Den studentledede klimastreiken er av dagens viktigste begivenheter. Greta Thunberg ga uttrykk for alle unges bekymringer for miljø og fremtid. Hennes først enslige streiker førte til en internasjonal streikebevegelse med millioner av deltagere. Studenter, ungdom og arbeidere har gått ut på gatene ledet av slagordet «Systemendringer, ikke klimaendringer!» Og krever drastiske tiltak for å bekjempe klimaendringene og deres årsaker.

Streikene har vært regelmessige, noen ganger har de vært internasjonalt organisert og andre ganger ikke, de har vart i omtrent ett år, og fortsatt samler mange seg om streikene. Det er ikke ofte at slike bevegelser holder koken så lenge, uten organisering, noe som viser hvor engasjerte de unge er og hvor politiserte de har blitt. Det er en enestående oppvisning av militant engasjement, og viser at fremtiden ligger hos de unge.

Klimastreiken er blitt beskrevet av noen som en «generalstreik for klimaet», men dette er ikke helt eksakt. En generalstreik innebærer at alle bransjer går ut i streik. Disse streikene er selvbeskrevet som studentstreiker, noe som medfører at det offisielt bare er studenter som går i streik for klimaet (selv om det er deltakelse blant arbeidere og fagforeningsorganiserte). Hvorfor har de enda ikke blitt omgjort til generalstreiker?

Jonas Langset Hustad kom med et godt poeng i Agenda Magasin, om fagforeningenes fravær fra streikene:

“For å få rettferdig lønn, må vi true med å ramme bedriften økonomisk gjennom streik. For å få en god arbeidsmiljølov, må vi true politikerne med å stemme de rett ut på gata. Slik har vi kjempet oss til et godt arbeidsliv i Norge gjennom mange tiår, for det finnes ikke en bedriftseier som har økt lønna av dårlig samvittighet.

Men skolebarna har ingen slik makt. De rammer ingen økonomisk når de streiker. De kan ikke stemme mot politikeren som bryr seg midt på ryggen. Hver fredag står de der, de barna som har lest mest om klimaforskning og sover dårligst om natta, og de står der alene. At LO ikke streiker ved deres side, er den største tabben i LOs lange og stolte historie. Fordi konsekvensen av å ikke bruke vår makt til å tvinge fram klimahandling, er å miste alt vi har kjempet for.”

Dette er problemet: Ethvert fagforeningsmedlem vet at uten å organisere seg, å streike osv. vil man aldri kunne oppnå bedre lønn og arbeidsvilkår. Som skribenten sier, har ingen kapitalist noensinne gitt arbeiderne bedre betingelser av dårlig samvittighet (da den som regel ikke finnes). Hvorfor forventer vi noe annet for klimaendringene, eller andre endringer vi trenger?

Forandringer kommer sjeldent fra Storting eller Parlament uten press utenfra. Velferdsstaten kom ikke av en ren parlamentarisk kamp, men av militant kamp fra fagforeninger og resten av arbeiderklassen som la press på sine reformistiske ledere til å kjempe for kravene. Det var kampen til den organiserte arbeiderklassen som la grunnlaget for velferdsstaten, og det vil ikke være annerledes i fremtiden, alle nye goder vil bare komme med kamp, og det er faktisk den eneste veien til å kunne endre klimautslippene og komme oss bort fra veien som ødelegger jorda. Alle store sosiale reformer har kommet av klassekampen.

Det andre store problemet som forfatteren påpeker, er at studenter har liten evne til å påvirke økonomien og profitten til de som dreper planeten. Selv om de er i stand til å radikalisere og øke bevisstheten rundt problemet, er det ikke mye de kan oppnå uten å kunne påvirke økonomien. Dette er ingen kritikk av studentene. Tvert imot, det er en fordømmelse av  fagforeningspampene som ikke er i stand til å leve opp til besluttsomheten og kravene som er vist av de millionene de skal representere.

Hvorfor er arbeiderbevegelsen så koblet fra klimabevegelsen? LO, som organiserer 850 000 arbeidere, er egentlig den største maktfaktoren i samfunnet og kan paralysere den norske økonomien om lederne vil. Hvis LO mobiliserer for politisk streik, oppretter streikekomiteer og koordinerer med studentene, vil hele nasjonen stå stille. Hvis klimabevegelsen som helhet begynner å ta denne ruten, vil ikke politikerne og kapitalistene kunne fortsette å ignorere oss. Medlemskapet vil uten tvil entusiastisk støtte dette. Problemet ligger hos en byråkratisk ledelse som er skilt fra medlemmene sine ønsker og ambisjoner.

