For ikke lenge siden flyttet Boris Johnson inn i Downing Street 10 som ny statsminister i Storbritannia. Regjeringen hans vil være preget av dype kriser og intens klassekamp.

Johnson kan takke de reaksjonære rekkene i Tory-partiet for sin nye posisjon. Av 160.000 medlemmer stemte to tredjedeler for at Boris skulle etterfølge den uheldige Theresa May som leder av det konservative partiet – og dermed også som statsminister. Spørreundersøkelser utført nylig viser at denne “hang-em, flog-em”- brigaden bare har én ting i tankene: Brexit – et mål de vil gjøre hva som helst for å oppnå.

Det er til denne hyklerske basen i partiet Johnson nå appellerer til, med et løfte om å lede Storbritannia ut av den Europeiske Union den 31.oktober. Dette har sendt “Big Business” inn i en hysterisk panikk, med utsikten av en «no-deal Brexit» truende. 

Derav kommer de endeløse forsøkene til “etablissementet” på å temme Boris og fremme de mer “fornuftige” skikkelsene i det konservative partiet. Men de “fornuftige” menneskene har ikke lenger kontrollen. Narrene har overtatt hoffet, noe som snart vil bli tydelig når Johnson utnevner sitt kabinett av vanvittige Brexiteers. 

Ikke bare en klovn

Boris Johnson, er ikke bare en simpel klovn. Hans reaksjonære, rasistiske agenda er tydelig både fra hans politiske karriere, og fra selskapet han holder seg til. Se, for eksempel, på de gratulerende meldingene fra ingen andre enn Donald Trump, i sammenheng med kunngjøringen av Boris sin Tory-seier. 

Johnson og Trump er fugler av samme fjær når det kommer til krigshissing, skattekutt for de superrike, og angrep på arbeidere og migranter. Selv om løfter om å “samle landet” er blitt gitt, er det ingen tvil om at Boris sitt program vil være et av polarisering, med den nye statsministeren, sjefene og bankfolk, samt trangsynte og fremmedfiendtlige på en side; og arbeiderklassen, ungdommen og de fattige og undertrykte på den andre. 

Boris sin seier er av stor bekymring for borgerklassen. Den innebærer for dem en mangel på kontroll over det konservative partiet – som historisk sett har vært forsvarerne av kapitalistenes interesser. Men nå er deres politiske hovedrepresentant en mann som svarte på bekymringene “big-business” hadde om Brexit ved å si: “f*ck business”. 

Statsminister Corbyn

Det som virkelig skaper frykt i hjertene til kapitalistene er ikke synet av Statsminister Johnson, men heller muligheten for å oppleve Statsminister Corbyn i en ikke-så-fjern framtid. 

Dermed har vi på en side deres ønske om å unngå nyvalg; og, på den andre, den endeløse svertekampanjen om antisemittisme, som blir ført av Blairistene – representantene til “big business” innen det parlamentariske Labour.

Dessverre for borgerklassen, er det ikke dem som tar avgjørelsene lenger. I møtet med lammelsen i parlamentet, kan Boris lett finne seg tvunget til å utrope nyvalg i forsøk på å bryte stillstanden. 

I mellomtiden, er den nye Tory-lederen så hatet av sine EU-lojale kollegaer, at disse forbli-renegadene til og med vurderer å dra ut kontakten på denne regjeringen og støtte et mistillitsforslag. Da vil helvete bryte løs. 

Høyresiden i Labour, kan i mellomtiden bakvaske og sabotere Corbyn alt de vil. Men deres egen posisjon innenfor partiet er ekstremt skjør; mange av disse karrierejegerne møter trusselen av å ikke bli valgt igjen gjennom en “trigger ballot”-prosess som finner sted over de neste par ukene. 

Grasrotmedlemmene i Labour er nødt til bruke denne muligheten til å sparke ut blairittene. Hvis vi ikke kvitter oss med den trojanske hesten nå, da – ved et signal fra “etablissementet” – vil de føre et desperat angrep for å hindre Labour sin sjanse i det neste valget, eller verre, å bringe ned en Corbyn-regjering når den først kommer til makten. 

Tories out! Corbyn in!

Tilbake til Boris: vi kan ikke tillate Storbritannias nye Tory-statsminister å få ett minutts hvile. Vi har sett tusener ta til gatene i London for å rope Johnsons egne ord tilbake til ham: F*ck Boris. 

For ikke mange uker siden samlet tusenvis flere seg utenfor parlamentet i et rally organisert av Labour for å kreve nyvalg. Dette er det riktige kravet. Men det avgjørende spørsmålet er: hvordan? Hvordan frembringer vi et nyvalg?

Som skissert ovenfor, vil ikke et parlamentsvalg bli vennlig bevilget oss av Boris og Toriene. For det første, som mange av sine med-konservative representanter i parlamentet, er Johnson livredd for å miste sitt eget sete i the House of Commons. 

Representantene for Uxbridge og South Ruislip har en prekær majoritet på 5000 i sin valgkrets – en som lokale Labour-aktivister har satt blikket sitt på, som vi så ved den entusiastiske “Unseat Boris”-kampanjedagen for noen uker siden. Det er helt mulig, derfor, at Johnson kunne komme til å bli den første sittende statsministeren til å bli helt kastet ut av parlamentet.

Energien og mobiliseringen sett i Uxbridge må nå bli kopiert over hele landet. Labour må ikke bare be om nyvalg, men tvinge fram et ved å organisere en massekampanje av rallyer, demonstrasjoner og banke på dører i landsbyer og byer over hele Storbritannia. 

Fagforeningene burde legge vekten sin bak en slik kampanje, og dermed organisere bølger av koordinerte streikeaksjoner mellom deres medlemmer – mange av dem allerede engasjert i en kamp mot Tory-regjeringen over lønn, pensjoner og offentlige tjenester. 

På denne basisen, med massemobilisering og handling av arbeiderbevegelsen, vil ikke Boris sin ustabile og sårbare regjering holde ut i to uker engang. Muligheten til å fjerne Boris Johnson er likevel ikke nok til å skape en massebevegelsen ene og alene. For å galvanisere arbeidere og ungdom en masse, er Labour nødt til å tilby klare, positive alternativer til Tory sine angrep og kutt i velferden. Dette betyr å mobilisere aktivister og velgere rundt et modig sosialistisk program og løftet om en sosialistisk Labour-regjering.