Dette dokument ble vedtatt av den Internasjonale Marxistiske Tendensens ledende organ etter en diskusjon 12.-13. september 2020. Det er en oppdatering av perspektivene til den eksplosive verdenssituasjon.

Vi befinner oss i et avgjørende vendepunkt i historien. På sådanne tidspunkter er det naturlig å lete etter referansepunkter eller historiske paralleller. Men ingenting synes helt å passe til det vi nå opplever.

Bank of England har sagt, at dette kan bli den største krisen på 300 år, men selv dette er utilstrekkelig. I virkeligheten er situasjonen vi opplever unik.

For å finne noe som kan sammenliknes med den, må vi helt tilbake til svartedauden i det 14. århundre, som drepte mellom en tredjedel og halvparten av Europas befolkning.

Folk trodde da, at det var verdens undergang. I virkeligheten var det ikke verdens undergang som var på vei, men et sosioøkonomisk systems undergang – føydalismens undergang. Det markerte en ny revolusjonær klasses fremkomst, det spirende borgerskapet, og starten på den borgerlige revolusjonen i England og Nederland. Sant nok har den nåværende pandemien enda ikke nådd slike dramatiske høyder. Men til slutt vil den vise seg å være enda mer ødeleggende.

Sykdommen fortsetter dens nådesløse fremgang og forårsaker ødeleggelser i fattige land, som ikke besitter midlene til å bekjempe den. Pandemien har kommet ut av kontroll, spesielt  i Afrika, Asia  og Latinamerika men også i USA. Den har enda ikke resultert i samme dødstall som svartedauden. Men de globale dødstallene vil nå over en million ved utgangen av september. I skrivende stund var det totale antallet bekreftede coronavirussmittede over 24 millioner på verdensbasis.

På tross av oppmuntrende stemmer fra enkelte regjeringer er vaksinenes effektivitet enda ikke påvist. Som alltid er det de fattigste som lider mest. Pandemien avslørte markedsøkonomiens maktesløshet, og har ingen løsninger på, hva som er et spørsmål om liv eller død for mange mennesker. Det blir i stigende grad satt spørsmålstegn til det kapitalistiske systemet.

Det er viktig å påpeke, at denne pandemien ikke er årsaken til den nåværende økonomiske krisen. Den begynte lenge før noen hadde hørt om coronavirus. Men pandemien har uten tvil ytterligere vanskeliggjort hele situasjonen og forverret krisen. På dialektisk vis blir årsak til virkning og omvendt virkning til årsak.

Prosesser er akselererte

Engels påpekte, at det finnes perioder i historien der 20 år passerer som en enkelt dag. Men han tilføyde, at det finnes andre perioder, hvor 20 års historie kan opsummeres opp på 24 timer.

Denne bemerkningen uttrykker presist den nåværende situasjonens natur hvis hovedemne er den hastigheten som begivenhetene beveger seg med. Skarpe og plutselig svingninger ligger implisitt i denne situasjonen.

Hvis noen i januar hadde forutsatt, hva som ville skjedd i løpet av de neste seks månedene, ville ingen ha trodd dem. Faktisk ville de nok ha trodd, at vedkommende var gal.

Først og fremst er hastigheten på den økonomiske kollapsen forbløffende. COVID-19’s sjokk på den globale økonomien har vært raskere og hardere enn finanskrisen i 2008 og den store depresjonen.

Den økonomisk kollapsen i USA er like alvorlig, som under den store depresjonen. Men der sammentrekningen etter 1929 strakte seg over en fireårsperiode,har coronavirusimplosjonen skjedd over en periode på fire måneder.

Etter Wall Street-krasjet i 1929 kollapset børser med 50 prosent eller mer, og kredittmarkeder frøs fast, hvilket førte til massive konkurser. Arbeidsløsheten eksploderte, mens BNP gikk drastisk ned. Men alt dette hendte i løpet av rundt tre år.

I den nåværende økonomiske krisen skjedde et lignende økonomisk og finansielt kollaps på en periode på tre uker. Det tok kun 15 dager for den amerikanske børsen å falle 20 prosent fra toppen – det raskeste fallet noensinne. Og i løpet av et par måneder eller uker hadde arbeidsløsheten nådd 40 millioner i USA. Forbruk, investeringer og eksport opplever et hittil usett fritt fall. For å sitere Nouriel Roubini (økonomiprofessor ved New Yorks Universitet og kjent som Dr. Doom etter sin prediksjon av 2008-krasjet, red.):

“Ikke engang under den store depresjonen og andre verdenskrig stanset størstedelen av den økonomiske aktiviteten bokstavelig talt opp, som den har gjort i Kina, USA og Europa i dag.”

En global krise

Dette er en global kapitalistisk krise i enhver forstand.

Trumps politikk er ”Amerika først”, og han har utført den aggressivt. Han vil gjøre USA stort igjen, men han har glemt å tilføye: på bekostning av resten av verden. Økonomisk nasjonalisme er hele hans tankegang, forutsatt at han tenker i det hele tatt. Han proklamerer dristig, at en handelskrig er “bra”. Dette vil kun intensivere krisen.

Hans voldsomme angrep på Kina truer med å ødelegge verdenshandelens og globaliseringens skjøre strukturer. Dette er imidlertid bare kun et symptom på dette fenomenet. Han har også pålagt toll mot en rekke andre land inklusiv angivelig allierte som EU, Canada og Japan. Pandemien har gjort vondt verre og startet en ny runde med proteksjonisme i tillegg til et estimert fall i verdenshandelen på 13 prosent.

Det betyr, at vi er på vei mot en dyp depresjon. La oss minne oss på at det som forårsaket den store depresjonen mellom de to verdenskrigene, ikke var 1929-krasjet men den etterfølgende bølgen med proteksjonisme, konkurransepregede devalueringer og en politikk bestående av ”beggar-thy-neighbour”, som forsøkte å eksportere arbeidsløsheten til andre land.

Enorme krisepakker

For å unngå en øyeblikkelig kollaps sprøytet regjeringer inn milliarder av dollar i økonomien. Bare noen dager etter nedstengingen ble den amerikanske kongressen enig om en støttepakke, som så langt er den største i amerikansk fredstidshistorie. Samme politikk har blitt innført overalt i verden. Ved utgangen av juni hadde G20-regjeringene annonsert støttepakker som løp opp på 10 milliarder dollar, svarende til 12 prosent av verdensøkonomien. Men siden da har EU vedtatt enda en pakke på 850 milliarder dollar, og den amerikanske kongressen har tenkt på å frigi minst en milliard dollar mer i støtte.

For å motvirke nedstengingens episke sjokk har den amerikanske sentralbanken mobilisert en enorm mengde likviditet. I de første syv årene etter 2008-krisen kjøpte sentralbanken opp aktiva til en verdi av omkring 3,5 milliarder dollar. Halvparten av dette ble brukt til å kjøpe opp statsgjeld, slik at støttepakkene kunne finansieres. Den andre halvdelen ble brukt på selskapsobligasjoner og på lånemarkedet.

De enorme krisepakkene, som blir gitt til de store selskapene for å mykgjøre virkningene, er uten historisk presedens. Men selv disse enorme summene – som får Marshallplanen til å virke likegyldig i sammenligning – vil ikke være nok til å stoppe økonomiens nedadgående fall.

Det basale faktum er at den kapitalistiske økonomien kun eksisterer på nåværende tidspunkt takket være enorme finanstilføyelser fra regjeringer. Alt dette leder kun til opphopningen av et berg av gjeld, og all gjeld må betales tilbake før eller senere.

Vil det komme et rebound?

I et forsøk på å trøste seg selv, forutser økonomene en kraftig oppgang. Det er en illusjon. Sannheten er, at regjeringer, som vi har sett, har sprøytet milliarder av dollar inn i økonomien for å unngå en øyeblikkelig kollaps.

Den 9. april 2020 publisert foreignpolicy.com noen interessante kommentarer på krisen. De sa:

“Denne enorme og umiddelbare motbalanseringshandlingen har inntil videre forhindret en øyeblikkelig global finansiell nedsmeltning, men nå står vi overfor en periode med sammentrekning, der fallende forbruk og investeringer ytterligere forverrer sammentrekningen.”

