Selv om fascismen idag ikke utgjør samme trussel som på tredvetallet er den spanske revolusjonen full av lærdommer for dagens revolusjonære. Hvordan man bekjemper fascismen– og hvordan man ikke gjør det. Denne teksten ble skrevet av Ralph Lee og Ted Grant som en introduksjon til Trotskijs tekst fra 1937: Lærdommer fra Spania- den siste advarsel
Forkledd som agitasjon for fredsalliansen prøver nå folkefronten i England å entre den politiske arenaen. De liberale spisser ørene oppmerksomt, Arbeiderpartiet hever hodene sine kraftig imot prosjektet og kommunistpartiet, de som har oppfordret til agitasjon bruker alle ressurser tilgjengelig for at denne folkefronten skal bli et faktum. Det er høyest nødvendig at britiske arbeidere trekker konklusjoner fra hendelsene i Spania, for å undersøke erfaringene fra folkefronten i praksis slik at man kan møte morgendagens problemer.
Leon Trotskij har i en serie artikler og pamfletter konsistent pekt ut veien de spanske massene må gå om fascismen skal erobres og har konsistent kalt for den eneste guiden, det revolusjonære arbeiderpartiet, til å ta frontposisjonen for å vekke de spanske massene. Trotskij konkluderer i sin pamflett Revolusjonen i Spania skrevet i 1931 med disse ordene: For en suksessfull løsning på disse problemene kreves følgende tilstander, et parti, nok en gang et parti og atter en gang et parti!
Betingelsene for arbeidernes seirer over reaksjonen er da oppsummert, fortsatt ikke oppnådd, dette er lærdommen som må bli overført til arbeiderklassen sin bevissthet i England som i Spania.
Mens de spanske fascistene åpent gjorde seg klare med hjelp utenfra for å få inn det første slaget klarte ikke folkefront-regjeringen mistenkelig nok å gjøre seg klare til å knuse fienden raskt og enkelt. Hæren ble uforstyrret etterlatt i hendene til reaksjonære, rett under nesen på regjeringen klarte de å bygge en kraftig base blant maurerne[1] som fant kjedene til nye regjeringen minst like krevende som kjedene til monarkiet og derfor ble lett offer for Franco sine tvilsomme løfter. På en annen side så ble arbeiderne forhindret av sine reformistiske ledere fra å ta de stegene som var nødvendig for å sinke fascistene sine planer-opprettelsen av arbeider milits og fabrikk komiteer. Når det ble på tross av lederens forespørsel om ikke å provosere reaksjonen, ikke agitere mot deres republikanske kapitalistiske partnere i folkefronten, gjennomført streiker og land beslaglagt av bøndene møtte regjeringen dette med å arrestere de streikende, bryte opp arbeider møter, sensurering av arbeideraviser og skyting av bøndene. Slik lyder historiene overrakt av pressen sine utsendinger og de offisielle kommunikasjonskanalene i månedene folkefronten regjerte før borgerkrigen. På denne måten klarte å folkefronten i månedene før Franco sitt opprør å binde massen og drive mange av dem over i motsatt leir der de sluttet seg til maurerne for å stå imot den demokratiske regjeringen som stod for lidelse og undertrykkelse.
Hverken folkefronten eller noen annen kapitalistiske regjering kunne løse problemene i det moderne Spania. Fem millioner bønder som manglet nok land, tre millioner av dem uten land ble kvalt av beskatning og sult. Bare ekspropriasjon av de store landeierne og fordeling av landet blant fattigste bøndene kunne lindre deres hungersnød. Men denne løsningen var umulig under kapitalismen for hele strukturen til det spanske bankvesenet hviler på lån på landet, slik at ruinering av landeierne ville føre til ruinering av kapitalistene og banksjefene. Kun et spansk oktober kan, ved å gi nådestøtet til kapitalistene og de landeiende klassene lindre sulten til de forsvinnende massen på landsbygda.
Levekårene til arbeiderne i byene presenterte også et problem som ikke kunne løses under kapitalismen. Spansk industri født for sent til å konkurrere med billige varer produsert i velutviklet utenlandsk industri som flyter inn på et godt voktet marker klarer ikke å finne et hjemmemarked på grunn av den fattige bonde befolkningen. Marx og Lenin har lært oss at det er ikke er noen vei ut for arbeiderne fra deres fengsel av magre lønninger og voksende arbeidsledighet uten å bryte ned barrierene til kapitalismen og sørge for at arbeiderklassen tar kontroll over industrien.
