IMF erklærte i starten av april at vi er gått inn i “den verste økonomiske nedgangen siden den store depresjonen”. I går [den 29. april, red.] ble deres perspektiver bekreftet, da tallene for USA ble offentliggjort, og viste et fall på 4,8 prosent. Dagens [den 30. april, red.] offentliggjorte tall for eurosonen viser et fall på 3,8 prosent i første kvartal. Den katastrofale håndteringen av coronapandemien har forsterket den økonomiske krisen, som allerede var under oppseiling.

Et historisk fall

Tallene som ble utgitt i dag [30.april, red.] var verre enn forventet. Fallet på 3,8 prosent i eurosonen, er langt verre enn det amerikanske fallet på 4,8 på årsbasis (de tilsvarende tallene for USA vil være omkring 1,5 prosent). Den franske økonomien har trukket seg sammen med 5,8 prosent og den spanske med 5,2 prosent i siste kvartal. Tallene for de europeiske økonomiene er verre enn noensinne registrert, og fallet er langt alvorligere enn i 2009. Annet kvartal ventes alle steder å bli enda verre.

Virusepidemien kunne ikke ha rammet på et verre tidspunkt. Verdensøkonomien kom seg aldri etter krisen i 2008-09, som forklart tidligere. Den svake forbedringen var i ferd må å ebbe ut, økonomien i Tyskland, Japan og Storbritannia hadde begynt å trekke seg sammen.

Denne kapitalistiske krisen er et uttrykk for dens senile forfall. Dette råtne systemet burde ha vært veltet for ett århundre siden, men kombinasjonen av verdenskrig og reformistenes og stalinistenes rolle ga det nytt liv. De første tegnene på en avslutning av etterkrigsoppsvinget kunne allerede sees i 70-årenes krise, men gjennom nedskjæringer og angrep på arbeiderklassen, kombinert med en ekspansjon av kreditt uten historisk presedens, har kapitalistklassen utsatt den skjebnesvangre dagen. Nå kommer det hele tilbake.

IMF’s økonomiske prognoser for verdensøkonomien, som ble publisert tidligere i april, viste seg å være dyster lesning. IMF forutså en sammentrekning i verdensøkonomien på 4,2 prosent dette året. Det er markant verre, enn den tidligere rekorden for økonomiske fall i etterkrigstiden, som ble satt i 2009, med et fall på 1,6 prosent. Størstedelen av alle lande vil oppleve en krise dette året, og de avanserte kapitalistiske land blir rammet hardest. Eurosonen står overfor en sammentrekning på 7 prosent. Japan – som på nåværende tidspunkt er gått relativt fri for epidemien – står overfor en sammentrekning på 5 prosent, og USA en sammentrekning på 6 prosent. Alle disse prognosene tar som utgangspunkt, at pandemien er ferdig denne sommeren, og at det ikke kommer en ny virusbølge dette eller neste år. Men denne optimismen er ikke delt av epidemiologene.

IMF har, veldig betenksomt, gitt oss en rekke alternative scenarier for, hva som vil skje, hvis deres hovedscenario ikke holder. Kommer det en ny bølge i annet halvår, vil fallet bli dypere, omkring 7 prosent. Allikevel er IMF forholdsvis optimistisk sammenlignet med andre.

En rekke private institusjoner forutsier barskere scenarier: IHS Markit hadde regnet med et fall på 3 prosent i USA’s BNP i første kvartal 2020 på årsbasis. Dette viste seg å være et for optimistisk estimat, ettersom tallene den 29. april viste en sammentrekning tilsvarende 4,8 prosent (på årsbasis). IHS Markit forutså også et voldsomt fall på 27 prosent i annet kvartal, hvor nedstengingens effekt rammer (igjen, på årsbasis). Dette betyr ikke et faktisk fall på 27 prosent dette enkelte kvartalet, men derimot at BNP vil falle med 27 prosent i løpet av ett år, hvis utviklingen i det pågående kvartalet fortsetter de tre følgende kvartaler, hvilket ikke vil bli tilfellet, da lockdown ikke vil vare for evig. Allikevel forventes fallet i USA’s BNP for hele 2020 å bli markant verre enn i 2009. Situasjonen er også alvorlig i andre deler av verden. Således forutser Morgan Stanley et fall på 11 prosent i eurosonens produksjon dette året, med Storbritannia like etterpå med 10 prosent. Selv Christine Lagarde truet eurosone-regjeringer med et fall i produksjonen på 15 prosent, hvis de ikke griper inn.

