Mens alle øyne er rettet mot handelskrigen mellom Kina og USA, truer ny krise i verdensøkonomien med å spinne ut av kontroll. Siden april har valutaen i Argentina og Tyrkia kollapset og inflasjonen økt. Andre såkalte fremvoksende økonomier som Indonesia, India, Brasil og Sør-Afrika er også kommer under et lignende press.
Forrige uke ble Argentinas sentralbank tvunget til å heve renten til rekordhøye 60 prosent for å stoppe valutaraset, den falt 12 prosent mot amerikanske dollar på to dager. Etter å ha brukt mesteparten av valutareservene på å forsvare pesoen har regjeringen til Mauricio Macri måttet be IMF om å skynde seg med å utbetale redningspakken på 50 milliarder dollar.
Det siste fallet i pesoen kommer på toppen av en kontinuerlig nedgang, siden april har den falt med mer enn 50 prosent mot dollaren. Samtidig har inflasjonen krøpet over 30 prosent. Ustabiliteten er i ferd med å skyve økonomien inn i en krise, som vil føre til en ytterligere kapitalflukt.
Krise i Tyrkia
En lignende situasjon utvikler seg i Tyrkia, der har Liren falt med 40 prosent mot dollaren det siste året, samtidig som inflasjonen har skutt opp til 18 prosent. Sist mandag, kunngjorde den tyrkiske sentralbanken en 6,25 prosent økning av renten til 24 prosent for å stoppe lirens frie fall. Men etter en kortvarig stabilisasjon, har valutaen fortsatt nedgangen.
Fra 2002 til 2008 utviklet den tyrkiske økonomien seg i et raskt tempo, av et uutnyttet reservoar av billig arbeidskraft på EUs grenser. Den tyrkiske økonomien vokste raskt på baksiden av den økonomiske boomen før 2008 i Europa. Tyrkias BNP firedoblet seg nesten (tredoblet hvis inflasjonsjustert) fra 200 milliarder dollar i 2001 til 764 milliarder dollar i 2008. Men den økonomiske krisen som kom i 2008 satte en slutt på den økonomiske vekstperioden og året etter trakk den tyrkiske økonomien seg sammen, akkurat som mange andre land. Siden da har økonomien blitt stadig mer avhengig av spekulasjon og billig kreditt fra vesten for å opprettholde veksten.
Statsunderskudd og billig kreditt har ført Tyrkia inn i en økonomisk krise / Image: Flickr, unaoc
Tyrkiske banker gikk alene fra å ha en netto utenlandsgjeld på null i 2008 til en utenlandsgjeld på 100 milliarder dollar i dag. Seks til ni milliarder av disse lånene må tilbakebetales hver måned. Samtidig har AKP regjeringen gått ut med massive keynesianske investeringer, det er investert i store, prestisjefylte infrastrukturprosjekter og eiendomsutvikling for å opprettholde det politiske styret. Med disse tiltakene utgjør nå bygg- og anleggs-industrien, som anvender 2 millioner arbeidere, 18,7 prosent av BNP. Ifølge de offisielle tallene, så var 90 prosent av finansieringen til tyrkiske eiendomsselskaper basert på lån i utenlandsk valuta på slutten av 2016. Totalt utgjør den tyrkiske utenlandsgjelden 52 prosent av BNP.
AKP regjeringen, desperate etter å opprettholde sin velgerbase, har ført mer brensel til bålet, enorme prestisjeprosjekter er finansiert med underskudd. I oppkjøringen til forrige valg, brukte de Kreditt sikkerhetsfondet for å garantere milliarder av dollar i lån til privat sektor. Samtidig har massene blitt oppfordret til å ta opp billig kreditt, husholdningenes gjeld har gått opp fra rundt 2,5 prosent av BNP i 2014 til 17,30 prosent i 2017. Erdogans regjering innbilte seg at de kunne låne seg ut av krisen og holde økonomien flytende ved å flomme markedet over med billig kreditt. Men som alltid, må gjelden før eller senere tilbakebetales, med renter. Som en konsekvens er liren devaluert, som har ført til et kraftig fall i valutamarkedet og til en høy intern inflasjon. Motvillig har regjeringen blitt nødt til å gå med på store renteøkninger for å stagge den ukontrollerte inflasjonen og valutakollapsen.
