I denne teksten analyserer Trotskij den spanske revolusjonen 1931-1937 og forklarer hvordan de ulike delene av arbeiderbevegelsens feiltagelser og svik ryddet veien klar for Francos fascistiske troppers seier.

Alle generalstaber studerer nøye de militære operasjonene i Etiopia, i Spania, i det fjerne østen, som forberedelse til den store fremtidige krigen. Det spanske proletariatets kamp, en brennende flamme i den kommende verdensrevolusjonen, bør ikke studeres mindre nøye av de revolusjonære. På denne betingelsen og kun denne betingelsen, vil kommende begivenheter ikke ligge bak oss.

Tre ideologier kjemper – med ulike krefter – i den såkalte republikanske leiren, nemlig mensjevismen, bolsjevismen og anarkismen. Når det gjelder de borgerlige republikanske partiene, hadde de heller ikke uavhengige ideer eller uavhengig politisk betydning, og de var bare i stand til å opprettholde seg selv ved å ri på anarkistene og reformistene. Videre er det ingen overdrivelse å si at lederne av spansk anarkosyndikalisme gjorde alt for å benekte sin egen doktrine og faktisk redusere dens betydning til null. I virkeligheten var det to doktriner som kjempet i den såkalte republikanske leiren – mensjevismen og bolsjevismen.

Ifølge sosialistene og stalinistene, dvs. mensjevikene av første og andre orden, var den spanske revolusjonen fremkalt for å løse sine «demokratiske» oppgaver, der en enhetsfront med det «demokratiske» borgerskapet var uunngåelig. Fra dette synspunktet er alle og ethvert forsøk fra proletariatets side på å gå ut over det borgerlige demokratis grenser ikke alene forhastet, men også skjebnesvangert. Dessuten er det ikke revolusjonen, som står på dagsordenen, men kampen mot den opprørske Franco.

Fascismen er imidlertid ikke føydal, men en borgerlig reaksjon. En suksessfull kamp mot borgerlig reaksjon kan kun føres med den proletariske revolusjonens krefter og metoder. Mensjevisme, som selv er en gren av borgerlig tenkning, har ingen og kan ikke ha noen anelse om disse kjensgjerningene.

Bolsjevik-synspunktet, som kun ble uttrykt klart av den unge seksjon av 4. Internasjonale, tar utgangspunkt i teorien om den permanente revolusjon; nemlig, at selv rent demokratiske problemer, som likvideringen av semiføydal jordeiendom, ikke kan løses uten proletariatets makterobring; men det stiller så igjen den sosialistiske revolusjonen på dagsordenen. Enn videre reiste de spanske arbeiderne selv under de aller første stadier av revolusjonen i praksis ikke bare demokratiske krav, men også klart sosialistiske. Kravet om å ikke overtre det borgerlige demokratiets skranker betegner i praksis ikke et forsvar for den demokratiske revolusjonen, men en fornektelse av den. Kun gjennom en omveltning i de agrariske relasjonene kunne bøndene, den store massen av befolkningen, ha blitt forvandlet til et maktfullt bolverk mot fascismen. Men jordeierne er intimt forbundet med handels-, industri- og bankborgerskapet og den borgerlige intelligentsiaen, som avhenger av dem. Proletariatets parti sto således overfor et valg mellom å gå med bøndenes masser eller med det liberale borgerskapet. Det kunne bare være én grunn til å innbefatte bøndene og det liberale borgerskapet i den samme koalisjonen på samme tidspunkt: å hjelpe borgerskapet med å bedra bøndene og således isolere arbeiderne. Den agrariske revolusjonen kunne bare ha blittt fullført imot borgerskapet og derfor kun i kraft av proletariatets diktatur. Der finnes ikke noen tredje mellomliggende styreform.

Fra teoriens standpunkt er den mest forbløffende ting ved Stalins spanske politikk den fullstendige ignoransen av Leninismens ABC. Etter en forsinkelse på flere årtier – og hvilke årtier! – har Komintern fullkomment rehabilitert mensjevismens doktrine. Mer enn det, Komintern har gjort denne doktrinen mer «konsistent» og enda mer absurd. I det tsaristiske Russland, på terskelen til 1905, hadde formelen om en «rent demokratisk revolusjon» i dette tilfelle umåtelig flere argumenter bak seg enn i 1937 i Spania. Det er ikke forbausende, at mensjevismens «liberale arbeiderpolitikk» i det moderne Spania er blitt forvandlet til stalinismens reaksjonære anti-arbeiderpolitikk. Samtidig er mensjevikenes doktrine, denne karikatur av marxismen, blitt forvandlet til en karikatur av seg selv.

Folkefrontens «teori»

Det ville imidlertid være naivt å tro, at Kominterns politikk i Spania utspringer av en teoretisk «feiltagelse». Stalinisme er ikke veiledet av marxistisk teori, eller for den sags skyld av noen teori overhodet, men av Sovjet-byråkratiets empiriske interesser. I deres innerste kretser håner de sovjetiske kynikerne Dimitrovs «filosofi» om Folkefronten. Men de har til deres disposisjon for å bedra massene store kadrer av propagandister av denne hellige formel, oppriktige og bedrageriske, tåper og svindlere. Louis Fischer med sin ignoranse og selvgodhet, med sin provinsielle rasjonalisme og medfødte døvhet for revolusjon, er den mest frastøtende representant for dette utiltrekkende broderskap. «Foreningen av progressive krefter»!, «Folkefrontsideens triumf!», «Trotskistenes angrep mot de anti-fascistiske rekkers enhet!» … Hvem vil tro, at Det kommunistiske Manifest ble skrevet for nitti år siden?

Folkefrontens teoretikere rekker egentlig ikke lenger enn til aritmetikkens første regel, det vil si addisjon: «Kommunister» pluss sosialister pluss anarkister pluss liberale gir tilsammen en sum, som er større enn deres respektive isolerte antall. Det er hele deres visdom. Aritmetikk alene er imidlertid ikke tilstrekkelig her. Der er i like så høy grad bruk for mekanikk. Loven om kreftenes parallelogram passer like så vel til politikk. I et sådant parallelogram vet vi, at resultantkraften er kortere, jo mer de sammensatte kreftene avviker fra hverandre. Når politiske allierte er tilbøyelige til å trekke i motsatte retninger, kan resultantkraften vise seg å være lik null.

