Den norske grunnloven 200 år

Denne artikkelen ble originalt utgitt på engelsk og publisert i forbindelse med 200 års jubileet til den norske grunnloven fra 1814. Grunnloven ble feiret gjennom hele året i 2014, selv om grunnloven i seg selv ikke var en like stor seier for det borgerlige demokratiet, som den blir framstilt som, banet den imidlertid vei for borgerskapet og kapitalismen i Norge.

Hendelsen regnes som en fullstendig progressiv prosess, med unntak av den såkalte jødeparagrafen som forbød jødenes og jesuittenes inntreden i kongeriket Norge. Grunnloven representerte riktignok et fremskritt fra det danske eneveldet og dens dominans den hadde over Norge, men den var også et lappeteppe av en ikke så enkel overenskomst mellom det gamle absolutistiske regimet og et borgerskap som var altfor svak til å innrette samfunnet etter egen vilje.

Videre så arbeidet Christian Frederik, den foreslåtte kongen, mest sannsynlig for å holde Norge unna Sverige for å senere komme tilbake under det danske eneveldets makt igjen.

Unionen mellom Danmark og Norge

I 1380 inngikk Norge og Danmark en union da Olaf Haakonsson arvet tronen i begge land. I 1397 skiftet unionen navn til Kalmar og økte med et medlem, da Sverige ble med. Dette hendte i samme periode med svartedødens herjinger i Europa.

Pesten hadde en enormt skadende virkning på Norge, en tredjedel av befolkningen døde innen første året av utbruddet i 1349 og etter to år var befolkningen halvert. Aristokratiet og adelstanden mistet mye av makten de hadde hatt før, da store deler av den døde ut, eller forble regulære bønder da inntekten deres tørket ut.

Både Sverige og Danmark falt som ofre for svartedøden, men det virker som at dens herjinger fikk en mer langvarig konsekvens for Norge. Ettersom Danmark var det sterkeste landet og hadde en større befolkning enn Norges og Sveriges tilsammen, fikk Danmark større fordeler av politikken som ble ført. Eventuelt førte dette til en konflikt mellom Danmark og Sverige, da det svenske aristokratiet økte i styrke. I 1523 gjorde Sverige opprør, Kalmar Unionen endte sine dager og Danmark-Norge under én konge i København kom til.

Ettersom tiden gikk ble mer og mer av makten sentrert rundt kongen, for å kunne influere politikken og få økonomiske fordeler ble det viktigere og viktigere å komme nærmere kongen og hoffet. Emigrasjonen av norske adelige og økte kostnader for å opprettholde adeligheten førte til det norske adelskapets reduksjon ikke bare i størrelse, men også i dens makt. Danmark forble relativt sett et større og større maktsenter.

Napoleonskrigene

Året 1789 markerer et vendepunkt i historien og starten på en ny æra. Den franske revolusjonen og napoleonskrigene som fulgte var hovedårsakene til Danmark-Norges endelikt.

Sverige som hadde sine egne ambisjoner, ble etter tapet i finskekrigen tvunget til å gi fra seg Finland til Russland, dette førte til svenskekongens fall, og en ny konge ble proklamert. Denne nye kongen var fortsatt den som formelt styrte landet, men makten ble delt mellom konge og riksdag.

Den nye svenskekongen, Carl XIII døde plutselig og brått uten å etterlate seg en arving og en ny konge måtte utpekes. Endelig i 1810 falt valget på Karl Johan, døpt Jean Baptiste Bernadotte, utnevnt av Napoleon til marsjal av Frankrike og fyrste av Ponte Corvo i Sør-Italia.

Med Karl Johan på scenen ble fokuset skiftet og en gammel drøm gjenoppstod, drømmen om Norge. Strategisk ville en union med Norge holde Sverige ganske trygt fra angrep ettersom at havet ville beskytte det fra sør, øst og vest, og i nord virket et ugjestmildt terreng beskyttende.

Frederik VI, kongen av Danmark-Norge hadde dyp mistro til både Russland og Sverige, og tilgav aldri England for flåteranet i 1807. Han holdt på sitt og nektet ethvert råd om å skifte side og forble lojalt på Napoleons side.

Med krigen kom interessene til Danmark og Norge på kollisjonskurs, Frederik VI ville unngå krig med Napoleon ettersom det mest sannsynlig ville ha ført til en komplett okkupasjon av Danmark av Napoleons tropper. Fra et norsk perspektiv var en krig med England helst til å unngå da dette ville lede til en blokade av norske havner og en medfølgende nedgang i norsk handel. Og deler av et svakt norsk borgerskap hadde allerede i 1809 prøvd på å få til en union mellom Norge og Sverige etter kongens avgang der.

Den danske kongen var fullstendig klar over de nye svenske ambisjonene om å ta over Norge, og tronearvingen Christian Frederik ble i en desperat manøver sendt til Norge som stattholder (kongens stedfortreder) i mai 1813, for å proklamere seg selv som regent og organisere en norsk motstand i tilfelle Norge ble tapt.

