Tidlig fredag morgen (den 3. januar 2020) utførte Trump administrasjonen på ekstremt arrogant vis mordet på den iranske generalen Qassem Soleimani, så vel som på den irakiske paramilitære topplederen Abu Mahdi al-Mohandes på Baghdad lufthavn. Enda en gang øker den amerikanske imperialismen ustabiliteten i Midt-Østen.

Trump har forsøkt å fremstille angrepet, som også drepte åtte andre både iranere og irakere, som en defensiv handling. Men i realiteten er det intet annet enn en henrettelse av to ledere fra to suverene stater på utenlandsk jord, en aksjon som attpåtil var gjennomført uten Kongressens godkjennelse. Ifølge Donald Trump var Soleimani i gang med å planlegge et forestående angrep, som kunne ha kostet hundreder av amerikanske liv. Det eneste beviset, som understøtter dette er at Soleimani hadde besøkt iransk støttede militser i Libanon, Syria og Irak, etterfulgt av et besøk hos Ayatollah Khamenei i Iran. Hvordan det er et bevis på et forestående angrep på USA kan man spørre seg selv om.

Dessuten var Soleimani øverste general i Irans Revolusjonsgarde utenlands. Han opererte ikke direkte i feltet, og mordet på ham ville derfor med sikkerhet ikke stanse planene om noe forestående angrep. Dem som nå, ex post facto, forsøker å rettferdiggjøre denne imperialistiske aggresjonen er de samme som ga oss loddrette løgner om Saddams ”masseødeleggelsesvåpen”, og som fabrikkerte et såkalt ”forestående angrep” for å rettferdiggjøre en altødeleggende okkupasjon av Irak.

Trump og nesten alle republikanere så vel som demokrater i Kongressen fastholder at angrepet var rettferdig, ettersom Soleimani sto bak ”mordet på mer enn 600 amerikanere”. Men de glemmer å nevne, at Soleimani støttet sjiamilitser, som bekjempet de amerikanske okkupasjonsstyrkene. Den okkupasjonen har inntil videre resulterte i tapet av minst 1,5 millioner irakeres liv! I tillegg sto de samme militsene på samme side som USA i kampen mot den Islamske Staten. Noen av dem opererer faktisk stadig sammen med amerikanske styrker.

Et kynisk imperialistisk angrep

Trump hevder, at Soleimani også spilte en nøkkelrolle i å undertrykke protestbevegelsene i Irak, Iran og Libanon. Det er kanskje sant, men som Trumps varme vennskap med det saudiske monarki og det israelske regime viser, så har demonstranters demokratiske rettigheter – eller noen andres for den saks skyld – aldri vært en prioritet for ham. Faktisk har de irakiske demonstrantene på Tahrir plassen helt korrekt fordømt det amerikanske angrepet.

Dette var intet annet enn et kynisk imperialistisk angrep med mål om å slå to suverene land til lydighet. Det er alle klassekjemperes, fagorganisterte og revolusjonæres plikt å resolutt gå imot dette angrepet og ytterligere imperialistisk aggresjon i Midt-Østen. Vi må avsløre de sanne interessene bak denne handlingen, som ikke har noe å gjøre med de fattige og undertrykte i Midt-Østen, eller med å beskytte vestlige arbeidere og fattige, men derimot har det alt å gjøre med kapitalistklassens snevre interesser.

Den eneste avgjørende faktoren bak Trumps beslutning var, som alltid, ren egoisme. Trump er særlig interessert i å avlede oppmerksomheten vekk fra sin egen riksrettssak samt i å fremstå som en handlingens mann overfor sine venner og fiender. Trump bestemte seg for å sette et eksempel, for å kompensere for hans ydmykende passivitet etter Irans nedskytning av en amerikansk drone i juni og angrepet på saudiarabiske oljefelt i september.

Han ble oppildnet av et lag av republikanere og elementer i sikkerhetsapparatet som er fast besluttet på å fremprovosere en konflikt med Iran for å gjenreise det amerikanske militærets prestisje, etter årevis med ydmykende tilbakeskritt. Men denne ekstreme kortsyntheten, en hovedkarakteristikk for den herskende klasse i dag, risikerer nå å kaste enda mere bensin på bålet i en region, som allerede er veldig ustabil. Og det endelige utfallet vil ikke være i Trump eller amerikansk imperialismes interesse.

Presset vokser allerede på USA for å trekke seg ut av Irak. Amerikanske spesialstyrker har vært trukket tilbake fra ytterposter for å forsvare amerikanske baser. Det irakiske parlament tar skritt for å gjøre en slutt på den militære avtalen mellom de to landene, for å tvinge USA ut av Irak. Dette ville være et alvorlig slag mot amerikansk imperialisme.

Men som en gambler, som gang på gang taper, så har Trump fordoblet innsatsen sin. Han har truet med å bombe 52 lokasjoner i Iran, hvorav visse er viktige kulturelle steder. Som svar på det irakiske parlamentets plan om å utvise amerikanske styrker har han truet med å gjennomføre sanksjoner og det som verre er mot Irak. Den herskende klassen i USA påstår at invasjonen av Irak var et middel til å introdusere demokrati og fred, og allikevel utsteder de alvorlige trusler mot det irakiske parlamentets beslutninger. Hva vi ser, er amerikansk imperialismes umaskert ansikt.

Det er sant, at noen demokrater, ledet av Nancy Pelosi, har protestert mot Trumps aksjon. Men deres innvendinger er ikke rettet mot amerikansk imperialistisk politikk i Irak, men snarere mot hvordan denne imperialistiske politikken utføres! Det Demokratiske Partiet, er ofte presentert som den myke siden av amerikansk imperialisme, var ansvarlige for en massiv stigning i antallet av bombinger og utenlandske kampanjer under Obamas presidentperiode. De er ikke mindre imperialistiske enn Trump. Deres klage går ut på at Trumps handlinger ikke er gunstige for amerikansk imperialisme.

