Dette året markerer hundreårsjubileet (den startet ved årsskiftet 1917/1918 og vedvarte til sommeren 1918) til et lite opplyst kapittel og samtidig et høydepunkt i norsk historie, dannelsen av arbeiderråd i Norge.
Arbeiderbevegelsens røtter går helt tilbake til Marcus Thranes tid, i årene 1848-1851. Influert av den store revolusjonære bølgen som brøt ut i Europa stiftet Thrane Drammens Arbeiderforening ved juletider i 1848, noen måneder senere ble Kristiania Arbeiderforening stiftet. I juni 1850 bestod bevegelsen av 273 foreninger med tilsammen 20 000 medlemmer[1]. En eksplosiv vekst man ikke hadde sett maken til i Norge.
Thrane hadde ikke noen stødig teoretisk plattform, og han hadde mest sannsynlig ingen kjennskap til Marx sine teorier. Han kalte seg sosialist i motsetning til kommunist, da han hadde en oppfatning av at kommunismen ville gjøre alle mennesker like der alt deles likt, og at sosialismen var å foretrekke, siden det her ville være enkelte forskjeller [2]. Han var influert av Chartistbevegelsen i Storbritannia, som gjenspeiles ved at thranittene sendte petisjoner med krav til kongen. Av de viktigste kravene i petisjonene gjaldt allmenn stemmerett, de andre kravene rettet seg mot forbedring av arbeideres og fattiges kår. Om han ikke hadde kjennskap til Marx, var han imidlertid influert av Proudhon og delte hans syn på privateiendommen som ble klart uttrykt med uttalelsen hans om at den eneste berettigede eiendom var den som var skaffet ved eget arbeid og at all annen var “eiendomsurett” [2].
I årsskiftet mellom 1850 og og utover vinteren 1851 oppstod det en rekke opptøyer flere steder i Norge. Tvangsauksjoner ble hindret og småbønder hugget tømmer i privat skog. Etter at en av thranittbevegelsens agitatorer, Carl Johan Michelsen, ble arrestert i Levanger ble det gjort forsøk i befri ham. Da kongen I 1851 avslo thranittenes petisjon, ble kravene sendt videre til Stortinget og for å presse Stortinget, ble det innkalt til et landsmøte, døpt Lilletinget. Lilletinget skulle være et motsvar til Stortinget, av og for folket. Dette var å gå for langt, Lilletinget ble sett på som en trussel mot Stortingets makt. Stortinget avslo kravene og myndighetene satte en stopper for bevegelsen med harde straffer, Thrane og andre ledere ble arresterte. Thrane fikk en dom på fire års tukthus, men ble sittende det dobbelte av tiden.
En av svakhetene med bevegelsene var et manglende samlingspunkt. Størstedelen av medlemmene bestod av husmenn og tjenestefolk, som i motsetning til arbeidere er mer atomiserte, da de ikke har et sted der de forenes og samles. Industrien var på et så lavt nivå at arbeiderklassen var omtrent ikke-eksisterende. Med lederne fengslet gikk bevegelsen i oppløsning og Thrane emigrerte til Amerika kort tid etter løslatelsen. Allikevel indikerte dette starten på en stor og mektig arbeiderbevegelse.
Fra 1840 årene åpnet Norge seg omsider for kapitalismen, siste rest av privilegier ble opphevet og veibyggingen akselererte. I 1854 ble Norges første jernbane opprettet, den gikk mellom Kristiania og Eidsvoll, den fraktet tømmer og andre jordbruksvarer. I 1855 kom telegrafen og om ikke lenge var det trukket telegraflinjer over hele landet.
Da navigasjonsakten ble opphevet i 1850 økte handelen med Storbritannia og når restriksjonene på salg av maskiner ble opphevet i Storbritannia etablerte småindustrien seg i Norge, maskiner ble kjøpt og importert hele fra England. Den første industrien som dukket opp var tekstilindustrien representert ved Hjula veveri og Arna fabrikker som slo seg opp langs Akerselva. Ved siden av tekstilindustrien dukket mekaniske verksted opp, disse dekket behovet for maskiner, maskindeler og vedlikehold. De mekaniske verkstedene produserte blant annet turbiner og høvelmaskiner[3].
Etter at privilegiene i sagbruknæringen gikk bort, flyttet sagbrukene vekk fra de store fossene i innlandet til strøk helt opp mot sjøen slik at det ble enklere å plassere trelasten direkte ombord i skipene. Uten fossekraften overtok dampmaskinene sagbrukene. Den første tremassefabrikken, Bentse Brug ble åpnet i 1863 og Cellulosefabrikken, Hafslunds Chemiske Trævarefabrik ved Sarpsborg kom i drift i 1874 og moderniserte treforedlingsindustrien.
Av annen småindustri som oppstod var hermetikken, sardiner i boks. På 1870 tallet eksporterte fabrikker i Moss og Stavanger over 100 tonn fiskehermetikk[3].
På 25 år fra 1850 til 1875 hadde antall industriarbeidere omtrent firedoblet seg, og enkelte fabrikker ansatte over 200 arbeidere og bybefolkningen økte på bekostning av den rurale befolkningen.
Med framvekst av industrien økte arbeiderklassen, i 1870 var det omtrent 31 000 industriarbeidere i Norge og bare fem år senere hadde den økt til 46 000. Som helhet økte arbeiderklassen enda mer. Det var i denne perioden de første moderne fagforeningene så sine lys, blant håndverkere i Oslo. Tradisjonelt har håndverkerne vært av de mest klassebevisste, laugvesenet hadde begynt å gå i oppløsning sammen med industriens framvekst. Håndverksbedriftene ble større og samlet flere og flere svenner på et sted, det ble vanskeligere å bli mester, i stedet ble flere og flere svenner ført inn i proletariatets rekker, håndverkerne var ofte de første som etablerte fagforeninger ikke bare i Norge, men også på kontinentet.
