Det er et velkjent faktum at tilfeldigheter kan ha en betydningsfull rolle både i historien og i et enkeltmenneskes liv. Gjennom mitt livs løp har jeg støtt på en rekke tilfeldigheter og noen av dem ganske ekstraordinære. Men jeg har aldri erfart et slikt unikt og uforutsett sett av hendelser jeg kommer til å fortelle om her.
De er sentrert rundt den ekstraordinære skjebnen til et enkelt brev, skrevet av Lev Trotskij i 1938 og adressert til Worker’s International League i Storbritannia, som var den direkte og lineære forfaderen til den nåværende Internasjonale Marxistiske Tendensen. Dette brevet har ikke sett dagslys på åtte tiår. Vi trodde alle at det hadde blitt borte, og til en viss grad var denne antagelsen korrekt.
Nå via ekstraordinære hendelser, har det savnede brevet kommet tilbake til sin rettmessige eier. Hvordan dette kom til å skje vil bli fortalt her. Det likner en av disse lite troverdige detektivseriene som ofte dukker opp på tv-skjermene. Og som alle gode detektivhistorier, ender med å peke en dømmende finger mot de ansvarlige for forbrytelsen: forbrytelsen for å ha prøvd på å falsifisere historien.
Hvordan alt startet
Historien starter Mandag 21. mai, 2018. Kamerat Ana muñz er ansvarlig for den daglige korrespondansen til nettsiden vår «In Defense of Marxism». Normalt sett så har dette arbeidet et ganske rutinemessig preg. Av og til dukker det opp noe interessant fra land vi har lite kontakt med. For det meste fører ikke brevene vi får oss noe særlig langt. Noen av dem, er faktisk simple svindelforsøk.
Så, da Ana mottok brevet fra en person som lurte på om vi var interesserte i noen brev fra Trotskij som hadde blitt funnet i en eske på morens loft, som akkurat hadde gått bort, var hun like nysgjerrig som skeptisk. Brevets tekst var som følger:
«Jeg fant noen brev fra Lev Trotskij på et loft. Vil dere ha dem eller skal jeg bare kaste dem?
Tonen var ganske barsk, til og med underlig. Den var signert MT. Men det fantes ingen identifikasjoner på hvor den kom fra, eller hvorvidt avsenderen var mann eller kvinne. Hvem var denne mystiske personen? Og hva var disse brevene? Eksisterte de i det hele tatt? Hun ble tatt av all mulig tvil, men hun bestemte seg for å svare at vi selvsagt var interesserte i brevene. Hun skrev tilbake:
«Kjære MT,
Mange tusen takk for at du tilbyr oss noen brev fra Lev Trotskij, vi vil definitivt være interessert i dem dersom du ikke er. En av våre representanter vil faktisk befinne seg i New York ganske snart. Vil det være mulig for ham å komme i kontakt med deg og muligens planlegge for denne saken? Vær så snill å la oss få beskjed.
Vennlig hilsen
Ana Muñoz på vegne av IDOM»
Ana hadde undersøkt litt, og funnet ut at meldingen kom fra en IP adresse i New York. Personen var en kvinne, hun bekreftet dette, og sendte enda en kryptisk melding:
«Jeg kommer til å forlate New York. Finnes det en adresse jeg kan sende dem til?
MT»
Ana skrev tilbake, og sa hun skulle komme i kontakt med kameratene i den amerikanske seksjonen med tilholdssted i New York. Kontakt ble senere opprettet. Hun skrev tilbake:
«Kjære MT,
Dette er for å bekrefte at jeg har sendt e-mailen din videre til våre representanter i New York. De burde ha skrevet til deg nå. Vi vil også takke deg for bryderiet ditt med å donere disse brevene.
Vennlig,
A. Muñoz”
På vegne av Internasjonalen, kontaktet kamerat Antonio Balmer korrespondansen vår og ordnet det slik at brevene kunne bli sendt.
Brevene ankommer
Vi ventet. En uke gikk, så en annen, og enda en. Mistanken om at vi aldri ville se brevene vokste. Med alt arbeidspresset hadde vi nesten glemt dem. Så en fin dag, mottar vi en telefon fra en opprømt kamerat i New York: Brevene har kommet!
Vi var selvsagt ganske begeistrede for å høre nyhetene, men på dette stadiet ante vi ingenting om hvor betydningsfull denne hendelsen ville komme til å bli. Vi hadde ingen anelse om hva brevene inneholdt, og antok at de ville være av sekundær betydning – muligens av organisatorisk eller administrativ karakter. Vi kunne ikke ha tatt mer feil.
Før vi mottok de originale brevene, fikk vi en epost med kopiene vedlagt. Jeg led av en heftig konjunktivitt, og fant det høyst vanskelig å lese. Jeg ba Ana om å lese brevene for meg. Hun svarte med at det er tre brev, to lengre brev og et kortere. Jeg ba henne om å lese det kortere brevet.
Hun startet med å lese, og jeg ble øyeblikkelig henrykt over hva jeg hørte. Utrolig, sa jeg: «kan du lese det en gang til?» Hun gjorde så, og min forbauselse vokste med øyeblikket. Jeg ropte ut «Gode Gud! Dette er utrolig. Du vet ikke hva du holder i hendene dine!”
Jeg gjennomgikk brevet, og så at det var virkelig genuint. Her var Trotskijs egen underskrift, noe alle kunne se. Dette var det savnede brevet vi trodde hadde forsvunnet de siste åtte tiårene!
Fremdeles turte jeg ikke stole på min egen dømmekraft, jeg ringte Rob Sewell, som noen år tidligere hadde vært på Harvard University for å lete etter det forsvundne brevet i Trotskijs arkiver som holder til der. Han fant ikke brevet, men tilfeldigvis snublet han over noen esker med upublisert materiale fra Trotskijs biografi om Stalin, som vi senere publiserte for første gang.
Jeg sa: «Rob, du kommer ikke til å tro på dette, men det ser ut til at brevene du lette etter er i mine hender akkurat nå. Uansett, dette er en bekreftelse på at brevet eksisterte, men det ser ut til å være ekte for meg.» Etter å ha lest brevet for ham, sa han øyeblikkelig: «Det der er brevet!»
Men hvilket brev?
Gjennom livet, holdt Ted Grant flere foredrag om den britiske trotskist bevegelsen i tredveårene, der han var involvert. Han snakket ofte om en episode om et brev Trotskij hadde sendt oss angående introduksjonen til Trotskijs artikkel Lærdommene fra Spania – Den siste advarselen skrevet våren 1938.
Han mente alltid at Trotskij hadde fått en kopi og besvart, der han ga sine velkomster til produksjonen og roste introduksjonen. Han sa at Trotskij, også hadde tatt vel imot initiativet til å etablere en egen trykkpresse.
Problemet var at han aldri hadde en kopi av brevet og at det ikke fantes i Trotskijs Skrifter. Hvor var brevet? Dette var en gåte vi trodde vi ikke kunne løse. Men nå ble det løst. La oss klargjøre mysteriet punkt for punkt.
Tre brev
Her brevene med full tekst:
“Avenida Londres 127
Coyoacan, D.F.
Mexico
Mai 21, 1937
Kjære Kamerat Sumner
Jeg er ærlig takknemlig for deres vennlige og veldig informative brev. Jeg forstår veldig godt de hindrene du må overkomme, men det er utenfor enhver tvil at for hver nye måned vil vi se at situasjonen endres i din favør. Den eneste vanskeligheten var å starte undersøkelsene; nå vil sannheten vise seg nesten automatisk som en naturkraft. Alle disse damene og herrene, inkludert slike politiske gamle koner som Brailsford og Fenner Brockway, vil snart oppdage at bakken blir varmere under dem og de vil prøve å bli med i sannhetens leir for å unngå å definitivt kompromitteres. Vi kan, åpent og med full sikkerhet, spå vår seier over mesterne i bedrag og deres agenter av første og andre orden. Skiftet som nå skjer i USA vil uten tvil påvirke deres situasjon i England på gunstig vis.
Vær så snill å videreføre mine respektfulle hilsener til din mor og mine beste ønsker til alle våre venner i England.
Broderlig deres,
Lev Trotskij
LT/BW”
April 15, 1938
Kjære Kamerat Sumner,
Jeg har ikke skrevet til deg på lenge, men du forstår grunnene. Vi mottok telegrammet og brevet ditt og både Natalia og jeg verdsetter deres vennlige følelser…
Jeg vet ikke om du har blitt informert om Kamerat Cannons tur til Europa og først og fremst til London. Det er mulig at Kamerat Shachtman også blir med Cannon. Jeg anser denne turen som særs viktig, spesielt for ting i England. Cannon og Shachtman er våre beste kamerater i statene, med et bredt utsyn og med en god organisatorisk bagasje. En av deres oppgaver er å treffe alle de engelske gruppene som tilhører eller ønske å tilhøre den Fjerde Internasjonale og prøve å normalisere situasjonen mellom disse gruppene slik at en genuin britisk seksjon kan utkrystalliseres i den Fjerde Internasjonale. Jeg håper at du og din gruppe fullt ut kan samarbeide med Cannon og Shachtmann om oppgavene.
