Fagforeninger og krisen: Behov for en handlingsprogram for arbeiderklassen!

Flere og flere arbeidere har innsett at den økonomiske krisen er enestående. Arbeidere i Norge står overfor arbeidsledighet, lønnskutt, innstramminger, utkastelser og så videre. Denne krisen, som kan ende opp med å bli den dypeste i den kapitalistiske historien, har ført alle feillinjene i det kapitalistiske systemet frem, aksentuert alle eksisterende ulikheter og økonomiske problemer, og satt norsk økonomi i en krise ikke opplevd siden 2. verdenskrig.

Byrden for denne krisen faller på arbeiderklassens skuldre. En bølge av innstramminger og angrep på arbeidsplasser forberedes av den borgerlige regjeringen, som har vist seg å bare lystre etter det NHO befaler. Mens konsernledere får milliarder av kroner i statlig støtte, har arbeidere fått smuler.

Regjeringen er i ferd med å legge hele denne krisens byrde over på arbeiderklassens skuldre. Når denne krisen blir dypere, vil denne byrden bli mer og mer uutholdelig. Det som trenges er et handlingsprogram for å beskytte arbeiderklassens levekår mot dette kapitalistiske angrepet.

Kapitalistenes offensiv

Regjeringen til Erna Solberg skritt under denne pandemien – har vært til fordel for de rike og kapitalistene. Hele økonomien holdes faktisk oppe av staten, på bekostning av statens penger. I 2020 brukte regjeringen godt over 400 milliarder kroner for å opprettholde økonomien. I år er dette tallet anslått til å være over 360 milliarder kroner. Finansminister Jan Tore Sanner har sagt at kriseutgiftene har vært så store at oljefondet i praksis allerede er brukt opp.

Noen av oss husker kanskje en tid da arbeidere ba om reformer, eller motsatte seg privatiseringer, og regjeringene svarte med et enkelt svar: «Det er ikke nok penger». Noen av de største overføringene av formue fra fattige til rike i Norge ble utført av den blå-blå regjeringen med begrunnelsen om at det er «tunge tider», at det ikke finnes «noe magisk pengetre» og at vi må forstå de vanskelige tidene vi lever i og at vi må stramme inn beltet.

Nå ser det ut til at et magisk pengetre er funnet, men på mystisk vis ser det ut til å bare fungere for kapitalistene! Arbeiderklassen har ikke vært så heldige med utdelingene fra regjeringen. Per april i år er arbeidsledigheten fortsatt godt over 100.000. Rundt 7,5% av arbeidsplassene er tomme. De som har kommet tilbake til jobb, vil sannsynligvis møte lavere timelønn og verre arbeidsforhold. Til tross for retorikken om at samfunnskritiske arbeidere er “helter”, fikk knapt noen arbeidere kompensasjon for arbeidet de utførte. Arbeidere i fjor fikk en lønnsøkning på 1,7%, som i realiteten innebærer en nedgang, da det forventes at reallønnen vil gå ned i år. Offentlige arbeidere, som utgjør en betydelig del av de samfunnskritiske arbeiderne, har fått langt lavere lønnsøkninger enn arbeidstakere i privat sektor på grunn av frontfagsmodellen.

Om de enorme pengesummene som ble kanalisert til i utgangspunktet steinrike kapitalister i begynnelsen av mars 2020, i stedet gikk til å styrke helsetjenester, velferd, verneutstyr og arbeidsplasser, kombinert med en sterk nedstenging av alle ikke-samfunnskritiske virksomheter og tjenester kunne det ha ført til at epidemien hadde blitt raskere bekjempet. Men pengene ble gitt til private selskap, noe som gjør de rike enda rikere.

De rike har samlet sett økt formuen sin under pandemien med 21 milliarder kroner. Selv om noen milliardærer har mistet en betydelig andel penger, har 260 av de 400 som utgjør Norges rikeste faktisk økt sin formue. I år betalte de rike også minst skatt på inntektene: Det er bare rundt 10 til 20 prosent av de rikestes reelle inntekt som går til skatt. De allerede eksisterende ulikhetene i Norge vil bare forverres ettersom pandemien fortsetter.

