For 26 år siden, rett etter Sovjetunionens fall, var kapitalismens forsvarere euforiske. De snakket om sosialismens og kommunismens død. Liberalismen hadde triumfert, og  historien var kommet til sin endelige slutt med kapitalismen. Det var i dette øyeblikket Yoshihiro Francis Fukuyama uttalte sin berømte (eller beryktede) prediksjon om at historien var avsluttet. Det han mente var som følger: Nå som sosialismen (i Sovjetunionens form) hadde feilet, var kapitalismen det eneste mulige sosioøkonomiske systemet, eller med termen som han og andre foretrekker å bruke: «den frie markedsøkonomien» .

Kapitalismens forsvarere forutså at liberalismens seier ville åpne dørene for en garantert fremtid med fred og velstand. Økonomene snakket om et fredsutbytte. Nå som den kalde krigen med Sovjetunionen var avsluttet, ville de kapitalistiske regjeringene kunne bruke haugevis av penger til å bygge skoler, sykehus, hus og alle andre grunnleggende ting som forutsetter en sivilisert eksistens. Ørkener ville blomstre, produksjonen ville skyte til himmels og menneskeheten – formentlig – ville leve lykkelig etterpå. Amen.

26 år er kanskje lenge for et menneskes liv. Men for historien utgjør det bare et flyktig øyeblikk. Og likevel i dette ubetydelige segmentet i menneskets historie er alt forandret, og som Hegel berømt forutså, er ting blitt forandret til det motsatte. I dag finnes det ikke en stein igjen av disse dagenes selvsikre spådommer.

Andre tanker

Dessverre for Francis Fukuyama er det ikke så lette å feie bort historien. Og nå erklærer den hevn. I 1992, svevende på borgerskapets eufori, oppslukt av Sovjetunionens fall, publiserte denne amerikanske politiske teoretikeren en bok med den interessante tittelen: Historiens slutt og den siste mann .

I denne boken kan vi lese følgende:

«Hva vi kan være vitne til er endepunktet i menneskehetens ideologiske evolusjon og universaliseringen av det vestlige liberale demokratiet som det endelige menneskelige styresett.«

Men i en artikkel publisert i New Statesman den 17. oktober i år, er tonen ganske annerledes:

«Det jeg sa da [1992] er at et av problemene med det moderne demokratiet er at det gir fred og velstand, men folk vil ha mer enn det … liberale demokratier prøver ikke engang å definere hva et godt liv er, det er opp til individene, som føler seg fremmedgjorte, uten mening, og det er derfor det å bli med i disse identitetsgruppene gir dem en fellesskapsfølelse. «

Hans kritikere, sa han, «har sannsynligvis ikke lest hele boka [ The End of History ], Den siste Mann-delen, som egentlig handlet om noen av demokratiets potensielle trusler.»

Fukuyama, en regjeringsbyråkrat i Reagan-Bush årene, stod opprinnelig nært den neokonservative bevegelsen. Dette forklarer trolig entusiasmen hans for markedsøkonomien og liberalismen. Men hard erfaring har ført ham til å forandre seg, i det minste i en viss grad.

Fukuyama støttet Irak-krigen, men i 2003 konkluderte han med at det var en stor feiltakelse i amerikansk politikk. Han har også begynt å kritisere slike nyliberale shibboleter som finansiell deregulering, noe som var delvis ansvarlig for den katastrofale økonomiske krasjen i 2008. Han er også en kritiker av euroen, eller i det minste av dens «udugelige skapelse»:

«Dette er alle elite-styrte retningslinjer som viste seg å bli ganske katastrofale, dette er en grunn til at vanlige mennesker opprøres.«

Marx hadde rett!

For å illustrere Fukuyamas dramatiske hjertebytte, gjensiterer vi noen utdrag fra New Statesman- artikkelen:

» Historiens slutt var et slag rettet mot marxister som betraktet kommunismen som menneskehetens endelige ideologiske scene. Hvordan så han på sosialistens gjenoppblomstring igjen i Storbritannia og USA? spurte jeg Fukuyama, «Alt avhenger av hva du mener med sosialisme. Eierskap av produksjonsmidler – unntatt i områder der det tydelig kreves, som offentlige tjenester – jeg tror ikke det kommer til å fungere.