Jeg tviler på at de kan bli værende i London i mer enn en uke, muligens mindre. Det er absolutt nødvendig å bruke denne tiden så godt som mulig. Den beste prosedyren virker for meg å etablere en teknisk komite til å arrangere møtene mellom våre amerikanske venner og hver av de britiske gruppene separat, og siden med alle sammen. Du vil sikker motta tidsnok et kommuniké som spesifiserer dagen våre amerikanske venner ankommer London. Jeg vil bli veldig glad for å få et notat av deg om forberedelsene til diskusjonene med C og S og også senere om diskusjonenes resultater.
Jeg mottar publikasjonene dine. Takk. Men jeg skriver idag bare angående “C-S” reisen.
Beste hilsener fra Natalia og meg til deg og alle venner,
Broderlig
L. Trotskij
Coyoacan, D.F.
LT: joe 61-18
P.S. – Jeg har mottat et brev fra Frank Maitland i «Det Revolusjonære Sosialistpartiet» sitt navn. Han ønsket å publisere artikkelen min om Spania som en pamflett og han er klar for å gjøre det i samarbeid med en av våre britiske grupper. Partiets evolusjon, skriver han, er totalt i retning av den Fjerde Internasjonale. Er du i kontakt med dem? Jeg kommer til å skrive til Maitland idag.”
Frank Maitland var en skotsk trotskist som jeg tror senere gikk med i RSL for en kort stund. Men den foreslåtte pamfletten for Trotskijs skrifter om Spania har ikke dukket opp. Muligens, ble den aldri publisert. Til kontrast, publiserte kameratene i WIL en pamflett av Trotskijs artikkel Lærdommene fra Spania med en introduksjon skrevet av Ted Grant i samarbeid med Ralph Lee. Det er denne introduksjonen Trotskij roste i det følgende brevet:
«Kjære kamerat Sumner,
Jeg mottok deres utgave av min Spania pamflett med deres eksellente introduksjon. Det var virkelig en veldig god revolusjonær ide å skaffe en egen trykkpresse.
Vi mottok Leons brev til deg som viste seg å være hans siste brev. Jeg husker ikke om jeg svarte deg da. Natalia ble veldig rørt av omtanken.
Jeg skrev til deg om Cannons og Shachtamns reise til Europa og spesielt til England og planene rundt denne turen. Mottok du brevet? Du svarte meg aldri angående det.
Mine varmeste hilsener til deg og dine venner
Din,
Lev Trotskij
Coyoacan, D.F.
LT: joe 71.2»
Hvem var Charles Sumner?
Charles Sumner (også kjent som A. Boyd) var partinavnet til Hilary Sumner-Boyd. Han var faktisk amerikaner, født i Boston, Mass. I januar 1913, og døde i Istanbul i September 1976, han ble 63 år. Sønnen til Matthew Frederick Boyd og Anne Porter Boyd, han kom ganske klart fra en velstående familie, ettersom han fikk privatundervisning.
Senere studerte han ved Christ Church, Oxford. Men det ser ut til at familien hadde noen radikale influenser. Faren hadde kjent John Reed, og Trotskij virker å ha vært kjent med moren hans. Han var en talentfull intellektuell som snakket, gresk, tysk, fransk, tyrkisk og latin.
På det tidspunktet vi er interessert i var han sekretær for den britiske Revolutionary Socialist League og var leder for Red Flag og hans leilighet på 238 Edgware Road, fungerte som et senter for ligaens aktiviteter. Han spilte en aktiv rolle i kampanjen for å eksponere de svindlerske Moskvadommene. Han var også medlem av det internasjonale sekretariatet, og han deltok på stiftelseskongressen til den Fjerde Internasjonale.
Men som kamerater fra WIL hadde advart, var den såkalte 1938 «Enhetskonferansen» i Storbritannia dømt fra begynnelsen av. Den kunstige «enheten» brakt fram av Cannon og Shachtman var umiddelbart i ferd med å bryte sammen. [Årsakene er forklart nedenfor]. Den nye organisasjonen gikk fort istykker. Dette må ha hatt en ganske dårlig virkning på moralen hans.
Av en eller annen grunn forlot Sumner senere Storbritannia for Tyrkia, og hoppet av som aktiv innen politikk og ble absorbert inn i universitetets verden, der han skapte et ganske bra navn for seg selv. Han var forfatteren av en godt kjent turistguide: Strolling through Istanbul: a brief guide to the city. Hilary var også innflytelsesrik i utviklingen av det moderne tyrkiske teatret, en rekke av studentene hans skapte karrierer som skuespillere, regissører og dramatikere.
Men selv om han hadde hoppet av den trotskistiske bevegelsen, ser det ut til at han aldri helt avviste ideene sine. Den britiske filosofen A.J. Ayer tilbakekalte et møte «… en amerikaner kalt Hilary Sumner-Boyd, som var sekretær, og av alt jeg oppdaget, det eneste medlemmet i Oxfords trotskistiske parti!! Hans ekstreme mildhet i måte bestred hans grusomme ideer.»
Dette bekreftes i et brev skrevet av hans advokat etter hans død. Det handler om Trotskijs brev som han hadde beholdt trygt blant eiendelene sine i alle disse årene. Advokaten skriver:
“Taşkonak
Meydan Mahallesi No 18
Rumeli Hisarı
Istanbul
19th Mars, 1977
«Til MW:
Som forvalter og eksekutor av eiendommen til den avdøde professoren Hilary Sumner-Boyd, har jeg gleden av å overrekke, helt og holdent, de vedlagte brevene skrevet til Hilary av Lev Trotskij 15. april 29. juni; og 21. mai 1937.
Disse brevene kan brukes eller kastes av deg etter eget skjønn.
Jeg vet at Hilary ville vært veldig glad for å vite at disse brevene var i din besittelse. De har ikke stor historisk verdi, men det er noe som kan berøre en del av historien. Det var Hilarys ønske om at hans eiendeler skulle gis til de som ville bruke dem og sette pris på dem for egen skyld, og ikke for hans. Det er i samsvar med hans ønske at disse brevene betros til deg.
Michael J.L. Austin»
Åpenbart var advokaten tilstrekkelig godt kjent med sin klient og var klar over hans politiske ståsted, og han understreket at det var hans uttrykkelige ønske om at disse brevene skulle bli gitt til noen «som ville bruke og sette pris på dem for egen skyld, og ikke for hans.»
Det fremgår av dette at selv om mannen som var kjent som kamerat Sumner for lengst hadde sluttet å spille en aktiv rolle i den revolusjonære trotskistiske bevegelsen, hadde han holdt og verdsatt disse brevene hele sitt liv og var såpass opptatt av deres fremtid at han insistere, som en siste forespørsel, at de skulle blir overlevert til en som verdsatte verdien og ville bruke dem på riktig måte.
Det var av denne grunnen at advokaten i Istanbul tok seg bryet med å etablere kontakt med noen som på det tidspunktet var et aktivt medlem av den amerikanske delen av SWP. Vi vet ikke hvordan koblingen ble etablert. Det vi vet er at mottakeren av brevene, MW, senere ga dem til den personen som nå har overlevert dem til dem Trotsky hadde som opprinnelige mottakere.
Ved å takke MT for sin sjenerøse gave, forklarte vi også noe av bakgrunnen til disse brevene, og hvorfor de betydde så mye for oss. Etter å ha svart på vår melding, ga hun litt mer informasjon om hvordan brevene dukket opp:
«Hei
jeg er glad for at brevene har funnet rett hjem.
Når det gjelder deres opprinnelse, gikk jeg på skole med MW for mange år
siden. Da MW ble uteksaminert, overleverte han en mappe tilhørende The Tufts Student Coalition Against Racism som jeg ledet det neste året. Han overleverte meg brevene da han trodde at jeg ville finne dem interessante. Jeg fant dem igjen når jeg ryddet hos moren min etter at hun gikk bort. De var i en gammel eske med «dyrebare» videregående brev og papirer.
Jeg klarte ikke å finne MWs nåværende kontaktinformasjon fra Taft alumni-kontoret, så jeg gjorde et online søk og fant organisasjonen deres.
Jeg beklager at de har vært ute av veien så lenge, men er glad for at de har funnet dere og at de fyller noen hull. Takk for at dere delte dens betydning med meg! Uten denne konteksten fant jeg dem litt forvirrende, og jeg har en ny forståelse av brevenes historie og betydning nå.
