Koronapandemiens andre bølge herjer nå over hele Europa. Dette var ikke uunngåelig, men en dødelig konsekvens av at regjeringer prioriterte kapitalististenes profitt høyere enn befolkningenes helse. Vi sier: La kapitalistene betale for å beskytte folks liv og levebrød! For å bekjempe viruset, avskaff kapitalismen!

Europa befinner seg nå midt i pandemiens andre bølge. Denne nye bølgen står nå for over halvparten av alle koronarelaterte dødsfall over hele verden, og det daglige tallet er allerede høyere enn under den første bølgen (7842 henholdsvis 10. november og 6825 i april). Nedstengninger, portforbud, stenging av restauranter og barer, lokale portforbud, midlertidige portforbud på bestemte tidspunkt av dagen – land etter land blir nå stadig tvunget til å ta nye, kraftigere tiltak mot pandemiens eksponentielle utvikling, som i mange land er helt ute av kontroll, med fulle intensivavdelinger. Denne andre bølgen kunne vært unngått – eller i det minste sterkt begrenset. Årsaken til at vi havnet her er en kombinasjon av flere faktorer, som alle kan reduseres til det faktum at kapitalistenes profitt har høyere prioritet enn å beskytte liv.

De kapitalistiske regjeringene i Europa reagerte sent og utilstrekkelig på den første bølgen. Selv da Italia viste andre land deres egen fremtid to uker i forveien, nektet regjeringene i Spania, Storbritannia, Frankrike og andre å iverksette nødvendige tiltake. De ville ikke gjennomføre en nedstengning fordi det ville ha en negativ effekt på økonomien – det vil si kapitalistenes mulighet til å profittere. Den avgjørelsen kostet liv. Titusenvis av dødsfall kunne vært unngått hvis kraftige og vitenskapelig underbyggede tiltak hadde blitt tatt tidlig. Helsevesenet, som i mange tilfeller allerede var sterkt svekket etter flere tiårs kutt, knitret under presset fra den eksponentielle økningen i antall smittede, av de som trengte å bli innlagt, og av de som trengte intensivbehandling med åndedrettsvern. 

I juni hadde de fleste europeiske land klart å kontrollere pandemien. Legepersonell og andre måtte trekke hele lasten i en samordnet innsats. Befolkningen gjennomgikk nedstengningstiltak, selv om disse aldri nådde det nødvendige nivået: en fullstendig nedstengning av økonomien. Folk ble oppfordret til å holde seg innendørs samtidig som de ble tvunget til å gå på jobb i unødvendige deler av økonomien som fabrikker og byggeplasser der de måtte reise i en overfylt offentlig transport. Alt dette i navnet til den kapitalistiske profitten. Til tross for dette ble sosiale kontakter redusert betydelig, og dette gjorde det mulig å kontrollere pandemien.

Samtidig har regjeringer verden over overført enorme mengder penger til økonomien ved å overta og betale lønn til private ansatte gjennom ulike ordninger og tilby redningspakker til private selskaper, store og små.

Åpner opp under press fra kapitalistiske selskaper

Så snart bildene av overfylte sykehus begynte å forsvinne fra nyhetene, begynte kapitalistene igjen å legge press på regjeringer, som igjen var ivrige etter å få slutt på økonomiske støtteprogrammer. Her spilte turistnæringen en nøkkelrolle. Land som Spania, Hellas og Italia var ivrige etter å komme tilbake til normalen og åpne for turister. I stedet for gradvis å heve restriksjonene og samtidig begrense fysiske kontakter, så vi en okse løpe for å gjenåpne økonomien. Spania, Hellas, Frankrike, Slovenia og andre la press på Storbritannia for å lette på reisebegrensningene sine og fjerne dem fra karantene-listen. Dette er mens Storbritannia fremdeles så over 200 dødsfall per dag – et mye høyere tall enn på turiststedene.

