Kafka og fremmedgjøring

I denne artikkelen skal vi se på den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka sin kortroman “Forvandlingen” (Die Verwandlung) fra 1912, for å illustrere Karl Marx sitt konsept om fremmedgjøring. Kafka, som en del andre modernistiske forfattere blir ofte analysert ut fra freudiansk psykologi og eksistensialisme, men her tar vi for oss teksten mer konkret for å vise hvordan kapitalismen blir fremmedgjør oss fra hverandre, så vel som oss selv. Vi skal se på hvordan dette forholdet ble til, i strid med vår natur, samt hvordan vi kan forandre dette for å ende fremmedgjøringen en gang for alle.

I Forvandlingen skriver han om Gregor Samsa, en ung salgsmann som våkner opp som et stort insekt. Han hadde forsovet seg og befant seg plutselig i en enorm eksistensiell krise, som omsider ledet inn i en nytteløs depresjon. Hans nye tilværelse blir reflektert gjennom handlingene til Gregors familie. Hans Søster, Grete steller til han først ettersom at han er sen på jobb, men dette forholdet faller fort sammen under presset av Herr og Fru Samsa. Det hele ender i at Gregors familie finner ut at det er best at de blir kvitt han etter mye drama. Selv om dødsårsaken er usikker så viser Kafka klart at familien ikke føler noe samvittighetsnag ovenfor Gregor. Historien ender i at Herr og Fru Samsa reflekterer over deres nye liv der Grete erstatter Gregor. Forvandlingen til Gregor er på mange måter en symbolsk manifestasjon på fremmedgjøringen.

I denne sammenheng kan det være interessant å ta for seg Marxs konsept om fremmedgjøring og ‘artsvesen’ eller ‘arts-essens’ som han har fra den samtidige tyske filosofen Ludwig Feuerbach. Selve begrepet om artsvesen referer ikke utelukkende til menneskelig natur men også menneskeheten som helhet. I hans sjette tese i Teser om Feuerbach fra 1845 kritiserer Marx det tradisjonelle synet på menneskelig natur ved å vise til de sosiale relasjonene i deres totalitet. Forvandlingen til Gregor Samsa er et fint eksempel på hvordan mennesker blir fremmedgjort fra sin egen natur og hvilke former dette tar. For å diskutere menneskets natur eller essens må vi først starte med å definere menneskelig natur.

“Men den menneskelige essensen er ingen abstraksjon som eksisterer i hver enkeltperson. I sin virkelighet er det (menneskelig natur) helheten av de sosiale relasjonene.” – Marx, Teser om Feuerbach.

Dette vil altså si at menneskets natur er ikke et isolert fenomen, men må ses i sammenheng til samfunnet som helhet. Dette tar ikke bare til betraktning det faktum at mennesker er sosiale dyr, men også det at samfunnet og økonomien setter de sosiale spillereglene. For Marx er denne totaliteten av sosiale relasjoner grunnet i basisen i samfunnet, altså produksjonsmidlene som skaper overbygningen (Kultur, religion, ideologi, politikk etc). Både basis og overbygning vekselvirker og påvirker hverandre, men det er de materielle betingelsene som er de siste avgjørende faktorene. Premisset for hvilke form vår menneskelige natur blir satt av dette forholdet. I en fotnote i Kapitalen viser Marx til at det finnes en viss dualitet mellom den generelle menneskelige naturen og den som eksisterer eksklusivt i historiske epoker. Her trekker vi et skille mellom “naturlig”, eller instinktivt og “historisk” menneskelig natur i denne sammenhengen.

Det fundamentale i Marx sitt konsept om fremmedgjøring spilles ut i kapitalismen ved at arbeideren må selge sin arbeidskraft. Produktet av arbeid har blitt til ved å skape noe f.eks et objekt, dette kaller Marx objektifiseringen av arbeid, som i seg selv ikke er noe negativt. I stammesamfunnet var denne objektifiseringen av arbeid realisert hos menneskene som brukte arbeidskraften sin til å skape livsoppholdet direkte gjennom objektene (F.eks enkle redskaper). Arbeidskraft kan kun realiseres gjennom denne objektifiseringen, som under kapitalismen blir appropriert fra arbeideren mot lønn. Her blir arbeidskraft i seg selv et objekt (eller produkt) som selges til bedriftseieren for akkumulering av kapital. Det som skiller mennesker fra dyr er nemlig vår bevissthet som vi bruker til å bevisst transformere naturen for realiseringen av menneskelige behov.

«Arbeid er i første omgang en prosess der både mennesker og natur deltar, og i hvilket mennesker selv regulerer og styrer materielle forhold mellom seg selv og naturen. Han motsetter seg naturen som en av sine egne krefter, i bevegelsen av armer og ben, hode og hender, kroppens naturlige krefter, for å tilpasse Naturens produkter (råvarer) i en form tilpasset hans eget ønske. Ved å virke på den eksterne verden og så forandrer han den, samtidig som han forandrer sin egen natur. Han utvikler sine slumrende krefter og tvinger dem til å handle i lydighet mot hans vilje. Vi behandler ikke de primitive instinktive arbeidsformene som minner oss om det rene dyret. En umåtelig tidsintervall skiller tilstanden til ting som en mann bringer arbeidskraften til å markedsføre som en vare, fra den tilstanden der menneskelig arbeidskraft fortsatt var i sitt første instinktive stadium. Vi forutser arbeidskraft i en form som stempler den som utelukkende menneskelig” – Marx, Kapitalen.

