprette profittraten er å kutte reallønna til arbeiderne, til under dens reelle verdi. De økonomiske lovene kapitalismen følger gir opphav til enorme motsetninger. Kapitalistenes ‘ konstante streben etter profitt gir en drivkraft til investeringer, men ny teknologi tvinger flere arbeidere på skraphaugen. Likevel paradoksalt nok er den eneste kilden til profitt, arbeiderklassens arbeid.

Eksport av kapital

Kapitalismens høyeste stadium – imperialisme – er preget av en enorm kapitaleksport. I sin søken etter mer profitt, tvinges kapitalisten til å investere store summer i utlandet, i land med en lav organisk kapitalsammensetning. Til slutt, vil hele verden, som Marx og Engels forklarte i Det kommunistiske manifest bli dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten.

En av de store motsetningene i kapitalismen er det åpenbare problemet at arbeiderklassen som forbrukere må kjøpe tilbake det de har produsert . Men de får ikke den fulle verdien av arbeidet, dermed har de ikke penger nok. Kapitalistene løser denne motsetningen ved å ta overskuddet og reinvestere det i å utvikle produktiviteten videre. Også ønsker de å selge den resterende merverdien på verdensmarkedet i konkurranse med kapitalister fra alle andre land. Men her møter de også på grenser, da all verdens kapitalister spiller det samme spillet. I tillegg tyr kapitalistene til kreditt, via banksystemet, for å tilføre befolkningmassene pengene nødvendig til å kjøpe varene. Men dette har også sine begrensninger da kreditten til syvende og sist må tilbakebetales, med renter .

Det forklarer hvorfor det med jevne mellomrom, oppstår perioder med boom som følges av perioder med lavkonjunktur. Denne febrilske kampen etter markeder ender i en krise med overproduksjon. Det destruktive i krisen, der man avskriver akkumulert kapital, er en tilstrekkelig indikasjon på det kapitalistiske samfunns blindvei.

Alle faktorer som førte til oppsving etter krigen legger til rette for nedgangstider og kriser. Det karakteristiske for denne nye epoken er den organiske krisen kapitalismen nå står overfor. På et stadium vil arbeiderklassen bli møtt med en 1929 -type nedgang dersom kapitalismen ikke avskaffes. Bare ved å styrte anarkiet i den kapitalistiske produksjonen kan menneskeheten hindre kaoset, avfallet og barbariet i kapitalismen. Kun ved å eliminere privateiendommen, kan samfunnet unnslippe kapitalismens lover, utvikle seg og blomstre på en planlagt og fornuftig måte. De mektige produktivkreftene, bygget av klassesamfunnet, kan avskaffe en gang for alle den kriminelle skandalen til den såkalte overproduksjonen i en verden av nød og sult. Utryddelsen av motsetningene i produktivkreftenes utvikling, av nasjonalstaten og privat eierskap, vil gi grunnlag til en internasjonal produksjonsplan.

Ved hjelp av vitenskapens og teknologiens makt, kan hele planeten forvandles i løpet av et tiår. Den sosialistiske samfunnsomveltningen, er arbeiderklassens viktigste oppgave. Marxismen gir våpenet og forståelsen til å danne denne mektige hæren til etableringen av et sosialistisk England, et sosialistisk Europa, og grunnlaget for Føderasjonen av Verdens Sosialistiske Stater.