«” Hvis du mener omfordelingsprogrammer som prøver å rette opp denne store ubalansen i både inntekter og rikdom som har oppstått, ja da,  tror jeg ikke bare at det kommer tilbake, den burde komme tilbake. Denne utvidede perioden, som startet med Reagan og Thatcher, da dette settet med ideer om fordelene med uregulerte markeder fikk tak, har på mange måter hatt en katastrofal effekt.

«Angående sosial likhet har det ført til fagforeningenes svekkelse ordinære arbeidere har fått en svekket forhandlingskraft, sammen med at en oligarkisk klasse har økt nesten overalt, som deretter utøver en uheldig politisk makt. Når det gjelder finansens rolle, hvis det er noe vi lærte fra finanskrisen, er det at du må regulere sektoren fordi de vil få alle andre til å betale. Hele denne ideologien er dypt innebygd i euroområdet, og innstrammingene som Tyskland har pålagt Sør-Europa har vært katastrofalt.”

“Fukuyama, til min overraskelse, la til:» På dette tidspunktet ser det ut for meg at visse ting Karl Marx sa, viser seg å være sanne. Han snakket om overproduksjonskrisen … at arbeidere ville bli fattige og at det ville være en utilstrekkelig etterspørsel . » (Min utheving, AW)

La oss overse det at Fukuyama demonstrerer en manglende forståelse av marxistisk økonomi ved å blande overproduksjon med den keynesiansk idéen om forbruk. Etter så mange år med markedsøkonomiens hjernevask i skolene, var det for mye å be om at han hadde forstått Marx.

Ikke desto mindre er det signifikant at en slik fremtredende forsvarer av kapitalismen og kritiker av sosialismen nå trekker konklusjonen om at den marxistiske analysen av kapitalistiske kriser i utgangspunktet var korrekt, at den urestriktive frie markedsøkonomien har ført til fattigdom på den ene siden og et obskønt og uanstendig rikt kapitalistisk oligarki på den andre siden.

Og han har helt rett når han sier at, hvis dette ikke bedres, vil dette oligarkiet (både i USA og i Europa) «få alle til å betale». I virkeligheten skjer det allerede.

Fukuyama kommer ikke med noen løsning

Det er selvsagt en stor grad av tilfredshet å se at selv denne ultraforsvareren av kapitalismen har begynt å forstå dens reaksjonære natur. Fukuyama oppfører seg imidlertid som en lege som etter å ha kommet med en svært omfattende liste over pasientens symptomer, ikke kommer med noen kur.

Fukuyama er klar over de fryktelige berøvelsene som skyldes finanskapitalens herjing og anarkiet i markedssystemet. Han har klart å se det, som deles av et stadig økende antall mennesker, at økonomien må kontrolleres. Men han kommer til kort når den endelige konklusjonen skal tas, den at de gigantiske monopolene og bankene som utøver et brutalt diktatur over hele verden, må helt og holdent tas ut av de private hendene.

På den ene siden krever han en retur til sosialismen. Problemet er at han ikke aner hva sosialisme er. Han sier at «eierskap av produksjonsmidler» (unntatt i offentlige tjenester) ikke kommer til å fungere. Men Fukuyama har selv trukket konklusjonen om at det er det private eierskapet over produksjonsmidlene som ikke virker, eller rettere sagt, at det virker til skade for økonomiske og sosiale fremskritt og forårsaker elendighet, fattigdom og nød for menneskehetens store flertall.

Det er nå klart for de blindeste av de blinde at den uplanlagte kapitalistiske økonomien er oppskrift på kaos, forstyrrelse, sløsing, misforvaltning og korrupsjon i stor skala. Enda verre er den ubegrensede grådigheten etter profitt, dette systemets eneste motorkraft, ødelegger miljøet, forgifter luften vi puster, maten vi spiser og havene og skogene som er grunnlaget for alt liv på planeten.