Med vennlig hilsen,
MT»
I slike sirkler beveger historien seg!
Kamerat Steve Iverson, et medlem av den amerikanske delen av IMT-basen i Boston, og et mangeårig aktivt medlem i SWP kom med ytterligere informasjon om disse spørsmålene. Han kommenterte på en tale jeg holdt i sommer på IMT-verdenskongressen i Italia, der jeg beskrev Trotskijs brev som «vår fødselsattest». Steve skrev følgende:
«Delegatene til IMTs verdenskongress i 2018 var begeistrede for å høre historien om hvordan vi fikk «fødselsattesten» til vår organisasjon i hånden, et brev fra Trotskij til de britiske kameratene, der han gratulerer dem med publikasjonen av pamfletten om den spanske revolusjonen.»
«Etter hvert som historien utfoldet seg, var det fortsatt et mysterium om selve dokumentet: hvordan ble denne kjeden som bragte brevet til sitt rette hjem til.
«Ana rapporterte at den amerikanske kvinnen som kontaktet oss om å gi oss de tre originale Trotskij-brevene, senere fortalte litt om forholdene som førte dem i hennes besittelse.
«Faktisk, er jeg i stand til å komme med noen av brikkene i dette puslespillet.»
«Vår velgjører fortalte oss at i midten av 1970-tallet var hun student ved Tufts University i Somerville, Massachusetts. Mens hun studerte der, deltok hun i universitetsforeningen National Student Coalition Against Racism, NSCAR. Jeg var også medlem av denne organisasjonen i løpet av dens korte levetid. Og selv om jeg nå bor to kvartaler fra dette universitetet, bodde jeg på den ekstreme og motsatte enden av kontinentet, i California.
«NSCAR ble grunnlagt i en konferanse i Boston University i januar 1975- etter initiativ av det amerikanske sosialistiske Arbeiderpartiet og dets ungdomsorganisasjon, Young Socialist Alliance, som et middel til å utvide og øke mobiliseringene til støtte for Bostons sorte samfunn i kampen mot rasistiske krefter som aktivt blokkerte desegregeringen av Bostons skoler.
«Denne kvinnen forklarte oss at når formannen for Tufts SCAR-foreningen forberedte seg på å forlate Boston og flytte til en annen by, tilbød han henne de tre dokumentene. Han hadde mottatt dem som en arv fra en professor som hadde dødd tidlig på 1970-tallet.
«Forbindelsen mellom professoren og studenten forblir et mysterium, men studentarvingen, MW, er en jeg kjente en gang i tiden.
«Han er, så vidt jeg vet, ikke lenger politisk aktiv. Men i mange år var MW medlem av SWP. Gjennom disse årene fungerte han som organisator for enkelte avdelinger i et par forskjellige byer, og stilte til og med som borgmesterkandidat i Pittsburgh, Pennsylvania i 1985 for SWP.
«En underlig ting om MWs overlevering av de tre dokumentene i 1977 er hvorfor han ville gjøre dette på en tid da Trotskij-arkivene endelig ble åpnet for offentlig visning på Harvard Universitet, og flere SWP-medlemmer hadde vært der for å studere arkivene for å utvide innholdet i Pathfinder Press serien om Trotskijs skrifter fra hans siste eksil. Hvorfor gav han dem ikke til partiet han tilhørte i stedet?»
Som det viser seg, ble to kopier av de tre brevene funnet i arkivet og publisert. Men det tredje, det vi var mest interessert i, hadde aldri sett dagens lys…
Hvorfor brevet ble fortrengt
De to første brevene ble publisert av SWP i Trotskijs skrifter. Det tredje ble ikke. Det forsvant bare, som om det aldri hadde eksistert. Spørsmålet som må stilles er: Hvorfor ble dette brevet – og dette brevet alene – bortgjemt i flere tiår?
Hvis dette brevet var av avgjørende betydning for vår tendens, var dens bevisste fortrengelse tydeligvis av største viktighet for våre politiske fiender. Og det er ingen tvil om at dette brevet faktisk ble fortrengt av SWPs ledere, og spesielt av James Cannon.
Hvilke bevis har vi for denne påstanden? Vi har allerede sagt at det var tre brev involvert. To av dem ble publisert i Trotskijs skrifter, utstedt av den amerikanske delen av SWP. Bare en ble utelatt, det er det berømte manglende brevet. Har ikke SWP en kopi av dette brevet? Det er ganske utenkelig. Joseph Hansen, som var en av Trotskijs sekretærer, hadde en kopi av alt av Trotskijs korrespondanse. Han hadde absolutt en kopi av dette brevet, som det fremgår av det faktum at i bunnen av brevet er det en innleveringsreferanse til: «Joe 71.2» (dvs. en kopi til Joe Hansen).
Likevel finnes det ingen kopi av dette brev i Harvard-arkivene. Som nevnt ovenfor gikk kamerat Rob Sewell i 2003 til Harvard University i Boston for å lete etter det manglende brevet i Trotskij-arkivene. Han fant absolutt ingen spor etter det. I prosessen, som vi forklarte ovenfor, snublet han over flere esker med upublisert materiale utelatt fra Trotskijs biografi av Stalin. Dette var starten på et viktig prosjekt IMT startet, publikasjonen av en ny og forsterket versjon av dette viktige arbeidet. Men det manglende brevet forble savnet.
For å klargjøre årsakene til dette mysteriet, måtte vi gå rett tilbake til opprinnelsen til vår tendens i perioden som oppstod med Trotskijs forsøk på å lansere en fjerde internasjonale for 80 år siden i 1938. Dette er ikke plassen til å gå i detalj om alle omstendighetene der dette skjedde, eller den etterfølgende katastrofale utviklingen som førte til sammenbruddet av den Fjerde Internasjonale. Disse spørsmålene har blitt behandlet i andre verk, særlig Ted Grants Historie om britisk trotskisme og Internasjonalens program.
Omfanget av denne artikkelen er langt mer begrenset enn det, men det kaster likevel et betydelig lys på de lugubre metodene og organisatoriske bedragelsene som sammen med feilaktige politiske stillinger og analyser var et viktig element i degenerasjonen og sammenbruddet til Internasjonalen etter andre Verdenskrig.
Selv om vi ikke kan behandle dette emnet i detalj, er det nødvendig å i det minste gi en oversikt over bestemte hendelser, slik at leseren kan få en ide om hvilke årsaker som ligger bak dette manglende brevet.
Starten på IMT
Historien om vår tendens kan spores direkte tilbake til Leon Trotskijs Venstreopposisjon på 1920-tallet, og strekker seg enda lenger tilbake til de heroiske dagene til Den Tredje Internasjonale under Lenin og Trotskij. Isolasjonen av den russiske revolusjonen under rystende forhold ga opphav til et stort byråkrati som var ivrig etter å nyte av seierens frukter.
Byråkratiets opposisjon mot verdensrevolusjonen hadde et materielt grunnlag. De konservative tjenestemennenes stigende lag ønsket et stille liv uten storm eller revolusjon og frigjorde seg fra massenes kontroll. Ved ethvert tilbakeslag for arbeiderklassen samlet denne privilegerte kasten, bestående av millioner av tjenestemenn – mange av dem tidligere tsaristiske byråkrater – større og større makt i hendene sine, og dyttet vekk den utmattede arbeiderklassen.
Etter Lenins siste sykdom tok Trotskij opp kampen mot Stalin og den voksende trusselen fra byråkratiet, og kjempet for det leninistiske programmet, for proletarisk internasjonalisme og arbeiderdemokrati. Etter den tyske revolusjonens fiasko lanserte han Venstreopposisjonen i slutten av 1923 i et forsøk på å forsvare Lenins grunnleggende ideer som systematisk ble revidert og kassert.
Utbruddet av denne kampen i Russland mellom opposisjonen og Triumviratet bestående av Stalin, Zinoviev og Kamenev holdt først og fremst tilholdssted hos ledelsen i CPSU. Kampen hadde imidlertid en egen dynamikk, og med Lenins død ble kampanjen for å diskreditere Trotsky som Lenins etterfølger snart ført inn i Internasjonalens ledd.
Akkurat som i det russiske partiets apparater, der Stalin hadde brukt sin posisjon til å velge personell som var lojale mot hans fraksjon, valgte Zinoviev ledere i de separate seksjonene som viste seg å være mer mottagelige for Moskva. Likevel var ledelsen i disse tidlige dagene av den kommunistiske bevegelsen tvunget til å tillate en pseudodemokratisk diskusjon om problemstillinger reist av opposisjonen som hadde brutt ut i det russiske partiet.
