I løpet av de siste to tiårene har en kontroversiell strøm av propaganda blitt spredd om marxismen og de revolusjonæres historie. Siden stalinismen kom til makten i Sovjetunionen – som ikke er ekte sosialisme, men snarere en grotesk deformert karikatur av sosialismen – har media, universitetsprofessorer og historikere gått på offensiven for å diskreditere marxismen. I denne tekstserien imøtegår vi noen av disse mytene som har, og fortsatt blir, spredd om marxismen.

Er sosialisme og demokrati uforenlig?

De stalinistiske regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa, Kina og i andre land er våpnene som oftest brukes til å angripe marxismen. Mange av misforståelsene om marxismen er knyttet til etableringen av den første eksisterende arbeiderstaten – Sovjetunionen. Oktoberrevolusjonen i 1917 blir ofte beskrevet (og ganske feilaktig sådan) at revolusjonen var et statskupp, noe som på den måten ikke legitimerer revolusjonen som noen «revolusjon» overhodet. Høyreorienterte demagoger ønsker å koble den russiske revolusjonen sammen med Stalins forbrytelser, for å på den måten undergrave marxismen.

Det stalinistiske regimet som kom til makten, tok form av et byråkratisk diktatur i samfunnets topp og manglet selv de mest fundamentale demokratiske rettighetene. Slike historiske eksempler brukes til å «bevise» at sosialisme og demokrati er helt uforenlige.

En nærmere titt på de umiddelbare resultatene av den russiske revolusjonen avslører imidlertid et samfunn som blomstret etter maktovertakelsen: avkriminalisering av homoseksualitet og abort; fri og generell medisinsk behandling og utdanning; en eksploderende økonomi og gigantiske sprang innen vitenskap og kultur. Makten basert seg på en demokratisk organisering av arbeidere i arbeiderråd – sovjeter. Byråkratiet som oppstod kom ikke som en direkte følge av revolusjonen, men kom til ved en gradvis prosess. Lenin forberedte før sin død i 1924 et voldsomt slag mot disse byråkratiske tendensene, og Trotskijs venstreopposisjon kjempet mot dem i mange år.

Mange av de oppnådde fremskrittene fra revolusjonen ble trukket tilbake under Stalins styre, men denne degenereringsprosessen mot et totalitært regime var ikke et uunngåelig resultat av marxismen, som kapitalistklassen og dens sympatisører vil ha oss til å tro, men resultatet av forsøket på å bygge et sosialistisk samfunn i et isolert og økonomisk tilbakeliggende land. Denne prosessen forklares gjennom Trotskis bok «Den forrådte Revolusjon».

Til sammenligning kan vi se på hvordan demokrati fungerer under kapitalismen. Hvis vi ser verden rundt i dag, der – til tross for økonomisk krise, nedskjæringer over hele kloder, blir de rike rikere, det åpenbart at samfunnet og økonomien styres av minoritetens interesser. Denne lille minoriteten består av bankfolk, storindustriens eiere, finanskapitalistene; med andre ord dem som blir kalt for borgerskapet eller kapitalister. Disse «1 prosentene» som eier og kontrollerer samfunnets viktigste økonomiske krefter, er derfor de eneste som virkelig har noe å si om de store beslutningene som finner sted i samfunnet. Det overveldende flertallet – de resterende 99 prosentene – har faktisk svært liten makt til å påvirke hvordan samfunnet skal drives. I de såkalte demokratiske landene i Vesten består flertallets makt i det faktum at man kan stemme i parlamentsvalget to ganger hvert tiår. Vi kan velge mellom en rekke politiske partier og kan bare krysse fingrene for at våre utvalgte representanter kommer inn i parlamentet for å kunne representere våre interesser.

