Mot slutten av 1970-tallet bodde en tredjedel av verdens befolkning i land som proklamerte seg som sosialistiske republikker. De «kommunistiske» partiene rundt om i verden jublet og erklærte sosialismen uunngåelige seier på verdensplan. Men hva slags regimer var de egentlig, og hvordan kunne så mange av dem falle så fort etter 1989?

Da den røde armeen gikk mot vest i 1944-45 ble de de nazistiske styrkene til Hitler som hadde etablert seg i Øst-Europa og dannet nazistiske regimer knust. Statsapparatet kollapset, og borgerskapet, som stort sett hadde gått okkupasjonsmaktens ærender, flyktet i panikk vestover.

Det oppstod et maktvakuum i Polen, Ungarn, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Romania og i den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland. Dette tillot de sovjetiske kommunistiske partiene å ta makten med hjelp av Den Røde Hær. Regimer av samme slag som i Sovjetunionen ble etablert. Et marxistisk begrep på disse regimene (basert på Marx` analyse av Bonaparte-regimet) er proletariske bonapartiststater. Dette innebærer at kapitalismen er blitt avskaffet, men at den politiske makten ikke er i folks hender. En byråkratisk klikk styrer på diktatorisk vis.

Etter hvert ble kapitalismen kastet ut fra hele Øst-Europa. En lignende utvikling skjedde i Jugoslavia og Albania etter at de tyske troppene ble drevet bort av Titos og Hoxhas partisaner.

Den grunnleggende betingelsen for dannelsen av de proletariske bonapartistiske regimene i Øst-Europa var den mislykkede revolusjonen etter 2. verdenskrig. Stalinismen ville ha kollapset i Sovjet og Øst-Europa om arbeiderne hadde fått makt i et vesteuropeisk land.

Revolusjonen i Vest-Europa 1944-47 ble hjemsøkt av stalinister og sosialdemokrater. Kapitalismen ble bevart, og da den kalde krigen begynte, ble det mulig for stalinistene i Øst-Europa å konsolidere sin makt ved hjelp av  sovjets røde hær.

Den kinesiske revolusjonen

I Vesten stabiliserte kapitalismen seg. Det samme gjorde stalinismen i Østen, men for de fattige massene i den tredje verden var det ingen utvei under datidens system. Lik i Russland 1917 brøt den kapitalistiske lenken på sitt svakeste punkt ved det vidstrakte og folkerike Kina.

I 1949 vant Mao Zedongs røde hær over Chiang Kai-Sheks borgerlige diktatur. Chiangs regime hadde ikke vært i stand til å utføre den borgerlige eller nasjonaldemokratiske revolusjonen: å forene nasjonen og befri den fra imperialismen og modernisere det primitive jordbruket.

Men de kinesiske bønder ble ikke ledet av arbeiderne – som saken var i Russland – men av den småborgerlige og stalinistiske ledelsen i Maos Røde Armè. Arbeiderklassen spilte ingen rolle i det hele tatt.

De kinesiske stalinister hadde i utgangspunktet ingen planer om å rense huset for kapitalisme. I begynnelsen snakket Mao om 50 til 100 år med kapitalisme etter revolusjonen. Frihetskampen hadde imidlertid sin egen logikk. For å vinne bøndenes støtte måtte Den Røde Armé avskaffe grunneiernes makt og gi ut land til folket i de frigjorte områdene. Grunneierne var avhengig av kapitalen. Derfor ble kapitalens kraft brutt i tråd med den røde hærens suksess.

Arbeidsklassens deltakelse og ledelse manglet. Derfor handlet det aldri om å bygge et sosialistisk demokrati. Mao manøvrert mellom borgerskapet, arbeiderne og forskjellige lag av bondeklassen for å bygge opp diktaturet sitt. Regimet som ble opprettet minnet mer om det gamle kinesiske mandarin-imperiet og måten en bondehær arbeidet på, enn om sosialisme.

Det handlet aldri om internasjonal sosialisme. Maos regime ble preget av den mest begrensede kinesiske nasjonalisme og sjåvinisme, og en personlig kult som til og med overgikk den stalinistiske.

Virkelig sosialisme ville innebære en føderasjon mellom Kina og Sovjetunionen etter Maos seier i 1949. Det skjedde ikke! Landene samarbeidet de første 15 årene. Men det handlet ikke om å forene landene og deres folk, men utelukkende å øke fordelene for de byråkratiske interessene i Moskva og Beijing. En splittelse var uunngåelig, og dette skjedde på begynnelsen av 1960-tallet – ved den såkalte Sino-Sovjet-konflikten – som til og med inkluderte væpnede skyddvekslinger langs den lange fellesgrensen.