I april 1872 sikret bryggesjauere lønnstillegg etter en streik, streiken og dens suksess førte til en streikebevegelse, den spredte seg først til håndverkerne som krevde og fikk kollektive tariffavtaler i tillegg til et lønnstillegg på 20%. Den 23. juli samme år kulminerte bevegelsen i dannelsen av Norges første fagbevegelse, Den typografiske foreningen i Oslo. I årene som kom ble flere fagforeninger dannet, stort sett bare blant håndverkere, der flesteparten holdt til i hovedstaden Kristiania.
Ingenting kan garanteres under kapitalismen, i 1875 snudde økonomien og i 1878 bestemte flere bedrifter seg for å senke lønnen, noe som provoserte frem protester fra arbeiderklassen. I Kristiania utartet det seg til gatekamper og i Morgenbladet beskrives en av dagene med gatekamper slik: “Fruentimmer og børn såes å bære pukksten i sekker og forklær til illgjerningsmennene som benyttet dem”. På Kampen ble det bygget barrikade der arbeiderne på et tidspunkt klarte å stanse kavaleristene og soldater utstyrt med bajonetter ble tilkalt for å slå ned protestene.
To år senere i 1880 brøt det ut opptøyer på nytt, og igjen ble både ridende soldater og fotsoldater bevæpnet med bajonetter sendt ut for å stanse opptøyene som varte en ukes tid. Felles for opptøyene i 1878 og 1880 var at de var uorganiserte og spontane, og at det var de uorganiserte arbeiderne som ledet an.
Opptøyene og den økonomiske krisen i 1875 var av disse hendelsene som bevisstgjør arbeiderklassen. Fra 1880 og utover spredte fagforeningene seg fra håndverkerne til flere bransjer, som fabrikkarbeidere og bryggearbeidere.
I 1883 ble Fagforeningens Centralkomite dannet ved at 13 forskjellige fagforeninger i Kristiania slo seg sammen. Intensjonen til Centralkomiteen var først å bare samle håndverkere, men etter noen år da det norske arbeiderforbund (en “konservativ” konkurrent til Centralkomiteen, der første punkt i programmet lød som følger: “Lovlydighet–Sedelighet–Edruelighet”) ble opprettet etter en streik ved Akers mekaniske verksted i 1884 åpnet Centralkomiteen opp for alle typer fagforeninger.
Arbeiderforeningene hadde hittil stort sett bare innbefattet seg med lønnskamp og forbedring av arbeidsforhold. Men etter Embetsmansstatens sammenbrudd og parlamentarismens ankomst ble man endelig bevisste på nødvendigheten av et eget parti.
Etter oppløsningen av unionen med Danmark og innlemmelsen i unionen med Sverige ble regjeringen utnevnt av kongen i Stockholm. Det hendte ofte at kongen nektet å følge Stortingets vedtak, noe som skapte konflikter med borgerskapet. Under striden mot kongehuset og embetsmannsstaten lente borgerskapet og dets parti Venstre seg på arbeiderklassen, blant annet proklamerte de for allmenn stemmerett og i 1884 falt embetsmannsstaten til fordel for parlamentarismen.
Etter embetsmannsstatens fall ble borgerskapets og arbeidernes motstridende interesser synligere. Med borgerskapet ved roret var ikke denne allmenne stemmeretten like interessant. Behovet for et eget parti ble større og i august 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet i Arendal.
De filantropiske arbeiderforeningene
Før opprettelsene av Arbeiderpartiet og de første tiårene etter dens grunnleggelse var store deler av arbeiderbevegelsen knyttet til partiet Venstre, både arbeiderforeninger og enkeltpersoner. De første arbeiderforeningene etter Thrane tiden bestod og var opprettet av medlemmer av det borgerlige Venstre. Mesteparten av arbeidet til de venstre tilknyttede foreningene gikk ut på å gi arbeiderne dannelse og å holde arbeiderne på den smale sti, vekk fra opprørets og klassekampens grunn [2]. Samtidig som foreningene holdt kurs og foredrag for å fremme gudsfrykt, og verdig anvendelse og søn- og helligdager, hadde de også en økonomisk appel. De samlet inn penger til sykekasser, gamlehjem, osv, en embryonisk velferdsstat. De opprettet Spareskillingsbanken og kooperative forbruksforeninger som dannet grunnlaget for de større samvirkelagene.
De første fagforeningene opprettet av håndverkerne hadde fra starten en ganske sekterisk form, klassebevisstheten og klassesolidariteten hadde enda ikke kommet frem. Forskjellige håndeverksfag ble satt opp mot hverandre og ufaglærte var i begynnelsen ikke velkomne.
Selv etter opprettelsen av Arbeiderpartiet var arbeiderbevegelsen fortsatt nødt til å støtte seg og stole på Venstre, da den allmenne stemmeretten enda ikke var vunnet. Samtidig støttet venstre seg på arbeiderbevegelsen i kampen for parlamentarismen og mot kongen i Sverige som var et hinder for et selvstendig borgerskap. Med tilspissingen av klassekampen gikk fler og fler arbeidere over til Arbeiderpartiet. Den socialdemokratiske Forening, forløperen til Arbeiderpartiet ble stiftet med et program som bygde på Gotha programmet. Holtermann Knutsen og Carl Jeppesen var to av de mest sentrale figurene de to første tiårene etter etableringen, der Carl Jeppesen stod frem som partiets viktigste teoretiker, men han hadde en mer dogmatisk og skjematisk forståelse av marxismen fremfor en dialektisk forståelse. Uten et godt teoretisk fundament eller program for en teoretisk skolering av medlemmer, var det uunngåelig at reformistiske og opportunistiske ideér fant veien inn i partiet og bevegelsen. Dette ble blant annet reflektert i storkonflikten i 1911, der ledelsen i LO ikke trakk de nødvendige konklusjonene fra det knusende nederlaget for svenske arbeidere i 1909. Istedetfor å utvide kampen og mane til generalstreik, organisere streikekomiteer og fabrikkomiteer ble regjeringens forslag vedtatt, til tross for arbeidernes store kampvilje.
