Del 2

Arbeider- og bonderegjering

Denne formelen, «arbeider- og bonderegjering» dukket for første gang opp i bolsjevikenes agitasjon i 1917 og ble akseptert etter oktoberrevolusjonen. I siste instans representerte den ikke annet enn en populær betegnelse for det allerede etablerte proletariatets diktatur. Betydningen av denne betegnelsen ligger hovedsakelig i at den fremhevet ideen om en allianse mellom proletariatet og bøndene som sovjetmakten hviler på.

Da epigonene i Komintern forsøkte å gjenopplive formelen som var begravet av historien: «arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur», ga de formelen «arbeider- og bonderegjering» et helt annet, rent «demokratisk», dvs. borgerlig innhold idet de stilte den i motsats til proletariatets diktatur. Bolsjevik-leninistene avviste med bestemthet parolen om en «arbeider- og bonderegjering» i den borgerlig-demokratiske versjonen. De erklærte den gang, og de erklærer nå at når proletariatets parti nekter å gå ut over de borgerlig-demokratiske grenser er dets allianse med bøndene blitt rett og slett til en støtte for kapitalen, slik som det var tilfellet med mensjevikene og de sosialrevolusjonære i 1917, med Det kinesiske Kommunistparti 1925-27, og slik som nå er tilfellet med folkefronten i Spania, Frankrike og andre land.

Fra april til september 1917 krevde bolsjevikene at de sosialrevolusjonære og mensjevikene skulle bryte med det liberale borgerskap etog ta makten i egne hender. På denne betingelsen lovet Bolsjevikpartiet sin revolusjonære hjelp til mensjevikene og de sosialrevolusjonære – som småborgerlige representanter for arbeidere og bønder – mot borgerskapet; samtidig avviste de imidlertid både å gå inn i en regjering av mensjeviker og sosialrevolusjonære og å bære noe politisk ansvar for en slik regjering. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære virkelig hadde brutt med kadettene (de liberale) og med den utenlandske imperialismen kunne en «arbeider- og bonderegjering», skapt av dem kun ha fremskyndet og lettet opprettelsen av proletariatets diktatur. Men det var nettopp av den grunn at de småborgerlige demokratiske lederne med alle makt motsatte seg opprettelsen av sin egen regjering. Erfaringene fra Russland viste, og erfaringene fra Spania og Frankrike bekrefter enda en gang, at selv under veldig gunstige betingelser er de småborgerlige demokratiske partiene (sosialrevolusjonære, sosialdemokrater, stalinister, anarkister) ute av stand til å danne en regjering av arbeidere og bønder, det vil si en regjering som er uavhengig av borgerskapet.

Likevel hadde det kravet bolsjevikene rettet til mensjevikene og de sosialrevolusjonære – «Bryt med borgerskapet, ta makten i deres egne hender!» – en enorm lærerik betydning for massene. Mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres stadige motvilje mot å ta makten, som så dramatisk ble avslørt under juli-dagene, fordømte dem i massenes oppfattelse og forberedte bolsjevikenes seier.

Fjerde Internasjonales sentrale oppgave består i å befri proletariatet fra dens gamle ledelse, hvis konservatisme står i fullstendig motsetning til den smuldrende kapitalismens katastrofe-utbrudd, og som utgjør den vesentligste hindringen for historiske fremskritt. Den hovedanklage, som Fjerde Internasjonale fremsetter mot proletariatets tradisjonelle organisasjoner, er at de ikke ønsker å rive seg løs fra det politisk halvdøde borgerskapet. Under disse betingelser er kravet, som systematisk rettes til den gamle ledelsen – «Bryt med borgerskapet, ta makten!» – et overordentlig viktig våpen til å avsløre den forræderiske karakteren til partiene og organisasjonene innenfor Andre Internasjonale, Tredje Internasjonale og Amsterdam-Internasjonalen har. Parolen «arbeider- og bonderegjering» er således kun akseptabelt for oss med det innholdet den hadde i 1917 for bolsjevikene, dvs. som en anti-borgerlig og antikapitalistisk parole, men under ingen omstendigheter med det demokratiske innholdet som epigonene senere gav den. Idet de forvandlet den fra å være en bro til den sosialistiske revolusjon til å være den vesentligste hindringen på veien.

Av alle de partier og organisasjoner, som baserer seg på arbeidere og bøndene og taler i deres navn krever vi at de bryter politisk med borgerskapet og går inn i kampen for en arbeider- og bonderegjering. I denne kampen lover vi dem full støtte mot den kapitalistiske reaksjonen. Samtidig utvikler vi utrettelig agitasjonen omkring de overgangskraven som etter vår mening bør utgjøre arbeider- og bonderegjeringens program.

Er det mulig at de tradisjonelle arbeiderorganisasjonene vil kunne skape en slik regjering? Tidligere erfaring viser som har allerede vært fastslått at dette mildt sagt er høyst usannsynlig. Man kan imidlertid ikke på forhånd kategorisk avvise den teoretiske muligheten at de småborgerlige partiene, herunder stalinistene, under innflytelse av helt usedvanlige omstendigheter (krig, nederlag, finanskrise, revolusjonært press fra massene osv.) vil kunne gå lengre enn de selv ønsker i retning av et brudd med borgerskapet. En ting det imidlertid ikke kan være tvil om: selv om denne høyst usannsynlige varianten et eller annet sted, på et eller annet tidspunkt skulle bli en realitet og en arbeider- og bonderegjering i ovennevnte forstand virkelig opprettes, ville den bare representere en kort episode på veien til et virkelig proletariatets diktatur.

Det er imidlertid ingen grunn til å fortape seg med gjetting. Agitasjonen omkring parolen «arbeider- og bonderegjering» bevarer under alle omstendigheter en kolossal skolerende verdi. Og det er ikke tilfeldig. Denne generelle parolen er helt på linje med den politiske utviklingen i vår epoke (de gamle borgerlige partiers bankerott og oppløsning, demokratiets undergang, fascismens vekst, at arbeiderne vender seg mot en mer aktiv og pågående politikk). Ethvert av overgangskravene bør derfor føre til en og samme politiske konklusjon: arbeiderne må bryte med alle de borgerlige ordenens tradisjonelle partier for sammen med bøndene å opprette egen makt.

