I det siste har det vært mye om Latin Amerika i mediene, spesielt i landene med “progressive” regjeringer som Venezuela, Brasil og nå Nicaragua. Om vi trenger oss gjennom alle løgnene og forvrengningene i pressen kommer vi allikevel ikke unna det faktum at felles for landene er at de gjennomgår både politiske og økonomiske kriser.

Venezuela er landet der utviklingen er gått lengst, det startet med at Hugo Chavez ble valgt som president i 1998. I begynnelsen stod ikke sosialisme på dagsordenen, men den tredje veien, kapitalisme med et humant ansikt. Programmet var så lite sosialistisk at bevegelsen fikk støtte av deler av borgerskapet.

At Chávez ble valgt som president i 1998 kom ikke ut av intet, en av foranledningene skjedde i 1989– ni år før– et år som endret Venezuela. I årene opptil 1989 hadde befolkningen opplevd tolv år med økonomisk nedgang. Nedgang i prisen på olje utover 80-årene tvang regjeringen til å ta opp lån, med medfølgende betingelser fra IMF. Arbeiderklassen ble påført kostnadene– ikke ulikt hva som skjer rundt i verden nå– i 1986 devalueres pengeenheten med 100%.

Den økonomiske krisen førte som nå til en politisk krise, den politiske ordenen desintegrerte, forskjellige regjeringer ble valgt, som Carlos Andres Perez, valgt på å komme med alternativer til kuttene. Men allerede etter noen uker snudde han og rettet seg etter IMF sine befalinger.

Det ble vedtatt at priser på de fleste varer utenom enkelte matvarer skulle liberaliseres, samt at en privatiseringsprosess av statseide bedrifter skulle igangsettes.

Olje-, strøm og vannprisen fordoblet seg i løpet av kort tid. Da Perez, den 27. februar, økte prisen på offentlig transport med 30%, utløste det en rekke protester. Ettersom politiet slo ned på protestene strømmet fler og fler mennesker til. Enkelte supermarked ble plyndret som igjen førte til en eskalering av volden. Politiet åpnet ild. Denne dagen har senere fått navnet Caracazo, men protestene og opptøyene vedvarte ut den påfølgende uka. Perez erklærte unntakstilstand og hæren ble utkommandert og fikk til slutt kontroll på situasjonen, ikke uten vold og undertrykking. Den offisielle statistikken på døde (regjeringen sin) er på 276, andre kilder kalkulerer med mellom 2000 og 3500 drepte. Enda den dag idag er ikke alle savnede kommet til rette.

Protestene ble slått ned og innstrammingene kunne fortsette, men regjeringen hadde mistet sin legitimitet blant store deler av befolkningen. Tre år senere i 1992 var det to kuppforsøk, det første 4. februar, ledet av Hugo Chávez som mislykkes og fengsles. Det andre den 27. november slås også ned.

I februar 1993 blir Perez avsatt pga korrupsjon og Rafael Caldera blir valgt til president i 1994. Caldera benåder Hugo Chávez som hadde blitt umåtelig populær blant arbeiderklassen. Den økonomiske krisen rir fortsatt Venezuela og det estimeres at ved midten av 90-tallet så er 60% av befolkningen ansett som fattige og at en av tre venezuelanere lever på under to dollar dagen.

En kan si at dette var starten på dødsstøtet til den gamle politiske ordenen, kalt Punto Fijo. Punto Fijo pakten ble inngått i 1958. De politiske partiene Copei, et kristelig demokratisk parti, AD, demokratisk Aksjon og URD, inngikk en avtale om at de skulle respektere valgene og at det skulle dannes samarbeidsregjeringer dem imellom. Pakten førte til en maktdelingsavtale mellom AD og COPEI der andre partier ble ekskludert. Det politiske systemet ble holdt oppe ved at adecos (AD) og copeyanos (COPEI) delte ut jobber og subsidier til en rekke mennesker for å opprettholde og garantere den politiske lojaliteten.

Kuppforsøket i 1992 konsoliderte Chávez som selve symbolet mot Punto Fijo pakten og når Chávez stiller til valg i 1998 for den Revolusjonære Bolivarianske bevegelsen markerer dette paktens død.

Når Chávez vinner valget gjennomføres det en rekke tiltak for å forandre det politiske systemet, det blir påkalt et valg for grunnlovsendring og senere et annet for å velge representanter til grunnlovsforsamlingen. Så en avstemning over grunnloven, der den godkjennes med 71% av stemmene og til sist et nytt presidentvalg i 2000, der Chávez vinner med 59% av stemmene.

