Kina: fra revolusjon til Tiananmen

For tretti år siden ble verdens hittil største studentbevegelse brakt til en voldelig slutt av den såkalte Folkets frigjøringshær. I rundt seks uker, hadde hundretusener, og på et tidspunkt over en million, studenter, arbeidere, kommunistpartimedlemmer og Beijings innbyggere flokket seg inn og okkupert Tiananmen, samme sted som Mao førti år tidligere hadde proklamert opprettelsen av Folkerepublikken Kina.

Deres mål og metoder varierte enormt, fra de som manet for en deregulert kapitalisme, til arbeidere og radikale studenter som ønsket en slutt på de økende ulikhetene og for et arbeiderdemokrati. Generelt var de viktigste kravene for demokratiske rettigheter og for å få en slutt på korrupsjonen, krav som fundamentalt utfordret statsbyråkratiets makt og privilegier.

I 1989 sto Kina ved et veiskille. Førti år etter det kinesiske kommunistpartiet (KKP) hadde tatt makten, hadde trusselen om en kapitalistisk restaurering blitt en realitet. At dette var tilfelle reflekterte blindveien de byråkratiske stalinistiske metodene førte planøkonomien på. Den kinesiske revolusjonen var en av to store begivenheter i det 20. århundre. Det frigjorde verdens største land fra imperialismens ydmykende tvangstrøye og Jiang Jieshis (aka Chiang Kai Shek) korrupte diktatur. Faktisk skyldes den nåværende makten til Kina, 1949-revolusjonen, som til slutt bygget en mektig og uavhengig kinesisk stat bestående av millioner av kinesere, som alt fra nasjonalister til sosialister, hadde identifisert som oppgaven til den kinesiske revolusjonen. For å frigjøre det kinesiske folk fra imperialistisk dominans, ble det bevist nødvendig å avskaffe kapitalismen og innføre planøkonomi.

Men under en stalinistisk ledelse tok revolusjonen mange forskjellige vendinger og svinger, den fant veien gjennom en bondehær, ikke gjennom en organisert og klassebevisst arbeiderklasse. Lederne i denne Røde Arméen erobret de kinesiske byene nesten som en fremmed hær, da de ankom bokstavelig talt etter tiår i skjul i utkanten av Kina. Arbeiderklassen var ikke organisert, og hadde ikke skapt store, demokratiske organisasjoner de kunne bruke til å danne en arbeiderstat under deres kontroll. Ikke bare dette, men den alt-erobrende røde arméen hadde det mektige Sovjetunionen som forbilde og inspirasjon. Regimet som ble etablert, avspeilet Sovjetunionen på denne tiden – og ikke Sovjetunionen under dagene med Lenin, da det fortsatt var en relativ sunn arbeiderstat – det vil si, et priviligert byråkrati som ikke tillat noen form for arbeiderdemokrati som kunne utfordre deres makt.

Dominansen til dette privilegerte byråkratiet var skjebnesvangert og undergravde planøkonomien. Som Trotsky forklarte, kan man ikke ha en sunn arbeiderstat uten et arbeiderdemokrati, det er som oksygen for en menneskekropp. Dette ble grafisk åpenbart i store spranget, der en sprø økonomisk politikk ble presset gjennom ovenfra, uten at man hadde noen som helst mulighet til å kritisere og stanse den. Millioner døde som følge av hungersnøden som fulgte. Kulturrevolusjonen i det neste tiåret var et eksempel på de plutselige svingningene til et nærsynt byråkrati som var splittet, men likevel ikke tolererte noen former for debatt eller demokratiske valg.

Disse metodene undergravde planøkonomien, som i Kina ble hemmet fra begynnelsen av, fordi den ble isolert på landsbasis, og startet ut fra et meget lavt økonomisk nivå, langt bak de kapitalistiske maktene. Derfor var det, da Mao døde i 1976, sterke incentiver hos byråkratiet til å endre kurs. Misnøyen med økonomien og turbulensen under Kulturrevolusjonen florerte. Siden byråkratiet absolutt ikke ville miste sine privilegier av syne ved å åpne opp for at et arbeiderdemokrati kunne håndtere planøkonomien, var eneste veien videre fra byråkratiets synspunkt å være å åpne opp for kapitalistiske metoder, spesielt investeringer fra utlendinger, siden de besatte avanserte teknologier og teknikker. De anså markedet som et middel til stoppe feil begått av byråkratiet, øke den økonomiske veksten og styrke det samme byråkratiet som overvar transformasjonen.

En frisk arbeiderstat drives av valgte arbeider-representanter. Men på grunn av forholdene i Kina i 1949, og fordi Mao modellerte Kina på Stalins Sovjetunion, ble den nye staten fra begynnelsen av styrt en elite av privilegerte byråkrater / Image: public domain

Den andre trusselen mot planøkonomien, var byråkratiets forsvar av privilegiene sine. Et priviligert byråkrati er ikke en del av sosialismen, men rester fra klassesamfunnet. Kapitalister trenger et statlig byråkrati som deler deres syn. Under kapitalismen, er de beste dommerne, embetsmenn, politimestre og militære, etc., tjenere av borgerskapet, og de er svært godt belønnet. Privilegiene og livsstilen deres sikrer at de ser ting akkurat slik borgerskapet gjør det.

En av oppgavene til den sosialistiske revolusjonen er å ødelegge denne sosiale kasten, men det kan bare gjøres det ved å erstatte den med en egen administrasjon av samfunnet. En sunn arbeiderstat drives av de ordinære medlemmene av samfunnet, valgt av arbeiderne, ikke en spesiell kaste av høyt betalte og uberegnelige administratorer. Dette krever at arbeiderklassen har nok av tid til å lede sine egne arbeidsplasser og lokalsamfunn. Fordi disse forholdene var helt fraværende i Kina i 1949, og fordi Mao modellerte Kina på Stalins Sovjetunion, ble den nye staten fra begynnelsen av ledet av en elite privilegerte og uansvarlige byråkrater, i mange tilfeller de samme lokale administratorene som tidligere hadde regjert under Jiang Jieshis kapitalistiske stat.

Disse menneskene var langt mer interesserte i å besitte makt og privilegier enn i en reell overgang til sosialisme og å frigjøre de arbeidende massene. Maos død kom på et tidspunkt da problemene med den byråkratiske planøkonomien var iøynefallende. Når det ble foreslått å åpne opp noen viktige områder til kapitalistiske investeringer, hadde store deler av byråkratiet ingen prinsipielle innvendinger. Og ettersom denne politikken syntes komme med de ønskede resultatene, fikk en del av byråkratiet ideen til å gå fra å stimulere for vekst innenfor planøkonomien til mulighetene til å bli styrtrike av privatiseringer.

Og med det begynte Kina på forsøket sitt på å åpne opp for kapitalismen med Deng Xiaoping installert som leder i 1978. Dette er ikke stedet for en vurdering av nøyaktig hvordan kapitalismen ble gjeninnført, eller i hvilken grad Deng og andre bevisst planla å gjøre Kina kapitalistisk. Det er tilstrekkelig å forstå at byråkratiet var et hinder for overgangen til sosialisme, og at kapitalismen ikke utviklet seg gjennom en hjemmelaget kapitalistklasse som kjempet og vant makten. Det ble opprettet via, og var avhengig av, statens byråkrati som hadde mistet tilliten til planøkonomien og “sosialisme”, men samtidig ønsket å opprettholde grepet sitt om makten til enhver pris.

Kina på 1980-tallet: turbulens, usikkerhet og inflasjon

Kinas politiske regime på 1980-tallet var preget av forsiktighet på grunn av den økonomisk situasjonen. Meningen var å sakte og forsiktig løsne statens kontroll over økonomien og å oppmuntre til en gradvis ‘primitiv akkumulasjon’ av kapital på lokalt nivå, særlig ved å la bøndene selge det meste av produktene sine til uregulerte, markedsbestemte priser. På dette viset opparbeidet de seg pengekapital og noen bønder og rurale/små urbane bedrifter vokste seg rike, ganske likt den nye økonomiske politikken (NEP) i Sovjetunionen i 1921. Dette fikk tilnavnet «Ansvarlig husholdnings System». Den krevde en tilbaketrekking av staten for å gi rom for privat utbygging. “Mellom 1953 og 1978 var andelen offentlige utgifter i Kina i forhold til brutto nasjonalprodukt i gjennomsnitt 34,2 prosent. Fra 1978 og framover, falt denne andelen hvert år, og etter 1998 sto den på 19,3 prosent.”(Wang Hui, The End of the Revolution, 2009, p24). Denne 19,3 prosent var imidlertid i forhold til et mye større BNP. Så i absolutte termer økte utgiftene, selv om trenden med å dedikere mindre av de samlede statlige ressursene er klart.