Det er umulig å forutse hva de konkrete stadier i massenes revolusjonære mobilisering vil bli. Fjerde Internasjonales seksjoner må på hvert nye stadium kritisk orientere seg og fremføre slike paroler som vil støtte arbeidernes streven etter en uavhengig politikk, skjerpe denne politikkens klassekarakter, bryte ned reformistiske og pasifistiske illusjoner, styrke avantgardens forbindelse med massene og forberede den revolusjonære erobringen av makten.

Sovjeter

Fabrikkomiteer utgjør som allerede nevnt en del av dobbeltmakten innenfor fabrikken. De kan derfor kun eksistere under forhold med voksende press fra massene. Dette gjelder likeledes for særlig massegrupperinger til kamp mot krig, for priskomiteer og alle andre nye sentre i bevegelsen. Selve deres tilstedeværelse vitner om at klassekampen har overskredet rammene for proletariatets tradisjonelle organisasjoner.

Disse nye organene og sentrene vil imidlertid hurtig føle en mangel på sammenheng og utilstrekkelighet. Ikke ett av overgangskravene kan oppfylles fullt ut samtidig med bevarelsen av det borgerlige regimet. Samtidig vil skjerpelsen av den sosiale krisen øke ikke bare massenes lidelser, men også deres utålmodighet, iherdighet og press. Stadig nye lag av undertrykte vil løfte hodene og komme frem med krav. Millioner av utslitte «små menn», som de reformistiske ledere aldri har skjenket en tanke vil begynne å hamre iherdig på arbeiderorganisasjonenes dører. De arbeidsløse vil slutte seg til bevegelsen. Landarbeiderne, de ruinerte og halv-ruinerte bøndene, de undertrykte i byene, kvinnelige arbeidere, husmødre, proletariserte lag blant intellektuelle – alle disse vil søke enhet og en ledelse.

Hvordan skal de forskjellige kravene og kampformene samordnes, selv om det kun er innenfor en enkelt bys grenser? Historien har allerede besvart dette spørsmålet: gjennom sovjeter. Disse vil forene representantene for alle de kjempende gruppene. Til dette mål har ingen hittil foreslått noen annen organisasjonsform; faktisk ville det neppe være mulig å tenkt  ut noe bedre. Sovjetene er ikke begrenset til et på forhånd fastlagt partiprogram. De åpner dørene for alle utbyttede. Gjennom disse dørene passerer representanter for alle lag som har vært trukket inn i kampens strøm. Organisasjonen som utvider seg sammen med bevegelsen, blir fornyet igjen og igjen i dens skjød. Alle politiske strømninger i proletariatet kan kjempe om ledelsen i sovjetene på grunnlag av det bredest mulige demokrati. Parolen om sovjeter utgjør derfor kronen på overgangsprogrammet.

Sovjeter kan kun oppstå på det tidspunktet der massebevegelsen går inn i en åpen revolusjonær fase. Fra det øyeblikket de kommer til verden blir sovjetene – idet de fungerer som en akse, omkring der millioner arbeidende forenes i kampen mot deres utbyttere – de lokale autoriteters og deretter sentralregjeringens konkurrent og motstander. Hvis fabrikkomiteen skaper en dobbeltmakt i fabrikken, så innleder sovjetene en periode med dobbeltmakt i landet.

Dobbeltmakten er igjen kulminasjonen på overgangsperioden. To regimer, det borgerlige og det proletariske står i uforsonlig motsetning til hverandre. En konflikt mellom dem er uunngåelig. Samfunnets skjebne avhenger av utfallet. Skulle revolusjonen bli beseiret vil borgerskapets fascistiske diktatur bli følgen. Seirer den, vil sovjetmakten, d.v.s. proletariatets diktatur og den sosialistiske gjenoppbyggingen av samfunnet oppstå.

De tilbakestående landene og overgangsprogrammet

Koloniale og halv-koloniale land er i selve deres vesen tilbakestående land. Men tilbakestående land er en del av den verden som domineres av imperialismen. Deres utvikling har derfor en kombinert karakter: de mest primitive økonomiske former er kombinerte med det siste nye innenfor kapitalistisk teknikk og kultur. På samme måte defineres proletariatets politiske streven i de tilbakestående landene: kampen for de mest elementære resultater som nasjonal uavhengighet og borgerlig demokrati er kombinert med den sosialistiske kampen mot verdensimperialismen. Demokratiske paroler, overgangskrav og den sosialistiske revolusjonens problemer er ikke oppdelt i adskilte historiske epoker i denne kampen, men utspringer direkte fra hverandre. Det kinesiske proletariatet hadde knapt begynt å organisere fagforeninger før det måtte opprette sovjeter. I denne forstanden er dette programmet fullt ut anvendelig i koloniale og halv-koloniale land, i det minste i de landene hvor proletariatet har vært i stand til å føre en uavhengig politikk.

De sentrale oppgavene i de koloniale og halv-koloniale landene er landbruksrevolusjonen, dvs. ødeleggelsen av den føydale arven og nasjonal uavhengighet, dvs. befrielse fra det imperialistiske åket. Disse to oppgavene er nært forbundne med hverandre.

Det er umulig å bare forkaste det borgerlige programmet; det er absolutt nødvendig at massene selv vokser fra det i kampen. Parolen om en nasjonalforsamling (eller en konstituert forsamling) bevarer sin fulle gyldighet for slike land som Kina og India. Denne parolen må forbindes uløselig med spørsmålet om nasjonal frigjørelse og jordreform. Som et første skritt må arbeiderne bevæpnes med dette demokratiske programmet. Kun de vil være i stand til å samle og forene bøndene. På grunnlag av det revolusjonære demokratiske programmet må arbeiderne settes opp mot det «nasjonale» borgerskapet.

På et visst trinn i mobiliseringen av massene under parolene om revolusjonært demokrati kan og må sovjeter oppstå. Deres historiske rolle i enhver gitte periode, særlig deres forhold til nasjonalforsamlingen vil være bestemt av proletariatets politiske nivå, båndet mellom dem og bøndene og karakteren til det proletariske partis politikk. Før eller senere må sovjetene styrte det borgerlige demokratiet. Kun de er i stand til å føre den demokratiske revolusjon til ende og likedan innlede den sosialistiske revolusjonens æra.

