Oversatt fra dansk, fra marxist.dk

Merk: Denne artikkelen ble skrevet 15. august under tittelen «Trumps besøk kan bli kostbart for den danske arbeiderklasse» før Trumps avlysning av statsbesøket, på grunnlag av at det tilsynelatende ikke var en dansk interesse i å selge Grønland. Artikkelen behandler i stor grad hvorfor det danske borgerskapet og statsapparatet på ingen måte er interessert i å avstå Grønland som et viktig geo-strategisk kort, men også det dype dilemmaet som det danske borgerskapet står i: Med en fot i begge leire, har de på ingen måte lyst til å velge mellom USA og EU. Men denne mellomstillingen blir stadig vanskeligere.

Tidligere var sosialdemokratene sterkt kritiske til Donald Trump. Men med Trumps besøk til lille Danmark later det til at de forstår at de må være ansvarlige politikere, statsmenn. Det er ikke tiden for å kritisere, men å pleie Danmarks forhold til sin viktigste allierte. Politiske kommentatorer gleder seg: Her har den nye statsministeren en unik mulighet til å menge seg med verdens mektigste mann. De unnlater imidlertid behendig å snakke om hva det vil si å holde liv i dette forholdet.

Før de politiske kommentatorene faller ut av stolen av hengivelse over statsbesøket, bør de spørre seg selv hvorfor Donald Trump kommer til Danmark? Ingen vet hva som skjer i Trumps hode, og de offisielle kunngjøringene for årsaken til besøket har vært svært knappe. Men en ting er sikkert: Han kommer neppe til å se på sykkelveier og vindmøller. Danmark er et ubetydelig land. Så en må regne med at når Trump bruker to dager her, er det spesielle grunner til det, mildt sagt, så har han nok å gjøre på verdens scene. Statsministeren har varslet at Trump og Mette Frederiksen sammen med Grønlands Landsstyreformann, Kim Kielsen og Færøyenes lagmann, Aksel V. Johannesen, vil snakke om Arktis, sikkerhet og handel. Innenfor dette emnet, har Danmark minst to aspekter som Trump er interessert i:

1) Politisk: Danmark har siden andre verdenskrig, og spesielt siden sammenbruddet av Sovjetunionen hatt en forsvarsstrategi, som i utgangspunktet kan bli redusert til en «forsikringsordning» gitt av USA. Denne ordningen «forsikringspremien» består av et løfte som en del av NATO å bruke 2% av BNP til det danske Forsvaret (Danmark bruker nå 1,35% med planer om å nå 1,5% i 2023). Men enda viktigere er det at danske soldater blir sendt for å kjempe og å dø i USAs utallige kriger rundt om i verden.

2) Geografisk: Danmark har en koloni i Arktis som heter Grønland, som blir stadig viktigere i et amerikansk geostrategisk perspektiv, idet stormakts konkurransen mellom USA, Russland og Kina stadig skjerpes ettersom Arktis åpnes i takt med den globale oppvarmingen.

Så selv om vi umulig kan vite hva Trump ville kreve og om han vil kreve noe offisielt, er det en rekke spørsmål som kan vise seg å være ubehagelige for den nye S-regjeringen i forholdet mellom Danmark og USA, som lenge har ligget og ventet innenfor disse to overordnede emnene.

Arktis

La oss starte med det siste punktet. Alene, har USA kun Alaska som inngangsport til Arktis. Så i dag er det danskstyrte Grønland et viktig brohode i supermaktens konkurranse om Arktis. Den amerikanske Thule Air Base og dets nylige oppdaterte radarsystem er videre essensielle komponenter i det amerikanske rakettforsvarets siste forsvarslinje. Den Arktiske supermakts konkurransen gjør det sannsynlig at USA i neste periode vil prøve å øke tilstedeværelsen sin på Grønland. USAs State Departement har kunngjort at de for første gang vil åpne en diplomatisk representasjon på Grønland. I september i fjor åpnet de også opp muligheten for å investere i vedlikehold og utvidelse av den gamle Kangerlussuaq flyplassen, som er den eneste flyplassen på Grønland med tilstrekkelig gode værforhold og med en rullebane lang nok for de amerikanske militærflyene, og som derfor ikke kan erstattes av de planlagte to nye – men mindre – lufthavnene.

Grønland og Danmarks arktiske tilstedeværelse er derfor et nøkkelkort for det danske borgerskapet i sine relasjoner med USA, som også utelukker den danske regjeringens aksept av en reell uavhengighet for Grønland.