Grunnlaget for etableringen av kapitalismen foregikk på en gradvis måte og uten å ty til drastiske privatiseringer. Den samme prosessen kan også sees i den politiske sfæren, der Deng ledet en bevegelse for å «skille regjeringen fra business» (Zhengqi fenkai). Essensen i denne bevegelsen var å trekke kommunistpartiet vekk fra den daglige ledelsen av bedrifter og økonomi. Fabrikkleder ansvar systemet, som spredte seg gjennom den statlige industrien i slutten av 1980, var i samsvar med denne retningen da fabrikksjefen fikk en klart overlegen posisjon i bedriften, der partisekretærer var implisitt underordnede. Etter at Zhao Ziyang ble partiets generalsekretær i 1987, dyttet han dette skillet mye lenger. Han oppløste partigruppene i regjeringsbyråer, og nedgraderte ytterligere bedriftenes partisekretærer, kuttet deres tildelinger av støttepersonell. Mens partiet opprettholdt makt over personell, var målet stadig å holde partiet ute av beslutningsprosesser, å snu den til en institusjon som ga åndelig veiledning og administrative tilsyn. Hierarkiet ble sterkere mens partiet ble svakere […]

Svært få arbeidere ble permitterte, og knapt noen SOEs ble stengte. I stedet utviklet reformistene reformer som ville skape fleksibilitet et sted lenger nede i veien. En dempet diskusjon om eierskapsreformer begynte, med to elementer på dagsorden. Først privatisering av småskala bedrifter. Den andre var opprettelsen av aksjeselskaper, hva vi i dag kaller ‘corporatisation’ av store bedrifter. Den faktiske fremdriften var minimal, men reformistene så for seg store ting i fremtiden.”(Barry Naughton, «The Impact of Tiananmen Crisis på Kinas økonomiske Transition,» Kina Perspectives Magazine nr 2009/2, Egen oversettelse)

Målet var å gi plass til en mer foretningsorientert kaste av byråkrater til å kjøre showet og for å sikre at profitt ble den avgjørende faktoren i økonomiske beslutninger. I praksis prøvde staten å fremme fødselen til et nytt borgerskap. Dingxin Zhao forklarer prosessene i mer detalj:

En av de store målene for den politiske reformen var å skille KKP fra regjeringen. Før reformen, for eksempel, holdt partisekretæren i en arbeidsenhet ofte stillingen som daglig leder for arbeiderenheten … Under [det nye systemet], kunne ikkepartisekretærer lenger påvirke beslutningene som administrative myndigheter … En annen del av den politisk reformen var et meritokratisk utvalg av statlige byråkrater og å avskaffe besittelsesretten i lederstillinger. Under den nye politikken ble eldre byråkrater eller de med lavere utdanning typisk enten tvunget ut av kontoret eller fratatt sjanser for videre opprykk. De ble erstattet av folk som hadde bedre utdanning.”(Dingxin Zhao, The Power of Tiananmen , 2001, P46, Egen oversettelse)

Mens disse retningslinjene fremmet vekst, førte de også raskt til økende ulikhet og en stor del av økonomisk (og politisk) usikkerhet og turbulens. Denne ulikheten var uvant og foruroligende for et kinesisk folk som ikke var vant til det, og det produserte uventede resultater. Plutselig tjente aktede sosiale lag, som professorer, mange ganger mindre enn gryende kapitalister i svært rudimentære bransjer – kapitalister, som alle hadde lært var ‘fiender av folket’. En dyp usikkerhet og følelse av urettferdighet feide over store deler av samfunnet. Holdningen til høyt utdannede mennesker, som hadde gode ferdigheter og ikke fant noe lukrativt i dette primitive markedet, kom til uttryk i populære uttalelser på den tiden, som for eksempel “De som produserer raketter tjener mindre enn de som selger te-egg”, og de som bruker skapeller tjener mindre enn de som selger ål-kniver».

Sammen med disse ulikhetene, begynte millioner av landarbeidere å emigrere til byene, da den landlige arbeidskraften ble frigjort av ‘husholdnings ansvar systemet’ som oppmuntret til mer effektiv produksjon for profitt på landsbygda. Innen oktober 1988, var det en million migrant arbeidere i Beijing alene, og det ble anslått at det på landsbasis var 200 millioner ‘rurale arbeidere’. Mellom februar og mars 1989, flommet 2,5 millioner migranter inn i byen Guangzhou.

Denne følelsen av økonomisk urettferdighet produserte mange småopprør. For eksempel, i 1987 var det offisielt 2493 tilfeller av skatteopprør, noe som førte til at 1,830 tollere ble fysisk angrepet, 263 av dem alvorig, og 7 av dem ble drept. Tallene for 1988 er enda høyere (Ibid, P48).

Det var imidlertid tilkomsten av en høy inflasjon som tilkjennega at grusomhetene i kapitalismen hadde returnert, etter førti år med fravær. Hyperinflasjon herjet i det pre-1949 kapitalistiske Kina, og var en av de viktigste symptomene på Jiang Jieshi regimets fullstendige bankerott. Etter revolusjonen, forsvant inflasjonen. Nå returnerte den for å minne den kinesiske arbeiderklassen på kapitalismens gleder.

En av de første årsakene til inflasjonen ble utløst av den økte etterspørselen utløst av desentraliseringen av den økonomiske kontrollen. Lokale myndigheter og landsby-foretak ble oppfordret til å bruke, og fikk lov til å beholde overskuddet. Men den lave produktiviteten til viktige næringer og infrastruktur betydde at de ikke klarte å levere varene de trengte for å vokse, og inflasjonen skjøt fart ettersom etterspørselen overgikk tilbudet. Det var en klassisk ‘sakse krise’ som i Sovjetunionen i 1923, som også ble forårsaket av NEP.

Denne inflasjonen førte også til en enorm korrupsjon. Kina hadde implementert et ‘dualt’ prissystem for å lette overgangen til en markedsstyrt økonomi. De store statseide industriene (SOEr) forble, i 1980, statlig eide, og som forklart ovenfor, ble svært få arbeidere permittert. For å lette overgangen til å bli markedsdrevet, kjøpte disse SOEne det de trengte på statssatte priser (som var godt under markedsraten), men hadde frihet til å konvertere disse statlige produktene inn i kategorien for markedsklare produkter, noe som medførte at de kunne selge dem til markedspriser. Forskjellen mellom de to prisene var stor, og dermed ble det et stort insentiv for formelt statskontrollerte virksomheter å effektivt plyndre staten og skaffe seg enorme private fortjenester. “I 1988 overskred gapet mellom de to prisene i henhold til dobbeltsystemet 3.5tn yuan, som representerte omtrent 30 prosent av det årets BNP.” (Wang Hui, op cit, p27) Det er ikke overraskende at en undersøkelse viste at 83 prosent av urbane kinesere mente at KKPs kadre ‘var korrupte, og over 63 prosent av disse kadrene innrømmet selv i å ha engasjert seg i korrupsjon! (Dingxin Zhao, op cit, p126).

Det økonomiske kaoset ledet regjeringen til å erklære at alle priser ville føres over til markedspris i midten av 1988, for å minske gapet og fjerne denne kilden til korrupsjon. Men de klarte ikke å forutse konsekvensene av å komme med et forhåndsvarsel, det førte til panikkkjøp av varer som fortsatt var i statens prissystem, det forverret kaoset og krisen, og regjeringen måtte gå tilbake på denne avgjørelsen. Dette ble kombinert med en avslapning av kredittpolitikken i februar 1988, som også hadde gitt næring til inflasjonen.

Disse inflasjonskrisene førte til en retrett fra markedespolitikken til KKPs lederskap i 1988-9, og skapte et inntrykk av at regjeringen ikke hadde kontroll over situasjonen. De som var i favør av demokrati og assosierte det med kapitalisme, fryktet at regjeringen forrådte dem og en retur til den ‘venstreorienterte’ Kulturrevolusjonen. På den annen side, led ikke arbeidere og studenter bare av turbulensen og inflasjonen av markedsreformene, men også av regjeringens konservative reaksjon på denne krisen, som i hovedsak var en politikk med finansielle innstramminger. Som et resultat falt de urbane realinntektene på slutten av 1980-tallet. Derfor førte denne krisen til at bakken under regjeringen ble borte, og den mistet støtte fra både pro-kapitalistiske elementer i den liberale eliten (hvorav mange var en del av statsapparatet), og fra arbeidere og studenter. “Masseklager over inflasjonen og korrupsjon ble utbredt etter 1988. Under 1989-bevegelsen, holdt mange arbeidere plakater av Mao med nostalgi over ‘stablile’ liv under den statlige sosialismen.” (Dingxin Zhao, op cit. P67, Egen oversettelse).

Markedet drukner studentene

Deng Xiaoping oppsummerte holdningen til det kinesiske byråkratiet og sa: “Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus”, som betyr: ‘hvem bryr seg om revolusjonære prinsipper, så lenge vi får gode økonomiske resultater / Image: public domain

Trotsky forklarte at resesjoner ikke er noen stor produsent av en revolusjonær bevissthet, men at det er turbulensen etter plutselige skift fra en fase til en annen, og den usikkerheten disse produserer, som er det. Etter stormen og stresset fra kulturrevolusjonen, der urbane intellektuelle ble spottet, søkte det kinesiske byråkratiet stabilitet og vekst. Dette dypt følte ønsket ble oppsummert av Deng Xiaoping, da han beryktet sa at “Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus”, som oversatt betyr ‘hvem bryr seg om revolusjonære prinsipper, så lenge vi får gode økonomiske resultater.

Deng var en av de mer høyprofilerte lederne stemplet som en ‘kapitalist-farer’ under kulturrevolusjonen og ble utrensket to ganger. Faktisk så sent som i 1976, ble ‘Kritiser Deng og motsett deg Rehabiliteringen av Høyrelente elementer’ kampanjen lansert. Til tross for dette, i løpet av to år steg Deng opp til toppen av den kinesiske staten, noe som bare kunne tolkes som en seier til ‘kapitalist-farerne’. Fremveksten til Deng reflekterte det faktum at selv om han hadde vært kastet ut av Mao, representerte han et stort lag i byråkratiet.