En blokk av forskjellige politiske grupperinger i arbeiderklassen er noen ganger fullstendig uunnværlige for løsningen av felles praktiske problemer. Under visse historiske omstendigheter er en slik blokk i stand til å tiltrekke de undertrykte småborgerlige massene, hvis interesser er knyttet til proletariatets interesser. En slik blokks forente styrke kan vise seg å være langt sterkere enn summen av hver av dens bestandelers styrker. Motsatt er den politiske alliansen mellom proletariatet og borgerskapet, hvis interesser på fundamentale spørsmål på den nåværende epoken avviker i en vinkel på 180 grader, som en generell regel kun i stand til å lamme proletariatets revolusjonære kraft.

Borgerkrig, der åpen tvang er lite effektiv, kreves det av deltagerne en ånd av ytterste selvfornektelse. Arbeiderne og bøndene kan kun sikre seieren, om de er engasjerte i en kamp for egen frigjørelse. Under disse betingelsene betyr det å underordne proletariatet under borgerskapets lederskap på forhånd å sikre nederlaget i borgerkrigen.

Disse simple sannhetene er minst av alt produktet av en rent teoretisk analyse. Tvertimot, de representerer den uangripelige utledningen av all historisk erfaring, begynnende fra i hvert fall 1848. Det borgerlige samfunns nyere historie er fylt med alle slags folkefronter, dvs. de mest forskjellige politiske kombinasjoner med henblikk på å bedra det arbeidende folk. Den spanske erfaringen er et nytt og tragisk ledd i denne kjeden av forbrytelser og forræderi.

Allianse med borgerskapets skygge

Politisk mest slående er det forholdet, at den spanske Folkefronten i realiteten manglet selv et kreftenes parallelogram. Borgerskapets plass var tatt av dens skygge. Formidlet gjennom sosialister, stalinister og anarkister underordnet det spanske borgerskapet proletariatet under seg selv uten å tenke på å delta i Folkefronten. Den overveldende majoriteten av utbytterne, av alle politiske avskygninger gikk åpent over til Francos leir. Uten noen teori om «permanent revolusjon» forstod det spanske borgerskapet fra starten av, at den revolusjonære massebevegelsen, likegyldig hvordan den starter, er rettet mot den private eiendomsretten til jord og produksjonsmidlene, og at det er aldeles umulig å stanse denne bevegelsen med kun demokratiske metoder.

Det er derfor, at kun ubetydelige stumper av de besittende klassene forble i den republikanske leiren: Herrene Azaña, Companys og den slags – borgerskapets politiske advokater, men ikke borgerskapet selv. Idet de hadde satset alt på et militærdiktatur, var de besittende klassene i stand til samtidig å gjøre bruk av sine politiske representanter fra i går til å lamme, desorganisere og deretter kvele massenes sosialistiske bevegelse på «republikansk» territorium.

Uten i ringeste grad å representere det spanske borgerskapet, representerte venstre-republikanerne enda mindre arbeiderne og bøndene. De representerte ingen andre enn seg selv. Men takket være deres allierte – sosialistene, stalinistene og anarkistene – spilte disse politiske fantomene den avgjørende rollen i revolusjonen. Hvordan? Ganske simpelt. Ved å legemliggjøre prinsippet om den «demokratiske revolusjonen», det vil si ukrenkeligheten av den private eiendomsretten.

Stalinistene i Folkefronten

Grunnene til den spanske folkefrontens opprinnelse og dens indre mekanikk er fullstendig klare. For venstre-borgerskapets avgåtte ledere bestod oppgaven i å holde massenes revolusjon i sjakk og på den måten gjenvinne utbytternes tillit til seg selv: «Hva behøver Dere Franco for, hvis vi, republikanerne, kan gjøre det samme?». Azañas og Companys’ interesser falt på dette punktet helt sammen med Stalins interesser, som ville å vinne det franske og britiske borgerskapets tillit ved å bevise for dem i handling sin evne til å bevare «orden» imot «anarki». Stalin hadde bruk for Azaña og Companys som et påskudd overfor arbeiderne: Stalin er selvfølgelig selv for sosialisme; men man må passe på ikke å støte fra seg det republikanske borgerskapet! Azaña og Companys hadde bruk for Stalin som en erfaren bøddel, med en revolusjonærs autoritet. Uten ham hverken kunne eller ville en så ubetydelig besetning ha turt å angripe arbeiderne.

Den andre Internasjonalens klassiske reformister, har for lenge siden sporet av klassekampens bane, begynte å føle en ny strømning av tillit takket være Moskvas støtte. Denne støtten ble tilfeldigvis ikke gitt til alle reformister, men kun til de mest reaksjonære. Caballero representerte den siden av Sosialistpartiet, som var vendt mot arbeideraristokratiet. Negrin og Prieto så alltid i retning av borgerskapet. Negrin vant Caballero til seg med Moskvas hjælp. Venstre-sosialistene og anarkistene, Folkefrontens fanger, prøvde sant nok å redde, hva som reddes kunne av demokratiet. Men for så vidt som de ikke turte å mobilisere massene mot Folkefrontens gendarmer, innskrenket deres anstrengelser seg til slutt til jammer og klager. Stalinistene var således allierte med den erklærte borgerlige, høyrefløyen til Sosialistpartiet. De rettet undertrykkelsen mot venstre – mot POUM, anarkistene, «venstre»-sosialistene – med andre ord mot sentrist-grupperingene, som avspeilet, om enn i aller fjerneste grad, de revolusjonære massenes trykk.

Denne politiske kjensgjerningen, meget betydningsfull i seg selv, frembringer samtidig en målestokk for Kominterns degenerasjon gjennom de seneste årene. Jeg definerte engang stalinisme som byråkratisk sentrisme, og begivenhetene brakte en rekke av bekreftelser på korrektheten i denne definisjonen. Men den er åbenbart foreldet i dag. Det bonapartistiske byråkratiets interesser kan ikke lenger sammenlignes med sentristenes nøling og vakling. I søken etter forsoning med borgerskapet er den stalinistiske klikken kun i stand til å inntre i en allianse med de mest konservative grupperingene blant det internasjonale arbeideraristokratiet. Dette har virket til å definitivt fastslå stalinismens kontrarevolusjonære karakter på den internasjonale arena.

