Rødts oppsving i meningsmålingene har gitt opphav til enkelte bekymringer for det norske etablissementet, som nå er vitne til at mye av det som har skjedd i USA, England, og resten av verden også skjer i Norge. Et markant skifte til venstre i deler av folkemassen. Hva som er enda mer skremmende med dette for det nevnte etablissementet er at dette skjer før de virkelige harde innstramningene og kuttene er blitt implementert, før de i det hele tatt er diskutert, noe massene ikke engang forventer. I desperate manøvrer kommer de borgerlige kommentatorene opp med samme gamle skremselspropaganda. Sosialisme er kommunisme, og kommunisme er det samme som stalinisme. Ethvert forsøk på å omvelte kapitalismen, uansett hva intensjonen er, vil føre til et totalitært diktatur blir vi fortalt. Skartveit, VGs politiske redaktør, ber i en artikkel Moxnes komme opp med eksempler på samfunn der vanlige folk har fått et bedre liv etter kapitalismens avskaffelse.

Dette er i prinsippet ikke noe særlig vanskelig å komme med, det er nok av eksempler fra Sovjetunionen, Kina, og Cuba. Sovjetunionen var før revolusjonen et enda mindre utviklet land enn hva Pakistan er i dag, og ble etter revolusjonen utsatt for en ødeleggende borgerkrig. Der alle de store imperialistmaktene intervenerte direkte. Alikevel klarte den unge revolusjonen– som var nødt til å bygge opp en hær fra null, å slå tilbake angrepene.

Sovjetunionen utviklet seg fra å være et underutviklet land under tsaren til en industriell stormakt. Til tross for brutalitetene og utrenskningene til Stalin skjedde det en enorm velstandsøkning og produksjonsutvikling verden enda idag ikke har sett maken til, det er bare Kina etter kapitalismens avskaffelse som kan rivalisere det. Under krigen ble verden igjen vitne til miraklene en planøkonomi kan utrette. Fra 1941-1945 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen og selv med hele Europas ressurser til rådighet ble Nazi-Tyskland slått tilbake. Sovjetunionen produserte ikke bare flyene og tanksene raskere, de var også bedre enn de tyske.

Fra 1945 til 1979 hadde Sovjetunionens BNP blitt femdoblet. Fra å ha en BNP på 33% av USAs i 1950 kom den opp på 58% i 1979. Dette er ganske bemerkelsesverdig med tanke på at før revolusjonen var BNP per innbygger mellom 8 og 10 ganger større i USA. Mens arbeidsledighet har ridd kapitalismen var det full sysselsetting i Sovjetunionen og en inflasjon på omtrent null etter krigen. Noe ingen kapitalistland har klart å få til. Ikke bare klarte Sovjetunionen å utrydde analfabetismen, men det skapte et utmerket utdanningssystem. Det fantes flere sovjetiske vitenskapsmenn enn det USA, Japan, Storbritannia og Tyskland hadde til sammen i 1980, og Sovjetunionen var verdensledende innen helse.

Ingenting av dette blir nevnt av Moxnes som er veldig unnvikende. Det er forståelig da de stalinistiske diktaturene var grusomme, det fantes ingen politiske friheter, det bugnet av politiske fanger og millioner ble sendt til døden av Stalin. I stedet kommer han i en separat artikkel opp med eksempler fra Norge etter krigen, der spesielt Gerhardsen og Arbeiderpartiet blir trukket frem. Hva han sier er:

«Det nærmeste vi kom et sosialistisk folkestyre i forrige århundre, var de skandinaviske velferdsstatene. Som gjorde helse til en menneskerettighet og innførte demokratisk styring av helsevesenet. Sånn som vi også gjorde med skolen. Universitetene. Studiefinansieringa. Landbruket. Folketrygden. De var viktige sosialistiske innslag i en kapitalistisk økonomi.»

Det er riktig at det ble en markant forbedring av levestandarden i Norge etter krigen og med oljeinntektene kunne velferdsstaten smøres, men kapitalismen ble ikke avskaffet av Arbeiderpartiregjeringen etter krigen, og utviklingen var på langt nær like imponerende som utviklingen til Sovjetunionen.

Kapitalismen var heller aldri truet, selv om enkeltsitater fra Gerhardsen som; «en har her gått til angrep på selve kjernen i det kapitalistiske samfunn (…) denne striden vil på ny understreke at Det norske Arbeiderpartis mål ikke er å bevare det nåværende samfunnssystem», kan indikere det motsatte.

Dette er ganske misvisende å hevde og for et marxistisk parti (som Rødt kaller seg) kan man ikke tillate seg å bare se på enkeltsitater, men på helheten i politikken som utføres. Ved å inngå i NATO tok ikke Arbeiderpartiet bare parti med kapitalismen mot stalinismen, men også mot ethvert sosialistisk styresett og det havnet også på samme side som kolonimaktene. Selv om man på enkelte områder innførte imponerende reformer var intensjonen aldri et klasseløst samfunn.

Det er kjempebra at Moxnes og resten av Rødt har tatt avstand til maoismen og stalinismen som i bunn og grunn går ut på det samme. Men ved å trekke frem det norske eksemplet og fremveksten av velferdsstaten etter krigen unngår han også på et beleilig vis å komme inn på selve kjepphesten, privateiendommen (det kapitalisten erverver fra andres arbeid). Uten avskaffelsen av privateiendommen og med det også motsetningen mellom den sosiale vareproduksjonen og kapitalistenes (den private) appropriasjon vil vi ikke kunne stanse kapitalens og markedets dominans over arbeidet og mennesket.

