Valget mandag 9. september bekreftet bare den økende polariseringen meningsmålingene har indikert den siste tiden. De såkalte sentrumspartiene – foruten Sp, fortsetter å miste støtte, og hva vi har bevitnet er en økende oppslutning om MDG og venstresiden. Lars Nehru Sand oppsummerte i en ganske billedlig formulering i NRK, at velgerne viste fingeren til regjeringspartiene. Velgerne har gitt et klart svar: Nei til mer høyrepolitikk.

I alle de største byene har høyresiden gått på valgnederlag, i Oslo er riktignok Høyre største parti, men det gikk ned 6,4 prosentpoeng, og de borgerlige alliansepartnerne fikk bare rundt 37 % av stemmene mot MDG og venstresidens kombinerte 51% (eksklusive Sp).

På landsbasis gikk alle regjeringspartiene ned, FrP som undergår en krise fikk til sammen en oppslutning på 8,2 prosent. I de største byene Oslo og Bergen får de bare henholdsvis  5,3 og 4,7 prosent, Rødt og SV er større i begge byer. Selvsagt så mister FrP noen stemmer til det nyopprettede FNB som har opplevd et brakvalg. Men det er ikke den største årsaken, og det ser ut til at det er Ap sine tidligere velgere som er den største kilden til FNB sin oppslutning i Oslo. Kort oppsummert er det Sp og MDG ved siden av FNB som har hatt størst fremgang nasjonalt og som kan sies å være valgvinnere.

Ap har gått på sitt dårligste kommunevalg, med en oppslutning på i overkant av 24 prosent på landsbasis. Det er interessant å studere arbeiderklassens oppslutning om sitt tradisjonelle parti. I bydelen Alna i Groruddalen gikk Ap ned fra en oppslutning på 50% til 30%, de gikk ned hele 20 prosentpoeng, men er fortsatt største parti der, med dobbelt så stor oppslutning som FNB, det nest største på 15%. Det ser ut til at det faktisk er Ap, bompengepartiet tar flest stemmer fra, og ikke FrP som relativt til Ap bare går ned 0,9 prosentpoeng siden forrige valg i Alna. Tilsvarende tall er det for de andre bydelene i Groruddalen, på Stovner, Bjerke og Grorud går Ap ned 18 prosentpoeng, mens FrP bare går ned rundt ett prosentpoeng. På Grorud og Stovner er FNB tredje største parti etter Ap og Høyre. MDG viser seg ikke å være noen vinner av arbeiderklassens hjerter i Groruddalen, som får det meste av skylden for innføringen av den nye bompengeringen, som svir ekstra på pungen for befolkningen der.

I de tradisjonelle bastionene for venstresiden i Oslo – bydelene i sentrum øst er det tilsvarende dårlige tall for Ap, men her har MDG fått stor oppslutning, og det er en generell høy oppslutning om venstresiden. I Gamle Oslo har Ap, MDG og SV en samlet oppslutning på 51 %, der alle tre partier alene har større oppslutning enn H som havner på 4. plass, så vidt større enn Rødt på henholdsvis 13.0 og 12.2 prosent. Enda mer interessant er det at på Sagene og Grünerløkka er MDG størst med AP henvist til plass nummer to. I disse bydelene med god offentlig transport og med en mindre avhengighet av bil pga. korte avstander til jobb, har ikke FNB gjort det like godt som i drabantbyene.

I Tromsø er Ap og SV de to største partiene, men venstresiden her har gått kraftig ned, Ap går ned hele 11 prosentpoeng og Rødt ned 9,2 prosentpoeng til en oppslutning på 5,2 prosent. Ap er praktisk talt partiet som overalt går mest ned, i Kristiansand går de ned 9,5 prosentpoeng. I Trondheim 16,3 prosentpoeng, og der er det SV og Rødt som går mest frem. Stavanger og Molde er noen av unntakene, i Stavanger går Ap bare ned 1,6 prosentpoeng mot Høyre sin nedgang på 5,9 prosentpoeng.  Der er det FNB og Rødt som går mest frem. I Molde går Ap ned 5,3 poeng mot Høyres 7,6, og også her går SV mest fram, med 7,9 prosentpoeng til en oppslutning på 12,7 prosent.  

I sin allerede nevnte analyse av valget skriver Lars Nehru Sand ganske presist at “den ildrøde tråden er sinne og protest. Et dramatisk signal som endrer norsk politikk”, og videre skriver han ganske kontradiktivt noen avsnitt senere: “Nå handler det ikke om høyre-venstre-aksen i politikken. Det var ikke skolemat over skatteseddelen eller private innslag i omsorgstjenester som flyttet velgere. Det var en protest mot sentralisering, klimapolitikk og økte forskjeller.” Litt merkelige konklusjoner da en mangelfull klimapolitikk og økende forskjeller er av de største sakene for partiene som definerer seg på venstresiden i norsk politikk. 

Men en ting har han rett i, og det er at valget er en bekreftelse på eksistensen av en viss misnøye med dagens tilstand, og en protest mot de etablerte partiene som har fått utallige sjanser på å løse samfunnets dilemmaer. En protest mot kuttene, som nedleggelser av sykehus og fødeklinikker, mot de harde innstrammingene overfor trygdede, mot innstrammingene overfor folk på arbeidsavklaring, og ikke minst en protest mot fraværet av genuine miljøtiltak.