Hele situasjonen i Norge vil endres. Internasjonalt er konkurransen mer intensiv. Det er overkapasitet i mange av de viktigste industriene, som bilindustrien, stålindustrien, sementindustrien, smarttelefoner og halvledere, bare for å nevne noen. Dette påvirker også norsk økonomi, Den «gamle normalen» vil forvandles til en ny normal. Velferdsstaten, som har blitt utsatt for nedskjæringer, vil stå overfor enda større trusler. 

Regjeringen har allerede testet grensene for hva den kan komme unna med, ved å stanse UNIO-streikene med tvungen lønnsnemd. Dette kom etter trusler om  lignende handlinger i fjor høst. Dette er ingenting annet enn et angrep på den demokratiske streikeretten fra regjeringen sin side. Det vi ser her er bare en opptakt til en total offensiv mot arbeiderklassen.

Perioden vi befinner oss i, preges av økende klassekamp, ​som for tiden føres av kun én part – den herskende klassen mot arbeiderne. Vi er ikke inne i en periode med reformer, men med motreformer og innstramminger. Den eneste måten for arbeidere å vinne denne kampen på, er å stå opp og slå tilbake. Dette krever en ledelse som er villig til å faktisk lede – å faktisk mobilisere arbeiderbevegelsen mot angrepene.

Arbeiderklassens lederskap i krise

Arbeiderlederne i Norge har gjennom flere tiår blitt vant til visse forhold. Den “nordiske modellen”, eller kapitalismen med et velferdsnett – dukket opp i Norge ut av særegne historiske omstendigheter: Etterkrigstidens boom, den raske industrialiseringen av landet, Marshallhjelpen og den store og mektige arbeiderbevegelsen. I denne perioden var arbeiderne i stand til å tilegne seg omfattende goder og reformer. Til gjengjeld fungerte sosialdemokratene og arbeiderbyråkratiet som en garantist for det kapitalistiske systemet, de kanaliserte arbeiderbevegelsen inn i det borgerlige demokratiets rammer, og samtidig avverget støtten til kommunismen. Den herskende klassen hadde på den tiden råd til reformer, de fortsatte å opprettholde profitten sin på grunn av den enestående boomen. De maktet å kjøpe seg en sosial fred i hele perioden under den kalde krigen og i noen tiår etterpå.

Denne situasjonen førte til en sterk klassesamarbeidstrend blant toppene i arbeiderbevegelsen. I flere tiår har fagforeningsledere blitt vant til å utføre verdslige oppgaver i en fin kontorjobb, ha fredelige forhandlinger og samtaler med sjefene i stedet for å lage bølger og streike. De bruker mer tid i parlamentariske og industrielle kretser enn blant den arbeidende klassen, og har en høyere lønn enn arbeiderne de representerer. Den eneste gangen de snakker om sosialisme, dersom de i det hele tatt snakker om det, er under 1. mai. Ellers er deres liv ganske adskilte fra arbeiderklassens daglige kamper og problemer.

Disse arbeiderbyråkratene  har blitt sittende fast i fortiden – i de gyldne dagene med norsk reformisme, da forholdene for klassesamarbeid var sterke. Arbeiderledelsen må slutte å se seg tilbake, og heller snu blikket mot de nåværende forholdene. En kapitalisme i krise forårsaker en reformisme i krise. Trotsky forklarte det enkelt: “Historisk har reformismen fullstendig mistet sitt sosiale grunnlag. Uten reformer er det ingen reformisme, uten en velstående kapitalisme, ingen reformer.”

Vi kan se resultatene av denne mislykkede tilnærmingen når vi ser på arbeiderkampene de siste årene. Flere store streiker har brutt ut, og ønsket om å bekjempe regjeringens innstramminger og mislykkede pandemiske tiltak er sterkt, og det er en økende forståelse for at et militant svar er den eneste veien videre. I fjor hadde vi eksemplet med bussjåførstreiken, der tusenvis av bussjåfører streiket for høyere lønn og bedre forhold. Til tross for den uendelige bakvaskelsen fra borgerlige medier støttet de aller fleste i befolkningen streiken, selv etter flere uker med forstyrrelser i offentlig transport. Streiken kunne ha fortsatt, den kunne ha nådd ut til den bredere arbeiderbevegelsen ved å utvide kampen og samle støtte, inntil kravene ble oppfylt.

