I motsetning til anarkistene erkjenner marxistene kampen for reformer, dvs. tiltak som forbedrer det arbeidende folks situasjon, men etterlater makten i den herskende klassens hender. Samtidig fører marxister imidlertid den mest beslutsumme kamp mot reformistene, som direkte eller indirekte innskrenker arbeiderklassens mål og aktiviteter i kampen for reformer. Reformismen er et borgerlig bedrageri mot arbeiderne som, uansett av individuelle forbedringer, alltid vil forbli lønnsslaver så lenge kapitalens herredømme består. 

Med den ene hånden gir den liberale borgerskapet reformer men tar dem alltid tilbake med den andre, gjør dem verdiløse, utnytter dem for å slavebinde arbeiderne, splitte dem i forskjellig grupper og forevige arbeiderklassens lønnsslaveri. Selv når reformismen er helt oppriktig, blir det forvandlet i praksis til et verktøy for de borgerlig til å forlede og svekke arbeiderklassen. Erfaringer fra alle landene viser at arbeiderne alltid blir lurt hvis de stoler på reformistene.

Om arbeiderne derimot har tilegnet seg Marx’ teori, dvs. de har innsett at lønnsslaveriet er uunngåelig så lenge kapitalen består, så lar de seg ikke lure av noen borgerlige reformer. I innsikten om at reformer verken kan være bestående eller betydende når kapitalismen fortsatt består, kjemper arbeiderne for forbedring og bruker forbedringene til å kjempe enda heftigere mot lønnsslaveriet. Reformistene forsøker å splitte og lure arbeiderne med almisser, avlede dem fra deres klassekamp. De arbeiderne som er bevisste over løgnene til reformismen, utnytter reformene for å utvikle og utvide sin klassekamp. 

Jo sterkere reformistenes innflytelse på arbeiderne er, jo mer maktesløse blir arbeiderne, jo mer avhengige blir de av borgerskapet, jo lettere blir det for borgerskapet å med ulike triks gjøre reformene verdiløse. Jo mer selvstendig arbeiderbevegelsen er, jo mer dyptgående og vidstrakte mål setter den seg, jo friere fra reformismens innskrenkethet den er,  jo bedre lykkes arbeiderne med å konsolidere og utnytte de individuelle forbedringene. 

Reformister finns i alle land, fordi overalt søker borgerskapet på en eller annen måte å forlede arbeiderne og gjøre dem til lykkelige slaver som gir opp tanken på å avskaffe slaveriet. Reformistene i Russland er likvidatorene [de som ville at partiet skulle begrense seg til legale kampmetoder, ~Red.], som tar avstand fra fortiden vår for å innmure arbeiderne i drømmer om et nytt, åpent, lovlig parti. Tvunget av Severnaja Pravda begynte likvidatorene i Petersburg nylig å forsvare seg mot anklagene om reformisme. Det er nødvendig å gjennomgå deres begrunnelse nøye for å tydeliggjøre denne ekstremt viktige saken.

Vi er ikke reformister, skrev likvidatorene i Petersburg, fordi vi har ikke sagt at reformer er alt, at bevegelsen er alt, det endelige målet ingenting; vi har sagt: Bevegelsen fram mot det endelige målet; vi har sagt: Gjennom kampen for reformer fram til en fullstendig gjennomføring av oppgavene våre.

La oss se etter om dette forsvaret stemmer med sannheten. 

Faktum nr. 1. Som en sammenfatning av alle likvidatorers uttalelser, skrev likvidator Sedov at to av «de tre hjørnesteinene», som marxistene stilte opp, nå ikke egnet seg for agitasjon. Han beholder krav om 8-timersdagen, som teoretisk kan gjennomføres som reform. Han tok bort eller utsatte nettopp det som går utover reformens rammer. Følgelig falt han for den klareste opportunismen i det at han drev akkurat den politikken som uttrykkes i formelen om at sluttmålet (til og med i relasjon til demokratisme) holdes så langt borte fra agitasjon som mulig. 

