19. september gikk 3800 bussjåfører ut i streik da sjefene deres ikke ville akseptere fagforeningens krav. Dagen etter ble streiken opptrappet til 4500 bussjåfører, og dersom ingen løsning nås, kan 8500 sjåfører være i streik innen lørdag, og tallet kan fort komme opp på 12.000 bussjåfører. Dette er den første bussjåførstreiken siden 1998. Det er ikke tilfeldig at den første streiken til bussjåfører på over 20 år skjer nå: Kapitalismen er i sin verste krise siden den store depresjonen, og kombinert med pandemien, blir byrden av denne krisen påført essensielle arbeidere, som opplever lengre arbeidsdager, økt stress og forverrede arbeidsforhold, men ingen kompensasjon. Akkurat som den store depresjonen ga liv til en heftig klassekamp, ​​vil denne krisen danne grunnlaget for det samme. Denne første streiken kommer som et resultat av et skuffende ”lønnsoppgjør” som ga smuler til en del av arbeiderklassen som har stått overfor de største utbyttelsene og arbeidspresset de siste årene.  

Arbeidsdagen til bussjåførene har stadig blitt hardere, bussjåførene har fått oppleve lengre arbeidstid uten overtidskompensasjon, redusert reallønn og forverrede sikkerhetsforhold. Alt dette har blitt forverret av pandemien, som på toppen av dette også har satt bussjåførene i stor smittefare.

Den økte arbeidsdagen er et stort problem for bussjåfører. Bussjåfører kan jobbe opptil 70 timer i uken, med svært små rom for pauser, og de får vanligvis bare betalt for halvparten av dette arbeidet. For en bussjåfør kan det gå 12 timer fra de reiser hjemmefra til de kommer tilbake. På toppen av dette er mye av arbeidsdagen ulønnet: Bussjåfører har bare rundt 6 minutter på å utføre sikkerhetskontroll og til å sikre at bussen kan dra i tide. Derfor må de møte opp i lang tid før skiftet faktisk starter og utføre ulønnet arbeid for å være trygge på at bussene er kjøresikre. Fenomenet «delt skift» er vanlig praksis i busskjøring, der bussjåfører må vente i lengre perioder mellom rutene, en pause de ikke får betalt for.

Dette forhindrer at bussjåfører har en vanlig arbeidsdag og tiden bussjåførene må være tilgjengelige for å jobbe strekkes ut, samtidig blir ikke denne tiden betalt for. Sjefene prøver å rettferdiggjøre “delt skift” ved å kalle det “fritid”, men hva det egentlig er, er en ubetalt del av arbeidsdagen, da bussjåførene ikke kan ta fri under denne tiden. Til tross for denne antatte «fritiden», er bussjåførene fortsatt presset på tid i arbeidsplanen, ettersom de må være i rute ved enhver stoppeplass. Med veldig små sjanser for pauser på jobben, har sjåførene sagt at de ikke engang har tid til å gå på toalettet, og må tisse i flasker. Den lange arbeidsdagen gjør det også nesten umulig for sjåfører å ha et familie- og sosialliv, og sjåfører i streik har sagt at de ikke engang har mulighet til å feire bursdager eller høytider. Oppsettet av arbeidsdagen etterlater sjåførene helt utmattede og stressede, noe som ikke bare er et sikkerhetsproblem for sjåførene og passasjerene, men også en helsetrussel for sjåførene, og faktisk betaler bussjåfører ofte en høy pris av stressrelaterte sykdommer.

Bussjåførenes reallønn har også blitt redusert gjennom årene, de siste tre årene har den krympet dramatisk. I over ett tiår har bussjåfører krevd at lønnsøkningene deres skal være på samme linje eller i det minste på linje med en industriarbeiders. I 2015 var forskjellen mellom bussjåfører og industriarbeidere rundt 27 050 kr. På bare 4 år har dette gapet vokst til 40 134 kr. Til tross for lengre timer får bussjåførene bare 90% av det som industriarbeiderne får.

Karl Marx forklarte at arbeidsdagen er satt opp på en slik måte at arbeideren ikke bare dekker kostnadene for egen lønn, men også kapitalistens profitt. Kapitalisten prøver derfor å presse så mye penger ut av arbeidsdagen de kan få, ved å forlenge arbeidsdagen, kutte i lønn, eller andre måter, som å organisere arbeidet på nye måter. Vanskene bussjåførene står overfor kommer som resultatet av å skvise mest mulig profitt ut av sjåførene.

