Wellred Books er stolte av å kunngjøre utgivelsen av en viktig ny bok av Marie Frederiksen, The Revolutionary Legacy of Rosa Luxemburg. Denne store revolusjonære martyren har ofte blitt feilfremstilt som en motstander av oktoberrevolusjonen, og som stående for en slags «mykere», «antiautoritær» marxisme i motsetning til Lenins og bolsjevikenes.

Men som Fred Weston og Parson Young forklarer i denne artikkelen i den kommende utgaven av In Defense of Marxism: det er så mange myter om Luxemburg, og det er på tide å sette dem på plass.

Lørdag 15. januar, var datoen for drapet på Rosa Luxemburg, og datoen da WellRed Books hadde en eksklusiv boklansering av The Revolutionary Legacy of Rosa Luxemburg, med forfatteren Marie Frederiksen.

Rosa Luxemburg var en fremragende revolusjonær og marxist. Hun spilte en nøkkelrolle i kampen mot den opportunistiske degenerasjonen av det tyske sosialdemokratiet, og i grunnleggelsen av det tyske kommunistpartiet. Dessverre blir noen av hennes skrifter og taler ofte brukt til å skape et feilaktig bilde av det hun sto for, og fremstille henne som en motstander av Lenin og bolsjevikene.

Såkalte «luxemburgister» presenterer henne som en forkjemper for arbeiderklassens kreativitet og «spontanitet», i opposisjon til den «ultrasentralistiske» Lenin som angivelig forsøkte å knuse arbeidernes initiativ og bringe dem under kontroll. Ved å bygge opp dette bildet av Luxemburg, sikter venstrereformister, anarkister, «libertarianere» og til og med borgerlige liberale etter å bruke denne store revolusjonæres autoritet som en rambukk mot leninismen. Det er på dette grunnlaget begrepet «luxemburgisme» har blitt oppfunnet, som om det var en distinkt trend innenfor marxismens tradisjoner.

Denne såkalte «luxemburgismen» har en tiltrekning på et lag av ærlige unge kommunister som søker en alternativ versjon av marxismen til det de anser som «leninisme». Grunnen til at de søker et slikt alternativ er fordi den stalinistiske, byråkratiske karikaturen av sosialismen – nedfelt i USSR under Stalin, og senere kopiert i Øst-Europa, Kina, Vietnam og andre regimer – har blitt fremstilt som «leninistisk» (eller «marxist-leninister», som stalinister i dag liker å beskrive seg selv som).

Det er imidlertid tilstrekkelig å lese Lenins siste testamente («Siste testamente», brev til kongressen, desember 1922 – januar 1923) for å se at han allerede da var bekymret over de byråkratiske tendensene som dukket opp i Sovjetunionen før han døde, og han foreslo tiltak for å bekjempe dem. Stalinismen derimot, er en fullstendig negasjon av det Lenin sto for. Våre siste-dagers luxemburgister ignorerer passende nok dette faktumet.

Vi må derfor spørre oss selv, hva består egentlig denne «luxemburgismen» av? Er den så forskjellig fra den revolusjonære marxismen til Lenin og bolsjevikene? En seriøs studie av Rosa Luxemburgs forfatterskap, livet hennes og det hun kjempet for, avslører at den virkelige Rosa var en revolusjonær. I en tid da verdens arbeiderbevegelse delte seg i revolusjonære og reformistiske leire, sto Luxemburg på samme side av barrikadene som bolsjevikene. På samme måte som bolsjevikene kjempet mot den opportunistiske tendensen til mensjevismen, førte Luxemburg en kamp mot den opportunistiske degenerasjonen av de sosialdemokratiske lederne i Tyskland. Til tross for den eller den kritikken som hun hadde i ulike øyeblikk, støttet hun fullt ut den russiske revolusjonen ledet av Lenin og bolsjevikene.