Den etterfølgende utvisningen av Venstreopposisjonen i november 1927 var et nederlag for den genuine leninismen i de kommunistiske partiene. Dette åpnet veien for det senere ultravenstre skiftet til Stalin og hans senere eliminering Bukharins høyreopposisjon. Det markerte et ytterligere skritt for konsolideringen av byråkratiet i Sovjetunionen, og eliminasjonen av alle opposisjonselementer i den kommunistiske internasjonalen. Etter utvisning av den russiske venstreopposisjonen ble lignende utrensninger utført i alle deler av komintern.
En mann mot verden
Til tross for Stalins innsats og hans kraftige apparat for å knuse opposisjonen, nektet Trotskij å kues. Fra den lille øya Prinkipo i Tyrkia fortsatte Leon Trotskij sin stae kamp mot stalinismen. Han begynte en langsom og vanskelig prosess med å samle kommunister som ønsket å forsvare det virkelige programmet og tradisjonene til bolsjevik-leninismen.
Men Trotskij forsøkte å danne en ny internasjonal under de mest vanskelige forhold. Reaksjonens tidevann raste over hele Europa og ble reflektert av en rekke nederlag i arbeiderklassen og fascismens oppgang i Italia, Tyskland og Spania. I Russland representerte de monstrøse Moskva- prosessene en ensidig borgerkrig det stalinistiske byråkratiet utførte mot bolsjevismen. Trotskij fortsatte sin kamp fra sitt fjerne meksikanske eksil, og kjempet en modig, men ensom kamp med fryktelige odds imot: én mann mot hele verden.
Under disse omstendighetene ble kadrene til den nye internasjonale nødvendigvis reflektert av et miljø med nederlag og reaksjon: demoraliserte elementer, hovedsakelig hentet fra småborgerskapet. Sannheten i saken er at Trotskij hadde svært begrensede ressurser å spille på. Mange av dem som kom over til opposisjonen, gjorde det ikke fordi de var overbeviste bolsjevik-leninister, men som en reaksjon mot stalinismens overdrivelser. Noen var slitne og utslitte, og mange var politisk disorienterte. De var ultravenstre, kvasi-anarkister, syndikalister, bordighister og andre ting.
Trotskij var godt klar over dette problemet. Det faktumet er godt uttrykt i Trotskijs bok «The Crisis in the French Section», som dekker perioden 1935-36. Mest avslørende av alt er transkripsjonen av et intervju Trotskij ga til Fred Zeller, som da var en ledende Fransk Venstre Ungsosialist. Da Fred Zeller fortalte Trotskij om sine følgeres dårlige oppførsel i Frankrike, forsøkte han ikke å forsvare dem. Alt han sa var:
«Du vet, sa han, det er ikke mye valg. Du må jobbe med det materialet du har for hånden. Det er ikke alltid beleilig.» (Trotskij, On Organizational Problems, November 1935, i The Crisis in the French Section, s. 67.)
Trotskisme i Storbritannia
Trotskijs dom over de franske trotskistene kunne like godt ha blitt brukt mot dem som kalte seg trotskister i Storbritannia. Som de franske var det overveiende småborgerlige elementer, bohemske typer, som ikke var i stand til å bryte ut av småsirkel-mentaliteten og finne en vei til arbeiderklassen. De var befengt av sekterisme, som plaget bevegelsen allerede fra begynnelsen av og noe Trotskij kritiserte mange ganger.
I et forsøk på å overvinne de britiske trotskistenes isolasjon fra arbeiderklassen, prøvde Trotskij å overtale dem til å gå inn i det uavhengige Arbeiderpartiet (ILP), som hadde splittet fra Labour i begynnelsen av 1930-tallet med støtte fra et stort antall venstrelente arbeidere . Typisk gikk de mot rådet hans, og bare en liten gruppe på femten eller tjue personer gikk endelig inn i ILP. Dessverre var de veldig uerfarne, og de hadde gått inn i ILP veldig sent, da det allerede var i ferd med å tape terreng . De var kjent som den marxistiske gruppen.
Situasjonen begynte å endres med ankomsten av et par entusiastiske unge trotskister fra Sør-Afrika, hvorav en var Ted Grant. De oppnådde enkelte gode resultater, men på dette tidspunktet var arbeidsmulighetene i ILP betydelig reduserte. Trotskij så at det var klart gunstigere muligheter i Labour, spesielt i Labour League of Youth. Han skrev:
«Siden ILP-ungdommen synes å være få og adspredd, mens Labour Youth er masseorganisasjonen for de unge, vil jeg si: Ikke bare bygg fraksjoner – forsøk å gå inn. Den britiske delen vil rekruttere sine første kadrer fra de tretti tusen unge arbeidere i Labour League of Youth.»(Lev Trotskij, Writings, 1935-36, s. 203.)
Ted Grant bidro til å utvikle bolsjevik-leninist gruppen i Labour, offentlig kjent som Militant Group, etter navnet på avisa. På denne tiden hadde flertallet av den sørafrikanske gruppen, inkludert Ralph Lee gått inn. Men sammensetningen av Militant Group var overveiende småborgerlig, og dens interne regime gjenspeilte dette faktumet. Det var preget av sladder og intriger, det var den type usunt medium som småborgerlige elementer trives med.
De gamle lederne ble sjalu på de entusiastiske unge kameratene, som de så på som en trussel mot egen stilling og autoritet. Som alltid med slike grupper tok skandaler og personangrep plassen for politisk debatt. Av manglende evnene på å argumentere for politiske posisjoner, organiserte lederne en kampanje med skandaløse angrep og sladder rettet mot Ralph Lee. Disse anklagene var falske, og ble senere avfeid. Men denne giftige atmosfæren førte til et uunngåelig sammenbrudd i forholdet. Krisen endte med at kameratene ble utvist fra Militant Group.
De utdrevne kameratene bestemte seg for at en ny start var nødvendig, og de satte opp Workers ‘International League (WIL), og den første utgaven av Workers’ International News kom ut i januar 1938. De var bare en håndfull, men hva de manglet i tall og ressurser gjorde de opp for med ren ungdommelig pågangsmot og revolusjonær entusiasme. Rekrutter ble vunnet over fra ILP Guild of Youth, Labor League of Youth, og Kommunistpartiet. Ted erindret senere:
«Vi hadde åtte medlemmer. Vi var aktive; Vi solgte i Hyde Park, Piccadilly og Tottenham Court Road. Vi intervenerte der det var streik, og vi vant folk på den måten, vi vant arbeidere. Vi var den eneste arbeidergruppen som du vet. Vi ønsket arbeidere; vi ville ikke ha søppel som i de andre gruppene. «
Kort etter dannelsen av WIL skrev Ralph Lee et brev til Trotskij 12. februar 1938 (Lev Trotskij exile papers, Harvard, bms Russ 13.1, 2625.). Han sendte også to utgaver av Workers International News. Inkludert den første utgaven av WIN, produsert i januar, som inneholdt en artikkel av Trotskij. Trotskij leste brevet og satte inn linjer med rød og blå blyant. Det er satt et spørsmålstegn av Trotskij i margen der Ralph sier kopier av WIN og at en pamflett hadde blitt sendt til ham separat. Det synes å indikere at han ikke hadde mottatt den, eller at han trengte å finne ut mer om gruppen, eller begge deler.
Kort tid før krigen fikk Workers ‘International League sin første trykkpresse: En gammel maskin, Lee, som var svært dyktig, klarte å få den igang. De publiserte et teoretisk magasin kalt Workers ‘International News og et dokument kalt Youth for Socialism. De produserte også en liten pamflett med Trotskijs artikkel Lærdommene fra Spania, med en introduksjon Ted skrev i samarbeid med Ralph Lee.
Ralph forklarte at gruppen hadde kjøpt en trykkpresse, som hadd produsert det nye WIN. «Hittil har vi publisert to utgaver av Workers International News og pamfletten Sammendrag av Sluttrapporten til undersøkelsesutvalget om anklagene mot Lev Trotskij i Moskvaprosessen. Kopier av disse er sendt til deg i eget omslag.» Denne setningen er understreket i rødt.
Ralph avslutter brevet sitt med ordene: «Hittil har vi vært avhengige av amerikanske kameraters initiativ og energi, men dette har blant annet betydd uoverkommelige priser for våre publikasjoner som har forhindret en bred distribusjon. I å forsøke å gjøre en ende på denne avhengigheten av en ekstern del av den Fjerde Internasjonalen, håper vi at vi vil få din velsignelse. «De siste åtte ordene blir igjen understreket av Trotskij med rød blyant. Dette var noe han trengte å ta hensyn til eller spørre om videre, muligens fra Charles Sumner.
I Trotskijs arkiv finnes det et annet brev fra Ralph Lee til Trotskij sendt 14. desember 1938, vedlagt WIL-erklæringen fra det generelle medlemskapsmøtet som ble avholdt 27. november 1938. (bms Russ 13,1, 1111-1115.)