Borgerskapets diktatur

I dette henseende kan det kapitalistiske «demokratiet» ikke beskrives som noe annet enn borgerskapets diktatur. Dette benekter ikke den demokratiske form som offentlige myndigheter kan ta, med valgte parlamenter, ytringsfrihet, osv., men det er et faktum at staten i alle kapitalistiske land bare eksisterer for å opprettholde et kapitalistisk styrt eiendoms og maktforhold. Sammenfattende eksisterer staten i det kapitalistiske samfunnet for å legalisere, organisere og normalisere systemets og kapitalistklassens privilegier.

Vi kan se symptomene på statens rolle tydelig i Europa. Valgte regjeringer har blitt kastet til side og erstattet av teknokratiske regjeringer bestemt av EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, alt i det såkalte «nasjonale interesses» navn. Men det er ikke mulig å snakke om noen «nasjonal interesse» i et samfunn med klassemotsetninger! Disse regjeringene representerer bare interessene til finansmarked og storkapital. Hungersnødspolitikken pålagt land som Hellas og Spania har ført til forferdelige forhold ekvivalent med noen av historiens verste diktaturer. Alt dette mens mange milliarder euro ligger gjemt inne i bankkontoene til store selskaper som ikke er villige til å investere da de ikke får nok profitt.

I motsetning til kapitalens diktatur, snakket Marx og Lenin om «proletariatets diktatur»: et samfunn der arbeiderklassen er den herskende klassen. I et slikt sosialistisk samfunn drives økonomien, ikke til fordel for den lille rike minoriteten, men for majoritetens behov. Dette skjer gjennom arbeiderklassens overtagelse av de store produksjonsmidler – fabrikker, gruver og banker. Gjennom en demokratisk organisering på arbeidsplassen og på administrasjonen av produksjon og distribusjon, kan man bygge samfunnet i henhold til en rasjonell produksjonsplan. Med en slik plan kan man utrydde arbeidsledighet, avskaffe den monotone ondskapen og bli kvitt krisene født av markedets anarki.

Tidligere erfaringer fra Russland har ført mange til å se marxisme, kommunisme og sosialisme som synonymer for diktaturer, og derfor også ideer som rake motsetninger til demokrati. Dette er rett og slett feil. Marxister er de viktigste krigerne i kampen for demokratiske rettigheter, da demokratiske rettigheter er av de avgjørende verktøy i kampen for en bedre levestandard. Retten til å danne foreninger, lar arbeidere forme mektige fagforeninger og politiske partier brukt til å organisere kampen. Ytringsfriheten, lar arbeiderne agitere revolusjonære idéer og programmer. Alle disse rettighetene har blitt vunnet av arbeidere i kamp. De ble ikke gitt oss av den «opplyste» herskerklassen.

Men demokratiske rettigheter kan aldri være mer enn midlertidige, juridiske formaliteter under kapitalismen. Den kapitalistiske klassen trenger, for å opprettholde sin fortjeneste og sitt grep på samfunnet, å utnytte systemet til sin egen fordel. Det betyr at hver rett, og hver reform som arbeiderklassen har vunnet, vil på et eller annet tidspunkt bli undergravd når krisen inntreffer og da kapitalistene nekter å se sine interesser truet. Det er derfor vi har sett utnevnelsen av udemokratiske teknokratiske regjeringer i Europa – slik at kapitalistene kunne være i stand til å håndheve den tøffe kutt-politikken i offentlig velferd, til tross for stor folkelig motstand.

I motsetning til dette kjemper marxistene for enhver demokratisk rett for arbeiderklassen. Marxismen gir imidlertid en måte å sikre for at disse rettighetene kan bli permanente og skape et virkelig, ekte demokrati. Til syvende og sist beror demokratiet på tiden vanlige folk har til å kunne organisere seg politisk og å delta i planleggingen av samfunnet, i stedet for å være nødt til å jobbe 50-60 timer i uken, slik at all annen aktivitet utenom arbeid og familieliv uteblir.