Faktum nr.2 Likvidatorenes beryktede Augustkonferanse (i fjor) skyver også så langt bort som mulig – til en spesiell anledning – vekk fra de ikke-reformistiske kravene i stedet for å bringe dem nærmere inn i selve fokuset på agitasjon.

Faktum nr 3. Gjennom å fornekte og forringe “det gamle” og ta avstand fra det innskrenker likvidatorene seg til reformisme. Dagens situasjon viser tydelig reformismens forbindelsen med avståelsen fra “det gamle”.

Faktum nr 4. Arbeidernes økonomiske bevegelse fremkaller vrede og angreper fra likvidatorenes side ( med prat om “galskap”, “blåse i luften” osv. osv.) så snart den knyttes til paroler utenfor reformismens ramme. 

Hva blir resultatet av den? I ord avviser likvidatorene reformisme som prinsipp, men i handling holder de seg til den over hela linjen. På den ene siden forsikrer de oss om at reformer for dem på ingen måte er alt, men på den andre siden går likvidatorene til angrep på eller viser en foraktelig holdning hver gang marxistene i praksis går utenfor reformismens ramme.   

Utviklingene i alle områder av arbeiderbevegelsen viser oss at marxistene slett ikke henger etter, men tvert imot klart går i spissen når det gjelder å praktisk utnytte reformene og kjempe for reformer. Ta valget til Dumaen [Russiske parliament) innenfor arbeiderkurien, representantenes taler innen og utenfor dumaen, organiseringen av  arbeidernes avis, utnyttingen av forsikringsreformen; ta for eksempel metallarbeiderforbundet, det største fagforbundet, osv. – Overalt finner du at de marxistiske arbeiderne ligger foran likvidatorene i det umiddelbare, nærliggende, “Hverdagslig” agitasjon-og organisasjonsarbeid, i kampen for reformer og dens utnyttelse.

Marxistene arbeider utrettelige uten å miste en eneste «mulighet» i å oppnå og utnytte reformer, men derved klager de ikke, men støtter og utvikler omsorgsfult hver steg utover reformismens ramme i propaganda, i agitasjonen, i de økonomiske masseaksjonene og så videre. Men likvidatorene, som har forlatt marxismen, bare  disorganiserer arbeiderbevegelsen gjennom sine angrep på den marxistiske helhetens eksistens, gjennom nedbrytningen av den marxistiske disiplinen og sin forkynnelse av reformisme og en liberal arbeiderpolitikk. 

I tillegg må man ikke glemme at reformisme i Russland tar sitt uttrykk i en spesiell form, nemlig at de grunnleggende forholdene i den politiske situasjonen i dagens Russland identifiseres med dem som råder i dagens Europa. Fra liberalerens synspunkt er slik identifikasjon legitim, for liberaleren tror og forkynner at “Takk Gud for at vi har en grunnlov”. Liberaleren uttrykker borgerskapets interesser, når han han forsvarer synet om at hvert steg utenfor reformismens ramme som demokratiet skulle ta etter den 17. oktober være galskap, en forbrytelse, en synd og så videre.

Men det er nettopp disse borgerlige synspunktene som i praksis blir brukt av våre likvidatorer, som stendig og systematisk “overfører” til Russland (på papiret) det “åpne partiet og “kampen for det legale partiet” og så videre. Likesom liberaleren forkynner det med andre ord at den europeiske forfatningen skal overføres til Russland, uten å gå den særegne veien som i Vesten førte til at grunnlover ble utarbeidet og konsolidert gjennom generasjoner, i noen tilfeller gjennom århundrer. Likvidatorene og liberalerne vil, som det ofte blir sagt, vaske pelsen uten at den blir våt.

I Europa betyr reformismen i praksis at man forlater marxismen og erstatter den med en borgerlig “sosialipolitikk”. Her i vårt land betyr likvitadorenes reformisme ikke bare alt dette, men også at man ødelegger den marxistiske organisasjonen og gir opp arbeiderklassens demokratiske oppgaver og bytter dem ut med en liberal arbeiderpolitikk.