I de første månedene av borgerkrigen så spanske arbeiderne på dette som en viktig vei i kampen deres mot reaksjonen, for det er ikke med bare militære metoder alene at Franco kan bekjempes. Nødvendige tiltak for å vekke massene, som ga dem noe å kjempe for ble satt i gang, fabrikk, landsby og bedriftsråd og arbeidere domstoler ble satt opp, samt arbeider politistyrker og milits ble satt i gang. Begynnelsen på den arbeiderstaten som oppstod kunne da føre revolusjonær krig mot fascistene og eksistere side om side med folkefronten som en utfordring mot dens autoritet og samtidig bryte bort dens funksjoner.
Det kommunistiske og det sosialistiske partiet kom så til redning for den kapitalistiske regjeringen som var truet med utryddelse. De gikk inn i folkefrontregjeringen og Caballero omtalt som ‘’den spanske Lenin’’, ble statsminister. Sakte men sikkert ble erobringene til arbeiderne fikset tilbake i navnet til forsvar av demokratiet. Arbeider militsen ble oppløst inn i den republikanske hæren og arbeider domstolene og arbeider politiet ble avskaffet.
Den prosessen pågikk i Catalonia hvor POUM gikk inn i koalisjonsregjeringen og erklærte den for en arbeiderregjering. Men POUM erklærte også at borgerkrigen var et fundamentalt spørsmål om sosialisme mot kapitalisme, a sannhet som undergravere selve grunnlaget til folkefronten. Republikaneren og stalinistene forente seg i en kampanje for å sverte POUM og anklage dem for å være betalt av Franco, drive dem fra regjeringen, undertrykte dens propaganda og arresterte dens ledere.
I begynnelsen av mai 1937, påbegynte regjeringen sitt provokative angrep på arbeiderne for å gjeninnta fabrikkene og bygningen under arbeiderkontroll. Arbeidernes motstand ble nedkjempet og kontroll over økonomien og militæret falt tilbake til de borgerlige.
Alternativene som konfronterer de spanske massene i dag er på en hånd Franco sin seier og starten på et totalitært regime eller på den andre hånden den problematiske seieren til et kapitalistisk regime som har brukt og ødelagt Spania og som kun kan styre gjennom et tynt forkledd diktatur.
Fra opprettelsen av har folkefronten i sitt program frasagt sosialistiske og på til semisosialistiske løsninger. Det var åpent og klart vokteren til kapitalistiske eiendom, mens det ristet store planer for fremtidige reformer foran øynene til folk for å distrahere dem fra deres nåværende ulykke. Den prosjekterte folkefronten i England har kuttet etter samme mønster. ‘’Enhver ide om ekte sosialisme må tilsidesettes for nå’ ’erklærte Sir Stafford Cripps in Tribune (14 Aprilm1938) i sin bønn for en ‘’demokratisk front’’ regjering. Avisen Daily Worker støtter den liberale kandidaten i et suppleringsvalg mot Labour kandidaten og flirer av Labour sin ‘’store oppdagelse’’ at liberale ikke er sosialister, som om liberale noen gang har påstått dette’’ (11 mai,1938).
For England så vel som for Spania er kampen mot fascismen en kamp for sosialisme. Våpenplanene og matplantene, hysteri om spioner og forhåndsregler for flyangrep advarer arbeiderne om at fredsperioden nærmer seg slutten. Den amerikanske resesjonen i industrien har spredt seg til England; i det første månedene i 1938 nedgangen av kapital utstedelse,33.000.000 mot 49.505.000 for tilsvarende periode i fjor, indikerer dimensjonene til den kommende industrielle nedgangen. Den økende ansettelsen i våpenindustrien og økt rekruttering til hæren maskerer for nå veksten til industriell arbeidsledighet, og den skiftende gravitasjon senteret i den nasjonale økonomien er ikke tydelig i generell statistikk om handel industri grunnet at den kunstige stimulansen skjuler prosessen for økonomisk sammenbrudd. Sykdommen som griper kapitalismens vitaler i forfall produserer som sitt symptom febrilsk aktivitet i visse bransjer innenfor industriell aktivitet, fulgt av en falsk trygghetsfølelse kjennetegnes som førkrigs velstand, deliriet før krisen.