Nouriel Roubini skrev:

“Kun sentralregjeringer har budsjetter store og sterke nok til å stanse den private sektorens kollaps.”

Men så tilføyer han:

“Men disse underskuddsfinansierte intervensjonene skal baseres på penger. Hvis de blir finansiert gjennom alminnelig statsgjeld, vil rentesatsene stige, og oppgangen bli kvalt.”

Det vil si, at sentralbankenen må slutte med å printe penger for å finansiere offentlige utgifter.

Roubini ser ned på de med en overdreven selvsikker forutsigelse om en såkalt V-formet forbedring:

“Den nåværende sammentrekningen ser hverken ut til å være V- eller U- eller L-formet (en skarp nedgang etterfulgt av stagnasjon). Derimot ligner den en I: en vertikal linje som representerer det finansielle markedets og den virkelige økonomiens stup.”

Dette er perspektivet selv uten et nytt pandemiutbrudd, som helt klart ikke kan utelukkes. Istedenfor det lovede økonomiske ”reboundet” står massene i alle land overfor tiår med dyptgående angrep på levestandard, arbeidsløshet og nedskjæringer.

Hvem skal betale?

Hvem skal betale? Det er spørsmålet, som ingen vil stille og slett ikke svare på. Martin Wolf, hovedøkonom for Financial Times, skriver:

“Pandemien har påtvunget større finansielt forbruk, selv sammenlignet med finanskrisen. Dette stiller nå spørsmålet om hvordan denne gjelden skal håndteres, og hvem som skal betale.” (FT, 5/7/20)

Men svaret er tydelig. Hele krisens vekt vil bli lagt på skuldrene til dem som er minst i stand til å betale: de fattige, de gamle, de syke, de arbeidsløse og arbeiderklassen generelt. Men middelklassen vil heller ikke komme uskadd ut.

Noen venstrereformister (Podemos i Spania for eksempel) har på tåpelig vis dratt den konklusjonen, at de store mengder penger som har blitt gitt til selskap for å betale for hjemsendte arbeidere, signaliserer en fundamental forandring i kapitalismens natur. De ser det som avslutningen på den “neoliberale modellen” og en velkommen tilbakevending til kapitalismen med et smilende (keynesiansk) ansikt.

Og disse damer og herrer har den dristighet å anklage marxister for å være utopiske! Pipen får nok en annen lyd når regjeringene som har brukt enorme mengder med penger som de ikke har, begynner å trekke dem ut av folket gjennom skatteøkninger og store nedskjæringer i det offentlige forbruket.

Den enorme finansielle byrden vil kunne merkes i årevis –kanskje tiår – fremover og umuliggjør derved enhver form for et effektivt oppsving. Og før eller senere vil de massive underskuddene provosere frem en stor inflasjon, press på kreditt, en massiv sammentrekning i lån og et nytt kollaps. Det er perspektivet for den nære fremtiden. Det er en oppskrift på klassekamp i alle land.

Dette er forstått av de bedre tenkende representanter for den herskende klasse, som vi kan se fra Financial Times, som påpekte det følgende 9. mars:

“Det å betale for pandemien vil stille alle de samme spørsmål. En tilbakevending til nedskjæringspolitikken vil være vanvittig – en invitasjon til utbredt sosial uro, hvis ikke revolusjon, og som sendt fra himmelen for populistene. Etter noe tid – lang tid – må de finansielle regningene tilbakebetales. Men liberale demokratier vil kun kunne overleve dette store økonomiske sjokket dersom det blir laget justeringer i en kontekst av en ny sosial kontrakt, som setter flertallets velferd over de privilegertes interesser.” (FT, 9/3/20)

Akkurat hvordan dette mirakelet skal oppnås, forklarer ikke Financial Times. Men disse linjene er veldig avslørende. De viser at kapitalens strateger har kommet til den samme konklusjonen som marxistene. Borgerskapet er fanget som en lus mellom to negler. De forstår at revolusjon ligger implisitt i den nåværende situasjonen. Og de tar ikke feil.

“Sklir mot katastrofe”

I 1938 henviste Trotskij til den herskende klasse som “nå sklir mot katastrofe med øynene lukket.” Denne setningen kunne være skrevet i dag. Borgerskapets og dets ansatte politikeres reaksjon på coronaviruspandemien er blind panikk.

Før i tiden, selv i øyeblikk med kriser og krig, følte folk at regjeringen i det minste hadde en eller annen form for plan for å komme ut av krisen, selv dersom de ikke hadde kontroll over situasjonen.

I dag er dette ikke tilfellet. Kapitalens strateger har blitt kastet fullstendig ut av balanse. Den borgerlige pressens ledere avspeiler en situasjon med villrede og forskrekkelse, som nærmer seg fortvilelse.

Verden befinner seg i den bratteste økonomiske kollapsen i historien – og over natten blir de gamle økonomiske skolebøkene kastet i søppelbøttene. Selskaper kan ikke forutsi fremtiden, investeringer kollapser, og økonomien er i en krise som er langt verre og har fått tak langt raskere enn i 1930 årene. IMF og Verdensbankens økonomiske utsikter er fullstendig verdiløse, ettersom ingen kan forutsi den nåværende coronaviruspandemis utfall.

Situasjonen er enda verre, når det kommer til de politiske lederne. Det er et gammelt ordspråk som sier, at folk får den regjeringen som de fortjener. Det er ikke helt korrekt. Men det er fullstendig korrekt at den herskende klassen i den nåværende krise, har fått den regjeringen som de fortjener.

Donald Trump i USA, Boris Johnson i Storbritannia og Bolsonaro i Brasil representerer en personifisering av borgerskapets intellektuelle og moralske bankerott i dets stadie av senilt forfall. De leder gledelig deres nasjoner til avgrunnens rand og kaster dem ned i den. Dårlig lederskap gjør en dårlig situasjon tusen ganger verre. Borgerskapet river seg i håret og klager høylytt over situasjonen men kan ikke gjøre noe med den.

USA

Det mest tydelige uttrykket på dette finnes i USA, det rikeste landet i verden.

Det sies, at keiser Nero spilte på sin egen lyre, mens Roma brent. Nå etterligner keiser Trump hans beryktede romerske forgjenger, selv om han endelig er gått med på å bruke maske – hvilket i det minste er en forbedring.

Millioner av amerikanere har blitt sparket eller sendt hjem. Fastfood- og butikkarbeidere risikerer liv for en minstelønn, mens pandemien raser ut av kontroll og overlater millioner av mennesker til unødvendig lidelse og død.

Nye søknader om arbeidsledighetstrygd er steget til uhørt høye nivåer i USA, hvilket indikerer en høy mengde avskjedigelser og et hurtig krympende arbeidsmarked.

Kollapsets plutselighet kom som et sjokk for millioner av arbeidere. Pengeytelser fra regjeringen lindret situasjonen midlertidig. Men koronavirusutbruddets pris fortsatte å stige ubønnhørlig.

Og det gikk verst utover de nødstedte områder, som primært er bebodd av fattige fargede mennesker og andre etniske minoriteter, hvilket har gjort de mangeårige rasebaserte ulikhetene enda mer markante enn før.

En opprørslignende bevegelse

Den kokende utilfredsheten og vreden hos millioner av fattige, spesielt svarte mennesker i USA eksploderte endelig etter mordet på George Floyd. Bevegelsen kom ikke ut av intet. Det var resultatet av tiår med utbytting, undertrykkelse, fattigdom, dårlige boliger, rasisme og politivold.

Historikeren og professoren ved Rice University Douglas Brinkley uttrykte situasjonen med beundringsverdig klarhet: “Trådene i våres borgerlige liv kunne begynne å trevles opp, fordi alle lever i en kruttønne.”

Der har foregått mange av slike mord i løpet tiårene, som ikke har fremprovosert demonstrasjoner på denne skalaen, men for millioner av fattige mennesker i USA var mordet på George Floyd dråpen som fikk begeret til å flyte over. De sjokkerende bildene av politivold falt som en brennende fyrstikk ned i en kruttønne.

