Kampen for kvinners rettigheter er en av de viktigste sakene for arbeiderklassen, og marxister har alltid stått i forgrunnen for kvinnekampen. Denne historiske teksten ble skrevet av Alexandra Kollontai for kvinnedagen 8. mars 1920, og nå 100 år etterpå er- selv om kvinnene har vunnet retten til å stemme, mye fortsatt likt. Kvinner i Norge tjener fortsatt mindre enn menn, kvinner tvinges i større grad enn menn til ufrivillig deltid og gjør størstedelen av husarbeidet i hjemmet, og framfor alt står vi nå overfor en kvinnefiendtlig regjering som truer med å ta tilbake rettigheter vunnet etter flere år med kamp.

Kvinnedagen eller de arbeidende kvinners dag er en dag for internasjonal solidaritet, og en dag for å se over styrken og organisasjonene til de proletariske kvinnene.

Men dette er ikke en spesiell dag for kvinner alene. 8. mars er en historisk og minneverdig dag for alle arbeidere og bønder, for alle russiske arbeidere og for arbeidere i hele verden. I 1917, på denne dagen, brøt den store februarrevolusjonen ut. Det var de arbeidende kvinnene i Petersburg som startet denne revolusjonen; Det var de som først bestemte seg for å heve banneret i opposisjonen mot tsaren og hans medarbeidere. Og således er kvinnedagen en dobbel feiring for oss.

Men hvis dette er en generell helligdag for hele proletariatet, hvorfor kaller vi det «Kvinnedagen»? Hvorfor holder vi da spesielle feiringer og møter rettet fremfor alt mot kvinnelige arbeidere og bønder? Risikerer ikke dette enheten og solidariteten i arbeiderklassen? For å svare på disse spørsmålene må vi se tilbake og se hvordan Kvinnedagen kom og for hvilken hensikt den ble organisert.

Hvordan og hvorfor ble kvinnedagen til?

For ikke lenge siden, faktisk bare for ti år siden, ble spørsmålet om kvinners likestilling, og spørsmålet om kvinner kunne delta i regjeringer sammen med menn, diskutert. Arbeiderklassen i alle kapitalistiske land slet for de arbeidende kvinners rettigheter: borgerskapet ville ikke godta disse rettighetene. Det var ikke i borgerskapets interesse å styrke arbeiderklassens stemme i parlamentet; og i alle land hindret de lovgivninger som ga rett til arbeidende kvinner.

Sosialister i Nord-Amerika insisterte på deres krav for stemmerett. 28. februar 1909 organiserte kvinnelige sosialister i USA store demonstrasjoner og møter over hele landet som krevde politiske rettigheter for arbeidende kvinner. Dette var den første «kvinnedagen». Initiativet til å organisere en kvinnedag tilhører dermed de amerikanske arbeiderkvinnene.

I 1910 reiste Clara Zetkin på den andre internasjonale konferansen for arbeiderkvinner spørsmålet om å organisere en internasjonal arbeiderdag for kvinner. Konferansen bestemte seg for at hvert år, i alle land, skulle de feire «kvinnedagen» på samme dag med slagordet «Stemmerett for kvinner vil forene styrken i kampen for sosialisme».

I løpet av disse årene var det å gjøre parlamentet mer demokratisk, det vil si å utvide franchisen ved å gi  stemmerett til kvinner, et viktig spørsmål. Selv før den første verdenskrig hadde arbeidere stemmerett i alle borgerlige land unntatt Russland. Bare kvinner, sammen med de utilregnelige, forble uten disse rettighetene. Likevel fordrev kapitalismens sterke virkelighet kvinnene til å delta i landets økonomi. Hvert år økte antallet kvinner som måtte jobbe i fabrikker og verksteder, eller som tjenere og pleiere. Kvinner jobbet sammen med menn og rikdommen i landet ble skapt av deres hender. Men kvinnene forble uten stemmerett.

Men de siste årene før krigen tvang prisveksten til og med den mest fredelige husmor til å interessere seg i spørsmål om politikk og i å protestere høyt mot borgerskapets grufulle økonomi. «Husmorsopprørene» ble stadig hyppigere, de sprang opp på forskjellige tidspunkt i Østerrike, England, Frankrike og Tyskland.