Alvorlige problemer krever alvorlige løsninger. Den spanske sosialisten, Largo Caballero, sa en gang at du ikke kan kurere kreft med aspirin. Fukuyama taler for nasjonaliseringen av offentlige tjenester fordi «det kalles for». Der er vi helt enige med ham. Men hvorfor kalles det ikke for når det for eksempel gjelder bankene, som har vist en fullstendig manglende evne til å administrere og kontrollere de store mengdene av folks penger på en ansvarlig måte?

Den monstrøse spekulasjonen, korrupsjonen og bankenes udugelighet var den umiddelbare årsaken til finanskrisen i 2008, vi lever fortsatt med konsekvensene. Til slutt måtte disse talsmennene for den frie markedsøkonomien, som motsatte seg ethvert forslag for statlig inngripen i økonomien, bli reddet ved at store mengder med offentlige penger ble injisert inn i økonomien.

I stedet for å gå i fengsel, som de virkelig fortjente, ble de belønnet for inkompetansen med blendende summer stjålet fra statskassen. Det er derfor vi i dag har kolossale offentlige underskudd, som vi får vite, må betales. De fattige subsidierer de rike. Dette er Robin Hood i revers.

Samtidig blir vi informert om at det ikke finnes penger til å betale for nødvendige ting som skoler, sykehus, for eldre, pensjoner, utdanning, veier og sanitæranlegg – som alle er i beklagelig tilstand i Storbritannia og de andre rikeste landene i verden.

Hvis det er en sektor i økonomien som roper ut for ekspropriasjon, er det de store bankene. Hvorfor ønsker Mr Fukuyama å la dem være i private hender? Hvis vi begrenser nasjonaliseringen til offentlige tjenester, vil de viktigste sektorene i økonomien forbli som de er – i hendene på det mektige oligarkiet som Fukuyama kritiserer. Denne type sosialisme ville ikke løse noe.

Det er klart her at hovedproblemet er at Fukuyama forvirrer sosialisme og statlig eierskap med det byråkratiske og totalitære regime som eksisterte i Sovjetunionen. Det mislyktes absolutt, og det var dømt til å mislykkes. Trotskij påpekte at den nasjonaliserte planøkonomien trenger demokrati, akkurat som menneskekroppen trenger oksygen.

Det er ingen motsetning mellom en nasjonalisert, planlagt økonomi og et fullstendig demokrati. Virkelig sosialisme er basert på arbeidernes aktive deltakelse, både i utarbeidelsen av en produksjonsplan og dens gjennomføring. Ved dette mener vi ikke bare det industrielle proletariatet, men alle produktive grupper: forskere, økonomer, teknikere, ledere inkludert.

Uten arbeidernes kontroll og ledelse vil økonomien uunngåelig stanse opp, akkurat det skjedde i Sovjetunionen. Den venezuelanske erfaringen gir oss enda en dårlig pekepinn på hvordan en byråkratisk kontroll over nasjonaliserte industrier påvirker økonomien.

Den kinesiske veien?

Fra artikkelen ser det ut som at Fukuyama mener at det eneste plausible alternativet til det liberale demokratiet ikke er sosialisme, men Kinas kapitalistiske modell:

«Kineserne argumenterer åpenlyst for at det er en overlegen modell fordi de kan garantere stabilitet og økonomisk vekst i det lange løp på en måte som et demokrati ikke kan … hvis de etter enda tredve år er større enn USA, at kinesere er rikere og at landet fortsatt holdes sammen, vil jeg si at de har et reelt argument. «

Men han advarte at «regimets virkelige test» vil være hvordan det ter seg under en økonomisk krise.

Fukuyamas forvirring er veldig godt illustrert av disse linjene. Han var en empiriker for 26 år siden da han hadde illusjoner om markedsøkonomien fordi det så ut til å vokse kontinuerlig. I dag er han fremdeles en empiriker, med den forskjellen at hans beundring overfor Kina har økt i samme grad som beundringen hans overfor vestlig kapitalisme («liberalisme») har avtatt.

Det er sant at den kinesiske økonomien i de siste årtiene har hatt en rask vekst. Men samtidig som den gikk inn i den verdenskapitalistiske økonomien har den tatt til seg alle motsetningene i kapitalismen. Kina lider nå av overproduksjon, noe som har ført til en fallende vekst og økt arbeidsledighet.