En annen kuriøs antagelse fra IMF er, at infeksjonen ikke vil spre seg bredt utenfor de avanserte kapitalistiske landene. Hvorfor de fattigere landene skulle være bedre i stand til å håndtere pandemien, er et godt spørsmål. I disse landene,som er utsultet for ressurser og plyndret av imperialismen, vil høy befolkningstetthet i byene, dårlige boliger og mangel på helseforsikring kunne danne grobunn for en humanitær katastrofe. Den eneste retningen inntil videre har vært mangelen på internasjonale reisende, som har redusert antallet av importerte tilfeller, men så snart den lokale spredningen starter, vil det bli umulig å stoppe den.

Som infeksjonen sprer seg hastig i India, Afrika og Latin-amerika, nærmer utsikten til en økonomisk katastrofe seg også: Hvor IMF regner med en vekst i India på 2 prosent i 2020, forutser både Fitch Ratings og Barclays Bank en stagnasjon på henholdsvis 0,8 og 0 prosent.

Men alle disse forutsigelsene er bare kvalifiserte gjettninger. Sannheten er, at ingen riktig vet noe. IMF antar også, at økonomien vil vende hurtig etter at restriksjonene rulles tilbake, men dette er også en stor antagelse.

Katastrofe underveis

Mange industrier er rystet av krisen:

• detaljhandelen strever allerede under presset fra onlinehandelen. Mange av de butikker som nå er stengt på grunn av den sosiale avstanden, vil aldri gjenåpne, eller hvis de gjør det, vil de oppdage, at mange av deres kunder ikke lengre er der.

• Det samme gjelder restauranter, som dersom de overlever nedstengningen, ikke vil se deres kunder vende tilbake.

• ‘Turistindustrien vil sannsynligvis komme seg, men i den overskuelige fremtid vil den ikke komme tett på hva den var før. Flyindustrien brukte mellom seks og åtte år på å komme seg etter 9/11-angrepene, og det var under et oppsving. Denne gangen vil det uten tvil bli verre. Både Airbus og Boeing etterspørr krisepakker.

• Videregående utdannelser vil bli rammet hardt. Dette er især tilfellet i de to største markeder for utdannelse: Storbritannia og USA.

• Oljeindustrien er i panikk. Etterspørselen etter olje har falt med 20 millioner fat om dagen, eller ca. 20 prosent, fordi folk blir hjemme. Selv den historiske avtalen mellom USA, Saudi-Arabia og Russland har ikke klart å heve prisen over dens laveste nivå på 18 år.

• Bilindustrien, som er sentral for produksjonssektoren, forutsees å se et fall i bilsalget på 21 prosent globalt, med et fall på 26 prosent i Europa. Hvis ikke det var for massiv statsstøtte, ville dette allerede ha resultert i masseoppsigelser og fabrikknedleggelser.

• Selv amerikanske sykehus spør, på bakgrunn av uskjønne beregninger, om krisepakker etter å ha måttet avlyse mer lønnsomme behandlinger for å behandle corona pasienter.

På tross av at regjeringer verden over betaler historiske summer for å støtte virksomhetene, øker arbeidsløsheten med en hittil usett fart. I USA har 26 millioner [30 mio. per 6. maj -red.] søkt om arbeidsledighetstrygd (hvilket ikke nødvendigvis betyr, at de er permittert permanent).

Økonomer, som har blitt spurt av Wall Street Journal, forventer at 14 millioner jobb går tapt i løpet av de neste par månedene, og at arbeidsløsheten øker til 13 prosent i juni: Den raskeste økningen noensinne. En av Trumps økonomiske rådgivere, Kevin Hasset, har gitt store overskrifter ved å forutse en arbeidsløshet på 16-17 prosent. Han sammenlignet denne utviklingen med krisen i 2008-2009, da USA mistet 8,7 millioner jobber: “Nå mister vi like mange jobber omtrent hver 10. dag”.

Ingen vet, naturligvis, når dette vil slutte, men prognosen for arbeidsløsheten i Europa har allerede økt til 20 prosent i USA og Nordeuropa, som klarte å unngå massearbeidsløshet i 2009. ILO advarte om, at 1,6 milliarder mennesker – halvparten av verdens arbeidskraft – står “i umiddelbar fare for å miste deres levebrød”. De estimerte også, at 1,6 milliarder i den uformelle sektoren allerede har mistet 60 prosent av deres inntekt i krisens første måned.