Situasjonen er bare gjort verre av Tyrkias store avhengighet av import av viktige varer som energi og stål, som det ble importert for til en verdi på 8 milliarder dollar per år før utgangen av 2017. Før Lirens verdi ble halvert. Dette gjør økonomien enda mer følsom for valutasvingninger.
På toppen av dette har USA innført en rekke tariffer på tyrkiske varer grunn av konflikten mellom de to antatt allierte landene. Dette har frembrakt alle de underliggende svakhetene i økonomien.
I denne situasjonen, innebærer en økning av dollaren en katastrofe for den tyrkiske økonomien. Allerede har flere store tyrkiske selskaper fått problemer med å betale tilbake kreditorene og flere står i fare for å misligholde lånene ettersom at Liren er verdt halvparten så mye som for et år siden.
Tvillingunderskudd i Argentina
Argentina, som Tyrkia, kjører også et såkalt tvilling underskudd. Det vil si at den har et alvorlig årlig budsjettunderskudd, samt et driftsunderskudd, noe som gjør det avhengig av utenlandsk kreditt. Årlige utenlandske direkte investeringer tredoblet seg fra 3,2 milliarder dollar i 2016 til 11,9 milliarder dollar i 2017, og utgjør mer enn 16 prosent av BNP. I mellomtiden, hadde staten et årlig budsjettunderskudd på rundt 5 prosent. Dette ble finansiert av utenlandsgjeld på den ene siden og trykking av milliarder av pesos på den andre, og dermed en gradvis devaluering av valutaen.
Alt gikk bra så lenge så lenge utenlandske penger strømmet inn. Forsikret av høyreregjeringens løfter om å beskytte deres interesser, var de utenlandske spekulantene fornøyde med å dekke de økende handels og budsjettunderskuddene. Inntil at dollarprisen begynte å øke på starten av dette året.
Argentina og Tyrkia er bare symptomene til en dyperegående krise / Image:
Men Argentina og Tyrkia viser bare de mest akutte indikasjonene på et mye dyperegående problem. Brasil, Indonesia og Sør-Afrika, alle betydelige økonomier, har lignende utfordringer, om enn mindre akutte kriser. Andre såkalte fremvoksende økonomier ligger ikke langt bak. 16 av disse landene sitter alene på 3.4 trillioner dollar i utenlandsgjeld samtidig som valutareservene bare utgjør 1.3 trillioner dollar. De fleste av disse er også sterkt avhengige av billig kreditt og en stabil dollarverdi.
Totalt har gjelden i disse ‘nye markedene’, i privat sektor (utenom banker) økt kraftig siden 2008-09, og har nådd hele 129 prosent av BNP i dag. Samtidig har den løse pengepolitikken gradvis fornedret valutaene. I løpet av de siste fem årene, har valutaene til Argentina, Ukraina, Egypt, Tyrkia og Brasil alt i alt gått ned med respektive 80,3 prosent, 69,0 prosent, 60,9 prosent, 60,5 prosent og 42,5 prosent relativt til dollaren.
Den indiske rupien er på samme bane, etter å ha tapt 13,50 prosent mot dollaren de siste 12 månedene, nådde den en all-time low. I mellomtiden har rentene på statsutstedte obligasjoner nådd 8,19 prosent fordi investorene er mindre villige til å låne ut penger til staten da de har mindre tillit til at de vil bli tilbakebetalt. Den indiske økonomien, den sjette største i verden, er i en veldig svak tilstand og en stigende dollarverdi påvirker importen av viktige varer som olje, og kan føre til en ond spiral nedover.