Uten å innføre noe seriøst test-, sporings- og isolasjonssystem ble tiltak for sosial distansering opphevet. Dette var avgjørende. Etter å ha fått pandemien under kontroll, hadde det vært nødvendig å stoppe lokale utbrudd fra å spre seg. Dette ville ha betydd målrettet massetesting og et seriøst system for smittesporing. Selv om alle land til slutt økte antall tester, var systemet fullt av mangler, og det ble ikke tatt noen alvorlige grep for å spore andre som de smittede hadde vært i kontakt med.

I denne forbindelsen er spesielt England forskrekkende. Etter å ha blitt lovet et «verdensledende» system, mottok befolkningen et system som ikke taklet den økte etterspørselen, der bare 60 prosent av de testede får svar innen 24 timer og som bare kan kontakte mindre enn 60 prosent av de som har hatt kontakt med noen som testet positivt. Hvorfor ser det slikt ut? En viktig faktor er at oppgaven med å bygge et test- og sporingssystem ble gitt til et privat selskap i stedet for å tildele ressurser til det lokale helsevesenet. En annen er den generelle krisen i britisk kapitalisme der selskaper bare åtte uker før Brexit er usikre på hvordan situasjonen vil se ut første januar.

Dette ledet til at man ikke fikk lokale utbrudd under kontroll. Det finnes to eksempler der vi kan tydelig se konsekvensene av dette. Forskere har nå bestemt at en stor andel av Europas andre bølge kommer fra en spesifikk virusstamme (20A.EU1) som muterte i Spania på forsommeren. Studien viste at den nye varianten av viruset utgjør mer enn 80 prosent av tilfellene i Storbritannia og Spania, 60 prosent i Irland og opptil 40 prosent i Sveits og Frankrike. Men det har også blitt identifisert i mange andre land, inkludert Latvia og Norge. Majoriteten av europeiske land hadde ikke, og har fortsatt ikke, ordentlig kontroller og tester av passasjerer på flyplasser. Det anses å være for dyrt å innføre og altfor skadelig for turistindustrien og flyselskapene. 

Studien går videre og legger frem hypotesen om at den nye virusstammen stammer fra Lleida og Aragon i Spania, og at den blomstret blant arbeidsinnvandrere som jobber under usikre vilkår i landbruket. Mange arbeidsinnvandrere drar til disse områdene om sommeren og blir utnyttet som en kilde til billig arbeidskraft. De blir tvunget til å leve under uhygieniske forhold, i overfylte hjem og noen ganger til og med utendørs eller i skur på markene. En seriøs tilnærming fra et folkehelseperspektiv ville ha vært å masseteste og gi dem anstendige boliger. Men under det profittdrevne kapitalistiske systemet ble ikke noe slikt gjort.

De samme områdene som har en høy konsentrasjon av sesongmessige migrantarbeidere har også blitt påvirket av koronautbrudd fra kjøttindustrien i disse regionene.Over hele verden har produksjonsanlegg for kjøtt vært i sentrum for smitte under pandemien. Det faktum at arbeidere jobber i overfylte fabrikker, ved lave temperaturer og i høylytte miljøer (der de må rope for å kunne høre hverandre) er blant faktorene som bidrar til spredning av sykdommen.

Hvis kjøttproduksjon ble ansett som en nødvendig del av økonomien som måtte holdes åpen, burde det vært garantert riktige helse- og beskyttelsestiltak. Alle arbeiderne burde ha personlig beskyttelsesutstyr og bli regelmessig testet. Hele lønnen burde ha blitt utbetalt til de som var smittet og trengte å isolere seg, så vel som til menneskene de hadde vært i kontakt med, slik at også de kunne isolere seg. Men under kapitalismen ble ingen av disse selvklare tiltakene gjennomført.

Dermed spredte viruset seg fra feltene i Lleida og Huesca i Spania til hele Europa og ga drivstoff til den andre bølgen.

