Denne artikkelen ble ferdigskrevet før regjeringen inetervenerte i omsorgsarbeiderstreiken, og reflekterer vår støtte til streiken.

Den 9. januar startet en streik med over 80 arbeidere i 4 forskjellige fagforeninger i private omsorgsbedrifter. 19. januar brøt det ut en ny streik etter at NHO ikke var villig til å møte fagforeningens krav i forhandlingene, før regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd. Årsaken til streiken handlet om lønnsgapet mellom offentlige og private arbeidere. Streiken involverte arbeidere i mange forskjellige sektorer, fra barnehager til psykiatri og velferd og så videre. Mens sykepleiere fikk et løft i forhandlingene i fjor, fortsetter mange arbeidere i feltet, særlig de nyansatte å falle etter, på alle nivåer når det gjelder både ansiennitet og utdanning. Etter hvert som den økonomiske krisen blir større og byrden faller på arbeiderklassen, blir effekten av disse lønnsforskjellene større og større. Vi er enige med de streikende: Lik lønn for likt arbeid!

Den iøynefallende ulikheten mellom arbeidere i offentlig og privat sektor på dette feltet er virkelig forbløffende. En barnevernspedagog i privat sektor kan ha opptil 174.000 kroner mindre i året enn kollegene i offentlig sektor med samme ansiennitet og utdannelse. En artikkel i Klassekampen publisert 13. januar kommer med enda flere fakta og tall angående saken:

“Men andre høyskole- og universitetsutdannede som jobber i virksomhetene, henger etter. Forskjellen i minstelønnssatsene er enorme:

En sykepleier uten videreutdanning vil ha mellom 60.000 og 155.000 høyere minstelønn enn for eksempel en barnevernspedagog, avhengig av ansiennitet.

Sykepleiere med master har ved høyeste ansiennitet (10 år) 174.000 kroner høyere minstelønn enn andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanningslengde.”

Arbeiderne krever at lignende arbeid med lignende kvalifikasjoner og utdanning skal ha samme lønn. En veldig stor bekymring fra de streikende arbeidernes side er ikke bare den vanvittige mengden penger de ikke får betalt, noe som åpenbart er et sentralt spørsmål, men det faktum at gapet fortsetter å vokse, og når nyansatte kommer inn på feltet med lavere lønn, kan dette brukes til å senke lønningene for alle.

Anne Green Nilsen i Fagforbundets Arbeidsutvalg utdypet problemet da hun sa: “Vi ser ingen grunn til at våre medlemmer i dette området skal tape lønnsmessig sammenliknet med andre arbeidstakere med tilsvarende utdanning og erfaring. Gapet mellom dem og andre sammenlignbare grupper har økt over tid, og vi frykter at utviklingen vil fortsette. Det kan vi ikke godta[…] Den siste tida har vi også sett at arbeidsgivere i blant annet barnehager som har byttet arbeidsgiverorganisasjon til denne avtalen for spare penger. Mange som jobber der har med seg lønns- og arbeidsvilkår fra tidligere tariffavtaler, men over tid vil også disse kunne sakke etter andre barnehageansatte.”

Frykten for «tariffhopping», der en privat organisasjon ganske enkelt kan gå til en annen arbeidsgiverorganisasjon med en verre avtale for arbeiderne for å spare penger, og dermed undergrave den organiserte arbeidskraften og tidligere tariffavtaler  for å sikre gode forhold på arbeidsplassene, bekymrer med rette.

Alle disse problemene er et resultat av en tiår lang prosess med å privatisere velferd og sosiale tjenester. Den fallende trenden til kapitalismen siden 1980-tallet, da Arbeiderpartiet startet på et krast skifte mot høyre og gjennomførte noen av de mest aggressive privatiseringspolitikkene i norsk historie, samt de to økonomiske krisene i dette tiåret har gitt borgerskapet muligheten til å sette velferdsstaten under et alvorlig press. Privatisering av velferd og sosiale tjenester gir borgerskapet en ny kanal å profitere på, samtidig som den undergraver og svekker den offentlige velferden og sosiale tjenester. Men som vi kan se av problemene som oppstår og som streiken satte søkelyset på, har privatiseringene bare hjulpet kapitalistenes interesser ved å gjøre velferd om til en profittvirksomhet, redusere kostnadene for arbeidskraft, pensjoner osv. For å maksimere fortjenesten, så vel som ved å tvinge arbeidere i offentlig og privat sektor til å konkurrere mot hverandre for å senke forholdene for arbeidere på begge sider. De borgerlige bruker de private næringene som en avgift på resten for å senke de samlede kostnadene, noe som selvfølgelig går på arbeidernes bekostning.