Stalinismens kontrarevolusjonære fortreffeligheter

Dette fører oss like til løsningen av gåten om, hvordan og hvorfor Spanias Kommunistiske Parti, så ubetydelig i antall og med et lederskap av så dårlig kaliber, viste seg å være i stand til å samle maktens tråder i sine hender, på tross av sosialistenes og anarkistenes uforholdsmessig sterkere organisasjoner. Den sedvanlige forklaringen, at stalinistene simpelthen byttet sovjetiske våpen for makt er alt for overfladisk. Som gjengjeldelse for utrustningen mottok Moskva spansk gull. I overensstemmelse med de kapitalistiske markedslovene omfatter dette det hele. Hvordan sørget Stalin da for å oppnå makt i handelen?

Det alminnelige svaret er, at Sovjetregjeringen, etter å ha forhøyet sin autoritet i massenes øyne kunne  levere militære forsyninger, med en betingelse, for å «samarbeide» krevde de drastiske forholdsregler mot de revolusjonære og dermed fikk de fjernet farlige motstandere av veien. Alt dette er helt ubestridelig; men det er kun én side av saken og dertil kun den minst viktige.

Til tross for «autoriteten», som de sovjetiske ladningene skapte, forble det spanske kommunistpartiet en liten minoritet og ble møtt med et stadig stigende hat fra arbeidernes side. På den andre siden, var det ikke tilstrekkelig for Moskva å stille betingelser; Valencia måtte gå med på dem. Dette er sakens kjerne. Ikke Zamora, Companys og Negrin alene, men også Caballero, under sin forpliktelse som regjeringssjef, var mer eller mindre rede til å gå inn for Moskvas krav. Hvorfor? Fordi disse herrene selv ønsket å holde revolusjonen innenfor borgerlige grenser. Hverken sosialistene eller anarkistene gjorde oppriktig motstand mot det stalinistiske programmet. De fryktet et brudd med borgerskapet. De var dødsens redd for ethvert revolusjonært stormløp fra arbeiderne.

Stalin var med sin utrustning og med sitt kontrarevolusjonære ultimatum en frelser for alle disse gruppene. Han garanterte dem, det håpet de i hvert fall, militær seier over Franco, og samtidig befridde han dem fra ethvert ansvar for revolusjonens forløp. De fortet seg med å gjemme sine sosialistiske og anarkistiske masker i skapet i håp om å kunne benytte seg av dem igjen, etter at Moskva hadde gjenopprettet det borgerlige demokratiet for dem. Som et endelig strøk til deres tilfredshet, kunne disse herrene i fremtiden rettferdiggjøre seg for deres forræderi overfor arbeiderne med nødvendigheten av en militær overenskomst med Stalin. Stalin på sin side rettferdiggjorde sin kontrarevolusjonære politikk med nødvendigheten av å opprettholde en allianse med det republikanske borgerskap.

Kun ut fra dette brede synspunktet kan danne et klart bilde av den engelige toleransen, som disse forkjemperne for rettferdighet og frihet, Azaña, Negrin, Companys, Caballero, Garcia Oliver og andre viste over for GPU’s forbrytelser. Hvis de ikke hadde noe annet valg, som de påstår, var det på ingen måte, fordi de ikke hadde andre midler til å betale for flymaskiner og tanks enn med de revolusjonæres hoder og arbeidernes rettigheter; men fordi deres eget «rent demokratiske», dvs. anti-sosialistiske, program ikke kunne realiseres med noen andre midler bortsett fra terror. Når arbeiderne og bøndene trer inn på revolusjonens vei – når de overtar fabrikker og gods, driver ut de gamle eierne, tar makten i provinsene – så har den borgerlige kontrarevolusjonen – demokratisk, fascistisk eller stalinistisk – ingen andre midler til å håndtere denne bevegelsen med, enn med blodig tvang supplert med løgn og bedrag. Den stalinistiske klikkens overlegenhet på dette feltet bestod i dens evne til å øyeblikkelig anvende fremgangsmåtene, som overskred Azañas, Companys’ og Negrins og deres venstre-alliertes kapasiteter.

Stalin bekrefter på sitt vis korrektheten i teorien om den permanente revolusjon

To uforsonlige program sto overfor hverandre på det republikanske Spanias territorium. På den ene siden programmet for, for enhver pris å redde den private eiendommen fra proletariatet, og så vidt mulig å redde demokratiet fra Franco; på den andre siden, programmet for å avskaffe den private eiendomsretten gjennom proletariatets maktovertagelse. Det første programmet uttrykte kapitalismens interesser formidlet gjennom arbeideraristokratiet, de øverste småborgerlige kretsene og i særdeleshet Sovjet-byråkratiet. Det andre programmet oversatte til marxismens språk den revolusjonære massebevegelsens tendenser, som ikke var fullt ut bevisst, men maktfulle. Til alt uhell for revolusjonen sto Folkefrontens kontrarevolusjonære mur mellom en håndfull bolsjeviker, og det revolusjonære proletariatet.

Folkefrontens politikk var på sin side langt fra bestemt av Stalins utpressing som våpenleverandør. Det var selvfølgelig ingen mangel på utpressing. Men årsaken til, at denne utpressingen lyktes, var innebygget i selve revolusjonens indre betingelser. Igjennom seks år hadde dens sosiale rammen vært massenes tiltagende angrep mot det semiføydale og borgerlige eiendoms herredømme. Behovet for å forsvare denne eiendommen med de mest ekstreme metoder kastet borgerskapet i armene på Franco. Den republikanske regjeringen hadde lovet borgerskapet å forsvare eiendomsretten med «demokratiske» midler, men avslørte spesielt i juli 1936, en total fallit. Da situasjonen på eiendomsfronten ble enda mer truende enn på den militære fronten, bøyde demokrater av alle farger seg, også anarkistene, for Stalin; og han hadde ingen andre metoder i sitt eget arsenal enn Francos metoder.