Landsorganisasjonen
I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet, stiftelsen kom av et felles skandinavisk prosjekt, borgerskapets bruk av streikebrytere nødvendiggjorde allianser mellom arbeiderforbundene ikke bare innad hvert enkelt land, men også mellom de skandinaviske landene. Under en storstreik i 1885 blant jernarbeidere i København ble streikebrytere vervet fra både Sverige og Norge, og i 1886 ble danske streikebrytere benyttet under en streik blant formere i Bergen.
I 1889 varte en 17 ukers lang streik blant typografer i Kristiania, der det ble forsøkt å verve streikebrytere fra Stockholm og København. Dette var den første store og fullt ut organiserte streiken i Norge. Til tross for at typografene hadde god kontakt med foreninger utenbys, i Stockholm og København led arbeiderne tap, pengene slapp opp og streikebryterne var for mange. Samme år kom kvinnene for fullt med i kampen, 455 kvinner la ned arbeidet ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker, uten særlig hell.
Tapene viste nødvendigheten av bedre organisering, fagforeninger i forskjellige byer fikk tettere bånd og slo seg sammen i nasjonale fagforbund, det også ble holdt felles skandinaviske arbeiderkongresser med noen års mellomrom.
I den skandinaviske arbeiderkongressen i 1897 ble det vedtatt at samtlige forbund i de tre landene, samt de fagforeninger som ikke kunne danne forbund, skulle slutte seg sammen i en landsorganisasjon med et felles sekretariat i hvert enkelt land. Året etter, i 1898 ble landsorganisasjoner stiftet i Sverige og Danmark. Den norske landsorganisasjonen ble stiftet året etter i 1899. I 1900 meldte Norsk Arbeidsmandsforbund– de ufaglærtes forbund, seg inn i LO. I 1905 meldte de daværende to sterkeste fagforbundene, Centralforeningen for Boktrykkere og Jern og Metall seg inn i LO og LO fikk et samlet medlemstall på 15 600.
1905 markerte et skifte i norsk industri, årene mellom 1850 og 1905 hadde riktignok innført industri til Norge, men det var stort sett småindustri i motsetning til Sverige som hadde sett opprettelsen av store selskaper som kunne hevde seg internasjonalt som Nobel Industrier og L. M Ericsson [4]. Situasjonen i Norge kan sies å ha vært tilsvarende den tidlige industrielle fasen i England. Kapitalen var ikke stor nok, eller konsentrert nok for storindustri. I Norge fantes det enda ingen landsdekkende banker som i Sverige, men små regionale, aksjemarkedet var heller ikke fullstendig utviklet, i 1891 fantes det til sammen bare 351 forskjellige aksjeselskap mot 1600 i 1910 [5].
I 1905 etablerte elektroindustrien seg og fikk fotfeste, da Norsk Hydro ble opprettet, med kapital fra utenlandske kapitalister der Wallenberg fra Sverige var blant de største bidragsyterne. Andre elektrokjemiske og elektrometallurgiske selskaper kom til senere, felles for dem var at de stort sett ble opprettet med utenlandsk kapital og at de etablerte seg på steder med fossekraft, som Odda og Sauda. Produksjonen bestod av aluminium ved Norsk Hydro, kalsiumkarbid, tinn, stål og nikkel blant andre varer. I 1906 var 77% av kraftproduksjonen fra store fosser i utenlandske hender, i 1909 var 115 millioner av den samlede aksjekapitalen på 285 millioner i norsk industri eid av utenlandske kapitalister, 85% av aksjekapitalen i kjemisk industri, 80 % i bergverk og 44% i treforedlingsindustrien [5]. Den mektige utenlandske kapitalen var i ferd med å ta over for det svakere norske borgerskapet. Borgerskapet var splittet mellom de som handlet med den utenlandske kapitalen, og det tradisjonelle borgerskapet basert på produksjon. Ved hjelp av nasjonalisme, og ved å til dels støtte seg på arbeiderklassen ble konsesjonslovene vedtatt i 1910. Bare stat, kommune eller norske borgere skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjoner. Aksjeselskap ville bare kunne kjøpe konsesjoner, fosser, og anlegg skulle overtas av staten etter senest 80 år. I 1917 kom en ny lov som stadfestet at bare selskap med en helnorsk grunnkapital skulle kunne kjøpe konsesjoner, og at utenlandske selskaper bare skulle få slippe til i særskilte omstendigheter.
Fra 1905 til 1916 økte bruttonasjonalproduktet med 55%, 4% som årlig gjennomsnitt, og produksjonen økte totalt med 83% [5].
Med innrykket av storindustrien vokste arbeiderklassen seg markant, antallet industriarbeidere vokste med 50% mellom 1905 og 1914. Medlemskapet i LO firedoblet seg fra 1905 til 1914 og rundt århundreskiftet skiftet fagforeningenes kampsaker seg til å ikke bare kjempe for lønn, men også tariffavtaler, organisasjonsrett og streikerett.
I 1907 kom den første landsomfattende tariffavtalen i stand mellom Jern og Metallarbeiderforbundet og arbeidsgiverne. Samme år var også vitne til den første landsomfattende arbeidskonflikten, da kapitalistene svarte med Lockout etter at Arbeidsmandsforbundet hadde stilt krav om lønnstillegg ved Borregårds og Unions Co’s fabrikker. Omtrent 7500 arbeidere ble berørte [6]. Arbeiderne viste styrke, i Sarpsborg hadde de dannet et arbeidervern på 250 stykker som tok kontroll over lov og orden i byen. En av de borgerlige hovedstadsavisene klagde over at “hele Sarpsborg by og bedrifter ligger i den streikendes ramps vold” [6]. Det hele endte med at en avtale der arbeiderne fikk et lønnstillegg etter direkte forhandlinger med arbeidsgiverne [1].
1911 var året for den største arbeidskonflikten før krigens utbrudd i 1914, den startet med at gruvearbeidere streiket. Lederne svarte med lockout for i overkant av trettitusen menn i et forsøk på å knekke fagorganisasjonen, som hendte i Sverige i 1909. Fagforeningene ble ikke knekt som i Sverige, men led allikevel tap da staten grep inn for første gang med tvungen lønnsnemd, med det såkalte presteøret som resultat, 1 øre i tillegg til minstelønna fra 1914, tre år senere.