Med dette økte støtten til Chávez, massene startet å delta direkte i politikken ved å organisere seg i nabolag, som i «bolivarianske sirkler» og andre liknende organisasjoner. Det politiske systemet Chávez forfektet var allikevel godt forankret innenfor kapitalismen, men borgerskapet så med gryende redsel på det revolusjonære potensialet til den Bolivarianske Bevegelsen og spesielt det at massene hadde begynt å engasjere seg direkte i politikken.

Et vendepunkt for borgerskapet var fullmaktslovene i november 2001, der en pakke på 49 lover ble vedtatt. De to viktigste lovene dreide seg om olje og jordreform. Hydrokarbonloven søkte å øke skattene for utenlandske selskaper og stadfestet minst 51% statlig deltakelse i samarbeid mellom det statlige PDVSA og utenlandske selskap. Denne var også lenket opp mot en større regjeringskontroll over PDVSA, da ledere og direktører drev den som deres egne private bedrift.

Jordreformloven ga tillatelse til ekspropriasjon– med kompensasjon– av ubrukt jord til jordløse bønder. Ikke noe mer radikal enn jordreformloven fra 1960. Dette kan sies å være det nærmeste fullmaktslovene kommer sosialisme.

Lovens hensikt var å tilrettelegge for en genuin uavhengighet fra andre nasjonalstater (spesielt USA og Spania) og å løse problematikken rundt jordløse bønder. Det er nettopp her de største hindrene og motsetningene ligger. Typisk for land som Venezuela er at eliten ikke bare er linket til landeiere, men også til imperialistmaktene og derfor ikke interessert i noen nasjonal løsrivelse eller jordreform.

I desember 2001 starter konspirasjonene, i samarbeid med land som USA og Spania. Selve kuppet var nøye planlagt og foregikk ganske likt kuppet mot Allende i Chile i 1973.

Hundretusener av mennesker strømmet ut i gatene og protesterte mot kuppet. Gatekamper med politiet raste. Flere tusen personer samlet seg rundt militærbaser. Denne massive mobiliseringen av mennesker, sammen med ansamlinger rundt militærbaser førte til en splittelse i militæret– typisk for enhver revolusjon. Brorparten av de vanlige menige og offiserer av lavere rang sluttet seg til massene sammen med noen få høyere rangerte og satte Chávez fri den 13. april, kuppet mislyktes.

Samme dag han settes fri holder han en tale fra presidentpalasset, der han maner til forsoning med opposisjonen, som nettopp har utført et militærkupp.

De fleste av kuppmakerne slapp straff og de få som ble arrestert fikk korte fengselsdommer og kom tilbake til politikken.

Svaret han fikk var et nytt kupp-plott, det settes i gang en massiv lockout og sabotasje av oljeindustrien. Nok en gang kom massene til unnsetning, oljearbeidere tok over industrien og forhindret ytterliggående sabotasje.

Valget av Hugo Chávez førte til en historisk forbedring av arbeidernes levekår, ifølge FNs økonomiske kommisjon i Latin Amerika, gikk fattigdommen i Venezuela ned med 21% mellom 1998 og 2010. Analfabetismen er borte og for første gang har fattige fått gratis helsehjelp tilgjengelig. Videre startet et husbyggingsprosjekt opp i 2011 der det i samme år ble bygget 200 000 hus. Arbeidstiden er satt ned og fødselspermisjonen har økt.

Den nye grunnloven stadfestet befolkningens rett til å avsette presidenten om nok underskrifter ble samlet inn. I 2004 Satte opposisjonen i gang en underskriftskampanje, til tross for en del uoverensstemmelser med underskriftene ble det akseptert og et valg holdt over hvorvidt Chávez måtte gå eller ikke. Chávez vant valget med større oppslutning enn forrige gang.

Det var ikke før i 2005 at Chávez proklamerte bevegelsen som sosialistisk og gikk bort fra idéen om den tredje vei. Ifølge enkelte øyenvitner var det en del personer i regjeringsapparatet som skar grimaser i det dette ble proklamert.

Siden har opposisjonen fortsatt i samme spor, drevet med økonomisk sabotasje– en del viktige varer har blitt hamstret og gjemt i varehus rundt omkring i landet, mangel på toalettpapir har ofte versert i media om Venezuela. Dette er en normal reaksjon for kapitalister når de føler at makt og privilegier er truet.