Bygget på sand
På papiret virker verdensøkonomien til å være i god form. Verdens BNP vil vokse med 3,9 prosent i 2018, ledigheten har gått ned det siste året, og Dow Jones-indeksen på New York-børsen er på sitt høyeste nivå noensinne. Likevel, 10 år etter kollapsen i Lehman Brothers og den globale finanskrisen, ligger en krise av nye proporsjoner truende i horisonten.
Den herskende klassen fant en vei ut av 2008 krisen ved å innføre innstramminger og å presse ned lønningene, samtidig ble billioner av dollar pumpet inn som billig kreditt i systemet. Den amerikanske renten var på 0,20 prosent – en all-time low. Rentene var så lave, at å ikke ta opp lån var dårlig forretning for de store kapitalistene. Men langt fra å løse krisen, beredte disse tiltakene bare grunnen for langt større kriser i fremtiden.
Verdens samlede gjeld står i dag på 217 trillioner dollar, eller 327 prosent av verdens BNP: den høyeste i historien. Men svært lite av disse pengene er investert i produksjon. Faktisk har investeringstakten ikke vært lavere siden 1960-tallet. I stedet har pengene som strømmer gjennom verdensøkonomien skapt inflasjonsbobler i ulike sektorer som i bolig og aksjemarkedene.
Den billige kreditten reddet kapitalistene, men det var ingen fundamental løsning. Et stort problem som har oppstått fra dette er den store økningen av «zombie selskaper» i de mer utviklede økonomiene. Dette er selskaper som har mindre i profitt enn renteutgifter. De har bare blitt holdt i live av en billig kreditt. I USA, faller ti prosent av alle selskaper inn under denne kategorien.
Hvis renten stiger over to prosent (de er forventet å nå 3 prosent i 2020) vil 2.3 trillioner i verdien til amerikanske selskaper være zombie selskaper. «The Bank for International Settlements» anslår at andelen zombie selskaper i de seks største eurosone landene, inkludert Tyskland, Frankrike og Spania, har økt fra 5,5 prosent i 2007 til 10 prosent i dag. Andre undersøkelser viser at andelen i Italia og Spania er tredoblet på et tiår.
Trump har vært kritisk overfor Federal Reserves renteheving, men sentralbankene har et lite handlingsrom / Image: Flickr, Gage Skidmore
De ‘fremvoksende økonomiene’ er ikke mye annerledes ved at de er fra et kapitalistisk synspunkt, ustabile økonomier som holdes flytende av billig kreditt. Mens gjeldsnivåene i de mer utviklede økonomiene vokste med 20 prosent fra 2007 til 2016, økte de med 280 prosent i de framvoksende markedene! Faktisk har en stor andel av verdens vekst etter 2008 kommet på grunn av de ‘framvoksende markedene’. I 2016, stod de syv viktigste landene ofte nevnt som framvoksende markeder for 1 prosentpoeng av verdensøkonomiens vekst på 2,4 prosent. G7 bidro bare med 0,7 prosentpoeng.
Dersom Federal Reserve kunne fortsette med å trykke penger, ville alt vært bra, men det kan de ikke. Før eller senere vil dette føre til at inflasjonen kommer ut av kontroll. Faktisk gikk inflasjonen fra -0,09 prosent i januar 2015 til 2,07 prosent i januar 2018 og den skjøt opp til 2,95 prosent innen juli. Konsumpris økningen er på sitt høyeste siden 2011, og den forventes å fortsette å stige. Inntil nå har prisveksten vært moderat fordi de amerikanske lønningen ble skjøvet ned og arbeidsledigheten var stigende – det vil si etterspørselen var lav. Men i det siste året, har oppgangen i USA ført til en svak økning i husholdningenes inntekter og et fall i arbeidsledigheten. Dette slipper løs motsetningene akkumulert etter 2008-krisen.