Likevel eksisterer det fortsatt en rekke myter som forsøker å fremstille Rosa Luxemburg som en motstander av bolsjevismen. Den første av disse er ideen om at Luxemburg sto for massenes spontanitet i motsetning til den leninistiske modellen for et revolusjonært parti. Vi kan lese et godt eksempel på slike forvrengninger i det som er skrevet om henne av «Rosa-Luxemburg-Stiftung» – en tenketank i Tyskland tilknyttet det venstrereformistiske Die Linke-partiet:

«Luxemburg kritiserte Lenin for hans begrep om en svært sentralisert partifortropp; ifølge Luxemburg var det et forsøk på å sette arbeiderklassen under veiledning. Hennes argumenter – karakteristisk for hele hennes arbeid – omfattet faktorer som selvstendig initiativ, arbeidernes aktivitet, deres evne til å lære gjennom egne erfaringer og feil, og behovet for en demokratisk grasrotorganisasjon.»

På samme måte maler Noam Chomsky – som hevder å være en anarkosyndikalist og libertær sosialist – et bilde av Lenin som en konspiratorisk kaprer av den russiske revolusjonen som ødela dens potensial til å utvikle kommunisme. Han presenterer Luxemburg til å ha advart mot dette:

«Selv om noen av kritikerne, som Rosa Luxemburg, påpekte at Lenins program, som de anså som ganske høyreorientert, og det gjør jeg også, var bildet at det ville bli en proletarisk revolusjon, at partiet ville ta over fra proletariatet, at sentralkomiteen ville ta over fra partiet og at den maksimale lederen ville ta over fra sentralkomiteen.»

Denne typen tenkning ignorerer fullstendig forholdene der den russiske revolusjonen fant sted og, viktigst av alt, konsekvensene av dens isolasjon i et tilbakenforliggende land. Derfor, ifølge disse overfladiske kritikerne, er røttene til det monstrøse stalinistiske regimet som oppsto senere ikke å finne i de objektive forholdene, men i ideene og metodene til Lenin og bolsjevikene. En slik analyse forenkler til den grad at det blir umulig å forstå de reelle objektive årsakene til den byråkratiske degenerasjonen, dvs. isolasjonen av den russiske revolusjonen. Den baserer seg i stedet på en subjektiv forklaring på Lenins antatte diktatoriske tendenser.

Spontanitet og lederskap

Hva var Rosa Luxemburgs egentlige syn på spørsmålet om massenes «spontanitet»? Hvordan så hun på partiets forhold til massenes spontane handling? Og skilte egentlig hennes synspunkter seg fundamentalt fra Lenins? Pamfletten hennes, Massestreiken, det politiske partiet og fagforeningene, er et av verkene hennes som har blitt brukt av de som hevder at hun var en grunnleggende motstander av bolsjevismen. Det hevdes at i denne brosjyren, som analyserer styrken til den spontane massestreikebevegelsen i den russiske revolusjonen i 1905, avviser Rosa Luxemburg begrepet revolusjonært lederskap. Dette kunne ikke være lengre unna sannheten, og argumentet går helt glipp av poenget med hvorfor hun skrev den og hvem hun polemiserte med.

Pamfletten ble skrevet akkurat da en streikebølge skyllet over Tyskland, inspirert av revolusjonen i 1905, som var veldig populær blant den tyske arbeiderklassen. I motsetning til Russland, der fagforeningene var svært svake og marxismens krefter var små, hadde Tyskland mektige fagforeninger og det sosialdemokratiske partiet (SPD) hadde en massiv styrke. Problemet var at lederne av SPD og fagforeningene i Tyskland viste en passiv og noen ganger til og med en hånlig holdning til disse spontane streikene.

Mens Rosa Luxemburg og den revolusjonære fløyen av partiet ønsket streikene velkomne og fremførte behovet for at partiet skulle gripe inn, avfeide de høyreorienterte SPD-lederne dem som for tidlige og dømt til å mislykkes. Mange SPD-ledere hevdet at bare kamper som var planlagte og organisert av partiet på forhånd kunne lykkes. Derfor var alle andre demonstrasjoner nedenfra grunnleggende meningsløse. Dette var i virkeligheten en indikasjon på at disse lederne hadde forlatt ideen om en revolusjonær kamp mot selve kapitalismen.