Første verdenskrig
Det politiske lederskapet med statsminister Gunnar Knudsen var uforberedte på krigen, bare måneder før krigsutbruddet i 1914 hadde Gunnar Knudsen oppsummert verdensutsiktene med at “den politiske himmel” var “skyfri” [7]. men i motsetning til situasjonen i Sverige var ikke borgerskapet altfor interessert i krig, militæret var svakt og Norge ville bli et lett bytte. Samtidig var borgerskapet altfor avhengig av handelen med begge parter og valgte nøytralitet. Norge importerte kull, maskiner og blant annet kobber fra Storbritannia og eksporterte fisk og kobbermalm og kis til Tyskland. Allikevel var den fremste årsaken til Norges nøytralitet at ingen av stormaktene interesserte seg for å dra Norge inn i krigen, militært var Norge mer en byrde enn en alliert, Ententen trengte handelstonnasjen til transport og Tyskland så på det norske sjøområdet som en trygg kanal til Atlanterhavet, i tillegg til at begge parter hadde en interesse av enkelte varer.
Verdenskrigen hadde en kraftig påvirkning på økonomien, av frykt for at pengeverdien skulle gå ned, ble banker tømt for sparepenger for å kunne veksle pengene inn i gull. Matvarer ble hamstret, og handel med utlandet ble for en periode stanset opp. Bedrifter mistet tilgang til drivstoff og annet råstoff som medførte at mange bedrifter så seg nødt til å stanse virksomheten. Arbeidsledigheten steg, 20 000 (mellom en fjerdedel og en tredjedel) av LOs medlemmer var arbeidsledige i august 1914 [6]. Når importen fra utlandet etterhvert kom i gang igjen startet fabrikkene opp. Krigen viste seg allikevel å være veldig profitabel, spesielt for skipsfarten, skipsaksjer så aksjene seksdobles i verdi, prisen på frakt økte fra 4.60 kr tonnet i 1914 til 260 kr i juni 2017. Aksjemarkedet opplevde en boom, opptil 1600 nye aksjeselskap ble etablert i årene mellom 1915 og 1920 og aksjekapitalen ble tredoblet. Krigsmaktene var villige til å kjøpe alt de kunne få tak i, det norske borgerskapet slapp konkurranse fra utlandet og fikk solgt alt den produserte.
Selv om arbeidsledigheten gikk raskt nedover og det etterhvert ble overflod på arbeid, var situasjonen ekstremt vanskelig for arbeiderklassen. Det var en enorm varemangel og inflasjonen førte til at prisene steg i været. Det var mangel på basisvarer som mel, melk, poteter, fisk og kjøtt, ikke bare på grunn av stans av import fra utlandet, men også fordi det var mer lønnsomt for kapitalistene å eksportere til utlandet fremfor å selge i det norske markedet, da prisene var større på kontinentet. I 1915 kjøpte Tyskland opp det meste av den norske fisken slik at prisene steg over den norske arbeiders kjøpeevne. Da kaffe var et ettertraktet spekulasjonsobjekt og norske handelsmenn begynte å eksportere kaffe til utlandet, ble kaffe også en mangelvare. Storbønder holdt igjen poteter på grunn av deres misfornøye med maksimalprisene, noe som førte til potetmangel fra slutten av 1916 og frem til 1918. Det gikk rykter om at det bare i Sogn ble holdt tilbake 20 000 potetsekker. Kontrasten mellom arbeiderklassen og borgerskapet var stor, mens arbeiderklassen opplevde dyrtid og mangler, nøt borgerskapet overflod fra spekulasjon (en situasjon med den misvisende betegnelsen jobbetid) og det gikk rykter om at hundrelapper ble brukt som sigartennere [6].
I årene før og frem til første verdenskrig hadde arbeiderpartiene i Europa endret karakter, i Tyskland hadde Bernsteins og Kautskys revisjon av marxismen ikke bare ført sosialdemokratiet vekk fra idéen om revolusjon, men revisjonen hadde gått så langt at nærmest samtlige europeiske arbeiderpartier sluttet seg om sine respektive nasjonale borgerskap og ga sin støtte til krigen, med noen få unntak som bolsjevikene. Med teoretiske mangler og lite rom for diskusjon gikk også det norske Arbeiderpartiet og LO, inn i en reformistisk retning. Istedet for å aksjonere og streike som årene før 1910, gikk ledelsen imot grasrotas press for å streike før tariffavtalene hadde gått ut.
I stedet legitimerte de Venstreregjeringens kutt- og innstrammingspolitikk, lederen i Arbeiderpartiet Chr. Hornsrud, inngikk i en provianteringskommisjon, med blant andre tidligere Høyreleder Harbitz, mens formannen i LO, Ole O. Lian, arbeidet sammen med Hydrodirektøren, Sam Eyde i arbeidsløshetskommiteen som regjeringen hadde oppnevnt for å håndtere problemene som oppstod med verdenskrigens utbrudd [5].
Det reformistiske skiftet i arbeiderbevegelsen skjedde ikke uten misnøye, motsvar og fraksjonsdannelser. I 1911 ble fagopposisjonen med Martin Tranmæl som forgrunnsfigur, uformelt opprettet i et møte, det ble krevd at fagorganisasjonene skulle legge seg på en mer revolusjonær grunn. Samtidig hadde også Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbundet, ungdomsfløyen til Arbeiderpartiet, blitt frustrert over ledelsen dens reformistiske skifte og nærmet seg Marx sine teorier. Etter utbruddet av første verdenskrig deltok Ungdomsforbundet i Zimmerwald kongressen i 1914, da Zeth Höglund og Ture Nerman fra svenske Vänstersosialisterna representerte dem.