I Minneapolis, hvor bevegelsen begynte, ble politiet nødt til å rømme fra vreden til mengden av demonstranter, som deretter brente politistasjonen ned. Disse var begivenheter av en opprørslignende karakter. Men enda mer betydningsfult er den lynraske hastigheten som begivenhetene utfoldet seg med.

Massedemonstrasjonene spredde seg fra kyst til kyst, som om de ble flyttet av en usynlig hånd og oppslukte den ene amerikanske byen etter den andre. Forbløffende nok mente flertallet (54 prosent) av amerikanere at nedbrenningen av Minneapolis’ politistasjonsbygning var rettferdiggjort. Hva som var enda viktigere, var at 29 havner gikk i solidaritetsstreik, mens bussjåfører i visse byer nektet å kjøre opprørspolitiet.

Staten slo tilbake med ekstrem brutalitet, og portforbud ble innført i 200 byer. Allikevel fortsatte protestene i ukevis. Dette er en indikasjon på de ting, som vil komme, en slags generalprøve for den amerikanske revolusjonen.

Begivenheter av denne typen har virkelig ingen presedens  i nyere amerikansk historie. Denne bevegelsen er det endelige svaret til alle skeptikerne og kynikerne som argumenterte for at arbeiderklassen aldri ville bevege seg, spesielt ikke i USA.

Splitt i den herskende klassen

Splitt i den herskende klasse er det første tegnet på utviklingen av en revolusjonær situasjon. Trump ønsket å bruke hæren til å knuse oppstanden. Men dette fremprovoserte et opprør blant en del av lederne for hæren og selv en del av republikanerne.

CNN siterte Forsvarsministeriets embedsfolk, som sa at der var en “dyp og voksende utilfredshet” blant noen i Pentagon, selv før presidenten annonserte at han var klar til å innsette militæret for å skape orden i amerikanske byer. Wall Street Journal bar overskriften: “La være med å innsette troppene.” De skrev: “På nåværende tidspunkt vil synet av tropper i amerikanske gater sannsynligvis opphisse fremfor å berolige…”

Dette viser begrensningene i statens makt. De viser oss formen på de ting, som vil komme.

Spontanitetens begrensninger

I 1938 skrev Leon Trotskij, at man kunne redusere menneskehetens krise til en krise i proletariatets ledelse. Vi burde tenke nøye over hva disse ordene innebærer. Man behøver ikke å nevne at massenes bevegelse er revolusjonens grunnleggende framgang. Så langt er vi enige med anarkistene i det. Men deres konklusjon slutter, hvor de virkelige problemene starter.

Hva viser begivenhetene i USA oss? De har avslørt massenes store potensielle makt. De viser oss at det er en makt i samfunnet som er sterkere enn selv den sterkeste stat, hær eller politistyrke. Ja, det er fullstendig sant. Massenes spontane bevegelse er en forutgående betingelse for en sosialistisk revolusjon. Men den er ikke nok til å garantere suksess i seg selv.

På samme måte er damp også en enorm kraft. Det var kraften som drev den industrielle revolusjonen fremover, og fortsetter med å drive det økonomiske livet den dag i dag. Men damp er bare kraftfull, når den konsentreres i et spesifikt punkt, i en stempelkasse, som sentraliserer dens kraft, og forøker den tusenvis av ganger. Uten denne ville dampen bare fordampes ubrukelig ut i luften.

Det er det samme med revolusjon. Uten en nødvendig organisering og ledelse vil arbeiderklassens enorme makt bare forbli et potensiale, ikke en realisert makt.

Krigshistorien gir oss mange eksempler på en stor hær av modige soldater, som blir beseiret av en langt mindre styrke av disiplinerte tropper anført av erfarne offiserer. Og klassekrigen har mange likhetspunkter med krig mellom nasjoner.

Det vi så i USA, viste oss begrensningene i statens makt, når den står overfor en masseoppstand som den vi så i det landet. Massenes spontane bevegelse er en forutgående betingelse for revolusjon. Men den er ikke tilstrekkelig til å garantere suksess i seg selv. Det manglet noe, og det var en organisasjon og en ledelse, som er i stand til å vise veien fremover.

Uten en nødvendige organisering og ledelse var protestene dømt til å ebbe ut før eller siden. Det overraskende var at de varte så lenge som de gjorde. Var dette en revolusjon? Det var selvklart ikke en revolusjon. Men det kan så sannelig bli sett som generalprøven på en fremtidig revolusjon.

Intet vil noensinne bli det samme

Det er en enorm forandring i bevisstheten i USA. Meningsmålingene viser en stigende støtte til sosialisme. 67 prosent av unge ville ha stemt på en sosialistisk president. Enda mer overraskende er det, at 30 prosent av dem over 65 år ville gjort det samme, hvis de fikk muligheten. Men de fikk ikke muligheten.

Bernie Sanders nektet å stille opp som sosialist, etter at han ga forhåpninger hos millioner av mennesker, selv om det var en bred støtte til et nytt parti. I stedet valgte han å støtte Joe Biden som den demokratiske kandidaten og brukte argumentet om nødvendigheten av å beseire Trump. Dette argument vil uten tvil ha en viss tyngde hos mange mennesker som desperat ønsker å kvitte seg med ham. Men mange andre vil vende seg i forakt.

Valget er i november, og mange ting kan skje mellom nå og da, men valgkampanjen er allerede i gang. Trump forsøkte å spille ”lov og orden”-kortet, men det gav tilbakeslag. Nå gjentar han konstant, at det vil forekomme valgjuks på grunn av poststemmer. Meningsmålinger viser da også, at han mister terreng. Men det betyr ikke nødvendigvis, at han vil tape.

Mange folk har trukket den riktig konklusjonen, at valget mellom Demokratene og Republikanerne  ikke er et valg i det hele tatt. Og det er en tilsvarende vekst i interessen for sosialistiske og til og med kommunistiske ideer. Dette kan ses i den hurtige fremgangen som vår amerikanske seksjon har fått, men også i at veksten i DSA-medlemsskap i avdelinger rundt omkring i landet har eksplodert. Det estimeres at 10.000 mennesker har blitt med siden mars, hvilket bringer gruppens totale medlemskap opp på omkring 66.000 ifølge interne tall.

Én ting er klart. Uansett hvem som sitter i Det Hvite Hus neste år, vil intet noensinne bli det samme igjen. Det foreligger turbulente tider for USA. Det vil komme seire, og det vil komme nederlag. Men i en periode vil pendelen svinge skarpt mot venstre.

Behovet for dialektikk

Kun med kjennskap til den marxistiske dialektiske metode kan man se under overflaten (”faktaene”) og nå inn til de virkelige prosessene, som langsomt modnes under overflaten.

Overfladiske empirister og impresjonistiske observatører ble overrasket av disse bevegelsene, som så ut til å komme ut av ingenting som et lyn fra klar himmel. Men de nåværende omveltningene kommer ikke ut av ingenting. De ble forberedt av forrige periode.

Manglen på en dialektisk tankegang er det som forklarer kapitalstrategenes fullstendige maktesløshet. De er ute av stand til å forklare den nåværende krisen eller å komme med en løsning på den. Det samme gjelder middelklassen og intelligentsiaen, som er grepet av en stemning av dyp fortvilelse, hvilket er avspeilet i postmodernismens innflytelse, som benekter muligheten for fremgang generelt, bare fordi fremgang under kapitalismen har gått i stå.

Fra et dialektisk perspektiv vil alt før eller senere bli til sin motsetning. Arbeiderklassens bevissthet utvikler seg ikke i en rett linje. Den kan lenge halte etter begivenhetene. Men før eller senere innhenter den dem med et smell. Det er akkurat hva en revolusjon er. Vi kan nå se denne prosessen utfolde seg foran øynene våre.

Vi bør huske at de revolusjonære omveltningene allerede startet forrige år i Sudan, Libanon, Irak, Ecuador, Chile osv. Fremfor alt blir radikaliseringen reflektert i en hurtig forandring i massenes bevissthet.