De enkelte demokratiske krav og overgangskravenes relative vekt i proletariatets kamp, deres innbyrdes forbindelse og den rekkefølgen de fremsettes i er bestemt av de særegne trekkene og særlige betingelsene i hvert enkelt tilbakestående land og i bredt utstrekning av graden av dets tilbakeståenhet. Likevel kan den generelle retningen den revolusjonære utviklingen tar i alle tilbakestående land bestemmes av formelen til den permanente revolusjon, i den betydningen de tre revolusjonene i Russland (1905, februar 1917, oktober 1917) har gitt den.

Den Kommunistiske Internasjonale har gitt de tilbakestående landene et klassisk eksempel på hvordan det er mulig å ødelegge en maktfull og lovende revolusjon. Under den fremadstormende masseoppstanden i Kina i 1925-27 feilet den i å fremsette parolen om en nasjonalforsamling og forbød samtidig dannelsen av sovjeter. (Det borgerlige partiet, Kuomintang, skulle etter Stalins plan erstatte både nasjonalforsamlingen og sovjetene). Etter at massene var knust av Kuomintang organiserte Komintern en karikatur av et sovjet i Kanton. Etter Kanton-oppstandens uunngåelige sammenbrudd slo Komintern inn på geriljakrig og bonde-sovjetenes vei med fullstendig passivitet på industriproletariatets side. Etter å ende i en blindvei benyttet Komintern seg av den kinesisk-japanske krigen til å likvidere»Sovjet-Kina» med et pennestrøk, i det den underordnet ikke bare bøndenes «Røde Hær» men også det såkalte kommunistpartiet under samme Kuomintang, dvs. borgerskapet.

Ved å dermed ha forrådt den internasjonale proletariske revolusjonen til fordel for vennskap med de «demokratiske» slaveherrer kunne Komintern ikke unngå å samtidig forråde de koloniale massenes kamp for frigjørelse, og det med enda større kynisme enn Andre Internasjonalen gjorde før den. En av oppgavene til Folkefronten og det «nasjonale forsvars» politikk er å gjøre hundre millioner av den koloniale befolkningen til kanonføde for den «demokratiske» imperialismen. Det banner der kampen for befrielsen til det koloniale og halv-koloniale folk, dvs. rundt halvparten av menneskeheten står innskrevet i, er definitivt overgitt til Fjerde Internasjonale.

Overgangsprogrammet i fascistisk land

Den tid da Kominterns strateger erklærte Hitlers seier for bare å være et skritt mot Thälmanns seier er i dag fjern fortid. Thälmann har nå sittet i Hitlers fengsler i mer enn 5 år. Mussolini har holdt Italia i fascismens lenker i mer enn 16 år. I alle den tid har den Andre og Tredje Internasjonale vært ut av stand til ikke bare å sette i gang en massebevegelse, men til og med å skape en virkelig ulovlig organisasjon som bare i noen grad kan sammenlignes med de russiske revolusjonære partier under tsarens epoke.

Der er ikke den minste grunn til å forklare disse feiltakelser med henvisninger til den fascistiske ideologiens makt. (Mussolini har aldri fremført noen form for ideologi). Hitlers «ideologi» har aldri for alvor fått tak i massene. De lag av befolkningen som på et tidspunkt var beruset av fascisme, det vil først og fremst si middelklassen, har hatt nok tid til å bli edru. Den kjensgjerningen at en bare noenlunde merkbar opposisjon er begrenset til protestantiske og katolske kirkekretser kan ikke forklares med styrken i de halv vanvittige og svindlerske teorier om «rase» og «blod», men av det fryktelige sammenbruddet i demokratiets, sosialdemokratiets og Kominterns ideologier.

Etter massakren på Pariserkommunen hersket den svarte reaksjon i nesten 8 år. Etter nederlaget i den russiske revolusjonen i 1905 forble de arbeidende masser bedøvet i nesten like lang tid. Men i begge tilfeller var det kun tale om et fysisk nederlag, som var betinget av styrkeforholdet. I Russland dreide det seg dessuten om et nesten jomfruelig proletariat. Den bolsjevikiske fraksjon hadde på det tidspunkt ikke engang feiret sin 3-års fødselsdag. Det forholder seg ganske annerledes i Tyskland, hvor ledelsen kom fra sterke partier, hvor det ene hadde eksistert i 70 år, det annet i nesten 15. Begge disse partier, som hadde millioner av velgere bak seg, ble moralsk lammet før slaget og kapitulerte uten kamp. Historien kjenner ikke til noen tilsvarende katastrofe. Det tyske proletariat ble ikke knust av fienden i kamp. Det ble knust av dets egne partiers feighet, nedrighet og forræderi. Det kan derfor ikke undres at det har mistet troen på alt, hva det i nesten 3 generasjoner hadde vært vant til å tro på. Hitlers seier styrket så igjen Mussolini.

Den lange rekken av nederlag for de revolusjonære arbeiderne i Spania og Tyskland er bare belønningen for Sosialdemokratiets og Kominterns kriminelle politikk. Ulovlig arbeid krever ikke bare massenes sympati, men også den bevisste begeistringen fra deres utviklede lags side. Men kan man noensinne forvente noen begeistring for historisk bankerotte organisasjoner? Flertallet av dem som står frem som utvandrede ledere er enten demoraliserte inntil beinmargen, agenter for Kremlin og GPU, eller tidligere sosialdemokratiske ministre som drømmer om at arbeiderne ved et eller annet mirakel vil gjeninnsette dem på deres tidligere poster. Er det mulig for bare et øyeblikk å forestille seg disse herrer i rollen som fremtidige ledere av den «anti-fascistiske» revolusjonen?