Oppgraderingen til Deng ga opphav til en eufori blant enkelte lag, spesielt de som hadde familier som led under Kulturrevolusjonen. Fokuset på ‘pragmatisk’ pro-vekstpolitikk ble tolket som å innebære en stor rolle for intellektuelle og teknikere, og det kom en bølge av innmeldinger til universiteter. I 1977 hadde Kina 303 universiteter. I 1988, 1075 – noe som innebar at Kina lagde i gjennomsnitt ett universitet hver uke i 11 år! Ikke overraskende, var de utdannede lagene i utgangspunktet veldig støttende til Dengs kapitalistiske kontrareformer.

Men kinesiske studenter fikk en rask leksjon i kapitalismens realiteter. Mens universitetsinnmeldingene økte 3,5 ganger, økte midlene til universitetene bare 2,5 ganger (ibid, P81). Kvaliteten på utdanningene ble forverret. På grunn av manglende midler, ble stipender fjernet. Mens studentene tidligere fikk tilskudd til å leve av, ble de nå tildelt noen få utvalgte basert på akademisk konkurranse. Så studentenes levestandard ble forverret. Fraværet steg til så høyt som 80 prosent (Ibid, P91).

Akkurat som økonomien åpnet opp for en etterspørsel som ikke kunne oppfylles, og førte til den omtalte inflasjonen, klarte ikke åpningen av nye universiteter å holde tritt med etterspørselen etter utdannelse. Ikke bare ble forholdene på universitetene dårligere, men også statusen til studentene – det var for mange av dem, og nyutdannede klarte ikke å finne jobb i Kinas bakstreverske økonomi. Derav kom de siterte utsagnene om den lave statusen for utdannede vis-a-vis enkle håndverkere. De dårlige forholdene til studentene reflekterte derfor krisene og ubalansene som kom med kapitalismen. Det er derfor ingen overraskelse at i 1989 «svarte 80 prosent av studentene på et universitet ‘nei’ på spørsmålet: ‘Er du enig at staten ikke lenger skal ta seg av å tildele jobber til studenter» (ibid, p89). Følgelig var en misnøye mot realitetene til kapitalismens reetablering en stor faktor bak studentbevegelsen i 1989.

KKP mister grepet

De Tocqueville hevdet som kjent at den farligste tiden for et regime er når det begynner å åpne seg opp og å styre på en ny måte. Dette kan sees veldig tydelig som en av årsakene til okkupasjonen av Tiananmen. Fordi det å åpne opp for kapitalismen var en reaksjon på den ekstreme kulturrevolusjonen, brakte den med seg et visst politisk tøvær da ‘Kapitalist-farerne’ ble rehabiliterte. Straffene mot dissidenter myknet opp betraktelig og sensuren av media avtok.

En vid diskusjon om Kinas fremtid ble satt i gang. Gitt at kulturrevolusjonen og planøkonomien ble forlatt, og Mao hadde, som Deng erklærte i 1981, nå offisielt ‘feil’ 30 prosent av tiden, skiftet den intellektuelle trenden til et slags eksistensielt spørsmål rundt Kinas retning. Dette var en videreføring av selvransakelsen til kinesiske intellektuelle etter ydmykelsen i opiumkrigene i midten av det 19. århundre, da det hadde falt bak Vesten. Et TV-show kalt ‘River Elegy’ passerte sensuren og ble en hit, det var en slags monolog som grublet over krisen i det kinesiske samfunnet og dets behov for å følge en vestlig bane, «havets bane» istedenfor ‘elvens’ ( dvs. global handel i motsetning til intern handel).

Intellektuelle dissidenter fikk lov til å addressere studenter i fullpakkede forelesningssaler. Men de var alltid i hovedsak pro-vestlige liberale som støttet kapitalistiske tiltak. Faktisk mens Kina var i ferd med å ‘liberalisere seg’ på denne måten, ble streikeretten avskaffet i 1982. Friheter ble gitt til intellektuelle og middelklassen, fordi man mente disse ville støtte pro-markedstiltak, mens rettigheter ble tatt vekk fra arbeidere, som kunne miste jobbene sine, takket være disse ‘reformene’. Inntil ganske nylig var studentaktivisme tolerert og til en viss grad oppmuntret, men uavhengig arbeiderklasseaktivitet og hint om samarbeid mellom arbeidere og studenter ble besluttsomt undertrykt.

Denne åpningen ble sponset av KKP sitt lederskap i arbeidet med å få støtte for sin omfavnelse av markedet, men de kom også med en implikasjon om at vestlig demokrati og levestandard kunne være rett rundt hjørnet.

Dette var også nødvendig for en del av de kapitalistiske kontra-reformene, ettersom staten trakk seg fra en sentralisert økonomisk kontroll, mistet den en del av sin makt. Dette var spesielt en stor faktor for oppmuntringen til studentprotestene som feide over Kina. For eksempel, før 1980 utøvde KKP en stram politisk styring av universitetene. Der universitetenes ‘Komite over Student affærer’, ble ledet av det lokale partiet som hadde heltidsansatte. På 1980-tallet ble de heltidsansatte stillingene kuttet, og i noen tilfeller avskaffet, og ledelsen av disse komiteene trengte ikke lenger å ha medlemskap i KKP. Dette var en del av Dengs vekt på ‘meritokrati’ og å profesjonalisere tilstanden til apparatet.

Universitetene i Beijing vare konsentrerte i et stort kompleks, i ett område av byen. Tidligere hadde dette faktisk hjulpet til å holde kustus på studentene, fordi en betydelig andel av studentene var sterke tilhengere av den kinesiske revolusjonen og KKP, som aktivt arbeidet for å holde resten av studentene støttende, eller i det minste på linje ( i dag, har KKP ingen slike ideologiske entusiaster, og de må stole på AI og digital ‘sosialkreditt’ for ha kustus på massene). Men opplevelsen av kulturrevolusjonen og Dengs offentlige kritikk av den, hadde ødelagt dette aktivistlaget og KKPs legitimitet.

En annen måte å disiplinere hadde vært KKPs kontroll over tildeling av jobber til nyutdannede som et ledd i planøkonomien. Enhver student for vokal eller aktiv i kritikken av Mao eller KKP ville ikke bli gitt en jobb som passet deres kvalifikasjoner, selv om de slapp fengselsstraff. Men Dengs kapitalistiske kontra-reformer førte til at det var markedet og ikke KKP, som nå bestemte hvem som fikk de beste jobbene (der det fantes noen). Så hvorfor frykte å protestere, spesielt når kritikk av Mao så ut til å bli sanksjonert av Dengs ledelse og ble fremsatt i aviser og på TV? Markedet bryr seg ikke om du hadde kritisert regjeringen. Ofte så ignorerte studentene bare de heltidsansatte KKP medlemmene som skulle holde dem innenfor linjen.

I disse forholdene, med en ‘ghetto’ av studenter på et gigantisk kvartal ble ikke et middel for kontroll, men et middel for raskt spredning av protester. Ironisk nok, ble protestmetodene undervist under kulturrevolusjonen, som for eksempel masse-marsjer og produksjon av ‘Store Karakter’ plakater, lært av disse elevene. Disse metodene var trolig en faktor som ga studentene en organisatorisk tillit og bidro til å gjøre okkupasjonen av Tiananmen til den største studentbevegelsen noensinne.

Et tiår med økende student misnøye

Maos død (og Firerbandens påfølgende tap) i 1976 åpnet slusene. Et enormt trykk hadde bygget seg opp som et resultat av mistak under det store spranget og undertrykkelsen under Kulturrevolusjonen. Som de sier, blåser vinden i tretoppene først. Med Maos død, fikk studenter og intellektuelle tillit til å presse for endring.

Vanligvis var dette trykket av en liberal demokratisk karakter, som reflekterte deres småborgerlige opprinnelse og forbitrelse over Kinas internasjonale isolasjon og tilbakeliggenhet. Den første protesten skjedde på Tiananmen plassen, like før Maos død i april 1976, en enkel protest mot undertrykkelsen av Zhou Enlai og mangelen på sorg over ham. Zhou ble sett på som mer liberal enn den harde maoistiske Firerbanden ved makten (han hadde faktisk presset på for mer bruk av markedsmekanismer før Deng). Det er bemerkelsesverdig at Deng Xiaoping, som alltid var forbundet med flere pro-kapitalistiske tiltak, fikk skylden for disse protestene, og ble avskjediget. Da han kom tilbake som leder av Kina i 1978, ble disse protestene ‘rehabilitert’ og feiret.