De arbeidende kvinnene forsto at det ikke var nok å bryte opp boder på marked eller å true handelsmenn: De skjønte at en slik handling ikke reduserte levekostnadene. Det var ved å endre regjeringens politikk . Og for å oppnå dette måtte arbeiderklassen sørge for at franchisen ble utvidet.

Det ble besluttet å holde en kvinnedag i alle land som en form for kamp for å kjempe gjennom de arbeidende kvinners rett til å stemme. Denne dagen skulle være en dag med internasjonal solidaritet i kampen for felles mål og en dag for å gjennomgå den organiserte styrken til arbeidende kvinner under sosialismens banner.

Den første internasjonale kvinnedagen

Beslutningen tatt på den andre internasjonale kongressen for sosialistiske kvinner ble ikke bare værende på papiret. Det ble besluttet å holde den første internasjonale kvinnedagen den 19. mars 1911.

Denne datoen ble ikke valgt tilfeldig. Våre tyske kamerater valgte dagen på grunn av dens historiske betydning for det tyske proletariatet. Den 19. mars under 1848-revolusjonen, anerkjente den prøyssiske kongen for første gang styrken til det væpnede folket og ga etter for trusselen om et proletarisk opprør. Blant alle løftene han ga, som han senere ikke klarte å beholde, var innføringen av stemmerett for kvinner.

Etter 11. januar ble det gjort anstrengelser i Tyskland og Østerrike for å forberede for kvinnedagen. De sørget for at planene for en demonstrasjon ble viden kjent fra munn til munn og i pressen. I løpet av uken før Kvinnedag ble det gitt ut to tidsskrifter: Stemmen for kvinner i Tyskland og Kvinnedagen i Østerrike. De ulike artiklene viet til kvinnedagen – «kvinner og parlamentet», «arbeiderkvinnene og kommunale spørsmål», «Hva har husmødre med politikk å gjøre?», Etc. – analyserte grundig spørsmålet om likestilling av kvinner i regjering og samfunn. Alle artiklene understreket det samme punktet: at det var absolutt nødvendig å gjøre parlamentet mer demokratisk ved å utvide franchisen til kvinner.

Den første internasjonale kvinnedagen fant sted i 1911. Det gikk over all forventning. I Tyskland og Østerrike var det en sjø av kvinner. Møter ble organisert overalt – i de små byene og selv i landsbyene var haller pakket så fulle at de måtte spørre mannlige arbeidere om å gi plass til kvinner.

Dette var absolutt første gangen de arbeidende kvinnene viste militanse. Denne dagen ble menn værende hjemme hos barn som en forandring, og deres koner, de fangede hustruene, dro på møter. Under de største gatedemonstrasjonene, der 30 000 deltok, bestemte politiet seg for å fjerne demonstrantens bannere: kvinnearbeiderne sto opp. I den etterfølgelsen som fulgte ble blodsutgytelsen avverget bare ved hjelp av sosialistiske parlamentsmedlemmer.

I 1913 ble den internasjonale kvinnedagen flyttet til 8. mars. Denne dagen har forblitt de arbeidende kvinners dag.

Er kvinnedagen nødvendig?

Kvinnedagen i Amerika og Europa hadde fantastiske resultater. Det er sant at ikke et eneste borgerlig parlament tenkte å gi innrømmelser til arbeidere eller å svare på kvinnenes krav. For på den tiden ble ikke borgerskapet truet av en sosialistisk revolusjon.

Men kvinnedagen oppnådde noe. Den viste seg å være en utmerket metode for agitasjon blant de mindre politiske av våre proletariske søstre. De kunne ikke noe annet enn å vie oppmerksomhet til møtene, demonstrasjonene, plakatene, brosjyrene og avisene som var viet til kvinnedagen. Selv de politisk tilbakestående arbeiderkvinnene tenkte selv: «Dette er vår dag, de arbeidende kvinners festival,» og hun fortet seg til møtene og demonstrasjonene. Etter hver arbeidsdag forente flere kvinner seg til sosialistiske partier og fagforeningene vokste. Organisasjoner forbedret seg og deres politiske bevissthet utviklet seg.

