Full Støtte til foodora-streikerne!

Den 20. august gikk Foodora-arbeidere ut i streik etter 2 mislykkede meglinger, den ene 20. juni og den andre 19. august. Foodora-arbeiderne streiker for tariffavtale, lønnsøkninger på timearbeid, samt høyere lønn for helger og vintre, for at Foodora skal dekke slitasje på utstyr (Foodora-arbeiderne forventes å betale for skadene på sykler, telefoner og annet utstyr, ettersom de teknisk sett ”eier” dem og dermed er forpliktet til å ta vare på disse tingene fra egne lommer), og for fast ansettelse.

Foodora avviste kravene fra fagforeningen på nettstedet deres, for å være ”for dyre”. Faktisk løy selskapet direkte om de streikendes krav, og hevdet at de ønsker en lønnsøkning fra 174 kroner til 319 kroner. I virkeligheten krever de streikende og fagforeningene en justering av lønnen i samsvar med konsumprisindeksen, noe som betyr en lønnsøkning på rundt 8 kroner, ikke på langt nær så dramatisk som Foodora hevder.

Foodora hevder at disse kravene vil koste dem 100 millioner kroner, noe som ifølge Carl Tengberg medfører at det vil bli “umulig å drifte i Norge” (!). Foodora har gått på noen ganske betydelige tap i Norge, og er avhengig av statlige lån for å sikre virksomheten. De hevder derfor at det å tilfredsstille arbeidernes behov vil være den endelige spikeren i kisten og i det vesentlige truer med å legge ned butikken og gå hvis arbeiderne prøver å kjempe for bedre og tryggere forhold.

Men selv om Carl Tengberg kanskje kan rense tårene med millioner av kroner, har ikke arbeiderne hans hauger av penger å trøste seg med. De blir møtt med usikre timer og en inntekt som knapt får endene til å møtes og blir stadig møtt med fysiske skader, sykdom, ødelagt utstyr som gjør arbeidet umulig, psykiske problemer for usosial og usikker arbeidstid, etc.

Foodora er en del av den nye “gig-økonomien”, et nyere fenomen som er stolt av “fleksibilitet” og “uavhengighet” for arbeidstakere, der du blir “din egen sjef”! Det eneste som gjør disse søt-klingende ordene bitre, er virkeligheten bak dem.

«gig-økonomien» er en måte for kapitalistene å øke merverdien på, ved å skvise arbeiderne, i tillegg til lave lønninger og midlertidige kontrakter tvinges de ansatte ofte til å opprette enkeltpersonforetak. Det innebærer at arbeidsgiveren (les: kapitalisten) slipper utgifter som arbeidsgiveravgift, sykepenger, feriepenger og det er heller ingen vern mot avskjedigelser. Dette verktøyet til å øke profitten fører til stor usikkerhet og konkurranse blant arbeiderne, og at kapitalisten kan få velge i et stort basseng av mennesker som ser seg nødt til å akseptere usikre arbeid.

gig-økonomien er bygget på usikre arbeidsforhold, med stadig flere lavtlønte og deltidsansatte. Det avhenger av uorganisert arbeidskraft, dårlige arbeidsforhold og av å tvinge flere og flere til å akseptere dårligere og dårligere arbeidsforhold for at slike som foodora-sjefene får økt profitten på bekostning av arbeidernes lønn og sosiale goder.

Foodoras «fleksibilitet» og «frihet» er i virkeligheten «friheten» til å gi arbeiderne dårlige og utrygge arbeidsforhold. Dette er friheten som tilbys av det kapitalistiske systemet: Friheten til å selge seg selv til hvem som helst.

Vi i Sosialistisk Revolusjon gir vår fulle støtte til Foodora-streikerne og deres krav, og vil kjempe for deres seier der vi kan. Flertallet av venstresiden og fagforeningene har også støttet dette kravet, og noen deler, som Rødt og Rød Ungdom, etterlyser en aktiv boikott av Foodora. Dette er et riktig krav, ettersom bruk av tjenesten mens arbeiderne streiker er streikebryteri. Fagbevegelsen må støtte Foodora arbeiderne med full styrke! 

Ved siden av disse kravene vil vi imidlertid hevde at de streikende og fagforeningene heller enn å kreve erstatning, bør kreve en lønn å leve av, samt nasjonalisering av Foodora. Når Tengberg sier at kravene vil gjøre det umulig å jobbe i Norge, sier han virkelig at hvis dere vinner, vil vi dra. Fagforeningene og venstresiden bør kreve nasjonalisering av Foodora ved ethvert forsøk på å sabotere streikernes demokratiske rett til kollektive forhandlinger, uten kompensasjon. Vi trenger virkelig ikke Tengberg; Han trenger oss. Nasjonalisering ville være en garanti for å forhindre denne sabotasjen fra sjefene og for at arbeiderne får sikret alle kravene sine.

Vi ber derfor de streikende, venstresiden og fagforeningene om å vedta følgende krav:

Nei til null-timers kontrakter! For heltidsarbeid, sikkert arbeid med fast timeplan!

For en lønn å leve av, med sykefravær og sosiale ytelser!

For full kompensasjon for slitasje fra selskapet!

Til syvende og sist er kampen mot gig-økonomien og alle andre former for prekære arbeidsforhold kampen mot kapitalisme og innstramninger. Det er ingen kapitalisme uten innstramninger i en kriseepoke, og Foodora-streiken er et eksempel på den typen arbeidskamp vi i fremtiden vil trenge for å forsvare oss mot sjefene. Kampen mot prekære arbeidsforhold må knyttes opp mot den generelle oppgaven med å bekjempe kapitalismen, og erstatte den med et sosialistisk samfunn, den eneste måten å bevare arbeiderklassens goder og forhindre videre angrep fra kapitalistklassen, og avslutte anarkiet i det kapitalistiske systemet en gang for alle.