I Nicaragua derimot kom ikke FSLN tilbake til makten på bakgrunn av en massebevegelse, men i form av hestehandler i nasjonalforsamlingen. I 2000 ble valgloven endret slik at kandidaten med 40 prosentsoppslutning vant uten en runde nummer to, ned fra 45%. I tillegg kunne presidentkandidaten vinne med 35% dersom kandidaten var over 5 prosentpoeng foran andremann. Inntil da hadde Nicaragua vært styrt i 16 år av tre forskjellige reaksjonære presidenter, med kollossale korrupsjonsskandaler hengende over seg.

Etter at sandinist revolusjonen fra 1979 led nederlag i 1990 indikerte det starten på en privatiseringsprosess, jordreformen ble reversert, analfabetismen kom tilbake, jernbanen ble solgt og destruert og Nicaraguas borgerskap fikk endelig en fullstendig politisk kontroll over landet. I og med at prisreguleringen, borgerkrigen og sanksjonene fra USA ble avsluttet ble også inflasjonen håndterbar.

Samtidig som kapitalistene fikk sin profitt, økte forskjellene, og offentlig velferd led nød, pasienter på offentlige sykehus måtte ta med seg sengeklær, bomull og annet utstyr selv. Det spanske strømselskapet Union Fenosa neglisjerte vedlikehold og oppgradering av kraftverkene som medførte at strømbruddene fra åttitallet kom tilbake. Det kunne være strømbrudd flere timer i strekk uten forvarsel, som igjen medførte at vannet også ble stengt i like mange timer og husstandene var nødt til å lagre opp vann i tønner til vasking, dusjing, etc. Med en enorm arbeidsledighet– rundt femti prosent, og tekstilindustrien som viktigste arbeidsplass har nicaraguanske arbeidere sett seg nødt til å emigrere til Costa Rica for å forsørge familien og sende høyst kjærkomne penger.

Valgtapet i 1990 førte til en krise innad i sandinistpartiet, i 1995 skjedde det en splittelse da MRS (Bevegelsen for fornyelsen av sandinismen) ble dannet med Sergio Ramírez som leder, han kritiserte radikalismen til Ortega. MRS erklærte seg som sosialdemokrater og meldte seg inn i den Sosialistiske Internasjonalen, de Sosialdemokratiske partienes internasjonale. Dette medførte at FSLN mistet nesten alle representantene i parlamentet da de gikk over til MRS. Dette var ikke en ren ideologisk splittelse, men en kamp om lederverv og taktikk. På syttitallet tilhørte Ortega tercerista retningen som etterhvert tok over sandinistpartiet. En opportunistisk retning som ville danne en allianse mellom arbeiderklassen og borgerskapet. I en samtale med  den italienske kommunistavisen L’Unita i 1989 forklarte Daniel Ortega: “Vi har holdt alle løftene våre, vi har en blandingsøkonomi, en økonomisk pluralisme. Det er den svenske modellen vi nicaraguanere ser på med interesse.” Sergio Ramírez ville at FSLN skulle gå åpenlyst ut som et sosialdemokratisk parti, og mente at den radikale tonen til Ortega ville innebære politisk selvmord. Mens Daniel Ortega ville holde seg til en opportunistisk linje, ved å bruke revolusjonære symboler og snakke varmt om sosialismen. Da Ramírez sin fraksjon ble nedstemt trakk den seg ut og dannet MRS.

Etter splittelsen var bare Daniel Ortega og Tomás Borge igjen av de største figurene fra sytti- og åttitallet i FSLN. Det fantes ingen utfordrere til Ortega som hadde en stor autoritet og ble sett opp til av medlemsmassen for sin rolle på åttitallet. Som en geriljabevegelse på 70- tallet måtte vanlig partivirksomhet vike, der ledelsen tok omtrent alle avgjørelser uten debatt og som parti har FSLN tatt med seg mye av dette. Siden splittelsen har ledelsen  fått en fullstendig kontroll over partiet som blir styrt Bonapartistisk med Ortega som Caudillo og alle mulige allianser har blitt inngått, som med den korrupsjons befengte ekspresidenten Alemán (Transparency International har plassert Alemán som den niende mest korrupte leder i nylig historie). Enhver som har kommet på kant med Ortega og hans klikk på toppen har enten meldt seg ut eller blitt forvist og det er omtrent ingen rom for debatt.

