Kamerat Amin kom til sitt hjem i Karachi tidlig på morgenen den 1.august. Han hadde da vært fengslet i 18 dager, etter å vært bortført den 14. juli av den paramilitære styrken, “Rangers”. At han ble løslatt var bare takket være vår internasjonale kampanje og solidaritet fra kamerater og sympatisører i IMT fra hele verden. Amins familie og alle kamerater i Pakistan er ekstremt takknemlige for alle kamerater og venner som deltok.

Under fengslingen ble Amin plassert på forskjellige steder og torturert brutalt av de som holdt ham fanget. Under torturen anklaget Rangers og personer fra andre pakistanske sikkerhetsstyrker ham for avskyelige forbrytelser han ikke har begått, og forsøkte å tvinge han til å erkjenne de. Men tross den ekstreme torturen og dødstruslene nektet han å erkjenne noen av disse forbrytelsene og sa hele tiden at han aldri har begått en eneste forbrytelse i hele sitt liv. Han sa:

“Jeg er en politisk arbeider knyttet til IMT og jeg har ingenting å gjøre med noen kriminell gjeng eller mennesker som utfører sådanne forbrytelser”.

Hvis han ikke hadde blitt løslatt, er det fullt mulig at han hadde blitt torturert brutalt i flere måneder eller år, eller helt enkelt blitt myrdet og dumpet på et gatehjørne i Karachi. Men kampanjen gjennomført av kamerater i IMT i Pakistan og over hele verden reddet ham. Kidnapperne hans ble tvunget til å løslate ham, og han har nå kommet hjem.

Torturen som han ble utsatt for inkluderte å bli hengt opp ned i flere timer, kombinert med alvorlig misshandel med stokker og andre våpen, og elektriske støt mot kropp og genitalier. Han fikk bind for øynene, og under hele denne perioden fikk han ikke lov til å sitte eller ligge, men måtte stå oppreist i løpet alle disse dagene.

Splitt og hersk og MQM

Kamerat Amin kommer fra en middelklassenfamilie fra muhajirfolket i Karachi. Muhajirfolket er muslimske flyktninger fra India som kom til Pakistan etter den britiske imperialismens blodige deling av India i 1947 og de har bodd der siden. Amin har vært involvert i politikk siden han var veldig ung. I det urduspråklige muhajirsamfunnet i Karachi var muligheter for politiske aktiviteter veldig begrensede og han ble tvunget til å melde seg inn i det reaksjonære høyrepartiet MQM for å få sine første politiske erfaringer.

Dette partiet ble dannet av den pakistanske staten under general Zias diktatur på 1980-tallet for å splitte arbeiderklassen i Karachi. Etter den revolusjonære bevegelsen i 1968-69 og de påfølgende hendelsene, bestemte Pakistans herskende klasse seg for å splitte opp arbeiderklassen i landet, og spesielt i Karachi (den største byen), langs nasjonale og språklige linjer.

Pakistan People’s Party forræderi svekket arbeiderbevegelsen og den herskende klassen i Pakistan fulgte i den britiske og amerikanske imperialismens fotspor i å drive gjennom sine planer. For det første prøvde de å isolere størsteparten  av befolkningen i Karachi, Muhajirene, fra andre nasjonaliteter. Opptøyer, drap og blodsutgytelse ble orkestrert for å så frø av hat i arbeiderklassen langs språklige og nasjonale linjer, og etter dette ble en studentorganisasjon kalt APMSO og senere MQM dannet. Sovjetunionens kollaps og arbeiderbevegelsens svakhet i landet ga MQM en sosial base. Disse reaksjonære høyrepolitikerne dominerte blant Mujahirene i Karachi og fikk følgelig en dominerende innflytelse i byen.

MQM kom også i konflikt med sine herrer og det var to store militæreoperasjoner mot MQM i Karachi 1992 og 1995, men dette lyktes ikke med å stoppe støtten til MQM blant Muhajirene. Tvert imot fikk den større støtte fra middelklassen og fascistiske tendenser utviklet seg i partiet. Med den økende støtten endret partilederen navnet til MQM fra Muhajir Quami (Nasjonale) Movement til Muttahida Quami (forente nasjonale) Movement. Det nye navnet la vekt på nasjonal enhet og førte til at de fikk støtte fra muhajirs i Sindh og senere prøvde de også å utvide til andre deler av landet.

Under general Musharraf’s diktatur, som selv var Muhajir, fikk partiet enormt med støtte fra staten og var en viktig del av regjeringen både på føderalt nivå og provinsnivå. Allerede før det, hadde partiet vært en viktig del av ulike styrer, men det fikk nå mye mer innflytelse over statlige saker. Dette styrket partiets ulovlige og kriminelle aktiviteter. Partiet var allerede involvert i utpressing, tyveri av land, hvitvasking av penger, kidnappinger for løsepenger og mye annet under deres gamle leder Altaf Hussain som har befunnet seg i eksil i London i nesten tre tiår nå. Jo mektigere partiet ble, jo dypere gikk korrupsjonen og det utviklet seg til en organisasjon som engasjerte seg i organisert terrorvirksomhet i byen.

Etter Musharraf-regimet i 2008 var MQM fremdeles en sterk organisasjon, men hatet mot partiet gitt den pågående orgien av kriminalitet, tyveri og plyndring fremmedgjorde store lag av Muhajirer. Pakistan People’s Party hadde en mulighet til å vinne over disse lagene, men partiledelsen var mer degenerert enn noensinne og arbeidet direkte sammen med de statlige myndighetene i å knuse arbeiderbevegelsen i landet, og utnytte splittelsen mellom Sindhminoriteten og Muhajirer og brukte andre reaksjonære metoder for å sikre egen makt.