Ved å sette økonomien under en rasjonell økonomisk plan kan vi en gang for alle eliminere arbeidsledigheten ved å dele på arbeidet og samtidig forkorte arbeidstiden og frigjøre tid. Investeringer i teknologi kan brukes til å redusere arbeidstiden ytterligere, og skape reelle materielle forhold for at folk skal kunne delta i demokratisk beslutningstaking og økonomisk planlegging av samfunnet.

Er marxister for vold?

Hvis marxistene hevder å stå for demokrati, hvorfor begreper som «voldelig revolusjon»? Hva var den «røde terror», den røde hæren og borgerkrigen i Russland etter revolusjonen?

Vi begynner med å understreke at vi marxister alle er for en fredelig revolusjon. Men det er også sant at marxister ikke er pasifister, og vi anerkjenner det faktum at når arbeiderklassen prøver å forandre samfunnet vedrørende eierskapet av kapitalistenes produksjonsmidler og rikdom, så vil den gamle herskerklassen gå til voldelige motangrep. Historien har lært oss dette. Ingen herskende klasse har noen gang frivillig gitt fra seg sine privilegerte stillinger og påfølgende fordeler. Når borgerskapet gjennomførte sin revolusjon i Frankrike på slutten av 1700-tallet, stod ikke adelen stille og så på – misfornøyde rop ble hørt fra deres retning. Det samme har vært sant for ethvert forsøk på arbeiderrevolusjon i historien. Makt gis aldri frivillig, makt må tas.

Hvorfor snakkes det f.eks. så stille og forsiktig om Cromwell, jakobinerne og den amerikanske revolusjonen? Den herskende klassen gjør alt de kan for å skjule, forvrenge eller fjerne seg fra de voldelige og revolusjonerende metoder de selv brukte for å knuse det gamle føydale samfunnet for å kunne etablere sitt eget regime.

Anklagene mot marxismen, om at marxismen er for vold, er bare hykleri fra kapitalistenes side. Så snart spørsmålet om «revolusjonær vold» blir kastet mot marxistene, kan vi nøkternt peke på kapitalismens egne blodige hender. Hva sier de om droneangrepene i Pakistan, krigene i Irak og Afghanistan, okkupasjonen av Palestina og de militære diktaturene i Sør-Amerika – Chile, Argentina, Brasil, etc. – som alle ble støttet av USA?

Kapitalismen har vist hva den går for. Gjennom de to verdenskrigenes masseslakt – med mål fra imperialistmaktenes side om å rive til seg mest mulig ressursområder og markeder fra hverandre – har borgerskapet brukt opp all rett til å kunne fordømme vold av moralske grunner. Til slutt – hvor mye snakker kapitalistene om den første arbeiderstaten? I 1871 tok arbeiderne over byen Paris i Frankrike og opprettet Pariskommunen. Militæret ble sendt dit, som førte til et blodbad der tusenvis ble myrdet på bare noen få dager. Folket i Paris ble sterkt straffet for deres forsøk på å sette seg opp mot borgerskapets makt.

Vi ser på denne måten all den historiske og moderne vold som kapitalister utsetter arbeidere for – og fortsatt har borgerskapet nerve nok til å rakke ned på den russiske revolusjonen og bolsjevikene! Det er en enkel grunn til det: For første gang slo slavene til mot sine herrer og vant!

Oktoberrevolusjonen

Med det sagt kan vi også si at oktoberrevolusjonen sannsynligvis er den minst blodige revolusjonen i historien. Flere mennesker døde i den «ublodige» februarrevolusjonen, som omstyrtet tsaren og etablerte det liberale demokratiet. Flere mennesker døde under opptak ved filmingen av Sergei Eisensteins film «Oktober» enn under den faktiske oktoberrevolusjonen.

Det var ikke bolsjevikrevolusjon som var voldelig, men kontrarevolusjon til minoriteten som motsatte seg den. Rett etter revolusjonen – som ikke var et kupp, men en massebevegelse av arbeidere, soldater og bønder – startet de rike lagene i det russiske samfunnet en kampanje for sabotasje, militære operasjoner og terror for å styrte den nye arbeiderregjeringen. De ble støttet i kampanjen av ikke mindre enn 21 utenlandske invasjonsarmeer. Styrker ble sendt raskt av Storbritannia, Frankrike, USA og nesten alle store kapitalistiske krefter. De kontrarevolusjonæres terror var hensynsløs og hundretusener ble drept.