Det er her vi finner årsaken til utbyttingen og utnyttelsen, som foregår under kapitalismen, de store økonomiske forskjellene, arbeidsløsheten og de økonomiske krisene som Moxnes påpeker at verden lider av. Vi er alle enige i at velferdsstaten er det beste sosialdemokratiet har skapt og dens største forsvarer på Stortinget er Bjørnar Moxnes. Det er derfor Rødt sin popularitet stiger, alle får med seg at det er Rødt som setter dagsorden og at SV og Ap kommer veldig nølende etter.

Det er sant at Rødt har tatt opp arven og nå tar med seg «det beste fra den radikale arbeiderbevegelsen», og det er helt riktig at et «sosialistisk folkestyre fungerer bedre enn kapitalistisk konkurranse». Men vi må holde tunga rett i munnen og være ærlige, den eneste garantien for velferdsstatens overlevelse er sosialisme. Velferdsstaten er ikke under angrep fordi det er en villet politikk som Rødt og flere på venstresiden hevder. Det er ikke noe kapitalistene og deres representanter på Stortinget vil. For dem var etterkrigsperioden perfekt, det var økonomisk boom, klassekampen avtok med innføringen av reformer og andre goder som kapitalistene kunne tillate seg. Men nå er denne epoken– en epoke forlenget av et ekspanderende kredittmarked og stalinismens fall, over. Allerede nå ser vi at investeringer i produksjon avtar, det har blitt en tilspisset konkurranse for kapitalistene seg i mellom. Profitten har begynt å tørke ut, kapitalistene kan ikke lenger ta seg råd til opprettholde et profitt spisende velferdssystem.

Moxnes sier at Rødt ønsker seg et et samfunn med mer demokrati og mer frihet for hvert enkelt menneske. I motsetning til dagens samfunn der den ene prosenten av verdens og Norges befolkning setter dagsorden, og bestemmer hva og hvor mye som skal produseres, ikke etter befolkningens behov, men etter egen profitt. Men han forklarer ikke hvordan dette kan iverksettes.

Når man først snakker om sosialisme og et økt demokrati kan man ikke tillate seg å unngå å nevne ordet nasjonalisering. Det finnes utallige eksempler på forsøk på å regulere og styre kapitalismen, dvs. styre markedet etter en plan uten å nasjonalisere bankene og resten av storindustrien. Et godt eksempel er dagens Venezuela, der har man lenge prøvd å regulere markedet ved å innføre priskontroll. Dette har ført til et opprørskt marked, der bedriftene skifter produksjon til varer unntatt nevnte priskontroll, hamstrer opp varer for å presse opp prisen eller smugler varene til Colombia der de får en høyere pris og større profitt. Det er som sagt umulig å styre og planlegge det man ikke kontrollerer.

For  å styre økonomien og samfunnet etter en demokratisk plan med menneskehetens og naturens behov i sentrum må bankene, de store monopolene og storindustrien nasjonaliseres og underrettes arbeidernes demokratiske kontroll.

På tross av Stalins ugjerninger og det stalinistiske Sovjetunionens mangel på demokrati er det synd å unnlate å nevne sovjetunionens bragder. Selv med de horrible grusomhetene til stalinismen viser Sovjetunionen potensialet som ligger i planøkonomien.

Revolusjonen i oktober 1917 kunne ha utviklet seg til sosialisme, men menneskehetens samfunn er kompleks, og historien er hverken lineær eller kontinuerlig noe alle revolusjonene er bevis på. Den unge revolusjonen ble invadert av armeer fra 21 forskjellige land. Arbeiderklassen ble utradert (de ofret seg i krigen mot de hvite), infrastruktur, fabrikker og produksjon ble lagt i grus. Revolusjonene i Europa som skulle komme det lite utviklede Sovjetunionen til unnsetning uteble. En generell mangel og nød gjorde at posisjoner i byråkratiet ga visse privilegier og større muligheter til å sikre seg nødvendige varer for seg og sine. Mens massene hadde nok med overleve etter krigen, benyttet byråkratiet sjansen til å løsrive seg mer og mer fra massenes kontroll. Når Sovjetunionens isolasjon forble et faktum klarte byråkratiet med Stalin på toppen litt etter litt å få en fullstendig og totalitær kontroll over samfunnet. All motstand mot byråkratiets framferd ble brutalt slått ned og kulminerte i Moskvaprosessene, alle de tidlige revolusjonsheltene ble tatt av dage, Zinoviev, Kamenev Bukharin, og til slutt Trotskij, selv ikke familiemedlemmer ble spart.

Akkurat som Rødt skriver i programmet sitt «er en sosialisme uten demokrati overhodet ingen sosialisme», for optimale resultater er planøkonomien avhengig av en demokratisk kontroll, med fri assosiasjon, der ombudsmenn velges og tilbakekalles. Som Trotskij sa; er demokrati like essensielt for planøkonomien som oksygenet er for menneskekroppen. Byråkratiet fungerte som et hinder for økonomiens videre utvikling, byråkratiets løsrivelse fra massenes kontroll stod i veien for massenes kreative initiativer og følelse av eierskap. Det resulterte i korrupsjon, inkompetent styring og en enorm sløsing av ressurser som til slutt underminerte økonomien. Det var den totalitære kontrollen og mangelen på demokrati som førte til stalinismens sammenbrudd, ikke planøkonomien.