Den danske staten har også i lang tid trappet opp den militære tilstedeværelsen i Arktis. Således ble Arctic Command opprettet i oktober 2012 under Helle Thornings sosialdemokratisk ledede regjering. I år var Peter Willemoes den første fregatten som ble utplassert under Arctic Command i Arktis. Den erstattes i disse dager av det fleksible støtteskipet Absalon. Dette er første gang at Sjøforsvarets største og kraftigste fartøy er utplassert i Arktis, et farvann som tidligere var forbeholdt inspeksjonsskip. Det er planlagt at slike operasjoner skal gjentas i sommerperiodene i årene som kommer.

Men denne beskjedne militære opptrappingen fra Danmarks side er neppe tilfredsstillende for amerikansk imperialisme, som kan se hvordan Russland utvider sine baser og militære tilstedeværelse i Arktis ganske betydelig. USAs utenriksminister Mike Pompeo, som måtte avlyse besøket i Danmark, som skal ha funnet sted i mai i år, skapte i fjorårets møte det i Arktiske råd som ble holdt i Finland, også en ny ramme for USA arktiske politikk, da han kalte området «en arena for stormaktskonkurranse.» Noen måneder tidligere hadde den amerikanske ambassadøren i København, Carla Sands, levert en dossiernotis til den daværende regjeringen: Kjøp tankskip og ISR (etterretnings-, overvåknings- og rekognosering) evner til overvåke hele det danske territoriet i Arktis også. Totalt sett indikerer dette at amerikanerne har til hensikt å legge press på den danske regjeringen. Amerikas krav om mer militær maskinvare er ikke noe nytt. Men noen ting vil skje i neste periode, som bare kan forsterke USAs krav til den nye danske regjeringen, og alt dette kan ha bidratt til Trumps beslutning om å ta veien om Danmark.

Kampen om Nordpolen

Det danske statsapparatet er veldig fornøyd med Danmarks posisjon som arktisk supermakt. Så glade, at de vil ha mer. Derfor sendte Danmark i 2014 en forespørsel til FN-kommisjonen om de kontinentale sokkelgrensene om utvidelse av Danmarks territorium i Arktis, basert på studier av kontinentalsokkelen. Og Danmark gjorde ikke bare krav på Nordpolen, men krevde et gigantisk område på 895.000 kvadratkilometer, tilsvarende 20 ganger Danmarks område. Et krav som for øvrig ble ganske skandaløst støttet av Enhetslisten. En imøtekommelse av kravet vil gjøre den danske staten til en enda mer sentral aktør i Arktis, ikke minst fordi det vil bety at Danmarks territorium vil ligge direkte inntil Russlands.

En slik geopolitisk stilling er noe som utenriksdepartementets embetsmenn vil elske, som man kunne høre fra den daværende utenriksministeren, Martin Lidegaard (R), i 2014: “Når disse grensene er satt, er de satt for alltid. Det er en gang i historien at vi får muligheten til å påvirke denne grenseavgrensningen,” sa han entusiastisk til Politiken. Danmark er imidlertid ikke de eneste som vil ha en bit av Arktis. USA og Canada har også fremmet lignende – om enn mer moderate krav. Russland fremmet kravene sine allerede i 2001. Det er forventet at alle land vil få FNs godkjenning til kravene. Og siden FN ikke setter grenser og kravene overlapper hverandre, vil det derfor være opp til forhandlingene mellom landene å bestemme grensene. Det vil sannsynligvis ikke være den enkleste forhandlingen i verden.

Men hva har dette å gjøre med Trumps besøk? Det har å gjøre med at Russland startet sine undersøkelser mange år før de andre. Det betyr at Russland forventes å få et positivt svar på kravet i løpet av neste år. Spørsmålet er da hvordan Russland vil opptre, når de med rette kan si neste år at de har FNs støtte i sine territorialkrav? De vil sannsynligvis gjøre det de kan for å ha en så sterk hånd som mulig når forhandlingene starter en gang i fremtiden. Som en indikasjon på denne tilnærmingen plantet russiske atomubåter allerede i 2007 det russiske flagget på havbunnen på den 90. nordlige breddegrad, noe Danmark nå også krever. Det kan derfor forventes at USA, som ikke har overlappende krav med Danmark, vil kreve danske våpen i Arktis og et økt antall operasjoner i området for å prøve å holde Russland i sjakk de neste årene og å svekke dets forhandlingsposisjon.

Hvis den danske staten etter hvert får Nordpolen, vil ikke forsvaret kunne klare seg med Sirius-patruljen og det nåværende antallet inspeksjonsskip. Da vil den danske marinen og flyvåpenet kreve sitt betydelige territorium i et farvann der amerikanske og russiske atomubåter har ligget takfatt i generasjoner rett opp og ned de russiske militærbasene. Med andre ord, de latterlige supermaktambisjonene til det danske borgerskapet vil sette Danmark i direkte grensekonfrontasjon med en av verdens største atommakter. Det vil dra Danmark lengre inn i stormaktenes våpenkappløp og koste den danske arbeiderklassen mange milliarder av kroner i økte forsvarsutgifter.