I 1913 hadde fagopposisjonen blitt en landsomfattende organisasjon med 50 medlemsforeninger og 4000 medlemmer. En av svakhetene med fagopposisjonen og ungdomsforbundet var mangelen på teoretiske diskusjoner, mesteparten diskusjonene var overfladiske dreide seg stort sett om taktikk, og hvilke virkemidler som skulle brukes i klassekampen.
I 1916 hadde ikke Lian og LO-ledelsen noen pretekster lenger for å gå imot streik da tariffavtaler gikk ut for 70 000 arbeidere i jern- og bergverksindustrien og det ble varslet en lockout for alle arbeiderne. Regjeringen nedla voldsgifsdom og forbud mot arbeidsstansen og med det ble lockouten stanset. Senere den 6. juni sammenkalte fagkongressen til en massestreik. LO-ledelsen gjorde alt for å begrense streiken, og etter en knapp uke fikk de streiken avsluttet med unnskyldningen om at det var en uvilje mot den i vide kretser da voldgiftsdommen var rettet for å stanse lockouten. Det hele endte med en fullstendig kapitulasjon fra arbeidernes side.
Knapt ni måneder senere kom en epokegjørende hendelse som endret klassebalansen i Europa og verden for øvrig. Krigen hadde påført de russiske massene enorme prøvelser og lidelser, russiske soldater var brukt som kanonføde for de allierte og de økonomiske motsetningene i Russland var enorme. Revolusjonen startet med at kvinnelige arbeidere la ned arbeidet og gikk ut i en demonstrasjon i forbindelse med kvinnedagen den 23. februar etter den julianske kalenderen, dette var en utløsende gnist og protestene mot mangel på brød, mot krigen og tsarens undertrykkende regime økte i styrke, flere og flere lag av arbeidere og soldater sluttet seg til protestene. Statsapparatet slo sprekker og i løpet fem dager ble Tsar Nicholas II styrtet i hendelsen som går under navnet februarrevolusjonen.
Februarrevolusjonen i Russland hadde en enorm effekt og påvirkning på hele Europas og verdens arbeiderklasse. I Norge ga Klassekampen (Ungdomsforbundets avis) full støtte til revolusjonen med ordene: “Solens rødglødende kjempelegeme er staat opp i østen! Naar vil dens mektige straaler naa frem til Vest Europa, Skandinaviens og Amerikas land? Naar vil dens ild smelte reaktionens is ogsaa her og slaa folketyrannerne til jorden? Her er eksplosivstof nok som ligger og venter paa antændelse, her er aarhundred gammel uret at hevne– bare folket vaagner og har kræfter til at følge de modige russiske arbeideres eksempel!” [8].
I Sverige hadde arbeidermassene spontant gått ut i gatene mot regjeringens krigsforberedelser, for høyere brødrasjoner og for muligheten til å kjøpe livsmiddel utenom det harde rasjoneringssystemet. Misnøyen var ikke bare rettet mot regjeringen, også mot LO ledelsens uvilje til strid, som ofte hadde ført til lønnskutt og et katastrofalt nederlag i 1909. Inspirert av februarrevolusjonen la arbeidere ned arbeidet og en massebevegelse spredde seg over hele Sverige fra midten av april og utover. Det ble dannet arbeiderkommiteer, der representantene ble valgt direkte av demonstrantene og i Ådalen startet arbeidere i april et hungeropprør med streiker og demonstrasjoner.
Fra 1915 hadde prisene begynt å stige, samtidig som varemangelen økte, produkter som tidligere var beregnet på det norske markedet ble eksportert til krigsmaktene da prisene var høyere der. Dette førte til en rekke sporadiske streiker for lønnsforhøyelse, der arbeiderne fikk oppfylt mange av streikekravene. Det var gode tider for det norske borgerskapet og de kunne godt gi arbeiderne noen goder ettersom etterspørselen i England og Tyskland var stor, og inflasjonen var så stor at lønnstilleggene ble spist opp.
Med dette som bakteppe ble det lagt frem krav overfor LOs ledelse om å holde en arbeiderkongress for å diskutere hva arbeiderbevegelsen kunne gjøre videre for å kjempe for bedre kondisjoner for de arbeidende masser.
Fra Russland og Sverige nådde demonstrasjonsbølgen også Norge, inspirert av de svenske arbeiderne som gikk utenom LO ledelsen. Den 22. april gikk Fagopposisjonen og Ungdomsforbundet sammen om Tranmæls forslag om at “Ungdomsforbundets centralstyre– forsaavidt arbeiderpartiet og landsorganisasjonen ikke nu viser sig sit ansvar bevisst og vaakner til handling– at sætte sig i forbindelse med fagoppositionen og andre radikale organisationer om at faa en almindelig arbeiderkongres for at træffe bestemmelse om den aktionslinje man nu bør slaa ind paa!” [9]. En maktkamp innad i arbeiderbevegelsen oppstod, mellom fagopposisjonen i samarbeid med Ungdomsforbundet og ledelsen i LO og arbeiderpartiet om hvem og hvordan arbeiderbevegelsen skulle styres videre. Innkallingen til en arbeiderkongress vant mer og mer fotfeste blant arbeiderbevegelsens medlemmer, og den 25. april hadde rundt 700 arbeidere fra Trondheim samlet seg der de vedtok en uttalelse rundt en eventuel krigsdeltakelse og “krigsaktivistenes arbeide for at drive landet i krig”:
“Det er efter vor mening en utilgivelig sorgløshet fra Det Norske Arbeiderpartis centralstyre og Arbeidernes faglige landsorganisasjons sekretariats side at der ikke er tidligere under de snart 3 aar som verdenskrigen har raset utenfor vor stuedør, er gjort noget for at bringe paa det rene den organiserte arbeiderklasses stilling til en eventuell krigsmobilisering” [10].
Det ble stilt krav om at sentralstyret og sekretariatet straks skulle kalle inn til en arbeiderkongress for å fatte beslutninger om midlene som kunne brukes for å hindre et eventuelt krigsutbrudd. En måned senere var det sammenkalt et tilsvarende møte i Drammen, med representanter fra 36 fagforeninger fra Buskerud, der kravet om en arbeiderkongress ble fremkalt. Kravet ble reist spontant eller med initiativ fra Ungdomsforbundet mange steder i landet [10].