Hvordan bevissthet forandres

Bevissthetens halten etter, som vi før har kommentert på, har nå blitt erstattet av voldsomme eksplosjoner hos massene. Hvor enn vi ser, ser vi voksende utilfredshet, vrede, raseri og et hat mot den herskende orden.

Dette uttrykker seg på forskjellige måter i forskjellige land. Men overalt ser vi at massene, arbeiderne og ungdommen er begynt å bevege seg, å utfordre den gamle orden og kjempe imot den. Det er tilstrekkelig å nevne de begivenhetene som finner sted akkurat nå.

La oss ta to ytterst viktige eksempler: Israel og Libanon. Hvis det var et land i verden hvor mange mente at klassekampen var slutt, så var det Israel. Det virket for de fleste som om Netanyahu hadde fullstendig kontroll over situasjonen. Men nå har krisen rammet Israel: levestandarden faller, og arbeidsløsheten vokser. Og massene har gått på gatene for å kreve at Netanyahus regjering blir veltet.

I Libanon har vi et enda mer sigende eksempel. Etter den revolusjonære bevegelsen som feiet over landet ved utgangen av forrige år, har eksplosjonen i Beiruts havn som ødela byen og etterlot 300.000 mennesker uten hjem, antent en ny og enda mer besluttsom revolusjonær bevegelse. For ikke så lenge siden virket det som om en slik bevegelse var umulig på grunn av de skarpe sekteriske oppdelingene av det libanesiske samfunnet. Men nå ser vi et kolossalt oppsving i revolusjonen hvor alle seksjoner av arbeiderklassen står samlet i kamp.

Disse eksplosjonene av folkelig vrede falt ikke ned fra himmelen. De ble forberedt av den forrige periodens kurs, spesielt de siste ti år med nedskjæringer.

Hviterussland og Russland

En lignende dramatisk forandring foregår for øynene våre i Hviterussland, hvor en protestbevegelse mot Lukasjenko har fått en massiv karakter. Det er sant at denne bevegelsen har en forvirret og motsetningsfylt natur.

Den småborgerlige ledelsen vil gjerne skru hastigheten opp på prosessen med privatiseringer og etablere tettere forbindelser til EU. Men arbeiderklassens fremkomst som en hovedkraft og dens bevegelse i retning av en generalstreik har vært en viktig faktor i ligningen. Arbeiderne i den statseide industrien vil ikke dele de liberales entusiasme for privatiseringer og markedsøkonomi.

Situasjonen er ikke den samme som i Ukraina, der bevegelsen var dominert av ekstreme reaksjonære nasjonalistiske og åpent fascistiske elementer. I Hviterussland eksisterer ikke den samme anti-russiske stemningen i befolkningen. Hviterussland er så tett økonomisk, språklig og historisk integrert med Russland at det er vanskelig å forestille seg at landet skulle bryte med Moskva og vende seg mot Vesten.

Det er umulig å si hvordan den nåværende bevegelsen vil slutte. Putin ser forurolig på disse begivenhetene. Men Putins muligheter i forhold til Hviterussland er begrensede. En væpnet intervensjon vil være vanvittig. Det ville fornærmet folket og skape anti-russiske stemninger, som ville skyv dem mot Vesten. Uansett, har ikke Putin noen særlig interesse i å redde Lukasjenko, tvert imot faktisk.

Kremlin-klikken vil uten tvil smi ranker med Minsks toppbyråkrater for å finne en passende ”reformistisk” figur, som kan erstatte den skandalerammede Lukasjenko og inngå en avtale med Moskva. Om en slik manøvre lykkes avhenger av massebevegelsens fremtidige utvikling.

Bevegelsen i Hviterussland vil ha stor betydning for Russland. Putin frykter rettmessig, at en lignende bevegelse kan bryte ut i Russland. Begivenhetene i Khabarovsk indikerer at denne frykten ikke er uten grunn. Forgiftningen av den liberale opposisjonspolitikeren Navalnyj er muligens en panikkreaksjon. Uansett hva peker alle motsetningene i Russland mot modningen av en eksplosiv situasjon.

Europa

Nasjonalisme, ikke internasjonalt samarbeid, er den dominerte karakteristikken til den nåværende perioden. Den truer hele det skrøpelige internasjonale handelssystemet som ble opprettet med stort besvær av borgerskapet i tiårene etter andre verdenskrig.

Handelskrigen mellom USA og Kina er bare et symptom på dette fenomenet. Men det foregår også en handelskrig mellom USA og Europa. Og farlige bruddlinjer er i ferd med å dukke opp mellom europeiske nasjoner.

For lenge siden påpekte vi at det europeiske borgerskapet kunne opprettholde en viss grad av integrasjon i en tid, men i tilfelle med en stor krise ville prosessen bli omvendt. Dette er nå tydelig blitt et tilfelle.

Tyskland

Tyskland er lokomotivet i den europeiske økonomien, men landet har vært hardt rammet av krisen. Dens viktigste styrke ligger i dens evne til å eksportere. Men nå viser denne styrken seg å være dens prinsipielle svakhet. Nedgangen i Kina og krisen i resten av Europa har skapt et skarpt fall i eksporten, særlig i den viktige bilsektoren.

Tysklands BNP falt allerede i det siste kvartalet i 2019. Nå forutsies Tysklands BNP å falle mer enn USAs, fordi den blir trukket ned av eksportavhengigheten. Der er en overproduksjon av biler, som fører til nedstenginger av fabrikker, avskjedigelser og en nedleggelse av arbeidsplasser i de fleste delene av økonomien. Det er minst tre millioner arbeidsløse. Og det er uten å medregne selvstendige og studerende.

Alt dette har avslørt de bruddlinjene som trekker Europa fra hverandre.

Et splittet EU

Der er en voksende splittelse fra de østeuropeiske medlemslandene. Mange i Brussel mener at land som Polen og Ungarn kun burde få penger dersom de oppgir politikken med reformer av rettssystemet, som deres kritikere ser på som et angrep på rettssikkerheten.

Men hovedsplittelsen er nå mellem de landene som er hardest rammede av viruset – som Italia og Spania – og noen av EU-landene som ønsker å holde på egne penger. Spesielt Italia var et av de tidligste europeiske landene som fikk utbrudd og har talt 35.000 dødsfall [nå over 41.000 – Red.]– et av de høyeste i verden. Disse spenningene ble avslørt i et møte nylig, der EU’s ledere kjempet for å få avtalt en støttepakke som skulle hjelpe landene med å komme seg over pandemien samtidig med blokkens 1 billion euro-budsjett.

Sverige, Danmark, Østerrike og Nederland nektet sammen med Finland å gi 500 milliarder euro i form av tilskudd til landene som var hardest rammet av Covid-19. De argumenterte for at den foreslåtte pakken var for generøs og under ingen omstendigheter burde bli gitt som en ytelse, men som lån som må tilbakebetales. Disse angivelig siviliserte lederne, der flertallet er sosialdemokrater, kranglet som hestehandlere på middelalderens markedsplass.

Etter et langt og splittet møtets avslutning, der EU-ledere fornærmet hverandre, og Macron slo i bordet og truet med å forlate møtet, ble en usikker avtale til sist inngått. De hadde ingen andre valg enn å inngå et kompromiss. Men idealet om europeisk solidaritet ble kastet ut av vinduet i prosessen.

Italia

Spørsmålet om Italia var midtpunktet i denne kranglingen. Hvis man ikke kunne komme til enighet, kunne det ha ført til Italias koalisjonsregjerings kollaps og muligheten for en tilbakevending til Salvini og det anti-europeiske Liga Nord.

Sentrum for EU’s krise er rykket fra Hellas til Italia, som nå er Europas syke mann. Det er det svakeste leddet i den europeiske kapitalismes kjede. Krisen i Italia utgjør en langt større fare for EU’s fremtid, enn Hellas noensinne gjorde. Hellas er jo tross alt et relativt lite land. Men Italia er en stor økonomi, som utgjør 11 prosent av den Europeiske Unions BNP. Italias enorme gjeld på 2.500 milliarder euro kunne velte EU’s finanser, og Italias kollaps kunne føre til selv EU’s utslettelse. Det er hva som forklarer Merkels forsiktige holdning. Det var umulig for henne å være like hard overfor Italia som Hellas. Hun var tvunget til å la klaveret spille litt annerledes. Det forklarer også delvist sinneutbruddene til den franske presidenten ved det nylige toppmøtet for EUs ledere.