Kapitalistene sier hver gang at det «sosialistiske eksperimentet» i Sovjetunionen mislyktes. Tenk deg om man skulle gå inn i et laboratorium mens et eksperiment pågikk og begynne å demontere utstyr og mishandle forskerne, for deretter å bjeffe på dem for at eksperimentet mislyktes! Det er denne typen logikk disse argumentene er basert på, og kapitalistene unnlater alltid å nevne at de gjennom historien har grepet inn militært ved ethvert forsøk på å bygge et sosialistisk samfunn.

Det må også understrekes at tallstyrken i dag er enormt til fordel for arbeiderklassen, at mulighetene for å gjennomføre en fredelig forandring av samfunnet er gode. Faktisk er den siste motstanden som står i veien for å mobilisere massene mot kapitalismen den reformistiske ledelsen i arbeiderbevegelsen. Disse lederne ble utdannet under den lange perioden med kapitalistisk oppsving (av og til avbrutt av mindre økonomiske tilbakeslag) til å begrense seg til reformer innenfor kapitalismen. De er uvillige, noen ganger av redsel mot å bryte med kapitalismen og legge frem et sosialistisk program. «The missing link» er derfor i denne sammenheng et revolusjonært lederskap organisert som et revolusjonært parti som klarer å binde sammen de enkelte kamputbruddene som foregår nasjonalt og internasjonalt sammen med hverandre for å kunne lede kampen for arbeiderne på veien til sosialisme. Å bygge en slik ledelse er vår oppgave i dag.

Er kapitalismen effektiv?

I tillegg til å angripe sosialister i form av etikk og moral, blir det også gjort forsøk på å bevise at sosialismen er økonomisk ineffektiv i forhold til kapitalismen. Fattigdom i de sosialistiske landene – fra Maos Kina til Castros Cuba, fra Sovjetunionen til Nord-Korea – reises opp som fugleskremsler for å hindre folk i å tenke på et liv utover kapitalismen.

Det første problemet med slike argumenter er at disse landene beskrives som sosialistiske. Selvfølgelig var og er det deler av sosialisme tilstede i disse landene, spesielt i Sovjetunionen, grunnlagt med basis i en revolusjonær massebevegelse. Disse landene var/er imidlertid langt fra å være sunne sosialistiske samfunn. I et genuint sosialistisk samfunn kan økonomien ikke styres helt og holdent fra toppen, basert på interessene til en liten byråkratisk klikk, men fra gulvet. Man må bygge samfunnet på et system med demokratisk arbeiderkontroll på arbeidsplasser og gjennom valgte representanter på nasjonalt og internasjonalt nivå, for å kunne planlegge økonomien på en rasjonell måte. Gjennom demokratisk deltakelse på alle nivåer kan man planlegge hvor mye man skal produsere og hvordan ressursene skal distribueres.

Som et eksempel på å avvise kritikken av planøkonomien, kan vi se på slike store multinasjonale selskaper som H&M. Er det en tilfeldighet at klesbutikkene alltid har noe på lager, forutenom det som ligger i hyllene? Er det en tilfeldighet at en tilstrekkelig mengde klær blir sendt ut til hver av sine 2500 butikker rundt omkring i verden? Vi forstår at dette er et resultat av planlegging. Frøet til den generelle sosiale planleggingen og distribusjonen finnes allerede innenfor det kapitalistiske systemet! Faktum er at kapitalisten som eier selskapet ikke har noen rolle i denne prosessen. Alle relevante oppgaver – fra etterfylling av varer i butikkene til den globale administrasjonen – forvaltes av lønnsarbeidere. Den eneste sosiale rollen som kapitalisten har, er å heve fortjenesten av andres arbeid i form av profitt. Problemet med denne form for forretningsplanlegging er at denne planleggingen står i motsetning til kaoset– markedets anarki som styrer samfunnet generelt. Løsningen på kapitalismens problemer – overproduksjon, kriser og arbeidsledighet – er å etablere demokratisk arbeidskontroll over hele samfunnet.