Det var nettopp dette Luxemburgs Massestreik argumenterte mot. Hun argumenterte ikke mot bolsjevikene, men heller mot de opportunistiske lederne av SPD. Målet hennes var ikke å avfeie behovet for ledelse, men heller å presse SPD-lederne til å aktivt gripe inn i disse spontane kampene nettopp fordi de trengte politisk ledelse. Som Rosa skrev:

«Å på forhånd sette opp årsaken og øyeblikket for når og hvor massestreikene i Tyskland vil bryte ut er ikke i sosialdemokratiets makt, fordi det ikke er i dets makt å skape historiske situasjoner ved vedtak på partikongresser. Men det den kan og må gjøre er å tydeliggjøre de politiske tendensene, når de en gang dukker opp, og å formulere dem som resolutt og konsekvent taktikk. Mennesket kan ikke holde historiske hendelser i sjakk mens de lager oppskrifter for dem, men det kan på forhånd se deres tilsynelatende kalkulerbare konsekvenser og ordne handlingsmåten sin deretter.»

Enhver seriøs analyse vil vise at både Luxemburg og Lenin var enige om at det revolusjonære partiets oppgave ikke var å påtvinge massene et forhåndsbeskrevet skjema og diktere en tidsplan for revolusjonen i henhold til dets eget innfall. De forsto begge at massene beveger seg i eget tempo, og når hendelser bryter ut er revolusjonæres oppgave å forstå dem og gripe inn i dem for å gi dem et lederskap.

Ta for eksempel arbeiderrådene (sovjetene) som oppsto under den russiske revolusjonen i 1905. Disse nye arbeidernes maktorganer ble skapt av de russiske arbeiderne, et uttrykk for arbeiderklassens spontanitet og kreativitet. Rekkene til bolsjevikene inne i Russland anerkjente ikke deres betydning, og prøvde til og med å stille et ultimatum til sovjetene om at de skulle underkaste seg partiets kontroll. Men Lenin var uenig. I Våre oppgaver og Sovjetene til arbeidernes representanter (november 1905) skrev han:

«Jeg mener at det er feil å stille spørsmålet på denne måten, og at avgjørelsen absolutt må være: både Sovjeter av arbeiderrepresentanter og partiet. Det eneste spørsmålet – og et svært viktig ett– er hvordan man skal dele og kombinere oppgavene til Sovjetet og det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Jeg tror det ville være uråd for Sovjetet å slutte seg fullstendig til ett parti.»

Lenin anerkjente at revolusjonære skulle slutte seg til sovjetene for å vinne over arbeiderklassens masse som hadde skapt dem som organer for arbeidermakt. Dette var den samme strategien som Lenin opprettholdt frem til suksessen med oktoberrevolusjonen i 1917. I sine aprilteser publisert i april 1917 oppsummerte Lenin bolsjevikenes oppgave i forhold til massene:

«Massene må få se at sovjetene representerer den eneste mulige formen for en revolusjonær regjering, derfor er vår oppgave, så lenge denne regjeringen gir etter for borgerskapets innflytelse, å presentere en tålmodig, systematisk , og vedvarende forklaring av feilene i taktikken deres, en forklaring spesielt tilpasset massenes praktiske behov.»

Her kan vi ikke finne noen grunnleggende forskjeller mellom Lenin og Luxemburg i forståelsen av den nødvendigvis spontane karakteren av utbruddet av kamper, men også av behovet for revolusjonære til å gripe inn politisk.

Var det noen forskjeller mellom Lenin og Luxemburg? Selvfølgelig var det det, men som Marie Frederiksen viser i sitt verk, handlet disse ikke om hvorvidt en revolusjon trengte organisering og ledelse eller ikke:

«En uenighet ble uttrykt på det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiets … kongress i 1907, der Luxemburg kritiserte bolsjevikene for å legge for mye vekt på den tekniske siden av opprøret i 1905-revolusjonen, mens de mente at de i stedet burde ha fokusert på å gi bevegelsen politisk ledelse. I denne forstand var Luxemburgs tilnærming til revolusjonen abstrakt: massene vil bevege seg, og når de gjør det er det opp til partiet å gi det korrekte politiske programmet. Fra hennes erfaring i SPD var fokuset på den praktiske siden ved organisering kjennetegnet på en konservativ ledelse som holdt massenes bevegelse tilbake. I stedet for å avvise den byråkratiske karakteren til SPD, avviste hun den tekniske, praktiske siden av organisering som et onde i seg selv. Luxemburg så ut til å tro at massenes bevegelse i seg selv ville løse problemet med organisasjon og ledelse.»