Ledelsen i LO og Arbeiderpartiet var imot en arbeiderkongress der representantene var direkte valgt fra arbeidsplasser[10] og prøvde å kjøpe seg tid ved å drenere saken. Som en liten etterkommelse ble det i et møte mellom de to organisasjonene bearbeidet et nytt dyrtidsprogram. Dyrtidskravene bestod av 7 punkter som tiltak mot varemangelen og inflasjonen. Krav nummer 1 var stans av eksport av livsfornødenheter før landets egne behov er dekket. 2. Normalpriser på alle viktige fonødelser, sammen med produksjonsplikt og salgstvang. 3. Tilskudd til nedsette brenselpriser. 4. Bedre kontroll med salg av sammalt hvetemel. 5. Tollen på import av livsnødvendige varer må suspenderes. 6. 2/3 statstilskudd til alle kommunale dyrtidsforanstaltninger. 7. Kommunenes rett til å ekspropriere bedrifter som er nødvendige for befolkningen forsyning av livsfornødenheteter.
Ved et senere møte i midten av mai ble det nedsatt en sjumannskomite, bestående av Martin Tranmæl, Ole O. Lian, Christoffer Hornsrud, Aksel Knudsen, Magnus Nilssen, Richard Hansen og Anders Buen som skulle sørge for at kravene ble gjennomført. På samme møte ble det også vedtatt at de støttet tanken om en arbeiderkongress uten at noen dato ble fastsatt.
Samtidig hadde varemangelen forverret seg utover våren og sommeren og kan oppsummeres med Sigurd Simensens ord: “Det hjalp ikke stort om en fikk noen flere penger, vareknappheten var like dårlig[11]”. Den 24. mai går minst 7000 jernarbeidere spontant ut i gatene i Kristiania, med paroler som “Folkets borgerlige myndigheter har svigtet sine pligter og sveget sine løfter. Folket må nu gå sine egne veie” og Ungdomsforbundets “Til handling!”, Det ble også overlevert krav til Stortinget.
Etter å ha lært av revolusjonen i Russland gir regjeringen etter for en del av kravene til dyrtidsprotestene og bevilger 100 millioner til dyrtidsbevilgninger, alikevel 50 millioner kroner mindre enn kravet.
Den 6. Juni oppfordret syvmannskomiteen til arbeidsnedleggelse og generalstreik over hele landet, og resultatet ble overveldende, i Kristiania møtte 40 000 opp til den største demonstrasjonen som noen gang hadde marsjert i Norge. I Hamar ble det fortalt at folk hadde gått i hele 40 kilometer for å delta i demonstrasjonen, og i Sarpsborg sluttet politiet seg til. Tilsammen nedla rundt 300 000 arbeidet den dagen, tre ganger mer enn antall fagorganiserte. Til tross for et overveldende oppbud, og en følelse av begeistring i arbeiderpressen [6] besluttet sjumannskomiteen mot Tranmæl sin stemme å avlyse kallet til arbeiderkongress med begrunnelsen om at generalstreiken hadde mislyktes, at det bare var LOs medlemmer som hadde deltatt i streiken, at funksjonærene hadde uteblitt og at dyrtidskravene var lovet innfridd.
Arbeiderrådene
Etter dyrtidkommiteens avlysning av arbeiderkongressen ble det klart at ledelsen ikke hadde noen intensjoner om å føre arbeiderbevegelsens kamper videre og at de tvert imot gjorde alt for å holde dem tilbake. Avlysningen førte til et enormt opprør blant arbeiderbevegelsens menige og til en enda større splittelse mellom LO-ledelsen og grasroten og til at mer radikale krav ble stilt.
Ungdomsforbundet gikk ut med følgende standpunkt den 16. juni i Klassekampen:
«Arbeiderkongressen maa samles. Den maa nedsætte et permanent arbeiderraad paa hvis ordre proletariatet fullbyrder aktionen trinn for trinn. Og like sikkert som arbeider- soldatermassene i Russland staar bak sit raad, like sikkert vil skje her.»
Av avisene tilknyttet arbeiderpressen var det bare Social-Demokraten og Smaalenenes Social-Demokrat som støttet ledelsen, og kom med beskyldninger om at redaktørene i aviser som Klassekampen og Arbeidet, misbrukte det frie ord og manet til splittelse. Enkelte av LOs byråkrater gikk så langt som å true med å trekke bevilgningene til de opposisjonelle avisene.
Som et svar mot opposisjonens framstøt i en distriktskonferanse i Trondheim der ledelsens opptreden ble fordømt av ledelsens og de ble oppfordret till militærstreik, ble ledelsen gjenvalgt på LOs kongress den 20. oktober ved hjelp av en representasjonsordning som sikret ledelsen flertall.
Etter et halvt år med inaktivitet fra arbeiderledelsens side går tillitsvalgte fra formerforbundet og Jern og Metall sammen der de blir enige om å forsøke å opprette arbeiderråd og sender en henvendelse til fagforeninger i Oslo om å slutte seg til, den 18. desember 1917. Ved årsskiftet vedtas det i en kongress i Porsgrunn av Arbeiderpartietsungdomslag at Ungdomsforbundet skulle komme med innspill for hvordan det kunne dannes arbeiderråd i fylket, sammen med en resolusjon om at det skulle opprettes arbeiderkomiteer for å opprette arbeiderkontroll i industrien og at væpnet makt var nødvendig for å innføre proletariatets diktatur. Russlands eksempel var nødvendig. De første rådene etableres i januar og februar 1918, ikke bare i Oslo, men spredt rundt omkring i landet. Den 17. februar bestod Arbeiderrådet i Oslo, eller i Kristiania som det da het, av 260 valgte representanter fra 150 foreninger og arbeidsplasser, tilsammen representerte de rundt 22 000 arbeidere [10].