Jakt på «trotskister», POUM-ister, revolusjonære anarkister og venstre-sosialister; stygge bakvaskelser; falske bevis; tortur i stalinistiske fengsler; snikmord – uten alt dette kunne ikke det borgerlige herredømmet under republikansk flagg ha vart i mer enn to måneder. GPU viste seg å være situasjonens herre, i kraft av at det forsvarte borgerskapets interesser imot proletariatet mer konsekvent enn de andre, dvs. med den største primitivitet og blodtørstighet. I bekjempelsen av den sosialistiske revolusjonen søkte «demokraten» Kerenskij først støtte i Kornilovs militærdiktatur og prøvde senere å trenge inn i Petrograd i den monarkistiske generalen Krasnovs tog. På den andre siden var bolsjevikene tvunget til å føre den demokratiske revolusjon til end ende, å styrte regjeringen av «demokratiske» svindlere og pratmakere. I denne prosessen satt de dermed en stopper for ethvert forsøk på militært (eller «fascistisk») diktatur.

Den spanske revolusjonen demonstrerer enda en gang, at det er umulig å forsvare demokratiet imot de revolusjonære massene på en annen måte enn gjennom den fascistiske reaksjonens metoder. Og omvendt, det er umulig å lede en ekte kamp mot fascismen på en annen måte enn gjennom den proletariske revolusjonens metoder. Stalin førte krig mot «trotskisme» (proletarisk revolusjon), idet han tilintetgjorde demokratiet med GPU’s bonapartistiske fremgangsmåter. Dette gjendriver enda en gang og én gang for alle den gamle mensjevik-teorien, antatt av Komintern, der de demokratiske og sosialistiske revolusjonene er forvandlet til to uavhengige kapitler i historien, adskilt fra hverandre i tid. Moskva-bødlenes ugjerninger bekrefter på eget vis korrektheten i teorien om den permanente revolusjon.

Anarkistenes rolle

Anarkistene hadde ingen selvstendig plassering av noen art i den spanske revolusjonen. Alt de gjorde, var å vakle mellem bolsjevisme og mensjevisme. Mer presist, de anarkistiske arbeiderne lengtet instinktivt etter å tre inn på bolsjevismens vei (19. juli 1936 og mai-dagene i 1937), mens deres ledere tvertimot med all makt drev massene inn i Folkefronten, dvs. det borgerlige herredømmes leir.

Anarkistene avslørte en skjebnesvanger mangel på forståelse for revolusjonens lover og dens oppgaver ved å begrense seg selv til sine egne fagforeninger, altså til organisasjoner som var gjennomtrengt av fredelige tiders rutiner, og ved å ignorere, hva som foregikk utenfor fagforeningenes rammer, blant massene, blant de politiske partiene og i regjeringsapparatet. Hadde anarkistene vært revolusjonære, ville de først av alt ha ropt på dannelsen av sovjeter, som forener representantene for alle de arbeidende fra by og land, iberegnet de mest undertrykte lag, som aldri hadde gått inn i fagforeningene. De revolusjonære arbeiderne ville naturlig ha tatt en dominerende stilling i disse sovjetene. Stalinistene ville ha forblitt en ubetydelig minoritet. Proletariatet ville ha overbevist seg selv om dets egen uovervinnelige styrke. Det borgerlige statsapparatet ville ha hengt utspent i luften. Bare et eneste kraftig slag ville ha vært tilstrekkelig til å smadre dette apparatet. Den sosialistiske revolusjonen ville ha fått en mektig dytt. Det franske proletariatet ville i lengden ikke ha tillatt Leon Blum i å blokkere den proletariske revolusjonen på den andre siden av Pyreneene. Heller ikke Moskva-byråkratiet kunne ha tillatt seg selv en slik luksus. De vanskeligste spørsmålene ville ha blitt løst, ettersom de steg frem.

I stedet for dette og til hele verdens og deres egen store overraskelse viste det seg, at anarko-syndikalistene, idet de forsøkte å gjemme seg fra «politikk» i fagforeningene, ble et femte hjul på det borgerlige demokratiets vogn. Men ikke lenge; et femte hjul er overflødig. Etter at Garcia Oliver og hans kohorter hadde hjulpet Stalin og hans håndlangere til å fjerne arbeiderne fra makten, ble anarkistene selv jaget ut av Folkefrontens regjering. Selv da kunne de ikke finne på noe bedre enn å hoppe over på seierherrens vogn og forsikre ham om sin hengivenhet. Småborgerens frykt for storborgeren, den lille byråkraten for den store byråkraten, de dekket seg med tårefulle taler om den forente frontens helligdom (mellom offeret og bøddelen) og om hindrene for enhver form for diktatur, iberegnet deres eget. «Når alt kommer til alt, kunne vi ha tatt makten i juli 1936 …» «Når alt kommer til alt, kunne vi ha tatt makten i mai 1937 …» Anarkistene tigget Stalin-Negrin om å innse og belønne deres forræderi mot revolusjonen. Et opprørende bilde!

I seg selv inneholder denne selvrettferdiggjørelsen, at «vi tok ikke makten, ikke fordi vi var ute av stand til det; men fordi vi ikke ønsket det, fordi vi var imot enhver form for diktatur» og lignende, en ugjenkallelig fordømmelse av anarkismen som en totalt anti-revolusjonær doktrine. Å gi avkall på å erobre  makten er det samme som å frivillig la makten forbli hos dem som bruker den, utbytterne. Kjernen i enhver revolusjon bestod i og består i å bringe en ny klasse til makten og derved sette den i stand til å føre sitt eget program ut i livet. Det er umulig å føre krig og å avslå seier. Det er umulig å lede massene mot oppstand uten forberedelse på erobring av makten.

Ingen kunne ha forhindret anarkistene etter makterobringen i å innføre det styret, de anser for nødvendig, forutsatt selvfølgelig, at deres program er realiserbart. Men anarkistlederne mistet selv troen på det. De gjemte seg for makten, ikke fordi de er imot «enhver form for diktatur» – i virkeligheten støttet de og støtter stadig, brummende og klynkende, Stalin-Negrins diktatur – men fordi de fullstendig mistet egne prinsipper og mot, hvis de noensinne har hatt det. De var redde for alt: «isolasjon», «innblanding», «fascisme». De var redde for Stalin. De var redde for Negrin. De var redde for Frankrike og England. Mer enn noe annet fryktet disse pratmakerne de revolusjonære massene.