Det er helt klart at selv da Rosa Luxemburg kom med kritikk av bolsjevikene, avviste hun ikke behovet for en politisk ledelse generelt, akkurat som Lenin ikke avviste massekampenes spontanitet. Det de to var uenige om, var graden av vekt revolusjonære burde legge på de praktiske oppgavene med å gripe inn i massekampene. På dette spørsmålet ble imidlertid Luxemburg bevist å ta feil i hennes tidligere forfatterskap, ettersom handlingen med å gripe inn i og vinne over massene innebærer svært praktiske oppgaver for å lykkes. Erfaringene fra oktoberrevolusjonen skulle bevise at det var nettopp eksistensen av Bolsjevikpartiet, en høyt disiplinert og utdannet organisasjon med kadre på nøkkelarbeidsplasser og nabolag, som tillot de russiske arbeiderne til å ta makten. Videre, mot slutten av livet, arbeidet Luxemburg for å bygge et parti på lignende linjer i Tyskland.

Den uunngåelige konklusjonen fra det vi har fremhevet er at den antatte kløften mellom disse to fremragende marxistene i dette spørsmålet er sterkt overdrevet. Målet med denne overdrivelsen er å forvrenge sannheten for å avverge arbeidere og ungdom fra ta til seg et ekte revolusjonært syn, og spesielt fra behovet for å bygge et revolusjonært masseparti som en vesentlig forutsetning for en seirende sosialistisk revolusjon.

Bolsjevismen, mensjevismen og Rosa Luxemburg

Hver gang strømninger på venstresiden har begynt å avvike fra et revolusjonært ståsted, har de aldri åpent innrømmet at det de gjør er å forråde arbeiderklassens grunnleggende interesser. I stedet vil de ofte søke etter en eller annen autoritativ figur av bevegelsen hvis ord de kan fordreie og overdrive for å rettferdiggjøre sin egen posisjon. Dessverre har Rosa Luxemburg vært offer for slike metoder gang på gang. Hun er sitert ut av kontekst, eller kritikk som hun senere gikk bort fra blir uærlig brukt for å fremstille henne som grunnleggende motstander av Lenin og bolsjevikene.

Spesielt har myten blitt vevd om at Luxemburg sto for ekte arbeiderdemokrati i opposisjon til «leninismens» diktatoriske metoder. Denne myten hentet fra hennes forfatterskap i en pamflett fra 1904 kalt «Organisasjonsspørsmål om det russiske sosialdemokratiet», hvor hun fordømte Lenin og bolsjevikene for deres «ultrasentralisme» og til og med «Blanquisme» – det vil si ideen om å organisere en sosialistisk revolusjon totalt kontrollert av en liten konspiratorisk gruppe revolusjonære ledere. I virkeligheten forsto ikke Luxemburg hva Lenin strebet etter – på det tidspunktet.

De som bruker dette til å prøve å skille Rosa Luxemburg fra Lenin, ignorerer den reelle utviklingen av hennes senere tenkning. Bare noen få år senere forlot Luxemburg disse synspunktene. Senere ville hun sette seg som mål, sammen med Karl Liebknecht, å transformere Spartacus-ligaen til det tyske kommunistpartiet – en del av den kommunistiske internasjonale ledet, på den tiden, av Lenin og Trotsky. Å forsøke på dette grunnlaget å male Luxemburg som diametralt i motsetning til leninismen, er ren uærlighet.

Disse samme strømningene forfalsker det Lenin og bolsjevikene egentlig sto for, for å gjøre denne mytebyggingen enklere. Bolsjevikpartiet blir presentert som å ha et monolittisk, sterkt sentralisert regime under Lenin, der ingen debatt var mulig og hvor det ikke var noe internt demokrati. Sannheten er at bolsjevikpartiets historie avslører at det var full frihet til intern debatt, med ulike meninger som ble diskutert fritt.