Et annet eksempel på et lokalt utbrudd som kunne vært unngått eller kontrollert er i Leicester i England på forsommeren. Et stort antall tilfeller ble oppdaget der, og dette var det første stedet som gikk inn i en slags andre nedstengning. Kilden til utbruddet var Leicesters hundrevis av tekstilfabrikker der et stort antall arbeidere, mange av dem utenlandsfødte, jobber i trange rom for minimal lønn (noen ganger til og med under minstelønnen) og uten verneutstyr. Noen av disse fabrikkene, som produserer for forskjellige kjente klesmerker, forble åpne under den første nedstengningen uten beskyttelsestiltak og stolte på det faktum at arbeiderne hadde et desperat behov for penger for å overleve.

Dette ble kombinert med overbefolkning, noe som kompliserer isolasjon, og ble ytterligere forverret av underliggende sykdommer forårsaket av fattigdom. Igjen, en kombinasjon av kapitalistisk profitt, utnyttelse av arbeidere, fattigdom og mer, skapte en dødelig kombinasjon der viruset kunne blomstre. Kunne dette vært unngått? Definitivt. 

Disse feilene – oppheving av restriksjoner før noen ordentlig testing, sporing og isolasjonssystemer var på plass – ble ytterligere forverret av elevers og studenters retur til skoler og universiteter i september. Denne avgjørelsen ble begrunnet med viktigheten av at studenter fikk utdannelse og hadde sosial interaksjon med klassekameratene, og av det faktum at fattigere studenter ellers blir får det vanskeligere fordi de får dårligere tilgang til utdanning online. Alt dette er sant, og vi er enige i det. Men den virkelige grunnen til at borgerskapet ønsket å åpne skolene, var i hvilken grad nedstengning av skoler påvirket foreldrenes arbeidsevne. Når det gjelder universiteter finnes det ytterligere en faktor: profitter som universitetene i mange land kan tjene på studentboliger og skolepenger.

Burde universiteter og skoler ha blitt stengt? Nei, ikke nødvendigvis. Alle land lovet tiltak som ville gjøre skolene så trygge som mulig: mindre klasser, flere lærere, dele elevene opp i mindre enheter og så videre. Imidlertid krever disse løsningene ressurser, i en tid da skolesystemer rundt om i Europa har blitt ødelagt av ti år med brutal innstrammingspolitikk. I praksis ble ingen av disse tiltakene innført, eller de var utilstrekkelige, hvilket satte barn, lærere og ansatte i fare og gjorde skolene til grobunn for spredning av viruset til og fra elevenes familier.

I tillegg til de allerede nevnte tiltakene, skulle skolepersonell ha blitt testet regelmessig. Så snart et tilfelle av viruset oppdages, burde hele kohorten eller klassen og deres familier ha blitt testet. Ingenting av dette ble gjort, da det ville kostet penger.

Man skulle kunne argumentere for at europeiske regjeringer ble overrasket over den første bølgen av koronapandemien. Men det stemmer ikke helt. Når tilfeller begynte å øke i Europa, hadde Kina allerede innført drastiske nedstengelser, og andre land i Asia hadde satt i gang strenge tiltak for å forhindre smittespredning. Men man kan selvsagt hevde at de hadde fordelen av å ha tidligere håndtert utbrudd av andre luftveissykdommer. Men da den første bølgen til koronapandemien startet i Italia, hadde andre land to eller tre uker på å forberede seg. Forsinkelsen med å iverksette tiltak på den tiden kostet titalls tusener mennesker livet i hele Europa. Disse livene kunne vært reddet hvis det ikke hadde vært for at regjeringene prioriterte «økonomien» (det vil si kapitalistenes profitter) foran folkehelsen.

Det var sant at man visste mindre om viruset på den tiden, som hvordan det sprer seg og hvilke tiltak som er mest effektive i å begrense spredningen og hindre samfunnspredning. Vi vet nå at en av de viktigste måtene smitten spres på, er via små luftbårne partikler som ligger i luften i lukkede og dårlig ventilerte rom. Vi vet også viktigheten av klynge- og super-spreder hendelser (omtrent 80 prosent av alle tilfeller kan spores til bare 10 prosent av de smittede), som viser hvor viktig det er å spore smitten og da spesielt å finne kilden til smitteutbruddet.