Og begivenhetene på verdensarenaen – knusingen av de østerriksk arbeidere, den spanske revolusjonens nederlag, Sovjetstatens degenerasjon – kunne ikke beordret et revolusjonært oppsving i Italia og Tyskland. Ettersom de tyske og italienske arbeidere i høy grad er avhengig av radioen for å få politiske informasjoner kan man med sikkerhet si at Moskva Radio, som kombinerer thermidorianske løgner med dumhet og uforskammethet, har vært den mest maktfulle faktor i demoraliseringen av massene i de totalitære statene. I denne henseende som i andre fungerer Stalin bare som Goebbels’ medhjelper.

De klassemotsetningene som førte til fascismens seier, og som fortsetter med å være virksomme også under fascismen undergraver den samtidig litt etter litt. Massene er mer utilfredse enn noensinne. Hundrer og tusener av selvoppofrende arbeidere fortsetter på tross av alt med å utføre revolusjonært muldvarparbeid. En ny generasjon, som ikke direkte har opplevd tilintetgjørelsen av gamle tradisjoner og store forhåpninger, er trådt frem. Den molekylære forberedelsen av den proletariske revolusjon fortsetter uimotståelig under den tunge totalitære gravstein. Men for at den skjulte energien skal kunne blåse opp i åpent opprør er det nødvendig at proletariatets avantgarde finner nye perspektiver, et nytt program og et nytt plettfritt banner.

Her ligger den største begrensingen. Det er ytterst vanskelig for arbeidere i fascistiske land å velge et nytt program. Et program bekreftes av erfaringene. Og det er nettopp erfaringer fra massebevegelser som mangler i land med totalitært despoti. Det er ganske sannsynlig at en virkelig proletarisk seier i et av de «demokratiske» landene vil være nødvendig for å sette liv i den revolusjonære bevegelsen på fascistisk område. En tilsvarende virkning er mulig ved hjelp av en finansiell eller militær katastrofe. For øyeblikket er det ytterst nødvendig at det først og fremst utføres et forberedende propagandistisk arbeid som først en gang i fremtiden vil gi større resultater. En ting kan allerede nå fastslås med full overbevisning: når den endelig engang bryter frem vil den revolusjonære bølgen i de fascistiske landene øyeblikkelig utgjøre en storslått kraft, og vil under ingen omstendigheter stanse opp for å gjennoplive Weimar-republikkens lik i en eller annen form.

Det er fra dette punkt og videre fremover Fjerde Internasjonale og de gamle partier som har opplevd bankerott fjerner seg mer og mer kompromissløst fra hverandre. Folkefronten i eksil er den mest ondartede og bedragerske variasjonen av alle mulige folkefronter. Den betegner i bunn og grunn en maktesløs lengsel etter en koalisjon med et ikke-eksisterende liberalt borgerskap. Om den hadde lyktes ville det rett og slett ha forberedt en rekke nye nederlag av den spanske typen for proletariatet. En nådeløs avsløring av folkefrontens teori og praksis er derfor den første betingelse for en revolusjonær kamp mot fascismen.

Selvfølgelig betyr ikke dette at Fjerde Internasjonale avviser demokratiske paroler som et middel til å mobilisere massene mot fascismen. Tvert imot kan slike paroler på visse tidspunkt spille en betydningsfull rolle. Men demokratiske formler (pressefrihet, retten til å danne fagforeninger osv.) er for oss kun midlertidige eller kortvarige paroler i proletariatets uavhengige bevegelse og ikke en demokratisk løkke som er lagt om proletariatets hals av borgerskapets agenter (Spania!). Så snart bevegelsen antar noe i retning av massekarakter vil de demokratiske paroler bli kombinert med overgangskrav; fabrikkomiteer vil antakelig dukke opp før de gamle rutinepolitikerne kommer styrtende fra deres kontorer for å organisere fagforeninger; sovjeter vil dekke Tyskland før en ny konstituerende forsamling samles sammen i Weimar. Det samme gjelder for Italia og resten av de totalitære og halv-totalitære landene.

Fascismen styrtet disse landene ut i politisk barbari. Men det endret ikke deres sosiale struktur. Fascismen er et redskap i finanskapitalens og ikke de føydale grunneieres hender. Et revolusjonært program må bygge på klassekampens dialektikk, som også gjelder i fascistiske land, og ikke på de skrekkslagne og falnes psykologi. Fjerde Internasjonale avviser med avsky den politiske maskerades metoder som tvang stalinistene, den «tredje periodes» tidligere helter til vekselvis å dekke seg bak katolikkenes, protestantenes, jødenes, de tyske nasjonalisters, de liberales masker – bare for å skjule deres utiltalende ansikter. Fjerde Internasjonale kommer alltid og alle steder frem under sitt eget banner. Den fremfører åpent sitt eget program overfor proletariatet i de fascistisk landene. De bevisste arbeidere i hele verden er allerede fast overbeviste om at bestyrtelsen av Mussolini, Hitler og deres agenter og etterlignere kun vil skje under Fjerde Internasjonales ledelse.

USSR og overgangsepokens problemer

Sovjetunionen oppstod av Oktoberrevolusjonen som en arbeiderstat. Statseide produksjonsmidler, en nødvendig forutsetning for en sosialistisk utvikling åpnet mulighet for en hurtig vekst av produktivkreftene. Men arbeiderstatens apparat undergikk samtidig en fullstendig degenerasjon: den ble forvandlet fra å være et våpen for arbeiderklassen til å være et våpen for byråkratisk vold mot arbeiderklassen og i stadig høyere grad til et våpen for sabotasje av landets økonomi. Byråkratiseringen av en tilbakestående og isolert arbeiderstat og forvandlingen av byråkratiet til en allmektig privilegert kaste utgjør den mest overbevisende gjendrivelse – ikke bare i teorien, men denne gang i praksis – av teorien om sosialisme i ett land.

USSR legemliggjør således forferdende motsetninger. Men den forblir fortsatt en degenerert arbeiderstat. Slik er den sosiale diagnosen. Den politiske diagnosen har karakter av ett alternativ: enten vil byråkratiet, som i stadig høyere grad blir verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, omstyrte den nye eiendomsformen og kaste landet tilbake til kapitalismen; eller så vil arbeiderklassen knuse byråkratiet og åpne veien for sosialisme.