Det de reformistiske kritikerne av bolsjevikpartiet egentlig protesterer mot er det faktum at partiet ikke var en debattklubb, men en kjempende, revolusjonær organisasjon av de avanserte lagene i arbeiderklassen. Dens oppgave var å avklare spørsmål om program, metoder og taktikk og å bygge et disiplinert parti hvis mål var å styrte det kapitalistiske systemet. Dets indre liv ble styrt av prinsippene for demokratisk sentralisme: Når en intern debatt hadde funnet sted om ethvert spørsmål, ville det bli avholdt en avstemning og flertallssynet ville bli partiets politikk. På det grunnlaget ville hele medlemsmassen da bli pålagt å ta de demokratisk vedtatte standpunktene inn i den bredere arbeiderbevegelsen.

Dette har ingenting å gjøre med karikaturen av bolsjevismen tegnet av reformistene. Deres løgn om bolsjevismen som ikke annet enn en konspirasjon og et diktatur i partiform, kompletteres av løgnen om Luxemburg som en som sto opp mot Lenin i demokratiets navn. Ved å gjøre det ignorerer de det hun skrev bare to år senere i 1906 i Blanquism and Social Democracy, der hun forsvarte Lenin mot anklagene om blanquisme og angrep mensjevikene for deres opportunisme:

«Hvis bolsjevikkameratene i dag snakker om proletariatets diktatur, har de aldri gitt det den gamle blanquist-betydningen; heller ikke har de noen gang gjort feilen til Narodnaya Volya, som drømte om å ‘ta makten for seg selv’ (zachvat vlasti). Tvert imot har de bekreftet at den nåværende revolusjonen vil lykkes når proletariatet – hele den revolusjonære klassen – tar statsmaskinen i besittelse.

«Det er på høy tid å avslutte med en slik skolastikk og alt dette rabalderet med å identifisere hvem som er en ‘Blanquist’ og hvem som er en ‘ortodoks marxist’. Vi trenger heller å vite om taktikken anbefalt av kamerat Plekhanov og hans mensjevikkamerater, som har som mål å jobbe gjennom dumaen så langt som mulig, er riktig nå; eller tvert imot, om taktikken vi bruker, akkurat som de bolsjevikiske kameratene, er riktig – taktikken basert på prinsippet om at tyngdepunktet er plassert utenfor dumaen, i den aktive opptredenen til de folkelige revolusjonære massene.»

Og ett år senere, i en tale hun holdt i 1907 på den femte kongressen til det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet – der både mensjeviker og bolsjeviker var til stede i et gjenforent parti – forsvarte hun igjen bolsjevikene mot anklager om «stivhet» og «stiv sneverhet» når det gjelder organisering:

«Det er mulig at polske kamerater, som er vant til å tenke mer eller mindre på måter som er vedtatt av den vesteuropeiske bevegelsen, finner denne bestemte standhaftigheten [til bolsjevikene] enda mer oppsiktsvekkende enn det dere gjør. Men vet dere, kamerater, hvor alle disse ubehagelige trekkene kommer fra? Disse trekkene er svært kjente for noen som er kjent med interne partiforhold i andre land: de representerer den typiske åndelige karakteren til den trenden innenfor sosialismen som må forsvare selve prinsippet i proletariatets uavhengige klassepolitikk mot en motstridende trend som også er veldig sterk. (Bifall.)

«Stivhet er formen tatt av sosialdemokratisk taktikk på den ene siden, når den andre siden representerer geléens formløshet som kryper i alle retninger under begivenhetenes press. (Applaus fra bolsjevikene og deler av senteret.)

Konklusjonen her er klar. Det Rosa Luxemburg, Lenin og bolsjevikene alle sto for, mer enn noe annet, var nettopp «proletariatets uavhengige klassepolitikk». I kampen mellom bolsjevismen og mensjevismen, mellom revolusjonær marxisme og reformisme, sto Luxemburg fast på Lenins og bolsjevikenes side mot reformismen, som er nettopp den politikken som de såkalte «luxemburgistene» i dag forsøker å tillegge henne. Som Lenin senere kommenterte: «I 1907 deltok hun som delegat for SD i Polen og Litauen i London-kongressen til RSDLP, og støttet den bolsjevikiske fraksjonen i alle grunnleggende spørsmål om den russiske revolusjonen.»