Den andre bølgen til koronapandemien er ute av kontroll

Dette er det som gjør den uhemmede andre bølgen så skandaløs. Alle eksperter visste at forholdene i løpet av høsten ville fremme en ny bølge. Regjeringene var helt bevisste på dette. Det er konkrete eksempler på hvordan man håndterer pandemien effektivt. Ikke desto mindre iverksatte ikke de europeiske regjeringene tilstrekkelige tiltak, handlet altfor sent og lot den andre bølgen trappe opp, noe som resulterte i at tusenvis av mennesker nå døde over hele kontinentet. Disse dødsfallene kunne vært unngått eller i det minste minimert. Den underliggende årsaken til dette er igjen kapitalistenes profitt. 

Et av de tydligste og mest skandaløse eksemplene på dette er den britiske Boris Johnson-regjeringen. Allerede den 21. september advarte State Scientific Advisory Group for Emergency Emergency (SAGE) mot den økende smittespredningen, spesielt i forbindelse med sykehusinnleggelser, og anbefalte at en rekke tiltak ble iverksatt umiddelbart. Disse presserende tiltakene inkluderte «en kort nedleggelse», «råd om å jobbe hjemmefra», «forby all kontakt hjemme med folk fra andre husholdninger», «stenge alle barer, restauranter, kafeer, innendørs treningssentre og personlige tjenester (f.eks. Frisørsalonger. )» og at «all universitetsutdanning skulle foregå online med mindre det er absolutt nødvendig å møte hver for seg».

Hva gjorde Boris Johnson? Han ignorerte rådene fra sine egne eksperter. Under press fra den brexit-rasende høyrefløyen til Tory-partiet og kapitalister som er imot ytterligere nedstengninger, gjorde han unndragelser. Det tok regjeringen seks uker å innføre tiltakene som SAGE anså som presserende i september. Det var ikke også før det først 4. november at en tidsbegrenset nasjonal nedstengning begynte. 21. september var det 32 ​​dødsfall og 368 innlagte på sykehus, men innen 4. november hadde antallet vokst til 300 dødsfall og over 1500 innlagte på sykehus.

Det er på samme vis overalt: i Frankrike, Spania, Italia, Hellas. De fleste europeiske regjeringer dvelte lenge med sine svar på den andre bølgen, og startet med delvise og åpenbart utilstrekkelige tiltak (som å stenge barer og restauranter tidligere på kvelden), og veldig milde regionale tiltak, og så videre. Resultatet av dette kan vi alle se tydelig.

Stilt overfor slike nivåer av inkompetanse, uklare meldinger og motstridende tiltak, er det neppe noen overraskelse at det er høy grad av skepsis blant befolkningene mot regjeringenes retningslinjer. Noen tviler til og med på om nedstengningene er effektive og sier ting som at «regional handling har ikke fungert», «vi har allerede hatt en nedstengning om våren og viruset sprer seg igjen», «vi må kanskje bare lære å leve med det». Faktisk er det ikke nedstengningene i seg selv som har mislyktes, men den uforsiktige måten de er blitt introdusert og kommunisert på. Regjeringer klandrer ofte folk for ikke å følge reglene i stedet for å innrømme at de selv har gjort feil. Å oppmuntre folk til å bli hjemme mens arbeidere i industri og produksjon må ut på jobb er neppe en nedstengning uansett. Alt dette har undergravd folks tillit.

I tillegg er spørsmålet hvem som skal betale. Barer, restauranter, kulturinstitusjoner, frisører, treningssentre og alle slags små bedrifter får beskjed om å stenge. Dette fører til konkurser, og etterlater arbeidere uten lønn og i mange tilfeller uten jobb. Denne gangen går regjeringer ikke inn med så mye økonomisk støtte som under den første nedsteningen i våres, eller de gjør det bare motvillig og sent. Årsaken til dette er tydelig. Offentlige tilskudd under den første bølgen har ført til en massiv økning i statsgjeld og budsjettunderskudd. En rapport fra VoxEU anslår at den gjennomsnittlige statsgjelden i euroområdet vil øke med 15 prosent, til et totalt gjennomsnitt på 100 prosent. I Frankrike vil statsgjelden vokse med rundt 20% og i Italia og Spania med rundt 30%.