For Fjerde Internasjonales seksjoner kom Moskva-prosessene ikke som noen overraskelse og ikke som et resultat av Kremlin-diktatorens personlige galskap, men som thermidorens legitime avkom. De vokste frem av de uutholdelig konfliktene innenfor sovjet-byråkratiet selv, som igjen avspeiler motsetningene mellom byråkratiet og folket, så vel som de stadig dypere motsetningene blant «folket» selv. Prosessenes blodige «fantastiske» karakter angir graden av motsetningenes intensitet og er av samme grunn et varsel om at løsningen nærmer seg.

Offentlige uttalelser fra tidligere representanter for Kremlin i utlandet som nektet å vende tilbake til Moskva, bekrefter ugjendrivelig på deres egen måte, at alle mulige avskygninger av politisk tenkning finnes innenfor byråkratiet: fra ekte bolsjevisme (Ignace Reiss) til den rene fascisme (F. Butenko). De revolusjonære elementer innenfor byråkratiet som kun utgjør et lite mindretall avspeiler proletariatets sosialistiske interesser, selv om det skal innrømmes, at de kun gjør det passivt. De fascistiske kontrarevolusjonære elementer, som vokser uavbrutt, uttrykker med stadig større konsekvens verdensimperialismens interesser. Disse kandidater til rollen som kompradorer mener ikke uten grunn at det nye herskende lag kan sikre deres privilegerte stilling alene ved å avvise nasjonalisering, kollektivisering og monopol på utenrikshandelen under påskudd av å assimilere den «vestlige sivilisasjonen «, dvs. kapitalismen. Mellom disse to poler er det spredt Mensjevik-sosialrevolusjonære tendenser med et mellomstandpunkt, som tiltrekkes av det borgerlige demokratiet.

Innenfor dette såkalte «klasseløse» samfunns egne rekker eksisterer det utvilsomt grupperinger som er nøyaktig svarende til dem innenfor byråkratiet, bare mindre uttalt og i et omvendt forhold: bevisste kapitalistiske tendenser kjennetegner hovedsakelig den velstående delen av kollektivbrukene (kolkhozi/kolkos) og er kun karakteristisk for et lite mindretall av befolkningen. Men dette laget utgjør en bred basis for småborgerlige tendenser til å akkumulere personlig rikdom på bekostning av den almenne nød og blir bevisst oppmuntret av byråkratiet.

På toppen av dette systemet av stigende motsetninger haker thermidor-oligarkiet, som i dag stort sett er redusert til Stalins bonapartistiske klikk seg fast med terrormetoder, og belaster den sosiale likevekten mer og mer. De seneste skueprosesser siktet mot å rette ett slag mot venstrefløyen. Dette gjelder også for utrenskningen av Høyreopposisjonens ledere, fordi høyrefløyen til det gamle bolsjevikpartiet, sett ut fra byråkratiets interesser og tendenser, utgjorde en fare fra venstre. Den kjensgjerningen at den bonapartistiske klikken av frykt for sine egne høyre-allierte, av typen Butenko, i selvoppholdelsens interesse er tvunget til å henrette generasjonen av Gamle Bolsjeviker nesten til siste mann, er et ubestridelig vitnesbyrd om de revolusjonære tradisjoners levedyktighet blant massene så vel som disses voksende utilfredshet.

Småborgerlige demokrater i Vesten, som enda i går tok Moskva-prosessene for rene varer, gjentar i dag iherdig at det finnes «hverken trotskisme eller trotskister i USSR.» De har imidlertid å forklare hvorfor alle utrenskningene føres som en kamp mot nettopp denne faren. Hvis vi betrakter “trotskismen» som et ferdig program eller hva som er mer relevant her, som en organisasjon, så er «trotskismen» ubestridelig ytterst svak i USSR. Dens uutryddelige styrke stammer fra at den ikke alene uttrykker den revolusjonære tradisjonen, men også den russiske arbeiderklassens faktiske opposisjon i dag. Det sosiale hatet til byråkratiet som arbeiderne har akkumulert- det er nettopp dette som i Kremlin-klikkens øyne utgjør «trotskisme». Med en dødelig og ytterst velbegrunnet angst frykter denne klikken forbindelsen mellom arbeidernes dype, men uartikulerte forbitrelse og Fjerde Internasjonales organisasjon.

Utryddelsen av generasjonen av Gamle Bolsjeviker og av de revolusjonære representantene for den mellomste og den unge generasjonen har bidratt til å forflytte den politiske likevekten stadig mer til fordel for den borgerlige høyrefløyen, til byråkratiet og dets allierte i hele landet. Fra dem, dvs. fra høyrefløyen kan vi i den kommende tid forvente stadig mer besluttsomme forsøk på å revidere USSR’s sosiale regime og bringe det nærmere den «vestlige sivilisasjonens» mønster i dens fascistiske form.

Sett fra dette perspektivet blir spørsmålet om «forsvaret av USSR» ytterst konkret. Hvis den borgerlig-fascistiske grupperingen, «Butenko-fraksjonen», så å si i morgen skulle forsøke å erobre makten ville «Reiss-fraksjonen» uunngåelig stille seg på den motsatte siden av barrikadene. Selv om det midlertidig ville se seg alliert med Stalin, ville det ikke desto mindre ikke forsvare den bonapartistiske klikken, men USSR’s sosiale basis, dvs. den eiendommen som er revet fra kapitalistene og omdannet til statseiendom. Skulle «Butenko-fraksjonen» vise seg å være i allianse med Hitler så ville Reiss-fraksjonen forsvare USSR mot militær intervensjon, innenfor landet så vel som på verdensarenaen. Enhver annen kurs ville være et forræderi.

Selv om det er dermed utillatelig på forhånd å nekte muligheten, i strengt definerte situasjoner, av en «enhetsfront» med den thermidorianske delen av byråkratiet mot et åpent angrep fra den kapitalistiske kontrarevolusjonen forblir hovedoppgaven i USSR bestyrtelsen av nettopp dette thermidorianske byråkratiet. Hver dag som føyes til dens herredømme er med til å få de sosialistiske elementers fundament i økonomien til å råtne og til å øke risikoen for gjenopprettelse av kapitalismen. Det er i nettopp denne retningen Komintern beveger seg som den stalinistiske klikkens agent og medskyldige ved å kvele den spanske revolusjonen og demoralisere det internasjonale proletariatet.