Kvinnedagen serverte enda en funksjon; det styrket arbeidernes internasjonale solidaritet. Partier i forskjellige land byttet ofte talere for denne anledningen: tyske kamerater gikk til England, engelske kamerater gikk til Holland osv. Det internasjonale limet i arbeiderklassen er blitt sterk og fast, og dette betyr at proletariatets styrende styrke som et hele har vokst.

Dette er resultatene av de arbeidende kvinners militante dag. Arbeiderkvinnenes dag bidrar til å øke bevisstheten og organisasjonen av proletariske kvinner. Og dette betyr at bidraget er avgjørende for suksessen til de som kjemper for en bedre fremtid for arbeiderklassen.

Kvinnedagen i Russland

Russlands arbeidende kvinner holdt sin første dag i 1913. Dette var en tid med reaksjon da tsaren holdt arbeidere og bønder i et jerngrep. Det kunne ikke tenkes å feire «de arbeidende kvinners dag» med demonstrasjoner. Men de organiserte arbeidende kvinnene klarte likevel å markere den internasjonale dagen. Både arbeidergruppenens juridiske aviser – bolsjevikenes Pravda og Mensjevikenes Looch – ga artikler om den internasjonale kvinnedagen: de utga spesielle artikler, portretter av noen av dem som deltok i bevegelsen og hilsener fra kamerater som Bebel og Zetkin.

I de dystre årene var møter forbudt. Men i Petrograd, på Kalashaikovsky-utvekslingen, arrangerte de kvinnelige arbeiderne som tilhørte partiet et offentlig forum om «Kvinnespørsmålet.» Inngangen kostet fem kopecks. Dette var et ulovlig møte, men hallen var helt fullsatt. Partiets medlemmer snakket. Men dette animerte «lukkede» møtet var knapt ferdig da politiet, foruroliget over slike saker, grep inn og arresterte mange av talerne.

Det var av stor betydning for verdens arbeidere at russere i Russland, som levde under tsarens undertrykkende regime, kunne bli med og på en eller annen måte holde Den internasjonale kvinnedagen. Dette var et godt tegn på at Russland skulle våkne opp, og tsarens fengsler og galger klarte ikke å drepe arbeidernes kampånd og protester.

I 1914 var kvinnedagen i Russland bedre organisert. Begge arbeideravisene var opptatte med feiringen. Våre kamerater la inn en stor innsats i forberedelsen av «den arbeidende kvinnens dag.» På grunn av politisk innblanding klarte de ikke å organisere en demonstrasjon. De som var involvert i planleggingen av «kvinnedagen» befant seg i Tsarens fengsler, og mange ble senere sendt til det kalde nord. For slagordet «for arbeiderkvinnens stemme» hadde naturlig kommet i Russland med et åpent kall for å styrte tsarens autokrati.

Kvinnedagen under den imperialistiske krigen

Den første verdenskrig brøt ut. Arbeiderklassen i alle land ble dekket av krigens blod. Kvinnedagen i 1915 og 1916 i utlandet var en svak affære. Venstre sosialistiske kvinner som delte utsiktene til det russiske bolsjevikiske partiet, prøvde å gjøre 8. mars til en demonstrasjon av arbeidende kvinner mot krigen. Men de sosialistiske partiene i Tyskland og andre land ville ikke tillate sosialistiske kvinner å organisere sammenkomster; og de sosialistiske kvinnene ble nektet pass til å gå til nøytrale land hvor de arbeidende kvinnene ønsket å holde internasjonale møter og vise at på tross av borgerskapets ønsker levde den internasjonale solidaritetsånden videre.

I 1915 var det bare i Norge at de klarte å organisere en internasjonal demonstrasjon på Kvinnedagen; representanter fra Russland og nøytrale land deltok. Det kunne ikke tenkes å organisere en kvinnedag i Russland, for her var tsarismens kraft og militærmaskin uberørt.