Rosa Luxemburg og den russiske revolusjonen

En annen tekst av Rosa Luxemburg som brukes for å sette henne opp mot bolsjevikene, er en hun skrev privat, men som hun  bestemte seg for å ikke publisere, med tittelen Den russiske revolusjonen (1918). I denne artikkelen kommer hun med flere kritikker av bolsjevikenes handlinger under den russiske revolusjonen. Det som imidlertid «luxemburgistene» passende ignorerer, er at Luxemburg satt i fengsel da hun skrev denne artikkelen. Hun hadde sittet i fengsel siden 1916 og var fortsatt fengslet da den russiske revolusjonen fant sted. Hun fikk bare få og svært delvis informasjon om oktoberrevolusjonen, og hun skrev ned sine observasjoner privat. Etter at hun ble løslatt fra fengselet i 1918, ble hun klar over at analysen skrevet i fengsel var ufullkommen, og nektet å publisere noe av det hun hadde skrevet om den russiske revolusjonen mens hun satt i fengsel. Dette var fordi hun visste godt at det ville bli forvrengt av revolusjonens fiender.

Clara Zetkin, som hadde et nært forhold til Rosa Luxemburg, vitnet senere at etter at hun ble løslatt fra fengselet i november 1918, uttalte hun at hennes synspunkter hadde vært feil og var basert på utilstrekkelig informasjon. Rosa Luxemburg var i stand til å kjenne igjen når hun hadde gjort en feil, og det kan ikke være noen forvirring her om hvor Rosa Luxemburg sto i forhold til oktoberrevolusjonen: hun støttet den og partiet som ledet den!

Faktisk ble teksten fra 1918 først publisert senere, i 1922 av Paul Levi, tre år etter Rosas død. Han publiserte den etter å ha blitt utvist fra det tyske kommunistpartiet og den tredje internasjonale for alvorlig brudd på partidisiplinen. Han hadde aldri fått Rosas tillatelse til å publisere teksten – en svært viktig detalj man må huske på.

Men selv i denne teksten finner man fortsatt at hun støttet den russiske revolusjonen og bolsjevikene fullt ut fra start til slutt. Hennes var en kameratslig kritikk snarere enn en fordømmelse av oktoberrevolusjonen. Hvis hun oppriktig hadde trodd at Lenin satte opp et monstrøst diktatorisk regime, er det vanskelig å forestille seg hvorfor hun tok seg tid til å komme med kritiske forslag. Hun ville heller ha oppfordret de russiske arbeiderne til å motarbeide bolsjevikene. Dette var tydeligvis ikke tilfelle. Artikkelen åpner med ordene: «Den russiske revolusjonen er den mektigste begivenheten i verdenskrigen.» Og slik avslutter hun første del av artikkelen:

«Dessuten satte bolsjevikene umiddelbart som mål for denne maktovertakelsen et fullstendig, vidtrekkende revolusjonært program; ikke opprettholdelsen av det borgerlige demokratiet, men et proletariatets diktatur med det formål å realisere sosialismen. Derved vant de for seg selv den uforgjengelige historiske utmerkelsen ved for første gang å ha proklamert sosialismens endelige mål som det direkte programmet for praktisk politikk.

«Uansett hva et parti kunne tilby av mot, revolusjonær fremsynthet og konsistens i en historisk time, har Lenin, Trotskij og alle de andre kameratene ytt i god grad. All den revolusjonære ære og kapasitet som det vestlige sosialdemokratiet manglet, ble representert av bolsjevikene. Deres oktoberopprør var ikke bare den faktiske redningen av den russiske revolusjonen; det var også redningen av den internasjonale sosialismens ære.»

Og hun konkluderte artikkelen slik:

«Det som er på sin plass er å skille det essensielle fra det ikke-essensielle, kjernen fra de tilfeldige utvekstene i bolsjevikenes politikk. I den nåværende perioden, når vi står overfor avgjørende sluttkamper i hele verden, var og er sosialismens viktigste problem det brennende spørsmålet i vår tid. Det er ikke et spørsmål om dette eller det sekundære spørsmålet om taktikk, men om proletariatets handlingsevne, kraften til å handle, sosialismens vilje til makt som sådan. I dette var Lenin og Trotskij og deres venner de første, de som gikk foran som et eksempel for verdens proletariat; de er fortsatt de eneste til nå som kan rope sammen med Hutten: ‘Jeg har våget!’