Å gi avkall på å erobre makten driver uunngåelig enhver arbeiderorganisasjon ned i reformismens sump og forvandler den til leketøy for borgerskapet; det kan ikke være annerledes etter å ta samfunnets klassestruktur i betraktning. Ved å motsette seg målet, makterobringen, kunne anarkistene til slutt ikke unngå å motsette seg midlet, revolusjonen. Lederne av CNT og FAI hjalp ikke bare borgerskapet med å holde seg fast i maktens skygge i juli 1936; de hjalp det også skritt for skritt med å gjenopprette, det de hadde mistet med ett slag. I mai 1937 saboterte de arbeidernes oppstand og reddet dermed borgerskapets diktatur. Således viste anarkismen seg, som primært ønsket å være anti-politisk, i virkeligheten som anti-revolusjonære, og i de mer kritiske øyeblikkene – kontrarevolusjonære.

De anarkistiske teoretikerne, etter den store prøven fra 1931-37  fortsetter med å gjenta det gamle reaksjonære sludderet om Kronstadt, og som erklærer, at «Stalinisme er det uunngåelige resultatet av marxisme og bolsjevisme», demonstrerer dermed simpelthen, at de for alltid er døde for revolusjonen.

Dere sier at marxisme i seg selv er fordervet og stalinismen dens rettmessige avkom? Men hvorfor er vi revolusjonære marxister engasjert i en dødelig kamp mot stalinismen over hele verden? Hvorfor ser den stalinistiske banden sin hovedfiende i trotskismen? Hvorfor tvinger enhver tilnærmelse til våre synspunkter eller våre aksjonsmetoder (Durruti, Andrés Nin, Landau og andre) de stalinistiske gangsterne til å henfalle til blodige hevntokter? Hvorfor, på den andre siden, tjente lederne av den spanske anarkismen i tiden med GPU’s Moskva- og Madrid-forbrytelser som ministre under Caballero-Negrin, det vil si som tjenere for borgerskapet og Stalin? Hvorfor fortsetter anarkistene selv nå, under påskuddet av å bekjempe fascismen, med å være frivillige slaver for Stalin-Negrin, revolusjonens bødler, som har bevist sin egen udugelighet i å bekjempe fascismen?

Ved å skjule seg bak Kronstadt og Makhno kan anarkismens forsvarere ikke narre noen. I Kronstadt-episoden og i striden med Makhno forsvarte vi den proletariske revolusjonen mot den bondske kontrarevolusjonen. De spanske anarkistene forsvarte og fortsetter å forsvare den borgerlige kontrarevolusjonen mot den proletariske revolusjonen. Intet sofisteri kan viske ut denne kjensgjerningen fra historiens annaler, at anarkisme og stalinisme i den spanske revolusjonen befant seg på den ene siden av barrikadene, mens de arbeidende masser med de revolusjonære marxistene befant seg på den andre siden. Sådan er den sannheten, som for alltid vil bli i proletariatets bevissthet.

POUM’s rolle

Protokollen over POUM er ikke mye bedre. Med hensyn til teorien forsøkte den ganske visst å basere seg på formelen om den permanente revolusjon (av denne grunn kalte stalinistene POUM-istene for trotskister). Men for revolusjonen er teoretiske bekjennelser ikke tilfredsstillende. I stedet for å mobilisere massene mot de reformistiske lederne, iberegnet anarkistene, prøvde POUM å overbevise disse herrene om sosialismens fortreffeligheter fremfor kapitalismen. Denne stemmegaffelen slo an tonen for alle artiklene og talene til POUM-lederne. For å unngå konflikter med anarkist-lederne dannet de ikke en celle innenfor for CNT og drev generelt sett ingen form for virksomhet der. For å unngå skarpe konflikter utførte de ikke revolusjonært arbeide i den republikanske hæren. De dannet i stedet «deres egen» milits, som bevoktet «deres egne» institusjoner eller besatte «deres egen» divisjon i fronten.

Ved å isolere den revolusjonære avantgarden fra klassen, gjorde POUM avantgarden impotent og lot klassen være uten lederskap. Politisk forble POUM helt gjennom tettere knyttet til Folkefronten, der den ga den dekning som venstrefløy, enn til bolsjevismen. Når POUM ikke desto mindre ble offer for blodig og primitiv undertrykkelse, skyldtes det Folkefrontens fiasko med å oppfylle sin misjon, nemlig å kvele den sosialistiske revolusjonen – unntatt ved bit for bit å kutte av sin egen venstre flanke.

I motsetning til dens egne intensjoner viste POUM seg i den endelige analysen som det vesentligste hinderet på veien mot dannelsen av et revolusjonært parti. Fjerde Internasjonales platonske eller diplomatiske tilhengere, slike som Sneevliet, lederen av Hollands Revolusjonære Sosialistiske Arbeiderparti, som demonstrativt støttet POUM i dens halvforanstaltninger, dens ubesluttsomhet og unnvikelser, kort sagt i dens sentrisme, påtok seg selv det største ansvaret. Revolusjon avskyr sentrisme. Revolusjon utstiller og tilintetgjør sentrisme. I forbifarten bringer revolusjonen venner og forsvarere av sentrismen i miskreditt. Det er en av de viktigste lærdommene av den spanske revolusjonen.

Problemet med bevæpning

Sosialistene og anarkistene, som forsøker å rettferdiggjøre deres kapitulasjon til Stalin kjenner nødvendigheten av å betale for Moskvas våpen med prinsipper og samvittighet, lyver simpelthen og lyver dårlig. Selvfølgelig ville mange av dem ha foretrukket å trekke seg ut uten mord og sammensvergelser. Men ethvert mål kræver tilsvarende midler. Fra begynnelsen av, med april 1931, dvs. lenge før Moskvas militære innblanding, gjorde sosialistene og anarkistene alt i sin makt for å stagge den proletariske revolusjonen. Stalin lærte dem å føre dette verket til veis ende. De ble kun Stalins kriminelle medskyldige, fordi de politisk tenkte som han.