Med valget av Ortega som president i 2006 med ca. 36 % av stemmene skapte det et enormt håp, det var jubel og fest i “barrioene” (forstedene). Noe av det første som ble gjort var å innlemme Nicaragua i ALBA, sammen med Venezuela og Cuba slik at de fikk subsidiert olje fra Venezuela og nye generatorer til strømsektoren ble installert.

Selv om Nicaragua gikk inn i  ALBA ble ikke FSLN møtt med massive konfrontasjoner og angrep fra borgerskapet, da det fra første stund var klart at kapitalismen aldri var truet. FSLN hadde inngått allianser med enkelte konservative partier, næringslivet og den katolske kirken. FSLN sin markedsvennlige politikk med frihandelssoner har vært med på å gjøre Nicaragua til et eldorado for tekstilindustrien som utnytter den ekstremt lave nicaraguanske lønnen. Frihandelssonene er blitt Nicaraguas største og omtrent eneste arbeidsgiver. Det har blitt gjort klart gang på gang at frihandelssonene er den viktigste komponenten for den nicaraguanske økonomien. Det er blitt inngått frihandelsavtaler med USA som har vært en av årsakene til at den økonomiske veksten var blant de høyeste i Latin Amerika. I praksis har FSLN bare videreført de forrige regjeringenes politikk, der den eneste forskjellen har vært innføringen av sosiale programmer som har sminket over den markedsvennlige politikken.

Samtidig har også arrogansen til Ortega og tidligere førstedame, nå visepresident Rosario Murillo skapt irritasjoner blant massene med sine arkitektoniske påfunn som å besmykke hovedstaden med “arbolatas” gule metalltrær til flere millioner cordobas etter egen smak.

Subsidier fra Venezuela og en økonomisk boom gjorde det mulig å innføre en rekke sosiale goder uten å legge et press på den nasjonale økonomien. En ny alfabetiseringskampanje ble startet. Under revolusjonen hadde analfabetismen sunket til 14 % i 1990, men i 2006  hadde analfabetismen økt til 32,5 %. Null sult programmet til Lula i Brasil ble kopiert. På skolene ble det innført gratis måltider og barna fikke skolemateriale utdelt. Bønder fikk utdelt høner og drektige kyr. I barrioene ble nye takplater utdelt og for første gang ble pensjonene universelle. Eldre som aldri tidligere hadde fått pensjon kunne registrere seg for å motta pensjon. For første gang på flere år ble 3 prosentsregelen overholdt, en lov som stadfester at minst 3 prosent av nasjonalbudsjettet skal gå til universitetene, som studentene hadde demonstrert for hvert år.

Det var de sosiale programmene som la grunnlaget for at Daniel Ortega ble gjenvalgt i 2011 med 62,5 prosent av stemmene og i 2016 med 72,4 prosent. Uten smulene fra de sosiale programmene hadde livet vært uutholdelig.

Etter fallet i oljeprisen og enorme økonomiske problemer for Venezuela som har vært en viktig samarbeidspartner for Nicaragua og FSLN– til å finansiere de sosiale programmene, begynte situasjonen å snu i 2016. Med mindre finansiell bistand fra Venezuela og med de sosiale programmenes fortsettelse har det satt Instituttet for Sosial Sikkerhet (INSS) under hardt press. I en rapport fra 2017 konkluderte IMF med at INSS vil være insolvent og tømmes i 2019. Samtidig regner de med at det vil bli vanskeligere for Nicaragua å betjene lånene om ikke de sosiale programmene fases ut og det skjer en drastisk reform innen pensjonssystemet der IMF også kom med bemerkningen om at antall pensjonsutbetalinger hadde økt uforventet mye.

Det var i prinsippet bare to veier for FSLN og Ortega, den sosialistiske veien eller kapitalismen. Veien lå åpen for sosialismen. Men Ortega er altfor tett knyttet opp til kapitalismen og har sine egne interesser. Pensjonen ble kuttet, men mindre enn hva IMF krevde. Samtidig ble det innført skattekutt på bedrifter skjult av en liten økning i arbeidsgiveravgiften. I praksis var det bare arbeiderklassen kuttene gikk utover. Kuttene i pensjonen førte til enorme protester også på steder regnet som sandinistenes bastioner (ikke minst på grunn av at FSLN pakket dem inn som en forbedring).

Protestene rystet FSLN og Ortega som så seg nødt til å trekke reformene tilbake. Med de massive protestene og regjeringens retrett, så opposisjonen og borgerskapets partier endelig en mulighet til å komme tilbake. Med pensjonskuttene risikerte ikke Ortega å bare miste velgermassen, men han fikk også COSEP (Næringslivets hovedorganisasjon) imot seg da han, uten å rådføre seg med dem, unnlot å implementere alle kuttene.