«Dette er det vesentlige og varige i bolsjevikpolitikken. I denne forstand er det den udødelige historiske tjenesten i å ha marsjert i spissen for det internasjonale proletariatet med erobringen av den politiske makten og den praktiske plasseringen av problemet med realiseringen av sosialismen, og å ha fremmet oppgjøret mellom kapitalen og arbeiderne i hele verden. I Russland kunne problemet bare stilles. Det kunne ikke løses i Russland. Og i denne forstand tilhører fremtiden overalt ‘bolsjevismen’.»

Bare den tyske revolusjonen kunne ha reddet den russiske revolusjonen

Luxemburg begrenset seg imidlertid ikke til å støtte den russiske revolusjonen. Hun var også klar over det faktum at feilene i det sovjetiske regimet ikke var et produkt av intensjonene eller ideene til Lenin og Trotskij, men av den russiske revolusjonens isolasjon og de tilbakenforliggende forholdene i landet. Løsningen var å bryte revolusjonens isolasjon ved å gjennomføre den tyske revolusjonen:

«Alt som skjer i Russland er forståelig og representerer en uunngåelig kjede av årsaker og virkninger, hvis startpunkt og sluttbegrep er: det tyske proletariatets fiasko og den tyske imperialismens okkupasjon av Russland. Det ville kreve noe overmenneskelig fra Lenin og hans kamerater hvis vi skulle forvente av dem at de under slike omstendigheter skulle fremmane det fineste demokrati, proletariatets mest eksemplariske diktatur og en blomstrende sosialistisk økonomi. Ved sin målbevisste revolusjonære standpunkt, sin eksemplariske styrke i handling, og sin ubrytelige lojalitet til internasjonal sosialisme, har de bidratt med det de kunne bidra med under slike djevelsk harde forhold.»

Hun fordømte også de sosialdemokratiske lederne i Tyskland som nektet å støtte Sovjet-Russland fordi det var et «diktatur»:

«La de tyske regjeringssosialistene rope at bolsjevikenes styre i Russland er et forvrengt uttrykk for proletariatets diktatur. Hvis det var eller er slik, er det bare fordi det er et produkt av det tyske proletariatets oppførsel, i seg selv et forvrengt uttrykk for den sosialistiske klassekampen. Alle av oss er underlagt historiens lover, og det er bare internasjonalt at den sosialistiske samfunnsordenen kan realiseres.» [Vår fremheving].

Hvis vi leser denne artikkelen i sin helhet i stedet for å plukke og velge sitater ut av kontekst for å feilrepresentere hennes synspunkter, er det umulig for en ærlig kommentator å tolke Rosa Luxemburg som motstander av Lenin og Trotskij. Hun var enig med Lenin i alle viktige spørsmål. Hun var enig i måten oktoberrevolusjonen ble gjennomført på. Hun var enig i det Lenin og Trotskij måtte gjøre for å forsvare den unge sovjetrepublikken. Og som en genuin internasjonalist forsto hun at den tyske revolusjonen måtte lykkes for å redde (ikke beseire) den russiske revolusjonen.

Myten om den grunnlovsgivende forsamlingen

Konservative, borgerlige liberale, reformister og til og med noen på venstresiden, har kritisert den bolsjevikiske regjeringen for å ha oppløst den konstituerende forsamlingen etter revolusjonen – en handling tatt som bevis på at Lenin og Trotskij var «antidemokratiske» og «autoritære». Såkalte tilhengere av Rosa Luxemburg slutter seg også til denne vognen, og siterer igjen teksten hennes fra 1918:

«Men den grunnlovgivende forsamlingen og stemmerettsloven uttømmer ikke saken. Vi vurderte ikke overfor ødeleggelsen av de viktigste demokratiske garantiene for et sunt offentlig liv og for arbeidermassenes politiske aktivitet: pressefrihet, organisasjons- og forsamlingsrettigheter, som er blitt forbudt for alle motstandere av Sovjet regimet.»

