Hvor befinner vi oss i dagens hypermoderne samfunn der alt og alle ser ut til å falle inn i apati? Superstrukturen i samfunnet beveger seg inn i stadig mer ukjent territorium ettersom produksjonsforholdene stagnerer. Senkapitalismen ser ut til å fremme et stort arsenal av nye tragedier for hver positive.

Samfunnets grunnmur som beskrevet av Marx er produksjonsmidlene som majoriteten av samfunnet ikke har tilgang til å kontrollere som resulterer i monopolisering, fremmedgjøring og kommersialisering av hvert eneste aspekt av menneskelig interaksjon. ‘Menneskeheten befinner seg i en økonomisk og eksistensiell krise. Angst er fremadstormende blant ungdommen, en artikkel i New York Times viser til at angst nå er vanligere enn depresjon blant college studenter, samtidig har hyppigheten av depresjoner også økt de siste ti årene. I Japan har arbeidspress og stress ført Japans kjærlighetsliv i krise, en tredjedel av den voksne befolkningen under 30 år har aldri vært på et stevnemøte. En undersøkelse i 2011 avdekket at 45% av japanske kvinner mellom 18 og 24 år er enten uinteressert i eller avskyr tanken på seksuell kontakt. For menn gjelder dette en tredjedel.

Når vi tar et nærmere blikk på dating apps, pornografi og forskjellige matchmaking-serier på tv er vi brakt ubehagelig nærme våre lyster og laster. Det idealiserte og organiske ser ut til å være et så fjernt aspekt av menneskelige forhold befengt med reaksjonære tendenser og misbruk av fortiden videresolgt som tradisjon. Istedetfor å overkomme systemet, mister folk seg selv i nytelsen av overstimulering fra det hypermoderne sexlivet der selskaper tærer på begjærene og svakhetene i våre instinkter.

Problemet med kjærlighet under senkapitalismen er ikke utelukkende de økonomiske motsetningene men kulturen den produserer. Det er allikevel viktig å ikke forlate økonomien helt slik som mange post-marxister gjør for å dykke dypere inn i kulturelle analyser. I kapitalismen kommodifiseres alt og teknologien er underlagt profitt. I dagens system forholder vi oss til de normene som er satt av markeder og det eksisterer en illusjon om at  menneskets eneste funksjon i samfunnet bare  består av en konkret arbeider/forbruker-dynamikk. Istedenfor å samhandle med miljøet på en måte der hvert enkelt individ selv finner ut hva en er god til og hvordan en kan hjelpe til, blir mennesker vurdert ut fra markedet som anser alle som ikke er i stand til å finne seg i 8-timers arbeidsdager som helt ubrukelige og til å bli sett ned på for å igjen skape bedre arbeidere/konsumerister.

Overstimuleringen gitt av høyhastighets internett har gjort at datingverdenen og sexmarketedet står i direkte motsetning til det medfølende, forståelsesfulle og vanskelige som romantiske forhold er. Siden “apokalypsen” av teknologi allerede har skjedd er det ingen måte å komme tilbake til noen tidligere kulturform, som kan virke som en tvingende kraft inn i aksept og apati. Dating-apps representerer kjernen i hvordan vårt kjærlighetsliv har blitt forvandlet til en markedsplass hvor vi først og fremst blir dømt etter måten vi ser ut for så å bli sammenlignet med alle andre. I disse appene må folk kommodifisere seg selv for å gjøre seg selv tiltalende ofte til et bredere spekter av potensielle partnere.

Det organiske samspillet mellom folk og deres følelser blir subsidiert for kunstig flirting beskyttet av mobiler. Smerten ved avvisning og spenning i samspillet gjør at folk i virkeligheten er mer sympatiske i den forstand at det de eventuelt gjør eller ikke gjør vil få konsekvenser. Det er selvfølgelig positive sider rundt denne beskyttelsen av følelser og engstelighet. Dette forandrer også måten vi ser på attraksjon og kjærlighet til et lystspill hvor ekte relasjoner og kjærlighet ofte er ikke-eksisterende eller et bi-produkt av kontinuerlig seksuell interaksjon. Generelt sett noe som skjer “utenfor” den digitale sfæren. Fra et mer maskulint perspektiv er kvinner i dating apps sett på mer som manifestasjoner av lyst i stedet for virkelige mennesker med følelser og behov. Under senkapitalismen blir motsetningen mellom sex og kjærlighet mystifisert ettersom vi ser oss selv som seksuelt frigjorte, samtidig som våre ønsker og følelser er formet for å passe overstimuleringen som markedet har å tilby. Objektivisering av kvinner, spesielt i porno stimulerer et behov for kapitalisme som befinner seg lenger unna sosial samhandling. Ettersom mennesket har et stort behov for å komme seg unna den fremmedgjørende hverdagen, har porno blitt en av de mest populære håndteringsmekanismene, spesielt for unge menn. Skiftet vekk fra tradisjonelle kjønnsroller, spesielt underordningen av kvinner har fremmedgjort mange unge menn i kampen for meningsfylte relasjoner i en verden der mannsrollen blir stadig gransket for det den egentlig er, altså en sosial konstruksjon. Den mannlige overlegenheten av fortiden er ikke helt borte, siden den reaksjonære tendensen til å “returnere” til en glorifisert fortid fortsatt er vanlig blant disse fremmedgjorte mennene. Denne fremmedgjøringen fra sosial samhandling, familieliv, skolearbeid osv gjør behovet for eskapisme enda større, ofte i form av videospill og pornografi. Det burde være åpenbart at ingen mennesker er ment til å leve et liv fylt med omfattende fremmedgjøring fulgt av numbende eskapisme fra billig overstimuli – årsaken er den at vi jobber for å konsumere.