Arbeiderbevegelsens ledelse så med stor skepsis på utviklingen, og prøvde alt de kunne for å holde massene unna, i første omgang ble det gjort forsøk på å begrense rådene til at være underlagt fagorganisasjonene, dvs. ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Når det mislyktes og rådene ble erklært selvstendige og uavhengig av parti og fagorganisasjon, agiterte de for at rådenes representanter skulle velges fra fagforeningene, noe som ble vedtatt (Kristiania), og byråkratiet fikk kontroll over rådene. Dermed ble rådene allerede fra starten av byråkratisk hemmet i motsetning til rådene opprettet i Russland i 1917 som var åpen for alle arbeidere.
Fra 24. til 27. mars sammenkalles det til en landskonferanse der blir enighet om et felles standpunkt publisert i en pressemelding i avisen Direkte Aktion:
«Den økonomiske krise, som hersker i landet, er et resultat av kapitalistisk vanstyre, hvis hele økonomi og politikk kun tar sigte paa at begunstige de besittende klasser paa bekostning av hele det arbeidende folk.
Denne krise kan da heller ikke løses indenfor rammer av det nuværende samfunssystem– og dyrtid, hungersnød og arbeidsløshet vil alltid være proletariatets følgesvende i det nuværende samfund. Som utviklingen nu gaar, kan vi også forutsette en yderligere tilspidsning av krisen, der gjør arbeidernes hele overtagelse av samfundsmagten til en tvingende nødvendighet.
En saadan situation gjør det nødvendig for arbeiderraadene som repræsentant for hele den arbeidende klasse at overta kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvæsenet, og omsætningen– like som hele den sociale og administrative forvaltning blir at lægge i raadenes hænder.»
Samtidig som formålsparagrafen til rådene sier at krisen ikke kan løses innenfor det nåværende system ble det også erklært at det ikke var aktuelt å overta makten før krisen ble mer akutt, og den ble skjøvet til en senere fremtid. I tillegg til standpunktene ble også fem situasjonskrav som rådene skulle sørge for å bli gjennomført stilt, men ingen av dem gikk direkte utover kapitalismens grenser.
Det første kravet gikk på at rasjoneringen og tellingen og beslagleggelse av livsmidler skulle skjes i samarbeid med rådene. Krav nummer to var at all uproduktiv og unyttig anvendelse av arbeidskraft og ødsling med råvarene måtte gjøres forbudt, at produksjon av luksusvarer, produksjon til militære formål må innstilles, at våpenøvelsene sløyfes og at nøytralitetsvernet innskrenkes til det nødvendige politioppsyn slik at arbeidskraften og råstoffene kan bli fri til en samfunnsnyttig produksjon. Nummer 3 sier at for å forhindre spekulasjon i nødvendighetsartiklene og bringe vareprisene ned, så de står i forhold til folks kjøpeevne kreves:
- En effektiv kontroll med overholdelse av maksprisene og prisreguleringsloven ved ansettelse av offentlige kontrollører etter innstilling av arbeiderrådene.
- Ved offentlig salg av de viktigste livfornødenheter til redusert pris.
Krav nummer fire, innførelse av 8-timersdage og 6 timers skift i de kontinuerlig bedrifter under bibehold av full lønn. Forbud mot all søn- helligdags- og nattarbeide, som ikke er samfunnsmessig nødvendig.
Det siste kravet handlet om en innføring av moratorium for renter og avdrag på småbrukeres gjeld. At husmannslovens bestemmelse om pliktarbeid suspenderes, som all annen pliktarbeid. Samfunnet overtar småbrukernes overskuddsproduksjon til priser som sikrer dem et visst eksistensminimum.
Parallelt med med opprettelsen av arbeiderrådene var det allerede bestemt at Arbeiderpartiet skulle holde landsmøte i mai der det var valg på ledelse. På landsmøtet vinner fagopposisjonen flertallet og tar over ledelsen i partiet. Det førte allikevel ikke til et revolusjonært oppsving, fagoppsisjonen hadde trukket samme konklusjon som den tidligere ledelsen, at revolusjonen for nå ikke stod på dagsordenen. Men de støttet derimot arbeider- og soldatrådene og krevde at Arbeiderpartiet skulle erklære seg som et revolusjonært parti. Arbeiderpartiet skulle forbeholde seg retten til å bruke revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse. Samtidig knyttet de en stor vekt på den parlamentariske rollen til partiet.
Rådene og demonstrasjonene var ikke bare lokalisert i Christiania og østlandet, i Nord-Norge var det flere soldatopprør i 1917. På grunn av nøytralitetsvernet var menn beordret ut til tjeneste, noe som avbrøt det viktige sesongfisket som foregikk på sommeren og høsten, og ble en stor økonomisk belastning for arbeidere i nord. Under en antimilitaristisk konferanse i Tromsø ble det vedtatt at det skulle holdes en militærstreik i 1918. I april 1918 blir antimilitaristen Johan Medby og 44 andre ble arrestert i Sulitjelma, for å ha deltatt i et militæropprør året før. Medby ble dømt til fem måneders fengsel for å drive agitasjon og skulle sone i Bodø kretsfengsel, Sulitjelmas arbeidere møtte opp og vedtok å stanse arrestasjonen, politimesteren og to andre politimenn fra Bodø ble sendt til Sulitjelma, sammen med to fra Fauske lensmannskontor og en sersjant der de tok med seg Medby til toget som gikk fra Sandnes til Bodø. Arbeiderne stanset toget, og politiet ble tvunget til å gå til fots gjennom menneskemassen som sies å ha vært opptil 2000, sammen med Medby. Politiet ble stanset og Medby satt fri. Politiet ble ført nedover mot Furulunden, der de ble avvæpnet, fikk skuldermerkene revet av, sendt på toget og kjørt til Finneidet. Lensmannen fra Fauske måtte bli igjen på Sulitjelma og sersjanten ble internert og sendt nedover klokka tolv om natta.