I en diskusjon med lederne av den amerikanske SWP, den 23. juli 1938 kritiserte Trotskij dem for mangel på revolusjonær selvoppofrelse og en manglende trykkpresse. Han fortsatte med eksemplet til WIL:
«Vi må ha slike trykkpresser hvis vi ikke har noe annet.
«For eksempel har våre engelske kamerater nå en egen trykkpresse, men for å ha en slik trykkpresse med to eller tre hengivne kamerater, kan vi ikke bare publisere sosialistiske appeller minst to ganger i uken, men også pamfletter, løpeblader, etc. Problemet er at partiets arbeid er for mye basert på småborgerlige oppfattelser.
«Vi må utdanne våre unge til å ofre mer av ånden sin. Vi har allerede mange unge byråkrater i vår bevegelse. «(Trotskij, Skrifter, 1937-38, s. 294.)
Denne kritikken må ha vært sårende for Cannon. Det var et slag mot hans oppblåste ego – og de kom av Trotskij selv, det var bak hans autoritet Cannon skjermet seg. Hans prestisje ble undergravet, og det var for Cannon et uforgivelig lovbrudd. Dette forklarer hans kompromissløse fiendeskap mot WIL, som han utførte en uholdbar offensiv mot, ved hjelp av metoder som Trotskij utvilsomt ville ha fordømt.
Interessant nok at andre omfattende kommentarer fra Trotskij ble reprodusert ordrett i SWPs interne bulletiner, ble den som inneholdt denne skarpe kritikken av SWP, utelatt.
Hvordan en ikke kan forene
Med den nærliggende faren for en ny verdenskrig bestemte Trotskij seg for å akselerere forberedelsene til stiftelsen av en ny internasjonal. I august 1938, kort før stiftelseskonferansen til Den Fjerde Internasjonale, kom James P. Cannon fra det amerikanske sosialistiske arbeiderpartiet til London med det formål å forene de ulike gruppene av britiske trotskister til én organisasjon.
På grunn av deres spesielle forhold til Trotskij trodde lederne av SWP at de hadde en privilegert posisjon i den internasjonale trotskistiske bevegelsen. Dette var særlig tilfelle med Cannon, som tok det for gitt at de britiske trotskistene ville følge hans ledelse i alle ting.
Cannon prøvde å bruke sin autoritet til å presse kameratene til å forene seg med de andre gruppene. De fortalte ham at de var for en sammenslåing, men bare på grunnlag av klar politisk enighet om strategi og taktikk. Hvis Cannon presset videre for sammenslåing på et uklart grunnlag, sa de til ham at han ville forene tre grupper til ti. Likevel spurte han om de ville komme til Enhetskonferansen og de ble enige om å komme og gi sin mening.
Medlemmene av WIL var forståelig nok forsiktige. Etter deres dårlige erfaringer med Militant Group var de usikre på hvordan noen meningsfull forening kunne oppnås. Men de gikk pliktfullt til konferansen. De var selvfølgelig helt for Den Fjerde Internasjonale og holdt Cannon høyt verdsatt, men da de dukket opp på konferansen, ble de fullstendig rystet av det de så.
Den fullstendige historien finnes i The History of British Trotskyism, hvor vi leser følgende:
«Som et forspill til stiftelseskongressen for Den Fjerde Internasjonale i Paris, kom James Cannon, leder av de amerikanske trotskistene og delegat til verdenskongressen, over fra USA for å forberede stiftelsen av én forent trotskistisk organisasjon i Storbritannia. Han trodde at han skulle kunne glatte over forskjellene og forene bevegelsen i en fei. På den tiden eksisterte det tre separate grupper som hevdet å ha trotskistiske røtter i London-området, og én i Skottland. Det var Militant Group, Revolutionary Socialist League, Revolutionary Socialist Party, og oss selv, WIL. RSP var en splittelse fra det sosialistiske arbeiderpartiet, en stort sett sekterisk organisasjon i Skottland, med rester i Glasgow, Edinburgh og noen få individer i Yorkshire, som hadde gått i retning mot trotskisme.
«Således var tilstanden da Cannon kom til dette landet. Vi så opp til Cannon, som hadde en lang revolusjonær historie i bevegelsen. Han var leder av SWP og hadde regelmessig kontakt med Trotskij i Mexico. Kameratene holdt ham veldig høyt. Da vi møtte Cannon, fortalte han oss at hans oppgave var å forene de britiske gruppene før stiftelseskongressen til Den Fjerde Internasjonale i september. Det var fristen, og vi kunne ikke vente til alt var rett i alles hode før vi gjennomgikk denne sammenslåingen. For vår del, fortalte vi ham at vi var for en forening, men det måtte være på riktig grunnlag. På den tiden, med de grunnleggende forskjellene mellom gruppene, måtte du møte opp til det umiddelbare problemet med å jobbe: oppføring eller ikke-oppføring, selvstendig arbeid eller arbeid i Labour. Vi fortalte Cannon at før vi kunne få til en forening, måtte vi enes om en klar politikk. Enhver forent organisasjon vil måtte bli enige om en politikk for oppføring eller en politikk for selvstendig arbeid. I tillegg til dette var selvsagt rettighetene til mindretallet i å fremføre sin stilling helt fritt og å forsøke å overbevise majoriteten innenfor rammene av organisasjonen.
Cannon sa, «Ja, men RSP-tendensen og James-tendensen ville aldri akseptere det.» Så vi motsatte oss: «Hvis de ikke er villige til å akseptere det, vil det selvsagt ikke være noen sammenslåing så langt det angår oss.»
Den verste frykten til WIL-kameratene ble umiddelbart bekreftet. Hele oppførselen i «Enhetskonferansen» var en farse. Da Ralph Lee så hva som skjedde, med dører som åpnet og lukket seg, og folk gikk rundt og rundt, vervet stemmer og lobbyvirksomhet som de ulike deltakerne engasjert seg i, hestehandler og bakromsavtaler, lignet det på en fransk soveroms farse. De eneste som ikke ble utsatt lobbyvirksomhet eller konsultert, var medlemmene av WIL.
Bunnen av problemet var at det er umulig å forene grupper med radikalt forskjellig politikk, taktikk og orientering. Kameratene til WIL prøvde å påpeke dette for Cannon, men han ble ikke imponert. Han krevde enhet og det var alt som skulle sies. Til slutt nektet WIL å bli med, og hevdet at avtalen, som tillot disse trotskistene som motsatte seg entreisme, å engasjere seg i åpent arbeid, var bundet til å mislykkes.
Cannons svar var: «Vi knuser splittere som insekter.» Lee reagerte med en liknende krasshet og sa at enhet på dette grunnlaget var umulig. Henry Sara, som var ordstyrer, sa til Lee «du kan ikke snakke til en gjest som det». Ted reiste seg og protesterte «selv om kamerat Trotskij var til stede, ville vi ha rett til å fremføre ethvert standpunkt vi er for. Slik er demokratiet i vår bevegelse, uansett hvem som er her. «
Lee advarsel ble bekreftet innen en uke. Maitland, som var der for RSP, ble kastet ut av egen gruppe og de gikk imot sammenslåing. Andre splittelser fulgte snart. Innen seks uker var det hele i ruiner. Cannon var ikke fornøyd. Han var vant til å få alt i sin favør. Han klandret WIL for problemene. Den resulterende mistroen han følte mot den «besnærende troppen» av Lee, Jock Haston og Ted Grant varte i årevis. Det er dette som forklarer mysteriet rundt det manglende brevet.
Årsaken til at Cannon ikke kunne utstå de britiske trotskistene, er ganske enkelt at de ikke var villige til å akseptere ubetinget og uten kritikk hans ledelse. Han betraktet dem som en plage. Det er betydningsfullt at han kritiserer ledelsen til den «offisielle» britiske delen (det gamle RSL), og beskylder dem for å være «myke» og utilstrekkelige «brutale» mot WIL. At han kunne sammenligne bolsjevismen med brutalitet, er en indikasjon på hvor langt Cannon avvek fra Lenins og Trotskijs ideer og metoder.
Det er sant at hardhet var et viktig element i det bolsjevikiske sinnet. Det var ingen tilfeldighet at i 1903-splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker, ble de førstnevnte kjent som de «harde» og sistnevnte ble kalt «myke». Men Trotskij påpekte at hardhet ikke var et bolsjevikmonopol. I mensjevikenes ledd var det også mange harde menn og kvinner som var dedikerte i sak og villige til å kjempe og ofre for dem, mens det i bolsjevikleiren ikke var mangel på kompromisser, slik vi så under de avgjørende øyeblikkene av revolusjonen.
I den endelige analysen må imidlertid hardhet og mykhet i revolusjonære tendenser ha et politisk grunnlag. Mensjevismens organisatoriske amorfisme var bare en refleksjon av deres politiske opportunisme – deres vilje til å gå på kompromiss på prinsippspørsmål, å søke avtaler med andre klasser og til slutt å gå over til borgerskapets leir.