Kapitalismens utvikling fremmedgjør mennesker fra sin natur som artsvesen, fra hverandre og en selv. Spesielt blir denne fremmedgjøringen synlig i det kapitalistiske samfunnet der penger separer arbeideren fra hans sosiale grunnlag for livsopphold. Vi lever gjennom vårt arbeid, ikke fordi vi tjener til livets opphold men fordi vi skaper tingene rundt oss, disse skapelsene er oppfylt i fellesskap: For hva er vell en kunstner uten et publikum, eller en kokk uten sultne mennesker, og en skribent uten lesere? Her handler det ikke utelukkende om en funksjon i retning av overlevelse som drivkraft for vår essens, men selve handlingen, eller arbeidet og det sosiale rundt. Den sosiale interaksjonen og objektifiseringen av våre skapelser er ikke noe som er utenfor rekkevidde, eller noe som vi er adskilt fra historisk. Selv under kapitalismens strukturer finner samholdet frem, i korte glimmer hos de som har mest kontroll over sitt eget arbeid og liv.

Hvis vi går tilbake til “Forvandlingen” så kan vi se alle disse tre deler av fremmedgjøring manifestert i Gregor. Hvis vi tar historien slik som den er, uten å vise til psykologi (som så ofte blir tatt i bruk i analyser av Kafkas tekster) finner vi klare og konkrete eksempler på fremmedgjøring. Først så viser Gregors forvandling av hans egen menneskelige kropp om til et insekt til fremmedgjøringen av en selv. Dette kan vi grunne i Gregors refleksjoner på sitt yrke som salgsmann, og det stresset som kommer med arbeid i en kapitalistisk økonomi.

Istedenfor å bruke arbeidskraften sin direkte til å tjene til livsoppholdet selger han produkter som han ikke har noen relasjon til, for å tjene profitt til eieren i bytte mot lønn. Gregors forhold til sjefen viser dette også helt klart: Uansett hvor hardt han arbeider er ikke sjefen istand til å stole på han når han kommer med forklaringer. Kapitalismens logikk sier nemlig det at verdi kommer av arbeid, altså et menneske som ikke arbeider effektivt nok, eller ikke møter eierens arbitrære forventninger ikke verdt noe. Dette er ikke bare på grunn av det faktum at arbeideren er utskiftbar, men at han er også den som lider av sine egne imperfeksjoner, samt de av eieren(e) og markedet. Herr Samsa, Gregors fars uniform symboliserer også selve hierarkiet i arbeidet, samt hans verdighet som person.

Selve forvandlingen av Gregors kropp viser nemlig denne avskyen for en selv når en ikke kan innfri det som blir forventet. For Gregor er dette ikke bare fordi han hadde forsovet seg, men tapet av ens daglige brød (familiens leilighet). Dette presset manifesteres og lammer Gregor slik at han verken tjener familien eller sjefen slik som har blitt forventet, som setter han utenfor det sosio-økonomiske systemet. Uten arbeidskraft og uten kommunikasjon mister Gregor det grunnleggende som skal til for å beholde sosiale relasjoner. Her ser vi også den mentale lidelsen som blir til under slike sosiale forhold hvor mennesker er fremmedgjorte fra hverandre, uten en effektiv måte å kommunisere lidelse på, og i Gregor sitt tilfelle ingen måte å håndtere det på. Gregor blir fanget i en limbo mellom sin menneskelige bevissthet og et insekts instinktive natur. Som forklart ovenfor kan ikke mennesker realisere seg selv alene, uten fellesskap som leder til ensomhet. Selv om produksjonen er sosial, kan vi fortsatt føle oss ensomme ettersom at kapitalismen ikke realiserer våre og fellesskapets potensialer. Denne ensomheten kan også vise til datidens tabuer som Kafka kritiserte viste gjennom Gregor hvordan det er å være “fanget” i ens kropp.

Som vist i denne artikkelen i The Guardian er et av sitatene fra Forvandlingen så godt som en omskriving av det klassiske sitatet: “Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold” fra Marx og Engels, Det Kommunistiske Manifest. Det at arbeidskraften blir byttet mot lønn som danner grunnlaget for familiens Samsas livsopphold, men ikke er i stand til å tilfredsstille eller bringe dem samhold. Selve familieforholdet blir overfladisk og strukturert rundt det å fortsette strevet med minst mulig fiendtlighet. I den andre delen ser vi hvordan forholdet mellom Grete og Gregor faller sammen i mangel på forståelse av hverandre, samt begrensningene av sympati. Dette leder familien til å konkludere at de må fjerne Gregor. Kafka viser her en sterk kritikk av selve familien, og hvilken fremmedgjøring en kan bli påført innad familien. Da selve ideologien til det økonomiske systemet forplanter seg såpass dypt at selv familiemedlemmer er utskiftbar. Historien slutter omsider med at Grete overtar plassen til Gregor, uten sorg eller skyldfølelse.

Selv om Kafka ikke viser til en løsning av problemet ved fremmedgjøring så gjør han en glimrende jobb av å sette den på spissen. Erfaringene fra fremmedgjøring er med å skape oss som mennesker og gir oss innsikt i kapitalismens strukturer og ideologi, der klassebevissthet er veien ut. Fremmedgjøringen i seg selv, som vist tidligere i artikkelen er ikke noe som er ‘naturlig’ eller en del av menneskets essens, men noe som kommer av de menneskeskapte strukturene. Disse strukturene er ikke statiske, men alltid i bevegelse og avhenger av historiske faktorer.  Fremmedgjøringens endelige ende kommer ikke ved å returnere til før-siviliserte samfunn, men ved å overskride det nåværende systemet til fordel til et system bygd på samhold og solidaritet.

Kilder:

https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/pdf/Economic-Philosophic-Manuscripts-1844.pdf

http://pubs.socialistreviewindex.org.uk/isj79/cox.htm

http://internationalist-perspective.org/IP/ip-archive/ip_43_species-being.html