Coronaviruskrisen har avslørt den italienske kapitalismens ekstreme svakhet og korrupsjonen og inkompetansen i hjertet av landets regjering. Norditalia ble hardt rammet av coronaviruskrisen. Området utgjør 50 prosent av Italias BNP. Likevel opplevde denne regionen scener med død og ødeleggelse, som man normalt ville assosiere med et tredjeverdensland.

Regjeringens håndtering av Covid-19-krisen har skapt sinne og indignasjon. Arbeidere ble nødt til å arbeide mellom 12 og 14 timer uten overtidsbetaling, selv på lørdager, særlig helsearbeidere, som risikerte livene. Det uttrykker sjefenes ondsinnede likegyldighet overfor arbeideres liv og helse.

Plutselige og skarpe forandringer i bevisstheten står for dagen. Lærere og studerende har blitt radikaliserte og er klare til å kjempe. Der var en bølge av uoffisielle streiker, som spontant ble kalt nedenfra, men reformistene og fagforeningslederne gjorde sitt beste for å holde bevegelsen tilbake. Sjefene er på offensiven, men fagforeningsledene søker en sosialpakt, selv om det ikke er noen mulighet for én.

Denne motsetningen fører til et hurtig autoritetstap blant fagforeningsledelsen, hvilket baner veien for enda større eksplosjoner i den kommende perioden. Scenen er satt for en eksplosjon av klassekamp, ikke sett siden 1970 årene. Dette har store implikasjoner for hele Europa.

Frankrike – den neste i rekken

Selv om det mest presserende problemet i krisen er Italia, er Frankrike ikke langt bak. Det forklarer Emmanuel Macrons reaksjon på nordeuropeernes stahet. Angivelig slo han i bordet og truet med å gå fra diskusjonene, mens han anklaget de ”sparsommelige fire” (Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige, red.) for å sette det europeiske prosjektet i fare.

Den franske presidenten sa at det ikke “fantes noe annet valg” enn å opprette et fond, som “kunne utstede allmenn gjeld med en allmenn garanti” til å finansiere medlemslandene i overensstemmelse med deres behov avhengig av størrelsen på deres økonomier. Men dette er en idé, som Tyskland og Nederland har motsatt seg.

Bruno Le Maire, Frankrikes finansminister, fremsatte protesten skarpt:

“Enten handler eurosonen forent på den økonomiske krisen og kommer styrket ut, ellers er den i villrede og står i fare for å forsvinne.” (FT, 23/3/20)

Men Europa handler ikke forent. Tvert imot har den økonomiske krisen forverret de nasjonale forskjellene og drevet de herskende klassene fra de forskjellige landene i forskjellige retninger. Brexit var kun begynnelsen på en desintegrasjonsprosess, som langt fra er slutt og vil skape den ene innviklede krisen etter den andre.

Storbritannia

Den umiddelbare effekten til Brexit vil være katastrofal for både Europa og Storbritannia. Det britiske borgerskapet vil befinne seg i den verst mulige krisen etter å ha forlatt den Europeiske Union.

Alle de tåpelige sjåvinistiske illusjonene vil bli rått avslørt som det bedrageriet de alltid har vært. Storbritannia vil se seg redusert til rollen som en uviktig liten øy utenfor Europas kyst. Storbritannias høyt besungne “spesielle forhold” til USA vil bli avslørt som et ydmykende forhold mellom herre og tjener. Den prestisjen som landet hadde i fortiden vil kollapse over natten, som et korthus.

Martin Wolf forutså dystert i Financial Times:

“Der kommer ikke noe ’globalt Storbritannia’, men et Storbritannia, som leter etter smulene fra de mer maktfulle handelsmaktenes bord, som selv er mitt i et voldsomt munnhuggeri.” (FT, 21/5/20)

Allerede nå kommer de nasjonale motsetningene som river i det Forente Kongerikes system, frem. Støtte til selvstendighet i Skottland er nå den førende holdningen i meningsmålingene med 7-9 prosentpoeng, mens hatet og motviljen mot den konservative regjeringen vokser.

Det kan godt hende, at Boris Johnson ender opp som statsminister ikke for Storbritannia, men lille England.

Kina

Kina var en av hoveddrivkreftene bak verdensøkonomien i den siste perioden. Men nå vender alt seg på dialektisk vis til sin motsetning. Kina blir ikke lengre sett på som en del av løsningen men en del av problemet.

Kina har oppbygget en formidabel industriell base med en enorm produksjonskapasitet. Men den interne etterspørselen klarer ikke absorbere dette kolossale produktive potensialet. Kina må eksportere for å overleve. Men dets suksess på eksportmarkedet har nå fremprovosert en voldsom reaksjon fra dets konkurrenter spesielt i USA, men også i Europa.

Den kinesiske økonomi bremset allerede opp i et foruroligende tempo før den nåværende krisen, men krisen har skubbet økonomien over kanten. JPMorgan Chase forutså et fall på 40 prosent i kinesisk BNP i første kvartal fra de siste tre månedene; den største sammentrekning på de siste 50 år.

Det forklarer hvorfor Xi Jinping er i gang med å styrke sin diktatoriske makt og knuse bevegelsen i Hongkong. Det er en forberedelse på en fremtidig eksplosjon av klassekamp i Kina som oppbygges nå.

“Skrekk uten ende”

Lenin sa engang, at kapitalismen er skrekk uten ende. Vi kan nå se den bokstavelige sannheten i denne uttalelsen. FN’s World Food Programme advarte nylig om at over 265 millioner mennesker er truet av sult. Coronaviruspandemiens sosiale konsekvenser i avanserte kapitalistiske land er ille nok, men fattige land står overfor en absolutt katastrofe.

Selv i de rikeste landene som USA, har pandemien hatt forferdelige konsekvenser på de fattigste delene av befolkningen. Men for størstedelen av menneskeheten er krisen på et helt annet plan.

Coronaviruspandemien avslører på hardt vis de brutale nivåene av ulikhet i verden. Én ut av to mennesker i verden kjemper daglig for å overleve. Halvparten av verdens befolkning har ikke tilgang til grunnleggende helseforsikring. For folk i fattigdom kan sykdom være en dødsdom. To milliarder mennesker arbeider på verdensplan i den uformelle sektoren uten tilgang til sykepenger, og det gjelder størstedelen av folk i fattige land.

Viruset vil ha den største innvirkningen på fattige, daglønnede og uformelle arbeidere, der mange er kvinner som mangler finansiell og sosial beskyttelse. Millioner av mennesker er tvunget til å gå på arbeid og stå ansikt til ansikt med det dødbringende viruset, fordi de er ute av stand til å klare seg uten lønninger med stigende priser på mat og andre fornødenheter. I fattige land bor mange mennesker i uformelle bybebyggelser eller slumkvarter, som ofte er overbefolkede og med dårlig sanitet. Når 250 mennesker deler én vannkran, hvordan kan man da snakke om sosial avstand, å vaske hender og oppsporing for å stanse virusets videre spredning?

Men i stedet for å investere i helsesystemer for å forsvare seg mot virusets angrep blir disse landene nødt til å bruke dyrebare ressurser på å betjene gjeld. Ekstern gjeldsbetaling for de 77 fattigste landene løper på minst 40 milliarder dollar bare i 2020. Så selv om halvparten av verden blir herjet av en forferdelig pandemi, og millioner står overfor død fra enten sykdom eller sult, fortsetter de imperialistiske vampyrene med å drenere blodet fra deres årer.

Afrika

Sør-afrika som opplevde en av de raskeste økningene av smittetilfeller på en én dag, har det høyeste antall av bekreftede smittetilfeller på det afrikanske kontinentet. I Egypt er antallet tilfeller steget voldsomt hurtig siden midten av mai. Lesotho og Namibia har også opplevd en sterk økning i tilfeller i løpet av de siste par dager.