Denne situasjonen kombinert med mangel på et reelt alternativ var til forhindrelse for enhver bevegelse bestående av muhajir mot MQM, som er leie av den kriminelle rollen som dette partiet har spilt i flere tiår. Partiet har også vist seg ute av stand til å løse problemene folk møter i hverdagen, inklusivt arbeidsløshet og fattigdom, og krisen i samfunnet nådde uovertruffne nivåer under denne regjeringen. Dette førte til interne svakheter og faksjonstrider i MQM, som reflekterte den dype krisen på den ene siden, og på den annen side innflytelsen fra ulike fraksjoner i staten som støttet ulike partiledere mot hverandre. Imran Khans PTI hadde også kunnet vinne støtte i Karachi, men mislyktes fullstendig til tross for statens støtte i å oppnå dette.

Alt dette har etterlatt et stort vakuum i Karachi, og de statlige myndighetene forsøker i dag å desperat redde den ene eller den andre fraksjonen i MQM og pålegge byen et nytt MQM styre igjen. Men situasjonen på bakken har endret seg fullstendig, og ingen alternativer som føres frem av myndighetene vinner noen støtte blant massene. Et sådant parti er PSP ledet av Karachi’s tidligere borgermester Mustafa Kamal: en tidligere leder av MQM som har mislyktes gang på gang de siste fem årene til tross for massiv støtte fra staten og oppmerksomhet fra mediene.

Under arrestasjonen ble Amin bedt om å jobbe for dette partiet da han ble løslatt. Ulike ukjente personer nærmet seg familien hans og ba dem gå til MQMs ledelse om de ville få Amin løslatt. Men Amin og hans familie nektet å følge disse direktivene eller bli med i noen av MQMs fraksjoner. Mens han ble torturert, sa Amin at hvis han fikk en sjanse til å leve igjen, ville han bare jobbe for IMT, da det er den eneste organisasjonen han mener går på den riktige veien.

IMT’s solidaritetskampanje seiret

Amin forlot MQM på grunn av dens degenerasjon og interne strider. Under denne tiden var den progressive Youth Alliance aktive rundt omkring i landet i spørsmålet om gratis utdanning og for å gjenopprette studentforeninger. Offentlige møter for PYA ble avholdt i forskjellige byer rundt i landet og med kampanjer på sosiale medier. PYA var også aktive blant de Pashtunske massene i motstandsbevegelsen for deres grunnleggende rett til å leve. Denne strålen av håp nådde også Amin og hans søster som ble med i IMT og PYA etter lange politiske og teoretiske diskusjoner. Begge har deltatt på organisasjonens møter de siste to årene.

Under sin tid i fengsel sa de til Amin at han skulle erkjenne at han fortsatt jobber for MQM London, hvilket han nektet gang på gang og sa at han bare jobber for IMT. Når hans kidnappere mislyktes med dette, forsøkte de å drive han fra IMT, de baktalte dens ledelse og sa at de snart ville gjøre opp regningen med dem. Amin ble også truet med at det skulle få alvorlige konsekvenser hvis han fortsatte å jobbe for IMT.  De advarte også om at de ville angripe ledende kvinnelige kamerater i IMT, inkludert Amins søster, som de truet med å utsette for alle mulige barbariske handlinger. Kidnapperne sa at de eier landet, og at ingen kan si noe mot dem. De sa også at de har drept mange bortførte i fortiden og kastet kroppene deres på gatene i Karachi mange ganger.

Men den fantastiske solidaritetskampanjen tvang til sist kidnapperne til å løslate ham. Dette er ikke bare en seier for IMT, men for hele venstresiden i Pakistan. Vi takker andre venstreorganisasjoner i Pakistan som deltok helhjertet i denne kampanjen og som tok del i protester og demonstrasjoner tross alle truslene rettet mot dem.

Kamerat Amin er nå mer bestemt enn noen gang. Han er helt overbevist over den sosialistiske revolusjonens sak i Pakistan, og er fast bestemt på at dette er den eneste veien videre for de undertrykte i dette landet. Marxister har sagt gang på gang at det er lett å drepe en person, men ingen kan drepe den idé hvis tid har kommet. Dette stemmer også i Pakistan, der kapitalismens krise kaster millioner i fattigdom og elendighet. For dem er den eneste veien ut, den revolusjonære omveltningen av dette forferdelige systemet basert på utnyttelse og brutal undertrykkelse.

Mens de rike lever i ekstrem luksus, blir de fattige tvunget til å leve under brutale forhold, og hver antydning til motstand møtes med tortur og undertrykkelse. Men som ofte sagt, natten er mørkest før daggry: Den pakistanske herskende klassens desperasjon og brutale metoder viser at den sosialistiske fremtidens soloppgang ikke er langt unna.

Kameratene i IMT, inklusive Amin og hans søster, sverger igjen på at de skal kjempe for denne edle saken og fortsette sin kamp mot den mørke reaksjonen til deres siste åndedrag. Dette er det eneste håpet for menneskeheten og vi kommer til å ofre hver dråpe blod for denne saken, hvilket er den eneste som er verdt å leve og dø for.

Lenge leve IMT! 

Lenge leve den sosialistiske revolusjonen! 

Arbeidere i alle land, foren dere!