Maos død i 1976 bidro til å åpne slusene, det slapp ut de enorme trykket som hadde bygget opp
som et resultat av tabber under det store spranget og undertrykkelse under
kulturrevolusjonen / 1988 Bilde: Derzsi Elekes Andor

I 1986 oppsto en mer betydelig studentbevegelse, en direkte forløper og årsak til 1989-bevegelsen. Studenter, ledet av liberale intellektuelle, protesterte rundt om i landet i et stort antall, de påkallte igjen på demokratiske reformer. Men i disse protestene kan vi allerede se omrisset av klasse-spørsmålene som 1989-bevegelsen tok opp. Hva forårsaket disse protestene? Kanskje viktigere enn kravet om demokrati, var offisiell og utbredt korrupsjon, mangel på jobbmuligheter for studenter, og den dårlige kvaliteten på utdanningen og studentenes levekår. Mens kravene var åpenlyst demokratiske, ble de fylt med materielle innhold som reflekterte problemene forårsaket av Kinas voksende markedskrefter. Dette er åpenbart i en ‘Stor Karakter’ plakatkampanje som fulgte denne bevegelsen i juni 1988, der studenter ironisk satte opp plakater der det sto «Akademikere er ubrukelige, å pusse sko kan også tjene folket.» Etterpå gikk noen av Beijing universitets studenter på Tiananmen plassen og deklarerte at de ville pusse skoene til representantene (den 7. nasjonale folkekongress) for å tjene til livets opphold.

Deng forstod disse protestene som en advarsel om at den relative liberaliseringen som hadde funnet sted under hans åsyn hadde gått for langt, og truet KKP-regimet som helhet. Når protestene stilnet etter noen måneder, lanserte han en ‘anti-borgerlig-liberaliserings’ -kampanje, som rensket ut KKP medlemmer som ble ansett som farlig liberale, Hu Yaobang mistet stillingen som generalsekretær.

Så like før Tiananmen protestene, i februar 1989, lanserte mange av de samme liberale intellektuelle som ledet 1986-7 studentbevegelsen, en underskriftskampanje som manet regjeringen til å løslate politiske fanger, som i hovedsak var aktivister for demokratiske reformer. Dette oppropet ble tungt promotert av vestlige medier, som holdt pressekonferanser med disse intellektuelle i Kina. Kampanjen hadde klart bred støtte hos den kinesiske middelklassen, i og med at det prestisjetunge Beijing Universitet (blant mange andre) offisielt støttet oppropet.

Den politiske og sosiale gnisten til 1989 massebevegelsen var uten tvil en voksende og stadig mer selvsikker liberale middelklasse, som var generelt pro-kapitalistisk og tenkte at åpningen for kapitalismen kunne bringe med seg vestlige demokratiske rettigheter. Men gnisten til en massebevegelse trenger ikke nødvendigvis fastslå det objektive innholdet, når det blir til en massebevegelse som involverer millioner.

Hus’ død blir en unnskyldning og et dekke

To år etter å ha tatt på seg skylden for 1986-7 studentbevegelsen, døde Hu Yaobang av et hjerteinfarkt 15. april 1989. Hans død var en naturlig lynavleder flere protester kunne samle seg rundt, ikke så mye for hans arv og inspirasjon til studentene – ekte som den var, men fordi aktivister innså at å presentere en masse-protest som et uttrykk for sorg var et perfekt dekke. Til tross for at han ble fjernet fra stillingen som generalsekretær, hadde Hu beholdt posisjonen sin i Politbyrået, og dermed formelt verdig offentlig sorg. Regjeringen kunne ikke slå ned på de som bare viste respekt for et ledende medlem av KKP.

Protester knyttet til hans død startet innen to dager, og var opprinnelig svært små (rundt 600 deltakere) og basert på Beijing Universitetet. Som et resultat av denne demonstrasjonen ble følgende krav ble lagt frem:

Reavuler Hu Yaobang, spesielt i hans forhold til pro-demokratiske synspunkt;

Trekk tilbake den Anti-Borgerlige Liberalisering Kampanjen og Anti-Spirituelle forurensnings Kampanjen, og rehabiliter alle tiltalte i disse kampanjene.

Offentliggjør lønn og annen velstand til statsledere og deres familier

Tillat publikasjon av ikke-offisielle aviser og stans sensuren

Hev de intellektuelles lønn og øk statens bidrag til det pedagogikk;

Legg ned de “ti provisoriske Artiklene om Regulering av Offentlige marsjer og demonstrasjoner” kunngjort av Beijing kommunestyre;

Gi en objektiv nyhetsdekning av studentdemonstrasjoner i offisielle aviser.

Disse kravene uttrykker veldig klart en motstridende karakter i studentbevegelsen. De fleste av kravene er for borgerlige demokratiske rettigheter, som for eksempel stans av sensur. Selv om de ikke har noen bestemt sosialistisk eller arbeiderklasse innhold, er slike krav i sammenheng med Kinas totalitære system progressive fordi de vil gi en oppblomstring av uavhengige fagforeninger og venstreorienterte aviser, etc. Det er å forvente at enhver bevegelse mot et slik et regime ville anse disse som sine viktigste krav.

Hu Yaobang døde av et hjerteinfarkt 15. april 1989. Hans død var et perfekt dekke for at aktivister kunne presentere en masse-protest som et uttrykk for sorg / Image: public domain

Men blant de andre kravene, ser vi på den ene siden behovet for å offentliggjøre lønnen og velstanden til statsledere, som et klart angrep på korrupsjon og ulikhet. Dette avslører at bevegelsen også kom til å gå utover rent demokratiske krav og å begynte å stille spørsmål til kapitalismen. På den annen side kommer det frem fra krav 5 og 7 at bevegelsen har en smal student og middelklassen karakter, men selv disse kravene vil marxister støtte.

Tre dager senere, samlet demonstranter seg utenfor hovedkvarteret til den kinesiske regjeringen rett ved siden av Tiananmen plassen og krevde en dialog med lederne. Denne protesten ble raskt avsluttet da politiet tvang studentene på en buss tilbake til Beijing Universitet, der mange av dem var blodige og medtatte. Nyheten om dette spredte seg raskt, som det alltid gjorde i universitetskvarteret, og førte til den første masse-protesten på Tiananmen Plassen to dager senere. Dette er kjent som Xinhua Gate Bloody Incident.

Ettersom studentprotestene økte, og sammenstøtene med politiet, ble arbeidere uunngåelig trukket inn. Denne raske dannelsen av en bevisst arbeiderklasse-organisasjon indikerte en utbredt og dyp misnøye med samfunnet. Ifølge Andrew G. Walder og Gong Xiaoxia:

For de neste kveldene, møtte ti til tjue unge arbeidstakere – alle i tjueårene og trettiårene – etter jobb ved monumentet for å diskutere situasjonen og bestemme hva de skulle gjøre. Da de fortalte historier om deres behandling innenfor deres arbeidsenheter, av inflasjonens effekt på seg og sine venner, og forbannet korrupsjonen og inkompetansen til Kinas ledere og byråkrater, oppdaget de at de alle hadde lignende erfaringer og synspunkter. Med 17. April, da studentene begynte sine marsjer i gatene i Beijing, oppdaget disse arbeiderne at studentene fordømte embedsmennenes spekulasjon og korrupsjon – samme type ting de hadde blitt grepet av. Den 18., ettersom fler sluttet seg inn i diskusjonene, begynte de å snakke om å danne en egen organisasjon, og noen foreslo å gå tilbake til arbeidsplassene og opprette en bevegelse der. De vedtok å diskutere spørsmålet om å danne en ny organisasjon med sine medarbeidere i løpet av dagen, og de hengte opp plakater i byen som spurte innbyggerne om de ønsker velkommen en uavhengig organisasjon for arbeidere.”(Andrew G. Walder og Gong Xiaoxia, «Arbeidere i Tiananmen Protester: The Politics of Beijing Workers’ autonome Federation,»The Australian Journal of Chinese Affairs , No. 29 januar 1993, Egen oversettelse)

Medlemmene av denne proto-organisasjonen ble organisert i tide til å være vitne til Xinhua Gate Bloody Incident 20. april, og som svar “utga de to løpesedler som utfordret partiledelsen, deres økonomiske politikk, deres personlige korrupsjon og deres familier.” ( ibid)

Klassesammensetningen av denne gruppen hevdet seg umiddelbart. Sammenlignet med de mest demokratiske kravene til studentene, konsentrerte arbeiderne i Beijing Autonome Workers Federation (BAWF), som de kom til å bli kjent som, om hvordan Dengs ‘reformer’ økte ulikhetene og forverret forholdene for arbeiderne:

I en av løpesedlene de distribuerte, ga [BAWF] skylden over ‘den jevne nedgangen i folkets levestandard’ og den ukontrollerte inflasjonen på den ‘langsiktige kontrollen til et diktatorisk byråkrati’. ‘For å ivareta den ekstravagante livsstilen til en minoritet’, fortsatte uttalelsen: ‘utsteder herskerne et stort antall obligasjoner, som egne obligasjoner … å tok bort med tvang den lille inntekten arbeiderne har’. Arbeiderne avsluttet løpeseddelen med krav om å stabilisere prisene, og for å offentliggjøre inntekter og utgifter til høytsående statlige tjenestemenn og deres familier.