Militæret ble satt inn to dager senere, 341 offiserer og menige, sammen med 10 politibetjenter for å foreta arrestasjonene. De ble sendt fra Trondheim og Tromsø. De ble møtt med motstand overalt, ferjemannskap, tog og stasjonspersonal la ned arbeidet. Men de kom seg til slutt inn og okkuperte bygda. Minst ti finner ble utvist fra Norge, 21 mann ble arrestert og sendt til Bodø kretsfengsel. Medby ble sendt til fengselet i Kabelvåg som var beryktet for sine dårlige kår.
I mai 1918 sprer det antimilitaristiske opprøret seg til Kirkenes, antimilitaristiske arbeidere befrir en millitærnekter fra politiet. Kirkenes blir så okkupert av fem hundre offiserselever som ankommer fra tre marineskip og rundt 15 personer blir arresterte. Folkets hus, posten og telegrafen ble satt under militærkontroll.
Regjeringen innfrir omtrent alle kravene til arbeiderrådene, åttetimers arbeidsdag implementeres ved at arbeiderne la ned alt arbeid etter åtte timer, noe vi har hatt siden. Økonomien får også et lite oppsving og rådenes aktivitet begynner etterhvert å minske. Den 21. april vedtar typografene i Oslo å gå ut av arbeiderrådet, og utover sommeren 1918 dabbet hele bevegelsen av. Allikevel var ikke klassekampen over, og arbeiderklassens nye ledelse fikk i de kommende årene flere muligheter til å lede massene til kamp og å gripe makten.
Det var en revolusjonær situasjon i Norge fra midten 1917 til utover 1918, og muligheten var der for at arbeiderne kunne ta makten i egne hender, med opprettelsen av arbeiderrådene oppstod en dobbeltmakt. Statsapparatet var iferd med å slå sprekker, politiet sluttet seg til dyrtidsdemonstrasjonene i Sarpsborg, soldatråd ble opprettet, og regjeringen ga etter for rådenes krav i frykt for hva som kunne skje. De så sin fremtid i Russland. Det som manglet var den subjektive faktoren, et revolusjonært parti med et godt teoretisk fundament som kunne vise veien fremover og lære massene. Ingen av rådenes krav gikk direkte utover kapitalismen noe som gjorde at regjeringen kunne innfri kravene.
I 1938 skisserte Trotskij i overgangsprogrammet [12] en rekke krav som kan virke som forbinder arbeiderklassens hverdagslige kamper med den sosialistiske revolusjonen, som for eksempel kravet om glidende lønninger, en automatisk økning av lønnen i henhold til inflasjonen.
For å få med seg alle de trehundretusenene som tilsluttet seg til generalstreiken den 6. Juni 1917 skulle det ha vært gjort kall for å danne fabrikkomiteer valgt av arbeidere i hver enkelt fabrikk.
“Det er en almen regel, at fagforeningsbyråkratene vil gøre motstand mod opprettelsen av fabrikkskomiteer, akkurat som de motsetter seg ethvert dristig skritt, som tas i retning av å mobilisere massene.
Jo større bevegelsen er i omfang jo lettere vil det imidlertid være å bryte denne modstand. På virksomheter, hvor tvungent medlemskap av en fagforening allerede er innført i «fredelige» tider, vil komiteen formelt falle sammen med fagforeningens sedvanlige struktur, men den vil fornye dens sammensetning og utvide dens funksjoner. Komiteens vesentligste betydning ligger imidlertid i den kjensgjerning, at den blir den kjempende stab for lag i arbeiderklassen, som fagforeningerne vanligvis er ute av stand til å sette i bevegelse. Det er nettopp fra disse særlig undertrykte lag, revolusjonens mest selvoppofrende bataljoner vil komme [12].”
Fagopposisjonens ledere vinglet mellom reform og revolusjon, som i marxistisk terminologi betegnes som sentrister. Fagopposisjonen ledelsen og dens mest markante skikkelse Martin Tranmæl henfalt til slutt til reformismen, likevel fantes det genuine revolusjonære som Olav Scheflo, som startet på oppgaven med å bygge det revolusjonære NKP, Norges Kommunistiske Parti etter splittelsen i 1923 , som degenererte samtidig som Stalin og byråkratiet fikk større og større kontroll.
Selv om massene bevisstgjøres og lærer av erfaringene de gjør seg, er det ikke nok og det er grenser for hvor mye en kan lære på kort tid. Det er oppgaven til partiet, å få tillit, lære opp og vise veien videre. I tillegg til at de objektive betingelsene må være til stede, er også de subjektive betingelsene nødvendige for at revolusjonen skal lykkes. Det har vi sett i flere revolusjoner som de arabiske revolusjonene. Egypts arbeidere hadde flere sjanser til å ta makten i egne hender, når de hadde klart å stenge parlamentet var det ingenting som kunne stoppe dem i å ta det over og styre samfunnet. Det som manglet var et parti som sa makten er i våre hender, la oss ta den.
Idag nyter ikke arbeiderbevegelsens ledelse samme tillit som i tiden etter første verdenskrig, LO- og arbeiderpartipampene med sine millionlønner og arkitektene bak pensjonsreformen vil fort avfeies av massene, derfor er det nødvendig å bli med i IMT og hjelpe til med å bygge et masseparti basert på Marx og Engels vitenskapelige ideér.
[1] Arbeiderklassen i norsk historie, Edvard Bull
[2] Arbeiderklassen blir til: 1850-1900 (Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 1), Edvard Bull
[3] Norges historie fra istid til oljelader, Libæk, I. og Stenersen, Ø.
[4] Sosialdemokratiets tidsalder Norge og Sverige i det 20. Århundre, Francis Sejersted
[5] Norsk historie 1905-1940, Berge Furre
[6] På klassekampens grunn: 1900-1920 (Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 2), Øyvind Bjørnson
[7] Norsk historie 1905-1990, Berge Furre
[8] Klassekampen, 24. mars 1917
[9] Klassekampen, 5. mai 1917
[10] Direkte demokrati Rådsrepublikk eller parlamentarisme, Fjeldstad, Knut
[11] Manuskript fra Sigurd Simensen, Norsk Folkemuseum, Avdeling for arbeiderminner side 7
[12] Overgangsprogrammet, Lev Trotskij