Den senkapitalistiske forbrukerkulturen må bli stoppet ettersom at den kun tjener formålet som krykker på det brukne systemet og istedetfor å utvikle samfunnet videre, hemmer den utviklingen.  Senkapitalismen har ført til en identitetskrise som kapitalen profitterer på ved å markedsføre forskjellige livsstiler. Denne nye måten å forme identitet siver inn i alle deler av samfunnet gjennom konklusjonen at “du er det du kjøper”. Tenåringer og ungdommer sliter med å finne identiteten i mindre subkulturer som ofte forsøker å rive seg løs fra etableringen, men kapitalen finner alltid vei. Det moderne samfunn står overfor en massiv identitetskrise, hvorav kjærlighet og forhold er i forgrunnen av utnyttelsen.

Alexandra Kollontais analyse av kjærlighetens historiske utvikling er fascinerende og verdt å se nærmere på. I det antikke Hellas så var vennskap ansett som en av de høyest ansette dydene, mens den moderne kjærligheten av i dag ikke eksisterte. Med føydalismen ble vennskap ansett som en psykisk svakhet og ekteskap ble underrettet adelskapets interesser. Føydalismen banet vei for den platonske kjærligheten, som ga rom for at den moderne kjærligheten kunne utvikle seg. For Kollontai så skulle den seksuelle revolusjonen overkomme tidligere epokers føringer på kjønnene og la forhold forme seg selv uten den intense kommodifiseringen vi ser idag. Denne organiske utfoldingen vil ekspandere de seksuelle likhetene og ende den platonske “eksklusive kjærligheten”.

Historisk så eksisterte ikke ekteskapet i legale former under stammesamfunnet. Ekteskap og slektskap var sosialt etablert og sosialt orientert, det var styrt som et matriarkat. Man inngikk relasjoner i grupper. Forandringen fra et maternt samfunn til et patriarkat kom med jordbrukssamfunnet, som baserte seg på privat eiendom. Menn fikk en økonomisk dominans over kvinnen. Mens mannen jobbet ute, passet og stelte kvinnen hus og barn. Livene ble basert på å arbeide på jordet. Eiendom gikk i arv fra far til sønn, familienes overhoder bestod av menn, ekteskap ble arrangert, sønner og døtre ble giftet bort av far, for eiendom og status. Familien ble en av samfunnets økonomiske enhet, som i dag. Romantiske og relasjoner basert på stammesamfunnet ble opphevet og monogame (for kvinnen) forhold ble etablert. Med kapitalismen– klassesamfunnets høyeste trinn, har store kamper ført til til fremskritt: Menn og kvinner har lik rett til skilsmisse. Ekteskapet skjer på en konsensuell basis. Kvinner får delta i arbeidsmarkedet og i politiske affærer, allikevel så er menns dominans i denne sfæren ganske klar. Til tross for dette, er det kvinnen som gjør husarbeid – det materne arbeidet. Husholdningsarbeid er vitalt for kapitalismen og allikevel ubetalt. Likheten mellom menn og kvinner under kapitalismen er bare generell; økonomiske realiteter i denne maktbalansen viser kontradiksjonen mellom generell og konkret likhet. Denne likheten åpner imidlertid vei for frihet til romantiske affærer.

Som mennesker må vi avkommodifisere oss selv, dette innebærer et radikalt selvverd i motsetning til skjønnhets standardene. Avvisningen av overstimuliens kultur kan bare fullføres når vi realiserer at den ikke lenger tjener oss og at den påfører oss avhengighet for profittens skyld. Med sosialismen havner produksjonsmidlene i arbeidernes hender og forvandler måten vi produserer, konsumerer, relaterer oss til andre og i kjærlighetsforhold.

Den sovjetiske revolusjonen forandret ikke bare eiendomsforholdene, men også mellom menneskelige forhold. Kvinner fikk samme rettigheter som menn, homoseksualitet ble tillatt, folkekommissær for untenriksaffærer fra 1918 til 1930,  Georgy Chicherin var åpen homofil. Direktøren for instituttet for sosial hygiene sa det slik “ Denne revolusjonen er ikke bare viktig som et politisk fenomen…, men også revolusjonene som utvikler seg fra den og som når alle livets sfærer… [Den sovjetiske lovgivningen] erklærer statens og samfunnets absolutte fravær i seksuelle relasjoner, gitt at de ikke gjør noen skade eller overtrer en annens interesser. Homoseksualitet, sodomi og andre former for seksuelle tilfredsstillelser fordømt som offentlig umoralske i europeisk lovgivning, behandles i den sovjetiske lovgivningen likt som såkalte “naturlige” samkvem.” Selv om dette ble tilbakestilt da reaksjonen og byråkratiet representert ved Stalin tok over makten, viser dette potensialet sosialismen har i å føre menneskeheten videre. Som Oscar Wilde sa: “Med opphevelsen av privateiendommen, da, vil vi ha en ekte, vakker, frisk individualisme. Ingen vil kaste bort livet ved å samle på ting og tings symboler. En vil leve. Å leve er det sjeldneste i verden. Flesteparten eksisterer, det er alt.”