Akkurat som i de fascistiske landene ligger byråkratiets vesentligste styrke ikke i det selv, men i massenes desillusjoner, i deres mangel på et nytt perspektiv. Akkurat som i de fascistiske landene, som Stalins politiske apparat ikke skiller seg fra på annen måte enn ved å være mer tøylesløs i sin grusomhet, er kun forberedende propagandistisk arbeid i dag mulig i USSR. Akkurat som i fascistiske land vil drivkraften til de sovjetiske arbeideres revolusjonære oppreisning sannsynligvis bli gitt av begivenheter utenfor landet. Kampen mot Komintern på verdensarenaen er i dag den viktigste delen av kampen mot det stalinistiske diktaturet. Det er mange tegn på at Kominterns undergang vil gå forut for den bonapartiske klikkens og hele det thermidorianske byråkratiets fall, ettersom den ikke har en direkte basis i GPU.

Et nytt oppsving i revolusjonen i USSR vil utvilsomt begynne som en kamp mot sosial ulikhet og politisk undertrykkelse. Ned med byråkratiets grader og ordner! Større likhet i lønn i alle former for arbeid!

Kampen for fagforeningenes og fabrikkomiteenes frihet og for forsamlings- og pressefrihet vil folde seg ut i kampen for gjenopplivelsen og utviklingen av sovjet-demokratiet.

Byråkratiet erstattet sovjetene som klasseorganer med fiksjonen om allmenn stemmerett – i Hitler-Goebbels stil. Det er nødvendig å gi sovjetene ikke bare deres frie demokratiske form, men også deres klasseinnhold tilbake. Akkurat som borgerskapet og kulakkene ikke hadde lov til å inntre i sovjetene, er det nå nødvendig å drive byråkratiet og det nye aristokratiet ut av sovjetene. I sovjetene er det kun plass til representanter for arbeiderne, menige kollektivbønder, bønder og mannskap fra Den Røde Hær.

Demokratiseringen av sovjetene er umulig uten en legalisering av sovjetpartiene. Arbeiderne og bøndene vil med deres egen frie stemme tilkjennegi hvilke partier de anerkjenner som sovjet-partier.

En revisjon av planøkonomien fra øverst til nederst i produsentenes og forbrukernes interesse! Fabrikkomiteene må få retten til å kontrollere produksjonen tilbake. Et demokratisk organisert forbrukerkooperativ må kontrollere produktenes kvalitet og pris.

Reorganiseringen av kollektivbrukene i overensstemmelse med de arbeidendes vilje og interesser.

Byråkratiets reaksjonære internasjonale politikk må erstattes av den proletariske internasjonalismens politikk. Hele Kremlins diplomatiske korrespondanse må offentliggjøres. Ned med det hemmelige diplomati.

Alle de politiske rettssakene, det thermidorianske byråkratiet har iscenesatt skal gjenopptas i fullt offentlig lys, med full åpenhet for uenigheter og med de implisertes integritet. Kun de undertrykte massenes seirende revolusjonære oppreisning kan gjenopplive sovjet-regimet og garantere dets videre utvikling mot sosialismen. Det er kun ett parti som er i stand til å lede de sovjetiske masser til oppstand – Fjerde Internasjonales parti!

Ned med Kain-Stalin’s byråkratiske bande!

Lenge leve sovjet-demokratiet!

Lenge leve den internasjonale sosialistiske revolusjon!

Mot opportunisme og prinsippløs revisjonisme

Den politikken som Leon Blums parti fører i Frankrike viser på nytt at reformistene er ute av stand til å lære noe som helst av selv de mest tragiske erfaringer i historien. Det franske sosialdemokrati kopierer slavisk det tyske sosialdemokratiets politikk og går den samme skjebnen i møte. I løpet av noe få årtier flettet Andre Internasjonale seg sammen med det borgerlig-demokratiske regimet, ble faktisk en del av det og råtner nå opp sammen med det.

Tredje Internasjonale er gått inn på reformismens vei, på et tidspunkt hvor den kapitalistiske krisen klart har satt den proletariske revolusjonen på dagsordenen. Kominterns politikk i Spania og Kina i dag – som består i å krype for det «demokratiske» og «nasjonale» borgerskapet – viser at også Komintern er ute av stand til å endre seg. Byråkratiet, som ble en reaksjonær kraft i USSR kan ikke spille en revolusjonær rolle på verdensarenaen.

Anarko-syndikalismen har generelt sett gjennomgått den samme formen for utvikling. I Frankrike har Leon Jouhaux’s syndikalistiske byråkrati for lenge siden vært en borgerlig agent i arbeiderklassen. I Spania rystet anarkosyndikalismen sin påtegnede revolusjonære innstilling av seg og ble femte hjul i det borgerlige demokratiets stridsvogn.

Sentristiske organisasjoner i midten, som er sentrert omkring London-Byrået, representerer bare «venstreorienterte» vedheng til sosialdemokratiet og til Komintern. De har utvist en fullstendig mangel på evne til å finne hode og hale i den politiske situasjonen og dra revolusjonære konklusjoner av den. Deres høydepunkt var det spanske POUM som under revolusjonære betingelser viste seg fullstendig ute av stand til å følge en revolusjonær linje.

De tragiske nederlagene til verdensproletariatet har gjennom en lang årrekke dømt de offisielle organisasjonene til enda større konservatisme og har samtidig sendt desillusjonerte småborgere på jakt etter «nye veier». Som alltid i perioder med reaksjon og forfall dukker Kvakksalvere og Sjarlataner opp fra alle sider, ivrige etter å revidere hele den revolusjonære tenknings utvikling. I stedet for å lære av fortiden «forkaster» de den. Noen oppdager marxismens mangel på konsekvens, andre proklamerer bolsjevismens undergang. Det er noen som gir den revolusjonære doktrinen skylden for de feil og forbrytelser som ble begått av dem, som sviktet den, det er andre som forbanner medisinen fordi den ikke garanterer øyeblikkelig og mirakuløs helbredelse. De mer dristige lover å finne et universalmiddel, og anbefaler at man innstiller klassekampen. Adskillige profeter for en «ny moral» forbereder seg på å gjenreise arbeiderbevegelsen ved hjelp av etisk homeopati. Det lykkes størstedelen av disse apostlene selv å bli moralske invalider før de når frem til slagmarken. Under merkelappen «nye veier» tilbys proletariatet slike gamle oppskrifter som for lengst ble begravet i den før-marxistiske sosialismens arkiver.