Går Teherans ærende

På dette punkt har de kanskje et poeng. Selv om Soleimani var en nøkkelfigur for det iranske regimet, har hans mord kun gavnet regimet. I de seneste måneder har Iran og deres allierte i Libanon og Irak vært preget av mektige massebevegelser med revolusjonære implikasjoner. Især i Irak har det, som er kjent som Oktoberrevolusjonen, vært rettet mot fattigdom, arbeidsløshet, korrupsjon såvel som Irans nesten allestedsnærværende innflytelse i statsapparatet.

I Libanon har den Hizbollah-ledede regjeringen vært under enormt press fra den revolusjonære bevegelsen, som startet i september. Men hverken i Libanon eller i Irak klarte regjeringen å stabilisere situasjonen. Soleimani reiste tvert imot febrilsk mellom Beirut, Bagdad og Teheran for å koordinere den kontrarevolusjonære innsatsen med iranske allierte og proxyer.

I Iran selv var det to dager med voldelige protester i november, etter statstilskuddet til brennstoff ble kuttet fra den ene dagen til den neste. Veldig hurtig eskalerte protestene fra økonomiske krav til krav om regimets fall. Regimet ble kun reddet av en fullstendig media-blackout og hard represjon, hvor minst 1500 mennesker ble drept, tusener såret og opp imot 10.000 arresterte. Det var en av de største utfordringene for den islamske republikken i sin 40-årige historie og har etterlatt regimet alvorlig svekket.

På det tidspunktet klarte regimet på ingen måte å mobilisere en motdemonstrasjon, men mobiliserte kun få titusener. Men Soleimanis begravelse har over de seneste par dager samlet folk i millionvis på tvers av Iran. Lignende scener så man også i Irak, hvor det er rapportert, at 500.000 mennesker deltok i begravelsesopptoget. Trumps angrep og trussel om eskalering styrket det iranske regimet og vil svekke den revolusjonære bevegelsen i den neste perioden.

Iranere går nå inn i offensiven. I Irak, hvor kampen mellom USA og Iran om det irakiske statsapparatet har simret i årevis, skubber iranerne nå på for at amerikanerne blir kastet helt ut, det gjelder deres tropper, rådgivere og allierte i statsapparatet. De legger også press på amerikanere i Afghanistan, og de har trukket seg fullstendig fra atomavtalen, hvilket betyr, at de vil begynne utviklingen av atomvåpen.

Og der er ikke mye, USA kan gjøre med det. Det har vært mye snakk om krig i løpet av de siste par dagene, men at den nåværende situasjonen skulle føre til en amerikansk invasjon av Iran er utelukket. Den amerikanske befolkningen er lei av krig, hvilket var grunnen til at et av Trumps sentrale valgløfter i 2016 var å trekke USA ut av Midt-Østen. Dessuten beløper den amerikanske statsgjelden seg til mer enn 23.000 mrd. dollar. En ny krig, som koster 5-10.000 mrd, er utelukket. En ny storkrig vil få sosiale og politiske konsekvenser uten presedenser.

17 år etter invasjonen av Irak har USA tapt krigene i Irak og Afghanistan. Iran ville være en enda mer formidabel motstander. Iran har et fjellrikt terreng, et sterkt, kamptrent militær og et folk, som er dypt anti-imperialistiske. Det besitter også langtrekkende missiler og proxy grupper rundt om i regionen, som kunne ramme titusener av amerikansk stasjonerte tropper fra alle sider. Iran kan også stenge Hormuzstredet, som er en passasje for olje til verdensmarkedet. Det ville være en alvorlig trussel mot en skrøpelig verdensøkonomi.

Av alle disse årsakene er en invasjon av Iran utelukket. Selv et seriøst amerikansk luftangrep er ikke mulig, da det ville sette nesten alle amerikanske baser i Midt-Østen i fare for angrep. Amerikanernes handlinger bekrefter dette. Ekstra tropper har blitt sendt til regionen for å styrke forsvaret av eksisterende amerikanske interesser, men disse er langt fra nok, for hva som ville ha vært nødvendig for en seriøs militær kampanje. Trumps uberegnelige handlinger kunne selvfølgelig eskalere til en form for militær konfrontasjon, men det vil være veldig risikabelt for amerikansk imperialisme, som de høyst sannsynlig ikke ville komme seirende ut av.

Mot imperialismen!

De siste dagenes begivenheter har mest av alt vært et uttrykk for den amerikanske imperialismens svakhet fremfor dens styrke. Der er ingen makt, som er like sterk som amerikansk imperialisme, og denne imperialismen er i relative termer ikke like sterk som den pleide å være. Ettersom begivenhetene utfolder seg vil dette bli tydeligere. Trumps uberegnelige oppførsel vil akkurat som et jordskjelv som avslører de motsetningene som har akkumulert seg under overflaten, bringe det nye styrkeforholdet som har utviklet seg i Midt-Østen frem i lyset. I denne nye situasjonen vil den amerikanske imperialismen bli tvunget til å spille en mindre rolle. Men det vil ikke innebære mer stabilitet eller bedre forhold for massene i regionen.

Vår oppgave er å bekjempe imperialismen. Kun ved å velte kapitalismen kan vi sikre fred og stabilitet ved å gjøre en slutt på dette råtne regimet, som medfører krig, lidelse og utnyttelse av massene.