Så lenge førkrigs boomen fortsetter, og de britiske massene fortsetter i en forholdsvis passiv tilstand, motstår fagforenings og arbeiderpartiets høyre byråkrater folkefronten. Når massene begynner å bevege seg, som de gjorde i Spania og Frankrike, mot en militant sosialistisk løsning på deres vanskeligheter, vil Arbeidsbyråkratiet ikke skremme for å følge eksemplet på sine kolleger i Spania og Frankrike for å sette et telt på massebevegelsen og føre den inn i de sikre sideveiene til folkefronten. Hvis de i dag motstår folkefronten, er det ikke fordi det er den åpne, forræderske forlatelsen av selve sosialismen, men fordi de er ganske fornøyd med sin egen status i det kapitalistiske samfunnet, fordi de frykter den uunngåelige eksponeringen som tar av politisk makt vil utsette dem. I dag angriper de liberale som ikke-sosialister, i morgen vil de rettferdiggjøre og forsvare dem, og arbeide hånd i hånd med dem i den «streikebrytende konspirasjonen» til folkefronten, som deres reformist brødre fra kommunistpartiet allerede gjør.
Kommunistpartiet i England ber om en folkefront og støtter de Liberale på et program om ‘’våpen for Spania’’ ‘’forsvar for demokratiske friheter’’ ‘’økonomisk og sosial fremgang for folket’’. Den Franske folkefronten som satt ved makten ga ingen våpen til Spania; de franske koloni slavene fra Nord-Afrika og Indokina fikk deres del av demokratiske friheter i form av kuler fengselsstraffer. Den franske folkefronten småspiste på konsesjonene tatt fra overklassen gjennom direkte streik gjennomført av de franske arbeiderne og frustrert sine lønnsgevinster ved valuta manipulering. De liberale og progressive kapitalistene tilbyr istedenfor reformer bare hule løfter om reformer.
Tidligere skriverier fra kommunistpartiet beviser at de er klare over den forræderske rollen liberale spiller. I dag så klarer de å utnytte det ryktet for militantisme som har blitt vunnet av arbeidet til medlemmer i fagforeningers kamper for lede militante arbeider på den politiske kursen satt av deres mestere i Kremlen. Stalin og hans selskap er klare til å ofre de sosialistiske aspirasjonene til den britiske arbeiderklassen for en krigsallianse med det britiske borgerskapet og for dette har de beordret en folkefront i Storbritannia. Kommunistpartiets ledelse hopper for å adlyde: de motsier rett som det er sine egne argumenter fra noen måneder tilbake, de bevist og med vilje manøvrerer arbeiderne til å støtte en koalisjonsregjering med klassefienden, de setter bind for øynene på arbeiderne mens liberale gjør klar dolken som skal settes i ryggen på dem.
Kommunistpartiet utfører sitt forræderske arbeid med høye rop om ‘’enighet’’ ‘’enighet’’! Men den britiske arbeiderklassen utgjør faktisk to tredjedeler av befolkningen, og ville dra med seg majoriteten av den lavere middelklassen om den fortsatte fremover med et program som inneholder sosialistiske krav. Arbeiderklassen trenger ikke noen allianse med klassefiender, minst av alt med forfalte og bakrute liberale. De vet instinktivt at enighet er kraftig våpen i deres kamp-arbeiderklassens kampenhet. Folkefronten er en karikatur av enighet. Den ekte forente fronten på klasse basis binder sammen arbeiderne, deres organisasjoner, deres partier på et program om felles kamp er det behovet vi trenger i dag, den eneste metoden som kan forsvare de rettighetene og privilegiene arbeider har vunnet etter generasjoner med kamp og offer. Vellykket forsvar av de konsesjonene som har blitt gitt må til slutt lede til en kampanje for arbeidere rettigheter og arbeidermakt.
Lærdommen fra Spania er advarsel til verdens arbeidere og mest av alt til britiske arbeidere. Gårsdagens drama i Spania blir øvd på i England i dag. I morgen vil det bli spilt ut om de britiske arbeidere har mislyktes å forstå oppgavene historien har gitt dem. For å takle disse oppgavene trenger arbeiderklassen framfor alt et parti, nok en gang et parti, igjen et parti!
[1] Maurerne var navnet på de marokkanske troppene i Afrika hæren som befant seg i den spanske kolonien nord i Marokko. De ble senere en viktig del av den nasjonalistiske hæren grunnet deres kamperfaring, brutalitet og lojalitet til Franco.