Ikke desto mindre var det maoistiske regimet basert på statlig eierskap og planøkonomi. Gjennom dette kunne Kina utvikles på en måte som aldri var mulig under kapitalismen. Fra en nesten ufattelig fattigdom og underutvikling til å kunne gi alle mat, utdanning og helsetjenester, om enn på et svært grunnleggende nivå.

Revolusjonen stagnerer

Utviklingen i Kina bekreftet Leo Trotskijs teori om den permanente revolusjonen. Den forteller oss at borgerskapet i underutviklede land ikke er i stand til å lede bøndene i den nasjonal-demokratiske revolusjonen. Borgerskapet er altfor svakt, er allierte med grunneiere og avhengig av imperialismen.

Bønder er delt, sosialt og geografisk, og kan aldri spille en selvstendig rolle i klassekampen. Bonden følger enten arbeideren eller borgeren. Derfor er arbeiderklassens oppgave å ta ledelsen i kampen, og med bøndenes støtte utføre den nasjonal-demokratiske revolusjonen. Den permanente revolusjonen betyr at en klasse utfører en annen klasses oppgaver, slikt har skjedd tidligere i historien også.

For å gjennomføre den borgerlig-demokratiske revolusjonen må arbeiderklassen gå videre, bryte kapitalens makt og gjennomføre sosialistiske tiltak. Deretter oppstår det et overgangssamfunn som befinner seg mellom kapitalisme og sosialisme. Et samfunn som har avskaffet kapitalismen, men fortsatt er for svakt og underutviklet til å kunne sikre en sosialistisk utvikling.

I Kina ble den permanente revolusjonen utført i forvrengt form. Revolusjonen stoppet halvveis. På samme måte som i Russland eliminerte den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Kina kapitalens makt og grunneieres private eiendomsforhold. Men uten arbeiderklassens bevisste styre og et internasjonalistisk perspektiv ble det kinesiske regimet deformert fra begynnelsen. Lik Sovjet under Stalin oppstod det også her et proletart-bonapartist diktatur.

To spesielle forhold gjorde dette mulig. For det første at det fantes en modell som forbilde, i form av den stalinistiske Sovjetunionen og imperialismens svekkelse etter krigen gjorde det umulig for USA å intervenere militært i Kina.

Prosessen som skjedde i Kina ble gjentatt i en rekke land i den tredje verden av tilsvarende grunner. Det gamle systemet var så råttent at det ikke var noen annen vei, og stalinismen var en mulig alternativ modell å bygge landet på.

I Cuba, Vietnam, Angola, Mosambik og Guinea-Bissau, fant overgangen sted ved bruk av geriljaarméer. I Burma, Syria, Sør-Jemen og Etiopia var det ulike sosiale lag i det militære som tok makten med støtte fra bøndene for å avskaffe kapitalismen. Deler av offiserene i disse landene ble tiltrukket av makten og privilegiene de sovjetiske og kinesiske byråkrater hadde fått. De kunne opprettholde, og i noen tilfeller øke, sin makt selv om kapitalismen ble eliminert – mens de så en vei for utvikling til deres land.

For å kunne gå videre til sosialisme i disse landene hadde det vært nødvendig med en ny kompletterende revolusjon for å overvinne byråkratiet. Denne revolusjonen, som Trotskij skrev i sin bok «Den forrådte Revolusjonen», er ikke sosial, men politisk:

«Revolusjonen som byråkratiet tilrettelegger for seg selv kommer ikke til å være sosial, som Oktoberrevolusjonen i 1917. Denne gangen er det ikke et spørsmål om å endre det økonomiske grunnlaget for samfunnet ved å erstatte visse eiendomsforhold med andre. Historien har ikke utelukkende anerkjent kun sosiale revolusjoner, som erstattet et føydalregime med et borgerlig regime, men også politiske revolusjoner som, uten å forstyrre det økonomiske grunnlaget for samfunnet, har feid bort den gamle ledelsen i et samfunn (1830 og 1848 i Frankrike, i februar 1917 i Russland, osv.). Avskaffelsen av den bonapartistiske kaste vil selvsagt ha dype sosiale konsekvenser, men i seg selv vil det bli holdt innenfor grensene for den politiske revolusjonen.»

Det politiske programmet for revolusjonen vil være innføring av demokratiske rettigheter og friheter, samt et ekte sosialistisk kommunestyrt demokrati basert på Lenins prinsipper om arbeiderdemokratiet: at massene skal trekkes inn i styringen av samfunnet, og at alle politikere og embetsmenn skal kunne velges og trekkes fra sine verv, og ikke ha høyere lønn enn en gjennomsnittlig arbeidstaker. Hæren og politiet skal være under demokratisk kontroll.