Så kom det store, store året 1917. Hunger, kulde og krigsforsøk brøt tålmodigheten til kvinnelige arbeidere og bondekvinner i Russland. I 1917, den 8. mars (23. februar), på Arbeiderkvinnenes dag, gikk de med dristighet ut i gatene i Petrograd. Kvinnene – noen var arbeidere, noen var soldatkoner – krevde «Brød til barna» og «ektemennenes retur fra krigen.» På denne avgjørende tiden utgjorde protestene fra de arbeidende kvinnene en slik trussel at selv ikke tsarens sikkerhetsstyrker våget å gå til de vanlige tiltakene mot opprørerne, men så på forvirring på det stormfulle havet av folks vrede.

Kvinnedagen i 1917 har forblitt et minne i historien. På denne dagen reiste de russiske kvinnene den proletariske revolusjonens fakkel og satte verden i brann. Februarrevolusjonen markerer dens begynnelse.

 

Våre kall til kamp

Kvinnedagen ble først organisert for ti år siden i kampen for politisk likestilling og i kampen for sosialisme. Dette målet har blitt oppnådd av arbeiderkvinner i Russland. I sovjetrepublikken trenger ikke arbeidende kvinner eller bønder å kjempe for utvide franchisen eller for sivile rettigheter. De har allerede vunnet disse rettighetene. De russiske arbeider- og bondekvinner er like borgere – i deres hender ligger et kraftig våpen for å gjøre kampen for et bedre liv lettere – retten til stemme, delta i sovjeter og i alle kollektive organisasjoner. Men rettigheter alene er ikke nok. Vi må lære å gjøre bruk av dem. Stemmeretten er et våpen som vi må lære å mestre til egen fordel, og til det gode for arbeidernes republikk. I de to årene sovjetmakten har eksistert har livet i seg selv ikke blitt fullstendig forandret. Vi er bare i ferd med å slite for kommunismen, og vi er omgitt av verden vi har arvet fra den mørke og repressive fortiden. Familiens bøyler, med husarbeid, prostitusjon, veier fortsatt tungt på den arbeidende kvinnen. Arbeiderkvinnene og bondekvinnene kan bare kvitte seg med denne situasjonen og oppnå likestilling i livet selv, og ikke bare i loven, hvis de setter alle sine energier på å gjøre Russland til et virkelig kommunistisk samfunn.

Og for å øke farten for det kommende, må vi først opprette Russlands ødelagte økonomi. Vi må løse våre to mest umiddelbare oppgaver – opprettelsen av en velorganisert og politisk bevisst arbeiderkraft og gjenopprette transporten. Hvis vår hær av arbeidere fungerer bra, skal vi snart få dampmaskiner igjen; jernbanene vil begynne å fungere. Dette betyr at de arbeidende mennene og kvinnene får det brødet og de brenslene de desperat trenger.

Å få transporten tilbake til normalen vil øke hastigheten til kommunismens seier. Og med kommunismens seier kommer den komplette og fundamentale likestillingen. Derfor må meldingen fra «kvinnedagen» i år være: «Arbeiderkvinner, bondekvinner, mødre, søsken og søstre, alle anstrengelser for å hjelpe arbeiderne og kameratene til å overvinne jernbanens kaos og å gjenopprette transporten. Alle i kampen for brød og brensel og råvarer. «

I fjor var slagordet for kvinnearbeidernes dag: «Alt til seieren på den Røde Fronten.» Nå kaller vi arbeidende kvinner for å samle deres styrke på en ny blodløs front – arbeiderfronten! Den røde hæren beseiret den ytre fienden fordi den var organisert, disiplinert og klar for selvoppoffering. Med organisasjon, hardt arbeid, selvdisiplin og selvoppofrelse vil arbeiderrepublikken overvinne den interne fienden – dislokasjonen (av) transport og økonomi, sult, kulde og sykdom. «Alle til seieren på den blodløse arbeiderfronten! Alle for denne seieren! «

De nye oppgavene til kvinnedagen

Oktoberrevolusjonen ga kvinner likestilling med menn så langt det angås borgerrettighetene. Kvinner i det russiske proletariatet, som for ikke så lenge siden var de mest ulykkelige og undertrykte, kan nå i Sovjetrepublikken, med stolthet overfor kamerater i andre land, vise at veien til politisk likestilling går gjennom etableringen av proletariatets diktatur og sovjetmakt.