Protestene fortsatte, men den tradisjonelle høyresiden og næringslivet tok en større rolle og puttet sine representanter i førersetet ved å vie dem stor oppmerksomhet i media. MRS– som i 2008 gikk fullstendig over til høyresiden med sin støtte til Montealegre og PLC, ga denne nye “ledelsen” et venstredekke.

Opposisjonen og næringslivet krever at det utlyses nyvalg noe Daniel Ortega nekter. Samtidig har COSEP og den øvrige opposisjonens inntreden og større rolle i protestene (rabiate deler av opposisjonen har benyttet seg av lokale kriminelle som ikke bare har vært voldelige under demonstrasjoner, men også drept politi, torturert og drept sandinist sympatisører med macheter og skytevåpen. Skoler, busser og biler brukt av helsemyndighetene har også blitt påtent) ført store deler av massene tilbake til FSLN. Den 19. juli på revolusjonsdagen var det et stort frammøte som viste at FSLN fortsatt har stor støtte i befolkningen.

Med tilbaketrekkingen av reformene har Ortega bare utsatt problemene, og setter Nicaraguas kapitalistiske økonomi i fare. Selv om Ortega prøver å kjøpe seg tid og prøver å inngå avtaler med borgerskapet har de mistet all tillit til at Ortega og FSLN er kapable til å gjøre det som er nødvendig.

Det er fullt mulig at Ortega blir tvunget til å utlyse nyvalg, på lørdag 28. juli var det holdt et demonstrasjonstog i hovedstaden som den katolske kirken og næringslivet stilte seg bak. Det er ikke usannsynlig at borgerskapet ser på en lockout som en mulighet til å tvinge frem nyvalg og det er snakk om at den Interamerikanske utviklingsbanken vil holde tilbake lån.

For øyeblikket har arbeiderne vært passive, ikke bare fordi fagforeningene er bundet til FSLN, men også fordi arbeiderne ikke har noen tillit til MRS og resten av opposisjonen og vet hva som venter om de kommer tilbake til makten.

Med den tradisjonelle høyresiden og MRS tilbake i makten vil ikke kuttene stanse med pensjonsreformene. Det er ikke nok til å tilfredsstille borgerskapet, i tillegg til disse krever IMF at flere av de sosiale programmene sandinistregjeringen har innlemmet fases ut og at merverdien økes, som vil innebære store konsekvenser for arbeiderklassen. Ifølge IMF er antall varer fritatt for merverdi på den høye skalaen i Latin Amerika, hovedsakelig på grunn av stor fattigdom. For øyeblikket er tre hovedgrupper fritatt merverdiavgiften, der de 53 matvarene under kategorien canasta basica, samt bøker og medisiner utgjør den viktigste for arbeiderklassen.

Det er nettopp i denne hovedgruppen IMF mener potensialet for merverdien er størst og anbefaler å bare gi fritak for noen få matvarer i denne gruppen, som ris, bønner og mais, eller å innføre en lavere merverdi på “bare” 5% på varene innenfor canasta basica i stedet for de hele 15 prosentene.

Allikevel kan det ikke utelukkes at Ortega lykkes med å gjøre en avtale med borgerskapet, han har gjort det flere ganger før og prøver iherdig fortsatt. Han gjør alt han kan for å fortsette ved makten. Men hva som er annerledes nå er at det ikke vil være rom for noe annet enn kutt. Tidligere har grasrota i FSLN godtatt alle avtalene med FSLNs “historiske fiender” (som noe av den interne kritikken har gått ut på) på grunn av gjennomslagene til de sosiale programmene, men i denne situasjonen vil dette kunne føre til at motsetningene i sandinistpartiet kommer til syne og en ny splittelse.

For øyeblikket har situasjonen roet seg litt ned samtidig som den er kompleks. Det finnes progressive elementer i begge leire. Men FSLNs ledelse består utelukkende av opportunister, og det reaksjonære borgerskapet har på kynisk vis tatt over protestene som i utgangspunktet var fullt ut progressive. Massene har gjennomskuet Ortega, og de har heller ingen tillit til opposisjonen. Den eneste veien videre for arbeiderklassen er å  bryte med Ortega (som altfor lenge har stått i dens vei og styrt fagforeningene etter egne interesser) og sloss for arbeiderklassens reelle interesser.