Hadde de anarkistiske lederne på den minste måte minnet om revolusjonære, ville de ha besvart den første utpressingen fra Moskva med å ikke bare fortsette på den sosialistiske offensiven, men også ved å stille Stalins kontrarevolusjonære betingelser til skue for verdens arbeiderklasse. De ville således ha tvunget Moskva-byråkratiet til å velge åpenlyst mellom den sosialistiske revolusjonen og Francos diktatur. Det Thermidorske byråkratiet frykter og hater revolusjon. Men det frykter også å bli kvalt i en fascistisk ring. Dessuten er den avhengig av arbeiderne. Alt peker på, at Moskva ville ha vært tvunget til å forsyne våpen, og muligens til rimeligere priser.

Men verden roterer ikke rundt det stalinistiske Moskva. I løpet av halvannet års borgerkrig kunne og burde den spanske krigsindustrien ha blitt styrket og utviklet ved å omdanne et antall sivile virksomheter til krigsproduksjon. Dette arbeidet ble ikke utført bare av den grunn, at Stalin og hans spanske allierte i like høy grad fryktet arbeider organisasjonenes initiativ. En sterk krigsindustri ville ha vært et mektig instrument i arbeidernes hender. Folkefrontens ledere foretrakk å være avhengige av Moskva.

Det er presist på dette punktet, at Folkefrontens falske rolle ganske slående ble avslørt. Den la ansvaret for borgerskapets forræderiske handel med Stalin over på arbeidernes organisasjoner. For så vidt som anarkistene forble i mindretall kunne de selvfølgelig ikke umiddelbart forhindre den herskende blokken i å påta seg forpliktelsene, den fant for godt overfor Moskva og Moskvas herrer: Paris og London. Men uten å opphøre med å være de beste kjempende på fronten kunne og burde de åpent ha tatt avstand fra bedrageriene og bedragene; de kunne og burde ha forklart den virkelige situasjonen for massene, mobilisert dem mot den borgerlige regjeringen og økt egne styrker fra dag til dag for til sist å erobre makten og dermed russiske våpen.

Og hva nå hvis Moskva, i fraværet av en Folkefront, hadde avslått å gi våpen i det hele tatt? Og hva nå, svarer vi, hvis Sovjetunionen i det hele tatt ikke eksisterte? Revolusjoner har opp til i dag vært seierrike, overhode ikke bare takket være store og mektige fremmede beskyttere, som forsynte dem med våpen. Som regel nøt kontrarevolusjonen de fremmedes beskyttelse. Skal vi gjenkalle erindringen om de franske, engelske, amerikanske, japanske og de andre hærenes intervensjon mot sovjetene? Russlands proletariat beseiret hjemlig reaksjon og fremmede intervensjonister uten militær støtte utenfra. Revolusjoner lykkes først og fremst ved hjelp av et dristig sosialt program, som gir massene mulighet til å ta til seg våpen, som allerede finnes på eget territorium og desorganisere fiendens hær. Den Røde Hær tok franske, engelske og amerikanske militære forsyninger og fordrev de fremmede ekspedisjonskorpsene til havet. Er dette virkelig allerede glemt?

Hvis det i spissen for de bevæpnede arbeiderne og bøndene, det vil si i spissen for det såkalte republikanske Spania, hadde vært revolusjonære og ikke kujonaktige agenter for borgerskapet, ville problemet med bevæpning aldri ha blitt altoverskyggende. Francos hær iberegnet de fra koloniene og Mussolinis soldater var på ingen måte immune overfor revolusjonær smitte. Omringet av den sosialistiske oppstandelsens kjempebrann ville det ha vist seg, at fascismens soldater var et ubetydeligt antall. Våpen og militære «genier» skortet det ikke på i Madrid og Barcelona; hva som manglet var et revolusjonært parti.

Betingelser for seier

Betingelsene for massenes seier i en borgerkrig mot utbytternes hær er i sitt vesen ganske enkle.

1. De kjempende i en revolusjonær hær må være helt klare over det forholdet, at de kjemper for deres fulle sosiale befrielse og ikke for gjenopprettelsen av de gamle («demokratiske») formene for utbytting.

2. Arbeiderne og bøndene i den revolusjonære hærs baktropp såvel som i fiendens baktropp må vite og forstå den samme ting.

3. Propagandaen på deres egen front såvel som på fiendens front må være fullstendig gjennomtrengt av den sosiale revolusjonens ånd. Parolen «Først seier, siden reformer» er alle undertrykkeres og utbytterers parole, fra bibelkongene helt til Stalin.

4. Politikk avgjøres av de klassene og lagene, som deltar i kampen. De revolusjonære massene må ha et statsapparat, som direkte og umiddelbart uttrykker deres vilje. Kun sovjeter av arbeider-, soldater- og bonderepresentanter kan fungere som et slikt apparat.

5. Den revolusjonære hæren skal ikke bare proklamere, men også umiddelbart føre de mer presserende av den sosiale revolusjonens mål ut i livet i de provinser, de har vunnet: Ekspropriasjon av forsyninger, varer og andre lagre ved hånden og fordele disse til de trengende; omfordelingen av husly og boliger i de arbeidendes interesser og særlig de kjempendes familier; ekspropriasjonen av jord og landbruksbeholdninger i bøndenes interesser; opprettelsen av arbeiderkontroll og sovjetmakt i stedet for det tidligere byråkratiet.

6. Fiender av den sosialistiske revolusjonen, dvs. utbyttende elementer og deres agenter, må, selv om de er maskerte som «demokrater», «republikanere», «sosialister» og «anarkister», nådesløst drives ut av hæren.

7. I spissen for enhver militær enhet må det anbringes kommissærer, som besitter en ulastelig autoritet som revolusjonære og soldater.

8. I hver militære enhet må det være en fast sammensveiset kjerne av de mest selvoppofrende kjempende, anbefalt av arbeidernes organisasjoner. Medlemmene av denne kjernen har kun ett privilegium: Å være de første under ild.

9. Befalskorpset inneholder nødvendigvis i begynnelsen mange fremmede og upålitelige elementer blant personellet. Deres avprøvning, etterprøvning og frasortering må gjennomføres på basis av kamperfaringene, henstillinger fra kommissærer og vitnesbyrd fra menige kjempende. Sammenfallende med dette må det foregå en vedvarende og intens opplæring av befal tatt fra de revolusjonære arbeidernes rekker.

