Koronapandemien har kostet over en million liv. Tragediens omfang er et direkte resultat av kapitalismen og dens hjerteløse likegyldighet overfor menneskers liv. Deres mislykkede forsøk på å redde systemet har bare forårsaket mer kaos.

Covid-19 har overgått Ebola-utbruddet i 2010 (11 000 dødsfall) og svineinfluensaen (500 000 dødsfall), og ligger nå på samme nivå som det såkalte asiatiske utbruddet på 1950-tallet.

De avanserte kapitalistiske land står overfor en ny bølge, mens den første bølgen ikke enda har nådd toppen i store deler av verden. Dette betyr at Covid-19 kommer til å klatre enda høyere opp på denne dystre topplisten. Institute for Health Metrics spår at dødstallet kan dobles før pandemien er over, noe som vil bety at den vil passere det siste kolerautbruddet i det forrige århundret.

Den «smertefulle milepælen» (for å sitere FNs generalsekretær António Guterres) en million døde viser ikke engang hele historien. Spesialist i sykdommer Alan Lopez fra University of Melbourne forklarer at figuren bare refererer til dødsfall «der en test ble utført og en lege fylte ut dødsattesten riktig». 

I de fattigste delene av verden, med en stor rural befolkning og få sykehus, er det ikke rapportert om mange dødsfall. Dette, kombinert med «overdødelighet» hos personer med kroniske sykdommer, enten forverret av coronaviruset, eller nektet behandling på grunn av den ekstra belastningen for helsevesenet, resulterer i at «dødstallet fra Covid-19 langt overstiger den ene rapporterte millionen».

For ikke å nevne det økende antallet selvmord, som hos menn i England og Wales har nådd det høyeste nivået på 20 år, på grunn av isolasjon og den økonomiske usikkerhetens økende psykiske press.

En krise som ingen andre

Den eneste rimelige parallellen til coronavirusets innvirkning på samfunnet er Svartedauden i middelalderen, som akselererte føydalismens sammenbrudd. I likhet med Svartedauden har koronapandemien utløst en økonomisk og sosial krise (som er bygget opp over lang tid) som har tvunget kapitalismen på kne.

IMF advarer om «en krise som ingen andre», og spår en nedgang på 3 prosent i verdensøkonomien innen utgangen av året: det største fallet siden 1930-tallet. Det er selvfølgelig arbeiderklassen og de fattige massene som vil bære byrden av denne katastrofen.

Amerikanske arbeidsledighetstall har allerede steget fra 4 prosent før pandemien til 10 prosent i dag. I land som Storbritannia, Frankrike og Italia står millioner av arbeidere overfor å miste jobbet når regjeringer forbereder seg på å avslutte kortsiktige permitteringer og støtteprogrammer som for øyeblikket hindrer oppsigelser.

Samtidig er titusenvis av selskap som bare holdes i live av statlige lån i ferd med å gå konkurs, noe som vil bidra til en nedadgående spiral av arbeidsledighet, gjeld og hjemløshet.

I de fattigste landene, som ikke har noe sosialt sikkerhetsnett i det hele tatt, er situasjonen enda verre. Fattigdom dreper – i normale tider bidrar denne faktoren til omtrent en tredjedel av verdens totale dødsfall. FN anslår nå at 265 millioner mennesker er truet av sult på grunn av krisen. Dette betyr millioner av ofre i tillegg til de som bukker under for selve viruset.

Viruset har nådeløst avslørt samfunnets klasseforskjeller. De rike kan gli gjennom pandemien på trygg avstand i sine dyre hus, men arbeiderklassen og de fattige ofte ikke har luksusen til å kunne isolere seg eller jobbe hjemmefra. De rike nyter den beste pleien som kan kjøpes mens de fattige blir tvunget til å stole på statens overbelastede helsevesen – så langt dette til og med eksisterer – eller bruke penger de ikke har på sykehusregninger.

Dødeligheten til covid-19 er dobbelt så høy i fattige områder, og i disse områdene har undertrykte etniske minoriteter blitt rammet hardest. På de fattigste stedene i verden har virusets herjinger bare begynt. I Nigeria bor for eksempel 50 prosent av befolkningen i den trange, ikke-sanitære slummen. For dem er det ingen muligheter til å isolere seg selv eller å vaske hendene regelmessig.

Samtidig sier folk som Charles Robertson, sjeføkonom i den voksende investeringsbanken Renaissance Capital, at fattige land «vil måtte gi opp ideen om nedstenging – det fungerer rett og slett ikke og er ikke verdt den økonomiske smerten». Enten nedstengingene er effektive eller ikke, kan vi anta at Robertson er mindre bekymret for de fattiges lidelser enn «smerten» som vil ramme hans aksjonærer, hvis evne til å utnytte disse landene avtar hvis økonomiene deres kollapser.

Arbeiderklassen og de fattige står overfor sykdom, arbeidsledighet og fattigdom. Men kapitalistene klarer seg ikke bare, de blir faktisk rikere! 20 000 av Amazons lagerarbeidere er bekreftet smittet av covid-19, mens Jeff Bezos har tjent 13 milliarder dollar på en enkelt dag – mer enn 80 lands BNP.

Mens realøkonomien styrter, har en orgie av spekulasjoner tatt aksjemarkedet. Samme dag i august som det ble kunngjort at den britiske økonomien falt 20,4 prosent – den største registrerte nedgangen – steg det britiske aksjemarkedet med 2 prosent.