Det er voksende bekymringer over hva som skjer i Nigeria, som er landet med tredjeflest målte tilfeller i alt på kontinentet inntil videre. Topp fem i dødsrater har Chad, Sudan, Niger, Liberia og Burkina Faso. I Malawi er det kun 25 intensivsengeplasser og 16 respiratorer til over 18 millioner mennesker. I Zambia er det én lege på 12.000 mennesker.

I mange land har markeder blitt forstyrret, og samfunnskarantener har ført til innkomst tap. Millioner av arbeidere er allerede sendt hjem uten betaling. Andre i de lavest betalte og mest usikre jobbene kan ikke isolere seg fra det dødbringende viruset. FN advarer om at halvparten av alle jobber i Afrika er i fare.

India og Pakistan

Coronapandemien har hatt en katastrofal effekt på Pakistan, men situasjonen har nådd enda mer dramatiske nivåer i India. Man begynner først nå å forstå omfanget av smitten og dødsfallene forårsaket av COVID-19. De offisielle tallene sier at over to millioner har vært smittet. Det er nesten uten tvil en underdrivelse.

Vitenskapsfolk har også advart mot at India stadig kunne være måneder fra å nå toppen av landets utbrudd – selv om det allerede har verdens tredje-høyeste antall bekreftede tilfeller. Sykehuset i de verst rammede byene inklusiv Mumbai og Bangalore, har vært overveldet med pasienter. Narendra Modi forsøkte å “løse” pandemien ved å drive millioner av fattige mennesker som bor på gatene i Delhi, Mumbai og andre byer, ut. Dette førte at pandemien ble spredd til landsbyene og provinsene, som mangler selv de mest basale helsetjenestene. De menneskelige omkostningene vil bli fryktinngytende.

Av Indias 471 millioner store arbeidsstyrke er kun 9 prosent dekket av et sosialt sikkerhetsnett, 90 prosent har ingen formell ansettelseskontrakt, og 139 millioner er migrantarbeidere. Mange av disse har blitt sendt hodestups på flukt tilbake til landsbyene sine. Man har ikke sett noe lignende siden oppdelingen i 1947.

Modi og hans hindusjåvinistiske bande forsøker å avlede oppmerksomheten vekk fra krisen ved å puste til hindusjåvinismens og kommunalismens flammer og blusser på den måten enda mer elendighet og vold opp i Indias ledende masser. Ikke tilfreds med å slå hardt ned på Kashmir, og på den måten fremprovosere en konflikt med Pakistan, gikk han over til å starte en grensekrig med Kina, som han vil komme ut av med en blodig nese.

Latin-amerika

Coronaviruset herjer voldsomt i Latin-amerika. Den er ute av kontroll i land som Brasil, Chile, Ecuador og Peru. I noen byer i Ecuador er kirkegårdene fulle, og lik blir etterlatt i gatene.

Høyresideregjeringene har vist seg å være fullstendig ute av stand til å håndtere denne trusselen mot folks liv. Tvert imot har de gjort krisen en million ganger verre med deres ondskapsfulle og uansvarlige oppførsel. Men stemningen i Latinamerika ble enormt tilskyndet av utviklingen i USA.

Massedemonstrasjonene og Black Lives Matter-bevegelsen har hevet motet blant folk sør for Rio Grande, der de fleste aldri trodde at slike ting var mulige i imperialismens moderland. Massene er klare til å kjempe. Men enda en gang har vi problemet med ledelsen.

Brasil og Chile

I Brasil er Bolsonaros base svunnet inn, og hans parti er splittet på tross av alt det tåpelige hysteriet fra den såkalte venstrefløyen og sektene, som forestilte seg at fascismen hadde vunnet gjennom Bolsonaros valgseier.

I landet er allerede nesten fire millioner smittet av coronaviruset inklusiv presidenten, som det ikke vil bli felt noen tårer for. Han kommer til å ha de beste legene. Men for de mange fattige mennesker i Brasil er dette en dødsdom.  

Coronaviruskrisen holder bevegelsen midlertidig tilbake. Men under overflaten er det et enormt sinne mot regjeringen, og i det øyeblikket nedstengingen løsnes, vil dette uttrykke seg selv i et massivt revolusjonært oppsving.

Brasils tilfelle er velkjent. Men myndighetenes handlinger i Chile er ikke særlig annerledes. Piñeras høyrefløysregjering står overfor en nasjonal katastrofe.

Chile opplevde massive oppstandslignende demonstrasjoner i høsten i 2019, og det er en begynnelse på en ny demonstrasjonsbevegelse, primært rettet mot det privatiserte pensjonssystemet – overtatt fra Pinochetdiktaturet. Folk, som desperat mangler penger for å overleve, krever retten til å få penger fra det privatiserte AFP.

Regjeringen motsetter seg men har lidd to nederlag i parlamentet. En ny bevegelse kunne med letthet velte den. Det var nylig en havnearbeiderstreik mot skandalen. Nå truer gruvearbeiderne med streik.

Piñera-regjeringen ble tvunget til å gi innrømmelser i forbindelse med AFP og tillate folk å ta ut 10 prosent av pengene sine. Det viser hvor svak hans regjering er. Regjeringen holder på makten kun på grunn av den parlamentariske venstrefløyens og fagforeningsledenes kompromissøkende holdning. Men intet har blitt fundamentalt løst, og en ny sosial eksplosjon forberedes.

Reformismens krise

Hele situasjonen inneholder implisitt revolusjonære muligheter. Dette faktum kan man se ved den stigende radikaliseringen av et samfunnslag, spesielt ungdommen. Denne tendensen har også blitt observert med forskrekkelse av kapitalstrategene. Financial Times kommenterte:

“Finanskrisen formet ‘millennials’ på måter som allerede driver politikk på begge sider av Atlanten, inklusiv en større villighet blant unge mennesker, til å referere til seg selv som sosialister.”

“Millennials ga Jeremy Corbyn lederstillingen i Labour Party og brakte Bernie Sanders på grensen til å bli den demokratiske presidentkandidaten. Coronaviruset vil sannsynligvis forsterke mange av disse holdningene.”

Dette er en veldig avslørende artikkel, som viser, hvordan kapitalens seriøse strateger når de samme konklusjonene som marxistene. De forstår også at de nye våknede lagene vil i første omgang vende seg mot venstrereformistene. Slik en utvikling er fullstendig forutsigelig under de nåværende omstendighetene.

Venstrereformisme

Disse radikaliserte lagene vil i første omgang vende seg mot venstrereformistiske politikere, som later til å komme med en vei ut av krisen på grunn av den ekte marxismens svekkede styrke.

De kan ha en veldig radikal-lydende retorikk som en avspeiling av presset fra massene. Men i siste ende har de intet perspektiv om å avskaffe kapitalismen.

De mener at kapitalismen kan reformeres, gjøres mer menneskelig, mer demokratisk og så videre. Disse illusjonene vil bli hjerteløst avslørt, som vi allerede så i tilfellet med Tsipras i Hellas.

Revolusjon er alltid utelukket for reformistene og ikke bare høyrereformister men i særdeleshet venstrereformistene. De vil alltid finne 117 argumenter for hvorfor revolusjon er umulig, utopisk og så videre.

Massene blir tvunget til å innse virkeligheten. De begynner langsomt å trekke konklusjoner. Det er vår styrke og kapitalismens og reformismens store svakhet. Det vil ta tid, men før eller senere vil de gamle illusjonene gradvis bli brent ut av arbeiderklassens bevissthet.

Store antall radikaliserte arbeidere og unge har gått gjennom Tsipras’, Sanders’ og Jeremy Corbyns skole. De beste elementene har lært viktige leksjoner fra denne skolen. Etter å ha dimittert har de beveget seg videre på et høyere plan og søker videre opplysning i den revolusjonære marxismens skole. Vi skal hjelpe dem med å gå gjennom denne overgangen. Men hvordan skal det gjøres? Det er mulig å gjøre to feil her.