Sjeldne jordarter – en amerikansk akilleshæl

Men spørsmålet om sjeldne jordarter på Grønland presser også inn i neste periode. I handelskrigen mellom USA og Kina har sistnevnte – som svar på Trumps tariffer og trakassering – truet med å begrense landets eksport av nettopp disse mineralene. Denne trusselen er faktisk en av de viktigste styrkene til Kina i handelskonflikten. Den amerikanske høyteknologibransjen er avhengig av import av sjeldne jordarter til elektronikkproduksjonen. 80% av denne importen kommer fra Kina.

Derfor er Trump sannsynligvis ikke helt uinteressert i de enorme reservene av sjeldne jordarter, faktisk, noen av verdens største, som ligger i Kvanefjeld på Sør-Grønland, og som det kinesisk/australske selskapet Greenland Minerals i år søker for de siste tillatelsene for å kunne starte med utvinnelsen. Utvinning av sjeldne jordarter fra Kvanefjeld vil ifølge Greenland Minerals administrerende direktør representere et «seismisk skifte» i markedet for sjeldne jordarter fordi de blir utvunnet til relativt lave kostnader og fordi gruven er beregnet å vare i generasjoner. Men vil Trump la hans nære alliertes koloni overlevere en så viktig ressurs til kineserne? Det vil se dårlig ut for ham. Det har til og med gått rykter om at han vil kjøpe Grønland!

Det er selvfølgelig ikke fordi Trump er bekymret for hva utvinningen av uran, som er et betydelig biprodukt av slik gruvedrift, vil gjøre av miljøskade. Amerikansk og dansk imperialisme har alltid hatt en arrogant tilnærming til Grønland. Det grønlandske folket venter fremdeles på en ikke ubetydelig opprydning etter det amerikanske militæret. I 1959 bygget for eksempel USA en hemmelig base 50 meter under iskappen på Nordvest-Grønland – det såkalte Camp Century. Her bygde de en atomreaktor hvis radioaktive avfall og kjølevann fortsatt er i isen i dag. Det er fremdeles usikkert hvordan den økte smeltingen og det høyere volumet av smeltevann vil påvirke det radioaktive avfallet som det amerikanske militæret var så vennlige i å overlate til grønlenderne, da de forlot basen i 1967.

Løftet om 2%

Så langt har vi sett noen av de arktiske spørsmålene som presser seg på i forholdet mellom USA og Danmark. Så la oss se på det første punktet: det politiske aspektet. I 2014 skrev den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Helle Thorning, i likhet med de andre NATO-landene, under på å øke det danske forsvarsbudsjettet til 2% av BNP. I motsetning til Obama, sørger Trump nå for at landene også lever opp til sine løfter. For det danske forsvaret vil dette bety en betydelig økning i bevilgningene. I dagens penger vil det utgjøre omtrent 14 milliarder dollar i året – penger som skal tas ut av statens husholdningsbudsjett. Dette tilsvarer mer enn fire ganger mer enn hva sosialdemokratiet vil bruke på å innføre sin lovede differensierte pensjonsalder. Eller omtrent en femtedel av hva staten får i selskapsskatter.

De 2% har ikke Trump til hensikt å la Danmark løpe fra, og de er selvfølgelig også relatert til det arktiske spørsmålet. Så sent som den danske feiringen av den amerikanske uavhengighetsdagen 4. juli i år, gjentok Carla Sands til og med Trumps krav om 2% i sin partitale. Så, mon tro om ikke Trump vil kreve at Mette Frederiksen skal levere? Hvis det skjer, har Mette Frederiksen bare ett alternativ hvis det danske borgerskapet vil fortsette sin tidligere forsvarspolitikk: Når forsikringspremien øker, må de hoste opp pengene. Og det kan i det minste være flaut for en sosialdemokratisk regjering å måtte forklare de danske arbeiderne hvorfor bare 3 milliarder kan tildeles til en elendig pensjonsreform, mens regjeringen kan gi Trump 14 milliarder dollar å styrke den amerikanske geopolitiske posisjonen overfor de andre stormaktene.