10. Strategien for borgerkrigen må forbinde militærkunstens regler med den sosiale revolusjonens oppgaver. Ikke bare i propaganda, men også i militære operasjoner er det nødvendig å ta den sosiale sammensetningen av fiendens forskjellige militære enheter i betraktning (borgerlige frivillige, mobiliserte bønder eller, som i Francos tilfelle, kolonislaver); og ved valget av retningslinjer for operasjonene er det nødvendig å strengt ta den sosiale strukturen i de relevante områder i betraktning (industrielle regioner, bonderegioner, revolusjonære eller reaksjonære, regioner med undertrykte nasjonaliteter etc.). Kort sagt, den revolusjonære politikken dominerer strategien.

11. Både den revolusjonære regjeringen og arbeidernes og bøndenes utøvende organer må kunne å vinne hærens og det arbeidende befolknings fulle tillit.

12. Utenrikspolitikken må som sitt hovedmål ha vekkelsen av den revolusjonære bevissthet hos arbeiderne, de utbyttede bøndene og undertrykte nasjonaliteter i hele verden.

Stalin garanterte betingelsene for nederlag

Betingelsene for seier er, som vi ser, klare og tydelige. Samlet kalles de for den sosialistiske revolusjonen. Ikke en eneste av disse betingelsene fantes i Spania. Den grunnleggende årsaken er – fraværet av et revolusjonært parti. Stalin forsøkte ganske visst å overføre bolsjevismens ytre praksis til Spanias jord: Politbyrået, kommissærer, celler, GPU etc.. Men han fratok disse formene deres sosiale innhold. Han fravek fra bolsjevik-programmet og dermed sovjetene som den nødvendige form for massenes revolusjonære initiativ. Han stilte bolsjevismens teknikk til tjeneste for borgerlig besittelse. I sin byråkratiske sneversynthet forestilte han seg, at «kommissærer» i seg selv kunne garantere seier. Men den private eiendomsrettens kommissærer viste seg kun i stand til å garantere nederlaget.

Det spanske proletariatet utviste førsteklasses militære kvaliteter. Med dets særlige betydning i landets økonomiske liv, med dets politiske og kulturelle nivå stod det spanske proletariatet på revolusjonens første dag ikke under, men over det russiske proletariatet ved begynnelsen av 1917. På veien mot dets seier stod dets egne organisasjoner som de største hindrene. Den dominerende klikken av stalinister bestod, i overensstemmelse med deres kontrarevolusjonære funksjon, av karrieremakere, deklasserte elementer og i alminnelighet alle typer sosiale utskudd. Representantene for andre arbeiderorganisasjoner – uhelbredelige reformister, anarkistiske pratmakere, POUM’s hjelpeløse sentrister – knurret, brummet, vaklet og manøvrerte, men innrettet seg, når det kom til stykket, etter stalinistene. Som resultat av deres felles aktivitet viste det seg, at den sosiale revolusjonens leir – arbeidere og bønder – ble underordnet borgerskapet, eller mer korrekt, dets skygge. Den ble årelatt og dens karakter nedbrutt.

Det var ingen mangel på heltemot hos massene eller mot hos individuelle revolusjonære. Men massene ble overlatt til egne ressurser, mens de revolusjonære forble splittede, uten et program, uten en aksjonsplan. De «republikanske» militære lederne var mer opptatt av å knuse den sosiale revolusjonen enn av å vinne militære seire. Soldatene mistet tilliten til offiserene; massene til regjeringen; bøndene trakk seg tilbake; arbeiderne ble utmattede; nederlag fulgte på nederlag; demoralisering bredte seg raskt. Alt dette var ikke vanskelig å forutse fra begynnelsen av borgerkrigen. Ved å stille seg selv den oppgaven å redde det kapitalistiske herredømmet dømte Folkefronten seg selv til militært nederlag. Ved å snu bolsjevismen på hodet lyktes det Stalin fullstendig å fylle rollen som revolusjonens banemann.

Det bør tilføyes, at den spanske erfaringen enda en gang demonstrerer, at det overhodet ikke lyktes for Stalin å forstå hverken Oktoberrevolusjonen eller den russiske borgerkrigen. Hans trege, provinsielle hjerne sakket håpløst etter begivenhetenes stormfulle gang i 1917-21. I de av hans taler og artikler fra 1917, der han uttrykte sine egne ideer, er hans senere Thermidorske «doktrine» fullstendig ingrodd. I denne forstand er Stalin i Spania i 1937 fortstettelsen av Stalin fra bolsjevikenes konferanse, i mars 1917. Men i 1917 fryktet han bare de revolusjonære arbeiderne; i 1937 kvalte han dem. Opportunisten var blitt til bøddelen.

«Borgerkrig i baktroppen»

Men, når alt kommer til alt, ville en seier over Caballeros og Negrins regjeringer ha nødvendiggjort borgerkrig i den republikanske hærens baktropp! – utbryter den demokratiske spissborger med redsel. Som om det aldri har eksistert noen borgerkrig i det republikanske Spania, og dertil den mest nedrige og forræderiske – de besittendes og utbytternes krig mot arbeidere og bønder. Denne uavbrutte krigen finner uttrykk i arrestasjonene og mordene på revolusjonære, knusingen av massebevegelsene, avvæpningen av arbeidere, bevæbningen av det borgerlige politiet, oppgivelsen av våpenforsyningene til arbeidernes avdelinger og utelatelsen av hjelp på fronten, og endelig, den kunstige begrensningen på krigsindustriens utvikling. Enhver av disse handlinger er et grusomt slag mot fronten, direkte militært forræderi, diktert av borgerskapets klasseinteresser. Men «demokratiske» filistre – iberegnet stalinister, sosialister og anarkister – betrakter borgerskapets krig mot proletariatet, selv i områder, som støtter aller mest opp til fronten, som en naturlig og uunngåelig krig, som har til oppgave å beskytte «Folkefrontens enhet». På den andre siden er proletariatets borgerkrig mot den «republikanske» kontrarevolusjonen i de samme filistres øyne en forbrytersk, «fascistisk», trotskistisk krig, som forstyrrer … «de antifascistiske styrkenes enhet». Dusinvis av Norman Thomas’er, Major Attlee’er, Otto Bauer’e, Zyromsky’er, Malraux’er og slike småprodusenter av løgner som Duranty og Louis Fischer sprer denne slaviske visdommen over hele kloden. I mellomtiden flytter Folkefrontens regjering fra Madrid til Valencia, fra Valencia til Barcelona.