Opportunistene kritiserer aldri venstrefløyen og blir faktisk til en slags fanklub. På den andre siden har vi tankeløse sekter som mener at de er store revolusjonære, fordi de har lest et par av Trotskijs setninger uten å forstå et eneste ord, og de erklærer høylydt, at den ene eller den andre venstresidelederen vil bedra dem. Det er ikke plass i IMT’s rekker til noen av disse avvikelsene. Det er vanskelig å si hvem av de to som gjør mest skade på den ekte marxismens sak.

Når vi arbeider med venstrereformistene må vi være forsiktig og på behendig vis kombinere fastheten i våre prinsipper med den nødvendige fleksibiliteten og takten, når vi kritiserer. For å sitere Marx må vi være “milde i manérer og modige i innhold.” Kun på denne måten kan vi vinne de beste arbeiderne og unge, som har ærlige illusjoner til venstrefløyen.

Vi må svare venstrereformistene ikke med skingre fordømmelser men med tålmodig forklaring. De folk, som beveger seg i en revolusjonær retning vil gjennom erfaring begynne å forstå, ikke kun høyrereformistenes men også venstrereformistenes begrensninger.

Kapitalismens dødspine

Uansett hvor vi ser, ser vi et bilde av kollapsende produktivkrefter, stigende arbeidsløshet, stigende fattigdom og lidelse, krig, krise, sykdom og død. Men disse er bare eksterne manifestasjoner av en underliggende sykdom. Og akkurat som en god lege må vi være i stand til å analysere symptomene for å forklare den underliggende årsaken.

Folk, som mangler en vitenskapelig marxistisk forståelse av historien, trekker naturlig pessimistiske konklusjoner. Men vi har sett symptomene før i historien.

Romerrikets fall foregikk over flere århundrer og ble etterfulgt av den mest fryktinngytende økonomiske, sosiale, moralske og filosofiske degenerasjon. Men denne lange perioden med nedgang foregikk ikke i en rett linje. Det var perioder med oppgang, liksom en døende mann av og til kan vise alle symptomer på bedring, som bare er forspillet til videre og ugjenkallelig kollaps.

Slike perioder med oppgang kan bestemt ikke utelukkes for kapitalismen. Men den generelle linjen er tydelig nedgang. Ingen vedvarende løsning er mulig. For å bruke en berømt setning fra Trotskij er dette kapitalismens dødspine. Og disse dødspinsler truer hele menneskeheten.

Treghetskraften

Når vi analyserer fenomener, må marxister være forsiktige og analysere dem fra alle synspunkter og medregne alle motsetningsfulle krefter, som trekker i forskjellige retninger.

Vi er gått inn i den mest turbulente perioden i menneskehetens historie. Den nåværende økonomiske, sosiale og politiske krisen kan ikke finne en vedvarende løsning basert på det nåværende systemet. Det innebærer naturligvis ikke at en viss grad av ustabil likevekt i visse øyeblikk ikke kan bli gjenetablert. Tvert imot er perioder med midlertidig oppgang uunngåelige. Men de vil være kortvarige og vil bare være forspill til en ny og enda dypere kollaps.

Den nåværende situasjonen stiller oss foran et komplekst parallelogram av krefter. På den ene siden søker massene desperat etter en vei ut av krisen. De er klare til å gå den revolusjonære vei men mangler et klart program og perspektiv for veien frem.

Som en konsekvens av dette kan de spontane opprørsutbrudd ikke løse de fremsatte problemene. Derfor avtar de ved et visst stadium akkurat som havets bølger, som slår mot en solid klippe og på et tidspunkt trekker seg tilbake.

Den eksisterende orden behersker en maktfull motstandsvilje. Dette gir noen av borgerskapets strateger selvtillit. Den amerikanske historikeren Eric Foner uttalte nylig:

“Det ser ut til å være en sterk treghet, som skyver oss tilbake til normalen. Jeg er skeptisk overfor dem,som tror at coronaviruset kommer til å endre alt.”

Det er nødvendig for oss å overveie disse bemerkningene veldig nøye, ettersom de inneholder en viktig kjerne av sannhet.

Naturligvis legger vi enorm viktighet i den nåværende bølgen av kamper i USA og andre land. Vi inviterer disse velkomne, og vi omfavner dem med all mulig entusiasme. Men vi forstår også at disse er symptomer som representerer et embryonisk uttrykk for store begivenheter, som blir forberedt.

For å utarbeide det korrekte perspektivet og de korrekte taktikkene må vi forstå den andre siden av spørsmålet. Treghetens kraft er velkjent og et elementært element i mekanikk. Men selv den sterkeste treghet kan bli overkommet av en passende mengde kraft.

Den sterkeste tregheten er vanens, skikkens og tradisjonens kraft, som veier tungt på menneskets bevissthet. Instinkter nedarvet fra en veldig fjern fortid gjør folk motstandsdyktige overfor og redd for forandring. For å ta et sprang frem må denne barrieren brytes. Men det kan kun skje gjennom de sterkeste sosiale og økonomiske katastrofene, som tvinger menn og kvinner til å sette spørsmålstegn ved de ting, som de inntil da trodde var konstante og uforanderlige.

De revolusjonæres oppgave

Det kapitalistiske systemet ligger på intensivavdelingen. Det er nå avhengig av kolossale ytelser fra staten. Men ifølge de markedsøkonomiske teoriene er det ikke meningen at staten skal spille noen rolle i det økonomiske livet.

Derfor må vi stille spørsmålet: hvis det kapitalistiske systemet ikke kan overleve, med mindre det blir støttet av staten, hvorfor skulle vi så ikke bare oppheve det helt og la staten ta den fulle kontrollen over økonomien og redde den fra å falle i en komplett og absolutt bankerott?

Den nåværende situasjonen er en fullstendig fordømmelse av det kapitalistiske systemet, som har utspilt sin historiske rolle, og kun burde bli kastet på historiens søppelbøtte. Men vi vet at kapitalismen ikke bare vil kollapse under vekten av sine egne motsetninger. Den kan komme ut av selv den dypeste krisen, og vil også komme ut av den forestående. Men spørsmålet er: Hvordan vil den komme ut, og hva vil det koste menneskeheten?

Selv om perioder med delvis og midlertidig oppgang på ingen måte kan utelukkes, er den generelle kurven nedgang. Det neste oppsvinget vil kun bli midlertidig; forspillet til en ny og enda dypere kollaps av produktivkreftene. Under kapitalismen er ingen vedvarende løsning mulig.

Kapitalismen ligner i dag et monster som vandrer dødsdømt rundt, uhelbredelig sykt, svakt og forråtnet. Men det nekter å dø. Og konsekvensene av denne forlengelsen for menneskeheten er ekstremt skremmende. Men dette er kun den ene siden av saken. Et nytt samfunn kjemper for å bli født under symptomene til et uhelbredelig henfall.

Det er vår plikt å gjøre alt hva vi kan for å forkorte disse dødspinslene og sørge for at dette nye systemet blir født, så det skjer så hurtig som mulig og med så lite smerte og lidelse som mulig.

Determinisme er ikke fatalisme

Marxisme er basert på en materialistisk oppfattelse av historien. Vi avviser den postmodernistiske (idealistiske) oppfattelsen av historien, som ser historien som en gjentakelse av meningsløse hendelser. Historien har sine egne lover, som det er vår plikt å forstå.

Vi er historiske determinister på den måten at vi forstår at historiens generelle prosesser følger definitive lover. Men determinisme er ikke det samme som fatalisme. Marx forklarte mange ganger, at menn og kvinner skaper sin egen historie. Når et sosioøkonomisk system går inn i et henfallsstadium, blir sosial revolusjon satt på dagsordenen.

Men hvorvidt denne revolusjonen vil lykkes eller feile avhenger av den aktive involveringen til den subjektive faktoren: sagt med moderne begreper, det revolusjonære partiet og dets ledelse.

I det syttende århundre i England ble den første borgerlige revolusjon utkjempet under religionens banner. Puritanerne trodde at verdens undergang var på vei, og at Guds kongerike stod for døren. De mente at dette var uunngåelig.