I stedet kapitulerte fagforeningsledelsen fullstendig overfor NHO, og aksepterte smuler, mens alle de grunnleggende problemene forble uløste. I stedet for å inspirere og mobilisere medlemmene – under uravstemningen om hvorvidt streiken skulle fortsette eller ikke, oppmuntret mange fagforeningsledere aktivt for å stemme imot streiken, ved å bruke borgerskapets vanligste løgner (dere vil miste jobben og pengene deres om streiken fortsetter, vi er i en pandemi, og vi må alle bidra, vi bør bare godta det vi kan få, osv.). I stedet for å stole på arbeiderklassen og lede dem i kamp, ​​har den reformistiske tilnærmingen til disse fagforeningslederne vært helt i tråd med NHOs ønsker.

Gjennom lønnsoppgjørene i fjor har lederne av fagbevegelsen konsekvent akseptert avtaler som ikke har forbedret, eller som til og med har forverret arbeiderklassens levestandard for å unngå å måtte ta affære. Nylig ble et lønnsoppgjør som reduserte arbeiderklassens reallønn med 0,7% akseptert. I stedet for å bekjempe dette angrepet på hele arbeiderklassen, som allerede har opplevd massive angrep på levestandarden, sa LO-ledelsen at det ville være uansvarlig å ta landet ut i streik over 30 øre! Samtidig har 30 prosent av arbeiderne sett sin reallønn gå ned siden 2013.

Det nåværende arbeiderbyråkratiet prøver å dempe ønsket om kamp, ​​men når sjefenes offensiv fortsetter, vil det ikke være noe som kan stoppe de arbeidende massene fra å gå over til handling. Fagforeningene må ta en aktiv rolle, ellers risikerer de å stå helt utenfor bevegelsen.

Nå angriper regjeringen streikeretten. Streikende sykepleiere, velferdsarbeidere og lærere har blitt nektet retten til å streike av regjeringen på vage beskyldninger om at streikene utgjorde en risiko for liv og helse. Vi vil hevde at denne regjeringen utgjør en risiko for arbeidstakernes sikkerhet, og at arbeidstakere har all rett til å streike mot de forferdelige forholdene regjeringen har tvunget dem til. Mens Rødt og SV har motarbeidet dette i parlamentet, har Arbeiderpartiet skandaløst tatt regjeringens side! Dette innebærer at Arbeiderpartiet i praksis stemte for å nekte hundretusenvis av fagforeningsmedlemmer å streike. Den kapitalistiske klassen, og deres betalte allierte i arbeiderbyråkratiet, kan forsøke å forhindre at arbeidere streiker. I likhet med skiftet til tektoniske plater, vil det enorme trykket og sinnet som bygger seg opp under overflaten, forvandles som et jordskjelv til mer militante former for handling, som villkattstreik, walk-outs og så videre.

Trotsky skrev at krisen menneskeheten står overfor kan oppsummeres til krisen i det proletariske lederskapet. Det er like sant i dag som det noen gang har vært. Fagbevegelsens rolle er å stå i spissen av kampen for arbeiderklassen, og den bør kjempe for å forene hele arbeiderklassen mot innstramminger og mot det kapitalistiske systemet som helhet. Nok med innrømmelser! Nok kompromisser! Arbeidere har inngått mange kompromisser og innrømmelser gjennom årene, og det har ikke gitt dem noe. Det er på tide å gi arbeiderklassen den militante fagforeningsledelsen den trenger. 

Handlingsprogram

Fagforeningene ble ikke laget for å hjelpe konsernledere til å finne avtaler som er akseptable for arbeiderne, og de ble heller ikke laget for å få arbeidere til å tilpasse seg den kapitalistiske økonomien og innstrammingene: Fagforeningene ble laget av arbeiderklassen for å kjempe for arbeiderklassens mest presserende interesser. Det er på tide at vi reiser oss opp på føttene.

Nå mer enn noen gang trenger vi kjempende fagforeninger. Denne oppgaven er spesielt viktig ettersom millioner ser til sine fagforeninger for ledelse. Det vokser en kampånd blant arbeiderbevegelsen og et ønske om å kjempe mot ledere og regjeringer. Fagforeningene kan og må gi et utløp for dette ønsket.

