Mandag 7. juni la regjeringen ned tvungen lønnsnemnd i Oslo også, under én uke etter at den gjorde det samme for kommunene. Denne gangen var begrunnelsen at Statens helsetilsyn mente det kunne oppstå en situasjon hvor pasienter ikke ville få nødvendig helsehjelp som administrering av insulin, intravenøs behandling og annen medisinering og stell av stomi og stell av sår.

De to siste intervensjonene fra regjeringens side kan ikke forstås som annet enn et angrep på streikeretten. Per Egil Johansen er ganske presis da han sier til NRK at «streikeretten er et privilegium vi verner om, og det er vanskelig å vurdere situasjoner som denne fra utsiden. Likevel er min opplevelse at en del av de tvungne lønnsnemndbeslutningene virker uforståelige.» Så veldig uforståelige er de ikke, det ligger politikk og økonomi bak, selv om  Røe Isaksen og ministrene sier at det ikke ligger noe politisk bak beslutningene, annet enn at det dreier seg om liv og helse. Dersom det hadde vært tanken på liv og helse regjeringen styrte etter, hadde man imøtekommet kravene, slik at behovene for sykepleiere og lærere i fremtiden kan bli etterkommet. Regjeringen hadde sørget for en bedre håndtering av karantenehotellene, den hadde sørget for at alle arbeidsinnvandrere hadde et egnet og komfortabelt sted å overholde karantenene i. Den hadde ikke gitt dispensasjon til hurtigruten i den tidligste fasen av covid-19 og den hadde drastisk økt sengekapasiteten på sykehusene. Regjeringen og staten beskytter bedriftenes profitt fremfor arbeidernes levekår.

Regjeringen tester grensene på hva de kan gjøre, og de gjør de organiserte sinte og desto mer resolutte for streik til neste gang. Etter all sannsynlighet vil regjeringen komme opp med samme løsning som LO-ledelsen samtykket i, men medlemmene ikke var særlig begeistret for, da det ikke forekom noen reallønnsøkning. Som vi skrev i forrige artikkel om den tvungne lønnsnemnden i KS, har regjeringen nå bare utsatt problemet. En ny streik truer med å blusse opp med større styrke til neste år, da det er hovedoppgjør. Da er sannsynligheten også større for at LO sine medlemmer går ut i streik. Det vil legge større press på myndighetene, en eventuell ny regjering bestående av Arbeiderpartiet vil stå overfor en stor utfordring. Å følge det kapitalismen krever av norske arbeidere og risikere å støte fra seg store deler av LOs medlemsmasse, eller å gi etter for arbeiderne og å komme i konflikt med kapitalistene.

På overflaten kan utfallet til streikene på fredag og mandag gi inntrykk av at arbeiderne tapte. Men dette var heller en ganske svak seier for stat og kommune. Den viste svakhet, da den måtte ty til et farlig virkemiddel. Kommunen ville ikke rikke seg, til tross for et byråd på venstresiden, bestående av Arbeiderpartiet, MDG og SV. I forrige artikkel spekulerte vi i om regjeringen ville la streiken i Oslo fortsette en god stund til, men det gjorde den ikke. Dette skrittet medfører at å bruke tvungen lønnsnemnd vil sitte lengre inne til neste gang. På samme tid viste Unio styrke, arbeiderne viste at de er beredte til kjempe for kravene sine, og streiken ble avsluttet uten at organisasjonen slet seg ut, eller at medlemmene mistet moralen. Slagstyrken er inntakt om ikke sterkere. Kampviljen vil være sterkere neste gang. 

Motparten så seg nødt til å bruke enkle triks. Triksene deres virker nå, fordi arbeiderne, i dag, respekterer lovene og reglene til borgerskapet. Men arbeiderklassen lærer, og erfaringene kan fort rive vekk de illusjonene arbeiderklassen har fått innprentet på skoler, høyskoler og universiteter – om staten som en nøytral og upartisk megler.

Når de illusjonene rives vekk, er det ikke sikkert arbeiderne går tilbake på jobb etter en tvungen lønnsnemnd. Da er et nytt kapittel i prosessen mot revolusjon nådd, og klassekampen hevet et hakk.