Fjerde Internasjonale erklærer kompromissløs krig mot Andre og Tredje Internasjonalens, Amsterdam-Internasjonalens og den anarko-syndikalistiske Internasjonalens byråkratier så vel som deres sentriske følgesvenn, mot reformisme uten reformer, mot demokrati som er alliert med GPU, mot pasifisme uten fred, mot «revolusjonære» som lever i dødelig angst for revolusjon. Alle disse organisasjonene er ikke løfter om fremtiden, men fortidens råtne levninger. Krigenes og revolusjonenes epoke vil jevne dem med jorden.

Fjerde Internasjonale søker ikke etter og finner ikke opp et universalmiddel. Den står klart på marxismens grunn som den eneste revolusjonære doktrine, som gjør det mulig å forstå virkeligheten, avdekke årsakene til nederlagene og bevisst forberede seieren. Fjerde Internasjonale fortsetter tradisjonen etter bolsjevismen, som først viste proletariatet hvordan det erobrer makten. Fjerde Internasjonale feier kvakksalvere, sjarlataner og påtrengende moralpredikanter bort. I et samfunn som bygger på utbytting er den sosiale revolusjonens moral den høyeste moral. Alle de metoder som hever arbeidernes klassebevissthet, deres tro på egne krefter, deres selvoppofrelse i kampen er gode. Utillatelige metoder er de som setter de undertryktes frykt og servilitet overfor deres undertrykkere, som knuser følelsen av protest og indignasjon eller erstatter massenes vilje med ledernes vilje, overbevisning med tvang, analyse av virkeligheten med demagogi og falske anklager. Det er grunnen til at sosialdemokratiet som prostituerer marxismen, og stalinismen som er bolsjevismens direkte motsetning, er begge dødsfiender av revolusjonen og dens moral.

Å se virkeligheten ligge i øynene; ikke å søke den minste motstands vei; å kalle tingene ved deres rette navn; å si sannheten til massene, uansett hvor bitter den kan være; ikke å frykte hindre; å være tro i små som i store ting; å bygge ens program på klassekampens logikk; å være dristig når handlingens time er inne – dette er Fjerde Internasjonales regler. Den har vist at den kan svømme mot strømmen. Den kommende historiske bølge vil bære den fremover på sin topp.

Mot sekterisme

Under innflytelse av det forræderiet proletariatets historiske organisasjoner har begått oppstår eller gjenoppstår bestemte sekteriske stemninger og grupperinger av forskjellig slag i Fjerde Internasjonales periferi. Det som ligger til grunn for dem er en avvisning av å kjempe for delkrav og overgangskrav, dvs. for de arbeidende massers interesser og behov, slik som de er i dag. Å forberede sosialismen betyr for sekter å overbevise seg om sosialismens overlegenhet. 

De foreslår at man skal vende ryggen til de «gamle» fagforeningene, dvs. til millioner av organiserte arbeidere – som om massene på en eller annen måte kan leve utenfor den faktiske klassekampens betingelser! De forblir likegyldige overfor den interne kampen i de reformistiske organisasjonene – som om man kunne vinne massene uten å intervenere i deres daglige strid! De nekter å skille mellom borgerlig demokrati og fascisme – som om massene kan unngå på alle mulige måter å se forskjellen!

Sektene er kun i stand til å skille mellom to farger: rød og svart. For ikke å føre seg selv i fristelse forenkler de virkeligheten. De nekter å gjøre en forskjell mellom de kjempende leire i Spania, av den grunn at begge leire har en borgerlig karakter. Av samme grunn anser de det for nødvendig å forholde seg «nøytralt» i krigen mellom Japan og Kina. De nekter den prinsipielle forskjellen mellom USSR og de imperialistiske landene, og på grunn av det sovjetiske byråkratiets reaksjonære politikk avviser de å forsvare de nye eiendomsformene som ble skapt av Oktoberrevolusjonen, mot imperialismens voldsomme angrep. Da de er ute av stand til å nå ut til massene anklager de ivrig massene for manglende evne til å heve seg opp til revolusjonære ideer.

Disse sterile politikerne har i alminnelighet ikke bruk for en bro i form av overgangskrav, fordi de ikke har til hensikt å nå over på den andre bredden. De står og somler på samme sted samtidig som de stiller seg tilfredse med en gjentakelse av de samme tomme abstraksjonene. Politiske begivenheter er for dem en mulighet til å kommentere, men ikke til å handle. Ettersom sektene akkurat som dumrianer og mirakelmakere i alminnelighet styrtes av virkeligheten ved hvert skritt, lever de i en tilstand av evig forbitrelse; de klager over «regimet» og «metodene» og velter seg uavbrutt i små intriger. Innenfor deres egne sirkler utøver de vanligvis et despotisk regime. Sekterismens politiske svakhet som ikke avslører noe revolusjonært perspektiv supplerer som en skygge opportunismens svakhet. I praktisk politikk forener sektene seg med opportunister, særlig med sentrister, hver gang i kamp mot marxismen.

De fleste av de sekteriske gruppene og klikkene som lever av tilfeldige smuler fra Fjerde Internasjonales bord fører en «uavhengig» organisatorisk eksistens med store pretensjoner, men uten den minste sjanse for suksess. Bolsjevik-leninistene uten å kaste bort tiden forlater rolig disse gruppene til sine egne skjebner. Sekteriske tendenser finnes imidlertid også i våre egne rekker og har en ødeleggende innflytelse på de enkelte seksjoners arbeid. Det er umulig bare en enkelt dag å gå ytterligere på kompromiss med dem. En korrekt politikk overfor fagforeningene er en grunnleggende betingelse for tilslutning til Fjerde Internasjonale. Den som ikke søker og ikke finner veien til massene er ikke en klassekjemper, men en dødvekt for partiet. Et program utarbeides ikke for redaksjoner eller for ledere av diskusjonsklubber, men for millioner av menneskers revolusjonære handling. Utrenskningen av sekterisme og uhelbredelige sekterianere innenfor Fjerde Internasjonales rekker er en første forutsetning for revolusjonær fremgang.

