«Degenerert arbeiderstat» er et begrep mye brukt av den russiske revolusjonære og bolsjevik-lederen Leon Trotsky når han beskrev Sovjetunionens politiske og økonomiske natur i perioden etter borgerkrigen. Trotsky forsøkte å forklare hvordan sovjetunionen ble forvandlet fra en sunn arbeiderstat etter den russiske revolusjonen til et diktatur av byråkrater som hevet seg over arbeiderklassen og tok fullstendig kontroll over staten. Det er interessant å merke seg at det ikke var noen av borgerskapets teoretikere som forutså stalinismens natur, motsetninger og eventuelle sammenbrudd, men Leon Trotsky, som fra begynnelsen av forklarte at den stalinistiske reaksjonen i sovjetregimet banet vei for Sovjetunionens sammenbruddet dersom ikke sovjetdemokratiet ble gjenopprettet.

I motsetning til ultravenstres overfladiske kategorisering av Sovjetunionen som statskapitalistisk og stalinistenes erklæring om å ha nådd sosialisme, analyserte Trotsky samspillet mellom de forskjellige lagene i samfunnet og hvordan de forskjellige hendelsene påvirket styrkeforholdet mellom dem og motsetningene i samfunnet. Den sosiale arven etter oktoberrevolusjonen (nasjonaliseringen og sosialiseringen av produksjonsmidlene, land, planøkonomien osv.) var fortsatt intakt og det er det som representerer selve grunnlaget til en arbeiderstat, men en kaste av byråkrater satt som parasitter på toppen av statsapparatet og tok til seg mer og mer av merverdien arbeiderne produserte.

I argumentene sine mot den forenklede forestillingen om at byråkratene i essens var kapitalister, påpekte Trotskij i den Forrådte Revolusjonen:

«Sovjetbyråkratiet har politisk ekspropriert proletariatet for å forsvare de sosiale erobringene etter eget forgodtbefinnende. Det faktumet at dens appropriasjon av politisk makt i et land der de viktigste produksjonsmidlene befinner seg i statens hender, har skapt et nytt og hittil ukjent forhold mellom byråkratiet og nasjonens rikdom. Produksjonsmidlene tilhører staten. Men staten, så å si, «tilhører» byråkratiet. Hvis disse ennå helt nye relasjoner skal størkne, bli normen og bli legalisert, enten med eller uten motstand fra arbeiderne, vil de i det lange løp føre til en fullstendig likvidasjon av den proletariske revolusjonens sosiale erobringer. Men å snakke om det er for tidlig. Proletariatet har ennå ikke sagt sitt siste ord. Byråkratiet har ennå ikke skapt en sosial støtte for herredømme sitt i form av en spesiell eiendoms type. Det er tvunget til å forsvare den statlige eiendommen som kilden til sin makt og  inntekt. I lys av denne aktivitetens aspekt er det fortsatt et våpen for det proletariske diktaturet. »

Trotskij forstod, som Marx og Lenin, at arbeiderstaten ikke er en permanent stat, men en overgangsstruktur hvor arbeiderne sikrer en dominans over kapitalistene, men har ennå ikke fullt ut blitt kvitt kapitalismen eller kommet inn i sosialismen. Som en mellomting mellom kapitalisme og sosialisme, der arbeiderne ble holdt utenfor statsapparatet forstod Trotsky at dersom ikke arbeiderne tok tilbake kontrollen over statsmaskineriet og at sovjetdemokratiet ble gjenopprettet ville Sovjetunionen falle tilbake til kapitalismen. Byråkratiet ville før eller senere ikke tilfredsstilles fullt ut av planøkonomien, men se at de kunne sikre seg og sine flere privilegier og en større andel av merverdien om de gikk tilbake til kapitalismen.

Byråkratiet utgjorde ikke en styrende klasse i seg selv, da de ikke baserte inntektene sine på bestemte eiendomsforhold. Byråkrater, enten kapitalistiske, fascistiske eller stalinistiske, konfiskerer en stor del av merverdien til seg selv, men utgjør ikke en separat eller styrende klasse da de selv ikke eier produksjonsmidlene. Selv om det var mange modige forsøk på politiske revolusjoner mot Stalinismen, falt disse landene til slutt tilbake til kapitalismen.

Som Trotsky forklarte, trenger planøkonomien demokrati som menneskekroppen trenger oksygen. Byråkratiet tilranet seg en større og større del av merverdien og klarte ikke å føre samfunnet fremover i samme grad. Uten at arbeiderklassen tok del i den demokratisk planleggingen av økonomien, uten at arbeiderne hadde kontroll over administrative og lovgivende funksjoner, førte motsetningene mellom byråkrati og arbeidere til at det stalinistiske systemet kollapset. Arbeiderklassen tapte alt det hadde vunnet med oktoberrevolusjonen og det stalinistiske byråkratiet forvandlet seg til de nye kapitalistene. Det var ikke sosialisme som mislyktes, men stalinismen.