Men sammenligninger mellom for eksempel Cubas økonomi og de avanserte kapitalistiske landene er latterlig. Bortsett fra de fordeler de kapitalistiske landene oppnådde ved å utnytte deres kolonier (Cuba osv.), Begynte Cuba å starte fra et mye lavere nivå av økonomisk utvikling. En mer hensiktsmessig sammenligning ville være å sammenligne Cuba med andre karibiske øyer, hvor kapitalismen har en sjanse til å vise hva den kan tilby til mennesker. Haiti er et relevant eksempel – et land som har blitt mer eller mindre synonymt med ekstrem fattigdom, og benytter barnearbeid i Nike’s fabrikker for å produsere joggesko til det amerikanske markedet.

Planøkonomien

Uten noen som helst romantiserende vrangforestillinger er det mulig å se et glimt av den fremgangen som er mulig under sosialismen når man ser på nittenhundretallets «kommunistiske» land. Til tross for byråkratiets kvelertak, til tross for sin grusomme brutalitet mot alle den betraktet som fiendtlige, til tross for sin tendens til å kjøre sikksakk mellom ytterpunktene av sin politikk, kunne Sovjetunionen faktisk demonstrere overlegenhet ved bruk av en nasjonalisert planøkonomi.

I 1917 hadde Russland ennå ikke helt forlatt feudalismen. Gjennom årene ble landet kastet enda lengre tilbake i utviklingen pga. borgerkrigen. Likevel klarte Sovjetunionen å beseire den nazistiske hæren under andre verdenskrig – utelukkende på grunnlag av den planlagte produksjonen. Etter krigen, selv uten Marshall-hjelpen som resten av Europa mottok fra USA, kunne de østlige statene bygge sine industrier på noen få år. På 1950-tallet hadde sovjetindustrien gjort store fremskritt, sammen med kulturelle og vitenskapelige utviklinger, og ble det første landet som sendte opp en mann og en kvinne i rommet.

Den planlagte økonomien hadde muligheten til å gi full sysselsetting, fri utdanning på alle nivåer og gode teknologiske fremskritt selv under stalinismens våte teppe. Mens de kapitalistiske landene hang i en tynn tråd under den store depresjonen, hadde Sovjetunionen en årlig vekst på 20 prosent og storindustrien ekspanderte med 400 prosent.

Den andre siden av mynten er selvsagt at de fremskritt en sunn, demokratisk planlagt økonomi kommer til å ta vil overgå Sovjetunionen på alle områder. Selv med alle sine dårlige mangler, som den degenererte karikaturen av sosialismen presenterte, var utviklingen i Sovjetunionen enorm. Med dette i tankene kan man bare begynne å forestille seg hva det ville bety for en sunn arbeidstakerstat dersom det også var rom for videre demokratisk utvikling, kreativitet og kultur.

Vi blir fortalt at «markedets usynlige hånd» (forstått som «fri flyt», minimum av reguleringer) er den beste og mest effektive måten å tildele ressurser på. Kapitalistene har vært nøye med å lære oss dette, men nå opplever vi den dypeste økonomiske krisen som kapitalismen noensinne har sett. De største bedriftskontoene i USA og Storbritannia innehar 2 billioner dollar og 800 milliarder pund – penger de ikke investerer fordi de ikke kan tjene penger! Samtidig går millioner av mennesker arbeidsledige. Barn i land berørte av krisen så langt, får gå sultne på skolen!