Ban veien for den kvinnelige arbeider – Ban veien for ungdommen!

Den spanske revolusjons nederlag som ble iscenesatt av dens ‘ledere», Folkefrontens skammelig bankerott i Frankrike og avsløringen av den juridiske svindelen i Moskva – til sammen retter disse tre kjensgjerninger et uopprettelig slag mot Komintern og påfører dessuten dens allierte – sosialdemokratene og anarko-syndikalistene – alvorlige sår. Dette betyr naturligvis ikke at medlemmer av disse organisasjonene straks vil vende seg mot Fjerde Internasjonale. Den eldre generasjonen som har lidd fryktelige nederlag vil forlate bevegelsen i store tall. Dessuten strever Fjerde Internasjonale bestemt ikke etter å gi politisk asyl til revolusjonære invalider, desillusjonerte byråkrater og karrieremakere. Overfor en mulig tilstrømning til vårt parti av de småborgerlige elementene som nå hersker i de gamle organisasjoners apparater er strenge preventiv forholdsregler tvert imot nødvendige: en forlenget prøvetid for kandidater som ikke er arbeidere, spesielt tidligere partibyråkrater; en hindring av at de inntar ansvarlige poster de første 3 år osv. Det er ikke og det vil ikke i Fjerde Internasjonale være noen plass for karrieremakere, de gamle internasjonalers kreftsvulst. Kun de som ønsker å leve for bevegelsen og ikke på bekostning av bevegelsen vil få adgang til oss. De revolusjonære arbeidere må føle at de selv er herrer. Vår organisasjons dører står vid åpne for dem.

Selv blant de arbeidere, som en gang var fremst i forreste rekke er det selvfølgelig ikke så få som er trette og desillusjonerte. De vil i det minste i den nærmeste periode forbli tilskuere. Når et program eller en organisasjon er utslitt, er den generasjonen som bar dem på sine skuldre også utslitt. Bevegelsen får nytt liv gjennom ungdommen som ikke har noe ansvar for fortiden. Fjerde Internasjonale er særlig oppmerksom på proletariatets unge generasjon. I hele sin politikk strever den etter å gi ungdommen tro på egen styrke og på fremtiden. Kun ungdommens friske begeistring og kampånd kan sikre de innledende seirer i kampen; kun disse seire kan få de beste elementer i den eldre generasjonen til å tre inn på revolusjonens vei igjen. Sånn har det alltid vært, slik vil det fortsatt være.

Ifølge deres natur konsentrerer opportunistiske organisasjoner deres oppmerksomhet om arbeiderklassens øverste lag og ignorerer derfor både ungdommen og den kvinnelige arbeider. Kapitalismens forfall rammer imidlertid kvinnen, både som lønnsarbeider og husmor hardest. Fjerde Internasjonale må søke støtte blant de mest utbyttede lag i arbeiderklassen og som følge derav blant de kvinnelige arbeidere. Her vil de finne utømmelige reserver av hengivenhet, uselviskhet og offervilje.

Ned med byråkratiet og karrieremakeriet!

 Ban veien for ungdommen!

 Vend  til den kvinnelige arbeider! 

Disse paroler står skrevet på Fjerde Internasjonales banner.

Under Fjerde Internasjonales banner!

Skeptikere spør: Men har tiden kommet til å skape en ny internasjonale? Det er umulig, sier de, å skape en internasjonale «kunstig», den kan kun oppstå av store begivenheter, osv., osv. Alle disse innvendingene viser bare at skeptikere ikke er gode til å bygge en ny internasjonal. De er knapt gode for noe som helst.

Fjerde Internasjonale er allerede oppstått av store begivenheter: proletariatets største nederlag i historien. Årsaken til disse nederlagene finnes i det gamle lederskaps degenerasjon og forræderi. Klassekampen tåler ikke en avbrytelse. Tredje Internasjonale er akkurat som Andre Internasjonale død for revolusjonens mål. Lenge leve Fjerde Internasjonale!

Men har tiden kommet til å proklamere dens opprettelse? … skeptikene er ikke beroliget. Fjerde Internasjonale, svarer vi, behøver ikke å bli «proklamert». Den eksisterer og den kjemper. Er den svak? Ja, dens rekker er ikke tallrike, fordi den enda er ung. De består fortsatt hovedsakelig av kadrer. Men disse kadrene er løfter om fremtiden. Utenfor disse kadrene eksisterer det ikke en eneste revolusjonær strømning på denne jorden som virkelig fortjener dette navnet. Hvis vår Internasjonale fortsatt er tallmessig svak, er den sterk med hensyn på doktrine, program, tradisjon, den uforlignelige herdingen av sine kadre. Den som ikke forstår dette i dag bør holde seg utenfor inntil videre. I morgen vil det være mer innlysende.

Allerede i dag hates Fjerde Internasjonale med rette av stalinistene, sosialdemokratene, de borgerlige liberale og fascistene. Det er ikke, og det kan ikke være noen plass for den i noen av folkefrontene. Den bekjemper kompromissløst alle politiske grupperinger som henger i borgerskapets skjørt. Dens oppgave – avskaffelse av kapitalismens herredømme. Dens mål – sosialisme. Dens metode – den proletariske revolusjon.

Uten internt demokrati – ingen revolusjonær skolering. Uten disiplin ingen revolusjonær handling. Fjerde Internasjonales interne struktur bygger på demokratisk sentralisme: fullstendig frihet i diskusjoner, fullstendig enhet i handling.

Den menneskelige kulturs nåværende krise er en krise i proletariatets ledelse. De avanserte arbeidere som er forente i Fjerde Internasjonale viser for klassen veien ut av krisen. De tilbyr et program som bygger på internasjonale erfaringer fra proletariatets og alle verdens undertryktes kamp for frigjørelse. De tilbyr et plettfritt banner.

Arbeidere – menn og kvinner – i alle land, stil dere under Fjerde internasjonales banner. Det er deres kommende seiers banner!