Veien ble lagt åpen for Sverige da det ble klart at Napoleon sitt felttog mot Russland led tap. I 1812 hadde kong Karl Johan inngått allianser med England og bedt om Norge som belønning. Ikke lenge etterpå ble en annen avtale inngått med Russland om at Sverige skulle trekke tilbake kravene over Finland om Russland kunne garantere Norges overgang til Sverige.

I oktober 1813 da Napoleon tapte et avgjørende slag i Leipzig, lot ikke Karl Johan sjansen gå forbi, Holstein (på den tiden den sørligste delen av Danmark) ble invadert da de franske troppene trakk seg unna og la Holstein forsvarsløs. Situasjonen ble mer og mer truende for Frederik VI og hoffet. Natten mellom 14. og 15. januar 1814 gikk de med på å avgi Norge til Sverige.

Med et pennestrøk

Tilstedeværelsen til Christian Frederik var utslagsgivende for grunnlovserklæringen ettersom det svake borgerskapet på Østlandet allerede i 1809 hadde ønsker om å bryte relasjonene med Danmark. Herman Wedel, lederen for denne grupperingen ønsket frihandel vestover. For å få dette oppnådd ønsket han et uavhengig Norge under enten Englands eller Sveriges beskyttelse, Norge ble ansett for å være for svakt til å stå på egne ben. England og Sverige etter kuppet i 1809 hadde begge en fortrinnsvis mer liberal grunnlov enn Danmark-Norge, da kongene der hadde mindre makt, noe som tiltrakk en retning i det lille norske borgerskapet.

Da nyhetene fra Kieltraktaten nådde Norge, nyheten om at Norge skulle overrekkes Sverige oppstod et brått stemningsskifte, noe Bernt A. Nissen skildrer:

«Hittil hadde uvissheten virket nesten lammende. Nå ble det med et slag annerledes. Nå da avgjørelsen var falt, rettet alles tanker seg mot den store oppgaven som overskygget alle andre: å berge selvstendigheten og redde landet. Hos mange føltes det bentfram som en lettelse at vi var kvitt unionen med Danmark. Og til dette kom harme over at kongen med et pennestrøk hadde overgitt og solgt folket som en flokk kveg for å skaffe Danmark fred.

«I dagene 8.-10. februar var det marked i Kristiania, og mange folk strømmet til. Professor Stoud Platou skriver i sine etterlatte opptegnelser at «forskrekkelig politisering har hersket i alle selskaper og i alle stender, nesten er man blivet trett av det»… Det gikk rykter om at prinsen tenkte å bli eneveldskonge, og det ble det på nesten alle hold reagert imot. Var man nå med ett slag blitt kvitt det danske enevoldsstyre var det nesten ingen som ville ha det igjen på rent norsk grunn.»

Wedel var utenlands da nyhetene ankom, og situasjonen ble godt utnyttet av Christian Frederik. Han samlet og organiserte det gamle regimets embedsmenn og andre allierte under banneret til et uavhengig Norge. Christian Frederiks første intensjon var å proklamere seg som konge etter arveretten og regjere som en eneveldig konge. Han forsøkte å bevare regimet, men på grunn av omstendighetene ble han nødt til å gi fra seg en del konsesjoner. De mer fremskredne medlemmene av embetsstanden hadde en litt bedre oversikt over stemningen som herjet og fikk overtalt ham til å være «konge etter folkeviljen», med andre ord regjere som en konstitusjonell konge.

En ny grunnlov

Nasjonalistiske følelser som tidligere ikke fantes, tok overhånd, og borgerskapet som jobbet for en union med Sverige ble overskygget.

En grunnlovsgivende forsamling ble holdt i april bestående av 112 representanter: 57 embedsmenn fra det gamle monarkiet, 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 landeiere. En komite på 15 personer fikk i oppdrag å skrive et utkast til grunnloven. Komiteen kom opp med elleve punkter eller grunnsetninger som dannet grunnlaget for det videre arbeidet:

  1. Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki.
  2. Folket skal utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
  3. Folket skal alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
  4. Krigs- og fredsretten skal tilkomme regenten.
  5. Regenten skal ha rett til å benåde.
  6. Den dømmende makt skal være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
  7. Trykkefrihet skal innføres.
  8. Den evangelisk-lutherske religion skal være statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket.
  9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten skal ikke tillates.
  10. Personlige eller arvelige særrettigheter (adelskap) skal ikke gis noen for fremtiden.
  11. Statens borgere er i alminnelighet forpliktet til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Borgerskapet stod veldig svakt, og manglet styrken til det franske før og under revolusjonen. Det var et embryonisk borgerskap, der mange av dets representanter kom fra adelen. Wedel dens udiskutable leder var for eksempel ikke bare titulert som greve, mens også både landeier og eier av «industri». Løvenskiold, en annen av denne gruppens fremtredende figurer var både en stor landeier og eieren av Fossum jernverk. Peder Anker var enda en av denne gruppen som kom fra en adelig familie. Flesteparten av denne gruppens støttespillere bestod av bønder, landeiere, kjøpmenn og noen eiere av småfabrikker. Nesten alle kom fra øst- og sørlandet. Denne grupperingen er kjent som unionspartiet.