For å avverge en løpsk inflasjon, eller hva borgerlige økonomer kaller en “overoppheting” av økonomien, har den herskende klassen prøvd å stanse de kvantitative lettelsene og gradvis øke renten. Den amerikanske sentralbanken har avsluttet QE programmet (pengetrykking programmet) og renten er nå på 1,75 prosent og den forventes å øke til 3 prosent neste år. Den amerikanske forbedringen og økende renter presser også opp prisen på dollar – spesielt mye ettersom de andre G7-landene ikke har endret på rentene som holder rekordlave nivåer.
Korthuset begynner å kollapse
Det vi ser i de fremvoksende økonomiene er prosessens første konsekvenser. Når kreditten tørker opp og dollarverdien stiger, kommer alle de underliggende svakhetene i disse økonomiene til syne. USAs president Donald Trump har vært veldig kritisk til at Federal Reserve økte renten, men faktumet er at sentralbanken har lite handlingsrom. Hvis ikke overskuddet av pengene som ble trykt trykt i forrige periode samles inn, kan det føre til en ukontrollert spiral av inflasjon og krise, som til slutt ville ha tvunget dem til å øke renten, akkurat som i Tyrkia. Faktisk har rentene på amerikanske statsobligasjoner og andre lån som ikke er kontrollert av FED allerede gått opp. På over 20 måneder har rentene på amerikanske tiårige statsobligasjoner blitt mer enn doblet, fra 1,38 prosent til 2,94 prosent i februar 2018, noe som reflekterer en økende inflasjon og forventninger om en en økende ustabilitet i perioden som kommer.
Det vi ser her er de første tegnene på at korthuset bygget for å opprettholde verdensøkonomien etter 2008-krisen er iferd med å kollapse. Den herskende klassen tenkte at de kunne finne en vei ut av krisen ved å pumpe billioner av dollar inn i systemet, men det har bare skapt enda større motsetninger. Verdensøkonomien er overlesset med brennbart materiale – fra krisene i de ‘fremvoksende økonomiene’ til zombie selskapene i de mer utviklede kapitalistiske landene.
Krisene vil føre klassekampen til nye nivåer / Image: Socialist Appeal
Viktigst, vil disse truende krisene føre klassekampen til nye nivåer. I Tyrkia er ikke AKPs komfortable styre garantert lenger når millioner av tyrkere ser inntektene bli spist opp av inflasjon, økende boliglån og nedbetalinger. I Argentina har Macri annonsert en ondsinnet innstrammingspakke, som i år alene utgjør en verdi på 1,2 prosent av BNP og 1,4 prosent neste år. I USA og i Europa – hvor den europeiske sentralbanken har varslet renteøkninger neste sommer – forventes prisene på boliglånene å stige dramatisk og millioner av arbeidsplasser kan være i fare når ulønnsomme banker og selskaper rammes av økte renter. Denne gangen, i motsetning til i 2008, har ikke kapitalistene tilgang til de samme verktøyene – det vil si å trykke penger og å tilby lave renter – for å avverge en krise.
Selvfølgelig, vil mesteparten av byrden for krisen, som har vært tilfelle til nå, føres over på arbeiderklassens skuldre. Dette vil presse arbeiderne inn på kamparenaen i land etter land til forsvar for levestandarden. Ironisk nok skjer alt dette i en tid der menneskehetens produksjonskapasitet aldri har vært større. Men innenfor kapitalismens rammer klarer vi ikke å bruke produksjonsmidlene til å utvikle samfunnet på en harmonisk måte. Kapitalismen er et anarkistisk system med sine egne lover langt utenfor menneskehetens kontroll. Den eneste veien ut av uføret er å styrte systemet og erstatte den med en sosialistisk planøkonomi, som kan bruke det enorme potensialet i menneskeheten som ellers sløses bort i en aldri endende elendighet under kapitalismen.