Kalvinistene trodde brennende på predestinasjon. Alt ble forutbestemt av Guds vilje som var langt større enn individuelle menns eller kvinners vilje. Men denne overbevisningen reduserte på ingen måte deres revolusjonære iver, eller deres vilje til å frembringe denne nye verden så hurtig som mulig.

Tvert imot ansporet det dem til store bedrifter av revolusjonært mot og dristighet. Revolusjonære står overfor den samme oppgaven i dag. Og vi vil gå til den med nøyaktig samme ånd av revolusjonær besluttsomhet. Forskjellen er at – i motsetning til dem – vil vi være bevæpnet med den revolusjonære marxismens vitenskapelige teorier.

Verdensrevolusjon

Hva er den nåværende situasjonens virkelige betydning? Det er en periode med forberedelse til revolusjon. Globaliseringen og den medfølgende intensivering av den internasjonale arbeidsdelingen har øket internasjonale forbindelser i en hittil usett grad.

Inntil nylig tjente globaliseringen å fremme kapitalismens utvikling til nye høyder. Nå vil den samme tingen tjene til å spre revolusjonen på verdensplan.

I løpet av disse begivenhetene vil arbeiderklassen få mange muligheter til å ta makten i sine egne hender. Før eller senere, i det ene landet etter det andre, vil dette gjennombruddet skje. Det vil endre situasjonen på verdensplan.

Det er umulig å si hvor bruddet vil skje. Det kan være Brasil, Italia, Libanon, Hellas, Russland eller Kina – eller til og med, veldig sannsynlig, i selveste USA. Men så snart det skjer, vil ettervirkningene spre seg over hele verden langt hurtigere enn noensinne før i historien.

Revolusjonene i 1848-49 var innskrenket til Europa med kun et begrenset ekko i resten av verden. Den store oktoberrevolusjon i 1917 skapte bølger ikke kun i Europa men også i Asia, hvor den markerte den virkelige begynnelsen på det slavebundne koloniale folkets kamp for frihet. Men nå ser vi revolusjonære bevegelser overalt: Fra Frankrike til Libanon, fra Hviterussland til Thailand, fra USA til Chile. Med andre ord kan vi allerede se omrisset av verdensrevolusjonen.

Revolusjonær tålmodighet

Tidligere varte prerevolusjonære situasjoner ikke lenge. Krisen ble løst ofte på et par måneder ved revolusjonens seier eller ved kontrarevolusjon enten i fascistiske eller bonapartistiske klær. Men de nåværende klassestyrkekorrelasjoner tillater ikke en så hurtig løsning. Den langsomme undermineringen av reaksjonens sosiale massebase (bøndene, osv.) innebærer, at den herskende klassen i de fleste land ikke omgående kan ty til fascistisk eller bonapartistisk reaksjon.

På den andre siden blir arbeiderklassen holdt fra å ta makten av lederne fra dens egne masseorganisasjoner. Av disse årsaker kan kapitalismens krise fortsette med å trekke ut i noen tid enda – år, kanskje tiår, med opp- og nedturer.

Denne perioden vil bli karakterisert av voldsomme sving i den offentlige opinionen – både til venstre og til høyre, og det uttrykker massenes desperate søken etter en vei ut av krisen. En ustabil koalisjon vil bli fulgt av en annen. Alle eksisterende partier og ledere vil bli testet. Massene vil prøve den ene løsningen etter den andre; kaste det ene partiet til side etter det andre før de endelig kommer til revolusjonære konklusjoner.

Denne prosessen har uten tvil begynt. Dette er en ytterst viktig kjensgjerning. Men begynnelsen på en prosess er nettopp kun det. For at denne prosess kan modnes og utvikle sitt fulle potensial er det nødvendig å gå gjennom en rekke erfaringer, ettersom det er den eneste måten massene kan lære på. Og de vil lære. Det endelige resultatet er ikke i synsvidde enda.

Marxister er tålmodige mennesker. Vi har intet imot at prosessen går litt langsommere av den simple årsaken, at vi ikke er klar enda. Folk er nå mer åpne overfor våre ideer enn noensinne før. Der er en tydelig anti-kapitalistisk stemning, som utvikler seg overalt. Våre ideer blir sett som relevante, fordi de avspeiler den virkelige situasjonen presist.

De objektive forutsetningene for en sosialistisk verdensrevolusjon er ikke bare modne men overmodne, som Trotskij poengterte. Men den subjektive faktoren er også nødvendig sammen med de objektive forutsetningene. Vår oppgave er å bygge den faktoren.

Bygg IMT!

Av årsaker, som er for omfattende til å forklare i dette dokumentet, er den ekte marxismens krefter blitt kastet en hel historisk periode tilbake. Det er denne svakheten til den revolusjonære marxistiske tendensen på verdensplan som gjør det umulig for massene å samles øyeblikkelig rundt oss.

I dette stadiet vil vårt publikum være begrenset til det mest avanserte laget av arbeidere og unge av den simple årsak, at vi enda ikke har akkumulert de nødvendige kreftene til å nå massene direkte. Men det er akkurat gjennom dette laget at vi kan nå massene. Det finnes virkelig ingen annen vei.

Naturligvis skal vi være klare til å ta modige initiativer, der store muligheter åpner seg opp. Ofte kan en dristig kommentar fra bare én av vår kamerater i et massemøte avgjøre, hvorvidt en streik skjer eller ikke. Det er mulig at et dristig initiativ kaster oss inn i ledelsen i en viktig massebevegelse. Det burde ikke være nødvendig å si at vi skal gripe slike muligheter med begge armer. Men vi må alltid vedlikeholde en sans for proporsjoner. Vi kan ikke ha et overdrevent syn på våre krefter, og vi må forstå, hva som er mulig, og hva som er umulig på ethvert gitt tidspunkt.

Lenin understreket ofte nødvendigheten av revolusjonær tålmodighet. Vi kan ikke springe over hodet på arbeiderklassen. Vi kan ikke rop høyere enn styrken vår egen strupe tillater. Trotskij advarte sine følgere om at man ikke kan høste, det en ikke har sådd. Det er ingen snarvei til suksess. Å lete etter snarveier er en sikker oppskrift på avvikelser enten av opportunistisk eller ultra venstre karakter. Begge er like katastrofale.

Vi vil gå fremover med ett skritt av gangen og sette oss mål som er ambisiøse, men realiserbare og så sørge for at de blir oppnådde. Oppbygningen av en revolusjonær organisasjon krever en hel rekke av små skritt. Men små fremskritt gjødsler jorden for langt større ting i fremtiden.

IMT går stabilt frem. Dette er anerkjent av både venner og fiender. Vår nylige verdensskole viste at vår ideer allerede når tusenvis av de mest avanserte arbeidere og unge, som leter etter den revolusjonære veien.

Det var et enormt skritt fremover, men det er kun begynnelsen. De tusenvis vil bli forvandlet til titusenvis, og vil til slutt tillate oss å nå millioner. Det er ikke i det hele tatt det samme å gå inn i et stadie med verdensrevolusjon med en gruppe på 20 som med en organisasjon på tusener. Det er en veldig vanskelig, men uunngåelig oppgave.

Den vanskeligste oppgaven er å bevege seg fra den første lille håndfullen til de første hundre. Fra de første hundre til de første tusen er heller ikke enkelt, men langt lettere. Men å gå fra tusen til ti tusen er enda lettere. Og å gå fra titusen til hundretusen er kun ett skritt.

Vi blir nødt til å nå den kritiske massen, for å låne et begrep fra fysikken – det punktet der IMT virkelig kan gå inn i situasjonen som en avgjørende faktor. Først og fremst skal vi holde øye med vår kadres utdannelse. Vi starter med kvalitet, som på et visst tidspunkt vil bli omdannet til kvantitet, som så igjen blir til kvalitet.

Dette er oppgaven som ligger foran oss. Kun ved å fullføre den vil det være mulig å gjøre en ende på kapitalismens mareritt og åpne veien opp for en ny og bedre verden under sosialismen.

London, 13. september 2020.