I 1930-årene falt det amerikanske bruttonasjonalproduktet med 25 prosent over 3 år, og arbeidsløsheten steg til 25 prosent. Der borgerskapet lyktes med å unngå en depresjon i 2008-9, er utsiktene denne gangen dystre og veldig konkrete:

“‘Kraftig redusert etterspørsel, forsyningsproblemer og ekstrem høy usikkerhet vil holde produksjonssektoren på en ekstrem svakt bane i den nære fremtid,’ sa Oren Klachkin, økonom ved Oxford Economics. ’Vi tror at økonomien gradvis vil begynne å vende tilbake til normalen i tredje kvartal, vi er klar over, at risikoen for en forlenget nedstengning vil kunne føre til en veldig langsom og ujevn gjenoppretting’.”

Økonomenes håp er, at økonomien hurtig vil vende tilbake til normalen, så snart de kunstige begrensningene er fjernet. Men jo lengre de forblir, jo mer skade vil de gjøre. Den kapitalistiske markedsøkonomien er klart ikke i stand til å håndtere foranstaltninger som disse. Den berømte usynlige hånden er veldig avhengig av kreditt og tillit, der den siste er en forutsetning for det første. Men i dette øyeblikket er det ingen tillit til fremtiden.

Forbrukere og virksomheter kikker mot fremtiden med engstelse, da ingen vet hva som lurer rundt neste hjørne. Ingen vet, hvordan verden vil se ut når nedstengning slutter (for ikke å nevne når den slutter), og derfor vil ingen innføre de investeringene som er nødvendig for å sette økonomien i gang igjen. Hvorfor investere i produksjonskapasitet, når produksjonskapasiteten allerede er for høy, og du ikke vet om forbrukerne vil ha dine produkter eller ha råd til dem.

Den ultimate lånegiver…

Dette er årsaken til, at staten nå spiller en hittil usett rolle. Staten er nå den ultimate lånegiveren, den ultimate forbrukeren, og gåsen, som legger gulleggene. Vi kommenterte rundt dette i en artikkel, som ble utgitt for en måned siden, men nå er utviklingen kommet enda lengre.

Statsgjelden var allerede høy, om enn ikke så høy, som under andreverdenskrig. Nå ser den ut til å overta den tidligere toppen fra verdenskrigen uten utsikt til å bli tilbakebetalt. Staten har lovet historiske summer i lån og subsidier i et forsøk på å holde virksomhetene åpne under nedstengningen.

Marked etter marked slår feil. Usikkerheten og mangelen på kreditt (på tross av modige forsøk) betyr, at virksomheter, som var rimelig sikre for tre måneder siden, nå står overfor bankerott. I finansverdenen, som alltid er glad i å finne på nye slagord, har disse blitt kjent som ”fallende engler”. Nå forventes det av regjeringer og sentralbanker å holde disse virksomhetene i live, inntil situasjonen stabiliseres.

I USA utvider den amerikanske sentralbank sin balanse massivt, mens den presser kreditt inn på markeder den ellers ikke har rørt siden den store depresjonen. Et program på 600 milliarder dollar er ved å bli utarbeidet, som skal tilby lån, gjennom banker, på opp til fire år til små og mellomstore bedrifter. Sentralbanken forsøker å skjerme seg selv fra tapene og ber de utstedende bankene om å ta 5 prosent av lånene, og den føderale regjeringen om å dekke de første 75 milliarder dollar i potensielle tap fra dette programmet.

Men lånene til de små og mellomstore bedriftene er intet i forhold til den totale mengden kreditt som blir pumpet inn i systemet. Ved slutten av siste år hadde den amerikanske sentralbanken aktiva på omkring 4.000 milliarder dollar. Men nå ser vi et utrolig hurtig oppkjøpsprogram av eiendeler (det er på den måten sentralbankene låner ut penger på). Den 22. april hadde programmet nådd 6.600 milliarder dollar, og det forventes å nå 8.000-11.000 milliarder dollar. Ved høydepunktet under 1930-årenes depresjon var den amerikanske sentralbankens balanse på like over 20 prosent av det amerikanske BNP. Den overgikk dette nivået i 2011. Nå forventer de at den når 40-50 prosent – og det på rekordtid.

ECB [Den europeiske sentralbank, red.] forventes, av de fleste, å ville begynne å støtte såkalte junk bonds utstedt av de tidligere omtalte ”fallende englene” for å unngå konkurser i stor skala i eurosonen. Den forventes også ytterligere å utvide sitt kvantitative lettelsesprogram på 2.800 milliarder euro. Selv om ECB ennå ikke formelt er gått med til dette, forventer markeder og kredittvurderingsbyråer sterkt at den vil forhindre både bedrifter og søreuropeiske land fra å gå konkurs. I virkeligheten gir de ikke ECB noe valg.