Sosialistisk Revolusjon var fullt ut sympatiserende med streiken og alle handlingene de streikende tok i kampen for lønnsøkninger og likelønn. Selv om streiken ble ble stanse er ikke det grunnleggende løst, den vil forbli uløst så lenge selve årsaken til problemet ikke tas opp – spørsmålet om privatisering. Uansett utfall i lønnsnemnden vil kampen før eller siden blusse opp igjen, og bør fagforeningen i tillegg til kravene om lik lønn, også kjempe for nasjonalisering og offentlig eierskap av alle velferds- og sosialtjenester. Dette vil eliminere trusselen om å bruke lave lønninger som et middel til å senke vilkårene for alle, tariffhopping osv. Disse næringene bør deretter settes under demokratisk arbeiderkontroll og under administrasjon av arbeiderne, slik at de kan drive det i egne interesser.

På grunn av NHOs manglende oppfyllelse av fagforeningens krav, så fagforeningene seg nødt til å utvide streiken. Det var et riktig svar. Men på grunn av situasjonen med korona fikk regjeringen en unnskyldning til å stanse streiken. Hva utfallet blir, er uvisst. Men det er lite sannsynlig at arbeiderne vil få oppfylt de viktigste kravene sine. Dette er en regjering som åpenlyst er på kapitalistenes sin side. Det ble bevitnet med lettelsene overfor tiltakene mot importsmitte etter press fra NHO. 

Streiken er stanset for nå, men ingenting vil bli løst med den tvungne lønnsnemnden. Denne kampen vil blusse opp ved en senere anledning, og da bør arbeiderne i privat sektor knytte seg til arbeidere i offentlig sektor som også sliter under den kapitalistiske krisen, og nå ut til resten av arbeiderbevegelsen og se an mulighetene for generalstreik. Uten arbeiderklassen er NHO maktesløse. Det er den sterkeste faktoren i samfunnet. Den eneste måten arbeiderne noensinne har oppnådd noe på, er gjennom aksjoner og enhet, og det er metodene som må fortsettes å brukes for å bekjempe borgerskapet.

Spørsmålet om det var ansvarlig å streike under en pandemi, ble selvfølgelig tatt opp. NHO kritiserte arbeiderne hyklersk for å streiken, og sa: “Vi reagerer på at Fagforbundet velger å ta ut barnehagene, barnevern og omsorgsbedrifter i streik nå. De ansatte som tas ut i streik i barnehagene ligger allerede over det som er kravet i forhandlingene[…] Her rammer man sårbare grupper med et uttak som i liten grad er representativt for konflikten”.

For et råttent, stinkende hykleri fra NHO! Dette er det samme NHO som satte hele befolkningen i Norge i fare, ved å ikke bare ignorere råd fra FHI, men ved å gå bak ryggen til demokratiske kanaler, å faktisk forandre myndighetenes politiske vedtak, mot rådene til FHI! Dette er det samme NHO som importerte viruset ved å kjempe for en gjenåpning av økonomien, en retur til arbeidsplasser, import av billig, utenlandsk arbeidskraft og droppe karantene for turister og utenlandske arbeidere, alt for profitt! Ansvaret for en smitte på over 17 000 mennesker, og dødsfall på over 540 ligger hovedsakelig hos kapitalistene i NHO. Disse parasittene har ingen rett eller myndighet til å fortelle arbeidere som kjemper for sine mest grunnleggende interesser at de er “uansvarlige” eller setter folk i fare.

Faktisk har de streikende arbeiderne sannsynligvis vært mer ansvarlige enn noen kapitalist i Norge. De opprettholdt sosialt distanserte streikevakter og streiket hjemmefra da det var mulig, og de sørget for at ingen som avhang av tjenestene ble negativt påvirket som et resultat av streiken. I motsetning til kapitalistene har arbeiderne ingen interesse i å konkurrere med hverandre, men i å organisere seg kollektivt for å sikre krav og velvære, og det er derfor de faktisk gjør noe for å sosialt distansere seg og innsetter kollektive helsetiltak, i motsetning til borgerskapet. Vi applauderer denne innsatsen og vil fortsette å gi vår fulle støtte i kommende kamper

Vi gjentar vår ubetingede støtte og solidaritet med de streikende.

Lik lønn for likt arbeid!

Nasjonaliser private næringer under arbeiderkontroll!