Arbeiderne spurte hvor mye penger en av Deng Xiaoping sønner hadde brukt på et hesteløp i Hong Kong; Om Zhao Ziyang betalte for privilegiet hans til å spille golf; hvor mange villaer som ble vedlikeholdt for politiske ledere og til hvilken pris; og (igjen) hva var de personlige inntektene og utgiftene til høytstående tjenestemenn. Arbeiderne ønsket også en forklaring på hvordan partiledelsen så på ‘manglende’ til de økonomiske reformene og hvorfor foreslåtte tiltak for å kontrollere inflasjonen aldri syntes å fungere. De uttrykte frykt for Kinas økende internasjonale gjeld, spurte hvor mye dette utgjorde per innbygger og hvordan dens nedbetaling ville påvirke levestandarden i årene som kom.”(Ibid)

Andre steder på kvelden før Hus’ begravelse den 22. juni, samlet ca 50 000 studenter seg i universitetskvarteret og marsjerte til Tiananmen plassen, bevæpnet med tre krav til regjeringen: å garantere sikkerheten for demonstrantene; tillate at en studentdelegasjon får delta på Hus’ begravelse neste dag, og ingen gjengjeldelse mot studentene når bevegelsen ender. Regjeringen, fryktet denne plutselige oppblomstringen av en massebevegelse, og oppfylte delvis kravene, lovte at i stedet for å ha en delegasjon i begravelsen, skulle studentene få begravelsen direktesendt til dem og at deres sikkerhet var garantert. Det tilfredsstilte flesteparten av studentene. Nå var omtrent 100 000 samlet på Tiananmen.

På dagen for begravelsen, iscenesatte tre elever en viktig handling med rituell betydning: de gikk opp til Folkets Store Hall i den vestlige utkanten av plassen, med et opprop der de insisterte at Li Peng, skulle motta den. De ville ikke være fornøyd før han personlig kom ut og tok oppropet; Dette symboliserte etterspørselen studentene hadde for en dialog med de høyeste lederne i KKP. Mens de ventet, pisket studentene seg opp i et slags vanvidd, mange gråt, og det var konstante rop for at Li Peng skulle komme ut. Men da han ikke dukket opp, ble mange av studentene sjokkerte og rasende, delvis på grunn av den hevdvunne kinesiske tradisjonen at statshodet mottok begjæringer fra folket.

Enten bevisst eller ikke, var dette en effektiv taktikk for å øke spenningen og å gjøre bevegelsen større, fordi de krevde klart at regjeringen skulle vise respekt for bevegelsen der og da. Regjeringens svært synlige unnlatelse av å vise respekt, hevet umiddelbart bevegelsen til et høyere nivå, slik at Deng tilsynelatende illevarslende konkluderte med at for å bekjempe bevegelsen, “må vi forutse at det kan være umulig å helt unngå (blodsytgytelse).»

Eskalering

Som for å forsikre at bevegelsen skulle bli enda mer rasende, publiserte People’s Daily , regjeringens viktigste nyhetsorgan, en leder den 26. april som kritiserte og betegnet bevegelsen som ‘kontrarevolusjonær’ og antydet tungt om at om den ikke ble avsluttet, ville den møte en voldsom undertrykkelse. Men bevegelsen var nå så stor og trygg, og massene, både arbeidere og studenter, var bestemte på å utfordre regimet, dette bare forsterket beslutningen deres – et klassisk tegn på hvordan en revolusjonær situasjon utvikler seg.

Dagen etter, fant en monster-demonstrasjon med rundt 300 000 mennesker sted, som svar til lederen, det er gjort anslag om at 90 prosent av studentene i Beijing deltok! Dette var den første masse-protesten siden revolusjon i 1949.

Omfanget begynte å lage sprekker i statens monolittiske fasade. Med en rask og tydelig retrett, skrev People’s Daily en ny leder den 28. april, denne gangen var den vennlig og vagt støttende til protestene. Den offisielle linjen var at disse var legitime og patriotiske protester som tok for seg reelle problemer som korrupsjon, etc. Når linjen ble flyttet på denne måten, begynte regjeringen å miste kontrollen over media som helhet. Det ble tolket som at et grønt lys hadde blitt gitt til å gi protestene positiv omtale, og det overveldende flertallet av journalister og til og med redaktører var oppriktig støttende. KKP hadde sparket Qin Benli, redaktør av Herald, for å rapportere positivt om protestene, men ble møtt av journalisters protester. Senere, 15. mai, godkjente regjeringen formelt en større pressefrihet i rapportene om protestene, så sterk var tilbakeslaget til sensuren. Derfor ble studentenes krav nummer 7, for objektiv dekning av protestene, midlertidig vunnet. Det bør bemerkes at en annen faktor i dette tapet til den statlige kontrollen over mediene var Dengs eksperiment med å trekke KKP vekk fra en direkte kontroll av arbeidsplassene.

Fra begynnelsen av mai til midten av mai 1989, var det ofte så mange som 300.000 mennesker på plassen på dagtid, og på 17. og 18. mai var det en demonstrasjon på over én million

Rundt denne tiden begynte bevegelsen å vinne mye støtte innenfor staten. Protestene hadde nå utviklet seg til en fullskala okkupasjon av plassen, som var fylt med telt. Studenter startet en sultestreik, noe som ytterligere forsterket bevegelsen og det ga den mer offentlig støtte. Enorme mengder penger ble donert til okkupasjon av plassen, blant annet fra det kommunistiske ungdomsforbundet, All-China Federation of Trade Unions (den eneste offisielle fagorganisasjonen, kontrollert av staten), og All-China Social Welfare Lottery Fundraising komiteen. Arbeidsenheter fikk offisielt lov til å organisere besøk til torget og å samle inn penger til demonstrantene. Dette var delvis fordi regjeringen fryktet at studentene på sultestreik ville dø eller falle alvorlig syke, og at dersom dette skjedde kunne en revolusjonær bevegelse bryte ut og feie dem bort fra makten. Men det var også takket være en stor støtte i samfunnet, fra blant annet lavtstående medlemmer av KKP.

Når sultestreiken ble kalt, vokste den fort fra ca 300 deltakere til 3000. Fra tidlig mai til midten av mai, var det ofte så mange som 300.000 mennesker på torget på dagtid, og på 17. – 18. mai var det en demonstrasjon på over en million! Søster-demonstrasjoner dukket opp over hele Kina, og ifølge offisielle rapporter ankom det i midten av mai, 172.000 studenter fra utenfor Beijing til hovedstaden for å delta i de gigantiske demonstrasjonene.

Det var på dette tidspunktet, da bevegelsen var sterkere enn noensinne, og staten ble vaklende, at Deng Li Peng og andre ledere konkluderte med at politikken med å gi etter, ikke gjorde jobben. Målet med innrømmelser var aldri å komme med genuine og varige endringer, men å gi en illusjon av slike endringer, slik at studentene kunne gå fornøyde hjem – og deretter kunne lederne deres undertrykkes. Men dette fungerte åpenbart ikke, og det ble dermed bestemt at en åpen kamp måtte utkjempes.

Angrepet

Det ble erklært unntakstilstand syv dager etter at sultestreiken hadde startet, den 20. mai. Opprinnelig var det en pinlig katastrofe for regjeringen, og understrekte en massiv støtte til protestene. De 10-15,000 troppene som ble sendt inn til Beijing ble stanset av spontane blokader fra Beijings innbyggere. Soldatene var underlegne og virket forvirrede, og sa at de hadde blitt holdt i mørket angående protestene. Forbrødring brøt raskt ut mellom innbyggere og soldater. Ved siden av å bygge barrikader, brakte beboere mat og vann til soldatene og organiserte gatefester for dem. To militære sjefer, Xu Qinxian og Xu Feng (ingen slektskap), nektet å følge ordre. Ifølge Yang Baibing, politisk kommissær av Folkets frigjøringshær, hadde så mange som 110 offiserer og 1400 soldater i dette første forsøket nektet å kjempe (South China Morning Post, 28 desember 1989). Innbyggernes arbeid var svært godt organisert. En ‘Dialog Delegasjon’ ble dannet, og fikk tak i et militært kart og “mottok telefonsamtaler hvert tredje minutt som rapporterte om hærens bevegelser. De ringte deretter hvert eneste universitet og ba dem om å sende studenter til bestemte steder. 20. mai sendte Wang Chaohua små kontingenter til flere steder der et stort antall soldater ble stanset. Beijing Students’ autonome Union lagde senere et kart over Beijing som viste troppeposisjoner og store barrikader, og foreningen tildelte hvert universitet et område å ta ansvar for.”(Dingxin Zhao, op cit s. 185-6)

I hovedsak, var dette arbeidet spontane og lokale aksjoner.

500-1000 ble massakrerte, natten 4. juni og på morgenen den 5. juni 1989, da den kinesiske staten til slutt knuste Kinas største og mest populære massebevegelse siden 1949 / Image: Michael Mandiberg

Så sterke var kreftene til Beijings arbeiderklasse, at hæren måtte trekkes tilbake fra byen etter fire dager. De var ikke i stand til å bryte gjennom, og det var en alvorlig fare for et fullskala mytteri. På dette punktet, eksisterte muligheten for at Beijing kunne bli brakt under demonstrantenes og arbeidernes kontroll som hadde organisert barrikadene og BAWF. Men det fantes ikke et parti som kunne organisere massene til å ta dette viktige skrittet.

Innen 2. og 3. juni (litt over en uke etter deres første retrett), hadde et langt større antall soldater – minst ti ganger det opprinnelige 15000 – samlet seg i utkanten av Beijing. De fleste av disse soldatene var fra bondefamilier i fjerne provinser, en bevisst taktikk som minimerte sjansen for mytteri. Under organisasjonen av en kontrarevolusjon, eksisterer det alltid en viss fare for at de herskende klassens menige vil føle sympati med de revolusjonære massene, og kan ha venner og slektninger i bevegelsen. Ved å bruke bondesoldater fra langt unna, der mange av dem snakket andre dialekter enn de fra Beijing, gjorde det at forbrødring ble mye mer usannsynlig.