Lenin selv var alltid vanskelig og uforsonlig (man kan til og med si «brutal») på spørsmål om teori og prinsipper. Det var det virkelige grunnlaget for hans sentralisme. Men det var bare én side av ligningen. Den andre siden var hans ekstremt fleksible holdning til spørsmål om organisering og taktikk. Og i sin behandling av kamerater, langt fra å vise et tegn på «brutalitet», viste han alltid stort hensyn, takt og menneskelighet.
For Lenin og også for Trotskij var det utenkelig at de noen gang skulle bruke administrative metoder til å løse politiske konflikter. Mobbing, trusler, fornærmelser og forvrengninger var helt fremmed for dem. De behandlet alltid politiske motstandere med respekt, og besvarte deres argumenter punkt for punkt. Det er tilstrekkelig å huske de første fem årene av den kommunistiske internasjonalen for å demonstrere dette. Cannon sin skole var ikke bolsjevismens, men heller Zinovievismens, som igjen forberedte grunnlaget for stalinismen.
Stiftelseskongressen
På «Enhetskonferansen» ba Cannon, Ted og Jock Haston om å gå og møte ham. Han spurte dem om de ville sende en delegat til stiftelseskongressen for Den Fjerde Internasjonale og be om å være med som sympatisører. De svarte at de ville søke om tilhørighet som sympatisører, selv om de kanskje ikke hadde nok midler til å sende en kamerat dit. Cannon svarte: «Gjør hva dere kan. Hvis ikke, send et brev.»
De diskuterte og utarbeidet et brev som uttrykte støtte til Den Fjerde Internasjonale og ba om å bli akseptert som en sympatiserende seksjon. Den franske delegaten var i ferd med å gå med på å akseptere WIL som en sympatiserende seksjon. Dette ville antakelig ha blitt akseptert, men Cannon, tok hevn på kameratene på en smålig og tåpelig måte.
Brevet fra WIL ble ikke lest ut i plenum. I stedet kom Cannon med en bitter kritikk mot WIL for å ha splittet, angivelig, på grunn av personkonflikter. Cannon spottet WIL, som han anklaget for «sekterisk nasjonalisme». Dette var helt feil, noe Cannon visste veldig godt.
Til slutt rådet Cannon til å anerkjenne RSL som den offisielle britiske delen. Dette forslaget ble naturligvis akseptert, og siden delegatene hadde fått servert en rekke løgner, ble WILs anmodning om sympatiserende tilhørighet avvist. Som et resultat av disse manøvrene, ble WIL urettmessig sensurert. «Alle rent nasjonale grupper», lød det offisielle utsagnet, som sa: «Alle som avviser internasjonal organisering, kontroll og disiplin, er i sin essens reaksjonære.»
Da Cannon skrev en rapport til Trotsky om Den Fjerde Internasjonales stiftelseskongress, ga han en uærlig og forvrengt versjon av besøket sitt i Storbritannia og Enhetskonferansen. Han ga følgende vurdering av WIL:
«Militant Group har de siste seks månedene lidd av en uheldig splittelse anført av Lee som resulterte i opprettelsen av en annen gruppe uten noen prinsippielle grunner for splittelsen (Workers’ International News). Dette kan bare føre til forvirring og demoralisering – desto mer, siden begge gruppene jobber utelukkende i Labour. Samtidig hadde Liverpool-avdelingen trukket seg tilbake fra Militant Group av opportunistiske grunner. (…)
«I London-konferansen, en uke senere, hadde jeg støtte av [Edinburgh-gruppen] fra starten av for en generell sammenslåing. Dette utøvde utvilsomt et betydelig press på [CLR] James grupperingen.
«Den politiske løsningen akseptert som basis for sammenslåingen, forutsatte at hovedvekten burde legges på arbeid i Labour uten å ha et medlemskap i Labour som obligatorisk for de kameratene som hittil ikke hadde vært medlemmer. Dette er i det minste en desissiv orientering for den sammenslåtte gruppen. Det var det maksimalt mulige. Det synes for meg at det viktigste, hvis vi i det hele tatt klarte få en riktig orientering, var å bringe alle kameratene sammen og få dem til å bli vant til å fungere i én organisasjon som ville ha fast tilknytning til Den Fjerde Internasjonale. Vi var på et korstog mot uansvarlige splittelser og gjorde det klart at den internasjonale konferansen ville ta vekk mulighetene for en mengde grupperinger, og bare godkjenne én seksjon i hvert land. (…)
«Lee-gruppen består av rundt tretti, for det meste unge, som har vært dypt forgiftet av personlige motsetninger til ledelsen i Militant Group. De forsøkte å hindre sammenslåingen, men de ble kraftig satt på plass, og deres representanter ble sterkt rystet. Deres holdninger ble fordømt på den internasjonale konferansen.
«Shachtman, under sitt besøk i England, hadde også en dårlig erfaring med denne gruppen. Hans mening er den samme som min – at de må underkaste seg Internasjonalens avgjørelse og gå inn i den britiske delen eller undergå en splittelse. Det er nødvendig for den britiske delen å ta et fast og besluttsomt standpunkt i forhold til denne gruppen, og under ingen omstendigheter å anerkjenne dens legitimitet. Dessverre er dette lettere sagt enn gjort. De engelske kameratene, er dessverre, «gentlemen». De er ikke vant til vår «harde» (dvs. bolsjevikiske) behandling av grupper som driver med splittelser. «(James P. Impressions of the Founding Conference, October 12, 1938, i James P. Cannon – The Internationalist , Juli 1980.)
Cannons Zinovievistiske metoder
Lenin sa at bespotting har den mest foraktfulle rollen i politikk. Han refererte til Stalin i sitt testamente – et annet dokument som bevisst ble undertrykt av fraksjonelle årsaker. Men smålighet fantes også i Zinovievs psyke og metodikk.
Det er vanligvis ikke kjent at den ondskapsfulle kampanjen med løgner og sladder mot Trotskij rett etter Lenins død ikke ble startet av Stalin, men av Zinoviev, på grunn av av personlig prestisje. Han følte seg som den rettmessige arvtageren etter Lenin, og var sjalu på Trotskij og fornærmet bittert den enorme prestisjen han hadde fått i det bolsjevikiske partiet og blant arbeiderklassen som følge av hans avgjørende rolle under oktoberrevolusjonen og under borgerkrigen som fulgte den.
Senere brøt Zinoviev og Kamenev med Stalin og gikk over til Trotskijs Venstreopposisjon. Men Zinoviev forlot aldri sine prinsippløse metoder, og erstattet organisatoriske intriger for ærlige kamper for politiske ideer. Hans fullstendige mangel på prinsipper ble endelig avslørt da han kapitulerte for Stalin etter utvisningen av Venstreopposisjonen i 1927.
James Cannon spilte en viktig rolle i å bistå med oppbyggingen av Venstreopposisjonen, etter sitt brudd med Stalin i 1928. Han hadde en lang historie i arbeiderbevegelsen, var en talentfull agitator og organisator. Av alle de tidligere lederne av Den Fjerde Internasjonale var han sannsynligvis den mest kapable. Men Cannon, som Zinoviev og Stalin, var aldri en teoretiker.
Ikke bare innrømmet han det, men han var faktisk stolt av det. Han sa: «Jeg sendte min tunge hånd mot enhver som noen gang kalte meg for teoretiker. Jeg kalte meg selv for agitator. »(Cannon, Writings, 1940-43, side 360.) Cannon overså den lille detaljen at Lenin og Trotskij, lederne for Bolsjevikpartiet, først og fremst var teoretikere.
Cannon tilhører en lang liste av selvproklamerte «proletariske» revolusjonære som skjuler teoretisk uvitenhet bak en falsk fasade av «arbeideri». I stedet for teori drar de på dårlig agitasjon. Bak deres antatte holdninger av forakt for teori og intellektuelle, ligger det en dypfødt følelse av nedverdigelse som skjuler et brennende ønske om å være en mester, ikke bare i de organisatoriske intrigenes kunst og manøvreringer, men også en mester i teori – noe de dessverre ikke mestrer. Det er ikke noe mer farlig dyr i den revolusjonære bevegelsen enn en mann som ikke er teoretiker, men mener at han er det.
Cannon var en zinovievist, og i hans organisatoriske metoder forble han en zinovievist livet ut. Han innrømmet dette i selvbiografien:
«Venstreopposisjonens skrifter under Trotskij ble fortrengt. Vi fikk bare svake deler av dem her og der, og jeg, som alle andre ledere i det amerikanske partiet i disse dager, kunne sies å være zinovievister. Vi ble tatt av troikaens kampanje [mot Trotskij].»