…og den ultimative forbruker

Den gjennomsnittlige statsgjelden verden over forventes å stige med 16 prosentpoeng av nasjonalinntekten, fra 69 til 85 prosent av BNI (bruttonasjonalinntekten) dette året. USA’s budsjettunderskudd forventes å nå 19 prosent (det høyeste siden 1945) etter den fjerde redningspakken, og vil kun stige ytterligere. Gjennomsnittet for de avanserte kapitalistiske landene er like over 10 prosent, og Brasil, Kina og India ligger på et lignende nivå. Altså garanterer staten ikke bare en meget stor del av gjeldsmarkedet, men en meget stor del av utgiftene i økonomien dekkes av underskudd i statsbudsjettet.

Samtidig med at de forsøker å bringe bedriftenes låneomkostninger ned, skubber regjeringene også subsidier i stor skala ut til bedriftene for å få dem til å holde på deres ansatte. Statene betaler lønningene til over 30 millioner arbeidere i Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania, selv om på et noe redusert nivå. Dette svarer til omkring en femtedel av disse landenes arbeidsstyrke.

Et av problemene med disse ordningene, som skal gi en kortsiktig støtte til bedrifter, som ellers godt ville kunne klare seg, er, at det stort sett er umulig å vite, om en virksomhet kan klare seg eller ikke om fem måneders tid, ettersom fortiden ikke er en særlig god veiledning for fremtiden. Risikoen er tydelig for at sentralbanker og regjeringer vil ende opp med å holde bedrifter på livsstøtte uten noen ende i syne.

Det er akkurat hva regjeringer og sentralbanker burde unngå å gjøre, men de har intet annet alternativ:

“Kapitalisme uten konkurser er som katolisisme uten helvete,’ sa Howard Marks, direktør ved investeringsfondet Oaktree Capital Management LP, i et brev til hans aksjonærer denne måneden. Han skrev videre, at ’Markeder fungerer best, når deltakerne har en sunn frykt for tap.’ Hr. Marks sa i et senere intervju, at han ikke ville implisere, at hr. Powells handlinger var feil: ’Det faktum at noen kan ha negative utilsiktede konsekvenser, betyr ikke, at det er en feil.’”

Uansett hva de må synes om tiltakene, synes veldig få faktisk at de er feil, og enda færre presenterer noe alternativ. Republikanere, som var mot redningspakkene i 2008, støtter nå disse tiltakene med unnskyldningen at omstendighetene er unik: “Dette bør anses som en unormal Black Swan-begivenhet, ikke noe som vil gjenta seg under normale omstendigheter,” mente senator Pat Toomey. Steve Bannon, som på et tidspunkt var Trumps politiske rådgiver, er bare en av mange, som anerkjenner den nye situasjonen:

“’Robert Tafts era, den begrensede regjeringens konservatisme?’ sa Steve Bannon, president Trumps tidligere politiske guru, med referanse til Ohio-senatoren, som kjempet mot utvidelse av regjeringsprogrammer og føderale lån. ’Den er ikke relevant. Den er egentlig ikke relevant.’”

Selv den brasilianske ”Chicago Boy” finansministeren, Guedes, har blitt tvunget til å gi etter for presset fra den herskende klassen. Den herskende klassen er ikke interessert i tomme banaliteter, og diskuterer åpent, om han er mann nok til jobben eller, om han bør sparkes. Han har innført en hjelpepakke på 223 milliarder dollar, og forsvarer seg nå mot å ligne “en keynesiansk økonom”. Han forsøker åpenbart å trekke en “begrepsmessig sondring” mellom nødtiltakene og strukturell reform. Men Keynes var aldri en prinsipiell tilhenger av statlig innblanding, han så det bare som en nødvendighet under visse omstendigheter for å sikre kapitalismens virke og å unngå revolusjon.

Når rett skal være rett, er det sant, når Guedes og Toomey sier, at kriser av denne størrelse kun rammer veldig sjeldent, som en svart svane. Faktisk er det kun den andre i kapitalismens historie. Men dette forbeholdet er likegyldig, ettersom vi er i en sådan krise nå, og at det ikke finnes noen utvei på kort sikt. Det understreker bare at når de står overfor denne krises, er det eneste de er i stand til, å kaste mengder med offentlige penger etter problemene. Om de er disipler av Friedman eller Keynes spiller ingen rulle. De ender opp med å gjøre det samme i siste ende, fordi de ikke har noe valg.