Etter å ha trukket lærdommen av at hele Beijing var forent mot dem, ble mange av disse soldatene flyttet til byen i sivil og uten våpen. Men dette presenterte et problem – de trengte våpen for å rydde plassen, og våpnene ble busset inn separat. Minst tre av disse bussene ble oppdaget og beslaglagt av arbeidere, alarmen om den kommende katastrofen lød. Igjen, her ser vi bevis på behovet for et revolusjonært parti. I fravær av et, ble våpnene bare levert inn av innbyggerne til politiet, som om disse ikke var ansatt i den samme kinesiske staten. Et godt organisert revolusjonært parti, innebygd i protestbevegelsen, kunne ha distribuert disse våpnene som del av en plan for å slå tilbake hæren og/eller tvinge fram et mytteri.

Ettersom soldatene avanserte, gjenopptok arbeiderne sin heroiske innsats med å sette opp barrikader. Trefninger brøt ut, som førte til noen få soldaters dødsfall og mange flere innbyggere. I mange tilfeller åpnet soldatene ild ved barrikadene mot ubevæpnede demonstranter.

Ved kvelden den 4. juni hadde soldatene dannet en ring rundt plassen, der om lag 80.000 demonstranter fortsatt holdt leir. Ettersom de nærmet seg, brøt flere trefninger ut, og ubevæpnede demonstranter ble skutt, i mange tilfeller i ryggen. Noen studenter ønsket å kjempe, men de fleste av lederne bønnfalt dem om å opprettholde en politikk for ikkevold. Uansett hva de bestemte seg for å gjøre, var situasjonen håpløs.

På et tidspunkt fikk noen av lederne for seg å overbevise hæren om å tillate studenetene å forlate plassen fredelig. Klokka fire om morgenen kunngjorde hæren over en høyttaler om at de hadde blitt enige om dette, og at alle måtte forlate området. Selv om noen studenter ønsket å bli værende og anklaget deres ledere for å selge seg ut, innså de fleste at de ikke hadde noe valg, og de marsjerte ut av plassen, syngende Internasjonalen. Selv om denne retretten stort sett var fredelig, var det flere tilfeller av militær brutalitet, som førte til dødsfall av et titalls flere ubevæpnede demonstranter.

Totalt, er det antatt at rundt 500-1000 ble massakrert på natten 4. juni og morgenen 5. juni 1989, da den kinesiske staten til slutt knuste Kinas største og mest populære massebevegelse siden 1949.

Svakheten til student-lederskapet

Studenter kan spille en viktig rolle – som vist i Frankrike i 1968 – i en revolusjonær bevegelse. Men gitt deres sosiale posisjon, er den også begrenset. Den eneste måten dette kan overvinnes på, er ved å forene seg med arbeiderklassen. Dessverre motsatte lederne av studentene i Tiananmen denne foreningen.

Evnen til å okkupere Tiananmen og få tusenvis til å delta i en sultestreik viste styrkene studentene besatte. Fritid og ingen familieforpliktelser gjort dette mulig, og det er ingen tvil om at taktisk sett, vil det å okkupere en berømte plass, rett ved maktens sete, fange oppmerksomheten til millioner, nesten over natta.

Men problemene med studentaktivisme isolert fra arbeiderklassen kom klart og tydelig frem fra oppførselen til studentenes ledere. Gitt at Kina var (og er) et totalitært regime, er det forståelig at deres lederskap var uorganiserte og manglet erfaring. Men på grunn av den iboende løse karakteren til studenter som et sosialt lag, var dette problematisk.

Rivaliseringen mellom ulike selvutnevnte ledere var ikke bare intens, men umulig å løse, da studentene manglet demokratiske strukturer. Hvordan bestemmer du hvilken leder som er best, hvis det ikke finnes noen organisasjon og eller medlemskap som kan holde en avstemning? De smålige rivaliseringene mellom studentenes ledere var offenlitge, og det kom endeløse sarkastiske angrep fra den ene eller den andre. På ett punkt fikk studentledere være med på en TV-dialog med ledende medlemmer av KKP, men møtet brøt sammen på grunn av krangelen studentene seg i mellom, de fordømte hverandre. Angivelig, gikk mange av journalistene som var inviterte til å dekke møtet, og som i utgangspunktet var sympatiske, ut veldig lite imponerte over studentenes disorganisasjon, uhøflighet og mangel på et klart program. En fremtredende sultstreiker oppsummerte problemene:

“Vi er i unntakstilstand. KKPs Sentralstyre har etablert unntakstilstand for å lede flere hundre tusen soldater til å gå mot oss. Likevel er situasjonen på plassen veldig skuffende. Det er over ti studentorganisasjoner på torget, alle hevder å ha høyeste kommando og alle er uansvarlige. Beijing Students’ autonome Union har kun én leder, Wang Chaohua, på plassen; ledere av Federation of studenter fra utenfor Beijing befinner seg i evige maktkamper. De har endret leder fire ganger på en dag, og selv ønsket å ta over kringkastingssenteret. Hvis dette fortsetter, selv om unntakstilstandens tropper ikke angriper oss, vil vi beseire oss selv … Derfor foreslår jeg å etablere et midlertidig hovedkvarter for å lede plassen i førtiåtte timer. I mellomtiden må Beijing Studentenes Autonome Union trekke seg tilbake til Beijing Universitet for å rektifisere seg. Etter førti-åtte timer, vil det midlertidige hovedkvarteret avslutte misjonen og overrekke makten tilbake til Beijing Studentenes autonome Union.”(Dingxin Zhao, op cit s. 189-90)

Det var en endeløs kjerne av forskjellige selvutnevnte ledere og midlertidige organisasjoner. For det meste ble vedtakene til disse organisasjonene aldri gjennomførte, og fullstendig ignorerte av studentmassen.

Mot slutten av okkupasjonen, ble spørsmålet om hvorvidt fortsette eller ikke fortsette okkupasjonen en kilde til massiv splittelse, men det fantes ingen legitime midler til å løse dette. Gang på gang stemte studentene for å fortsette okkupasjonen, men dette var selvoppfyllende fordi de som var imot dette allerede hadde forlatt plassen. Det er neppe overraskendee at de som ønsket å fortsette til slutten, var de eneste som fortsatt var der mot slutten, og vant avstemningen. Faktisk, som vi allerede har sett, strømmet 172.000 nye studenter inn på plassen så sent som i midten av mai, da flesteparten av de opprinnelige Beijing studentene hadde forlatt den. Denne fluxen gjorde det å danne en sammenhengende og legitim organisasjon og ledelse som kunne endre taktikk og krav etter situasjonen umulig.

Selv om det er mye å vinne på å okkupere en plass, særlig en masse-okkupasjon som på Tiananmen, er det betydelige ulemper som blir ødeleggende hvis dette blir den eneste eller den viktigste metoden. Det politiske målet blir skjøvet i bakgrunnen. Dette, fordi å opprettholde okkupasjonen mot en konstant fiendtlig stat, er utmattende. De som er involverte må hele tiden sikre at nok folk er tilstede til enhver tid, slik at politiet ikke kan kaste dem ut. Også grunnleggende hygiene og næringsinntak blir enorme utfordringer.

Å arbeide med disse utfordringene er vanskelig, selv i de beste tider. Med en ledelse som var splittet og uerfaren til å begynne med, ble dette alt-absorberende. Okkupasjonen ble et mål i seg selv, okkupantene ble følelsesmessig knyttet til den, uavhengig av effekten. Dette betydde at i stedet for å diskutere taktikk og politisk program for å ta bevegelsen fremover eller gå gjennom dypere spørsmål som den objektive klasse karakteren til den kinesiske revolusjonen, ble bevegelsen i stor grad absorbert i organisatoriske forhold. Ifølge en av lederne, Li Lu, “var debatten om hvorvidt eller ikke å avslutte Tiananmen okkupasjonen det primære temaet ved hvert «Tiananmen Plass parlaments møte», og brukte det meste av dens tid»(Ibid, P195)

Forsømmelse av arbeidernes rolle

Svakhetene i bevegelsen var til slutt et klasse spørsmål. Det er åpenbart at et kvartal ikke kan okkuperes for alltid. Den kinesiske staten er formidabel og kommer aldri til å tillate seg selv i å bli styrtet, eller å velges ut av kontoret, på grunnlag av at en plass okkuperes. Noe langt kraftigere var nødvendig.

Tragedien i 1989 er at nettopp en slik organisasjon var i ferd med å bli formet, men den ble i stor grad satt på sidelinjen av småborgerlige studenter. Gruppen av arbeidere som begynte å møte og dele ut flygeblader mot regjeringen i midten av april, hadde ved midten av mai vokst til en kjerne på 150 aktivister, hjulpet av store spontane protester fra arbeidere til støtte for studentene. 18. mai, brakte de en megafon til Tiananmen Square og proklamerte: “La arbeiderne i hele nasjonen vite at vi arbeidere i Beijing er nå organiserte”.