I mange land har dette blitt forverret av konflikter mellom staten og regionene om innføring av tiltak for å bekjempe viruset, noe som har gjort introduksjonen enda mer kaotisk.

Protester og uroligheter

Som et resultat har vi i mange land sett ulike typer protester og forsøk fra demagogiske høyreekstreme og høyreorganisasjoner til å dra nytte av dem. Disse protestene strekker seg fra konspirasjonsteoretikere knyttet til høyreekstreme, til ekte protester fra småbedrifter og arbeidere i berørte sektorer som krever økonomisk støtte. Det faktum at noen av ofrene for tiltakene er småbedriftseiere fra småborgerskapet som eier barer, restauranter, frisørsalonger og så videre, gjør dette til en grobunn for ulike høyre-demagoger. Det er ikke tilfeldig at den britiske reaksjonære demagogen Nigel Farage omformer sitt brexitparti til det anti-nedstengnings Reform UK Party. Å ta alle protestene over en kam vil imidlertid være en feil.

I Madrid har vi sett protester i arbeiderklasseområdene sør for hovedstaden mot de helt ineffektive tiltakene fra den regionale høyreregjeringen, samtidig som de gjennomfører kutt i offentlig helsevesen. I Italia har arbeidere og småbedriftseiere tatt gatene i flere byer med en klar melding: «dere stenger oss ned, dere må betale oss». I Storbritannia har det vært motstand i Nord-England mot å akseptere innføring av regionale tiltak uten tilstrekkelig statsstøtte, noe som har kommet til uttrykk i en konflikt mellom borgermesteren i Manchester og Boris Johnson.

Hvordan pandemien kan bekjempes med en politikk for arbeiderklassen

Hvilket standpunkt  bør revolusjonære sosialister innta når det gjelder hvordan man skal bekjempe koronapandemien og håndtere Europas andre bølge? Først må vi forklare at dette ikke er en uunngåelig konsekvens av utviklingen av pandemien som vi ikke har noe kontroll over. Hvis de nødvendige tiltakene for å beskytte folkehelsen hadde blitt innført, kunne den andre bølgen ha vært unngått, eller i det minste dens konsekvenser minimert. Og grunnen til at disse tiltakene ikke ble innført, var fordi det var nødvendig å beskytte kapitalistenes profitt.

Vi må se på de beste eksemplene rundt om i verden, på hva som har fungert og hva som ikke har fungert. Det har vært mye debatt i media i løpet av sommeren om den såkalte «svenske strategien». Anders Tegnell, statsepidemiologen, arkitekten bak landets tiltak, argumenterte i Financial Times i mai at hans tilnærming ville medføre at 40 prosent av befolkningen i Stockholm ville være immune mot covid-19 i slutten av mai.

Dette skulle gi landet en fordel: «I løpet av høsten vil det komme en ny bølge. Sverige kommer til å ha et høyt nivå av immunitet og antallet nye tilfeller vil trolig være ganske lavt», i motsetning til land som gjennomført nedstengninger. Høsten har nå kommet, og antall pasienter som behandles for covid-19 på sykehus i Sverige øker raskere enn i noe annet europeisk land, med en dobling hver åttende dag. Sverige har nå en høyere dødelighet per innbygger enn noen av sin nordiske naboer under den første bølgen, og dette har ikke forhindret en ny bølge.

Strategien med den såkalte «flokkimmuniteten» er motbevist i praksis. Nylig ønsket næringsmagasinet Economist data fra Nord-Italia som så ut til å vise at kommunene som var verst berørt av den første bølgen, hadde en mindre smittespredning i løpet av den andre, noe som kunne indikere en viss immunitet blant befolkningen. Noen steder har omtrent 24 prosent av befolkningen en immunitet. Til tross for Economists entusiasme for disse tallene, viser de ikke nødvendigvis hva de vil foreslå, og de kan heller ikke danne grunnlaget for en strategi. For det første kan årsaken til at spredningen går langsommere i kommuner som ble hardt rammet under den første bølgen, også være at folk som så slektninger, venner og naboer dø i stort antall, nå er mer forsiktige med å opprettholde sosial distansering. For det andre kan man lure på hvilke konklusjoner om strategi som kan trekkes fra Bergamo – at folk skal få smitte og dø i stort antall slik at den påfølgende virusbølgen sprer seg saktere? Det er ren galskap.