Hvordan er dette effektivt? Hvor effektivt er det å bruke millioner av tomme boliger som ingen har råd til, mens folk blir hjemløse hver dag, og vraket av bankene? Hvorfor legges fabrikker ned, hvorfor står millioner av biler og ruster? Hvorfor river man opp urgamle olivenlunder i Sør-Europa? Hvorfor blir flere millioner arbeidsledige, mens andre sliter med to eller flere fulltidsjobber for kunne klare å håndtere kun de høyst nødvendige utgiftene? Dette er ikke noe annet enn en konsekvens av kapitalismens logikk.

Krav til arbeid og hushold for alle, gratis utdanning på alle nivåer og gratis helsetjenester er alle helt rimelige krav. Ressursene er der! De har ikke blitt ødelagt, kun skjevfordelt! Det som står i veien mellom oss og realiseringen av disse kravene er det kapitalistiske systemet selv – et system som daglig viser hvor utrolig ineffektivt det er.

Men hva med menneskets natur? Er vi ikke naturlig grådige?

Spørsmålet om «den menneskelig natur» er en av de vanligste argumentene mot sosialisme, men også en av de enkleste å avvise.

Mange tror at måten folk tenker på alltid har vært den samme, og at slekten vår alltid vil tenke på samme måte som vi gjør nå. Men med noen få moteksempler ser vi at dette er langt fra sannheten. Faktisk, som alle andre ting i verden, er menneskelig bevissthet og samfunn stadig i endring. Marx forklarte at «de sosiale omstendigheter bestemmer bevisstheten vår». Med andre ord er det vårt sosiale miljø som setter grensene for vår tenkning. Hvis du for eksempel var født for tusen år siden på en kinesisk bondegård, ville din tenkemåte og verdensbilde av verden være helt forskjellig fra hva den er nå.

Mennesket kom ikke til toppen av næringskjeden ved å bekjempe og trampe på sine medmennesker, men ved samarbeid. Kun gjennom samarbeid kan folk samle sine ressurser for å jakte, bygge, avle og tamme dyr, og så videre. Urtidens mennesker bodde sammen i små stammer eller klansamfunn, lokalsamfunn som ikke var delt inn i klasser. Folk delte åpenbart arbeidet ut ifra kapasitet, og maten de produserte ble distribuert etter behov. Å hevde noe annet ville være helt absurd.

Kapitalistene har fremmet historien om individualismen og myten om «the self-made man», men sannheten er at vi er mer avhengige av hverandre enn noen gang. Hver person er avhengige av, og påvirket av, tusenvis eller millioner av andre mennesker fra rundt omkring i hele verden. Kan en person designe en bil, foredle de nødvendige mineralene for å bygge bilen, bygge fabrikken der bilen skal bygges, og sette bilen sammen? Å stille et slikt spørsmål viser hvor latterlig ideen om det «isolerte individet» er. Det er åpenbart at gjennom kapitalismen er alle mennesker forbundet med hverandre gjennom verdensmarkedet og utvekslingen av varer.

Så hvorfor tenker vi på folk som isolerte, selvforsynte individer? Igjen er det de herskendes tanker som er de herskende tanker, og videre påvirker bevisstheten til samfunnsmedlemmene. Marx og Engels forklarte at den dominerende ideologien i samfunnet alltid er ideologien til overklassen. I dag betyr dette ideologien til idealer (eller kanskje snarere det motsatte av idealer?) – nemlig en ideologi av grådighet og konkurranse.

Kapitalistklassen gjør alt i deres makt for å påvirke hvordan vi tenker. Gjennom våre utdanningssystemer, gjennom media og religion, m.m., blir vi oppvokst til å tilegne oss verdiene i det kapitalistiske systemet – «dog-eat-dog»-mentaliteten, som sier at man bare kan få på andres bekostning. Vi er oppvokst til å se bort fra fattigdom og nød og lært opp til ikke å tenke på de hjemløse, de sultne, de drepte i kriger, osv. Til nøden kan vi donere litt penger til veldedighet for å lette på samvittigheten vår.