Kinas offisielle vekstrate er i år på 6,5 prosent. Men Kina trenger en vekst på minst 8 prosent per år bare for å absorbere befolkningsveksten. Dessuten, som Fukuyama hinter, er den kinesiske økonomien sårbar for økonomiske ringvirkninger fra den bredere verdensøkonomien, når den finner stadig større vansker med å selge overskuddsproduksjonen og befinner seg i en åpen handelskrig med Amerika.

Det er også ironisk at en mann som hevder å stå for liberalt demokrati, ser på Kina som et eksempel, da det kinesiske regimet ikke akkurat er kjent for å respektere menneskerettigheter eller å være demokratisk. Faktisk kombinerer Kina noen av de verste trekkene til den stalinistiske totalitarismen sammen med kapitalismens negative egenskaper. Langs denne veien er det ingen håp for hverken Kinas eller noen andre lands arbeidere.

Kapitalisme innebærer krig

Verden har uten tvil aldri befunnet seg i en så ustabil stilling. Faktisk, så lenge Sovjetunionen eksisterte, eksisterte det en relativ stabilitet som gjenspeilte likevekten mellom Russland og USA. Men den gamle verdensorden har brutt sammen, og det finnes ikke noe som kan ta dens plass.

Vi har kommet ganske langt siden de skjønnmalte spådommene om en verden av fred og velstand etter Berlinmurens fall. Dagens virkelige verden har absolutt ingenting til felles med det perspektivet. Tvert imot har vi krig etter krig. Om man ser bort fra de forferdelige krigene som har lagt Irak, Syria og Jemen i grus, har det vært en rekke monstrøse kriger i Afrika.

Den forferdelige borgerkrigen i Kongo førte til en nedslakting av minst 5 millioner menn, kvinner og barn. Den nådde ikke engang avisenes forsider. President Trump rev i stykker avtalen med Iran som skulle hindre landet i å skaffe seg kjernevåpen. Nå annonserer han beslutningen sin om å rive i stykker avtalen Regan og Gorbachev skrev under på for å begrense kjernevåpenprogrammene i USA og Russland.

Fukuyama er bekymret for potensialet for en krig mellom USA og Kina:

«Jeg tror det vil være veldig tåpelig av folk å utelukke dette, jeg kan tenke på mange scenarier der en slik krig kan starte. Jeg tror ikke det ville være et bevisst angrep fra et land mot det andre – som da Tyskland invaderte Polen i 1939 – det vil sannsynligvis komme av en lokal konflikt over Taiwan, over Nord-Korea, eller muligens av en konfrontasjon i Sør-Kinahavet som eskalerer. «

Sikkert er at motsetningene mellom Amerika og Kina svært alvorlige. De finner uttrykk i handelskrigen som ensidig erklæres av Donald Trump, som lett kan eskalere inn i noe langt mer alvorlig, noe som kan velte hele verdensøkonomien. Tilsvarende betraktes den kinesiske fremgangen i Asia, spesielt forsøket på å dominere regionens hav, som en trussel av USA.

Det innebærer ikke, som noen tror, ​​at en tredje verdenskrig er nært forestående. Under moderne forhold vil en verdenskrig ha en ødeleggende effekt på alle parter. Og kapitalistene går ikke til krig for moro skyld, men for å erobre markeder, for profitt og innflytelse. Derfor, selv om Mr. Trump spruter ild og svovel i alle taler, må et slikt utfall utelukkes.

Likevel vil vi hele tiden bevitne mindre kriger – «mindre» i samme betydning som krigene i Irak og Syria, som i den moderne verden har forferdelige konsekvenser. Men krig er bare en refleksjon av de uunngåelige motsetningene mellom land, som på kapitalismens grunn, må sloss mot hverandre for markeder som sultne hunder som sloss over et stykke kjøtt. Kapitalisme betyr krig, og for å unngå krig må årsaken fjernes.

Historiens hjul

Da Hitlers triumferende hær inntok Paris i 1940, fant en interessant samtale sted mellom en tysk og en fransk offiser. Den tyske, oppblåst med erobrerens arroganse, skrøt av at hans nasjon til slutt hadde fått hevn for det ydmykende nederlaget fra Første Verdenskrig. Den franske offiseren snudde seg til ham og sa: «Ja, historiens hjul har gått rundt. Det vil gå rundt igjen.» Noen år senere viste prediksjonen hans å være riktig.