Det kan være mulig å ha en legitim debatt fra et epidemiologisk og folkehelseperspektiv på hvilken strategi som er best, men flertallet av alle regjeringer og politikere som går inn for en strategi for såkalt «flokkimmunitet» gjør det, faktisk, for å beskytte kapitalistisk profitt uavhengig av hvilke konsekvenser det har for folks liv. Forresten, noen av regjeringene som tidlig handlet kraftig for å håndtere og kontrollere pandemien, ble også motivert av kapitalistisk fortjeneste. De beregnet at de ville få konkurransefordeler hvis de kunne dempe pandemien på et tidlig tidspunkt og dermed starte opp økonomien tidligere. Dette argumentet ble fremmet av IMF i forrige måned i sin rapport World Economic Outlook, der de foreslo raskere og sterkere tiltak for å dempe pandemien.

Land som Kina, New Zealand, Taiwan og Sør-Korea innførte i ulik grad tiltak som tunge nedstengninger, massetesting og effektive tester og smittesporingssystemer. I oktober oppdaget den kinesiske byen Qingdao 12 tilfeller av covid-19 knyttet til et sykehus for mennesker som var i utlandet. De bestemte seg for å teste alle byens 9 millioner innbyggere, noe som ble fullført innen fem dager. Sør-Korea har et veldig effektivt system for testing og smittesporing. Disse landene har også innført strenge kontroller av mennesker som kommer inn, med testing av alle og karantene på spesifikke sykehus eller hoteller for alle som har testet positivt. Massetesting er også utført effektivt i Slovakia, hvor hele den voksne befolkningen ble testet i løpet av to helger. Det er denne typen handlinger som må til dersom man skal kunne forhindre pandemien fra å spre seg.

Kina er selvfølgelig et kapitalistisk land styrt av et autoritært regime. En av grunnene til at landet vedtok raske og effektive tiltak (etter først å ha forsøkt å dekke over pandemien) er at regjeringspartiets fortsatte styre i stor grad er avhengig av dets evne til å fremstå som effektiv og en garantist for økonomisk vekst og befolkningshelse. En annen grunn er at den utbredte statlige kontrollen over den kinesiske økonomien (delvis en rest av planøkonomien), tillater staten å mobilisere sine ressurser mer effektivt.

det faktum at slike tiltak ikke har blitt tatt i Storbritannia og Europa generelt, eller har blitt kriminelt forsinket, gjenspeiler bare den triste tilstanden kapitalismen befinner seg i. Under andre verdenskrig, da det var en nasjonal nødsituasjon, tok den herskende klassen i både Storbritannia og USA beslutninger om store statlige intervensjoner i økonomien og fokuserte produksjonen på å støtte krigsinnsatsen uten hensyn til privateiendommen. I krisetider viser det anarkistiske «frie markedet» tydelig sine begrensninger.

Programmet som revolusjonære sosialister må forsvare er tydelig:  

Bygg et tilgjengelig og godt finansiert statlig system for testing og smittesporing. Innføre tiltak som gjør det mulig for folk å isolere seg dersom de tester positivt, noe som medfører utbetaling av full lønn, men også tilbud om bolig hvis en bor sammen med mange andre og eget hjem derfor ikke er egnet for isolasjon. Dette kan gjøres ved å rekvirere tomme hoteller, hus og leiligheter.