Og igjen:
«Jeg vil si at det ville være veldig riktig å si på det tidspunktet at jeg var en zinovievist i samme forstand som at enhver annen leder av partiet var det, i den forstand at de tok som kom fra Moskva med god mynt og uten å undersøke det kritisk.» (Cannon, Writings 1945-47, s. 187, min utheving, AW.)
Zinovievisme er en røff karikatur av bolsjevismen som bare løfter fram én side av Lenins ideer (behovet for en sterk, disiplinert og sentralisert revolusjonær organisasjon) mens den ignorerer eller minimerer betydningen av teori og ideer. Zinovievistiske tendenser er dessverre tilstede i mange grupperinger som i dag later til å stå under trotskismeens banner. Disse tendensene spilte en svært skadelig rolle i degenerasjonen av Den Fjerde Internasjonale, og til slutt dens fullstendige likvidering.
James Cannons Zinovievist-metoder var tydelige helt fra begynnelsen av – et faktum Trotskij var kjent med, og som ved flere tilfeller kritiserte. Cannons oppførsel i forhold til de britiske trotskistene var et klassisk eksempel på disse metodene. Hans mål var å få en fullstendig dominans. Alle som våget å motsette seg han ble behandlet som fiender og drevet ut av bevegelsen. Selve språket han bruker er full av giftig forakt. Følgende er et godt eksempel:
«Alle forbrytelsene og feilene i denne helt til kjernen råtne Haston fraksjonen førte direkte til en prinsippløs klikk i 1938. Da jeg var i England litt senere det året, på den første verdenskongressen, fordømte jeg Lee-Haston fraksjonen som var merket av prinsippløshet allerede ved fødselen av. Jeg har aldri hatt noen form for tillit til dem i løpet av deres videre utvikling, uavhengig av hva de skrev eller stemte på i det og det øyeblikket.»(Cannon, Speeches to the Party, s. 299-297, 6. april 1953.)
Han skriver om splittelsen i Storbritannia:
«Splittelsen i den engelske bevegelsen [1938] kan ikke forklares med politiske årsaker. Den var skadende for bevegelsen og forlot den i en svekket posisjon selv i dag, etter sammenslåingen til slutt hadde ført til intervensjon og press fra den internasjonale bevegelsen. «(Cannon, Writings and Speeches 1945-47, s. 61.)
Dette er blank løgn. Cannon var godt klar over de politiske forskjellene som skillte WIL fra de andre grupperingene han hadde presset for tidlig inn i en prinsippløs forening. Kamerater av WIL – som vi har sett – advarte ham om at en slik «enhet» ikke ville vare i fem minutter, og det viste seg å være korrekt. Under andre verdenskrig, i en like ubegrenset manøver, måte Cannon trekke tilbake anerkjennelsen av den «offisielle» delen (RSL) og anerkjenne WIL, fordi sistnevnte hadde vokst mye mer under krigen.
Til tross for alt, fortsatte SWP i årevis forklaringen om at det ikke var noen «politiske forskjeller» mellom RSL og WIL. I notatene til Trotskijs skrifter, 1938-39, side 405, note 238, leser vi følgende:
«Lee-gruppen startet livet i 1938 som et resultat av rene personkonflikter og hadde ikke noe merkbart politisk program. Millie Lee var sør-afrikansk og et tidligere medlem av CP. «
I dette notatet er det vanskelig å finne ut av hva som er verst: politisk forvrengning eller ren uvitenhet. Forfatteren av dette notatet visste ikke engang at WILs leder ikke var Millie Lee, men hennes mann, Ralph Lee, selv om Millie utvilsomt spilte en veldig aktiv rolle i gruppen.
Et notat i Cannons Writings and Speeches lyder som følger: «Cannon gikk til England i 1938, før stiftelseskongressen til Den Fjerde Internasjonale, som en representant for det internasjonale sekretariatet med sikte på å fremme en sammenslåing av de fire nåværende trotskistiske gruppene. Han lyktes i å forene tre av disse for å danne Revolutionary Socialist League (Revolutionary Socialist Party, Marxist Group, ledet av C.L.R. James og Militant Group). RSL var representert på FIs stiftelseskongress og ble anerkjent som den britiske delen. Workers International League, ledet av Ralph Lee og Jock Haston, nektet å bli med i den sammenslåtte bevegelsen og boikottet stiftelseskongressen til FI. Under press fra verdensbevegelsen smeltet RSL og WIL sammen i 1944 og dannet det Revolusjonære Kommunistpartiet. «(Min utheving, AW)
Dette er enda en løgn. Som vi har sett, boikottet ikke WIL stiftelseskongressen til Den Fjerde Internasjonale. Selv om WIL var formelt utenfor internasjonalen, betraktet de seg som en del av verdens trotskistiske bevegelse. De var fullstendig enige med programmet og prinsippene til den fjerde internasjonale utferdiget av Trotskij.
Trotskijs forhold til WIL
Til tross for Cannons systematiske forfalskningskampanje, er det klart at Trotskij hadde en helt annen holdning. Han var tålmodig, og ventet for å se hvilken britisk gruppe som egentlig ville representere fremtiden til Den Fjerde Internasjonale. Han var i starten forbeholden med å utgi noen dom. Men i de få referansene han har til WIL, unngikk han kritikk.
Hvis Trotskij hadde blitt overbevist om at de faktisk var «sekteriske nasjonalister», ville han uten tvil ha angrepet dem med et sterkt språk. Tidlig i 1939 ga CLR James en rapport fra de britiske trotskist gruppene til Trotskij. Etter å ha beskrevet problemene i den offisielle gruppen fortsatte han med å kommentere hva han kalte Lees gruppe i Labour (dvs. WIL):
«Det finnes også en annen gruppe – Lees gruppe i Labour – som nektet å inngå i sammenslåingen, og sa at den var dømt til å mislykkes. Lee-gruppen er veldig aktiv. «Se Trotskijs Writings, 1938-39, s. 250.
Trotskij lyttet oppmerksomt, men kom ikke med noen kommentar. Han fordømte ikke Lee-gruppen, men tok en ventetid. Tross alt hadde han i det foregående år entusiastisk rost innsatsen med å publisere pamfletten om Spania og på å skaffe en trykkpresse. I et intervju med Sam Bornstein påpekte Ted Grant at:
«Det viktige å huske på er at Trotskij aldri angrep WIL i noen av skriftene. Han ventet for å se hva som ville skje. Han visste [hvordan] Cannon og de folkene oppførte seg. Han hadde erfaring med dem, og derfor angrep Trotskij oss aldri. (…) Han skrev rosende om oss og roste oss for at vi fikk en trykkpresse, og roste introduksjonen som Lee og jeg skrev til pamfletten Lærdommene fra Spania.»
Ted husket gleden når de leste et brev fra Trotskij – nettopp det brevet som vi nå har funnet – der han gratulerer dem med publikasjonen av denne pamfletten, der han understreket hvor viktig det var for en revolusjonær organisasjon å ha sin egen trykkpresse, uavhengig av kapitalistiske foretak. Fra dette er det klart at Trotskij fulgte WILs arbeid med interesse, og mottok regelmessig materiale fra dem.
Selv om de var formelt utenfor internasjonalen, fortsatte Ted og de andre å betrakte seg som en del av den. «Vi så på oss selv som internasjonalens uekte barn», forklarte han. De var sikre på at de før eller senere ville bli anerkjent som den rettmessige britiske delen. Historien viste at de hadde rett. Som vi har sett, begynte «Enhets» gruppen å bryte opp så snart konferansen var over.
I mellomtiden fortsatte WIL sin fremgang, de fikk arbeidere, medlemmer av ILP, kommunistpartiet og Labour, og til og med fra RSL, som ble redusert til en ubetydelig stump. Til slutt, som vi har sett, ble Cannon nødt til å legge vekk det døende RSL og anerkjenne WIL som den offisielle britiske delen av Fjerde Internasjonale. Selv etter det stoppet han imidlertid ikke med sine ødeleggende intriger og manøvrer mot ledelsen av den britiske delen, dette førte til slutt til en ny splittelse og seksjonens ødeleggelse etter andre verdenskrig.
Vi bør legge til at Cannon ikke var den eneste som var ansvarlig for Fjerde Internasjonales havari. Han var ikke den verste av de såkalte lederne som kom etter Trotskijs død. De andre var ikke bedre, og de fleste av dem var langt verre. Pablo, Mandel, Pierre Frank, Livio Maitan – hadde alle av Cannons mangler, men ingen av hans dyder. Ikke en av dem var oppe på det nivået historien krevde. De reduserte Internasjonalen til støv.