Sjefene bruker pandemien som unnskyldning til å ikke imøtekomme bussjåførenes krav. Men disse kravene har bussjåførene hatt helt siden bussbransjeavtalen ble etablert i 2007. Hvis det bare er nå under pandemien at sjefene ikke har ressurser til disse kravene, hvorfor ble de ikke møtt før? Til tross for at begge parter i 2007 var enige om at lønningene til bussjåførene skulle være på nivå med industriarbeidernes, hvorfor har forskjellen siden 2015 vokst med over 40 000 kr? I 2016 krevde YTF kompensasjon for “delt skift” hvis det var umulig å organisere en normal arbeidsdag, Konsernsjef i Tide Roger Harkestad avviste dette og sa “Det er ingen bedrifter i dag som ønsker å betale arbeidstakerne sine for å ikke gjøre noe”.

Hver gang arbeiderne krever bedre forhold, rister kapitalistene bare på skuldrene og sier “ah, men det har vært et vanskelig år! Kravene dine er forståelige, men vi har dessverre ikke pengene. Kanskje neste år”, slik er det år for år. Men når kapitalistene lider «nød» som under krisen, kommer det magiske pengetreet til syne, der de uten kvaler deler ut penger til seg og sine. Siden mars har kapitalistene mottatt over 300 milliarder kroner i redningspakker, og samtidig forteller de bussjåførene at kravene deres er urealistiske. På samme tid mottar de en krisepakke på 6,1 milliarder kroner! Forbundsleder i Yrkestrafikkforbundet Jim Klunges har rett da han omtaler dette med:

“Vi opplever at arbeidsgiversiden bruker pandemien vi er oppe i som et påskudd. Busselskapene er ikke i noen krise og nesten ingen sjåfører er permitterte. Likevel skal sjåførene nok en gang ta til takke med smuler. Det finner vi oss ikke i.”

Vi i Sosialistisk Revolusjon gir vår fulle støtte til de streikende bussjåførene. Ved siden av den fulle støtten krever vi en lønn som følger industrien, en bekvem arbeidsdag og kompensasjon for all overtid. Kapitalistene kan ikke få fortsette å bruke pandemien som en unnskyldning på å angripe arbeiderklassen og få oss til å betale for krisen. Kapitalistene lovte i 2007 å oppfylle kravene til bussjåførene, og nå har bussjåførene sagt at nok er nok. Krise eller ingen krise, pandemi eller ingen pandemi, sjefene kan ikke få slippe unna med brutte løfter, og vi må få dem til å betale det de skylder.

Når Norge går inn i en ny bølge med covid-19, vil den økonomiske krisen bare utvides og regningen bli større. Kapitalistene vil alltid prøve å få arbeiderklassen til å betale for krisen: Det er bare gjennom arbeiderklassens solidaritet og militanse at vi kan beskytte levestandarden vår.

Dersom kapitalistene ikke klarer sikre arbeiderklassens mest grunnleggende arbeidsstandarder, bør arbeiderklassen rett og slett organisere produksjonen uten dem. Gjennom hele krisen har vi sett hvem som virkelig er essensielle i samfunnet: Det er arbeiderklassefolk som bussjåfører som har holdt samfunnet i gang. Kapitalistene er egentlig bare som parasitter som lever på bekostning av arbeiderklassen. Sjefene trenger oss: Vi trenger ikke sjefene. Hvis kravene fra bussjåførene ikke kan oppfylles, bør bussjåførene opprette arbeidskomiteer for å kontrollere og kjøre bussene selv. De som faktisk hjelper til med å drive samfunnet under krisen, er mer i stand til å bestemme hva de trenger for seg enn sjefene.

Denne kampen til bussjåførene krever solidaritet fra hele arbeiderbevegelsen. Dette handler ikke bare om bussjåførene, men til slutt om arbeiderklassen som helhet. Sjefene forbereder et angrep på hele arbeiderklassen: Det vi trenger nå er en militant fagbevegelse, som er beredt til å mobilisere, styrke og spre kampen fra en hvilken som helst sektor av arbeiderklassen til arbeiderklassen som helhet. Bare på denne måten kan vi beskytte oss mot sjefenes kommende innstramminger.

Vi krever:

Full støtte til de streikende bussjåførene!

Ingen flere brutte løfter! Oppfyll de streikendes krav nå!

Ja til en lønn å leve av og en bekvem arbeidsdag!

Kompensasjon for alt ulønnet arbeid!

For ekspropriasjon av offentlig transport under arbeidernes kontroll dersom kravene ikke blir oppfylt!