Siden Sovjetunionens fall har historiens hjul igjen gått rundt. Til tross for kapitalistenes spådommer har historien kommet tilbake med hevn. Plutselig ser verden ut til å bli rammet av rare og hittil usette fenomener som trosser alle de politiske ekspertenes forsøk på å forklare dem.

Folket i Storbritannia stemte i en folkeavstemning for å forlate EU – et resultat som ingen forventet, noe som forårsaket sjokkbølger over hele verden. Men disse var ingenting i forhold til tsunamien som det amerikanske presidentvalget forårsaket: enda et resultat ingen forventet, inkludert mannen som vant.

Valget av Donald Trump var enda et jordskjelv. Disse hendelsene er en bekreftelse på den dramatiske ustabiliteten som har rammet hele verden. Over natten har den gamle sikkerheten forsvunnet. Det er en generell gjæring i samfunnet, og en følelse av utbredt usikkerhet fyller den herskende klassen og dens ideologer med store forvarsler.

Politiske kommentatorer snakker med frykt for fremveksten av noe de kaller «populisme»: et ord som er like elastisk som det er meningsløst. Bruken av slik amorf terminologi betyr bare at de som bruker den, ikke aner hva de snakker om.

I strenge etymologiske termer er populisme bare en latinsk oversettelse av det greske, «demagogi». Begrepet er brukt med samme smak som en dårlig maler fyller en vegg med et tykt lag maling for å dekke feilene sine. Det er brukt til å beskrive et så bredt utvalg av politiske fenomener at det mister alt reelt innhold.

Den politiske og sosiale gjæringen skaker hele verdens grunn og er bare et symptom på en langt dypere krise: ikke nyliberalismens krise, som bare er en bestemt form for kapitalisme, men en terminal krise i det kapitalistiske systemet.

Denne krisen er dømt til å vare lenge. På kapitalismens basis finnes det ingen løsning på den. Regjeringer vil komme og falle og pendelen vil svinge fra venstre til høyre og fra høyre til venstre, noe som gjenspeiler at massene stadig mer desperat forsøker å finne en vei ut av krisen.

Den såkalte populismen er bare en refleksjon av dette faktum. Massene lærer av erfaring, og har ingen annen måte å lære på. Erfaring er en veldig hard skole, og lærdommen vil være bitter. Men til slutt vil det læres.

En ting er veldig klart. Borgerskapet har ingen anelse om hvordan man kommer ut av denne krisen. Dens politiske og økonomiske representanter viser alle tegn på forvirring og desorientasjon karakteristisk for en klasse som har overlevd sin historiske nytteverdi, en klasse uten fremtid, og er lite oppmerksom på det faktumet.

Apologetene til den kapitalistiske liberalismen klager bittert over oppslutninger om politikere som Donald Trump, en antitese til det som kalles «liberale verdier». For slike mennesker virker dette som et mareritt. De håper at de vil våkne opp og oppdage at alt bare var en ond drøm, og at det vil komme en bedre dag i morgen. Men for den borgerlige liberalismen, vil det ikke komme noen gjenoppvåkning eller morgendag.

Erklæringene til Francis Fukuyama, fra dette synspunkt, har en betydelig symptomatisk betydning. Denne tidligere liberaleren har mistet all tro på kapitalismens fremtid, men kan ikke se noe levedyktig alternativ til den. Som alle av kapitalismens strateger ser han fremtiden » gjennom et glass, som mørk». Hans teoretiske håpløshet er uttrykket til håpløsheten i selve systemet.

Fremtiden tilhører ikke det dekadente og bankerotte borgerskapet, som ikke klarer å se lenger enn nesetippen sin, men til samfunnets eneste virkelig progressive kraft, den ene kraften som produserer all verdi som skapes i samfunnet: arbeiderklassen. Gjennom egen erfaring vil denne klassen komme til å forstå at den eneste veien fremover er den genuine sosialismens vei.