Disse (i realiteten verdiløse) «verdiene» tjener bare en liten håndfull mennesker – de ekstremt velstående kapitalistene, som er den ene prosenten. Vi resterende profiterer ikke på en slik grådighetens ideologi. Det flesteparten av mennesker ønsker seg er fred, stabilitet, en trygg og god jobb, utdanning og fritid å tilbringe med familie og venner. Det er bare den kapitalistiske klassen som vinner på konkurransen mellom enkeltpersoner og bedrifter.

En av de grunnleggende motsetningene i det kapitalistiske systemet er at produksjonen er sosial – det vil si at vi produserer det vi trenger sosialt, som det overnevnte eksemplet med bilen – mens verdiskapingen som følge av produksjonen er privateid av kapitalistene. Med andre ord produserer vi alt, samtidig som fortjenesten kommer oppi hendene på en liten rik minoritet. Det er fordi det er de rike som eier produksjonsmidlene. De  tusenvis av arbeidere som faktisk vet hvordan man bygger en bil på en fabrikk, har ingenting de skulle sagt om hva de skal produsere, på hvilken måte, og hva de skal gjøre med kjøretøyene de selv har skapt.

Sosialistene vil bryte denne motsetningen mellom arbeid og kapital ved å etablere sosial kontroll over den sosiale produksjonen. Den rikdom som genereres kan da brukes til høyere lønninger, velferd, helse, skoler, ny teknologi og så videre.

Dette er ingen utopisk ide – de materielle forhold ligger til rette for en slik sosialistisk samfunnsstruktur. Det eneste hindret for det er grepet som kapitalistklassen har om den politiske og økonomiske makt. Bare den internasjonale arbeiderklassens enhet kan sette en stopper for denne situasjonen og påpeke den forferdelige nedbrytningen av mennesker gjennom fattigdom og ustabilitet som det kapitalistiske systemet uunngåelig må føre med seg. På den måten vil vi kunne åpne en helt ny verden for fremtidige generasjoner! Tenk deg et barn født i en verden uten sult, uten utilfredsstilte behov, uten fattigdom og uten ufrivillig arbeidsledighet. Med slike radikalt forskjellige forhold vil barnet ha et helt annet syn på verden. Under sosialismen vil folk kunne forholde seg til hverandre som mennesker, og ikke som varer som kan kjøpes og selges eller som motstandere i kampen for suksess.

Årsaken til de fleste problemene vi lider under kapitalismen er mangelen på ufordelte ressurser. Det er rett og slett ikke nok igjen til oss andre etter at kapitalisten har tatt sin andel. Vi marxister forklarer at denne mangelen og knapphet er kunstig. Problemet under kapitalismen er egentlig ikke at vi produserer for lite, men snarere at vi uten samfunnets tilsyn produserer mer enn hva samfunnsmedlemmene evner å kjøpe opp av varer. Produktivkreftene vokser over markedet; varer ligger i haugevis på lager, fabrikker sparker ansatte i arbeidsstaben eller legger ned; rett og slett fordi folk i det lange løp ikke har råd til å betale for alle de produktene de produserte. Som Marx forklarte; under kapitalismen er problemet fattigdom i overflod.

«Menneskelig natur», som alle andre ting, er i en tilstand av konstant forandring. Dem som hevder at menneskets bevissthet for alltid er «hugget i stein», lik et statisk bilde som aldri forandrer seg, holder seg ikke engang mot den mildeste grad av forskning og analyse. Folk har skapt store tragedier, komedier, sanger, dikt, malerier, skulpturer og utallige andre uttrykk for kunstnerisk kvalitet som er refleksjoner av vår verden i endring fra alle mulige tider. Bare ta en spasertur gjennom et kunst-, vitenskaps-, eller historiemuseum, slik at du klart får se den konstante utviklingen som har skjedd opp igjennom tidene av menneskets bevissthet. Marx sa: «Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter, poenget er å forandre den.» Og når vi endrer vår verden, vil vår tenkemåte også endre seg!