Fagforeningspampene foretrekker å sitte stille i sine komfortable stoler og fine dresser på kontoret, med en lønn langt over det en gjennomsnittlig arbeidstaker tjener. I likhet med ledelsen i Arbeiderpartiet, er de fullt ut komfortable med dagens tilstand og vil ikke komme på kant med kapitalistene. Samtidig eksisterer det en genuin og sunn skepsis mot en del av forslagene klimabevegelsen kommer med. Det kreves en avvikling av oljeindustrien, men uten konkrete forslag for hvordan økonomien skal absorbere oljearbeiderne. I tillegg impliserer mange av tiltakene til klimabevegelsen innstramminger for arbeiderklassen. Tiltak der arbeiderklassen påføres kostnadene og byrden med å stanse klimaendringene kapitalistene har ansvaret for. Dersom ikke fagforeningene involverer seg i klimasaken for full styrke, vil kapitalistene bruke anledningen til å skyve kostnadene over på arbeiderne, og tiltakene til klimabevegelsen vil risikere å bli mer og mer arbeiderfiendtlige, og uten konkrete tiltak for hvordan økonomien kan absorbere oljearbeiderne.

Den forestående klimakatastrofen vil kunne få eksistensielle konsekvenser dersom ikke kapitalismen avskaffes. I en klimarapport konstateres det at 100 selskaper har stått for 71 % av det industrielle drivhusgassutslippet siden 1988, og til tross for en bevissthet om at fossile brensler fører til global oppvarming, har utvinningen doblet seg siden 1988. Nå, mer enn noen gang, trenger vi en arbeiderbevegelse som vil lede an i kampen for et bedre samfunn, basert på den eneste faktoren i samfunnet kapabel til gjennomføre en progressiv samfunnsendring – arbeiderklassen.

Fridays for Future, samt Greta Thunberg, har ofte invitert arbeidere og fagforeninger til å delta i streikene. Selv om enkelte av verdens fagforeninger gjør det, er ikke det  nok. Hvis disse studentene kan organisere internasjonale streiker uten en sentralisert organisasjon, kan fagforeningene, med langt større ressurser og kapasitet, det også. Kamerater, la oss sette igang!

Vi i Sosialistisk Revolusjon oppfordrer alle fagforeningsmedlemmer til å legge frem resolusjoner i sine fagforeninger for deltakelse i klimastreikene, å legge frem resolusjoner som krever at LO som helhet går ut i generalstreik ved hver klimastreik. En generalstreik vil være et stort skritt fremover, men det kan ikke stoppe med det. Streikekomiteer for studenter og arbeidere må opprettes, med valgte og gjenkallbare delegater for å planlegge og koordinere et handlingsprogram.

Arbeidere og studenter har alt å tape dersom klimaendringene ikke stoppes. Studenter står maktesløse når det gjelder å endre økonomien, men som i mai 1968 kan de være gnisten som fører til en større bevegelse. I 1968, førte studentopprøret til en revolusjonær situasjon da studenter og arbeidere gikk sammen. Disse gruppene må forenes under en felles fane: For en sosialistisk transformasjon av samfunnet, den eneste veien til å forhindre klimakrisen.

Det eneste kapitalismen kan bidra med er flere reformer og flere toppmøter – ikke noe annet enn flere tomme ord. Ingen reform kan rette opp kapitalens katastrofale effekter på miljøet, eller endre det faktum at det er den kapitalistiske produksjonsmåten som er ansvarlig for miljøkrisen. En klimastreik må derfor være en generalstreik, ikke bare med sikte på å «tvinge» politikere til å iverksette tiltak (noe de ikke makter for deres koblinger og avhengighet av det kapitalistiske systemet som de er en del av), men med sikte på å få slutt på kapitalismen og alle lidelsene den innebærer og  å produsere i takt med en sosialistisk og demokratisk planøkonomi. En generalstreik stiller et spørsmål om makt, spørsmålet om hvem som styrer samfunnet, og vil dermed skape vei for en sosialistisk revolusjon, den eneste virkelige løsningen på klimakrisen.

Arbeidere! Makten er i deres hender. Forent er det ingen makt på jorden som kan stoppe dere. Det er ingen tid å miste – klimastreikene må omgjøres til generalstreiker der studenter og arbeidere forenes. Vi trenger en systemendring som tar makten fra en håndfull superrike parasitter som lar profitten gå på bekostning av planeten vår, dvs. en endring fra kapitalisme til sosialisme. Fagforeningene må ta del i å organisere denne kampen, og ikke la kravene fra millioner av unge arbeidere falle på døve ører. Det står mellom sosialisme eller barbari.

IMT krever følgende, og ber alle kamerater i fagbevegelsen og klimastreikebevegelsen å gjøre det samme:

Omgjør klimastreikene til generalstreiker!

Arbeidere og studenter, foren dere om en sosialistisk handlingsplan for miljøet!

For forente streikekomiteer mellom arbeidere og studenter!

Revolusjonære endringer, ikke klimaendringer!