Spania den 25. Januar, ga Jens Stoltenberg , Norges tidligere statsminister, og nåværende generalsekretær i Nato, direkte støtte til Tyrkias imperialistiske invasjon av Afrin i Kurdistan.

Stoltenberg fikk spørsmålet: Er Tyrkia berettiget offensiven? Er de ikke bevisste at amerikanerne støtter den kurdiske militsen?

Svaret han ga var at «…Tyrkia er det Natolandet som har lidd mest av terrorangrep, over flere år og Tyrkia, har som alle andre land rett til å forsvare seg, men det er viktig at deg gjøres på en proporsjonal og veid måte. Det er beskjeden jeg formidler hver gang dette blir diskutert med forskjellige Natoledere, selvsagt inkludert den politiske ledelsen i Tyrkia…»

La oss late som at det eneste dilemma med utplasseringen av Tyrkiske styrker er den «amerikanske støtten til kurdiske militser», som spørsmålet antyder. Stoltenberg påberoper Tyrkias rett til selvforsvar. Her referer Stoltenberg til Tyrkias invasjon av Afrin, i Rojava. «Self defense» som Stoltenberg brukte, oversettes direkte til norsk som selvforsvar, vi vil  her antyde at det er en forskjell mellom et «nasjonalt selvforsvar» og en «imperialistisk offensiv», slik at han ikke gjør samme feilen om igjen.

Tyrkia frykter Rojava og den kurdiske kampen for nasjonal uavhengighet (Et virkelig nasjonalt selvforsvar) ettersom den kan oppildne kurdere i kampen mot Erdogan i Tyrkia.

Små nasjoners kamper fanges ofte i et intrikat nett av større lands interesser, der små nasjoner brukes som brikker i geopolitiske maktspill. Erdogan og Syria har tidligere støttet seg på kurdiske bevegelser, og nå gjør amerikanerne det også. De har allikevel ingen problemer med å knuse og slakte bevegelsene når de ikke lenger behøves. USA er bare den siste stormakten i rekken som svikter kurderne, når de nå ikke vil gi dem støtte og hjelp i kampen mot Tyrkia.

De herskende klasser har permanente interesser,  men ingen permanente allierte. Motstridende interesser er kilden til slike geopolitiske konflikter.

Den kurdiske revolusjonen var suksessfull på grunn av dens demokratiske og sosialistiske karakter. Den vant fram der mange arabiske revolusjoner stoppet opp. Det er denne «faren»– at den kurdiske revolusjonen kan mane resten Midtøstens arbeidere til kamp mot de herskende klasser, som holder Erdogan og Stoltenberg våkne om natta.

Det er kurderne som forsvarer seg. De forsvarer sine demokratiske rettigheter, sin verdighet, sitt samfunn, kultur og eksistens.

Det er den tyrkiske staten som angriper Afrin. De startet angrepet og det er den tyrkiske staten som bryter de demokratiske, nasjonale og politiske rettighetene til de kurdisk kontrollerte territoriene. Jens Stoltenberg vet det, allikevel lyver han, ettersom elitene i vesten ikke har interesser i sannheten. EU støtter seg på Erdogan for å stanse flyktningestrømmen, Nato har interesser i å bruke Tyrkia til å utvide dominansen sin i Midtøsten. USA har interesser i å portrettere dette som et selvforsvar slik at deres samarbeid med kurderne kan sees på som konsistent, slik at ingen vil undersøke den kurdiske revolusjonens sanne natur.

Ved å vri og vende på fakta og å støtte invasjonen av Rojava med slik entusiasme, går ikke Jens Stoltenberg bare mot dette folkets basisrettigheter, men han angriper også frigjøringen av kvinner, barn, religiøse og etniske minoriteter i hele Midtøsten. Rojava har en egen kvinnelig hær, der kvinner anses som likeverdige menn og læres opp i selvforsvar. Etniske minoriteter i Rojava har videre demokratiske rettigheter enn etniske minoriteter andre steder i Midtøsten og det eksisterer en grad av økonomisk demokrati. Det er en revolusjon, ikke bare for kurdere, men for undertrykte folk i hele Midtøsten.

Stoltenberg er ikke bekymret for velferden til folk utenfor Nato. Han har en historie i å bombe folk tilbake til slavesamfunnet, og gråter krokodilletårer for ofre av tilsvarende grusomheter senere. Nato har vist seg å være ute av stand til å sørge for global fred, men de har heller ikke vist seg kapable til å holde sin egen blokk på samme side. Dette angrepet har uten tvil åpnet opp et lokk som holdt motsetninger mellom imperialistiske makter inne. De herskende klassende konkurrerer om verdensdominans og det reflekteres i den geopolitiske situasjonen.

Trotskys permanente revolusjon forklarer at borgerskapet i tilbakestående land ikke er kapable til å fullføre sin historiske oppgave, som blant annet nasjonal løsrivelse, da den har kommet sent inn i kapitalismen og har knyttet sterke bånd til imperialistmaktene. Lenin skrev at den ujevne og sammensatte utviklingen i tilbakestående land gjør det sannsynlig at en revolusjon kan komme først i slike regioner.

Den kurdiske revolusjonens suksess versus resultatene til den syriske og egyptiske revolusjonen viser korrektheten i denne teorien. Den eneste klassen kapabel til å føre en progressiv revolusjon videre, er arbeiderklassen. Den kurdiske revolusjonen er derfor mer enn en kurdisk revolusjon, den er en nøkkel til nye arbeiderevolusjoner i Midtøsten.

Nato, EU, Russland og Syria, eller et hvilket som helst annet styre basert på kapitalisme er like lite kapable til å føre progressive og demokratiske retter videre, som Stoltenberg er til å være en ærlig og respektabel mann. Ikke i det hele tatt. De norske massene må gjøre hva det kan hjemme for å forsvare den kurdiske revolusjonen fra egne imperialistiske politikere, ved å organisere seg på den internasjonale solidaritetens grunn og med protester. Kampen for å forlate Nato vil være neste trinn i den antiimperialistiske kampen. Men eliten i Norge har sine egne interesser i et Natomedlemskap, da de kan fortsette utbyttingen og undertrykkingen av den tredje verden. Ved å spre russofobi, skremmer de nordmenn fra å ville trekke seg fra Nato. I en siste analyse så innebærer det å bryte med Nato, å bryte med kapitalismen.