100 år siden stiftelsen av Den Kommunistiske Internasjonale

For hundre år siden, den 2.-6. mars 1919 fant den Tredje Internasjonales første kongress sted i Moskva. Dette markerte starten på den Kommunistiske Internasjonale, som ble en viktig skole i revolusjonære ideer og strategier. Rob Sewell (redaktør av Socialist Appeal, IMT’s britiske avis) ser tilbake på denne viktige begivenheten.

Jeg ankom teateret omtrent kl. fem og hadde vanskeligheter med å komme inn, selv om jeg hadde en spesiell inngangsbillett som korrespondent. Det var køer utenfor alle dører. Moskvasovjeten var der, eksekutivkomiteen, representanter for fagforeningene og fabrikkskomiteer osv.

Det store teateret og scenen var fylt, folk sto i gangene og selv tettpakket på scenesidene. Kamenev åpnet møtet med å høytidelig kunngjøre stiftelsen av Den Tredje Internasjonale i Kreml. Publikum responderte med kraftig applaus, reiste seg og sang “Internasjonalen” på en måte jeg ikke hadde hørt den sunget siden på den allrussiske forsamling, da man fikk nyheten om streikene i Tyskland under forhandlingene i Brest.

Disse ordene ble nedskrevet av et britisk øyenvitne, journalisten Arthur Ransome, som var til stede under feiringen av den Kommunistiske (Tredje) Internasjonales grunnleggelse, avholdt på Bolsjoj Teatret i mars 1919.

Moskva var fortsatt under vinterens siste grep. “Moskva mangler drivstoff,” skrev Jacques Sadoul, en fransk delegat med veiledende stemmeret. “Delegatene på kongressen skjelver av kulde. Moskva har vært under magre rasjoner de siste to årene. Internasjonale kamerater spiser seg ikke alltid mette på mat…

51 delegater fra mer enn to dusin land — mange av dem smuglet gjennom den imperialistiske blokaden — deltok på stiftelseskongressen for den nye internasjonalen i Moskva. At dette lille antallet klarte å ankomme var i seg selv bemerkelsesverdig, da møtet ble ansett som «illegalt» av blokadistene. Som følge ble enkelte delegater arresterte og hindret i å komme frem.

Første og Andre Internasjonale

Den Tredje Internasjonalen kom som et resultat av det store sviket før første verdenskrig og den russiske revolusjons elektriske virkninger i oktober 1917. Som det kan ses fra navnet, hadde det vært to tidligere internasjonaler, den første og den andre, der vi kan spore marxismens historie og utvikling.

Den Første Internasjonale (kjent som Den Internasjonale Arbeidersammenslutningen) ble oprettet med Marx’ og Engels’ direkte deltakelse i 1864. Til tross for sin lille størrelse la denne organisasjonen grunnsteinen til arbeiderklassens kamp for internasjonal sosialisme. Den falt imidlertid som offer for reaksjonen som spredte seg over hele Europa etter Pariserkommunens nederlag i 1871. Den ble endelig oppløst i 1876.

Bare et tiår senere deltok Engels i stiftelsen av den Andre Internasjonale i 1889. Til forskjell fra forløperen besto den av arbeiderpartier, massepartier med millioner av medlemmer. Men den andre internasjonalen ble opprettet i en periode med kapitalistisk oppsving, der det ikke var noen revolusjonære kamper.

Dette førte til en opportunistisk degenerasjon i lederskapet. Ettersom tiden gikk ble den revolusjonære kampen plassert i bakgrunnen til fordel for kampen for reformer. Men som Rosa Luxemburg argumenterte for, burde spørsmålet om reform og revolusjon forbindes og ikke deles inn i adskilte kamper.

Til tross for de fine talene ledet opportunismen til slutt til sviket i august 1914, der de sosialistiske lederne oppga internasjonalismen og satte seg på samme side som sine respektive nasjonale herskende klasser i verdenskrigen.

Zimmerwald

Internasjonalister, som holdt fast på ideen om verdensrevolusjon, ble redusert til en liten håndfull etter Internasjonalens sammenbrudd. Blant de som var lojale mot internasjonal sosialisme  var Lenin og Trotsky i Russland, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i Tyskland, John MacLean i Skottland, James Connolly i Irland, James Larkin og Eugene Debs i USA, osv.

Da deres første møte fant sted i Zimmerwald 1915, spøkte Lenin med at alle verdens internasjonalister kunne få plass i to hestevogner. Det beskriver deres enorme isolasjon. Den lille gruppen i Zimmerwald vedtok et manifest, som fordømte den imperialistiske krigen, gikk imot «nasjonale forsvar» og oppfordret arbeiderne til å forene seg i en kamp for fred, frigjørelse og sosialisme.