Ved å presentere situasjonen for bolsjevikene etter oktoberrevolusjonen og bruke Rosa Luxemburgs sitat på denne måten, ignorerer «luxemburgistene» en avgjørende faktor i situasjonen: Sovjetenes eksistens som demokratiske organer for arbeidernes makt.

Gjennom hele sin historie støttet bolsjevikene oppfordringen til en grunnlovgivende forsamling – som i hovedsak er et borgerlig parlament – ​​hvis innkalling ville vært et stort skritt fremover fra tsaristisk despotisme. På tidspunktet for oppløsningen i 1918 var imidlertid ikke lenger den konstituerende forsamlingen i Russland representativ for de russiske massene, som drev mot en høyere styreform – sovjetene basert på arbeiderklassens makt. Ingen borgerlig parlament er i stand til å uttrykke de raskt skiftende synspunktene til massen av arbeidende folk i løpet av en revolusjonær omveltning. Den konstituerende forsamlingen, som lå bak de revolusjonære hendelsene, hadde derfor blitt et samlingspunkt for kontrarevolusjonære krefter som arbeidet for å forsvare essensen av det reaksjonære tsarregimet.

Den konstituerende forsamlingen sin eksistens var blitt innhentet av de virkelige levende revolusjonære hendelsene, og dette rettferdiggjorde dens oppløsning av den bolsjevikiske regjeringen. Ved å legge ned den grunnlovgivende forsamlingen oppløste ikke bolsjevikene demokratiet. Snarere forsvarte de det ekte arbeiderdemokratiet som representert av sovjetene!

«Luxemburgistene» forsøker å fremstille Rosa Luxemburg som en forsvarer av borgerlig parlamentarisme i motsetning til sovjetmakten. Nok en gang er dette helt feil. Bare noen måneder etter at hun var ferdig med å skrive Den russiske revolusjonen (som igjen, la oss ikke glemme, hun aldri publiserte i sin levetid), skrev hun en artikkel med tittelen «Nasjonalforsamlingen» i november 1918 (som hun publiserte i Die Rote Fahne). Revolusjonen hadde nettopp brutt ut i Tyskland, og liberalistene og reformistene etterlyste en «nasjonalforsamling» (den tyske ekvivalenten til en konstituerende forsamling). Samtidig dukket det opp arbeiderråd over hele Tyskland. Dette er hva Luxemburg hadde å si om nasjonalforsamlingen:

«Nasjonalforsamlingen er en utdatert arv fra borgerlige revolusjoner, et tomt skall, en nødvendighet fra tiden med småborgerlige illusjoner om et ‘forent folk’ og om den borgerlige statens ‘frihet, likhet, brorskap’.

«Å ty til nasjonalforsamlingen i dag er bevisst eller ubevisst å snu revolusjonen tilbake til det historiske stadiet med borgerlige revolusjoner; alle som forfekter det er en hemmelig agent for borgerskapet eller en ubevisst talsmann for småborgerlig ideologi.»

Disse ordene til Rosa blir totalt ignorert av våre siste-dagers «luxemburgister». Og grunnen er åpenbar: hun krever tydelig avskaffelse av den borgerlig-demokratiske «nasjonalforsamlingen». Betyr dette at Rosa Luxemburg var ute etter å «ødelegge demokratiet»? Tvert imot! Luxemburg, på nøyaktig samme måte som Lenin og Trotskij, forsvarte arbeiderdemokratiets virkelige institusjoner – arbeiderrådene, dvs. sovjeterne – fra distraksjonen og forvirringen som nasjonalforsamlingen ville ha skapt for revolusjonen.

Langt fra å være «spontanitetens talsmann» og en motstander av bolsjevismen, slik hun blir presentert for oss av alle de som benekter behovet for å bygge et ekte revolusjonært parti, ser vi at Luxemburg sto på den russiske revolusjonens side, på bolsjevikenes side og gjorde alt i sin makt for å gjenskape den sosialistiske revolusjonen i Tyskland som et skritt mot den sosialistiske verdensrevolusjonen. Dette er den sanne Rosa Luxemburg, hvis arv vi gjør krav på. Med Leon Trotskijs ord sier vi til hennes falske venner: «Hendene vekk fra Rosa Luxemburg!»