Statens rolle

Statens økende rolle er i seg selv et symptom på produktivkreftenes opprør mot den private eiendoms begrensninger, som Engels, Lenin og Trotskij påpekte. Ted Grant forklarte dette i 1950 årene:

“Naturligvis var statens økende rolle ved laissez-faire politikens avslutning allerede blitt påpekt av Marx og Engels. Produktivkreftenes tendens til å vokse utover den private eiendomsrettens rammer tvinger staten til å gripe inn mer og mer i å ‘regulere’ økonomien.”

Og igjen, hvordan de siste par tiår monetaristiske tilgang nødvendigvis måtte reverseres: 

“’Enhver aksjon har en like stor og motsatt reaksjon’. Denne loven gjelder ikke kun i fysikken, men også i samfunnet. Privatiseringsraset vil nå sine grenser. Dette begynner allerede å skje i Storbritannia. På et visst stadium vil tendensen mot statifisering vende tilbake.”

Det er, hva som nå er skjedd, og det med et brak. Det løser på ingen måte krisen, men gir bare et plaster på såret ved å flytte gjelden over til det offentlige. I 1950 årene var der masse av illusjoner om at statlig intervensjon kunne løse kapitalismens problemer. Ted Grant påpekte at den ikke ville stanse en ny krise, og han viste seg å ha rett, da 1950-årenes oppsving måtte vike for 1970-årenes krise.

Viruset har rammet en økonomi som allerede kjempet hardt. Denne krisen har vært under oppbygning siden andre verdenskrigens avslutning. Kapitalistene klarte å utsette den ved en massiv forøkelse av gjeld, men den har nå nådd sine grenser. Overproduksjonskrisen er i full gang.

Visse større bedrifter vil komme styrket ut av krisen. De vil gjøre dette, ikke på grunnlag av å ha utviklet produktivkreftene ved å investere i ny teknologi og industri, men ved å være den siste bedriften i live, mens de andre mindre lønnsomme, går konkurs. Konsolideringen vil uungåelig innebære permiterringer. Dette vil undergrave markedene ytterligere, hvilket vil gjøre nye investeringer ulønnsomme. Staten vil intervenere for å redde bedrifter som er “too big to fail” [for store til å kunne gå under. -red.], men den kan ikke redde økonomien i sin helhet.

Statsmonopolkapitalisme, som Lenin kalte den, stopper ikke kapitalismens kriser, fordi den ikke fjerner markedets anarki. Profittmotivet er stadig økonomiens drivkraft, den får bare en hjelpende hånd av staten. Men uansett hvor mye kreditt, som blir gitt til de multinasjonale bedriftene og uansett hvor store subsidier som er gitt, vil det ikke komme investeringer hvis der ikke finnes et marked for dem, og like nå krymper det markedet inn, i takt med at arbeidere blir permitterte og blir tvunget ned i lønn.

Der er behov for en planøkonomi

Den kommende katastrofe er ikke en nødvendighet. Hvis vi ikke levde i dette barbariske samfunnet som setter profitt foran alt annet, ville vi være i stand til å håndtere krisen, før den utvikler seg til en katastrofe. Hvis det blir produsert for mange produkter, burde det bare gi arbeiderne mer fritid. Kun under kapitalismens forvridde logikk blir for mye produksjonskapasitet til en krise.

En nasjonalisert planøkonomi kunne under disse omstendighetene, lukke ned uten at økonomiens langsiktige utsikter led stor skade. Der ville naturligvis være visse forstyrrelser, men økonomien ville være i stand til å starte opp igjen på et lignende produksjonsnivå. Det ville kanskje være noen mangler på mindre viktig produkter i en periode, men det ville ikke være arbeidsløshet, sult, hjemløshet, og økonomien ville raskt komme seg.

Ressurser kunne hurtig flyttes fra en sektor av økonomien til en annen ved hjelp av arbeiderklassens oppfinnsomhet. En arbeiderklasse som ville være fullstendig involvert i styringen av økonomien. Det ville ikke være behov for å betale kapitalister uhyrlige summer for å få dem til å oppfylle samfunnets grunnleggende behov, enten det er mat eller beskyttelsesutstyr. Solidariteten mellom arbeidere kan ses overalt hvor viruset har rammet. Hvis arbeiderne bestemte seg i stedet for å være ekskludert fra alle viktige beslutninger, ville det spontane utbruddet av solidaritet på sosiale medier og klappingen i gatene blitt omdannet til konkret handling.

Kapitalismen forbereder elendighet for milliarder av arbeidere. Vår oppgave er å kaste dette råtne systemet i historiens søppelkasse, hvor det hører til. Menneskehetens fremtid avhenger av dette.