Dette ble etterfulgt av et møte i Kiental i 1916. Lenin og bolsjevikene befant seg på den ekstreme venstrefløyen i både Zimmerwald og Kienthal. De oppfordret til å gi opp den Andre Internasjonale (i motsetning til å reformere den) og for å etablere en Tredje Internasjonale. Det var denne venstrefløyen, som skulle danne kjernen i den nye Internasjonalen i mars 1919.

Oktoberrevolusjonen

Det avgjørende vendepunktet og det reelle dyttet til dannelsen av den nye Internasjonalen var den russiske revolusjons seier i oktober 1917. Her tok arbeiderklassen makten for første gang i historien, når man ser bort fra den korte episoden med Pariserkommunen.

Bolsjevikenes revolusjon var aldri betraktet som en ren russisk begivenhet. En slik tanke var utenkelig især i et tilbakestående land som Russland. Isolert ville revolusjonen bli dødsdømt.

Bolsjevikene forsto at den sosialistiske revolusjonen bare kunne lykkes ved å bli ført på verdensplan.

Etter den russiske revolusjonens seier gikk borgerskapet internasjonalt straks sammen for å knuse den unge arbeiderstaten med blokader og væpnet makt. De revolusjonære begivenhetene i Russland bidro imidlertid til å fremprovosere revolusjonære oppstandelser i hele Europa. Viktigst var den tyske revolusjonen i november 1918, som gjorde slutt på første verdenskrig.

I Bayern og Ungarn ble sovjetrepublikker erklært i begynnelsen av 1919. Fra denne revolusjonære perioden ble nye revolusjonære partier dannet — kommunistpartier — i Tyskland, Østerrike, Ungarn, Holland og Polen. I mange andre land startet pro-bolsjevikiske tendenser i de gamle masseorganisasjonene å utkrystallisere seg.

På slutten av 1918 hadde bolsjevikene i Russland konkludert med at tiden var inne til å lansere en ny revolusjonær Internasjonal fri for opportunismen og sviket i den Andre Internasjonale. Revolusjonære, reformistiske og sentristiske tendenser tok form i hele den internasjonale arbeiderbevegelsen. Millioner av arbeidere over hele verden begynte å se til den bolsjevikiske revolusjon som en vei ut av første verdenskrigs og kapitalismens krise. For å utnytte situasjonen foreslo Lenin å organisere en internasjonal konferanse og kun invitere:

«1) dem, som besluttsomt går inn for et brudd med sosialpatriotene (dvs. dem, som direkte eller indirekte støtter de borgerlige regjeringene under den imperialistiske krigen i 1914-1918)

2) dem, som går inn for en sosialistisk revolusjon nå og er for proletariatets diktatur (REDAKTØRENS merknad: “Diktatur” hadde en annen betydning på Lenins tid enn hva det har nå. Les her for mer)

3) dem, som prinsipielt går inn for “sovjetmakt” som en regjeringsform, som er “høyere og tettere på sosialismen”.»

Lenin foreslo at konferansen kunne holdes den 1. februar 1919  i Berlin (åpent) eller i Holland (hemmelig), men det var for optimistisk. Som det viste seg, fant den sted én måned senere i Moskva.

Ledelse

Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) ble dannet på slutten av desember og var det sterkeste partiet, samt det med mest autoritet av alle kommunistpartier utenfor Russland. Partiet hadde nylig blitt erklært ulovlig etter «spartakusuken». KPDs to største ledere, Luxemburg og Liebknecht, hadde blitt myrdet.

Dens dannelse var avgjørende for lanseringen av den Tredje Internasjonale, selv om partiets ledelse hadde alvorlige forbehold om tidspunktet for dannelsen av den nye Internasjonalen. Disse ble overkommet gjennom diskusjon, og beslutningen ble tatt uten at en eneste delegat var imot.

Oppgaven til stiftelseskongressen i Tredje Internasjonale var å skjære gjennom all forvirring og redefinere den internasjonale sosialismes prinsipper, som ble forrådt av de gamle lederne. Det var disse lederne som hadde reddet kapitalismen.

I Tyskland samarbeidet Noske, Ebert og Scheidemann med deler av det monarkiske regimet for å ødelegge revolusjonen og eliminere arbeider- og soldatrådene, som hadde makten i hendene. Deretter satte de kurs mot kontrarevolusjonen hånd i hånd med Junkerne. Dette forræderiet førte til Hitlers blodige diktatur. Den Tredje Internasjonale ble opprettet som svar på dette forræderiet. Den revolusjonære bølgen, som skyllet over Europa, skrek etter en reell revolusjonær ledelse.