En dag tidligere publiserte de et dokument “som fordømte i detalj de spesielle privilegiene, turene til utlandet for barn, ektefeller og barnepassere, og de høytstående embetsmennenes underhold av elskerinner, og erklærte at ‘vi har beregnet nøye, basert på Marx’ Kapital, arbeidernes utbyttingsgrad. Vi oppdaget at disse ‘tjenerne av folket’ tar hele merverdien produsert av folkets blod og svette’. Etter at denne analysen kom til sin logiske konklusjon, erklærte dokumentet: ‘Det finnes bare to klasser: herskerne og de styrte … De politiske kampanjene de siste 40 årene utgjør bare en politisk metode for å undertrykke folket. Historien har vist dem [dvs. kommunistene] i å være glad i «å sette opp regnskapet etter innhøstingen. Men historiens endelige regnskap har ennå til gode å bli fullført’.” (Andrew G. og Gong Xiaoxia, op cit)

Fra og med da vokste Beijing Autonome Workers’ Federation raskt. For å bli med BAWF, måtte en bare møte opp på Tiananmen og bevise at du var en Beijing arbeider ved å presentere identifikasjonen fra arbeidsenheten. Via denne metoden hevdet BAWF å ha innmeldt imponerende 20.000 medlemmer innen bevegelsens utgang. Innen utgangen av mai hadde BAWF fått sitt eget kontor og trykkpresse, og hadde utarbeidet en grunnlov med demokratiske rettigheter og planer for en generalforsamling.

Gjennom mai og inn i de første dagene av juni, demonstrerte BAWF sin voksende styrke ved å sende ut et forsvarsteam i en lastebil for å redde studenter som hadde blitt slått og arrestert. Takket være registreringsmetoden, var det begynnelsen på et nettverk av støttespillere i fabrikker og arbeidsplasser over hele byen som de kunne forhåpentlig påkalle for å hjelpe okkupasjonen. Mens studentbevegelsen ble kritisert av okkupasjonens byrde og egoismen til studentlederne, ble BAWF sterkere, bedre organisert og mer selvsikker.

Den eneste måten å bryte ut av okkupasjonens blindgate, og å seriøst utfordre staten, var å gå til generalstreik. BAWF lanserte faktisk et slagord for generalstreik, og prøvde å bruke sine nyetablerte linker til arbeidsplassene for å få dette i gang. Men disse linkene hadde nettopp blitt etablert, de manglet ressurser og tiden var knapp. Likevel, var dette den riktige veien fremover. BAWF kalte også for soldatmytteri, og for arbeiderkontroll i industrien.

Ledelsen av studentene burde ha identifisert dannelsen av BAWF som veien videre. Dens eksistens representerte en bekreftelse på studentenes dristighet. Deres tilbud med å organisere en generalstreik for å ta bevegelsen framover, var en fantastisk mulighet.

Mens noen studenter ble tiltrukket av BAWF og prøvde å hjelpe dem, foraktet utrolig nok mange dem og forsøkte å fjerne dem fra plassen. Walder og Gong siterer en av de arbeidende aktivister på dette spørsmålet:

“’Noen av oss ønsket å gå bort og snakke om ting med studentene, men før vi rakk å si et par ord, kom studentvaktene og jaget oss bort. På det tidspunktet ønsket vi ikke å skape problemer, og var uvillige til å sette oss opp mot studentene. De [BAWF] aktivistene så at arbeiderne i Construction Workers’ Union bli utsatt for den samme behandlingen, som i en periode var plassert på den østlige standen: ‘Studentene var spesielt uvillige til å møte dem. Studentvaktene jaget dem alltid dem bort … I virkeligheten, har mange mennesker denne holdningen til bygningsarbeidere fra landsbyene, de sier at de er straffearbeidere.

En siste manifestasjon på studentens insistering på renhet var at de nektet å gi tillatelse til [BAWF] i å holde seg innenfor Tiananmen. Arbeiderlederne, trakasserte av ledelsen på Tiananmen, følte seg sårbare for politiovervåking og arrestasjoner i sin isolerte beliggenhet på Chang’an Avenue fra hoveddelen av plassen, de ble avvist ved minst to anledninger i arbeidet med å omplassere seg. Det var bare den 30 og 31 mai, da studenttallet minket og en militær aksjon var tilsynelatende overhengende, at studentene følte seg truet nok til å tillate [BAWF] inn på torget for å beskytte dem.

Ettersom bevegelsen utviklet seg, begynte [BAWF] aktivister å føle at studentlederne var lite sensitive for kravene deres, og dessuten hindret deres kamp for arbeiderrettigheter.

‘Den 28. anbefalte [BAWF] å stenge alle fabrikker og butikker. Hvis det var umulig å gå ut i streik, kunne arbeiderne forårsake forsinkelser. Å streike er vår rett til å opprettholde rettferdighet og beskytte våre egne interesser. Arbeidere fra en rekke arbeidsenheter støttet vårt streikekall. Arbeidere sa, vi er rett og slett ikke villige til å jobbe for dem lenger. Men studentene vil ikke tillate oss å streike. De prøvde på alle mulige måter å overbevise oss om ikke å … Studentene sa, dette er vår bevegelse, og dere må adlyde oss. De lot oss ikke gjøre det. Arbeiderne kunne ikke ta det mer, det er derfor vi måtte starte vår egen organisasjon. Ved slutten, etter 28. mai kjempet vi ikke for sympati med studentene lenger.

Bak denne insensitiviteten, begynte [BAWF] aktivister også å kjenne et stikk av klasse snobberi.

‘Studentene forkastet alltid oss arbeidere … De trodde vi var ukultiverte. Vi krevde å delta i dialog med regjeringen, men studentene ville ikke la oss. De betraktet oss arbeidere for å være grove, dumme, uvørne, og ute av stand til å forhandle'(…)

‘Du vet, med studenter, skjer det ingenting – de arresterer dem for et par dager, og lar dem gå. Men når vi arbeidere bli arresterte, skyter de oss … Regjeringen er nådeløs mot oss arbeidere. Og de sier at arbeiderne er den herskende klassen. For en last med hestemøkk! ‘”

Denne siste uttalelsen kommer av den påfølgende undertrykkelsen, der staten henrettet mange arbeidere og BAWF medlemmer, men ga studentene mye mildere straffer, da de hadde en tendens til å komme fra innflytelsesrike familier.

Tragedien på Tiananmen Plassen er at en mektig allianse mellom studenter og arbeidere var innen rekkevidde, men den småborgerlige nærsyntheten og egoismen til studentlederne hindret dette fra å komme til, og dømte bevegelsen til et blodig nederlag.

På den annen side, gjorde de liberale intellektuelle som hjalp med å inspirere bevegelsen ingenting for å fremme den. Stadig vettskremt av dyret de hadde hjulpet til å trylle frem, signerte de et åpent brev der de oppfordret studentene til å avblåse okkupasjonen og gå hjem, til tross for å ikke ha vunnet noen ting på det tidspunktet. I motsetning til arbeiderne, tilbød de ingen alternativ strategi som en generalstreik, i stedet ønsket de at alt bare skulle roe seg og at studentene skulle gå hjem.

Deres feighet var forankret i klasseposisjonen. De hadde fått mye fra den relative liberaliseringen av 1980-tallet, både politiske og økonomiske. Og de var stort sett fornøyde med kjøreretningen. Etter bevegelsens nederlag, konkludere de ikke med at de måtte være mer militante og pro-arbeidere for å vinne. I stedet, beklaget de over at det hadde skjedd. Dette alene beviser at status quo var akseptabelt for dem.

På 1980-tallet var det ulike lag av intellektuelle: på de øvre nivåene, de spilte en svært viktig rolle i reformprosessen, der de ikke bare direkte deltok i å utarbeide en reform ideologi, men også i utformingen av statlige reformplaner på alle nivåer. De overlappet dermed med intrastatlige politiske og andre interesserte grupper. Gjennom dette langsiktige samarbeidet, hadde disse intellektuelle kommet til å tro at hvis bare reform fraksjonene i staten kunne få makt, ville alle problemer løses. Av denne grunn, satset de sitt rykte og håp om at intrastatlige konflikter ville bli løst i favør av ‘reform’, mens de var bekymret for at den økende radikalismen til studentbevegelsen ville ødelegge de prekære maktbalansene som lå til grunn i statens reformprosess, derfor kom de konservative kreftene tilbake til den politiske scenen… kritikken av radikalismen utviklet seg fort til bred rekonsiderering av hele problemet med revolusjon og reform i moderne kinesisk historie, der radikalisme er lenket til sosialisme, med politikk og kulturrevolusjon som dens største karakteristikker. (Wang Hui, op cit, p45, Egen oversettelse)

Konklusjon de liberale trakk var den samme som de herskende klasser i Vesten – at kapitalismen automatisk bringer med seg liberalt demokrati og personlig frihet. Derfor var det ikke nødvendig å ty til farlige og skremmende protester, de bare trengte å delta i utviklingen av det ‘frie markedet’ i Kina, og på et tidspunkt ville demokratiet blomstre. De venter fortsatt.

Ettervirkninger

Sjokket etter 1989 demonstrasjonene og inflasjonsutbruddet umiddelbart før det, og den brutale måten bevegelsen ble undertrykt på, førte til en styrking av statsapparatet. ‘Konservative’ i det kinesiske byråkratiet, de som var imot å åpne opp for kapitalismen, skyldte på innføring av kapitalistisk politikk for alle de økonomiske problemene, og de klarte å bruke sjokket fra 1989 til å presse for sin agenda. Dette forklarer den midlertidige stansen i bevegelsen mot en større markedsrettet økonomisk politikk.