Hvis det som kjensgjerningene bærer vitne om, at det bare er den sosialistiske revolusjonen, som er i stand til å knuse fascismen, så er en suksessfull oppstand for proletariatet på den andre siden kun mulig, når de herskende klasser er fanget i de største vanskeligheter. De demokratiske filistrene påberoper imidlertid disse vanskelighetene som bevis for utilstrekkeligheten til den proletariske oppstanden. Skulle proletariatet avvente, til de demokratiske filistrene fortalte dem tidspunktet for deres befrielse, vil de for altid forbli slaver.

Å lære arbeiderne å gjenkjenne reaksjonære spissborgere i alle forkledninger og å forakte dem uten hensyn til forkledningen er den revolusjonæres første og viktigste plikt.

Resultatet

Stalinistenes diktatur over den republikanske leir er i sitt vesen ikke seiglivet. Skulle nederlagene, begrunnet i Folkefrontens politikk, nok en gang drive det spanske proletariatet til et revolusjonært stormangrep, denne gang med hell, vil den stalinistiske klikken bli feid vekk av en stålkost. Men skulle Stalin – som det dessverre ser ut til – lykkes med å bringe arbeidet med å grave revolusjonen ned i jorden til en avslutning, vil han ikke en gang i dette tilfelle få tak. Det spanske borgerskapet hadde bruk for ham som bøddel; men det har overhodet ingen bruk for ham som beskytter eller lærer. London og Paris på den ene siden og Berlin og Roma på den andre er i dets øyne betydelig mer solvente firmaer enn Moskva. Det er mulig, at Stalin selv ønsker å slette alle sine spor i Spania før den endelige katastrofen; han håper dermed å lesse ansvaret for nederlaget over på sine nærmeste allierte. Deretter vil Litvinov anmode Franco om gjenopprettelsen av diplomatiske forbindelser. Det har vi alle sett mer enn én gang.

Selv en total militær seier for den såkalte republikanske hæren over general Franco ville imidlertid ikke betegne «demokratiets» triumf. Arbeiderne og bøndene har to ganger brakt borgerlige republikanere og deres venstre-agenter til makten: i april 1931 og i februar 1936. Begge gangene overga Folkefrontens helter folkets seier til de mest reaksjonære og de mest oppriktige representantene for borgerskapet. En tredje seier, vunnet av Folkefrontens generaler, ville betegne deres uunngåelige overenskomst med det fascistiske borgerskapet på arbeiderne og bøndenes rygg. Et sådant regime vil ikke være noe annet enn en annerledes form for militært diktatur, kanskje uten monarki og uten den katolske kirkes utilslørte herredømme.

Endelig er det mulig, at republikanernes delvise seier vil bli utnyttet av den «uhildede» anglo-franske megler til å forsone de stridende leirene. Det er ikke vanskelig å innse, at i dette tilfellet, vil de siste rester av «demokrati» bli kvalt i den broderlige omfavnelsen mellom generalene Miaja (kommunist!) og Franco (fascist!). La meg gjenta enda en gang: Seieren vil tilfalle enten den sosialistiske revolusjonen eller fascismen.

Det er for øvrig ikke utelukket, at tragedie i siste øyeblikk kan gå over til til farse. Når Folkefrontens helter må flykte fra sin siste hovedstad, kunne de kanskje finne på, før de gikk om bord i dampskip og flymaskiner, å proklamere en rekke «sosialistiske» reformer med henblikk på å etterlate et «godt minne» hos folket. Men intet vil nytte. Arbeiderne i hele verden vil huske på de partiene med hat og forakt, som styrtet den heltemodige revolusjonen i fordervelse.

Spanias tragiske erfaring er en forferdelig – kanskje avsluttende – advarsel før enda større begivenheter, en advarsel henvendt til alle fremskredne arbeidere i hele verden. «Revolusjoner», sa Marx, «er historiens lokomotiver.» De beveger seg hurtigere enn halv- eller kvart-revolusjonære partiers tanker. Hvem, som enn ligger etter, faller under lokomotivets hjul, og følgelig – og dette er den største fare – blir lokomotivet heller ikke sjeldent slått sønder.

Det er nødvendig å tenke på problemet med å føre revolusjonen til ende, til dens endelige konkrete konklusjoner. Det er nødvendig å innrette politikken etter revolusjonens fundamentale lover, dvs. etter de kampklare klassenes bevegelser og ikke fordommene og frykten hos de overfladiske småborgerlige gruppene, som kaller seg selv «Folke»fronter og alle andre slags fronter. Under revolusjon er den minste motstands den for størst ulykke. Å frykte «isolasjon» fra borgerskapet er å isolere seg fra massene. Tilpasning til arbeideraristokratiets konservative fordommer er forræderi overfor arbeiderne og revolusjonen. En overdreven «varsomhet» er den mest skadelige mangel på varsomhet. Dette er den viktigste lærdommen fra destruksjonen av den mest ærlige politiske organisasjonen i Spania, nemlig det sentristiske POUM. London-byråets partier og grupper ønsker tilsynelatende enten ikke å trekke de nødvendige slutningene av historiens siste advarsel eller er ikke i stand til å gjøre det. Med dette bevis dømmer de seg selv.

Som kompensasjon blir en ny generasjon av revolusjonære nå utdannet gjennom lærdommene fra nederlagene. Denne generasjonen har i handling bekreftet Den Andre Internasjonales forsmedelige rykte. Den har loddet dybden av Tredje Internasjonales fall. Den har lært å bedømme anarkistene, ikke etter deres ord, men etter deres gjerninger. Det er en stor uvurderlig skole betalt med talløse kjempendes blod! De revolusjonære kadrene samles nå kun under Fjerde Internasjonales banner. Født midt i brølet av nederlag, vil den Fjerde Internasjonalen lede de arbeidende til seier.