Hvis pandemien er ute av kontroll med utbredt smittespredning i samfunnet, er en nedstengning nødvendig. Dette må være reelle nedstengninger. Bare arbeidere i sektorer av økonomien som er nødvendige for folkehelsen, skal jobbe. De gjenværende arbeiderne må være hjemme med full lønn. Produksjons- og byggeindustri bør stenges, med mindre de er knyttet til andre nødvendige sektorer i økonomien. De delene av økonomien som står åpne, bør være under tilsyn av arbeiderstyrt helse- og sikkerhetsråd, valgt av arbeidere fra gulvet, med makt til å omorganisere og stenge ned produksjonen dersom de bestemmer at den kan ikke skje på en sikkert måte. Det er ikke nødvendig å låse folk hjemme, men kontakter mellom forskjellige husholdninger bør holdes på et minimum.

Små bedrifter som blir tvunget til å legge ned, bør få husleie og skattelette samt økonomisk støtte. Store selskaper bør ikke få hjelp, men i stedet overleve på deres tidligere akkumulerte profitter, utbytte og så videre. Alle store selskaper som trenger statsstøtte må nasjonaliseres uten kompensasjon.

Massetesting må utføres for å identifisere utbrudd.

Hvis skoler og universiteter skal holdes åpne, er det nødvendig å redusere klassene ved å ansette et stort antall nye lærere og rekvirere nødvendige bygninger. Det må være massetesting av ansatte i utdanningssystemet. Når det oppstår et utbrudd på en skole, må alle barn, alle ansatte og deres familier testes innen 24 timer. 

Det må innføres et forbud mot utkastelse og tvangsinnløsning, samt unntak fra husleiebetalinger og andre regninger. La de store elektrisitetsselskapene og utleierne betale.

Vi krever et omfattende program for investering i det offentlige helsevesenet.

Når en vaksine nå nærmer seg, er det avgjørende at det ikke blir en annen mulighet for kapitalistene til å profittere. De store farmasøytiske selskapene må eksproprieres uten kompensasjon og settes under demokratisk arbeiderkontroll, og begynne å jobbe i samsvar med publikums behov. Dette kan ikke overlates til private selskaper som jobber for å skape profitter og for aksjonærenes interesser. Tross alt blir mye av forskningen de baserer vaksinen på allerede utført i statsfinansierte institusjoner. Vaksiner skal fordeles etter behov og ikke etter betalingsevne. En nasjonalisering av farmasøytiske selskaper vil også garantere tilgang til vaksinen over hele verden, i stedet for et sprøtt løp om doser der de rike kapitalistiske landene har en fordel.

Et slikt program vil ikke bare bringe pandemien under kontroll og føre oss mot målet om å ha null tilfeller av covid-19, men også forsikre folk om at tiltakene som er satt i gang er effektive, og at de ikke bare er på plass for å beskytte menneskeliv, men også deres levebrød. Et slikt program kan også vinne deler av småborgerskapet til arbeiderklassens side. Selvfølgelig vil et slikt program umiddelbart sette spørsmålet over hvem som skal betale på dagsordenen. Det er veldig enkelt. Vi sier: la kapitalistene betale. En rapport fra den sveitsiske banken UBS har vist at verdens milliardærer i juli 2020 hadde økt sine allerede enorme formuer til rekordhøye 10,2 milliareder dollar. Rapporten påpeker at dette er «en ny høyde som overstiger den forrige høyden på $ 8,9 milliarder på slutten av 2017». Blant milliardærer har den totale formuen for «helsevesen milliardærer» økt med 50,3 prosent til $ 658,6 milliarder.

Det er ikke slik at det ikke er penger til å ta de nødvendige tiltakene og bekjempe pandemien. Problemet er at rikdommen er konsentrert i hendene på et stadig redusert antall individer på toppen av samfunnet, mens vi i flertallet, arbeiderklassen som har skapt alle disse rikdommene, er overlatt til vår egen skjebne. Hvis de 250 største selskapene i hvert land ble overtatt i felleseie under arbeidernes kontroll, ville vi ikke bare ha penger til kampen mot covid-19, men også for å gi hele befolkningen anstendige jobber, boliger, utdanning og levebrød.

For å bekjempe viruset, avskaff kapitalismen!