Forfalskning er kriminelt
Brev kan gå tapt i posten, ødelegges, legges bort eller glemmes i en eske på et loft. Men i dette tilfellet var forsvinningen av Trotskijs brev ikke et uhell, men en bevisst handling, en politisk forfalskning. Dette er selvfølgelig en veldig alvorlig påstand. Lev Trotskij gjennomførte en uforsonlig kamp mot historieforfalskning, en stalinistisk og zinovievistisk metode som er ganske fremmed for bolsjevismens tradisjoner. Dette er med ett ord kriminelt.
Hvilke bevis har vi for denne påstanden? I etterforskningen av en forbrytelse er det nødvendig å etablere motiv og muligheter. Cannons motiver i denne affæren fremgår ganske enkelt. Han var spesielt motivert for en besettelse av prestisje. Han betraktet seg som hovedlederen for trotskistbevegelsen, den andre nest etter Trotskij selv. Han var kjent for å være arrogant og intolerant overfor motstand og kritikk. Dette er svært alvorlige laster for alle som prøver å være revolusjonær leder.
Mens Trotskij hyllet Cannons utvilsomme talenter, men han godkjente aldri Cannons organisasjonsmetoder. På tidspunktet for splittelsen i SWP over holdningen mot Sovjetunionen, da Shachtman og andre bøyde etter for småborgerskapets trykk og aksepterte den feilaktige teorien om statskapitalisme, kom Cannon til forsvar for Trotskij, noe som utvilsomt var helt riktig. Men Trotskij advarte Cannon om ikke å bruke administrative tiltak mot minoriteten, eller å forsøke å presse Shachtman ut av organisasjonen. Det var likevel nettopp det han gjorde.
Når det gjaldt mulighet, hadde Cannon absolutt alle mulighetene i verden til å fortrenge et brev, et dokument eller en artikkel han anså for å være ubeleilig. At det manglende brevet ikke finnes i Trotskijs arkiver i Harvard University, er enda en indikasjon på hvor langt Cannon og Hansen var forberedt på å forfalske historien. Det er all grunn til å tro Sam Bornstein og Al Richardson har rett, når de klager på at det må være mange dokumenter av Trotskij som mangler, eksakt for denne grunnen.
At Bornstein og Richardson absolutt ikke var i noen favør av Ted Grant og WIL, betyr at de kan regnes som pålitelige vitner om at Cannon og hans tilhørere bevisst fortrengte brevet Trotskij skrev, der han roste WILs arbeid, av fraksjonelle grunner. I bok deres War and the International. En historie om den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia 1937-1949 leser vi følgende:
«Spesielt slående er hullene i skriftene til L.D. Trotskij, det viser at selv de mest omfattende samlingene av verkene hans om Storbritannia bare kan hevdes å være enkelte utvalg. I minst ett tilfelle er vi sannsynligvis berettiget til å hevde at et dokument har blitt fortrengt som følge av fraksjonelle hensyn. «(War and the International s. xi, min utheving, AW.)
Hvilket brev refererer de til? De forklarer:
«Blant brevene som Trotskij sendte til Sumner på dette tidspunktet, var det ett som gratulerte WIL for forordet til utgaven hans av Lærdommene fra Spania: Den siste advarselen. Den har enda ikke blitt publisert i «Pioneer» -utgaven av Trotskijs samlede verker under siste eksil, for åpenbart fraksjonelle grunner. C.f. J. Haston, brev til Pablo (M. Raptis), 19. juli 1947, i RCPs Internal Bulletin, s. 1. «(Sam Bornstein og Al Richardson, War and the International. A History of the Trotskyist Movement in Britain, 1937-1949, s. 46, note 5, min utheving, AW.)
Historiens knute knytes opp
Jeg kan forstå at for mange mennesker utenfor vår bevegelse kan det virke rart at oppdagelsen av et kort brev, bestående av bare noen få avsnitt, fører til en slik spenning. Men publiseringen av ethvert brev skrevet av Trotskij er alltid et motiv for feiring for de av oss som holder oss til ideene han sto for, og saken han ga hele livet sitt til.
Men for medlemmer av den Internasjonale Marxistiske Tendensen representerer dette brevet noe langt mer enn det. Det er et levende bevis på hva Ted Grant, grunnleggeren av vår bevegelse, beskriver som den ubrutte tråden som forbinder oss med de reelle røttene til den revolusjonære internasjonale marxismen. Det er, som jeg sa på IMTs verdenskongress i 2018, vår fødselsattest. Den knytter oss direkte til Lev Trotskij, og er en slående bekreftelse på at ideene og metodene vi forsvarer fikk en godkjennelse av denne store mannen.
Jeg var nylig i New York der jeg deltok på en meget vellykket skole i den nordøstlige delen av den amerikanske seksjonen av IMT. Nyheten om brevene hadde nylig blitt formidlet til de amerikanske kameratene og det gjorde et dypt inntrykk. En av veteranene i seksjonen sa til meg: «Hvis jeg var religiøs, ville jeg betraktet dette brevet som et lite mirakel.»
Disse ordene er absolutt ingen overdrivelse. Man kan tenke på et dusinvis av grunner til at dette brevet aldri ville ha sett dagens lys. Det har reist fra Coyoacan i Mexico til London, fra London til Istanbul, fra den tyrkiske hovedstaden til New York, der den i mange år, lå gjenglemt i en eske på et loft, og til slutt, etter en utrolig reise, fant den fram til riktig destinasjon etter en forsinkelse på nettopp 80 år. I verdens posttjenesters historie må dette være en av de mest ekstraordinære leveringene noensinne registrert.
Ted Grant fortalte meg en gang at før andre verdenskrig var det en kamerat i våre rekker som hadde vært medlem av første, andre, tredje og fjerde Internasjonale. Dessverre har jeg aldri møtt denne kameraten. Han døde lenge før jeg ble med i tendensen i 1960. Men for oss er det med stor stolthet at vi kan spore vår politiske stamme tilbake, gjennom Trotskij i Overgangsprogrammet, Den internasjonale venstreopposisjonen, Lenin og det bolsjevikiske partiet, helt tilbake til Marx og Engels, Den Første Internasjonale og Det Kommunistiske Manifestet, som er det mest aktuelle og moderne dokumentet i verden i dag.
For de av oss som har hatt det privilegiet og æren av å jobbe og kjempe for oppbyggelsen av en ekte trotskistisk internasjonal, var oppdagelsen av det manglende brevet en veldig bevegende og inspirerende hendelse. Det var som å finne den siste brikken i et kolossalt puslespill, der alt endelig faller på plass. Men dette triumfens øyeblikk var samtidig et øyeblikk fylt med en tragisk realisering.
Ted Grant hadde alltid med rette insistert på behovet for å forstå hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Han snakket ofte om tendensens historie, (selv om han på grunn av tid aldri lyktes i å komme lenger enn 1949). Og hver gang Ted snakket om dette emnet, fortalte han alltid om dette brevet. Om Ted bare hadde levd lenge nok til å se det. Han ville ha vært henrykt. Dessverre skjedde det ikke.
Historiens hjul beveger seg sakte, mens den biologiske klokken som styrer livene til menn og kvinner, er ubarmhjertig. Vi fødes, vi lever og vi dør. Men sakene til arbeiderklassen er udødelige, og disse sakene er større enn ethvert individs liv. Kampen fortsetter, og vil fortsette helt til den siste seieren. Det er derfor vi dedikerer oss selv, i absolutt og fullstendig tillit om at den vil seire.
I dag, 80 år etter stiftelsen, eksisterer ikke Den Fjerde Internasjonale lenger som en organisasjon. Det er en myriade av sekter som legger krav på navnet, men gjør ingenting annet enn å diskreditere trotskisme i de mest avanserte arbeidere og unges øyne, som søker en vei til den sosialistiske revolusjonen. Trotskij ga oss et rent banner. De småborgerlige zinovievistene har misfarget og diskreditert det. Vi har snudd ryggen til dem.
Men Internasjonalen eksisterer fortsatt i dag. Dens flamme brenner lysere enn noensinne, og det er enda mer nødvendig i dag enn noensinne. Den eksisterer i ideene, programmet og prinsippene som Lev Trotskij fastsatte, som i det vesentlige er de samme ideene forkynt av Marx og Engels i det Kommunistiske Manifestet, de samme ideene til Lenin og bolsjevikpartiet, de samme ideene som førte de russiske arbeiderne til seier i 1917, de samme ideene som ble nedfelt i dokumentene i de første fire kongressene i den Kommunistiske Internasjonale.
I dag forsvares disse ideene av den Internasjonale Marxistiske Tendensen, som er stolt av å spore sine forfedre helt tilbake til Trotskij. Dette gir oss rett til å si til hele verden: dette er vårt banner, vår arv og vår tradisjon. Og dette er det som fyller oss med den tilliten vi trenger til å føre kampen an til siste slutt.
London, 17. desember 2018