Vi får ofte høre at folk har det så godt i Norge, og for de som ikke tar et dykk under overflaten til det norske samfunnet, kan dette valget virke som et stort paradoks. Det er reelt at mange, og at muligens et stort flertall har gode økonomiske forutsetninger, men samtidig observerer man at samfunnet har startet på en prosess med negativt fortegn. Man føler en viss avmakt, politiske beslutninger med vidtrekkende konsekvenser på arbeidsplasser og liv, blir tatt i lukkede forhandlinger av en håndfull mennesker, som privatiseringen av jernbanen, inngrepene i abortloven, nedleggelsen av fødeklinikker, økning av merverdiavgiften, og økte bompenger med mer. Sist men ikke minst er det en protest mot Arbeiderpartiet som har fjernet seg fra sine røtter og som virker mer og mer uadskillelig fra Høyre.

Valget var også en bekreftelse på at arbeiderne vil vekk fra status quo, de krever forandring og at de krever handlinger når det gjelder klimakrisen. Klimaendringene er et tydelig signal på at menneskeheten ikke kan fortsette på samme måten som før, at drastiske endringer er nødvendige. Den store oppslutningen om MDG i byene er et signal på at folk er beredte på å gå ned i levestandard for klimaet og sine barnebarns skyld. Dette viser at klimakrisen kan få folk til å trekke revolusjonære slutninger og at det faktisk er fullt ut mulig at klimakrisen kan føre til revolusjonære situasjoner.

Som skrevet tidligere er det ingen fullgode løsninger på klimakrisen innenfor kapitalismens rammer, produksjonen baseres ikke på behov, men for profitt, og i den kapitalistiske konkurransen er det å kutte produksjonskostnader essensielt. Erfaringer fra historien viser at bedriftene som styres av det frie markedet ikke skyr noen midler når det gjelder å senke kostnadene eller å komme seg unna lovpålagte produksjonskostnader. Vi har VWs emisjonsskandale friskt i minne, en skandale som viste at bilene hadde et mye større utslipp enn rapportert for å unngå ekstrakostnader. Etterhvert viste det seg at dette ikke bare var forbeholdt VW, men at det også gjaldt Chrysler, Nissan, Renault, Mercedes-Benz og Audi & Porsche.

Så lenge produksjonsmidlene er i hendene til de samme som i flere tiår har sluppet ut klimagasser og forsøplet – til tross for at de hele tiden har visst om konsekvensene av forurensningen sin, er det vanskelig å se for seg en løsning på klimakrisen. Det er bare ved at samfunnet tar en kollektiv og demokratisk kontroll over produksjonsmidlene at vi virkelig kan garantere en miljøvennlig produksjonsform. Så lenge MDG fortsetter å overse dette faktumet og i stedet individualiserer løsningene ved moralistiske formaninger og å innføre flere skatter og avgifter på privatpersoner er det ikke problemets kjerne som berøres.  

Det var å forvente at det er partier som Sp, MDG og FNB som fikk størst vekst i denne omgang, mennesket er et konservativt vesen, og tyr derfor ofte til de enkleste løsningene først. Likevel har den reelle venstresiden hatt en forholdsvis stor vekst, SV og Rødt har på landsbasis til sammen nesten 10 prosents oppslutning. I perioden som kommer må vi spille kortene godt. Være tålmodige, ikke inngå i allianser som begrenser oss innenfor kapitalismens rammer, der vi blir nødt til å velge mellom hvilke sektorer vi må kutte bevilgninger til, for å øke sårt trengende bevilgninger til en annen.

Men som forventet har ikke SV nølt et sekund med å inngå allianser der borgerlige partier som KrF er med. Dessverre har også Rødt enkelte steder inngått i samtaler om makten med borgerlige partier, i for eksempel Stavanger ser det ut til at det kan bli dannet en koalisjon av Ap, MDG, SV, Rødt, FNB og Sp, og i Rana kan det se ut til at Rødt vurderer et samarbeid med Sp og FrP!

Det blir ingen reelle forandringer av slike samarbeid, potensialet finnes for eventyrlig vekst, og mulighetene må ikke kastes bort på kortsiktige allianser med borgerskapet eller reformistiske politikere som begrenser våre handlingsrom, som Rødt sine store tilbakeganger i Tromsø og Bodø viser. Vi må heller fokusere på å heve klassebevisstheten hos arbeiderne og forklare at det er en håndfull kapitalister som profiterer på arbeidet vårt og som holder resten av samfunnet som gisler – som er kjernen til problemene og at for å opprettholde og å øke profitten sin krever kutt og innstramminger, og at det bare er ved å underrette samfunnets hjørnesteinsbedrifter under arbeidernes demokratiske kontroll at utfordringene dagens samfunn står overfor kan overkommes.

Vi er selvsagt ikke imot ethvert samarbeid, men en koalisjon med borgerlige partier der vi blir bundet på hender og føtter er ikke noe å hige etter. En front som styrker venstresiden og revolusjonære organisasjoner er noe helt annet. La oss invitere SV tilbake til venstre:

Kamerater i SV vi vil ha dere tilbake der dere hører hjemme, se hva samarbeidet til høyre gjorde med dere. Dere gikk rett inn i høyresidens felle, pensjonskuttene ble gjennomført med dere i regjering og dere ble tvunget inn i et imperialistisk eventyr i Libya.

Samarbeidet førte dere på ville veier. La oss danne en motvekt mot høyresiden og de tre sentrumspartiene Sp, MDG og Ap. Ferden mot sosialismen er sammen med oss i Rødt.

Dersom Rødt skal være det revolusjonære partiet som skal føre oss fram mot sosialismen (som Rødt hevder å være) fordrer det at det kvitter seg med sine reformistiske illusjoner, det er bare ved å gå for et program med sosialistiske krav som nasjonalisering av nøkkelindustrien under arbeiderkontroll at vi kan bryte mindretallets (som kapitalistene utgjør) makt over samfunnet.