Fundamentet

Kongressen kastet ikke bort tid. Hoveddiskusjonene konsentrerte seg om kapitalismens nåværende stadium, reformismens karakter og skjemaene den proletariske revolusjonen ville anta.

Det fantes et visst inntrykk av at en spontan bevegelse fra arbeiderklassen ville være tilstrekkelig i seg selv til å slå kapitalismen i stykker. Som Trotsky forklarte:

Den første kongressen som møttes etter krigen på et tidspunkt der kommunismen nettopp hadde blitt født som en europeisk bevegelse og da det fantes begrunnelser for å håpe på at arbeiderklassens halv-spontane angrep kanskje kunne styrte borgerskapet, før sistnevnte klarte å finne en ny orientering og nye støttepunkter etter krigen. Disse tankerekkene og forventningene var i stor grad begrunnet av den objektive situasjonen på daværende tidspunkt […]

Det er udiskutabelt, at mange av oss i tiden rundt den første kongressen (1919) — noen mer, andre mindre — hintet at et spontant angrep fra arbeiderne og til dels bondemassene ville velte borgerskapet i den nære fremtid.« (Trotsky, First Five Years of the Communist International, Egen oversettelse)

Den Tredje Internasjonale betraktet ikke seg selv som en konkurrent til den Andre Internasjonale, som stadig fantes i en viss utstrekning, men som dens arvtaker. Den ble bygget på det teoretiske fundamentet og arbeidet fra Første og Andre Internasjonale.

Den Tredje, Kommunistiske, Internasjonales epokegjørende betydning er, at den har begynt å virkeliggjøre Marx’ hovedparole, parolen som oppsummerer sosialismens og arbeiderbevegelsens århundrelange utvikling, parolen som uttrykkes i konseptet om proletariatets diktatur,” forklarte Lenin.

“Denne forutsigelsen og teorien — en genis forutsigelse og teori — er i ferd med å bli en realitet […] En ny epoke i verdenshistorien har begynt.

Lenin og Trotsky

En internasjonal er først og fremst et program, ideer og tradisjoner, og som et andre en organisasjon, til å føre dem ut i praksis. Det var dette som måtte klargjøres og forsvares.

Internasjonalen tok navnet «Kommunistisk» for å skille seg ut fra sosialdemokratene, som hadde forrådt sosialismen. Det innebar en retur til Marx og Engels’ kommunistiske tradisjoner og Det Kommunistiske Manifest — et rent banner.

Som man kunne forvente, innebar oktoberrevolusjonens prestisje, at de russiske ledernes innflytelse var enorm. Lenin og Trotsky kom med de viktigste politiske rapportene, som tok for seg grunnleggende spørsmål. Innlegget om Tesene om det borgerlige demokratiet og proletariatets diktatur ble holdt av Lenin. Trotsky både forfattet og introduserte den Kommunistiske Internasjonalens manifest til verdens arbeidere.

Lenin forklarte, at begrepet «demokrati» var meningsløse uten en redegjørelse for dets klasseinnhold. Selv den mest demokratiske stat er kun et deksel for arbeiderklassens undertrykkelse av en håndfull kapitalister. Sosialistenes oppgave er å erstatte den kapitalistiske staten med en stat, som tjener arbeidernes interesser. Lenin forklarte,at den skulle bygges etter Pariserkommunens prinsipper, der arbeiderne hadde makten i en kortvarig stund.

Kommunen var ikke en parlamentarisk institusjon men en selvstyrende massearbeiderorganisasjon, der det ikke var noe skille mellom den lovgivende og utøvende makt.

Kapitalistene har alltid brukt uttrykket ‘frihet’ i betydningen av frihet for de rike til å bli rikere og for arbeiderne til å sulte ihjel,” forklarte Lenin. “Under kapitalismen innebærer pressefrihet at de rike er frie til å bestikke pressen, fri til å bruke deres rikdom til å forme og fabrikere den såkalte offentlige mening.

Han fortsatte med å forklare at vi ønsker en reell frihet. «Pariserkommunen tok det første epokegjørende skrittet på veien. Sovjetsystemet har tatt det andre.«

Sovjetmakt

Sovjetene var ikke en bolsjevikisk oppfinnelse men det var slik arbeiderklassen organiserte seg selv. Sovjet er rett og slett et russisk ord for arbeiderråd. Det var grunnlaget for arbeidernes selvstyre.