Flere krigseventyr

Et annet aspekt, som Trump muligens kan ta opp, adresserer USAs ønske om å involvere flere nasjoner i intervensjoner i Midtøsten. Allerede på forsommeren kom det fram at USA kan be den danske regjeringen om å sende spesialstyrker til de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria for å erstatte noen av de amerikanske spesialstyrkene som Trump vil trekke ut. Hvis den danske regjeringen ender opp med å møte en slik henvendelse (som en del av forsikringspremien, selvfølgelig), vil det sette de danske soldatene i en ekstremt vanskelig situasjon. De kurdiske områdene er en torn i øynene til Tyrkias president, Erdogan, som bare venter på å flytte inn med sine tanks og bombefly og knuse dem. Til nå har tilstedeværelsen av amerikanske styrker gjort dette komplisert. Men hvordan vil han se på saken når USA trekker seg ut og andre lands styrker kommer inn, kan man bare gjette. De vil være som en lus mellom to negler.

Trump vil kanskje også be om dansk deltakelse i havoperasjonen i Hormuzsundet. Det er en operasjon, som naive liberalister (som venstres utenriksordfører, Michael Aastrup Jensen) hardnakket påstår å finne sted bare for å gi sikkerhet til skipstrafikken i sundet og ikke som en del av USAs konfrontasjon med Iran. Dersom en tror dette, må en også tro på påskeharen og invasjonen av Irak fordi Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Men selvfølgelig er det også Anders Foghs Venstre vi snakker om.

Opprinnelig prøvde Storbritannia å lede en europeisk operasjon i Hormuz for å late som om man holdt seg utenfor USA-Iran-konflikten. Men det falt raskt i bakken. Tyskland, selv et mål for Trumps aggressive handelspolitikk, nektet umiddelbart å delta. Storbritannia har ikke kapasitet til å drive en så stor flåteoperasjon selv, og dette faktum, så vel som Boris Johnsons ønske om å innynde seg med Trump med tanke på forhandlingene om en frihandelsavtale etter Brexit, har betydd at Storbritannia må akseptere å bli med som juniorpartner i den Amerikansk-ledete operasjonen. For Storbritannia har konsekvensene av denne marineoperasjonen vært at et britisk tankskip har blitt bordet av Iran og flere andre har blitt forsøkt bordet. Operasjonen setter med andre ord sivile sjømenn, som bare passer sitt arbeide, i direkte fare.

Som om den nåværende marineoperasjonen ikke var tilstrekkelig til å provosere Iran, gir Israel nå beskjed om at de også er interesserte i å delta i den amerikanske operasjonen. Et slikt grep vil bare øke spenningen ytterligere og gjøre det uunngåelig med mer væpnede konfrontasjoner i Hormuz. Israel og Iran er dødsfiender. Irans forsvarsminister advarte 1. august om at israelsk deltakelse i den amerikanske marineoperasjonen vil få «katastrofale konsekvenser». Han la senere til at den «militære koalisjonen som USA søker å etablere under påskudd av å sikre havtransporten, bare vil øke usikkerheten i regionen».

I skrivende stund har de eneste offisielle erklæringene fra den sosialdemokratiske regjeringen i forhold til dansk deltakelse i havoperasjonen vært positive. Hvis de ender med å sende danske flåtefartøy, vil de plassere seg på samme side som de to landene som for tiden utgjør de største truslene for EU. Og de vil delta i en konfrontasjon med et Iran som EU prøver å bevare en atomavtale med. Det er sannsynligvis, ikke noe som vil gjøre den danske regjeringen populær i Brussel.

Buksene revner

Vi kan selvfølgelig bare gjette på om Trump vil stille alle, eller noen av disse kravene når han besøker Danmark. Men dette er reelle problemer som trenger seg på i forholdet mellom USA og Danmark. Det er ikke små ting. Og det setter en tykk strek under dilemmaet som den danske regjerende klassen står overfor, og dermed den nye S-regjeringen står i. I hele etterkrigstidsperioden kunne dansk kapitalisme handle og integrere seg i Europa (les: Tyskland), alt imens en tett sikkerhetspolitisk allianse med supermakten USA på en passende avstand på den andre siden av Atlanterhavet, sikret den regjerende klassen en viss uavhengighet fra den sørlige storebroren.

Men i disse årene er det som om avstanden over Atlanterhavet vokser. Nord-Amerika og Europa beveger seg bort fra hverandre. Trump har videre erklært en handelskrig mot EU, som kan eskalere til november, der begge sider truer med forelegg på varer verdt hundrevis av milliarder dollar. I midten står det danske borgerskapet og strever med ett ben på hvert kontinent. Trumps besøk kan godt avsløre at buksene til det danske borgerskapet revner. Før eller senere blir det nødt til å velge side. Inntil da vil Mette Frederiksen være den som skal forklare danske velgere hvorfor Trump bør bestemme at vi skal ta penger fra velferd for å kjøpe militære jernvarer til USAs stormaktskonkurranse. Og det grønlandske folket? De vil som vanlig bli en brikke i det dansk-amerikanske spillet.