Situasjonen er svært forskjellig i de kapitalistiske landene hvor kvinner fortsatt er overarbeidede og underprivilegierte. I disse landene er arbeiderkvinnens stemme svak og livløs. Det er sant at kvinner i forskjellige land – i Norge, Australia, Finland og i noen av USAs stater – vant sivile rettigheter allerede før krigen.

I Tyskland, etter at Keiseren ble kastet ut og en borgerlig republikk etablert, ledet av «kompromisstakerne» gikk seksogtredive kvinner inn i parlamentet – men ikke en eneste kommunist!

I 1919, i England, ble en kvinne for første gang valgt til som medlem av parlamentet. Men hvem var hun? En «dame». Det betyr en grunneier, en aristokrat.

Også i Frankrike har spørsmålet om å utvide franchisen til kvinner dukket opp.

Men hvilken bruk er disse rettighetene til arbeidende kvinner med det borgerlige parlamentets rammer? Mens makten er i hendene på kapitalister og eiendomseiere, vil ingen politiske rettigheter redde den arbeidende kvinnen fra den tradisjonelle posisjonen, slaveri i hjem og samfunn. Det franske borgerskapet er nå klare til å være rause med arbeiderklassen, i møte med voksende bolsjevikiske ideer blant proletariatet: er de forberedte på å gi kvinner stemmerett.

Borgerskap – det er for sent!

Etter opplevelsene med den russiske oktoberrevolusjonen er det klart for alle arbeidende kvinner i Frankrike, England og i andre land at bare arbeiderklassen, kun sovjets kraft kan garantere en fullstendig og absolutt likestilling, den ultimate seieren til kommunismen vil rive ned de århundrer gamle kjedene av undertrykkelse og mangel på rettigheter. Hvis oppgaven med «Kvinnedagen» i møte med de borgerlige parlaments overherredømme var for å kjempe for kvinners rett til å stemme, har arbeiderklassen nå en ny oppgave: å organisere arbeidende kvinner rundt slagordene om den tredje internasjonale. I stedet for å delta i det borgerlige parlamentets arbeid, lytt til kallene fra Russland –

«Arbeider kvinner i alle land! Organiser en forent proletarisk front i kampen mot de som plyndrer verden! Ned med borgerskapets parlamentarisme! Vi gleder oss over sovjetmakten! Vekk med ulikhetene som arbeidende menn og kvinner lider av! Vi vil kjempe med arbeiderne for verdenskommunismens triumf! «

Dette kallet ble først hørt midt i forsøkene på en ny ordre, i borgerkrigene vil det bli hørt av, og det vil gå rett i hjertene til arbeidende kvinner i andre land. Den arbeidende kvinnen vil lytte til og anta dette kallet som korrekt. Inntil nylig trodde de at hvis de klarte å sende noen få representanter inn i parlamentet, ville deres liv bli lettere og kapitalismens undertrykkelse mer utholdelig. Nå vet de bedre.

Bare kapitalismens avskaffelse og etableringen av sovjetmakt vil frelse dem fra en verden av lidelser, ydmykelser og ulikhet som gjør livet til den arbeidende kvinnen i de kapitalistiske landene så vanskelig. «Kvinnedagen» vender seg fra en kampdag for å utvide franchisen til en internasjonal kampdag for full og absolutt frigjøring av kvinner, noe som betyr en kamp for sovjetets og kommunismens seier!

Ned med eiendomsverdenens og kapitalens makt!
Borte med ulikhet, mangel på rettferd og kvinneundertrykkelse – borgerskapets arv!
Fremover til en internasjonal enhet for arbeidende kvinner og menn
Arbeidere i kampen for arbeiderdemokrati
– Proletariatet for begge kjønn!