Den parasittiske eliten gleder seg kanskje for øyeblikket, men systemet deres er i ferd med å implodere. Deres skamløse profittjakt i disse tider med endeløs lidelse gir et klassehat som før eller siden vil føre til et utbrudd.

Katastrofe på katastrofe

Til sammen har USA, Brasil og India 450 000 bekreftede dødsfall. President Donald Trump hadde nylig en kamp mot sykdommen. Da han ble utskrevet fra Walter Reed Medical Center etter tre dagers behandling, skrøt han av at han i det minste var «immun» og at det ikke var noen grunn til at det amerikanske folket skulle være redd for viruset.

«Nå går vi tilbake til jobb, vi vil være i forkant,» kunngjorde han, hvoretter han lovet at en vaksine ville komme «snart».

Selvfølgelig mottok Trump best mulig pleie, betalt av staten – i motsetning til de amerikanske arbeiderne som utgjør flertallet av dødsfallene. Han er fast bestemt på å gjenopprette økonomien for å at profitten skal komme tilbake til rett spor og bruke sin egen privilegerte stilling som «bevis» på at viruset ikke er farlig. Dette vil bare akselerere spredningen.

Dette skjedde midt i en farseaktig valgkamp hvor arbeidere og unge ble tvunget til å velge mellom pest eller kolera: ytterligere fire år med Trump, eller Joe Biden.

I Brasil har den reaksjonære og demagogiske presidenten Jair Bolsonaro nektet å ta viruset på alvor, selv om han selv ble smittet. Han og Trump har begge vært tilbakeholdne med å be om nedstenging eller iverksette tiltak for sosial distansering. Dette skyldes konsekvensene det har for store bedrifter, som ga viruset rommet til å herje vilt i begynnelsen.

Konsekvensene av dette har blitt kjent spesielt blant de fattige i favelaene, men også urfolket. De befinner seg nå fanget mellom viruset og en ny bølge av skogbranner som et resultat av ulovlig hogst utført av de statlig godkjente tømmerbaronene.

Samtidig har India nettopp passert 100.000 bekreftede koronadødsfall, og dette før den første bølgen til og med har nådd høydepunktet. Etter å plutselig ha bedt om nedstenging i mars – og fratatt millioner av fattige arbeidsinnvandrere levebrød – skylder nå statsminister Narendra Modi virusets spredning på muslimer som kommer hjem fra store religiøse samlinger.

Millioner av mennesker i India tvinges på grunn av Indias helsetjenestens dårlig tilstand, kombinert med mangel på sykehussenger, til å vende seg til den profitt-sultne private helsesektoren.

Kapitalismen i disse landene, som i resten av verden, er i en stadig dypere krise. Sinne putrer i arbeiderklassen, som er hardest rammet. Den storslåtte Black Lives Matter-bevegelsen, hvor så mange som 10 prosent av den amerikanske befolkningen deltok, har sendt en sjokkbølge verden rundt. Det er en forkynner av kampene som nærmer seg.

Med blod på hendene

I takt med alt dette kaoset brer seg ut skulle man kanskje tenke seg et koordinert samarbeid mellom verdens forskere for å stagge sykdommen. I stedet pågår en konkurranse mellom private farmasøytiske selskap som overser både myndighetsregulering og generelle testkrav i deres trang til å få vaksinene sine på markedet.

Målet deres er ikke å redde liv, men å sikre et patent som blir en sikker kilde til profitt, mens noen få land kjøper mer enn halvparten av den globale forsyningen av de mest lovende vaksinene.

Når Russland og Kina sender ut eksperimentelle medisiner, er det forståelig at offentlig forvirring og skepsis vokser – både i møte med selve viruset, tiltakene for å forhindre spredning og effektiviteten en potensiell vaksine kan ha.

Hvis folk nekter å godta å bli vaksinert eller stanser med å gjøre en innsats for å opprettholde sosial distansering, risikerer pandemien å bli mer langvarig og bidra til enda flere dødsfall. I slike tilfeller ligger skylden helt på kapitalistklassen og deres representanter, som har vist seg å være ute av stand til å møte kravene som stilles til dem ved hvert trinn.

Pandemien er en katastrofe skapt av kapitalismen.

Viruset oppsto fra en kombinasjon av klimaendringer, fattigdom og uforsiktig produksjon. Den raske spredningen skyldtes at ulike regjeringer nektet å stanse produksjonen før det var for sent.

Helsetjenester var for dårlig rustet til å takle krisen etter flere år med kutt. På grunn av konkurranse mellom nasjonalstater har det ikke vært noen globalt koordinert handling, og den andre bølgen har bare blitt utvannet av det faktum at ledere overalt har tvunget økonomien tilbake på sporet for å gjenopprette profitten.

Under en sosialistisk, rasjonell planøkonomi, kunne alt dette ha vært unngått, og virkningen av viruset på publikum kunne vært redusert. For tiden står menneskeheten overfor en katastrofe skapt av kapitalismen, men som den ikke kan ta oss vekk fra.

Borgerskapets hender drypper allerede av blodet til en million mennesker. Verdens arbeidere og unge mennesker må avskaffe dette forfalne systemet før det rekker å gjøre mer skade.