Sist fagforeningene koordinerte i massiv skala i Norge var under generalstreiken i 2015. Denne streiken gikk imot regjeringen som foreslo reformer i arbeidslivet, som fremmet antifaglige, prekære, «fleksible» jobber. Over 1,5 millioner arbeidere deltok i denne 2-timers streiken, som var en suksess.

Dessverre ble dette imidlertid aldri fulgt opp med videre handling. Selv om arbeiderklassens enorme potensiale for å transformere samfunnet ble demonstrert, ble det kastet bort av arbeiderbyråkratene som ledet det, og så på det som en mulighet til å la arbeidere slippe ut litt damp og gi dem litt styrke i forhandlingene. Uten ytterligere tiltak har lederne klart å lykkes med å systematisk undergrave den organiserte arbeidskraften uten mye motstand. Vi må sørge for at en slik mulighet ikke kastes bort igjen!

Det er arbeiderklassen som har den største makten i samfunnet. Ikke et skip seiler, ingen butikker åpner, ingen maskiner går uten tillatelse fra arbeiderklassen: når arbeiderklassen først forstår denne enorme kraften den besitter, finnes det ingen styrker på jorden som kan stoppe den. I stedet for å holde tilbake denne makten, må fagforeningene bruke den og utarbeide et handlingsprogram som kjemper for arbeiderklassens interesser og legge børen helt og holdent over på kapitalistenes skuldre. Arbeidere må ikke ta regningen for denne krisen!

Vi kan bare stole på vår styrke. I motsetning til enhver oppfordring til «nasjonale dugnader», må vi stå fast og tydelig imot klassens fiender og stole på metodene til arbeiderklassen. I stedet for å samarbeide med lederne, må arbeiderbevegelsen motsette seg det kapitalistiske systemet for å bekjempe kriser og pandemier. 

Klassekampen er i ferd med å tilspisse seg, og fagforeningene må forberede seg til en ny epoke, der arbeiderklassen vil oppleve større angrep. De demokratiske rettighetene til fagforeningene må forsvares. I møte med angrep, bør arbeiderkomiteer opprettes på enhver arbeidsplass, de må være åpne for alle arbeidere, de uorganiserte må trekkes inn i kampen. Disse komiteene må få innsyn i arbeidsplassenes fullstendige regnskap og ta kontroll over administrative og alle andre oppgaver som regnes som essensielle. 

Nedstengte arbeidsplasser bør forvandles til en okkupert arbeidsplass! Nedstengninger må bekjempes med arbeiderkontroll!

Men for at dette skal kunne iverksettes må fagforeningene avbyråkratiseres, grasroten må ta kontroll over fagforeningene. Medlemmene må få retten til å velge og tilbakekalle etter eget ønske enhver representant, og for å bekjempe pampeveldet, må ingen arbeiderleder tjene mer enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn.

Sosialisme i vår levetid

Den nåværende krisen er altfor dyp for halve tiltak. Alle arbeiderklassens tilkjempede goder er truet. Resultatet av denne kampen som allerede pågår vil avgjøre fremtiden for arbeiderklassens liv.

Hele arbeiderbevegelsen må ta opp kampen for sosialisme i løpet av vår levetid. Aldri før har det vært en bedre tid til å kjempe for sosialisme, og aldri før har det vært så nødvendig. Sosialisme i vår levetid er ikke bare en mulighet, men en nødvendighet hvis menneskeheten skal komme videre. I denne kampen kan og må fagforeningene spille en avgjørende rolle.

Tidligere var den norske arbeiderbevegelsen samlet om kampen for sosialisme. Fra Thranebevegelsen til arbeiderpartiets tidlige dager har kampen for sosialismen blitt innskrevet på den norske arbeiderbevegelsens banner siden oppstarten. Det er på høy tid at vi gjenoppliver dette grunnleggende målet.

Under kapitalismen er den eneste skjebnen som venter menneskeheten – barbari. Fra pandemier, til økonomiske kriser og klimakatastrofe, har anarkiet i markedet ført menneskeheten inn i en blindgate. Den eneste måten å skape en verden der menneskeheten ikke bare kan overleve, men trives, er for at arbeiderklassen avvikler kapitalismen og innfører sosialisme.