Statsmaktens ødeleggelse er målet for alle sosialister, først og fremst inkl. Marx,” uttalte Lenin. “Ekte demokrati, dvs. frihet og likhet, er urealiserbart, med mindre dette målet er nådd. Men det kan i praksis bare nås gjennom sovjetet, eller proletarisk demokrati, for ved å involvere det arbeidende folks masseorganisasjoner i en konstant deltakelse i statens administrasjon, innebærer statens forvitring.

Som kontrast til kapitalens diktatur, tok bolsjevikene opp igjen Marx’ sitt begrep proletariatets diktatur. Dette “diktaturet” var det arbeidendes folk demokrati.

I dag har begrepet “diktatur” en helt annen betydning enn det hadde under Marx’ og Lenins tid. Med Stalins og Hitlers totalitære diktaturer har betydningen endret seg. I dag bruker vi istedet  begrepet “arbeiderdemokrati”.

Bolsjevikpartiet skrev ned de fire berømte betingelsene for sovjetmakt i programmet sitt i 1919:

  1. Frie og demokratiske valg av alle tjenestemenn med rett til å tilbakekalle alle.
  2. Ingen embedsperson skal motta en høyere lønn enn en utdannet arbeider.
  3. Ingen stående hær men et bevæpnet folk.
  4. Gradvist skal alle oppgaver i staten utføres av alle på skift. “Når alle er byråkrater kan ingen være byråkrat.”

Verdensrevolusjon

I sin tale til kongressen skisserte Trotsky verdensrevolusjonens manifest:

Vår oppgave er å generalisere arbeiderklassens revolusjonære erfaringer,” sa han, “å rense bevegelsen fri for den undergravende miksen av opportunisme og sosialpatriotisme, for å forene innsatsen til virkelige revolusjonære partier og derved lette og fremskynde den kommunistiske revolusjons seier internasjonalt.

I en passasje, sa Trotsky noe som er ekstremt relevant i dag:

Statistikere og pedanter som støtter teorien om at motsetningene utviskes, hadde i årtier fisket ut fra alle verdenshjørner reelle eller mytiske fakta, som beviste en økende levestandard for forskjellige grupper og kategorier i arbeiderklassen. Teorien om masseforarmelse ble betraktet som begravd, under spott og spe fra de borgerlige professorenes evnukker og den sosiale opportunismens mandariner. På nåværende tidspunkt øker denne forarmelse, ikke bare av sosial men også av  fysiologisk og biologisk art, frem for oss i all sin sjokkerende virkelighet.

Lenin oppsummerte den Tredje Internasjonales første kongress med sine avsluttende bemerkninger:

Uansett hvor mye verdensborgerskapet raser […] vil det ikke hjelpe. Det vil kun tjene til å opplyse massene, hjelpe med å befri dem fra de gamle borgerlig-demokratiske fordommene og herde dem i kampen. Den proletariske revolusjonens seier på verdensplan er sikret.

Grunnleggelsen av en internasjonal sovjetrepublikk er på vei.

En verden å vinne

Den første kongressen ble hvert av de følgende årene etterfulgt av verdenskongresser, det førte til at et teoretisk arsenal av revolusjonær marxisme ble bygget opp: imot ultra-venstretendenser, om behovet for en enhetsfront, om behovet for kommunistiske massepartier, og en lang rekke andre viktige spørsmål.

Den Tredje Internasjonalen var en kjempemessig skole eller parlament, der ideer ble diskutert og man nådde en felles posisjon. De første fire kongressene utgjorde en milepæl. Men med nederlaget for den tyske revolusjonen i 1923, den russiske revolusjonens isolasjon, med Lenins død i 1924  og med økonomisk tilbakeståenhet som betingelser førte dette til stalinismens fremvekst.

At man vedtok teorien om «sosialisme i ett land» førte den Tredje Internasjonalen til reformistisk og nasjonalistisk degenerasjon. Fra å være verdensrevolusjonens fortropp ble internasjonalen utrensket for sine beste elementer og omdannet til et verktøy for stalinistisk utenrikspolitikk. Dette førte til den ene katastrofe etter den andre; i Kina, Tyskland, Spania og andre steder. I 1943 oppløste Stalin formelt den Kommunistiske Internasjonalen som en gest til de Allierte.

Kapitalismens krise er idag iferd med å bli dypere, og revolusjonære hendelser er på dagsorden. Den Tredje Internasjonales store dager fra 1919-1923 vil vekkes til live igjen.

En ny generasjon må ta lærdom av disse verdifulle erfaringene. Vi må forberede oss på de kommende begivenheter. Akkurat som den Tredje Internasjonale, skriver vi på vårt banner:

Arbeidere i alle, foren dere!