Kapitalistisk kontrarevolusjon

Men Trotskij pekte også på faren for en kapitalistisk kontrarevolusjon, og at mange byråkrater ville «snu på femøren» under en slik situasjon:

«Hvis – for å adoptere en annen hypotese – et borgerlig parti var ved å styrte den herskende Sovjet-kasten, ville det vært å finne et visst antall beredte tjenere blant dagens byråkrater, administratorer, teknikere, regissører, partisekretærer, altså blant de privilegerte miljøer generelt.» (Trotskij: Revolution Betrayed)

Det var akkurat det som skjedde etter 1989. Mange av oligarkene i dagens Russland er å finne blant de som tidligere var i partiledelsen, og som grep de mest lukrative av den tidligere russiske statens eiendommer (som olje, naturgass og gruvedrift) mens de hadde sjansen til dette i privatiseringsperioden mellom 1991-93.

Hvorfor ble det en kontrarevolusjon i stedet for en politisk revolusjon? Fordi stalinismen brøt sammen i forbindelse med en midlertidig kapitalistisk stabilisering. I løpet av 1980-tallet vokste den kapitalistiske økonomien, mens økonomien i Sovjet og Øst-Europa stagnerte. Oppsvinget i Vesten ga ingen store forbedringer for arbeiderne, men for de rike var det bingo. Dette imponerte Østens byråkrati, som så en mulighet til å beholde sine privilegier selv under kapitalistiske forhold.

Det internasjonale borgerskapet gikk på offensiven i 1980, etter å ha ryddet den venstreorienterte bølgen i 1970 av veien med bistand fra arbeiderbevegelsens ledelse. 1980-tallets høykonjunktur kulminerte i 1989, mens muren falt. I den situasjonen dukket kapitalismen også opp som et alternativ for mange mennesker i Sovjet og Øst-Europa. Det var også klart at den langvarige stalinistiske undertrykkelsen hadde senket arbeidernes politiske bevissthet mer enn hva man kunne ha forestilt seg.

Kapitalismen ble restaurert i Sovjet og Øst-Europa, til en pris av et økonomisk sammenbrudd som lignet ødeleggelsen under andre verdenskrig.

Dette forseglet også skjebnen til flere av de proletariske bonapartist-regimene i den tredje verden. Med pisk har de blitt tvunget til å måtte bøye seg for imperialismen. Angola, Mosambik, Etiopia og Sør-Jemen ble herjet av fattigdom, krig og imperialistisk aggresjon, og var derfor et lett bytte for imperialistisk utpressing. Nylig har land som Cuba og Nord-Korea vært i målsiktet.

Fugl føniks

Restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen, Øst-Europa og delvis i Kina har fått nye markeder til å vokse for det internasjonale borgerskapet. Men denne triumfen vil vise seg å være en pyrrhosseier. Det var stalinismen og ikke sosialismen som led nederlag. Det var et tilbakeslag for sosialismen at det ble en motrevolusjon i stedet for en politisk arbeiderrevolusjon – men bare et midlertidig tilbakeslag. Nå er bordet ryddet og veien er klar for en ny hard klassekamp som kommer til å sette sosialismen på dagsorden.

Den type revolusjon som bryter frem i den tredje verden idag er en klassisk sosialistisk revolusjon. Det er ikke basert på at bøndene ledes av geriljabevegelser og radikale offiserer, men på arbeidere og andre proletariske lag i byen og på landet og deres masseorganisasjoner. I Peru, Bolivia og Ecuador har arbeidere og de fattige massene gjort flere opprør de siste årene. Det har lenge vært en revolusjonær stemning i Venezuela, hvor revolusjonen har blitt drevet videre til venstre under presset fra kontrarevolusjonens angrep. Hvis arbeiderne ender opp med å ta makten der, eller i et annet land, vil verdenssituasjonen endres over natten. Det ville blitt strid om man var for eller mot revolusjonen rundt omkring i verden. Spørsmålet om hvem som skal styre samfunnet, arbeiderne eller kapitalen, vil blitt stilt i land etter land.

Sosialisme er den logiske fortsettelsen av en historisk utvikling som har gjort klassesamfunnet til et hinder for menneskehetens utvikling. Under kapitalismen er det den nasjonale staten og det private eierskapet av produksjonsmidlene som hemmer samfunnets utvikling. I dag er dette tydeligere enn noensinne.

Sosialisme betyr at økonomien styres av samfunnet og ikke av kapitalen, og at staten er under massenes kontroll. Når dette er oppnådd kan alle mennesker på jorden få en stabil inntekt, god bolig, god utdanning og et godt helsevesen og et verdig liv. Da vil det være mulig å skape en sosialt rettferdig verden i henhold til prinsippet: «Fra hver og en etter evne – til hver og en etter behov». Menneskeheten kan ta spranget «fra nødvendighetens til frihetens rike», som Marx og Engels en gang formulerte det. Derfor reiser sosialismen seg, lik fugl Føniks reiser seg, om og om igjen, som den eneste veien fremover for verden.

Desember 2004