Men disse konservative kan ikke sies å ha vært “maoister” av kulturrevolusjonens æra. De var ikke nødvendigvis imot en åpning opp for kapitalismen i seg selv. De bare protesterte mot de mer liberale, laissez faire metodene, å tillate lokal industri å bygge seg opp av seg selv gjennom enkel kreditt. De ønsket å bruke statens ressurser til å bygge opp storindustri og infrastruktur i stedet. Deres herredømme ble imidlertid kortvarig, fordi de økonomiske innstrammingene de pålagte ikke bare stanset inflasjonen, men den økonomiske veksten som helhet – det motsatte av hensikten.

Brutaliteten mot bevegelsen og inflasjonen i forkant gjorde at statsapparatet styrket seg / Image: public domain

Som et resultat ble et kompromiss inngått, og oppsummert i Dengs berømte ‘Southern Tour’ i 1992 og i politikken på 1990-tallet. Nøkkelfaktoren for økonomien, for eksempel tungindustri og infrastruktur, var i fokus for reformene, i stedet for småbyene og småbedrifter. Tungindustri og infrastruktur skulle forbli i hendene på staten, for å kunne gjøre store investeringer, for å få størst mulig vekst i økonomien. Men det typiske statlige selskapet (SOE) var “ ‘fri’ til å forfølge sin egen vekstagenda, men det samsvarte også med hva topplederne ønsket. Den statlige sektorens omorganisering, som ble gjennomført i 1998, organiserte de resterende sentraltstyrte bedriftene til mektige oligopoler. Selv om ingen av de sentrale bedriftene var ubestridte monopoler, begrenset konkurransen seg til to eller tre bedrifter i en bransje. Disse bedriftene ble svært lønnsomme. Videre sluttet staten i 1994 å kreve at offentlige bedrifter skulle betale tilbake inntektene etter skatt tilbake til staten (tilsynelatende i motsetning til ønsket om bedre statlig kontroll over inntektene). Disse bedriftene konkurrerte med rivalene for å utvide og finansiere egne investeringer. For eksempel hadde investeringene i tele og kommunikasjons aldri vært mer enn 0,2 prosent av BNP gjennom 1988, men på slutten av 1990-tallet hadde telekomselskapene med egne interne midler og banklån, presset investeringene opp til 2 prosent av BNP.”(Barry Naughton, op cit.)

Med andre ord, så ble ‘statskapitalisme’ kompromisset. Staten brukte eiendelene sine for å lede og framskynde den økonomiske veksten på en svært generell måte (hovedsakelig gjennom statskontrollerte banklån og ved å beskytte SOEne fra utenlandsk konkurranse), men den løsnet kontrollen over enkelt SOEr ved å tillate dem å konkurrere og å beholde profitten. De gikk bort fra planlegging slik at det var pisken til den kapitalistiske konkurransen som ville gi en energisk vekst. Dette er egentlig den samme modellen som Kina har i dag.

Det er ganske talende at til tross for de store protestene i 1989, som ganske tydelig oppstod med innføringen av kapitalistiske tiltak og politisk liberalisering på 1980-tallet, ikke dyttet på for å gå tilbake til stalinismen og planøkonomien. Ved første tegn på problemer, kollapset det ‘konservative’ regimets økonomiske innstramminger, og Deng kom med et vellykket forsøk på kapitalistiske reformer i havnebyene i Sør- og Øst-Kina.

Etter et par år, når støvet fra Tiananmen hadde lagt seg og KKP var sikker på kontrollen, gikk de kapitalistiske reformene mye lenger enn de hadde gjort på 1980-tallet. Strategiske SOEr fikk lov til å inngå og beholde profitten, og ikke-strategiske SOEr ble privatiserte, noe som førte til at omtrent 30 millioner arbeidere ble permitterte. Hvis mantraet fra 1980-tallet var ‘reform uten tapere’, førte nederlaget for Tiananmen protestene til at KKP turte å komme med ‘reformer med et titalls millioner tapere’. Deng Xiaoping antas å ha sagt på denne tiden: “Å bli rik er vidunderlig”. Det finnes ingen bevis for at han faktisk sa det, men det er kanskje enda mer signifikant – at sitatet fikk hold fordi det var så plausibelt.

På 1990-tallet var den overveldende holdningen at markedet var den beste og eneste dommeren for økonomiske resultater. Det er summert opp i en artikkel fra 1997 i Workers Daily, den offisielle avisen til den statskontrollerte fagforeningen, “Foretaket er kilden til sysselsettingen, men foretaket må selv også stige eller synke med markedet … så Arbeidere bør bli eller gå, hyres eller bli sparket etter at … kjernen er at arbeiderne må tilpasses markedet, ikke at markedet må tilpasses arbeiderne.” På slutten av 1990-tallet var bare 33 prosent urbane arbeidere i statlig sektor (som selv da måtte drives i henhold til profitt), ned fra 78 prosent i 1978. 60 prosent av BNP er nå privat (hvis vi ikke antar SOEene som private).

Mens tapet for Tiananmen bevegelsen forsterket overgangen til en kapitalistisk økonomi, sementerte det også den bonapartistiske dominansen til statsapparatet. Dette faktumet er vanskelig å skjønne for liberale i dag. Vi så at de liberale intellektuelle ikke spilte noen særlig rolle i bevegelsen, og at det bare var arbeiderklassen som kom med en vei fremover. Dette gjenspeiler det faktumet at i den imperialistiske epoken, der verdensøkonomien er dominert av godt etablerte og høyt utviklede kapitalistiske krefter, er det verken plass eller tid for en uavhengig og ny kapitalistisk klasse til å bygge seg opp nedenfra. Kinas kapitalister er, som vi har sett, et produkt av en statlig politikk som i sin tur er et produkt av, og inspirert av den vestlige kapitalistiske dominansen.

I dag danner kinesiske studenter marxistiske foreninger og risikerer liv for å hjelpe arbeidere til å organisere seg. Når arbeidere og studenter beveger på seg igjen, vil ingen kraft på jorden stoppe dem. / Image: fair use

Etter en lunken kamp om makten (der de klart tapte), har Kinas liberale aldri klart å bli en stemme for Kinas gryende kapitalistklasse. Unnfanget av byråkratiet, har Kinas kapitalister egentlig aldri hatt noen uavhengighet fra det. Til en viss grad er de rett og slett en del av den, etter å ha kjøpt sine selskaper og kontrakter gjennom korrupsjon, enten som tidligere byråkrater, samtidig som de fremmer familiemedlemmer til å bli direkte eiere, eller til å gifte seg inn i byråkratiet. Christopher McNally og Teresa Wright i Kina Left Review, skriver: “Kinas kapitalister synes å ha liten interesse i å være pådrivere for politiske reformer, i stedet ser de ut til å forsøke å innynde seg i parti-staten, og dermed videreføre det kinesiske kommunistpartiets (KKP) herredømme … over hele linja, forskere har funnet ut at en karakteristikk skiller seg ut: en generell uvilje mot å ‘gynge båten’ politisk og mot å presse for politisk endring. Faktisk viser de fleste private kapitaleiere en merkbar interesse for å arbeide med parti-statens agenter og institusjoner”.

Denne gryende kapitalistiske klassen sto maktesløse da utrenskingen av de liberale representantene fant sted etter Tiananmen. De ‘liberale’ i KKP ble fjernet fra stillingene sine. Den relative separasjon mellom nevnte KKP fra den økonomiske styringen i 1980-årene ble reversert. KKP “hierarkiet ble nå dypt sammenvevd med ledelsen i bedriftene. Kommunistpartiet er nå dypere involvert i business og forvaltning enn noensinne … Partisekretæren i et stort firma er ofte utnevnt til lederen av styret i det firmaet.”(Barry Naughton, op cit.)

Dette er fortsatt tilfelle i dag, til vestlige liberales undring og forbitrelse som arrogant og naivt trodde at kapitalismens utvikling i Kina ville komme med et liberalt demokrati og en separasjon av stat og næringsvirksomhet. Det kinesiske borgerskapet dominerer enda ikke staten, som vi kan se med et fravær av såkalt ‘rettssikkerhet’ og garantier til privateiendommen. Kinesiske kapitalister som blir for uavhengige av staten risikerer fortsatt å bli arresterte for ‘korrupsjon’ og få eiendelene beslaglagt. Til denne dag kan ikke vestlige liberalere forstå hvordan Kina kan være kapitalistisik og at allikevel så beholder det kinesiske kommunistpartiet en dyp kontroll over businessen.

Svaret på denne gåten kan finnes ved å forstå hva protestene i 1989 avslørte – at det kinesiske borgerskapet var og fortsatt er svakt og avhengige av staten, og ikke har noen interesse av at KKP mister makten i en revolusjon. En ny kinesisk revolusjon kan bare gjennomføres av arbeiderklassen. Denne arbeiderklassen er mye større enn den var i 1989. I tiårene siden da har det lært hvordan man vinner i streik og den forstår at dens eget blod og svette er grunnlaget for Kinas moderne makt som ‘verdens fabrikk’. I dag danner kinesiske studenter marxistiske foreninger, og er langt fra å avsky arbeidere, de risikerer liv for å hjelpe arbeidere til å organisere seg. Neste gang millioner marsjerer gjennom gatene i Beijing og danner barrikader, vil arbeiderne stå trygt plassert i forkanten, og ingen kraft vil kunne motstå dem.