Det var det første punktet som skapte mest kontrovers ettersom den ble utvidet med ideen om et fritt, selvstendig og udelelig kongedømmet der regenten skulle tituleres med konge. Det gryende borgerskapet protesterte mot dette da de ikke bare anså det som en selvstendighetserklæring, men også som en bevaring av den gamle orden.

Den utvidede versjonen ble vedtatt da et flertall på 77 stemte for. Med den åttende setningen, som forbød jøders adgang til riket kommer det reaksjonære synet til embetsstanden og dens allierte til syne. Denne setningen ble protestert mot av Wedel og hans gruppe, selv om det må sies at enkelte i unionspartiet også stemte for, som presten Nicolai Wergeland.

Ettersom Unionspartiet var i mindretall og da prinsen og rojalistene lente seg på embedsmenn og nasjonalister ble ikke resultatet særlig overraskende. Et uavhengig Norge med Christian Frederik som konge ble proklamert. Men kongens makt ble innskrenket, selv embedsmennene hadde enkelte motstridende interesser til kongen. Arvelige særrettigheter ble avskaffet, men laugvesenet og husmannsvesenet bestod.

Parlamentets vetorett var absolutt, samtidig som kongens vetorett ble gjort ubetydelig da parlamentet kunne overkjøre den. Mot opposisjonens vilje fikk kongen makt over utenrikspolitikken og retten til erklære krig og fred. Embedsmennene som utgjorde et flertall i grunnlovsforsamlingen (57) innførte en lov som gjorde seg selv uavskjedelige, som de facto skapte en ny kaste i samfunnet. Denne kasten kom til å dominere Norge fra 1814 til 1884, en periode som senere har fått betegnelsen «embedsmannsstaten».

Et uferdig demokrati ble etablert ettersom det var kongen som hadde til oppgave å utpeke regjeringen. Stemmeretten ble forbeholdt embedsmenn, personer med en viss andel eiendom, alle personer med legale byborgerskap og alle menn som eide eller leide matrikulerte gårder. Arbeidere og tjenere var selvsagt unntatt stemmerett. Omtrent 40% av alle menn over 25 år fikk stemmerett. Mellom 1860 og 1875 er det estimert at rundt 7,5% av befolkningen hadde stemmerett.

Sverige sikrer seg byttet

Som de fleste vet proklameres grunnloven og uavhengigheten den 17. mai. Uavhengigheten varer imidlertid i knappe tre måneder. England nektet å gå tilbake på avtalen med Sverige, men var åpen for en union der Norge fikk ha egen grunnlov. Norge ga ikke etter og den 26. juni startet svenskene på en offensiv. Den første august ble Fredriksten festning omringet.

I krig kan personligheter ha mye å si, spesielt ledernes teende. Christian Frederik virker ikke å ha vært klar for krig, som Sverre Steen skriver:

«Da Christian Frederik ikke hadde ventet krig hadde han heller ikke forberedt den på en slik måte som han ville gjort om han hadde tatt den med i sine beregninger… Christian Frederiks innstilling til krigen i og for seg gjorde utslaget. Etter avvisningen av kommissærenes kompromissforslag var han klar over at den måtte komme, men han har sikkert gjort sitt beste for at den skulle bli så kort som mulig og det har kastet skygge over hans minne.»

Så tidlig som fjerde august sender Karl Johan en budbringer til Fredriksten festning for å starte fredsforhandlinger. Mot nasjonalistenes og flere generalers vilje aksepterte Christian Frederik ultimatumet. Svenskekongen gikk med på betingelsen om at Norge skulle få beholde en egen grunnlov, mest sannsynlig for å unngå en fortsettelse av krigen.

Christian Frederik reiste tilbake til Danmark og skuffet liberalerne der, da han gjorde det klart at han ikke hadde til hensikt i å gi avkall på eneveldet, da han overtok tronen i 1839.

Det var ingen vei utenom unionen med Sverige, en ny grunnlov, justert opp mot unionen ble proklamert 4. november samme år. Norge entret unionen med en egen og litt mer liberal grunnlov enn under dansketiden. Viktige institusjoner som sentralbank, hær, og rettsvesen forble adskilte, noe som la betingelsene til rette for at Norge grunnla sin første bank i 1816, som ikke hadde vært tillatt under tiden med Danmark.

De første unionsårene var preget av en tøff økonomisk situasjon, men med unionen forekom det en større økning i handel, ikke bare med Sverige, men også England. Noe som var med på å danne grunnlaget for den norske kapitalismen.

I 1836 ble 17. mai innstiftet som nasjonaldag og siden 1947 har din blitt feiret hvert år som en progressiv hendelse, der Norge endelig kom seg ut av unionen med Danmark og erklærte seg som et uavhengig konstitusjonelt monarki. Det var virkelig, til tross for alle bestrebelsene Christian Frederik gjorde, et steg fremover. Den fjernet hindringene som unionen med Danmark la over den norske økonomien og beredte kapitalismens utvikling i Norge. Utover det 19. århundre vokste det norske borgerskapet seg større og hindringene unionen med Sverige medførte ga opphav til nye konflikter.