I Venezuela er situasjonen enda mer ekstrem og uutholdelig for massene, lønnen har mistet kjøpekraften sin, infrastruktur som vann, elektrisitet og offentlig transport har kollapset.

Selv om opposisjonen har drevet med og fortsatt driver med økonomisk sabotasje er ikke det den eneste forklaringen på Venezuelas økonomiske krise som nå er på sitt fjerde år og bare har forverret seg, som beskrevet her.

En stor del av den økonomiske politikken har vært å ta i bruk priskontroll for å regulere markedskreftene slik at mat og andre basisvarer ligger til en overkommelig pris for arbeiderklassen. Dette har ført til at varer har blitt smuglet ut til land som Colombia der kapitalistene får en høyere pris, varer har blitt holdt tilbake for å påvirke prisene og produksjonen har blitt skiftet til varer som unntas denne prisreguleringen, som forskjellige ferdigmatprodukter, hurtigris etc. I tillegg har vi korrupsjonen i statsbyråkratiet med elementer som selger mat og produkter tiltenkt sosiale programmer på det private markedet.

Krisen har ført til konflikter og debatter mellom ulike retninger i regjeringspartiet PSUV, den tidligere økonomiministeren Jesús Farías vil stoppe kontrollen med utenlandsk valuta ettersom den ikke har fungert, mens andre som økonomen Pascualina Curzio hevder at devalueringen skyldes angrep fra svartemarkedet via nettsider som Dollar Today og krever at kontrollen fortsetter. For øyeblikket fører regjeringen en politikk midt mellom de to ytterpunktene, og ved å gi konsesjoner til opposisjonen og å komme med appell etter appell for å få kapitalister til å investere.

Den økonomiske krisen i Venezuela ble utløst av fallet i oljeprisene i 2013, men den viser også illusjonene til den tredje vei og reguleringen av markedskreftene. Med priskontroll, arbeidsrettigheter og valutakontroll vil varer smugles ut, hamstres, investeringer tørke ut og føre til inflasjon og kapitalflukt. Om denne politikken fortsetter vil det uunngåelig føre til revolusjonens fall.

I så svake økonomier som Latin Amerikas er det bare under en ekstremt blomstrende økonomi at kapitalismen kan komme opp med noe som kan minne om en velferdsstat og selv da ikke uten voldsomme reaksjoner og protester fra borgerskapet. Fra Mexico til Argentina og Brasil har vi sett kapitalismens utilstrekkelighet til å gi arbeiderklassen et verdig liv. I Honduras kunne ikke borgerskapet godta små reformer som å holde en alfabetiseringskampanje basert Cubas og Venezuelas eksempler, forbedre helsevesenet for fattige, rentekutt for småbønder og en 60 prosents økning i minstelønnen. I 2009 ble Manuel Zelaya styrtet i et kupp med begrunnelsen om at han skulle holde en ulovlig avstemning over hvorvidt grunnloven skulle endres. I Nicaragua kan den ikke engang tilfredsstille noe så grunnleggende som en universell pensjonsordning.

I land etter land har disse “progressive regjeringene” kommet til eller prøvd å komme til avtaler med det nasjonale borgerskapet for ikke å bryte med kapitalismen. Men når man først følger kapitalismen må kapitalismens lover også følges. Det har innebært at hver og en av disse regjeringene har måttet kutte ned på de sosiale programmene og mistet popularitet. I Brasil og Argentina ble denne misnøyen brukt til å fjerne Dilma Rousseff i Brasil og Kirchner i Argentina noe som åpnet opp for enorme angrep på arbeiderklassen.

Kuppelen representert ved Daniel Ortega i FSLN har for lenge siden kapitulert for kapitalismen og er ikke noe alternativ for arbeiderklassen. Nicolás Maduro i PSUV kan ikke stoles på, Maduro skylder på den økonomiske krigføringen mot Venezuela, men gjør alt han kan for å tilfredsstille borgerskapet som utfører den.

Veien videre for at Nicaraguas, Venezuelas, Latin Amerikas og verdens arbeiderklasse for øvrig skal ha noen fremtid er å bryte med kapitalismen. Kapitalistene, bankene, de store landeiendommene  må eksproprieres og underrettes en demokratisk plan under arbeidernes kontroll. Venezuelas, Nicaraguas og Latin Amerikas arbeidere kan bare stole på seg selv, det er bare de som kan skape en god fremtid for seg selv.