I 2017 trådte pensjonsreformen vedtatt i 2011 fullt ut, det vil si at vi må jobbe lenger for å oppnå samme pensjon som tidligere generasjoner. Ifølge Ole Christian Lien, seksjonssjef i Nav regner man med at hvert tiende årskull vil måtte jobbe et år lenger enn generasjonen ti år før for å få full pensjon. Generasjonen fra 1960 vil måtte jobbe til fylte 69 år, generasjonen fra 1970 vil således være nødt til å jobbe til fylte 70 år, de i 1980 til fylte 71 år, osv.

I tillegg er pensjonen levealderjustert, innebærende at den enkeltes pensjon skal reguleres etter befolkningens forventede levealder. Pensjonen tjent opp ved pensjonsalderen fordeles på antall år pensjonisten forventes å leve videre. Om levealderen økes må arbeideren kompensere for dette ved å utsette uttaket, dvs fortsette å jobbe videre eller å ta til takke med en lavere pensjon. Den antatte levealderen fastsettes året man fyller 61 år, og endringer i levealderen påvirker ikke beregningene etter fylte 61 år.

Tidligere måtte man jobbe i 40 år for full pensjon, der de 20 beste årene la grunnlag for tilleggspensjonen. Nå skal alle lønnsinntekter fra fylte 13 til 75 år telles med i pensjonsopptjeningen med det resultatet at gjennomsnittet blir lavere enn for gjennomsnittet til de 20 beste årene.

Ikke nok med det, for at pensjonen gjenspeiler lønnsvekst og prisnivå i samfunnet må den justeres opp hvert år. Her har politikerne kommet opp med et verktøy, indeksering, innebærende at pensjonen skal justeres opp hvert år, men mindre og mindre.

AFP-avtalen i privat sektor sikret at en kunne gå av med pensjon ved fylte 62 år, der en fikk godtgjort de siste fem årene frem til fylte 67 år. Nå avhenger imidlertid muligheten til å ta ut pensjon ved fylte 62 år av om man har en samlet pensjon over minstenivået.

Nils Martin Stølen forsker i Statistisk Sentralbyrå sier til forskning.no at resultatene så langt viser at reformen vil fungere slik politikerne ønsket. Mange i privat sektor utsetter pensjonen, men flere enn ventet tar ut pensjon i nokså tidlig alder og Stølen forklarer dette med at det er mange som ikke er klar over hvor mye pensjonen reduseres om man går av i for tidlig alder, uten å tenke på at jobben kan ha tæret så kraftig på kroppen en ikke har noe annet valg.

Dette er et kraftig slag mot arbeidere som sykepleiere, hjelpepleiere og i andre tunge yrker som sliter på fysikken. Arne Byrkjeflot, tidligere LO leder i Trondheim anslår at syv av ti pensjonister vil komme til å tape i snitt 2000 kroner i måneden. Han anslår at en gjennomsnittlig offentlig ansatt fra 32 år født i 1993 ville fått en årlig pensjon 205 000 kroner med den gamle pensjonsordningen om personen går av ved fylte 62 år. Men med reformen vil pensjonen bare være på 173 000 kroner i året. En nedgang på 16 %. Om en klarer å jobbe til fylte 66 år vil en tjene på ordningen, men statistikken fra Trondheim kommune viser at bare tre av ti står i jobb så lenge.

Din side regnet ut for fem år siden, at en må tjene opp mot 500 000 kroner for å kunne gå av med pensjon ved fylte 62 år om bedriften ikke har en AFP avtale. I 2016 var gjennomsnittslønnen for kvinner på 477 600 kroner og for menn på 554 400 kroner. Som vanlig vil arbeiderklassens kvinner bli hardest rammet.

Ifølge Axel West Pedersen, forsker ved institutt for samfunnsøknomi, er pensjonsreformen den største velferdspolitiske reformen de siste tretti årene. Videre forteller han at i motsetning til mange andre land førte ikke dette til en stor politisk konflikt i Norge da det ble sikret en stor politisk enighet ved kreativ «sosialpolitisk ingeniørkunst», og gir Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg en stor del av æren for dette.

Påskuddet for pensjonsreformen er at andelen pensjonister øker, som følge av både økt levealder og babybommen etter andre verdenskrig. Rettere sagt blir vi fortalt at det ikke er nok penger til å opprettholde pensjonssystemet. Fra 1980 til i dag har antallet personer over 67 år økt med omtrent 46%, men samtidig så har produktiviteten økt med hele 86% fra 1980 til 2010. Påskuddet er et rent hån, kapitalistene vil beholde profitten fra den økte produktiviteten for seg selv, der den gjemmes unna i skatteparadis, samtidig som de sier at vi må slite ut kroppene våre da det ikke finnes mer penger til velferd.

I motsetning til de reformistiske lederne i arbeiderbevegelsen, står vi marxister sammen med grasrota i arbeiderbevegelsen og krever frivillig pensjon fra 50 års alderen av, og ingen pensjonskutt. Med dagens teknologi er ikke dette en utopi, ved å ta i bruk den teknologien som finnes i dag kan én arbeider i dag skape omtrent like mye verdi som det trengtes tyve til for bare atti år siden. Men for å sikre dette kreves hard kamp, og til syvende og sist at kapitalismen avskaffes.